Sigmund Hågvar

Alder: 66
  RSS

Om Sigmund

Følgere

Når naturen taper

Publisert 15 dager siden

Over hele landet skjer det nå et historisk angrep på norsk natur. Det er ikke bare de umælende rødlisteartene det går ut over. Til sist er det vi selv som rammes.

I raskt tempo omgjøres villmarker, verdifulle rekreasjonsområder og leve­områder for dyr og planter til vindindustri. Hele landskap ofres og gjennomskjæres av veisystemer og kraftledninger. Støyende og roterende møllevinger rager opptil 200 meter over åskammene og preger horisonten i mils omkrets. Debatten omkring disse naturinngrepene har vært intens i flere år. Det er på tide å spørre: Hva har denne debatten lært oss? Om verdien av natur, om nødvendigheten av inngrepene, om politikk og lovverk – og om oss selv?

Energi er en begrenset ressurs. Men det er natur også. To ­begrensede ressurser konkurrerer om de samme arealene, og naturen taper som regel. Med politikerbriller ser det slik ut: Den produserte strømmen må vi ha, og naturtapet trenger man knapt å bokføre. Men begge ­deler er feil. For det første klarer vi ikke å bruke all denne strømmen, selv når vi sløser uhemmet. For det andre er naturtapet både irreversibelt og betydelig. Inngangsbilletten til fremtiden ­består ikke i fortsatt energi­sløsing og rasering av vår natur, men i energisparing og energi­effektivitet. Den grønneste kraften er den som blir spart inn, og som ikke brukes. Fremtidssamfunnet vil være energigjerrig, og ekte norsk natur vil bli etterspurt og verdsatt.

Inn i sol-alderen

Ytterligere­ kraftproduksjon i fremtiden kan skaffes på måter som ikke forbruker viktige naturverdier: oppgradering og modernisering av vannkraftverkene, ulike typer varmepumper, solceller, etter­isolering av hus, smarte måter å spare energi på og så videre. Her er det plass til kreative løsninger og mange mulige arbeidsplasser. Solenergien er genial. Til forskjell fra vann- og vindkraft, er solenergien enkel å utnytte. Du kan fritt laste den ned på ditt eget tak. Det foregår en global sol­energirevolusjon, og kostnadene er raskt synkende. Selv her mot nord er potensialet stort. Hvorfor griper ikke regjeringen denne muligheten? Hvorfor ikke styre oss inn i «sol-alderen»? Med de norske naturherlighetene intakt?

Blant enkelte topp-politikere råder en forstemmende respektløshet for naturverdier, både landskap, naturtyper og arter. Norsk natur er enestående i ­europeisk sammenheng: Vassdrag, fjell, skoger og kyst. Norge har for eksempel ansvar for den europeiske havørnbestanden. Hittil er om lag 60 havørn drept bare i vindindustriområdet på Smøla. Fra Sverige meldes det at tiuren går i møllene og forsvinner fra de gamle leikene­. Fra Europa er det omfattende ­dokumentasjon på at også store mengder flaggermus dør. Flaggermus har nyttige funksjoner i naturen, formerer seg langsomt og er på ­tilbakegang.

Billig overskuddsenergi

Energiloven er nådeløs: Den overkjører både naturmangfoldloven og plan- og bygningsloven. Hadde landet vårt vært i energi­krise, kunne man ha forsvart dette. Men vi vet ikke hvor vi skal gjøre av all denne billige overskuddsenergien og sender den utenlands. Med sin enestående natur bør Norge heller gå inn i fremtiden som «Europas grønne hjørne» og ikke som «Europas grønne batteri». Ved å ofre vår natur bidrar vi uansett minimalt til Europas energibehov.

Men fedrelandets energi­ministre ønsker å selge mest mulig­ energi. Også de vassdragene som vi trodde vernet seg selv – de siste, intakte sølvstrengene i landskapet – plukkes­ ned. Ja, på Stortinget snakkes det om at vernede vassdrag også må tas. Har politikerne glemt at vi har undertegnet den europeiske landskapskonvensjonen som forplikter oss til å ta vare på landskapsverdiene? Ønsker de virkelig å bryte med biomangfoldkonvensjonen for å oppfylle klimakonvensjonen? Når kreativ energisparing og effektivisering kunne ha reddet alle tre konvensjonene?

Sosiale virkninger

I flere­ bygder har meningene stått steilt mot hverandre: Politiker mot politiker, familie mot ­familie, og person mot person. Gammelt­ vennskap er blitt satt på prøve. Når utbyggeren lokker med blanke penger til en fattig kommune, eller smører usikre grunneierne, skapes spenninger. De som hevder at intakt ­natur er arvesølv, en varig verdi for bygda­, kan lett tape.

Dette er kamper som går langt inn i sjela. Da Aremark etter mange runder fikk beholde sitt fantastiske naturområde Vestfjella – som er Østfolds siste villmark med stille vann, fiskeørn og trane – var lettelsen enorm for dem som hadde kjempet i flere år. Da Nord-Odal fikk beskjeden om at deres flotte natur skulle tas, «gikk lyset» for mange. Disse­ to eksemplene illustrerer hva nær-naturen betyr i lokalsamfunnet.

Hva vi har lært? Men vi har lært noe vesentlig: Tilgang på ekte natur er viktigere enn mange­ var klar over. Bygdefolk, naturvernere, friluftsfolk, hytte­folk, jegere, fiskere, kunstnere, naturfotografer, og mange flere har stått fram og slåss for naturverdiene. Det er som med helsa: Så lenge naturen ikke er truet, tar mange den som gitt. Men når truslene kommer, oppdager man virkelig hva som er i ferd med å tapes! Ekte natur som ga livskvalitet, hvor støyende industriområder med svære naturinngrep erstatter stedene hvor den gode stillheten en gang rådde. Både hus og hytter innen støysonen faller i verdi. Mange opplever en energitappende sorgreaksjon når kampen er tapt. Eller en kombinasjon av avmakt og sinne – en tilstand som sliter folk ned. Det er ikke bare de umælende rødliste­artene og naturtypene det går ut over, men også «rødlistede» naturopplevelser – og selve folke­helsen.

Mitt håp er at sorgen og sinnet ikke gjemmes og undertrykkes, men foredles til mental energi: En kraft til å protestere mot ødeleggelsene, til å kreve en annen energipolitikk, og til å hegne om den norske naturarven.

Første gang publisert på kulturverk.com

Sigmund Hågvar

Naturforkjemper, 
professor emeritus i 
naturvern og forfatter

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere