Silje Pettersen Holand

Alder: 29
  RSS

Om Silje

Følgere

Be still, and know...

Publisert rundt 5 år siden - 1485 visninger

Jeg gjør meg noen refleksjoner nå på starten av en ny uke, som jeg ønsker å dele med alle som er villige til å lytte. Eivor Oftestad skriver på Verdidebatt om "Troen i vår tid".

Troen som et tilbud om selvhjelp har jeg erfart. Og jeg ble skuffet.. For selv var jeg ikke sterk nok til å "tro nok", og "kjempe mot åndsmakter og krefter". Og jeg tapte kampen. Men nå begynner jeg å innse at kanskje nettopp det var meningen hele tiden. I flere år kjempet jeg med "nebb og klør", med "troens skjold", for å vinne en kamp jeg nå tror jeg var ment å skulle tape. Det var nemlig der visdommen lå, - det jeg skulle vokse på. At jeg ikke kunne vinne den kampen. Jeg måtte overgi meg. Ved å dø, står vi opp til det evige liv.. Ved å akseptere tornen vi har blitt gitt, vil vi klare å leve med smerten. Og oppleve glede. På en og samme tid.

Så utrolig motsatt av hva jeg først trodde. Gud er smart.. Bare de som blir ydmyket, og lar seg ydmyke, finner skatter skjult i mørke. Ja, for det er i mørket skattene er. Ikke i lyset. Det er ikke gull alt som glimrer. Gjett om livet har lært meg det! Først så jeg utover, og skyldte på alt og alle, - bare ikke meg selv. Typisk oss mennesker, oss syndere, å skylde på de(n) andre. Som Adam gjorde mot Eva i hagen. Men nå ser jeg at også det var en illusjon jeg fullt og fast trodde var sann (med stor S). Egoet har en helt egen evne til å være svært så overbevisende. Det kom til et punkt hvor jeg fikk øynene åpnet. Og så at mørket ikke var rundt meg, men meg. Skammen kunne lett fått innpass i en slik erkjennelse, men ikke når man blir minnet om nåden. Jeg visste at Gud forstod. Han hadde sett at jeg var blind. Og Gud ble så mye større for meg..

I flere år pleide jeg å be Gud om å ta kontroll over dagen, over helgen, over hendelser som skulle skje i nærmeste framtid. Gang på gang ble jeg skuffet. Kvelden ble kanskje ikke så god som jeg hadde håpet på. Jeg begynte å innse betydningen og konsekvensene av menneskers frie vilje. Også min egen. Nå ber jeg ikke lenger om at Gud skal gripe inn, og gjøre framtiden best mulig. Jeg takker Gud før kvelden jeg skal ut med venner, før helgen på reise osv.. Takker, for at uansett hva som skjer, godt og vondt, så vil Han være tilstede. Før kjente jeg på bitterhet over dette. Hva hjelper det om Gud er tilstede, når Han ikke griper inn? Men jeg forstår nå at hvis Gud hadde grepet inn hver gang jeg ropte om hjelp, så ville jeg forblitt et barn. Og veksten med sine frukter ville uteblitt. Og fruktene var så utrolig annerledes enn jeg hadde sett for meg da jeg startet "reisen" min. Da ville jeg ikke sett verdien i dem. Nå er de større enn alt. 

Jeg går ikke i noen menighet lenger. Jeg har prøvd, gang på gang. Men jeg finner ikke Gud der.. Jeg finner Han i mennesker. Og svært ofte er de å finne utenfor menighetens vegger. Hvor livet har fått slippe til. Hvor mennesker har kjempet, - og tapt. Der kan Gud slippe til.. På en måte vi aldri ville forventet. 

Troen min nå handler om, mer enn noe annet, - om å ha tillit. Hver dag møter jeg situasjoner jeg ikke kan kontrollere. Og midt i alt har jeg drømmer, lengsler og håp. Jeg har sluppet kontrollen, og gitt den til den eneste som noen gang virkelig har hatt, og har, kontroll. Hver dag er en ny mulighet til å øve meg i dette. Å stole på Gud, og gi kontrollen til Han. Igjen og igjen. Noen dager er det vanskeligere enn andre. Slik styrkes troen. Slik vokser jeg. Men på en totalt annen måte enn "et tilbud til selvhjelp". Jeg tar Gud med inn i Livet. Istedenfor å flykte fra det. Jeg omfavner livet, helheten, og lar Skaperen puste liv i meg. 

Gå til innlegget

Ber ungdom om å flytte.

Publisert over 5 år siden - 4029 visninger

I dag leste jeg på Vårt Land sine nettsider at festivalen UL (arrangert av NLM), som foregår i Kongeparken på Ålgård denne uken, oppfordrer ungdom til å flytte til byer hvor det er få kristne. Dette for å starte barne -og ungdomsarbeid.

Her er linken til innlegget: http://www.vl.no/kristenliv/ber%20ungdom%20om%20a%20flytte/

Jeg ser at ideen kan virke attraktiv, og gi mening. Samtidig stiller jeg spørsmål ved om dette virkelig er et gjennomtenkt prosjekt? Ungdom på festival er en gruppe som er svært påvirkelig, engasjert og motiverte til å "leve for Jesus". Ungdom er ofte i en sårbar prosess av livet, og en av de viktigste punktene i ungdoms liv, er å fullføre videregående skolegang, og komme inn på det studiet de ønsker på høgskole/universitet. Jeg vet av erfaring hvor mye tid og energi det tar når man engasjerer seg i barne -og ungdomsarbeid (jeg var aktiv i begge deler som tenåring). Jeg vet også hvilken utfordring det kan være å flytte til en helt ny by. I tillegg tenker jeg at det er viktig å ha voksne, erfarne personer inkludert i barne -og ungdomsarbeid, som i det minste kan trekke litt i trådene, og gi veiledning. 

Nei, jeg er ikke bare negativ. Jeg er fullt klar over viktigheten av barne -og ungdomsarbeid, men jeg er også klar over hvor mye tid og krefter det krever å virkelig få på beina et sånt prosjekt. Jeg synes det er kjempebra å oppfordre ungdom til å engasjere seg for dette arbeidet der de bor, hvor det er et etablert menighetsarbeid man kan ta del i, og bygge seg opp erfaring. Å flytte til en helt ny by (og ikke bare en helt ny by, men en by hvor det er få eller ingen kristne), og skulle starte et barne-og ungdomsarbeid helt alene, i tillegg til å være a jour med skolegang, lekser, innleveringer, prøver og eksamener.. jeg er redd for at det kan bli en nedtur for svært mange av dem som prøver. 

Det er jo heller ingen hemmelighet at det ofte vil være dem som allerede er ansvarsbevisste og "flink pike/gutt" som tar på seg denne utfordringen gitt på en festival. Ungdom som allerede gir 110% på skole, sosialt osv. Et såpass krevende prosjekt som å starte opp barne -og ungdomsarbeid hvor det ikke finnes fra før av, kan fort bli dråpen som får begeret til å renne over mot utbrenthet, depresjon, M.E. eller lignende. 

Det er bra og viktig å motivere og utfordre kristen ungdom. Men det er like viktig å gjøre det med visdom, og et lite fareskilt. En ting er å krysse av på et skjema man får utdelt på en festival, når man er påvirket av stemningen der, og supergira. Noe helt annet er det å flytte inn på den lille hybelen, i en helt ny by, uten bekjente, med få eller ingen kristne, og skulle takle både denne overgangen, det å begynne på ny skole i nytt miljø, og faktisk ha det kravet over seg at man faktisk er i nettopp denne byen, først og fremst for å gjøre noe for misjonen. 

Det kan gå veldig bra. Men jeg er bekymret for at det også kan ødelegge for veldig mange. På en festival har man heller ikke den samme muligheten til å snakke med den enkelte om dette valget, gjøre dem klar over hva det innebærer, og ikke minst, som voksen gjøre en vurdering om vedkommende vil klare denne utfordringen. Det bør forøvrig gjøres av en person som kjenner ungdommen godt, ikke en tilfeldig veileder som er satt til oppgaven på en sommerfestival. 

Igjen går tankene mine tilbake til sitatet som ble så viktig for meg. Sitatet til Grundtvig: "Menneske først, kristen så." La ungdom få være ungdom, og gjerne som engasjerte og aktive i det lokale menighetsarbeidet, eller i den byen de valgte seg ut, hvor de ønsket å gå på skole eller studere (det at det finnes et etablert kristent miljø på stedet er ofte med på å avgjøre hvilken by de velger, da det vil være en stor styrke i forhold til det sosiale, trivsel, og dermed også helsemessig). Så kan de heller, når de har fått en utdannelse, erfaring, og mer modenhet, prøve seg på et lignende prosjekt som det UL her foreslår. Jeg mener at de aller fleste vil være mer rustet på flere måter, i en litt eldre aldersgruppe, hvor brikkene i livet har falt litt mer på plass. 

Gå til innlegget

Advarsel mot soaking og lignende.

Publisert over 5 år siden - 3435 visninger

Det er fire år siden jeg ble "opplært" i soaking, og seks år siden jeg ble "opplært" i å høre Guds stemme. Som mange vet, ødela dette mye i mitt trosliv. Nå, som 24 -åring, har jeg ikke forholdt meg til disse temaene på lenge, inntil i går..

Jeg fant en gruppe på Facebook hvor medlemmene ber for hverandre. Jeg tenkte det måtte være en fin gruppe å være medlem i, og meldte meg inn. Så skrev jeg et innlegg om at jeg sliter med sykdommen ME (som jeg utredes for nå, så helt sikkert er det ikke at det handler om ME, men mye sannsynlig). Skrev at jeg ønsket forbønn, spesielt nå som jeg igjen har kommet inn på journaliststudier til høsten. 

Forslagene som ble gitt, var blant annet soaking. Å legge seg ned, være stille for Gud, og mottagelig for at Han møter deg der. Taler til deg, helbreder deg, fornyer deg, gir deg styrke og kraft osv. Det hadde visst hjulpet ei av de andre på gruppen, som hadde slitt med ME i over 10 år. 

Jeg kjente hvor ubehagelig det var å bli konfrontert med fortiden, og etter at jeg forstod hvilken tankegang disse kristne i Facebook-gruppa hadde, meldte jeg meg ut igjen. For jeg, som veldig mange andre, opplevde ingenting under dette som de kaller soaking. "Som en svamp som blir bløtlagt i vann, og fylt helt opp av vannet, blir vi bløtlagt og fylt opp av Gud".

Å høre Guds stemme er det mange kristne som er opptatt av. Jeg må ærlig si at jeg aldri har hørt et eneste ord fra Gud. Men jeg har lest helt konkret, i bibelen. Men det er jo noe annet. Jeg har hørt kristne fortelle at Gud helt konkret fortalte hva de skulle gjøre i en spesiell situasjon, hvem de skulle besøke den dagen, hvor de skulle reise, hvor mye penger de skulle gi i kollekt osv. 

Hva vet vel jeg? Kanskje Gud snakker så konkret til folk i 2012.. Og kanskje folk opplever store ting gjennom soaking. 

Allikevel vil jeg advare mot å praktisere dette, og undervise om det, i menigheter, på bibelskoler osv. Fordi man da gjør det til noe som gjelder for ALLE kristne. Noe det ikke gjør. Flere kristne opplever aldri å høre Guds stemme, - faktisk er det mange som aldri erfarer Gud i det hele tatt, mer enn at de opplever en fred gjennom troen på Han, en visshet på at det kristne budskapet er sant. 

Ikke minst er jeg redd for at ungdom som får undervist dette som absolutte sannheter, for deretter å ikke erfare noe som helst, vil få et svært vanskelig dilemma i forhold til det å være "god nok kristen". Jeg frykter at mange faktisk vil ta helt avstand til Gud og kristendommen, fordi slike erfaringer er så ødeleggende. 

For min egen del var jeg heldig å fikk samtale med vise, jordnære kristne som kunne hjelpe meg å se nytt på ting. Men dette er ikke en selvfølge, at alle søker (og finner) slik hjelp. 

Å få menigheter og bibelskoler til å kutte ut dette fra undervisningen sin er vel lettere sagt enn gjort. Men jeg vil få advare kristne i alle aldre, og da spesielt  ungdom som skal velge bibelskoler og kanskje hvor de skal gå på møter, mot å oppsøke kristne som legger vekt på dette med å erfare Gud. 

Det kan godt hende at vi som kristne erfarer at Gud oppsøker oss, helbreder oss osv, men da vil Gud selv ta initiativet, og gi bønnesvar i rette tid. Det er absolutt ikke nødvendig å gjøre dette til en del av "timeplanen" eller "møteplanen" som om Gud kommer på besøk daglig, bare vi legger oss ned og sier "kom". Det er å legge opp til skuffelser. 

Gå til innlegget

Trøster Gud oss?

Publisert nesten 6 år siden - 1668 visninger

I 2. Korinterbrev kapittel 1, kan vi lese om Gud som trøster oss. Gjør han virkelig det? Og i så fall, hvordan?

"Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. For om vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst. Lider vi nød, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som gjør at dere holder ut de samme lidelser som vi må tåle. Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten." 2. Kor 1, 3-7 

Fine vers, igrunnen! Vi er mange kristne som har behov for trøst i løpet av livets vei. Og mange av oss har erfart å få trøst av familie, venner og bekjente. Men fra Gud? 

Jeg tenker bare på mitt eget liv, og de prøvelser jeg har måtte gå gjennom. Når jeg da tenker på Guds tilstedeværelse gjennom dette, er min første tanke at Han aldri har føltes mer fjern enn da. Trøst er absolutt ikke et stikkord jeg minnes, dessverre. 

Så derfor vil jeg spørre dere her på Verdidebatt, hva dere tenker om dette? Gir Gud trøst? Og i så fall, hvordan trøster han? 

Gå til innlegget

Lesetips

Gammel vin, ferskt brød
av
Åste Dokka
2 dager siden / 766 visninger
2 kommentarer
av
Søren Ferling
2 dager siden / 46 visninger
0 kommentarer
Tente Trump lunta?
av
Erling Rimehaug
8 dager siden / 7417 visninger
224 kommentarer
Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
16 dager siden / 2600 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
25 dager siden / 3441 visninger
29 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7686 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8284 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 2 måneder siden / 2497 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Borgerlig tilbakekomst
av
Berit Aalborg
rundt 8 timer siden / 156 visninger
1 kommentarer
Ingen konspirasjonsteori
av
Erling Grape
rundt 12 timer siden / 161 visninger
2 kommentarer
Trenger Gud mat?
av
Erik Andreassen
rundt 14 timer siden / 329 visninger
2 kommentarer
Islam som en tolkningsaktivitet
av
Farhan Shah
rundt 18 timer siden / 915 visninger
1 kommentarer
Vil verden bedras?
av
Jostein Sandsmark
rundt 19 timer siden / 684 visninger
28 kommentarer
Liberalistisk tospann
av
Vårt Land
rundt 19 timer siden / 118 visninger
1 kommentarer
De onde brødrene
av
Didrik Søderlind
rundt 20 timer siden / 705 visninger
10 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Roger Christensen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 5 timer siden / 1487 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 5 timer siden / 1487 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1487 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1487 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1487 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1487 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1487 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1487 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1487 visninger
Robin Tande kommenterte på
Det samme, gamle evangeliet?
rundt 6 timer siden / 1212 visninger
Tore Olsen kommenterte på
De onde brødrene
rundt 7 timer siden / 705 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 7 timer siden / 1487 visninger
Les flere