Sigurd Eikaas

Alder: 54
  RSS

Om Sigurd

Mail: sig-eik@online.no. Medlem i kreasjonistforeningen Origo (www.origonorge.no).
Har skrevet "Skapt for at Gud skulle dø", som med sine nyeste redigeringer alltid vil være å finne på: http://www.skaptforatgud.blogspot.no/

Følgere

Et underordningsproblem?

Publisert rundt 4 år siden

Har vi i kristne organisasjoner like ofte et underordningsproblem som et ledelsesproblem?

Jeg har fulgt med på det Vårt Land skriver om konflikten Åpne Dører er rammet av, senest 26. oktober om samlingen de hadde i helgen. Jeg kan ikke hjelpe for at spørsmålet trenger seg på: Har vi i kristne organisasjoner like ofte et underordningsproblem som et ledelsesproblem?

Vi i Norge er så vant til at alt skal være demokratisk og at alle skal være med å bestemme alt, at vi kanskje tror at det er den eneste kristelige styreform?

Ja, visst er demokratiet et Gud-gitt gode. Men betyr det at alle alltid skal ha samme rett til å være med å bestemme alt? For eksempel over den måten en organisasjon skal ledes på og over de avgjørelser som blir tatt? Er det ingen som lenger skal være gitt et spesifikt ansvar for å lede og ta avgjørelser? Og er underordning under et lederskap blitt borte fra de kristne idealer?

I artiklene om Åpne Dører er det blitt rettet påstander om autoritært lederskap, trakassering og avvisning, men disse er få og uspesifiserte. Samtidig er det tydelige krav om mer demokrati og medinnflytelse.

Det som altså like gjerne kan være saken ut fra hva jeg kan lese, er at noen er uenige i noen av de avgjørelsene som er tatt. De synes også uenige i ­ledelsesstruktur og i statutter. Selv om dette er noe som i en organisasjon som Åpne Dører blir avgjort på internasjonalt nivå. Men kort sagt kan saken være at her er det flere som vil være med å bestemme.

Dette kan selvfølgelig være feil framstilling, men hvis det er lederskapet som er problemet, så bør ufine herskemetoder og eventuelle trakasseringer dokumenteres på en bedre måte enn det som er kommet frem i de artiklene som jeg har lest.

Og heri ligger en kritikk av Vårt Land som nok har skrevet flere artikler om denne konflikten, men som har etterlatt seg et heller ullent bilde av hva den egentlig går ut på. De har satt fullt søkelys på den, men uten å gi leserne noe egentlig grunnlag for å forstå den.

For om dette virkelig handler om maktmisbruk fra lederskapet eller et diktatorisk styresett, så er det absolutt på sin plass at Vårt Land skriver om det. Men det er ikke nødvendigvis tilfellet hvis det egentlig handler om at ansatte og aktive krever å få mer innflytelse over organisasjonens ledelse og daglige drift.

Da kan dette like gjerne handle om et underordningsproblem som et ­ledelsesproblem. Og det at avisen skriver om det, kan bli ikke bare en urettferdig skandalisering av organisasjonen, men like mye ødeleggende og skadelig for «opprørerne» selv.

Det har skjedd før også at jeg har ønsket at Vårt Land hadde vært litt varsommere i sitt journalistiske arbeid. Dette underbygges forøvrig ytterligere i denne saken av at Vårt Land har måttet foreta rettelser på enkelte punkter i forhold til tid-
ligere framstillinger.

Men for å dra meg tilbake til det som egentlig er den mer generelle problemstillingen som jeg ønsket å ta opp: Er vi er blitt så individualistiske og selvhevdende i dette landet at vi ikke lenger evner å underordne oss et lederskap? Er dette i så fall et kristent ideal? Og hvor lenge kan vi da regne med at ­lederne våre orker å fortsette?

Vårt Lands nyhetssjef Trygve W. Jordheim svarer.

Først publisert i Vårt Land 29.10.2015

Gå til innlegget

KrF i euforisk lykkerus over egen godhet

Publisert over 4 år siden

I Aftenposten var det her om dagen en reportasje fra Kobane, denne kurdiske byen i Syria ved grensen til Tyrkia.

Byen ligger totalt i ruiner, intet hus er beboelig, ingen skoler, ingen sykehus, ingen vei, vann og kloakk; alt er i ruiner. Og i disse ruinene ligger mengder av udetonerte bomber og granater. Men IS er drevet ut, byen er befridd, og folk strømmer tilbake. De kommer hjem. Hjem for å grave i ruinene etter eiendeler, hjem for å rydde og bygge opp igjen byen. Begynne livet på nytt. Mange er de som er blitt drept av de mange udetonerte bombene og granatene, også barn som lekte i ruinene.

Jeg kunne ikke hjelpe for å å tenke på hva 10 mrd kroner kunne betydd for Kobane og talløse andre byer og landsbyer. Hvor mye skole kunne man fått? Hvor mye rent vann, vei og kloakk? Og dermed arbeidsplasser og økonomisk aktivitet? Hvor mange liv og lemlestelser kunne vært reddet fra de udetonerte sprenglegemene?

Og likedan, hvor mye kunne en ikke gjort i flyktningeleirene i Tyrkia, Jordan og Libanon? Skoler, infrastruktur og aktivitet som kunne gitt befolkningen, og ikke minst barna en minste opplevelse av normalitet og faste holdepunkter i hverdagen? 10 000 000 000 kroner ville kunne utgjøre en forskjell for hundretusener.

I stedet vedtar KrF, som det siste av opposisjonspartiene, å bruke pengene på å hente ti tusen flyktninger til Norge. Til et land med et helt annet språk, en helt annen kultur, og helt andre verdier enn det flyktningene kjenner fra før. Og ikke minst med et helt annet arbeidsmarked; - et arbeidsmarked som slett ikke står klar til å ta imot dem.

Men altså et vedtak som fikk KrFs landsmøte til å juble i euforisk glede over egen godhet. Det var bare en som stemte i mot; han var selv en tidligere flyktning.

Ti tusen flyktninger blir bare en dråpe mot alle de millionene som befinner seg i flyktningeleirer og ellers er spredt over alt. Men ti tusen flyktninger til Norge blir noe konkret og noe nært, noe å vise fram, noe å skryte av. Penger derimot, spredt over mange byer og flyktningeleirer i et antall land som ligger langt borte blir noe fjernt og diffust der det ikke blir like enkelt å vise fram resultatene. Vår egen overveldende godhet blir med andre ord noe mindre synlig.

Risikoen er så avgjort tilstede for at denne prioriteringen først og fremst tjener til å tilfredsstille vårt eget kjød.

Men slik blir det vel når man lar SV og Ap få definere hva som er mest kristelig å gjøre.

Gå til innlegget

Om befolkningen i Jødeland på 1800-tallet

Publisert over 4 år siden

Følgende er avskrift fra overlærer ved Kristiania Kathedralskole, Volrath Vogts bok fra 1879, "Det Hellige Land", side 19-20:

Siden Muhammedanerne blev Herrer i Landet, har ingen Folketælling været holdt, og i lange Tider har ingen indfødt Hær været mønstret, da Araberne med Sværd i Haand havde sat sig op mod den svage tyrkiske Styrelses Paabud om Udskrivning. Imidlertid er Landet vestenfor Jordan saa nøie kjendt ved Missionærer og Reisende, at Folketallet kan opgives med nogenlunde Sikkerhed. De 13 største byer have fra 2-15000 Indb. De opregnes her med sine Indb., da man med det samme faar vide Tallet paa de Kristne, Jøder og Samaritaner, af hvilke ingen bor udenfor disse byer.

 

Sigurd anm: Her følger en tabell som jeg ikke klarer å overføre hit. Derfor skriver jeg byene en for en, med innbyggertallene og fordeling i følgende rekkefølge: Samtlige innbyggere, Kristne, Jøder og Samaritanere.

Jerusalem: 15000, 4000, 4000, 0.

Gaza: 15000, 1500, 0, 0.

Hebron: 10000, 0, 500, 0.

Sikem (idag Nablus): 8000, 500, 50, 150.

Jaffa: 5000, 1000, 10, 0.

Akka: 5000, 600, 600, 0.

Safed: 4000, 0, 1300, 0.

Betlehem: 5000, 4400, 0, 0.

Nazareth: 3500, 3000, 0, 0.

Sjenin: 2000, 200, 0, 0.

Ramle: 2000, 500, 0, 0.

Tiberias: 2000, 0, 700, 0

Haifa: 3000, 1500, 0, 0.

Totalt var altså bybefolkningen på 79500, hvorav 17200 var kristne, 7160 var jøder og 150 var samaritanere.                         

De mindre Byer og Flekker udgjøre formentlig med et rundt Tal 100. Sættes Folketallet i hver av disse til 400, bliver Folketallet i dem alle 40 000.

Indbyggerne i samtlige Byer og Flekker vestenfor Jordan kunne saaledes sættes til 120 000, af hvilke 17 000 er Kristne, 7 000 Jøder, 150 Samaritanere; Resten er Muhammedanere.

Faste Landboere findes ikke (Fotnote: Forfatteren saa 1863 fra Jaffa til Jeriko og fra Hebron til Dan kun een Gaard, der laa for sig selv. Den saa ud til at være bygget af en Rydningsmand, Den laa mellem Safed og Merom Sø). 

Nogle faatallige Beduiner holde altid til paa Vestsiden af det Døde Hav og maaske i Jordan Dalføre; men Mængden holder kun til Vest i visse Tider. Med Regntiden, som begynner i Oktober, komme Beduinerne fra Gilead og Basan over Jordan, drage om fra Sted til Sted og reise sine mørke Telte. Man træffer dem i Dalføret lige ved Bethlehems Bymark; men det er mest i Galilæa, navnlig paa Jisreels Slette, at de slaa sig ned. Beduinerne på Jisreels Slette skulle kunne mønstre 5 000 Mand, mest Ryttere, og deres Tal kan saaledes sættes til 20 000. De drive et slags Agerbrug; i Mai og Juni, naar Hveden er høstet og Græsset i den regnløse Tid er afsvedet, drage de bort.

–Efter et løst Skjøn udgjøre Beduinerne vestenfor Jordan 30 000 Sjæle.

Hele Folkemængden vestenfor Jordan kan saaledes sættes til 150 000 Sjæle, af hvilke dog kun 120 000 have stadigt ophold der.

Gå til innlegget

What does the Ateists say?

Publisert nesten 6 år siden

Ateistene her på VD skriver stadig om at grunnen til at de ikke kan tro på noen Gud, er fordi det ikke finnes evidens.

Og det er riktig nok: Evidens i betydningen at mange forsøk gir samme resultat, finnes ikke for Gud. Dette naturligvis fordi miraklenes natur er nettopp at de representerer unntakene fra naturlovene. Hvis det var slik at mirakelet kunne gjentas uendelig mange ganger med samme resultat, så var det jo ikke lenger et mirakel, men en naturlov.

Jeg har derfor heller ikke evidens, i ordets egentlige betydning, for Guds eksistens. Men jeg har etter nøye overveielser kommet fram til at jeg vil dele følgende selvopplevde historie med VD’s lesere. Og bare for å understreke det med en gang: Dette handler ikke om meg, men om Gud. Dette er viktig for meg å understreke, siden historien lett kan oppfattes å sette meg i sentrum:

Høsten 1993 var jeg med en liten organisasjon som het Israelshjelpen til Nord-Kaukasus for i samarbeid med Jewish Agency å frakte jøder fra hele regionen med buss til flyplassen i Mineralnie Vody der JA organiserte flyvninger til Israel for jøder som ville vende hjem til Israel. Etter et kapringsforsøk mot bussene fra mafiaen i Derbent, valgte JA-representanten å foreløpig sende oss hjem. To busser ble imidlertid stående over vinteren i påvente av den videre utviklingen. I mai -94 måtte derfor jeg og en annen sjåfør dra ned til basen vår i Pjatigorsk for å hente dem. Men det var ennå ikke avklart om vi bare skulle ta dem med hjem, eller om vi nå kanskje skulle slå oss sammen med Exobus-prosjektet til Phil Hunter og Good News Travels fra Hull, England, som drev samme type arbeid i Kiev og Ukraina.

Ei av jentene ved JA-kontoret så da, sammen med et par venninner, muligheten for en liten ferie med gratis skyss, enten dette nå ble til Kiev eller til Moskva. Disse ble med i min buss, siden jeg kunne litt russisk.

Utpå kvelden nærmet vi oss grensen til Ukraina og vi var i behov for å få strøm til satellitt-telefonen vår for å komme i kontakt med Norge for endelig beskjed. Vi stoppet i en liten by, men fant ut at post og andre offentlige kontorer der vi evt kunne få låne strøm, var stengte. Vår eneste mulighet var å banke på hos private. Jeg og jentene gikk derfor inn i en lavblokk med leiligheter, mens min kollega passet bussene. Vi banket på første og beste dør, og ble tatt imot av et middelaldrende ektepar, dvs først og fremst av mannen. (Begge var nok noe alkoholiserte, og hun virket kuet under ham.) Vi gikk inn alle fire, men fant raskt ut at kontaktene ikke passet. Vi snudde derfor for å gå ut igjen.

Men da sto han der, mannen. Han hadde låst døren, og stilt seg opp foran den med kniv i hånden, og kommanderte oss nå til å sette oss ned på en divan. Vi hadde ikke annet valg enn å lyde, og der satt vi mens han strenet fram og tilbake foran oss med kniven i hånden, mens han vurderte hvordan han best kunne utnytte situasjonen. Selv satt jeg og «tunet», dvs ba til Gud, og lurte på hvordan Gud kom til å løse dette. For av en eller annen grunn (Gud), så var jeg ikke redd, men tvert imot full av tillitt til Gud (takk Gud!). Etter å ha sittet slik en stund, med mannen gående og viftende med kniv foran oss, så begynte han så smått å vise interesse for en av jentene.

Spontant ,og før jeg fikk tenkt meg om, reiste jeg meg da opp og sa med bydende stemme, men likevel i høflighetsform, som det sømmer seg på russisk: «Gi, er De snill, meg nøkkelen!». Mannen, som til nå stolt og arrogant hadde strenet rundt på gulvet, sank umiddelbart noe sammen. Han forsøkte å si noe, men hver gang han forsøkte, så avbrøt jeg ham med den samme høflige «kommandoen». Etter hvert sank han så mye sammen at han satte seg ned ved kjøkkenbordet som sto like ved, og han la til og med kniven fra seg på bordet. Situasjonen var altså ikke lenger så truende, men å gi meg nøkkelen, det gjorde han ikke.

Plutselig så slo det meg at: «Men Sigurd, du har ingen rett til å be om å få nøkkelen av mannen. Verken nøkkelen eller leiligheten tilhører deg, og du har derfor ingen Gud-gitt rett til å be om det. Det du derimot har Gud-gitt rett til, er å be ham om å åpne døren og slippe dere fri, for han har på sin side ingen rett til å holde dere fanget.»

Jeg fortsatt derfor i stedet med å si, fremdeles i bydende høflighetsform: «Åpne, er De snill, døren!». Umiddelbart reiste mannen seg opp og begynte å subbe seg mot døren, mens han spakt mumlet «da, da, da» (ja, ja, ja).

Da jeg nå så hvilken autoritet jeg hadde over mannen, så var det min tur til å bli arrogant. Jeg sluttet å vise mannen respekt. Jeg la høfligheten til side og begynte i stedet og bare kommandere enkelt: «Åpne døra!».

Som ved et trylleslag var all min autoritet forduftet; jeg så hvordan skikkelsen foran meg reise seg og var i ferd med å innta sin gamle stolte og arrogante «her er det jeg som bestemmer»-holdning. Jeg gikk umiddelbart tilbake til den respektfulle, men bydende, høflighetsformen. Mannen sank sammen igjen, åpnet døren, og lot oss gå.

Opplevelsen lærte meg mye om hvilken autoritet vi som Guds barn kan ha. Men like mye om grensene for denne autoriteten. Jeg må være ærlig å si at hendelsen er utrolig sterk å tenke tilbake på. Jeg håper den kan være til oppbyggelse for mine kristne søsken her på VD.

Men jeg lurer også på hva ateistene (og andre) her på VD tenker om en slik historie….?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
3 dager siden / 3037 visninger
KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
21 dager siden / 1549 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
23 dager siden / 1419 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
2 dager siden / 954 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
23 dager siden / 857 visninger
Debatten om kvinners prestetjeneste er over
av
Bård Mæland
rundt 1 måned siden / 764 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere