Sigurd Eikaas

Alder: 54
  RSS

Om Sigurd

Mail: sig-eik@online.no. Medlem i kreasjonistforeningen Origo (www.origonorge.no).
Har skrevet "Skapt for at Gud skulle dø", som med sine nyeste redigeringer alltid vil være å finne på: http://www.skaptforatgud.blogspot.no/

Følgere

Jeg hørte på Dagsrevyen at Siv Jensen nå kaster ut to israelske selskaper fra oljefondet fordi de er involvert i boligbygging i Øst-Jerusalem.

Jeg er skuffet! Svært skuffet! Det var ikke fra FrP jeg hadde ventet en slik boikott!

Jeg er ikke minst skuffet og sint over de implikasjonene som ligger i dette vedtaket, nemlig at FrP nå anerkjenner det palestina-arabiske kravet om at Øst-Jerusalem skal være deres hovedstad.

Øst-Jerusalem har aldri vært en arabisk hovedstad. Ja, det har kanskje aldri vært en entydig arabisk by. I stedet har byen blitt bebodd av, - i tillegg til jøder og arabere, - store kristne grupper fra forskjellige historiske kirker.

Dette kravet om suverenitet har derfor i realiteten sin bakgrunn i de 19 årene da jødene var fordrevet fra Øst-Jerusalem, og denne delen av byen var gjort jøde-ren under jordansk okkupasjon. Uten de 19 årene; - uten denne jøde-renheten; - så ville dette kravet aldri blitt en aktuell problemstilling.

Det er trist at et krav om suverenitet over Israels historiske hovedstad, jødenes desidert helligste by, - ja en signifikant del av selve deres identitet som jøder, - i realiteten legitimeres av 19 år med jøde-renhet.

Og den logiske implikasjonene er jo at man ved å anerkjenne dette kravet, så legitimerer man i realiteten de 19 årene med jøde-renhet.

Så, hva fikk FrP tilbake for sitt salg? Hvor mye var Høyre villige til å gi?

Gå til innlegget

Måne-krasjlanding til 7,2 milliarder

Publisert rundt 6 år siden

Leste nettopp at den rødgrønne regjeringen har brukt 7,2 milliarder kroner på månelandings-prosjektet sitt om å pumpe CO2 ned under havbunnen i Nordsjøen. Og at de nå gir opp.

- Vi har samlet sett brukt 7,2 milliarder kroner på fangst og lagring av CO2, sier Borten Moe på en pressekonferanse fredag iflg Aftenposten.no.

7,2 milliarder kroner! Det ville, med JNF sin pris på 100 kroner per tre, gitt 72 millioner trær.

Og alle disse trærne ville etter en tid både fanget og lagret CO2-en ganske gratis. (les mitt tidligere innlegg om dette: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat5/thread430705/)

En norsk befolkning på 5 millioner og en CO2-produksjon per nordmann på 12 tonn per år, gir er nasjonalt CO2-regnskap på 60 millioner tonn per år. 

72 millioner trær ganger med en CO2-absorbsjon på 1,5 tonn per tre, gir en total på 108 millioner tonn absorbert CO2.

Ut fra disse tallene ville altså 7,2 milliarder kroner nullstilt hele Norges nasjonale CO2-regnskap i nærmere 2 år.

Regner vi kun 1. tonn CO2 per tre, så blir det allikevel 72 millioner tonn absorbert CO2, dvs godt over ett års nasjonal-regnskap.

Så kan en jo bare drømme om det areal med ørken som med dette kunne blitt til grønn og fruktbar skog.

Gå til innlegget

CO2 - en livsviktig ressurs

Publisert rundt 6 år siden

Ola Nordmann produserer gjennomsnittlig ca 12 tonn CO2 i året, og er således en av verdens klimaverstinger.

 

På 70- og 80-tallet var det veldig fokus på ørkenspredning og fremtidig matmangel for en stadig voksende verdensbefolkning. For min egen del fant jeg ut at den eneste måten i et langsiktig perspektiv å møte den trusselen på, var å plante trær i ørkenen. Uten dermed å ha noen forestilling om at det ville bety så mye, begynte jeg likevel å sende penger til Jødisk Nasjonalfond (www.jnf.no), slik at de kunne plante trær for meg i Negev-ørkenen. Så gjorde jeg i alle fall noe! Med all diskusjonen omkring klimatrusselen, har jeg funnet ut at treplantingen også har tjent en ny hensikt. Trær absorberer CO2.

Ola Nordmann produserer gjennomsnittlig ca 12 tonn CO2 i året, og er således en av verdens klimaverstinger. Ifølge forskningsstiftelsen Cicero inneholder et gjennomsnittlig norsk tre 0,7 tonn CO2, vel å merke i stammen alene.I tillegg kommer grener, annen flora og fauna som følger med skogplantingen, samt at skog binder mye CO2 i form av humus på bakken.

Ifølge FN binder et stort tre 1,5 tonn av denne klimagassen. Etter å ha regnet litt, fant jeg til min store glede at jeg ikke bare hadde plantet nok trær til å dekke min egen CO2-produksjon, men også min kones - og min datters! Og da snakker vi om all den CO2 som vi produserer for hele livet!

For ifølge disse tallene så er åtte trær i året alt som skal til for å nullstille sitt CO2-regnskap. Hvis vi regner at vi lever 80 år, blir det 640 trær. Legger vi til litt slingringsmonn og sier 12 trær i året, så blir det fremdeles bare 960 trær som hver av oss må plante for å nullstille hele sitt livs CO2-regnskap.

Plantingen må selvfølgelig skje i områder der det ikke vokser trær fra før, for eksempel ørkenlignende strøk. Kun da vil CO2-opptaket være netto gevinst. Med utgangspunkt i den prisen Jødisk Nasjonalfond tar, 100 kroner per tre, koster det bare 1200 kroner per år å nullstille sitt klimaregnskap.

Treplanting har mange fordeler. Der det før bare var tørr sand, vokser det nå skog. Da vil annen flora komme etter. Og der det er flora kommer fauna. Videre blir nå solenergien, som tidligere ble brukt til å varme opp sanden og i neste instans atmosfæren, nå «fuel» i fotosyntesen. Tenk bare hvor mye varme som er oppmagasinert i ei vedskie!Beplantningen har blant annet derfor en kjølende effekt på klimaet.Derfor vil det ofte også regne mer, hvilket betyr at klimaet som helhet blir forbedret.

All kull, olje og gass kommer opprinnelig fra skog. Det er dermed ingen viderverdighet å binde CO2-en opp igjen. Verden har enorme områder som bare skriker etter trær og skog. CO2 er ikke et problem, det er en livsviktig ressurs! Det er slett ikke galt å hevde at CO2-en faktisk hører hjemme her vi bor, over bakken. Den trenger bare en skog å bo i. Plassen har vi.

Dette har Israel innsett. De bruker CO2-en og planter skog i ørkenen. JNF har dessuten funnet ut at det økte CO2-nivået i atmosfæren gjør at trærne i tørre områder klarer å absorbere samme mengde CO2 med mindre åpning av porene i bladene. Det betyr mindre fordampning; trærne vokser like mye, men med mindre forbruk av vann.

Den rødgrønne regjeringen derimot, har satset på å bruke 5 milliarder kroner på CO2-deponi i Nordsjøen. Det produserer ingenting. Noen vil mene at det først og fremst er et teknologisk og politisk prestisjeprosjekt. 

Og jeg legger til: En formålsløs og dyr bortkasting av en livsviktig ressurs som heller skulle vært brukt til å gjøre ørkenen grønn. Derfor, følg heller Israel og plant et gedigent CO2-deponi i ørkenen! Da har vi noe å gi videre til kommende generasjoner.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Kan noe skje uten at Gud har forutsett og kalkulert det inn i sin plan? Gud forutså at syndefallet kom til å skje. Det kan vi lese av 1. Pet. 1:20, der det står at Jesus var bestemt til å dø for våre synder allerede før verden ble skapt. Så hvis han ville hindre at syndefallet skjedde, så kunne han bare latt være å skape oss. Eller eventuelt skapt oss litt annerledes. Han trengte i allefall ikke å plassere kunnskapens tre, der midt i hagen, der Adam og Eva oppholdt seg til daglig. Langt mindre sluppet Djevelen inn dit!

Gud! Ikke Nirvana.
 
Nå vet vi at Gud ikke vil det onde. Han ville heller ikke at mennesket skulle
forkaste ham og miste relasjonen med ham, med all den lidelsen som ville følge
av det. Når han da likevel valgte å skape oss, må han ha hatt svært gode
grunner. Det må ha vært noe som fikk ham til å gjøre det, på tross av all den
lidelsen han forutså det ville medføre. Hva disse grunnene kan ha vært, kan vi
bare spekulere på, og gjøre våre antagelser om, ut fra det vi kan lese i
Bibelen.
 
Men det viser at Gud ikke er noe ”Nirvana”, en evig tilstand av apatisk
tilfredshet, uten verken ønsker eller behov. Han vil noe. Han har en hensikt. Og
han er nidkjær opptatt av å gjennomføre og fullføre denne hensikten. Koste hva
det koste vil.
 
Det må derfor være grunn til å anta at han, da han vurderte hvorvidt han skulle
gjennomføre prosjektet eller ikke, fant at vinningen var større enn kostnaden.
Ellers ville han ikke gjort det, siden det i motsatt fall ville vært en større
kjærlighet å ikke skape oss.
 
Så indikeres det da også at dette ikke var noen lettvint avgjørelse. Selv ikke
for Gud. Når det gjelder jorden, solen og universet, om plantene, fiskene,
fuglene og dyrene står det bare at Gud skapte dem. Ferdig med det. Men da han
skulle skape menneskene, så føyde han til: ” La oss skape mennesker i vårt
bilde, som et avbilde av oss”.
 
Det å skape menneskene var altså en så stor avgjørelse at Faderen også ville ha
full støtte og tilslutning fra Sønnen og Den Hellige Ånd.
 
Vi er et fellesprosjekt for hele treenigheten.
 
Og rollene deres i forholdet til oss var allerede fordelt. Før skapelsen.
 
 
 
Jesu forsoningsverk; bare en gjenopprettelse?
 
Så hva var Guds beveggrunner for skapelsen? Hva var det som var så viktig at det
var verdt alle de onde konsekvensene? Og hvordan er vi involvert?
 
Jeg tror at vi må gå til Jesu forsoningsverk på Golgata. Var Jesu forsoningsverk
kun en gjenopprettelse av det som ble ødelagt i syndefallet? Eller ble det skapt
noe nytt?
 
 
Jeg tenker at hvis forsoningen bare dreier seg om en gjenopprettelse av den
tilstand som var i Edens hage, så blir det ytterst vanskelig å forklare at Gud
også plasserte kunnskapens tre der. Hvorfor skulle han det? Var det virkelig
nødvendig? Det ville jo bare føre til tap for både Gud og mennesker?
 
Følgene av et syndefall ville ikke produsere noen annen frukt enn bare ufattelig
mye lidelse, sorg og død. Mange, mange ville gå fortapt. Og Gud selv ville måtte
ta på seg et menneskes skikkelse og dø den mest grusomme død, for i det minste å
redde noen. Ja, Jesus Guds Sønn ville selv måtte oppleve Helvete; adskillelse
fra Gud. Alt sammen bare på grunn av denne valgmuligheten som kunnskapens tre
gav, men som ikke kunne medføre noe godt, bare død og fordervelse.
 
Et valg som Adam og Eva ikke på noen måte hadde forutsetninger for å forstå
konsekvensene av.
 
Ikke bare konsekvenser for voksne mennesker som i noen grad selv kan påvirke
sine livsvilkår, men også for milliarder av uskyldige barn som blir født til
sult, sykdom, overgrep og død. De har ikke selv valgt å bli født. Heller ikke
har de hatt noen innflytelse på hvilke forhold de er blitt født til. De har ikke
gjort noe galt som de kan holdes ansvarlig for. Allikevel er de offere for de
verste lidelser.
 
Eller hva med de lidelser som kristne møter i form av foreksempel forfølgelse?
Eller de prøvelser som Gud, hvis han får lov, bruker til å skape vekst i den
kristnes liv? Hvis Gud uansett ikke kommer lenger med oss enn til å gjenopprette
oss, og vårt forhold til ham, til det vi ville vært uten syndefallet, så synes
det hele å være ganske meningsløst! Da har alle, både Gud og alle mennesker,
bare lidd tap, og den eneste som hadde vunnet noe var Djevelen!
 
Vel kommer han en gang til å sitte i Helvete, men han vil allikevel kunne kose
seg med minnene om gamle ”bragder”, og om det som en gang var. For ikke å snakke
om alle de menneskene han klarte å forføre og dra med seg ned.
 
Vi er altså havnet i en situasjon som for veldig mange bare innebærer lidelse,
og uten at lidelsen har noe poeng eller kan bære noen frukt som overgår det som
Gud allerede hadde skapt i Edens hage, og som vi ville hatt uten syndefallet.
 
 
Til syvende og sist var det Gud som bestemte at skapelsen skulle finne sted. Det
var han som skapte evighetsskapninger med fri vilje. Og han plasserte dem i en
dimensjon av tid og rom som gjorde det umulig for dem å fullt ut forstå
rekkevidden av å være nettopp evighetsskapninger. Eller de ufattelig tragiske
følger som syndefallet ville medføre.
 
Og ikke minst; Gud visste på forhånd at syndefallet kom til å skje. Med alle
dets grufulle konsekvenser.
 
 
 
Gud over alle ting!
 
Så igjen, hva var Guds beveggrunner for skapelsen? Hva var det som var så viktig
at det var verdt alle de onde konsekvensene? Og hvordan er vi involvert?
 
Teksten som følger i del 2 foreslår at det i forsoningen ble skapt noe nytt som
ikke kunne bli tilveiebrakt på noen annen måte.
 
Den foreslår for det første at Gud gjennom forsoningen fikk realisert noe i seg
selv. Jeg minner her om at vi slo fast, at Gud ikke er noe apatisk ”Nirvana”,
uten ønsker og behov.
 
For det andre foreslår den at det ble skapt noe kvalitativt nytt i relasjonen
mellom Gud og hans skapninger som ikke var der fra før, heller ikke før
syndefallet.
 
 
Fil. 2:5-11 vil jeg mene indikerer tydelig at forsoningen har større
perspektiver enn bare en gjenopprettelse.
 
Her beskrives det hvordan Jesus "ikke så det som et røvet gode å være Gud lik",
og "han gav avkall på alt", og videre "han fornedret seg like til døden", osv.

Og disse beskrivelsene begynner med en oppfordring om å følge Jesu eksempel
(v.5)! Men denne oppfordringen om å følge Jesu eksempel, med disse
beskrivelsene, kunne aldri vært gitt, hvis syndefallet og forsoningen aldri
hadde funnet sted.
 
For det andre, når det står: "Han gav avkall på sitt eget..."osv, så fortsetter
det med: "Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle
navn...", ikke bare på jorden blant menneskene, men også "i himmelen, på jorden
og under jorden"!
 
Dette viser at forsoningen har større dimensjoner over seg enn bare et forsøk på
å redde stumpene fra Edens hage, etter at alt var blitt ødelagt i syndefallet.
Og det avsluttes med "til Gud Faders ære,..." All fornedrelsen, lidelsen, og til
slutt døden på korset, tjener altså "til Gud Faders ære"!
 
 
Hvis ikke syndefallet hadde skjedd, så ville vi kanskje, åndelig sett, vært i en
sammenlignbar situasjon med de englene som ikke falt på opprørets dag, og
muligens hatt noe av samme "status" som dem. Men i Bibelen så blir disse
beskrevet som "tjenende ånder". Guds folk på jorden blir derimot omtalt som
"Kristi Brud".
 
Videre står det at vi skal regjere med ham. Det står det ikke om englene.
 
Og det står at vi skal være med å dømme engler.
 
Alt dette antyder ganske kraftig at det Guds folk som kommer ut av Jesu
forsoningsverk får en annen og en høyere posisjon enn de som ikke falt, englene.
Paradoksalt nok! Det kan neppe være for noe som vi har gjort!!!
 
Men det antyder at det ut av alt det onde kommer noe godt som ikke kunne blitt
til på noen annen måte. Det antyder at Jesu forsoningsverk vender alt det onde
til det gode!
 
Allikevel kan dette bare realiseres hos dem som tar imot det, dvs de som tar
imot forsoningen. For Gud tvinger seg ikke på noen.
 
Men om dem som tar i mot Jesus, står det skrevet: "Alle ting tjener den til gode
som elsker Gud". Det må bety at også de onde ting tjener den til gode som elsker
Gud.
 
Men hvis det onde skal tjene til det gode, så må dette godet være større enn det
godet vi ville hatt uten det onde. Ja, dette godet må da være større enn det
godet vi ville hatt uten syndefallet!
 
 
Når Gud bestemmer seg for å gjennomføre et prosjekt, så vil vinningen være
større enn kostnaden. Samme hva noen av hans skapninger skulle finne på.
 
Gud har et prosjekt på gang som er større enn all lidelsen i verden, som er
større enn Døden, ja som er større enn Helvete! 


 
Del 2
  
    
Kan det tenkes en kjærlighetshandling som Gud aldri i evighet kom til å utføre?
 
 
Skapt for at Gud skulle dø
 
 
 
Innledning
   
Bibelen forteller oss klart at det er Gud som har skapt Jorden og Universet og
alle ting. Men den sier lite og ingenting direkte om hvorfor han gjorde det, hva
som var hans beveggrunner. Dette kan vi i høyden forsøke å tenke oss til eller
gjøre oss antagelser om ut fra den forståelsen vi får av Gud gjennom Bibelen.
 
Det vi vet, er at Gud er Kjærlighet. Ikke bare at han har kjærlighet. Han er
Kjærligheten. Personifisert.
  
Den vanlige tanken er derfor at Gud skapte mennesket for å ha
kjærlighetsrelasjon med oss. Så falt mennesket i synd og relasjonen ble brutt.
Gud valgte da av kjærlighet å komme for å dø for oss og slik forsone oss med seg
selv.
  
Vi tar altså utgangspunkt i kjærlighetens ønske om relasjon når vi forsøker å
forklare Guds beveggrunner for skapelsen. Og det er en meget god og en meget
plausibel forklaring! Ønsket om relasjon må vi kunne anta har vært en meget
sterk drivkraft da Gud bestemte seg for å skape mennesket. Ja, kanskje
(sannsynligvis) den sterkeste. Og vi skal komme tilbake til dette med relasjon.
 
 
 
Fra en annen synsvinkel
 
Men la oss først forsøke å se det hele fra en helt annen vinkel:
 
For kan det i det hele tatt tenkes at Gud den Allmektige skulle sitte hele
evigheten og bare tvinne tommeltotter, uten noen gang å bruke sin kreativitet,
gjøre sine mektige gjerninger, og demonstrere sin veldige makt og ære?
 
Kan det virkelig tenkes at Gud skulle sitte i all evighet uten noen gang å
demonstrere og vise for noen hvem han er og hvilke gjerninger han gjør?
 
 
Og la oss så konsentrere spørsmålsstillingen litt. For Guds motiver for
skapelsen er avgjort så mange og så langt over noe menneskes fatteevne ("som
himmelen er høyere enn jorden er Guds tanker høyere enn menneskenes"), at ingen
noen gang kommer til å forstå mer enn bruddstykker av dem:
 
Men likevel, om det nå er slik at Gud er kjærlighet, ja Kjærligheten
personifisert, kan det da tenkes en kjærlighetshandling som Gud aldri i evighet
kom til å utføre?
 
Jesus sa en gang at ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for
sine venner (Joh 15:13).
  
Den ultimate måten å utrykke kjærlighet på, er altså å gi seg selv for en annen,
og i siste instans å gi seg selv til å dø for å redde den man elsker.
 
Gud er den ultimate Kjærlighet. Kan det tenkes at han aldri i evighet selv
skulle utføre den kjærlighetshandling som han selv beskriver som den største?
 
"Må" ikke han til syvende og sist også la seg komme til uttrykk på denne måten;
å dø for den han elsker?
  
  
 
Skapt for at Gud skulle dø
  
Hvis denne tanken om at Gud skapte oss for å utføre alle handlinger som kan
komme som en frukt av kjærligheten er riktig, bringer det i så fall mer lys over
hvorfor han skapte verden slik den er. På hvorfor han skapte menneskene og
hvorfor han gav oss vår frie vilje. Hvorfor Gud måtte la syndefallet skje, og
hvorfor Gud måtte la ondskapen og lidelsen komme inn i verden.
  
For at Gud skulle utøve Kjærligheten i alle dens aspekter, også på den ultimate
måte; å dø for å redde de han elsker. Vi merker oss igjen at Jesu forsoningsdød
var bestemt før verden ble skapt (1. Pet. 1:20).

Det ville ikke nytte å dø for englene. De hadde skuet Guds storhet og herlighet
ansikt til ansikt. Så da en del av dem gjorde opprør og forsøkte å kuppe
allmakten, så hadde de også allerede forherdet sine hjerter så de ikke lenger
kunne omvende seg (Hebr 6:4-6).

Derfor skapte Gud den tredimensjonale verden. For at menneskets åpenbaring av
Gud og hans hellighet og herlighet skulle bli så vag at de, når de fikk litt mer
åpenbaring, fortsatt kunne omvende seg.

 

De to motivene: Et paradoks

Men utelukker ikke dette at Gud døde for oss av ubetinget kjærlighet? For hans
egentlige motiv var jo da å realisere seg selv?

For det første: Gud må begrunne alle sine handlinger og motiver i seg selv. Det
finnes jo ikke noe motiv, prinsipp eller noe annet, som er høyere enn ham selv,
og som han kan begrunne dem i.

For det andre: Det ene utelukker ikke det andre. Selv om Gud skapte oss for å
realisere forsoningsverket, så utelukker ikke det at han døde for oss pga genuin
kjærlighet. Gud er jo genuin kjærlighet. Og det var derfor han måtte realisere
forsoningsverket. De to henger uløselig sammen.
  
  
  
Skapt for at Guds gjerninger skulle åpenbares
  
Hva innebærer i så fall dette, at Gud også skapte oss for å realisere seg selv?
 
Det første vi bør merke oss er at vi er til for Guds skyld, ikke han for vår. Vi
kan nok ofte oppfatte det nesten motsatt, at det er vi som er sentrum i
universet, og at Gud nærmest er til for å tilfredsstille våre behov. Men slik er
det ikke. ”For min skyld gjør jeg det” sier han gjentatte ganger. Hvis du trodde
livet ditt dreier seg om at du skal få realisere deg selv, så glem det. Verden
ble skapt for at han skulle realisere seg selv.

Jesus sier det på en måte selv i møtet med den blindfødte. Disiplene kom da til
Jesus og spurte om det var han selv eller hans foreldre som hadde syndet, siden
han var født blind. Men Jesus svarte: Verken han eller hans foreldre har syndet.
Det skjedde for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham (Joh. 9:3).

Her avslører Jesus i virkligheten selve grunnen til at vi ble skapt; hva som er
hensikten med våre liv: At Guds gjerninger skal åpenbares på oss!
  
Det vil si, at kjærligheten blir åpenbart i, gjennom og på oss. Og det vil jo i
praksis si at Han selv, som er Kjærligheten, blir åpenbart i, gjennom og på oss.
 
   
Og, siden forsoningen representerer kjærligheten uttrykt i sin ytterste
konsekvens betyr det at hensikten med våre liv er at forsoningen blir åpenbart
i, gjennom og på oss.
  
Så er det da også Jesu forsoningsverk som er  kilden til alt som Gud gjør i våre
liv, enten det er tilgivelse for synd, hans arbeid med vår karakter, eller det
er at vi tar i mot overnaturlig helbredelse.
  
Derfor er alt som vi lar Gud utføre i våre liv en gudstjeneste og en oppfyllelse
av Guds hensikt med våre liv.

Som Jesus sier i sin yppersteprestelige bønn i Joh. 17: Jeg har forherliget deg
på jorden da jeg fullførte den gjerning du gav meg å gjøre (v.4). Og: jeg er
forherliget gjennom dem (de troende) (v.10).
  
Og som vi også så det i Fil.2:5-11: Det var fordi Jesus var villig til å gå hele
veien, og utøve kjærligheten i dens ytterste konsekvens at det står "Derfor har
Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn".
 
    
Derfor tror jeg at det er en sannhet i overskriftens påstand om at vi ble skapt
for at Gud skulle dø. Ikke hele sannheten, men en flik av den. Fordi det er i
forsoningen at Kjærligheten, dvs Gud selv, og de gjerninger som Gud gjør, får
komme maksimalt til uttrykk.
  
Derfor er det at det folk som kommer ut av forsoningen i Bibelen synes å få en
høyere rang enn til og med englene. Fordi det er i det folk som kommer ut av
forsoningen at Gud blir manifestert og forherliget på den absolutt maksimale
måte.
 
Og igjen, ikke for noe som vi har gjort, men kun for det som han har gjort. Ja
nettopp derfor!
  
 
  
Hvetekornets prinsipp
 
Ifølge Jesus selv, så var forsoningen også den eneste måten han kunne skape den
ultimate frukt: "Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det
ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt"(Joh 12:20).
 
Dette skal vi komme tilbake til, men Jesus viser til hvetekornet for å
illustrere det åndelige prinsipp at man må dø bort fra seg selv for å bære
frukt. Dette understrekes i 1. Kor. 13 der vi kan lese at det bare er de
gjerninger som er gjort i kjærlighet som har evig verdi. Dvs de gjerninger som
er gjort helt og holdent for andres beste, og der egosentriske motiver er
fullstendig ute av bilde. I ytterste konsekvens, den totale selvdød, som Jesu
forsoningsdød jo representerer.
   
Og begge disse må  vi vel kunne anta at ligger i selve hans vesen, både det å
ville utføre den ultimate kjærlighetshandling og det å ville produsere den
ultimate frukt.
  
 
  
Skapt med fri vilje
  
Vi ble skapt med en hensikt: At Gud skulle utøve sin kjærlighet til fulle. Gud
skapte oss for å dø for oss! Den levende og evige Gud skapte oss mennesker med
den hensikt å gi sitt liv for oss!
  
Og allikevel så tillater han oss å avvise og forkaste ham og den forsoningsdød
som han led!
  
Mennesket kan forkaste Gud! Han kan forkaste det dyreste kjærlighetsoffer som
noen gang kommer til å bli utført! Det dyreste kjærlighetsoffer i hele
evigheten! Han kan forkaste den dyreste hensikt overhode som noen kan bli skapt
til!
  
Kjærlighetens forutsetning er jo nettopp den frie vilje. Men da har det
mennesket også valgt å leve evigheten uten Gud. Han har valgt å leve evigheten
uten kjærlighet.
  
  
Tar vi derimot imot forsoningen, - så har vi også kommet inn i den hensikten som
Gud har for våre liv, med selve grunnen til at vi ble skapt: Gud skapte oss for
å elske oss. Ja, for å elske oss så høyt, at da det ble nødvendig, å gi sitt liv
for oss på korset.
  
   
   
Noen konsekvenser
   
Derfor spiller det ingen rolle hva synd vi har gjort, enten det er drap,
overgrep, tyveri, løgn, egoistisk begjær, baksnakking eller onde tanker. Det er
når vi ikke tar i mot forsoningen at vi bommer på målet, bommer på hensikten med
våre liv. Det var jo i ytterste konsekvens på grunn av forsoningen vi ble skapt.
”Synden er at de ikke tror på meg”, sa Jesus (Joh 16:9).
  
Gud skapte oss for å utøve sin kjærlighet mot oss i alle dens aspekter. Derfor
er også kjærligheten hensikten med våre liv. Derfor blir enhver gjerning som
ikke har sin motivasjon i kjærlighet uten verdi (1. Kor. 13).
  
Lever vi ikke under forsoningen, befinner vi oss utenfor den hensikt Gud skapte
oss til. Da lever vi uten mål og mening. Vi blir som sauer uten hyrde (Jes
53:6).
  
Det mennesket som ikke tjener den hensikt som Gud skapte ham til, han har mistet
sin verdi. Han blir kastet i Hinnomdalen, og blir brent der. (Hinnomdalen var
søppelfyllingen utenfor Jerusalem. Jesus brukte stedet som en lignelse på
helvete) (Alle følgende skriftsteder er fra Matteus: 7:13, 7:19, 8:12, 13:36ff,
13:47ff, 18:8ff, 22:11ff, 24:50f, 25:30, 25:41ff).
  
   
   
Relasjonsmotivet
   
Vi ble altså skapt for at Gud skulle dø for oss. Men som vi så innledningsvis
skapte han oss også for å elske oss og ha en kjærlighetsrelasjon med oss. Ja,
for å skape den fullendte kjærlighetsrelasjon med oss.
  
Men forutsetningen for den fullendte kjærlighetsrelasjon, er nettopp den
ultimate kjærlighetshandling, det at Gud døde for oss. For på samme måte som tro
uten gjerninger er en død tro (Jak 2:26), så er også kjærlighet uten gjerninger
en død kjærlighet. Og i Guds ultimate og fullkomne virklighet, må dette forståes
i sin ytterste konsekvens.
  
Dessuten må det en fullkommen overgivelse til hverandre for å skape den
fullendte kjærlighetsrelasjon. Gud måtte ikke bare gi sitt liv for oss. Han
måtte også overgi seg uforbeholdent til oss. Hvis han ikke også hadde overgitt
seg uforbeholdent til oss, så ville forutsetningen for den fullendte
kjærlighetsrelasjon ikke vært tilstede.
   
Gud måtte gi seg uforbeholdent til oss, - selv om han visste at vi ville benytte
overgivelsen til å drepe ham.
   
Hvis ikke han hadde gitt seg uforbeholdent til oss først, så ville heller ikke
vi vært i stand til å gi oss selv tilbake til ham. Heller ikke ville vi da vært
i stand til å gi oss til hverandre. Det er jo han som har skapt oss. Det skapte
kan aldri bli bedre enn sin Skaper (Luk 6:40).
   
    
    
Av samme slag som Gud
  
Men vi så at Jesus snakket om hvetekornet. Og det han faktisk sier er langt mer
radikalt enn det vi vanligvis tenker over. For det er jo ikke bare at
hvetekornet må dø for å bære frukt. Realiteten er at hvetekornet må dø selv for
at det fra dets død skal vokse opp nye planter som kan bære nye hvetekorn som er
av samme slag.
   
Det Jesus fortalte disiplene var faktisk at det bare var ved selv å dø at Gud
kunne skape flere av sitt ”slag”!
   
Det var altså ikke bare for å selv utøve kjærligheten i alle dens aspekter at
Gud besluttet å gjennomføre skapelsen, men like mye for å bære den ultimate
frukt; å skape flere av sitt ”slag”.
    
  
  
Adam og Moses.
 
I Edens hage var nok alt godt og fullkomment, men kjærligheten var likevel ikke
fullbrakt. Gud og mennesket hadde ennå ikke gitt seg til hverandre. Det kunne
først skje ved Guds komme som menneske til jorden.
    
Så ser vi riktignok at forsoningen er tidløs og at den derfor har
tilbakevirkende kraft. For likesom Paulus, så erklærte Moses seg villig til å gå
til helvete om bare Gud ville ha nåde med hans folk Israel (2. Mos 32:32 og Rom
9:3). Allerede han var altså villig til å gi sitt liv for dem han elsket. Slik
viser Moses at han levde under den forsoningen som først skjedde mer enn tusen
år senere.
   
Adam, derimot, før syndefallet, hadde ikke en slik kjærlighet. Ja, han ville
ikke kunne ha en slik kjærlighet. Han hadde ikke gjort noen synd, og var ennå
ikke kommet inn under forsoningen.
   
Hvis han hadde hatt den kjærligheten, så ville han aldri ha syndet mot, trosset
og gjort opprør mot Gud. Han hadde avvist fristelsen. Både på grunn av sin
kjærighet til Gud, men også av hensyn og kjærlighet til sin kone. Å beskytte
henne ville vært viktigere for ham enn å få realisere den muligheten som nå lå
foran ham.
  
De samme prinsippene gjelder forøvrig Lucifer og de englene som fulgte ham i
hans kuppforsøk.
 
 
Nå syndet selvfølgelig Moses (og Paulus) også, til tross for den kjærligheten
som bodde i ham. Men Moses levde etter syndefallet. Synden hang fortsatt ved den
jordiske delen av hans personlighet, selv om Guds kjærlighet bodde i den evige.
Adam slet ikke med det problemet. Ingen del av hans personlighet var ennå kommet
inn under synden. Syndefallet er derfor et uttrykk for Adams ufullkomne
kjærlighet til Gud.
  
Muligens kan vi sammenligne den med et lite barns kjærlighet til sine foreldre.
Den er umoden, ureflektert og uvitende om noen annen tilstand enn å være i
foreldrenes trygge kjærlighet. Ved første fristelse valgte han å stole mer på
sine egne vurderinger enn på at det bud som Gud hadde gitt var for hans eget
beste.
 
Moses sin kjærlighet derimot, var både moden og reflektert. Han hadde foretatt
endel valg her i livet. Gjennom gode og onde dager og talløse små og store valg
og prøvelser hadde han vokst i tillit, kjærlighet, lydighet og overgivelse til
Gud. Nå var han også villig til å ofre alt, ja seg selv, for dem han elsket.
  
Og mens Moses, likesom Jesus, uten videre var villig til å oppgi alt han hadde
av egen makt og prestisje (4.Mos 12), lot Adam seg umiddelbart friste da han
fikk "tilbudet" om "å bli Gud lik"(1.Mos. 3). Han feilet dermed å leve etter
kjærlighetens (hvetekornets) prinsipp om å oppgi seg selv, til og for andres
beste. Slik mistet han samfunnet med Gud. Og også mellom Adam og hans kone var
det nå kommet et skille.
  
Det er altså en helt annen kvalitet på den kjærligheten som springer ut av
forsoningen enn det var på den som ikke sprang ut fra forsoningen.
  
 
 
Adam og Jesus
  
Likesom Gud ga den første Adam en kvinne som skulle være hans like, har Gud også
skapt en brud til den andre Adam, sin Sønn, Jesus. Men Sønnen måtte selv vinne
hennes hjerte.
    
Likesom Gud lot det komme en dyp søvn over Adam, og av Adams eget kjød formet en
kvinne som var av samme slag som Adam selv, lot Gud det også komme en dyp søvn
(døden på korset) over Jesus. Av hans ånd og vesen formes det nå en brud som er
av samme slag som Jesus selv.
   
Adam var nok skapt som et bilde av Gud; han var evighetskapning med fri vilje
fra begynnelsen av. Men det er først det folk som kommer ut av forsoningen som
er av samme "slag" som Gud. Det er først i det folk som kommer ut av
forsoningen, at Jesus har funnet en brud som er hans "like".
 
For mens det om Adam står at Gud blåste livspust inn i hans nese, så står det
altså om det folk som kommer ut av forsoningen at de er født av Gud. Derfor står
det også: "Det første menneske, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam ble en
ånd som gir liv. Det åndelige var altså ikke det første, men det sjelelige.
Deretter kom det åndelige. Det første menneske var fra jorden og dannet av jord,
det annet menneske er fra himmelen. ...... For likesom vi har båret den
jordiskes bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde" (1 Kor 15:45-49). Dvs,
likesom vi var av samme slag som Adam, skal vi også være av samme slag som
Jesus.
  
  
  
Overgivelsen må gå begge veier
  
Og på samme måte som han måtte oppgi seg selv og gi seg over til oss, så må også
vi dø bort fra oss selv ved å overgi oss uforbeholdent tilbake til ham.
Overgivelsen må gå begge veier.
  
For det er bare når vi gir oss selv tilbake til Jesus at han kan gi oss del i
sin fullkomne natur og vesen. Jesus snakket om at vi må bli født på ny hvis vi
skal komme inn i hans rike. Han snakket da om vår evige skapning, vår ånd. Vår
ånd må bli født på ny av Gud hvis vi skal kunne bli av samme kjærlighetens
natur; av samme ”slag”, som Gud.
  
”Alle dem som tok i mot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror
på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje eller
ved manns vilje, men av Gud” (Joh 1:12-13).
  
Denne fødselen av vesener som var av samme ”slag” som Gud selv, kunne bare skje
etter, dvs som en frukt av,  at hvetekornet, Jesus, hadde dødd.
  
Og det er bare ved å være av samme ”slag” og natur som Gud selv at vi kan ha, og
oppleve, samhørighet og intimitet med Gud.
 
  
  
Ringen sluttes
 
Paulus bøyde seg under dette. Han erkjente at selve hensikten med livet var
Kjærligheten. Derfor ble hans mål i livet å oppfylle denne hensikten, å gi alt,
ja gi seg selv, tilbake til Kristus.
   
Han sammenlignet seg med gamletestamentets forordninger når det gjaldt slaver:
Hvis en slave var blitt glad i sin Herre og ville gi seg til sin Herre for
resten av livet, så skulle slaveeieren ta en syl, stikke den gjennom øret hans
og inn i dørkarmen.
   
Slik så Paulus seg selv i forhold til Gud. Det var ikke lenger han selv som
bestemte hva han skulle bruke seg selv og sine ressurser til, men Gud.
   
”Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever, det
lever jeg i troen på Ham som elsket meg og gav sitt liv for meg”(Gal 2:20).
  
Til slutt fikk han lov til å gi tilbake til Gud det ultimate kjærlighetsoffer.
Han gav sitt liv for sin Herre Jesu skyld. Han led martyriet.
  
Det må vel sies å være en god start på et samliv som skal vare hele evigheten!
  
  
  
Det er fullbrakt
  
Ved Jesu død på korset ble ikke bare mennesket forsonet med Gud. Det var Guds
evige kjærlighet som der ble fullbrakt.
  
Gud hadde ikledd seg et menneskes legeme. Han hadde, under samme vilkår som vi,
levd midt i denne verdens ocean av begjær, selvopptatthet og ondskap. Men han
hadde aldri latt seg friste eller på annen måte kompromisset med det. Til sist
hadde han overgitt seg til døden. Slik hadde han tatt straffen for alle
menneskers opprør og synd. Han som fullt ut var både menneske og Gud, var blitt
veien til forsoning og for den fullendte kjærlighetsrelasjon mellom mennesker og
Gud.
  
Guds evige kjærlighet var fullbyrdet! Han hadde levd, og gitt sitt liv, for dem
han elsker.
  
Guds evige kjærlighet var fullbrakt. Forsoningen var utført. Og med det selve
skapningens hensikt.
  
Guds kjærlighet var nå en prøvet kjærlighet. Han var "prøvet i alt, men uten
synd"(Hebr 4:15). "Han lærte lydighet ved det han led" (Hebr 5:8).
 
Han hadde overgitt seg uforbeholdent til oss, men bare fått hat og død tilbake.
Likevel fortsatte han å elske oss. På korset ba han for oss: "Far, tilgi dem!"
  
Kjærligheten holdt! Guds kjærlighet var blitt prøvet like til døden, og den
hadde holdt! Han hadde bevist en gang for alle at kjærligheten er sann og at den
er til å stole på, like til døden. Han beviste, ved sitt liv og ved sin død, at
alle beskrivelsene av kjærligheten han hadde gitt menneskene gjennom Skriftene
var troverdige. Kjærligheten er tålmodig, den utholder alt og den tåler alt, den
blir ikke oppbrakt, og den gjemmer ikke på det onde. Kjærligheten faller aldri
bort.
 
  
   
Gud ikke fullkommen?
  
Det må bemerkes at alt dette ikke på noen måte antyder at Guds kjærlighet før
forsoningen ikke var fullkommen. For det første var forsoningsverket bare
manifestasjonen av en personlighet som har vært der hele tiden. For det andre er
Gud ikke bundet av tid. Han er evig, altså tidløs; og i evighetens verden finnes
intet "før" og "etter" forsoningen. Forsoningen er et evig, nærværende "nå".
Hendelsenes rekkefølge blir irrelevant.
 
Men sett ut fra et tidslinje-perspektiv, så "måtte" forsoningen ”før” eller
”siden” gjennomføres. Kjærligheten måtte manifesteres, realiseres, fullendes,
bli gjort fullbrakt.
 
Og så ble vi skapt, - og kalt - , til å være en del av det.
  
Snakk om å være skapt med en hensikt! Kan noen større hensikt tenkes?
  
  
  
Konklusjon
   
Så øyner vi altså tre motiver som muligvis kan utgjøre noe av bakgrunnen for at
Gud skapte verden og menneskene slik som han gjorde, og hvorfor han lot
syndefallet skje og ondskapen komme inn i verden. Tre grunner for at det
muligvis er hold i tesen som jeg lett anstøtelig formulerte "Skapt for at Gud
skulle dø".
   
For det første dette at Guds kjærlighet ble fullbrakt. Guds skapte en situasjon
der hans kjærlighet ville bli prøvet i alt, ja like til døden. Det finnes ikke
lenger noen kjærlighetshandling som han ikke selv har utført.
  
For det andre at det bare var gjennom selv å dø at han kunne skape andre av
samme "slag", jmf Jesu lignelse om hvetekornet. Ikke at vi noen gang kan bli
jevnbyrdige med Gud, men at vi ved forsoningen blir født på ny og får del i
samme natur som ham.
  
For det tredje at det først er ved at han gav opp seg selv til og for oss, og
siden at vi ved å ta imot hans forsoning overgir oss selv til ham, oppgir oss
selv og gjør ham (som er Kjærlighet) til Herre i våre liv, at den fullendte
kjærlighetsrelasjon kan oppstå. Gud har ved sin kjærlighet født oss som tror til
å bli av samme "slag" som Gud, og dermed til å være likeverdig med Gud i
relasjonen. Vi er nå Kristi brud. Og en dag skal vi feire bryllup i Himmelen.   

 

Når vi realiserer oss selv, så handler det om vår egen nytelse, vår egen
tilfredstillelse og om å gjøre oss selv betydningsfulle. Det handler om at vi
skal få mest mulig ut av livet. Vår selvrealisering er selvopptatt.

Når Kjærligheten realiserer seg selv så handler det om å gi seg selv for andre,
også for sine fiender, uten å kreve eller forvente noe tilbake. Videre handler
det om å gjøre andre betydningsfulle og om å løfte andre opp så de kan føle seg
elsket og verdifulle. Slik også Gud har gjort menneskene verdifulle og
betydningsfulle ved den veldige hensikt han skapte oss til.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
2 dager siden / 3037 visninger
KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
21 dager siden / 1549 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
23 dager siden / 1419 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
2 dager siden / 954 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
23 dager siden / 857 visninger
Debatten om kvinners prestetjeneste er over
av
Bård Mæland
rundt 1 måned siden / 764 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere