Sigrun Aasland

Alder: 41
  RSS

Om Sigrun

fagsjef i Tankesmien Agenda

Følgere

Barnefattigdom er ikke barnepolitikk

Publisert rundt 1 år siden

Ingen vil ha flere fattige barn. Men at vi får det, burde ikke overraske noen.

Du skal lete lenge etter en politiker som ønsker større forskjeller og flere lavinntektsfamilier. Likevel skjer det. Nye tall fra SSB viser at antallet fattige barn har økt i år. Igjen. SSB velger å kalle dem lavinntektsfamilier, men de er altså fattige. Det er en oppadgående trend som har vart en stund.

Det store flertallet i Norge har det bedre­ nå enn før. Men noen har blitt stående igjen. Faktisk har mulighetene blitt dårligere for dem som sitter nederst ved bordet. Vi vet også at det aller meste ved oss og livene våre ikke avhenger av hvordan vi oppfører oss som voksne, men av hvor og med hvem vi vokser opp. Det er i barndommen fattigdom skapes. Og fattige foreldre får fattige barn.

Det er sterke krefter i samfunnet som forsterker forskjellene. Det skjer i barnehagen, på skolen, i nabolaget der vi bor, og gjennom utdanningsløpet. Stadig flere­ drivkrefter øker forskjellene mellom mennesker i landet vårt, samtidig som vi gjør stadig mindre for å fordele verdiene vi skaper. Vil vi at vi ikke skal ha fattige barn i Norge? Virkelig? Her er fire grep som i så fall alle er nødvendige.

1. Jobb og lønn til fattige foreldre. Fattige barn er fattige fordi foreldrene mangler inntekt eller jobb. Flere trenger ny utdanning og nye jobber når arbeidslivet endrer seg raskere.

Digitalisering og globalisering har skapt størst endringer for dem som hadde minst trygge jobber og lave lønninger fra før. Lønnsgapet i Norge øker og det blir stadig flere jobber med lav inntekt og dårlige vilkår. De som tjener minst i privat sektor har omtrent ikke hatt noe lønnsvekst på ti år, mens alle andre som jobber har fått mer. I mars meldte VG at Statoil bruker underleverandører som opererer med timepriser under 30 kroner. Samtidig er stadig færre dekket av tariffavtaler som sikrer anstendige lønninger og arbeidsvilkår. Regjeringen har foreslått å flagge ut Color Line slik at sjøfolk kan tjene enda mindre. Da blir det flere fattige barn.

2. Gratis barnehage. «Det er rart med Norge; dere gir gratis høyere utdanning, men tar betalt for barnehage, der all forskning viser at innsatsen betaler seg best», har OECD-direktør Andreas Schleicher uttalt. I Norge er barnehager, i motsetning til universitetsutdanning, ikke gratis. Egenbetalingen i norske barnehager er ikke så veldig høy, men dyr nok til å stenge noen ute. De som ikke går i barnehage er de som trenger det mest.

3. Mer tid til hvert barn i skolen. Skolen­ utjevner ikke forskjeller, tvert imot. En rapport fra Nova i 2012 viste at etter Kunnskapsløftet har antallet femmere og seksere blant avgangselever i ungdomsskolen økt. Det er det barn av høyt utdannede foreldre med høy inntekt som står for. Antallet som går ut med manglende karakter i noen fag har også økt. Mest for barn av foreldre med lav utdanning og inntekt. I beste mening har vi gjort endringer i skolen som de rike barna tjener mest på. Årsakene er sammensatte, men kan for eksempel handle om at kompleksiteten i og mengden av kompetansemål gjør det enda vanskeligere enn før å ­navigere seg gjennom skolen. Endringene er et svar på et samfunn som i økende grad er komplekst, men betyr også at utjevning i skolen­ bare blir vanskeligere.

4. Tidlig hjelp og lavterskeltilbud til familier. De første leveårene vokser hjernen vår i en rasende fart, og hjernens masse tredobles før vi fyller fem. Samspillet mellom barnet og menneskene i barnets omgivelser er med på å forme hjernen disse første årene. Det er altså ikke bare slik at vi blir født sånn, vi blir og vi formes i stor grad av de første voksne vi møter. Og hvilken mentale helse og tilstedeværelse de har.

Foreldre med lav inntekt er mer utsatt for dårlig fysisk og psykisk helse. ­Forskning viser at barn som har vokst opp i lavinntektsfamilier har dårligere kognitiv utvikling og større sjanse for selv å utvikle psykiske lidelser. Også her er årsakene sammensatte, men økonomiske­ problemer skaper stress i familien og gir mindre tid til utviklende aktiviteter. Vi vet at barn fra rike foreldre deltar på flere­ fritidsaktiviteter enn barn fra lavinntekts­familier. Barn fra lavinntektsfamilier rammes hardere av mobbing og dårlige sosiale skole­miljø. Alt dette gjør at nybakte foreldre trenger mer, ikke mindre tid på barsel. Vi trenger flere lavterskeltilbud for familierådgivning og kanskje til og med obligatoriske kurs for foreldre. Og flere fritidsaktiviteter for alle.

Redusert barnefattigdom er ikke barne­politikk. Fattige barn er barn av fattige voksne. Det betyr også at politikk mot barnefattigdom ikke er barnepolitikk. Det er fordelingspolitikk, som vi trenger stadig mer av. Vi trenger ikke lavere skatter.­ Vi trenger ikke flere løse jobber med lav inntekt. Vi trenger ikke flere private helse­forsikringer. Vi trenger enda mer fordeling og velferd.

Hvis vi da faktisk vil barnefattigdommen til livs.

Gå til innlegget

Politikk, ikke biologi

Publisert nesten 2 år siden

De fattige blir fattigere. De økende forskjellene har ingenting med intelligens å gjøre, men desto mer med politikk å gjøre.

Tenker du, enten høyt eller i smug, at du gjør det bra her i livet fordi du er smart? Og at de som ikke klarer seg like bra, kanskje har litt dårligere omløp i sine små grå celler enn deg? Vel, betydningen av intelligens forklarer stadig mindre av forskjellene mellom folk.

Det store flertallet i Norge har det bedre nå enn før. Men noen har blitt stående igjen. Faktisk har mulighetene blitt dårligere for dem som sitter nederst ved bordet.

En studie fra Frisch-senteret av hele den norske befolkningen over to generasjoner viser at «Både menn og kvinner som er født inn i de laveste inntektsgruppene har falt bakut på en rekke indikatorer på livskvalitet som inntektsnivå, inntektsandel, sannsynlighet for å være i jobb, utdanningsnivå, og sjansen for å få egen familie». Situasjonen forverres av at dem som allerede har minst i økende grad står utenfor arbeidslivet, i stedet for i lavinntektsarbeid.


Ingen opphopning. En mulig forklaring kunne være at de rett og slett ikke kan. Samfunnet har blitt så komplisert, og vår økonomi krever så mye kompetanse, at ikke alle har forutsetningene for å kunne henge med. Man kunne også tenke seg at kognitive evner er arvelige, og at det forklarer hvorfor de som lykkes godt også får barn som lykkes. Med andre ord at det er forskjell på folk fra naturens side.

Men så enkelt er det ikke. Frisch-forskerne har også sett på IQ som (et slags) mål på kognitive evner, målt på sesjon for alle menn i vernepliktig alder. De finner at fordelingen av evner på tvers av sosiale lag er uendret over tid. Det er ingen opphopning av lavere evner hos de fattigste over tid. Likevel faller de altså bak i utdanning, arbeidsliv og generelle levekår.

Derimot er det blitt en noe lavere andel svært evnerike blant de aller rikeste. Det har altså blitt litt lettere å bli rik også om du ikke er blant de aller smarteste og flinkeste. Flaks spiller også inn. Og vi vet at arv betyr stadig mer.


Tilfellet Chris Langan. Det finnes altså mange evnerike mennesker nederst på rangstigen. Bare se på Chris Langan, som er blant dem i verden med høyest målbar IQ. Han er en viktig person i Malcolm Gladwells bok Utbryterne.

Langan vokste opp i en fattig familie med en alkoholisert stefar og fikk lite støtte og oppfølging i oppveksten. Han fikk stipend for å studere, men lyktes hverken med å benytte seg av dette, eller andre muligheter i livet.

I dag har Langan ingen utdanning og ingen jobb. Langans oppvekst utstyrte ham ikke med ferdigheter til å finne løsninger, kjempe for sin sak og innrette seg på en måte som kunne hjelpe ham å lykkes.

Gladwell viser også til amerikanske studier av særlig evnerike barn, der det slett ikke er de aller smarteste som har lykkes best. Det gjør i stedet de som er ganske smarte, men som også har mest støtte hjemmefra og best sosiale evner og gode mestringsferdigheter – noe som igjen henger veldig tett sammen med sosial bakgrunn.

I Norge har vi barnehager, skoler og en velferdsstat som bidrar til å utjevne forskjellene. Men vi klarer det likevel ikke helt. Barn som tilhører husholdninger med eneforsørgere, lav inntekt, mottak av sosialhjelp, dårlig yrkestilknytning og lavt utdanningsnivå, vil i større grad tilhøre lavere inntektsklasser som voksne sammenliknet med andre barn. 90 prosent av barn med høyt utdannede foreldre fullfører videregående skole. Bare halvparten fullfører når foreldrene kun har grunnskoleutdanning. Det har altså fint lite med intelligens å gjøre.


Videregående opplæring. I dag står mer enn sytti tusen unge nordmenn utenfor arbeid og utdanning. Av disse har tre fjerdedeler ikke fullført videregående opplæring. I debatten om frafall blir det ofte hevdet at skolen har blitt for teoritung. Men det er lite som tyder på at det er mangel på kognitive evner som forklarer frafallet. Vi vet også naboforeldrene påvirker våre utdanningsvalg og muligheter i livet. Oppvekstsvilkår, nabolag, språkferdigheter og trygghet har stor betydning, og aller mest tidligst i livet.

Et godt hode er ikke nok. Når noen vokser opp med lite, får de kanskje heller ikke brukt talentet sitt. Det taper vi alle på.

Den gode nyheten er at når det ikke er evnene alene det står på, kan mye gjøres med politikk.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere