Silje Pettersen Holand

Alder: 31
  RSS

Om Silje

Følgere

Jeg melder meg inn!

Publisert nesten 8 år siden

De siste årene har jeg hørt mange fortelle at "nå har jeg endelig meldt meg ut av Den Norske Kirke!". Det samme gjorde jeg, da jeg var 16 år.

Nå er jeg 23 år, og har en god del mer livserfaring. Og bare så ikke alle skal få det inntrykk at "alle" melder seg ut av Den Norske Kirke for tiden... 

Jeg melder meg inn igjen! 

De siste 8 årene har jeg vært innom det meste av menigheter, mer aktiv noen steder enn andre. Som 16 åring hadde jeg den holdning, at uansett hvilken menighet jeg endte opp i, skulle det IKKE bli Den Norske Kirke! De hadde forstått altfor lite...

Men nå.. 8 år senere, er det Den Norske Kirke, som, tross alt, står klarest foran meg med mest innsikt om det å være sant menneske og sann kristen. Det er en kirke som favner alle i samfunnet. En kirke som for meg representerer Gud på en ekte og god måte. 

Hilsen stolt medlem i Den Norske Kirke :)

Gå til innlegget

Refleksjoner

Publisert nesten 8 år siden

Jeg sitter her og lytter til musikken til Sigvart Dagsland. Har alltid satt stor pris på sangene hans. Han tørr å stille spørsmål. Han tørr å være ærlig. Våger å være helt menneske.

Etter helgens hendelser, er det mange tanker som dukker opp. Drapsmannen var høyreekstremist. Ekstremist. 
Vi har ofte hørt at for mye av det gode er farlig. På et punkt bikker du over... Som noen sier: Veien fra smart til gal er kort. 

Hva er visdom? Mange tenker at de som "har rett" er vise. Men jeg vil tørre å påstå at visdom ikke er det samme som å ha rett. 

Jeg tror visdom først og fremst er å tørre å ydmyke seg, tørre å akseptere at det finnes ting vi ikke forstår. Tørre å sleppe litt taket. Våge å ha tillit. I mitt eget tilfelle, tillit til en Gud. En Gud som er.. Gud. Og komme i hu at jeg er.. menneske. 

Jeg fant noen gode sitater jeg ønsker å dele:

Visdommens begynnelse er tvil. Tvilen stiller spørsmål. Når vi leter etter svaret, kommer vi nærmere sannheten. -Pierre Abelard

Den sanne visdom finnes bare i den store stillhet, fjernt fra menneskene, og nåes kun gjennom lidelse. -Grønlandsk kilde

Virkelig visdom er å vite hva en ikke vet. -Sokrates

Det slår meg i disse dagene, etter tragedien som skjedde i Oslo og på Utøya, at noen av de menneskene som kommer med de mest sårende, nedlatende, naive kommentarene... Er religiøse mennesker. Også kristne. 

Og det skremmer meg. At vi, som skal få lov å bringe lys i mørket... Bidrar til å gjøre mørket, om mulig, enda dypere og mer håpløst. 

Hva har skjedd med oss, siden vi har misforstått evangeliet så til de grader? Når var det vi tok av veien, og ble stolte? Når ble vi selv gud? Når tok vi Guds ord i vår munn, og satte oss selv til dommer over mennesker, over verden.. Ja, når gjorde vi oss til profeter med innsikt om tider som ennå ikke har kommet? 

Hvem er vi til å dømme politikere og kongefamilie? Hvem er vi til å si at disse menneskene som er knust av sorg, utnytter situasjonen til å fremme valgkampen? 

Jeg blir kvalm av å høre kristne uttrykke slike tanker. 

Noe av det som kjennetegner helgens morder, er tanken om at vi er i krig... At det haster... Timen er snart nådd. Og vi er som soldater... Som skal utgjøre en forskjell. Fordi verden ikke vet bedre. Vi vet, og må derfor handle. Vi vil få vår lønn i himmelen. Stolt står vi med hevet hode, som krigere i en krig, -som til slutt skal gjøre slutt på alt. Det er vi... Oss... Og.. Dem.. De andre.. 

Og likhetstrekkene gjør meg redd. For de beskriver så utrolig mange kristne mennesker i verden i dag. Også i Norge.. Vårt Lille Land... 

Når var det vi tok av veien, og ble stolte? Når ble vi selv gud? 

Det var en gang... En engel.. Som trodde han visste bedre. Og den dag i dag har han mange tilhengere. Mange, også de som bærer navnet kristen, faller i nettet hans.. Og tror de vet bedre.

Gå til innlegget

Helbredelsesskole?!

Publisert rundt 8 år siden

IMI-kirken i Stavanger annonserer helbredelsesskole.

http://imikirken.no/event/doLink/famid/186090 

HELBREDELSESSKOLE?! 

Fra artikkelen: "Lengter du etter å erfare mer av Guds nærvær, bli utrustet og se mer av hans rike midt iblant oss?"

Det var akkuratt denne typen uttalelser som holdt på å ødelegge livet mitt! Erfare mer av Gud, Guds nærvær, bli utrustet, se mer av han rike midt i blant oss. Halleluja og amen og glory to God!

ANER de hva de holder på med?! Hva med de av oss som IKKE erfarer Gud, som ikke kjenner noe nærvær, som ikke føler oss utrustet, og som har mer enn nok med å deale med hverdagens realiteter, -ikke prøve å bringe himmelriket ned på jord! Det er noe som heter nå, og noe som heter IKKE ENNÅ. 

De har misforstått hele evangeliet... Og drar med seg sårbare, søkende personer i dragsuget...

Gå til innlegget

En kristen versjon av New Age

Publisert rundt 8 år siden

Den 6. juli 2011 kunne vi lese på nettsidene til Korsets Seier; "Ni av ti evangeliske ledere forkaster framgangsteologien." Allikevel er denne type teologi på frammarsj her i Norge. Hvorfor?

Min generasjon kristne her i Norge (eller Norden for den slags skyld) vokser opp i en kristenkultur som bærer tydelige preg av framgangsteologien. 

Det er mye negativt med denne type teologi, FORDI de likestiller det å følge Jesus (Guds Ord) med å leve et framgangsrikt liv, et lykkelig liv, et seirende kristenliv. Sykdom, fattigdom, prøvelser og trengsler, vil alt bekjempes i Jesu navn, og med bibelvers og løfter som "ekstra krutt". Og plutselig kan man likestille mye av denne typen teologi med New Age. Som handler om akkurat det samme. Å være lykkelig, ha et framgangsrikt liv og selv være gud. Ja, for det er jo det man blir? Du får så stor tro på din egen tro, at du til slutt, (som regel ubevisst) ser på deg selv som gud. Du er uovervinnelig med bibelen for hånden og øyet. 

Faktisk er det temmelig store sjanser for at jeg ødelegger mer for Gud, enn jeg "hjelper" han. Vi leser bibelen som en slags oppskriftsbok for hvordan vi skal leve et seirende liv. 

Så hvorfor er denne type teologi så populær i landet vårt, i norden, for tiden? Vel, vi ser at på lik linje vokser også New Age. Det er samme konseptet. Vi blir mer og mer materialistiske, og som kristne har vi de samme begjær og lengsler som de ikke-troende. Men vi bare skjuler det i en "rettferdiggjort" tro. Leser vi bibelen, -virkelig leser hva som står der, -så ser vi at det ikke er et budskap om å ha et lykkelig, framgangsrikt, seirende kristenliv. 

Vi leser at vi skal hates av alle for hans navns skyld. Vi skal forfølges. 

Og hva med Job, som måtte gå gjennom flere år av sitt liv i lidelse, og med store tap? Han ropte til Gud om å få dø! Og Job sto ikke og siterte bibelvers og ba ropende i tunger! Han var dønn ærlig med både Gud, seg selv og de rundt. 

Og der har du hele poenget. GUD TÅLER AT VI ER ÆRLIGE. Vi må snakke sant om livet. 

Og det gjør vi ikke når vi følger framgangsteologien. Eller herlighetsteologien. Eller det karismatiske. Kall det hva du vil. 

Men Gud ble MENNESKE. Og mente aldri at vi skulle prøve å bli gud. 

For det handler ikke om å seire! JESUS seiret for 2000 år siden, og vi kan ta imot! TA IMOT! IKKE GI! IKKE KJEMPE!

Vi trenger ikke gjøre noenting. Vi har blitt gitt en gave. En relasjon til vår Far i himmelen. En ekte Gud. Ekte mennesker. Vi når ikke mennesker ved å lage en himmelsk illusjon. De ikke-troende trenger å møte kristne som snakker sant om livet, -og om Gud. Og det er ingen motsetning der. For det er nettopp da, når vi snakker sant om livet, på godt og vondt, at andre kan se skatten i leirkaret. 

Det er mitt håp og min bønn... At vi skal forstå at vi ikke er skatten. Vi er leirkaret. Vi skal ikke ta på oss glasur, ikke lime oss sammen, ikke male dekor på oss selv. For Skatten i oss er mer enn nok. Det er fullbragt. 

Så begynn å  klatre ned fra den stigen du har klatret opp så lenge. Gud ble menneske. Han vil at vi skal være det, vi også. Mennesker. Ekte mennesker. 

Vi trenger ikke rope og brøle og hoppe og klappe i hendene og vise hele verden at vi eksistrer. Gud ser oss også i det stille, på vårt eget soverom, hvor vi kan komme i bønn, med bare Gud som selskap. Ingen tilskuere. Du trenger ikke bruke åndelige ord. Du trenger ikke legge til et salig tonefall. Bare snakk til Gud som din beste venn. Han hører deg. Han venter på at du skal ta kontakt. Og det er aldri noe poeng for Gud å gjøre deg perfeksjonert. Gud ønsker å leve gjennom deg. Bare bruk tid med Han. Så vil Han automatisk prege livet ditt med sine frukter. Med godhet, mildhet, tålmodighet, glede, kjærlighet, barmhjertighet. 

Så kjære kristen-norge.. ; vær mennesker. ekte mennesker. ekte kristne. Dere er skapt i Guds bilde, dere er Guds barn, IKKE gud selv. Vær ydmyke og takknemlige. Og åpne øynene deres for hvordan djevelen lager en kristen versjon av new age, og dermed ødelegger for så altfor mange. 

Gud er mer enn stor nok til å få fullført sin plan her på jord, uten din hjelp. Det er GUD som virker i alt og alle. Slutt å streve. Hvil i Guds nærvær. Alltid. Så vil Hans godhet og vilje strømme gjennom deg, uten at du tenker over det :-) Det er mye kjekkere å se tilbake, og oppdage alt Gud har gjort gjennom ditt liv, -enn å hele tiden se framover, og planlegge hva du kan gjøre for Gud. For svaret på det er: INGENTING. 

Det er forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som er virksom og gjør alt i alle.  1. Kor 12,6

Gå til innlegget

Større enn meg selv...

Publisert over 8 år siden

Jeg leter og leter... År etter år.. Etter svar.. Etter å passe inn.. Og må bare erkjenne. Jeg strekker ikke til.

Jeg må innrømme at jeg ofte har misunt dem som er oppvokst i èn menighet, og som blir der trofaste livet gjennom. Livet går gjennom sine mange faser av medgang og motgang, men menigheten står fast som en klippe, og der får de komme med alt sitt.

Jeg har noen venner som er i den situasjonen. De er oppvokst i samme menighet som de fortsatt tilhører, og viser ingen tegn til å ville forlate den. De betrakter meg med mild nysgjerrighet, på avstand, hvor jeg år etter år farter fra den ene menigheten til den andre, og gang på gang finner ut at "jeg passer ikke inn her heller", og går videre i min søken.

Jeg har vært i karismatiske miljøer, i pinsemenigheter, i DELK og Norsk Luthersk Lekmansmisjon, i Den Norske Kirke (hvor jeg er døpt og konfirmert) osv osv. For ikke å nevne DTS i Ungdom i Oppdrag, og noen måneder på Acta Bibelskole i IMI-kirken.

For noen uker siden, begynte jeg å stille spørsmål ved hele kristendommen. Her har jeg søkt etter tilfredstillende svar i 8 år, og søker fortsatt! Jeg er lei! Og hva gjør jeg? Jo, jeg snuser på den alternative åndeligheten. Bruker opp to månedslønner og litt til på å ringe til spådamer på telefon, og kjøpe alternative magasiner og bøker. Jeg sitter oppe til langt på natt og fordyper meg i reinkarnasjon, engler og åndelige hjelpere, ansiktslesing, healing, chakraer, meditasjon, loven om tiltrekning osv...

Det var svært mye der som var overbevisende! Det jeg likte best, var friheten til å tro hva du vil, og samtidig denne enorme kjærligheten, til meg selv og verden rundt meg. Helvete finnes ikke, og livet er slik det er, ikke fordi verden er urettferdig, men fordi jeg har skrevet både gode og dårlige hendelser ned på en plan for livet mitt. Dør jeg i en trafikkulykke, så er det rett og slett fordi det var måten jeg skrev ned i livsplanen min at jeg skulle dø på. Dette ga faktisk mening, det ga meg friheten jeg lengtet etter, og det fjernet alt dette strevet om synd og fortapelse og helvete og dom...

Men etter hvert som tiden går, inntar virkeligheten og hverdagen livet mitt, med alle mine store og små problemer. Og jeg ser at mye i New Age ligner på karismatikken i kristendommen. Engler og åndelige hjelpere og mitt større selv og Gud og... alle de der.. skal liksom hjelpe meg, gi trøst, veiledning, svar osv.. Akkurat som bibelen lover at Den Hellige Ånd skal gjøre. Men igjen blir jeg skuffet. Problemene mine er like mye til stede som før, og ingen engler eller ånder kommer til syne, ikke i noen av sansene mine... for å hjelpe meg. På samme måte som Den Hellige Ånd bare ble et vakkert bilde av noe som kunne blitt så fint.

Og så leser jeg boken til Levi Fragell, Vi som elsket Jesus. Og jeg får så lyst å bare si "ja, og amen!" til hele greia, og bestemme meg for at det finnes ikke Gud, det finnes bare oss mennesker, i denne verden, og vi respekterer at det finnes en større virkelighet, men ikke sånn at vi MÅ innrette oss etter den på noen som helst måte.

Og så blir det lørdagskveld. Halvparten av vennene mine drar til pinsemenigheten, og den andre halvparten drar på fest. Jeg blir sittende alene hjemme i leiligheten min. Fordi jeg ikke passer inn noen av plassene. Der er nemlig noe av problemet. Jeg passer ikke inn. Noen steder. Ikke i religioner. Eller noen form for åndelighet. Eller i klubber eller sosiale "gatherings". Jeg klarer rett og slett ikke passe inn i alle de boksene!!!

Ettersom timene går mot midnatt, og jeg kjeder meg mer og mer, og de depressive tankene tar mer og mer over... Går jeg og legger meg.. Men får ikke sove.. Jeg ser tilbake på mitt mislykkede liv. På min store gjeld, min bunke med ubetalte regninger, min husleie som skal betales neste uke, og kontoen som er tom. På mine 16 avbrutte studieløp og jobber i løpet av fire år... På alt jeg aldri fikk til, og fortsatt ikke får til. På framtiden som ser så blank ut, fordi jeg ikke føler jeg har noen redskaper å skape en framtid med.

Og midt oppi alle tanker om menigheter, religioner, åndelighet, humanisme... Tro og liv.. Så erkjenner jeg i mitt hjerte:

"Jeg trenger noe eller noen som er større enn meg selv". For jeg strekker på ingen måte til i denne verden...

Du ser alt jeg ikke er, men vil være

Og du ser alt det som jeg gjør, men ikke vil

Kjære Gud, jeg ser det mer og mer

Jeg strekker bare ikke til....

Så jeg klamrer meg til nåden

Og jeg søker Dine øyne

Takk Jesus, for din kjærlighet

For at du møter mine

Jeg vil så gjerne gjøre alt helt rett

For å vise at jeg elsker deg

Men kjære Gud, jeg ser det mer og mer

Min stige rekker ikke opp...

Så jeg klamrer meg til nåden

Og jeg søker Dine øyne

Takk Jesus, for din kjærlighet

For at du møter mine

(sang av Rudi Myntevik)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere