Sigurd Eikaas

Alder: 53
  RSS

Om Sigurd

Mail: sig-eik@online.no. Medlem i kreasjonistforeningen Origo (www.origonorge.no).
Har skrevet "Skapt for at Gud skulle dø", som med sine nyeste redigeringer alltid vil være å finne på: http://www.skaptforatgud.blogspot.no/

Følgere

Et gudsbilde og et perspektiv på forsoningen.

Publisert 1 dag siden - 216 visninger

Kan det tenkes en kjærlighetshandling som Gud aldri i evighet selv kom til å utføre?


1) Kan det tenkes en kjærlighetshandling som Gud aldri i evighet selv kom til å utføre? Nei.

I forsoningen ble Guds kjærlighet fullbrakt. Gud utførte selv den kjærlighetshandlingen som han selv karakteriserer som den største. Det finnes ikke lenger noen kjærlighetshandling som han selv ikke har utført. Kjærligheten er realisert, den er blitt fullt ut virkeliggjort. 

Også vi kan nå elske, fordi han elsket oss først.

 

2) Helvete innebærer de samme opplevelser av syndens følger som vi kjenner til her på Jorden.

Feks opplever vi skyld og skam over å ha gjort noe galt. Slik bærer synden straffen i seg.

Og her kommer dobbeltheten mellom Guds natur og Gud som Person fram:

a) Opplevelsen av feks skyld og skam kommer av at vår synd blir eksponert og kontrastert av Guds velde, lys og hellighet. For av natur, så er Gud å ligne med solen. En fortærende ild, - et veldig, et brennende, et hellig og rent lys som brenner alt som er urent. Bare det som er rent kan tåle å være i hans nærhet. 

Ikke fordi han er sint, hevngjerrig og ond, men fordi han av natur er hellig og ren, og som en fortærende ild. Det kan ikke forandres, like lite som solen kan forandre sin natur. Og i så fall ville den ikke lenger være sol.

Derfor tok Jesus på seg, og bar, all vår synd. For at Guds hellighets-natur skulle ramme ham, og ikke oss. Han måtte selv bli synden personifisert hvis vi skulle bli frelst.

b) I Jesus viser dermed Gud oss sin personlighet. Gud er kjærlighet og ofrer seg selv for å frelse til og med sine fiender.

"Den som har sett meg, har sett Faderen», sa Jesus.

Jesus kom altså for å frelse oss fra seg selv. Gud som Person frelser oss fra og rammes av hans egen natur.

 

3) Likedan måtte Jesus dø, - likesom hvetekornet, - for at det fra hans død skulle komme nye "hvetekorn" som er av samme slag.

For bare slik kan vi tåle å leve i hans nærhet, og ikke rammes av hans hellighets-natur. Vi må være like hellige som ham selv, - av samme slag og vesen som ham selv.

Ved at Jesus døde kan vi bli født på nytt. Vi kan få hans liv, og dermed bli av samme slag som ham selv.

 

4) Adam og Gud hadde ikke et overgitt forhold til hverandre. Forholdet var aldri blitt prøvet, og ingen av dem hadde oppgitt noe som helst for den andre. Da Adam ble prøvet, oppgav han ikke muligheten til å «bli Gud lik».

Gjennom Jesu forsoning, så oppga Gud seg selv. Han overgav seg ubetinget til oss. Av kjærlighet overgav han seg ubetinget til oss for at vi skulle få gjøre med ham som vi ville. Og vi drepte ham.

Pga Jesu forsoning kan vi oppgi oss selv, og la vårt selv drepes ved å overgi oss ubetinget tilbake til Gud. 

En fullkommen kjærlighetsrelasjon, uten selviskhet, er blitt skapt. Vi kan nå elske, fordi han elsket oss først. Vi er ikke lenger en Adam eller Eva som lar oss friste av egne ambisjoner og fordeler. Vi er av Kristi vesen. Vi er hans brud!

Gjennom forsoningen skapes det en Jesu brud som er hans like, - av samme slag og vesen som ham selv. Og som derfor er Jesu like i relasjonen. 

 

Bibelen, - og verdenshistorien, - begynner med Adam og Eva i Edens hage. Den fortsetter med at Gud realiserer sin personlighet til fulle i forsoningen. Den avslutter med Lammets bryllup.

Guds plan og hensikt med skapelsen, - og med menneskene, - er snart oppfylt.

Gå til innlegget

FrP og jødene

Publisert 8 måneder siden - 1001 visninger

Selvfølgelig er dette et antijødisk vedtak av FrP. Man vedtar forbud mot en 4000 år gammel jødisk skikk. Mot selve identitets-markøren for det å være jødisk.

Og i et innlegg her på VD og i lørdagens Vårt Land, skryter FrPs helsepolitiske talsperson, Kari Kjønaas Kjos, av det:

«Fremskrittspartiet er det eneste partiet på Stortinget som vil forby rituell omskjæring av barn. Som på mange andre områder, er FrP også her pionerer.»

Kjos kan benekte det antijødiske så mye hun vil, men det er bare jødene som har foreskrevet en rituell omskjæring like etter fødsel. Hun kunne like gjerne ha vedtatt et forbud mot kippa, og så påstått at det bare var et generelt forbud og ikke spesifikt rettet mot jødene.

For et forbud mot omskjæring vil i praksis medføre straffeforfølgelse av alle jødiske foreldre. Når helsestasjonen finner ut at spebarnet er omskåret, så vil de måtte anmelde forholdet og foreldrene vil da bli straffeforfulgt.

FrP har derfor i realiteten vedtatt å gå inn for en ny jøde-paragraf, hvor jøder er utestengt fra riket.

Men «det har sin pris», skriver Kjos, og inntar med det offerrollen.

Jeg føler trang til å spy.

Gå til innlegget

Vitenskapens uvitenskapelige premiss

Publisert over 1 år siden - 5275 visninger

Mange mennesker tror at vitenskap og kristen tro tilhører to uforenelige domener. Men dette er en forhastet konklusjon.

En grunn til at det likevel kan synes å være slik, er fordi man innen vitenskapen i praksis har lagt inn et forhåndspremiss: Årsaker som ligger utenfor vår dimensjon av tid og rom eksisterer per definisjon ikke. Alt som skal forklares vitenskapelig må forklares som resultat av årsak-virkning innenfor vår dimensjon av tid og rom. Men det å legge et slikt postulat som premiss, er ikke vitenskapelig å gjøre.

For vi vet at både tiden og rommet (Universet) har en begynnelse. Vi vet derfor at de på en eller annen måte er skapt. At de er relative, ikke absolutte. 

Vi kan derfor resonnere oss fram til at det må være noe som er utenfor vår dimensjon av tid og rom, som vår dimensjon må ha sitt opphav i.Det må dessuten være rasjonelt å anta at dette «utenfor» i siste instans må være noe absolutt; - noe som ikke er skapt. For uten at det finnes noe som er uskapt, så kan ikke noe skapt oppstå. Ingenting blir til av ingenting.

Det må videre være rasjonelt å anta at siden tiden er skapt, så må dette «utenfor» ligge utenfor tiden, - altså at det på en eller annen måte er tidløst. Likevel at det omfatter vår (rom- og) tidsdimensjon, på samme måte som en tredimensjonal verden vil omfatte en todimensjonal verden. 

En todimensjonal verden vil være uendelig. Den strekker seg uendelig i både lengde- og bredde-aksen. Likevel er en tredimensjonal verden uendelig mye større, siden den også strekker seg uendelig i høyde. Dermed kan et tredimensjonalt vesen i prinsippet beskue hele den todimensjonale verden ovenfra. Han vil kunne fortelle en evt beboer av den todimensjonale verden hva som ligger langt, langt borte; - så langt borte at den todimensjonale personen ikke kan se det eller vite noe om det. Noe som naturligvis vil oppleves forunderlig, - eller tvilsomt, - av den todimensjonale personen.

Likedan vil den tredimensjonale personen uten videre kunne gjøre overnaturlige ting i den todimensjonale verden. Han kan plassere ting inn i den, eller ta ting ut av den, - kun ved å bevege noe opp eller ned. Han kan se alt som skjer i den todimensjonale verden, men den todimensjonale personen kan ikke se ham. Med mindre førstnevnte går inn i den todimensjonale verdenen som den todimensjonale personen er en del av.

Det må være rasjonelt å anta at ting forholder seg omtrent på samme måte i en relasjon mellom vår verden av tid og rom, og en uendelig mye større og tidløs dimensjon (som altså også rommer tids-aksen).

Når vitenskapen da i praksis opererer med et premiss om at årsaker som ligger utenfor vår dimensjon av tid og rom per definisjon ikke eksisterer, - og at alle vitenskapelige funn må tolkes uten slike eksterne årsaker, - så er det ikke fordi det er vitenskapelig å gjøre det. Det må tvert i mot være av ideologisk karakter: Man har i praksis lagt et ateistisk-naturalistisk postulat som premiss for vitenskapen. Men dermed har man også begrenset det rommet som vitenskapelige funn må tolkes innenfor så sterkt, at en del tolkninger ikke bare blir feilaktige, men direkte uvitenskapelige og irrasjonelle.

Vitenskapen skulle i sitt vesen være åpen, fordomsløs og fri.

Ifølge min tro så er det Gud selv som utgjør den tidløse dimensjonen. Han bor ikke i en tidløs dimensjon, for da hadde det eksistert noe som var større enn ham, noe som han faktisk bodde i og som han ikke selv hadde skapt. Han er selv denne tidløse og absolutte dimensjonen.

Derfor bruker han ikke tid for å forflytte seg fra A til B. Han er allestedsnærværende. Distanse eksisterer ikke for ham. Verken i tid eller rom. Han ER alle steder og til alle tider. Som det står skrevet: "Gud er lys" (jmf relativitetsteorien). Han er det evige "Jeg ER": "Da sa Gud til Moses: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: ‘Jeg Er‘ har sendt meg til dere.»" (2.Mos 3,14)

Gå til innlegget

Om ledelse, medarbeiderskap og mytedannelse i «undergrunnen»

Publisert over 1 år siden - 279 visninger

Marit Eikaas Haavimb og Vivian Luth-Hanssen hadde en artikkel i tidsskiftet Ledernytt nr 4, 2015. Følgende er en forkortet versjon av denne:

Det finnes mange eksempler på at misfornøyde ansatte, som ikke respekterer spillereglene i arbeidslivet når de ikke får viljen sin i forhold til ledelsen, kan gripe til det vi kaller undergrunnssnakk. Undergrunnsnakk består av kritikk, som man ikke ønsker å fremme gjennom de formelle arenaene, strukturene og prosessene, mot personer i organisasjonen.  

En måte å beskrive det som skjer, er at det foregår en mytedannelse i «undergrunnen». Mytedannelsen fokuserer på kritikk av enkeltpersoner. En gruppe medarbeidere velger å fokusere på en type historier som kun blir fortalt i lukkede og uformelle rom, hvor ledere ikke har adgang. Historiene kan være basert på ensidige tolkninger eller feilinformasjon, noe som igjen fører til synsing. Dette er de første kjennetegnene på undergrunnsnakk.  

Videre skapes det allianser. Kollegaer rekrutteres inn i historien. Over tid blir historiene til myter; myter som får lov til å bli «sannhet». Det som innenfor psykologisk adferdsforskning kalles «bandwagon-effekten» har trådt i kraft. Mennesker gjør, mener eller tror ting fordi andre også gjør, mener eller tror det samme, uavhengig av om det finnes underliggende bevis eller ikke. Konformitetsbehovet er hos mange mennesker større enn behovet for å undersøke selv.  

Det samme kan skje andre veien. Ledere, som i lukkede og uformelle rom forteller historier om medarbeidere, som på samme måten utvikler seg til myter og «sannheter». Etter hvert som snakken fortsetter og vokser blir kraften i historiene også sterkere.  

Når tiden er moden, det vil si at mytens kraft er stor nok, brukes undergrunnskanaler for å nå øverste myndighet. Ansatte går utenom de formelle strukturene og prosessene. Kraften i historien er ensidig, og tas som eneste sannheten. Bare en av partene blir sannhetsbærer.  

«Undergrunnssnakk»-tenkningen ansporer til å kvitte seg med den det gjelder, heller enn å ta et medansvar, og arbeide for å finne felles løsninger.  

Undergrunnsnakk er på alle måter negativt for en virksomhet. Den tapper energi og fokus fra oppgavene og påvirker dermed virksomheten negativt. En uønsket konsekvens er at virksomheten kan miste gode ledere og medarbeidere, når beslutningstakere handler på grunnlag av dette fenomenet.  

Der hvor både ledere og medarbeidere forstår, og tar ansvar for, at de er medskapende i det som skjer, kan det oppstå noe nytt. Fokus flyttes fra iboende feil/egenskaper hos en av partene, til det som skjer mellom mennesker. Begge parter er del av det som er vanskelig, og begge parter må være med for å løse det. Handlingsrommet åpnes når man som leder forstår kommunikasjon som en samskapingsprosess. I samskapingsprosessen etableres grunnlaget for det som skjer videre. Slik skapes forståelsen av at «sannheten» har mange ansikter.  

Rent praktisk flyttes oppmerksomheten fra «forstå meg rett» til «hva skaper vi sammen?» Dermed blir det også enklere å tåle å høre noe som kan oppleves som kritikk uten å gå i forsvar. Det er like viktig for begge partene å unngå å gå i forsvar når vanskelige saker skal fremmes. «Kritikken» fungerer mer som en invitasjon til å lytte og undre seg videre sammen. Omgivelsene får en opplevelse av vilje til utvikling, noe som ofte fører til mer hensiktsmessige relasjoner. Som leder har man mandatet. Som medarbeider er man medansvarlig. Begge partene er ansvarlige for å bygge relasjoner som skaper respekt, hvor det som skjer oppleves relevant, retningsgivende og resultatorientert. Slikt skaper helse. Og det gir ny giv for virksomheten. 

Vivian M. Luth-Hanssen, Brief Solutions og Marit Eikaas Haavimb, Hele mennesker as

PS: Jeg kommer ikke til å føle meg forpliktet til å svare på kommentarer på denne tråden. Sigurd Eikaas

Gå til innlegget

Fra et medlem i Sentermenigheten

Publisert nesten 2 år siden - 527 visninger

Onsdag 13. mars hadde Stian Kilde Aarebrot et innlegg i Dagen og Vårt Land, der han retter sterk kritikk mot tidligere og nåværende pastor i Sentermenigheten i Asker, - far og sønn, Ole Bjørn og Raymond Urne.

Som fast tilhørende i Sentermenigheten i mer enn syv år kjenner jeg begge to godt og er blitt svært glad i dem. Jeg kjenner dem som to oppriktige personer som har overgitt sine liv til Gud og til tjeneste for hans rike.

Jeg kan ikke uttale meg om den tiden kritikken omhandler. Jeg var ikke der. Men jeg kan bekrefte det som sto i Korsets Seier sist fredag om at Raymond og ledelsen gjennom flere år har søkt hjelp for å kunne se menigheten utenfra, ha noen å samtale med blant annet for å avdekke usunne ting, og for også å kunne ta «et oppgjør med deler av sin historie».

De har med andre ord begge erkjent behovet for å ta et oppgjør med fortiden, - at ting måtte brytes slik at de ikke skal skje igjen. Selv må jeg si fra mine mer enn syv år i menigheten, at jeg ikke kjenner igjen de beskrivelser og de fenomener som jeg har hørt og lest om.

Min erfaring er altså at de har tatt oppgjør, og at de fortsatt arbeider med dette. I Korsets Seier gikk de offentlig ut med en uforbeholden unnskyldning til alle som har hatt vonde opplevelser under deres lederskap. De inviterte i tillegg alle som har behov for det eller ønsker det, om å ta kontakt for samtale. Og i en erkjennelse av at det kan oppleves som vanskelig for noen å ta kontakt med dem personlig, har de bedt Pinsebevegelsens regionleder i Oslo og Akershus, Daniel Egeli, om å stille seg til disposisjon. Noe han har gjort.

Ole Bjørn gikk av som pastor allerede for flere år siden. Han er i dag alderspensjonist, og har ikke lenger noe ledelsesverv i menigheten. Han så likevel at det var han som måtte stå fram og be offentlig om tilgivelse. Raymond er i dag en moden, overgitt og ytterst ryddig hyrde for en livskraftig og voksende menighet. Han erkjenner de feil som er gjort, og at mennesker bærer på vonde sår pga av dette. Også han har «lagt seg flat», - for å sitere Korsets Seier. Ja, «paddeflat» for å sitere Aarebrot selv fra et innlegg på Verdidebatt.

Er da Raymond uegnet som hyrde? Mitt svar er et soleklart «nei.». Ja, tvert imot! Og min menighet trenger ham. Jeg uendelig takknemlig for at han svarte «ja» på kallet om å være hyrde for en av Guds menigheter. Det er ikke så mange som våger eller vil det lenger.

Og så tror jeg at en dag så vil også de gode historiene om Ole Bjørn Urne bli fortalt.

Sigurd Eikaas

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Sigurd Eikaas kommenterte på
Et gudsbilde og et perspektiv på forsoningen.
rundt 1 time siden / 216 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Et gudsbilde og et perspektiv på forsoningen.
rundt 2 timer siden / 216 visninger
Stefan Hallman kommenterte på
Hit, men ikke lengre
rundt 2 timer siden / 862 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 1594 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 1594 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 1594 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Kirken, menneskerettigheter og dogmer
rundt 3 timer siden / 3337 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 3 timer siden / 1594 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 3 timer siden / 1572 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 3 timer siden / 2128 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 3 timer siden / 1594 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 3 timer siden / 1594 visninger
Les flere