Silje Pettersen Holand

Alder: 31
  RSS

Om Silje

Følgere

Show i kirka?

Publisert over 7 år siden

Det er fellesmøter her i Egersund denne helgen. Jeg var på møte på fredag. Og så klokken sju på lørdagskveld. Så, klokken ti, på lørdagskveld, var det tid for ungdomsmøte...

...Det skilte seg ut fra de andre møtene. Mye lyd, lys, røyk, effekter... Band.. Ungdom som stod på scenen med lukkede øyne, og strakte hendene mot himmelen. Pastoren fra en av menighetene gikk opp på scenen og ba til Gud, og det hørtes så flott ut. Så proft. Han utfordret ungdommene i salen til å delta i lovsangen, delta i det som skjedde. Det nyttet ikke å lene seg tilbake i stolen, da ville du ikke oppleve noe. 

Først gikk den ene kameraten min ut av salen, ut av menigheten, bort fra møtet. På trass, sank jeg langt bak i stolen min. Men så måtte vi stå under lovsangen. Og jeg kjente en sterk motstand mot alt dette fancy opplegget. Støy. Jeg husker fra pensum på hjelpepleien at vi hadde om det. Om hvordan støy kan hindre kommunikasjonen, og hindre at budskapet kommer fram til mottaker. Det hele var så fancy, at jeg tok meg selv i å undre på hva som satt igjen hos ungdommene. Var det Jesus de møtte der i møtesalen, eller var det et show? 

Jeg leste et intervju med Rudi Myntevik her i uken... Han skrev at han var så lei av alle "småkongene" rundt forbi i menighetene. De få enkeltpersonene som blir så opphøyd på scenen. Selv om de peker på Jesus, så har de en egen måte å oppføre seg på, snakke på, be på, bevege seg på under lovsang. Rudi sa også at han var lei av all "musikken i moll", som skal få fram følelser hos folkene i salen. Han kunne rett og slett klare seg uten alt det "fancy" opplegget. 

Og i går, da jeg stod på ungdomsmøtet, tenkte jeg på disse ordene til Rudi. Og så fikk jeg rett og slett nok. Selv om jeg hadde lyst å høre talen til Geir Gundersen, så orket jeg ikke være en del av det møtet lenger. Så fem-ti minutter etter at kameraten min forlot lokalet, gjorde jeg det samme. 

La meg få det klart; jeg dømmer ingen. Og jeg vet at dette er mennesker som elsker Gud, og ønsker å tjene han. 

MEN; når begynte evangeliet å handle om å lage show? Vi kristne har modernisert gudstjenestene våre så mye, at jeg begynner å bli bekymret for om det blir "støy i kommunikasjonen". For i alt det profesjonelle, så forsvinner det personlige. Det nære, sårbare, ekte. Det menneskelige. 

Har vi virkelig blitt så preget av samfunnet rundt oss, at vi tar på oss en maske når vi går på møte? En maske av vellykkethet? Alt skal være så bra. 

Men jeg undrer meg.. Hvorfor kommer folk til kirken? Fordi vi har det kuleste showet? Den beste teknikken? Det proffeste bandet, med de folkene som virkelig ser åndelige ut? 

Hvis vi fjernet det tekniske, fjernet instrumentene, fjernet lyd, lys, røyk.. Tok av oss den åndelige masken som gjør at bønn, lovsang og forkynnelse, - ja, ned til det å håndhilse på hverandre... at det tilgjorte faller bort. 

At vi står igjen, nakne.. Som dem vi er... Tørr vi det? Tørr vi å være så sårbare, at vi legger gudstjenesten i Guds hender, og stoler på at han kan skape noe utav ingenting annet enn våre villige hjerter? 

Kan vi slutte å forkynne i tema, og heller få høre fra Guds ord? For det er faktisk bibelen som er aktuell for oss alle. Forkynnerens egenproduserte tale om "hvordan leve som kristen" "hvordan bygge menighet i 2012"... det er nettopp det. forkynnerens egne ord. Og de når bare noen få. 

Kan vi være så snill å kutte ut glorifiseringen av menigheten, og innse at det faktisk ikke handler om menigheten, men om Jesus? Det er JESUS vi skal gi til folk, ikke menigheten! Det har jo blitt et salgs-show! Vi selger menigheten vår til verden... Og bruker alle triks i boka for å lokke folk til å komme... 

Ja, jeg vet vi synger om Jesus, til Jesus, snakker om Jesus, ber til Jesus.. Men vi er så opptatt av innpakningen, at gaven forsvinner i alt gavepapiret, i alt glitteret... 

Gå til innlegget

Jomfu i nød?

Publisert over 7 år siden

På denne siden http://www.kjendis.no/jomfru/ kan dere se filmsnutter hvor en gutt på 20, som er jomfru, får hjelp av Dagbladet til å "bli kvitt" jomfrudommen.

For det første må jeg få si at han faktisk får en del god hjelp. Han blir stylet, får tips til å sjekke opp jenter... Ting som kan hjelpe han med å få bedre selvtillit. 

Men ellers... Her har vi en ung gutt, snill, sjenert... Og han blir altså kastet ut i "denne verden", med festing og fyll, teknikker for slossing osv. Dette skal altså være svaret på hans problemer med å ikke få kjæreste, og enda viktigere, -ingen sex. 

Og jeg kjenner det gjør meg trist. Kan vi egentlig få et bedre "åndelig bilde" på hvordan et menneske blir dratt rett inn i denne verdens mørke? 

Jeg skulle likt å vite hva han egentlig tenker og føler etter alt dette. Har han det bra? Kjenner han på seier? ...eller kjenner han på mislykkethet, på tomhet, på meningsløshet? 

Vi kristne jenter vet at de "leksene" han fikk for å bli mer tiltrekkende, de hjelper ikke. Ikke i lengden. En mann som virkelig er tiltrekkende, og aktuell som ektemann... Det er en som frykter Gud. Det kan høres klisjè ut, men hva betyr det egentlig?

En som er trygg på seg selv. En som vet han er verdifull, akkurat slik han er. En som har sin identitet i Gud. Som elsker Gud, og elsker sin neste. Han trenger ikke imponere noen, fordi Guds godhet lyser gjennom han. Han respekterer jenter. Han gir dem komplimenter. Han stiller opp. Han bryr seg. Han er Kristus-lik. 

Vårt Land (også som Dagbladet, en avis...) lager tv-serie som heter "omvend meg". Jeg lurer på hvordan en slik serie hadde blitt, om dere tok kontakt med denne fyren, og viste han en alternativ vei til kjæreste (og sex... innenfor ekteskapet). Han har prøvd "verdens vei". Hva hvis han fikk følge en sånn person som han pastoren som følger bergenseren i "omvend meg"... Snakke med kristne gutter og menn, om dette med jenter, dating, kjærester... Bygge opp selvtilliten hans, men på et dypere plan enn han nå har erfart. 

Det hadde vært en bra serie, det! :)

Gå til innlegget

Gud eller mennesker?

Publisert nesten 8 år siden

Du har levd noen år nå. Livet har gitt deg erfaringer. Mennesker har såret deg, skuffet deg. Revet hjertet ditt i stykker. Kanskje flere ganger. Bare en ting kan helbrede deg... Bare en ting kan ta bort smerten, sorgen, de vonde følelsene.

Kjærligheten.

Og så sier de kristne at Gud kan helbrede. At Gud elsker deg. Og at Han vil gi deg all den kjærlighet du lengter etter.

Men hvordan skal det skje?

Gud kan ikke røre deg fysisk. Han kan ikke gi deg en god klem. Han kan ikke gi deg nærhet.

Gud kan ikke si gode ord inn i øret ditt... Kjærlige ord. Oppmuntrende ord. Komplimenter.

Gud kan ikke se deg inn i øynene, la deg møte blikket sitt, fylt av kjærlighet, godhet, forståelse.

Gud kan ikke trøste deg, hjelpe deg, styrke deg, gi deg hvile, overøse deg med all sin kjærlighet.

Du kan velge å tro at Han gjør det, fordi bibelen sier Han gjør det. Men kan du erfare det? Har du kjent hans fysiske hånd stryke deg over håret, holde deg tett inntil seg, har du hørt hans lydhøre stemme hviske i øret ditt hvor mye du betyr for Han? Har du fått hvile i Hans armer, helt fysisk?

Jeg har ennå til gode å møte en kristen som kan svare ja på disse spørsmålene. De kan fortelle at Gud har gitt dem kjærlighet og gode ord, men det er som regel gjennom følelser. Og følelser er menneskelig, følelser er psykologisk, og jeg får bare si at de er heldige de som klarer å mane fram en fantasi om at de faktisk opplever at Gud elsker dem.

Vi vet at Gud elsker oss. Men erfarer vi det? Å elske er et verb... Et verb er å gjøre.

Til dags dato har jeg ennå til gode å ERFARE Guds kjærlighet. Jeg vet at Gud elsker meg. Jeg tror det. Men egentlig har det ingen verdi for meg, så lenge jeg ikke får erfare det. Derfor er denne troen mer et håp, om at jeg en dag skal få erfare Guds kjærlighet til meg. Håpet om at jeg en dag skal få se Ham ansikt til ansikt. Se inn i øyene som er fulle av kjærlighet. Se smilet som brer seg i ansiktet Hans når han ser på meg. Kjenne armene Hans som trekker meg inntil seg, og holder fast i et kjærlig grep. Høre stemmen Hans hviske gode ord i øret mitt. Vite at han aldri, aldri vil forlate meg eller svikte meg.

Allikevel kan millioner av kristne verden over fortelle om hvordan Guds kjærlighet helbredet deres sårede hjerte, og gjorde det helt.

Og da spør jeg meg: Er det virkelig Gud som har gitt sin kjærlighet til dem, og helbredet hjertet deres?

Eller er det Hans kjærlighet som har vært virksom gjennom menneskers hjerter? Er det egentlig snakk om mennesker som elsker mennesker, med den kjærlighet Han har lært oss å elske hverandre med?

Er det egentlig snakk om mennesker som har fått møte kristne som viser kjærlighet i praksis? Slik Jesus VILLE HA GJORT hvis Han enda gikk på jorden?

Er det kristne som ser på deg med godhet og kjærlighet i øyenene, når de møter blikket ditt? Som smiler når de ser deg? Som lar deg kjenne armene deres omfavne deg i en god, kjærlig klem? Og hviske i ørene dine: Så godt å se deg, du ser flott ut! ?? Kristne som spør hvordan du har det, og faktisk lytter til svaret ditt, og oppriktig bryr seg om deg? Kristne som gir deg komplimenter. Kristne som roper deg bort til seg, når du står alene. Kristne som bruker tid med deg. Kristne som overrasker deg med gode gaver. Kristne som overøser deg med gode klemmer og klapp på skulderen. Kristne som dag etter dag fyller hjertet ditt med Guds kjærlighet, på alle mulige måter?

Er det DEN kjærligheten de mener, når de sier at Gud har helbredet deres sårede hjerte?

For da kan jeg forstå det... Og jeg kan ønske å være et slikt menneske for noen. Og ha håp om å få ha slike mennesker rundt meg. Fordi jeg virkelig tror at denne kjærligheten finnes. Og at den kommer fra Gud. Men jeg tror vi har et ansvar om å leve ut denne kjærligheten, og gi den til hverandre.

Men hvis folk fortsetter å snakke om at GUD helbreder dem, at GUD gjør folk friske, at GUD er så god, og derfor ordner alt seg....

Så vil hjertet mitt fortsatt bli revet opp, gang på gang... Og tårene mine vil fortsette å renne... De vonde følelsene vil komme til overflaten....

For hvis så mange mennesker erfarer dette, hvorfor gjør ikke jeg det?

Og ikke prøv å svare, for hvert eneste svar er en kniv i hjertet, vridd rundt flere ganger.

Handler det virkelig om en GUD som griper inn? Eller handler det rett og slett om kristne som ikke tørr å være ærlige om at dette faktisk er oss, kristne, som forvalter den kjærlighet Jesus viste oss da Han ennå var blant oss?

Og hvis det er sånn, kan vi være så snill å begynne å snakke sant om livet, sant om Gud, og sant om at det er KJÆRLIGHETEN som skaper forandring i menneskers hjerter og liv... Og ikke Gud som en person som griper inn... At Gud er kilden, men at det faktisk er de kristne som elsker med Hans kjærlighet?

For det gjør så ufattelig vondt å kjenne på en følelse av at Gud snur ryggen til... Men omfavner alle andre. Bare ikke meg.

Spørsmålet mitt er altså:

Er det Gud i egen person som griper inn i menneskers liv, og fyller dem opp med sin kjærlighet og omsorg og hjelp?

Eller er det Guds kjærlighet GJENNOM mennesker/kristne, som forandrer liv og helbreder sårede hjerter?

Gå til innlegget

Disippelgjøring på moten

Publisert rundt 8 år siden

I dagens Vårt Land kan vi på side 17 lese om "Det nye moteordet: disippelgjøring".

De fleste av dere her kjenner til min historie, så jeg trenger ikke gjenta den. Jeg ble som 18-åring introdusert for ordet disippelgjøring, da jeg startet på Ungdom i Oppdrag sin disippeltreningsskole. De neste 3 årene av livet mitt dreide seg fullt og helt om å leve som en Jesu disippel. 

I artikkelen leser vi: -Å være en disippel er å stadig lære og stadig være i endring. De lærer nye ting, blir kjent med seg selv og det Gud har gjort klart for en. 

Det nevnes også spesielt ungdomsmiljø, hvor begrepet skal taes mer i bruk. 

Dette er absolutt positivt!

MEN jeg ønsker bare å komme med en vennlig advarsel til alle kristenledere som skal "disippelgjøre" ungdommen. 

Pass på at det å være disippel ikke blir deres fulle identitet. Pass på at døgnets 24 timer ikke blir så oppslukt på fokuset av å være en Jesu disippel, at de glemmer å være sant menneske. Ungdom er ivrige, motiverte, sårbare og svært påvirkelige. De vil gi 110% i det de setter seg som mål. Så vær konkrete når dere underviser og samtaler, -på balanse. 

Referer til bibelen, til Jesus og hans etterfølgere, men gi også rom for samtale rundt eget liv og egne tanker og erfaringer. Ikke la bibelen bli eneste speil for ungdommene, men la det virke motsatt vei også. La ungdommenes liv speile seg i bibelen. Og se hvordan de to kan finne et møtepunkt. Som er trygt og godt, og hvor hele mennesket blir sett og tatt vare på. 

Snakk om tiden da Jesus gikk på jorden, men snakk også om tiden vi lever i i dag, -samfunnet vi alle er en del av. 

Å være ung kristen er ikke bare å finne sin identitet i Kristus. Det er også å finne sin identitet som menneske. Det er en tid hvor man finner ut hvem man er, hvilke holdninger man ønsker å stå for, hvilket nettverk man skal tilhøre. Det er masse tanker og følelser i disse prossessene, og det er utrolig viktig at den kristne troen blir en sunn og god tilførsel, -ikke destruktiv ved å ta fokuset bort fra hver enkelt ungdom, og over på å bli små "Jesus-kopier". 

Lykke til ! :)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 3620 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
20 dager siden / 2554 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1873 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
5 dager siden / 1869 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
17 dager siden / 1716 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
5 dager siden / 1644 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
14 dager siden / 1414 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere