Silje Kvamme Bjørndal

Alder:
  RSS

Om Silje

Doktorgradsstipendiat Menighetsfakultetet. Rådgiver i Skaperkraft.

Følgere

Den ulidelige lidelsen

Publisert 4 måneder siden - 809 visninger

Hva gjør det med oss når vi fortrenger at lidelsen henger nært sammen med vår dype menneskelige avhengighet? Avhengighet av hverandre og av skaperverket som helhet.

Sommeren er her, og de fleste av oss tar pause fra de mest intense diskusjonene, som sorteringsdebatten som har rast i hele vår. Men kanskje kan ferien også bli en mulighet til å ta et steg tilbake og spørre etter hva sorteringsdebatten er et symptom på? Kan den være et av flere symptom på en mer grunnleggende diagnose?

Den nord-amerikanske teologen og etikeren Stanley Hauerwas har sagt noe om lidelse i vår tid som er vel verd å løfte også inn i vår norske kontekst. Han avkler vår angstpregede vegring mot både vår egen og andres lidelse. Vi forventer at medisinen skal skjerme oss og våre kjære fra all smerte – og død, og i de tilfellene den ikke makter det, velger de fleste av oss ett av to: Enten vie vår gjenværende energi til å anklage og ansvarliggjøre medisinen, forskningen, legen, helsevesenet – eller resignere og gjøre vårt beste for å skjule vår smerte.

For smerte og svakhet er ingen god valuta i samfunnet vårt. Askese og helgendyrkelse er kun legitimt på idrettsarenaen, og da selvsagt i det sterkes tjeneste. Hauerwas spør hva dette gjør med oss på sikt. Hva gjør det med oss når vi fortrenger at lidelsen henger nært sammen med vår dype menneskelige avhengighet? Avhengighet av hverandre og av skaperverket som helhet. Hauerwas mener lidelsen truer vår identitet og selvforståelse, ikke bare på individuelt plan, men som den sekulære, moderne, selvforsynte og opplyste menneskeheten vi angivelig har blitt. Vi evner rett og slett ikke å inkorporere erfaringen av lidelse i fortellingen om hvem vi er. Vi mangler språket, vi mangler ritualene, vi mangler bildene. Langs opplysningens vei mistet vi synet av den lidende tjeneren, og da mistet vi samtidig synet av oss selv.

Lidelse blir synonymt med tilintetgjørelse av selvet, fordi selvet kun kan forstås som det selvstendige og uavhengige individet. Likeledes blir avhengighet og uselvstendighet uunngåelig tolket som en lidelsens tragedie. Dermed har vi vanskelig for å fatte at funksjonshemmede, med sine behov og sin avhengighet, ikke lever et liv i konstant lidelse. Og siden lidelsen har utspilt sin betydning i det meningsfylte menneskelivet, blir det nærliggende å konkludere at et liv med (alvorlig?) funksjonshemming er meningsløst.

Og det er her det går så hakkandes galt, roper Hauerwas til enhver som har øre og vil høre. Fordi vi, de ”funksjonsfriske”, i mangelen på imaginære evner påfører de ”funksjonshemmede” vår egen hjelpeløshet i møte med lidelsen, og frarøver dem samtidig muligheten til å leve gjennom lidelsen med verdighet. Jeg er kritisk til å romantisere lidelse eller funksjonshemming, men jeg er enda mer kritisk til vårt tiltakende behov for å sortere og rangere hverandre utfra lidelsesnivå.

For å returnere til Hauerwas; hans medisin blir fellesskapet. Fellesskapet som våger lidelsen, avhengigheten og tilstedeværelsen. Som blir værende for å bære. Som blir stående i stormen. Han tror kirken er et av de få fellesskapene i vår tid som forvalter ressursene til å ha slik bærekraft. Jeg håper det er flere, for bærekraftige fellesskap er det eneste som kan gjøre vår ulidelige lidelse levelig. 

FØRST PUBLISERT I KLASSEKAMPEN, 13.07.17.

Gå til innlegget

Makt og avmakt i de foldede hender

Publisert 6 måneder siden - 865 visninger

Motstanden min vekkes når Nils ­August Andresen tar frem tegne­krittet og vil begrense bønnens rom og ­muligheter. Bønn er ikke noe enten-eller.

VI SATT EN GJENG religionsstudenter på trebenker i et varmt, lite kirkerom i Jerusalem. Foran oss stod en vever, liten kvinne og fortalte om kirkens historie. Etter endt leksjon ville hun avslutte med en bønn. Vi bøyde våre hoder i respekt og forventet en oppramsing på linje med informasjonen hun akkurat hadde levert. I stedet løftet hun hodet, åpnet sin munn og ut kom uforståelige ord båret av skjøre toner. Det viste seg at ordene ikke bare var uforståelige for oss, men også for tolken. Hun sang i tunger, kunne han andektig meddele.

Som godt opplært pinsevenn var ikke fenomenet noe nytt for meg, men det var likevel noe med settingen som gjorde opplevelsen ukjent og uventet. I ­etterkant har jeg fundert på hva det var. Bønn? Profeti? Lovsang til ære for Gud? Eller simpelthen strategisk plassert staffasje til ære for betalingsvillige turister? Kanskje var det litt av alt dette, men det jeg er mest sikker på, er at noe skjedde i rommet, vi kjente et nærvær av noe annet, av Den andre.

Begrenser bønnens rom. Nils August Andresen vil at kristne skal slutte å be om ting (Vårt Land, 24. mai). Jeg skjønner ham. For jeg har selv fortvilt over «vitnesbyrd» som gir ære til Gud for at han «bevarte meg fra ulykken» – den samme ulykken som rammet noen andre stakkarer, som da angivelig ikke hadde bedt om beskyttelse den dagen, eller i så tilfelle ikke hadde fått bønnen innvilget der oppe. Dersom Andresens oppfordring handlet om å utvide kristnes forståelse av bønn, slik han viser ansatser til når han snakker om bønn som henvendelse, ville jeg vært hjertens enig. En anmodning om ikke å forholde seg til Gud som en cola-automat ville også vært på sin plass. Men det er når Andresen tar frem tegnekrittet og vil begrense bønnens rom og muligheter at motstanden min vekkes.

For bønn er jo ikke enten henvendelse eller bønn om hjelp. Bønn er ikke enten kontemplativ eller utadvendt. Bønn er ikke enten bekjennelse eller proklamasjon. Bønn er ikke enten teologi eller psykologi. Bønn er alt dette, og litt til. For majoriteten av verdens kristne, er bønn primært relasjon. Den hurtigst voksende delen av kristendom i dag er den såkalte pentekostale og karismatiske grenen av kirketreet. For disse er ikke bønn et uttrykk for korrekt teologi – jamfør Andresens bekymring for at bønnen kan tegne bildet av en grusom Gud. Like viktig som at bønnen sier noe sant om Gud, er det at bønnen sier noe sant om livet mitt.

Hvis bønnen er den henvendelsen som Andresen er inne på, så ligger det en relasjonell forståelse av bønnen i bunn. Og en slik henvendelse forventer selvsagt en form for inngripen. Den som bekjenner sin synd gjør det i forventning om tilgivelse. Den som ber om kraft gjør det i forventning om å få styrket sin åndelige muskulatur.

Falsk motsetning. Det er derfor ingen motsetning mellom bønn som henvendelse, slik Andresen taler varmt for, og den kristnes behov for å be for sin syke mor. Tvert om. Hvis jeg ikke tror Gud hører min bønn for min syke mor, hvorfor skulle jeg tro at den samme Gud hører min syndsbekjennelse? Det er heller ingen motsetning mellom å be om Guds hjelp i vanskelige situasjoner og samtidig benytte seg av alle tilgjengelige verktøy for å løse de samme situasjoner. Hvis jeg tror Gud råder over alle ressurser, hvorfor skulle jeg ikke både tro og forvente at Gud kan gjøre disse tilgjengelige gjennom medmennesker eller skaperverket for øvrig?

Så er jeg selvsagt smertelig klar over at en bønnens teologi ikke kan utlegges i et debattinnlegg, og jeg har ikke engang kommet inn på hva som kan være en bærekraftig forståelse av at «Guds veier er i overkant uransakelige», som Andresen sier.

Og jeg har heller ikke reflektert rundt alle de evangeliske fortellingene om folk som roper ut sine behov til Jesus, som ikke lar seg begrense verken av teologiske hensyn eller høflighetshensyn, men som i desperasjon ber om hjelp til sin syke datter – eller sin egen elendige tilstand. For ikke å snakke om Salmene. Der kan du saktens snakke om folk som ville ha sitt daglige brød og sirkus!

Slipp bønnen løs! Hvis det er noe Bibelen viser oss, er det at bønnen vanskelig lar seg begrense av sjanger eller liturgiske former. Derfor har jeg en bønn om bønn til Andresen: Slipp bønnen løs! Kanskje blir du overrasket, slik en gjeng religionsstudenter ble en varm dag i Jerusalem.

Silje Kvamme Bjørndal

Evig studerende

Gå til innlegget

Steiningen av Hanvold

Publisert rundt 1 år siden - 1221 visninger

Den nitriste dokumentaren fra NRK er en vekker til alle oss anstendige kristne. Som åpenbart har nedprioritert de ensomme, fattige og foreldreløse fordi vi har hatt viktigere ting fore.

Huff og huff! Utbruddene på sosiale medier­ og andre medier, inkludert Vårt Land, fremstår som et kappløp i selvrettferdig steinkasting mot et ferdig flådd og forberedt offer fra Brennpunkts stekeovn. Makan til ugudelig utnytting av ensomme minstepensjonister og andre sosialklienter! Og æsj, hvilket­ ukristelig pengemas motivert­ av snuskete pengekjærlighet! Fysj, for et vulgært uttrykk for stammekulturens­ styggeste fremmedfrykt!

Fariseisk. Heldigvis er vi en fornuftig majoritet av anstendige­ kristne som i tydelige ordelag kan distansere oss fra denne­ adferden. Muligens får vi et fariseisk­ glimt i øyet når vi virkelig flesker til med en saftig status på Facebook, men noen ganger er det faktisk nødvendig.

Are Kalvø skrev nylig en herlig selvironisk tekst om kommentariatets­ åtsel-samling rundt Sylvi Listhaugs, med jevne­ og stadig kortere mellomrom, fullstendig politisk ukorrekte utsagn (som for øvrig også gjør en noe ukomfortabel gjesteopptreden i nevnte­ pengepredikantens show). Å, hvor vi elsker å deklamere selvsagtheter og klappe hverandre på skuldrene for at vi kommer opp med den ene opplagte fordømmelsen etter­ den andre.

Bannlysing. En ganske lignende­ følelse får jeg av å lese alle de anstendige kristne ledernes­ foraktfulle bannlysing av «Visjon­ Norge-familien».

La det være klart, det er en familie som på ingen måte er beslektet med den anstendige kristne kirkefamilien! Jeg mener, så du hvordan den gamle damen ble lurt til å gi av sparepengene sine til en sak hun virkelig tror på og som gir livet hennes mening? Det er nesten som om vi skulle lovprist en gammel enke for å gi sine siste skjerv i tempelkisten – hun burde heller tenkt litt lurt og langsiktig; ja, tenk om hun skulle leve til hun ble 
90!

Brennpunkt har gjort jobben sin, kommentatorer og kristen-
ledere har gjort jobben sin, men når hundsingen av Hanvold er overstått og vi for denne­ gang har uttømt våre beger av eder og galle, kan vi da legge våre egne liv og kirker under 
lupen?

Ekstremisme. For hvilken pastor har ikke gledet seg litt ekstra over en god søndagskollekt (og da snakker jeg ikke til de prester som henter kollekten direkte fra statskassen, enn så lenge)?

Selvsagt er ikke dette et forsvar hverken for Visjon Norges ekstremisme, Hanvolds ulumske bedrifter eller hans rystende Judasstempling­ av medarbeidere­. Poenget er at denne nitriste dokumentaren­ fra NRK er kanskje først og fremst en vekker til alle oss anstendige kristne. Som åpenbart har nedprioritert de ensomme, fattige og foreldreløse, fordi vi har hatt viktigere ting fore.

Selvopptatte. Kanskje er det derfor desto viktigere for oss å gripe muligheten til å fordømme­ denne vulgære versjonen av vår selvopptatte grådighet, som vår anstendighet vanligvis kamuflerer­. Tror vi, idet vi knyter bladet tettere rundt oss og leter etter enda større steiner.

Jeg håper inderlig at jeg har hjerte, tro og vilje til å gi av det jeg er og har også når jeg blir en gammel dame. Det er jo ikke det som er problemet her – problemet er at vi synes disse gamle damene­ gir til feil sak og feil mann. Men hadde det ikke vært Hanvold, så hadde det vært en annen kristenkonservativ populistisk­ TV-hane.

Frelse. Kjære anstendige kristne­ venner, det er en grunn til at Visjon Norge håver inn millioner­ av folks sparepenger – og den grunnen er ikke primært at alle disse seerne er så lettlurte og stakkarslige som Brennpunkt fremstilte det. Den grunnen­ er oss. For ja, Kristus kom for å frelse­ anstendige syndere, og blant dem er jeg den 
største.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28.10.2016

Gå til innlegget

Skammens språkløshet

Publisert over 1 år siden - 749 visninger

I mange kristne miljøer har det vært lite rom og språk for selvstendig og kritisk refleksjon om egne og lederes overbevisninger.

Radikale kristne ungdommer er omtrent så like i sin forskjellighet som ungdommer flest. Deres historier er hver på sitt vis preget av søken etter identitet, tilhørighet, trygghet og tro. En søken som for mange av oss varer­ livet­ ut.

Min ungdomstid i det som da var landets nest største pinse-
menighet, var absolutt preget av den lidenskapen og det engasjementet­ som hovedpersonen snakker mye om i VGTV-serien­ «Frelst». Men jeg hadde en annen type ledere enn hun forteller om. Ledere som oppfordret oss til selv å lese, lære, be og finne ut hva som var Guds vilje og plan for den enkelte.

Selvsagt fikk vi undervisning med en tydelig agenda og selvsagt­ ble det lagt føringer for hva som var akseptert og anerkjent adferd – noe annet ville være naivt å påstå. Men så finnes det heller ikke et miljø eller en kultur­ hvor ikke dette skjer, hvor det ikke legges kraftige føringer­ for hva som er korrekt å si og gjøre.

Derfor synes jeg det er noe ironisk over de konkluderende­ refleksjonene i siste episode­ av «Frelst»-serien, om tiden etter hennes kristne engasjement: «Det var så deilig å bli fri og stå på egne ben ... Nå kunne jeg feste­, drikke og ha sex. I dag 
lever jeg ikke lenger livet basert på en oppskrift. Det er hardt arbeid­ ...».

VERDIDEBATT: «Er kristne ledere ulver i fåreklær?»

Giftig cocktail

De fleste av oss kjenner historier om ungdomsliv hvor nettopp disse ingrediensene­ – festing, fyll og sexpress – utgjorde­ fangenskapet som de trengte frihet fra. Selvsagt er det stor forskjell på å oppleve sexpress som 14-åring og å ta jomfrudommen som eks-Jesus-soldat i 20-årene. Det siste oppleves nok langt mer befriende.

Men nettopp her er vi inne på poenget mitt. At religiøse miljø­ kan være livsfrarøvende er åpenbart – og i noen tilfeller i så alvorlig grad at det burde­ straffeforfølges, men de fleste ingredienser­ i et ungdomsliv kan mikses på en slik måte at de begrenser og skader disse engasjerte og overmodige unge sjelene fremfor å istandsette dem til det voksne livet.

Miks idrettsglede med prestasjonsangst, hard disiplin og nederlag, og du kan få en nokså giftig cocktail. Miks utenforskap, gjengmentalitet og småkriminalitet og du er på god vei til kretsfengselet. Miks religiøse fortellinger, ungdommens iver og usunt lederskap – og du får TV-serien «Frelst».

LES MER: «Anders Torp forteller om bruddet med pastorfaren, Oslokirken og demonutdrivelser»

Forskjellig respons

Ingenting av dette betyr imidlertid at kristne ledere fratas sitt ansvar. I det siste har vi sett at kristne ledere er like forskjellige som ungdommer er forskjellige. Noen tar anklagene på dypt alvor og omvender seg i full offentlighet, mens andre kjemper med hverandre om å vinne OL i roing og bortforklaringer.

Bør de ulike organisasjonene­ og menighetene ta innover seg behovet for strukturer som ansvarliggjør­ og sørger for bedre­ tilbakemeldinger? Absolutt! Dessuten bør vi si høyt og tydelig, kanskje spesielt til våre unge, at mange som kaller seg Guds utvalgte ledere ikke er spesielt utvalgt av andre enn seg selv.

Hva mer kan vi som medmennesker, ledere og prester ta med oss fra debatten som har pågått i kjølvannet av denne serien?

Tenk om vi kunne ta med oss betydningen av å hjelpe hverandre og andre ut av skammens språkløshet mot et mer sannferdig selveierskap. Kanskje noe av det viktigste med fortellingene som nå kommer frem i lyset, er at disse vonde erfaringene gis språk, at skammen får en stemme­.

Der hvor det er lite rom for åpne diskusjoner og uenighet, kan man fort fanges i en språkløshet som gir skammen gode vekstvilkår. Hvem våger å lufte uenighet eller komme med kritiske innspill når de blir møtt med beskjeden «du har en mørk sky over hodet» – eller enda verre­: «du har latt en demon få rom i livet ditt»?

Veien er kort fra den indre uroen og dissens-stemmen til en religiøs mindreverdighetsfølelse – for det må da være noe galt med meg som ikke føler, erfarer eller tror på samme måte som de andre?

LES MER: Varsler om psykiske overgrep

Vår svakhet

Etter hvert som tiden går og avstanden til det radikale­ miljøet­ blir større, utvikler­ gjerne skammen seg fra religiøs mindre-
verdighet til generell­ mindre-
verdighetsfølelse­: «Hvordan kunne jeg la meg overkjøre på den måten? Var jeg virkelig så svak og uselvstendig? Er jeg så svak?»

Da kan det være ganske befriende­ å erkjenne at, ja, de aller fleste av oss er så svake at vi på et eller annet tidspunkt i livet ikke har klart å si fra når grenser overskrides og vi burde dratt i nødbremsen.

Men så kan vi også kjenne­ styrken i å finne veier ut at skammens språkløshet til et stadig mer sannferdig selveierskap. Selveierskap, i den betydningen jeg bruker det her, handler ikke om å eie en ting eller eiendom, men om noe mye viktigere; det handler om å eie seg selv. På godt og vondt.

Det innebærer at jeg må eie valgene mine, både de jeg har tatt for meg selv og de som har hatt betydning for andre. Jeg må eie min iver og lidenskap – selv om den i ettertid kan synes­ påtatt­, kanskje til og med påtvunget­. Jeg må eie min svakhet og manglende evne til å stå opp for meg selv. Og jeg må eie min styrke og stolthet.

Paulus sier i Romerbrevet at han ikke skammer seg over evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror. Evangeliet kan frelse oss fra skammens språkløshet – også når denne skammen har fått vokse frem der hvor vi skulle være mest fri fra den: Der hvor det sannferdige selveierskapet skulle blitt forkynt høyt og tydelig­ i troen på den Gud som har skapt hver enkelt av oss i sitt bilde.

FØRST PUBLISETR I SPALTEN HELLIGHET OG HVERDAG - VÅRT LAND 3. MAI

Gå til innlegget

Den overbevisende jeg-stemmen

Publisert nesten 2 år siden - 1044 visninger

Hva kan kirken lære av Knausgårds kamp?

Forfatteren Karl Ove Knausgård kom nylig ut med boken Om vinteren, som er andre bind i hans årstidsprosjekt. Da Knausgårds kamp tok av her til lands, forsøkte jeg lenge å stå i mot, sikkert i en pubertal opprørskhet mot hans overveldende popularitet og suksess. Men til slutt gav jeg etter og slukte de seks bindene på rekke og rad. Motvillig måtte jeg innrømme at han klarte å gi språk til eksistensielle – men ofte hverdagslige og uanselige - erfaringer og usagte følelser på en sjelden presis måte.

 

Årsaken til dette er sikkert sammensatt og litteraturkritikerne har gitt sine analyser og vurderinger i fleng. De fleste er enige om at Knausgårds nærmest biografiske bruk av jeg-stemmen tilfører prosjektet hans en ekstra nerve og dimensjon. Han skriver ikke om en fiktiv karakters «jeg», men om seg selv, en faktisk person i tid og rom, av kjøtt og blod, nålevende i vår samtid. Han avgir så og si et vitnesbyrd fra sitt liv.

 

Mange vitnesbyrd. Nær sagt alle reformasjons -og vekkelsesbevegelser er båret av det personlige vitnesbyrdet. Mor Teresa, William Booth, Calvin, Luther – ja, vi kan gå så langt tilbake som til Augustins bekjennelser – er eksempler på vitnesbyrdets plass i litteraturen, så vel som i teologien. For selvsagt er ikke Knausgård den første til å oppdage den litterære kraften i jeg-stemmen. Kirken kan for øvrig gå enda lenger tilbake i sin historie, helt til de aller første disipler og etterfølgere av Kristus, for å forstå betydningen av det personlige vitnesbyrdet.

 

Det var en soloppgang av de sjeldne. Hagen ble omgjort fra hemmelighetsfull til harmonisk ved hjelp av morgenlyset og fuglesangen. Kvinnen, som hadde kommet dit mens det ennå var mørkt, hadde ikke registrert forvandlingen rundt seg. Sorgen over å ha mistet en hun elsket lammet hennes sanser. Det eneste hun klarte å tenke på var at graven var tom. Hvor kunne han være? Maria var så dypt inne i disse tankene at hun ikke engang kjente Jesus igjen da han plutselig stod der sammen med henne. Hun trodde det var gartneren. Helt til han sa navnet hennes.

Slik kan fortellingen om Maria i Joh. 20, 11-18, tolkes. I det øyeblikket Jesus sa navnet til Maria ble møtet personlig for henne – det ble avgjørende for hennes vitnesbyrd som hun senere avga til disiplene: Jeg har sett Herren! Maria kunne fortelle om en selvopplevd erfaring, hun kunne beskrive hvor og når de møttes i gravhagen, hva de hadde snakket om, hvordan hun hadde kjent på gleden og overraskelsen da hun skjønte hvem det var som stod der - alle disse detaljene bidro til et overbevisende vitnesbyrd.

 

Når Knausgård beskriver fortvilelsen som får en ung mann til å skjære opp sitt eget ansikt, er det ekstra smertefullt å lese fordi vi vet at det er hans personlige vitnesbyrd. Han var der, han opplevde det, han kjente blodet dryppe idet skammen skylte over ham.

 

Rasjonalitetens tilhengere. I kirkens samtaler og praksis ser vi i dag at to ulike sider av samme strømning gjør seg gjeldende. Begge vil dra kirken i en bestemt retning. På den ene siden har du «apologetene» som forsvarer kristendommens objektive sannhetsgehalt på rasjonelt og allmenngyldig grunnlag. På den andre siden har du dem som er i opprør mot pietismen og lavkirkelighetens krav til subjektiv omvendelse og frelse.

 

Begge disse sidene deler vektleggingen av den «objektive» siden av kirkens tro og tradisjon, men motivasjonen kan være forskjellig. Mens apologetene vil gjøre kristentroen overbevisende for en spesiell gruppe, vil opprørerne mot pietismen gjøre kristentroen tilgjengelig for flest mulig ved å ta bort kravet om den subjektive erfaringen. Selvsagt er dette en grov forenkling av virkeligheten, inkludert mangfoldet i kirkens mange konfesjoner og bevegelser, men poenget er at kirken står i fare for å miste noe avgjørende dersom vi kaster barnet ut med badevannet.

 

Virkningsfullt. La hver og en ta i bruk sitt mål av intellektuell kapasitet for å gjøre den kristne troen forståelig og tilgjengelig, men la oss ikke kaste ut betydningen av den levde erfaringen – formidlet gjennom vitnesbyrdet - i ønsket om å forsvare troverdigheten til den kristne tro.

 

La oss verne kirkens fellesskap mot subjektivitetens svermeri og hysteri, men uten å forkaste jeg-stemmens potensielt trosstyrkende rolle.Paradoksalt nok finner denne kirkelige idylliseringen av det objektive sted midt i en samtid som setter spørsmålstegn ved såkalt objektive sannheter, og som anvender det personlige vitnesbyrdet for å gi autoritet til alt fra markedsføring til journalistikk (alle vet at en øyevitneberetning er langt mer virkningsfull enn en tørr voice-over som kommenterer aktuelle hendelser i et studio milevis fra åstedet).

Med litteraturen som påminnelse og kirkens egen tradisjon som inspirasjon, la jeg-stemmen igjen bli hørt i kirkens og gudstjenestens rom. For hvem kan bedre gi språk til eksistensielle erfaringer og følelser enn den som har fått et møte med Gud?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 30.11.15.

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6345 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6809 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
20 dager siden / 2207 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3557 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 478 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3536 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8002 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2665 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Tvilsom type
24 minutter siden / 1626 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
39 minutter siden / 4929 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4929 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4929 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 829 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4929 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 829 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4929 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1626 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4929 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 829 visninger
Audun Wold kommenterte på
Nøff said
rundt 2 timer siden / 1001 visninger
Les flere