Sigrun Aasland

Alder: 41
  RSS

Om Sigrun

fagsjef i Tankesmien Agenda

Følgere

Klassesamfunnet er her

Publisert 19 dager siden

Vi skal ikke sparkle over klasseforskjeller, men vi skal utjevne dem.

I en kommentar 27. august tar Håvard Nyhus et oppgjør med det han mener er farlige forsøk på å «sparkle over høyst reelle klassemotsetninger». Det er en uro det er lett å dele. Som eksempel på en slik fare trekker han frem Dagsavisens omtale av boka Det trengs en landsby, der jeg skriver om hvordan økende økonomiske forskjeller arves mellom generasjoner. Da blir det plutselig Nyhus som sparkler i stedet.


Mobilen i hånda

Nyhus har helt rett i at klassesamfunnet lever i beste velgående, eller har vendt tilbake. Etter mange tiår med sosial utjevning i etterkrigstiden, og en slags utjevningstopp på slutten av 1980-tallet, har de økonomiske forskjellene i Norge og resten av verden siden økt jevnt og trutt. Klassesamfunnet er på full fart tilbake. Det er likevel ikke helt som før. Mange av dem som i dag har minst å leve for i Norge i dag har ikke lavtlønnsyrker, men står helt utenfor arbeidslivet. Andre står med mobilen i hånda og venter på uforutsigbare ringevakter med dårlig lønn, eller de streiker fordi arbeidsgiveren deres nekter dem tariffavtale.

Boka som var omtalt i artikkelen som inspirerte, eller frustrerte Nyhus, handler om sosial mobilitet, med andre ord hva som bestemmer hvilke muligheter vi får i livet. Sosial mobilitet sier noe om hvor mye vi beveger oss mellom ulike samfunnslag over generasjoner. Er mobiliteten lav, er det de fattiges barn som blir fattige og de rikes barn som blir rike. Er den høyere, er det også andre ting enn foreldres lommebok som bestemmer hva du selv får å leve av. Det viser seg at økonomiske forskjeller ikke bare arves, men også fordypes over generasjoner. I Norge har den sosiale mobiliteten vært høy for de aller fleste. Men i toppen drar noen fra og i bunnen av inntektsfordelingen blir noen hengende stadig lengre etter.


Mål på rettferdighet

Nyhus er skeptisk til å undersøke og ønske sosial mobilitet. Skepsisen deles av Magnus Marsdal i Tankesmien Manifest. Kanskje bunner skepsisen i at begge forveksler sosial mobilitet med en slags idé om at alle skal bli akademikere eller rikest i landet. Det er feil. Sosial mobilitet er et mål på sammenhengen mellom hva du gjør og tjener og får, og hva dine foreldre gjorde, tjente og fikk.

For å finne ut av det, har jeg i boka benyttet et datasett på inntektsplassering over to generasjoner for alle norske kommuner. En av mange måter å måle sosial mobilitet på, er sannsynligheten for å bli født i den laveste inntektsgruppen og selv ende opp i den høyeste. Det betyr ikke at lykken er å gjøre klassereise. Men muligheten til å velge er et mål på rettferdighet. Det viser seg at særlig for dem som vokser opp med lite penger, er sannsynligheten svært liten for å bli voksen med noe annet enn lite penger.


Arbeiderklassemødre

«For ikke alle ønsker å bli middelklasse, og ikke alle drømmer om kulturreiser til Italia», minner Nyhus om. Jeg er enig i at hverken Håvard Nyhus eller jeg vet hva andre vil ha ut av livet. Likevel mener Nyhus å vite at «kvalitative studier viser for eksempel at arbeiderklassemødre i bunn og grunn ønsker at døtrene deres skal ende opp i jobber som ligner deres egne». Men hvilken rolle spiller det for disse jentene hva mødrene deres vil? Skal de ikke få velge selv? Det blir noe virkelighetsfjernt å heve valgfrihetens fane når problemet er dette: stadig flere i Norge er fattige, fattigdom går i arv, og svært få av dem kjenner på noen fattigdomslykke.

Høyere utdanning er neppe veien til lykke. Men ingen utdanning er det heller ikke. Det er jo heller ikke sånn for dem jeg skriver om, som altså er født inn i de laveste inntektsgruppene, at det står mellom akademisk utdanning eller fagbrev med lønn til å leve av i andre enden. Mange av dem som begynner med minst er også blant dem som blir stående helt utenfor arbeidsmarkedet som voksne. Det er et arbeidsmarked som krever stadig mer formell utdanning. For mange av dem jeg skriver om ville en jobb med lønn, enten det er som fagarbeider eller journalist, vært et stort sprang, som de ikke får gjøre fordi foreldrene deres har lite penger. Jeg vil ikke ha et samfunn der stadig flere står uten jobb fordi de aldri fikk en sjanse. Og jeg vil heller ikke ha et samfunn der bare de rikes barn er leger og advokater.


Ingen motsetning

Nyhus har også rett i at arbeidsmarkedet har blitt mer klassedelt og ulikt. Han synes tillitsvalgte på venstresiden burde bruke mer tid på å kjempe for gode og verdige forhold i arbeidslivet. Det synes jeg alle burde. Det er ingen motsetning mellom det og å ønske flere inn i arbeidslivet, jobbe for et bedre arbeidsliv og å være opptatt av valgmuligheter også når foreldrene dine tjener minst.

Å være opptatt av sosial mobilitet er ikke å snakke noen ned, det er tvert imot å ta alles ønske om gode liv på alvor. Sparkling som bare dekker overflaten er ikke lurt. Men vi må kalle en spade for det den er: Fattigdom som stenger dører, den skal vi snakke høyt og tydelig ned.

Gå til innlegget

Barnefattigdom er ikke barnepolitikk

Publisert over 1 år siden

Ingen vil ha flere fattige barn. Men at vi får det, burde ikke overraske noen.

Du skal lete lenge etter en politiker som ønsker større forskjeller og flere lavinntektsfamilier. Likevel skjer det. Nye tall fra SSB viser at antallet fattige barn har økt i år. Igjen. SSB velger å kalle dem lavinntektsfamilier, men de er altså fattige. Det er en oppadgående trend som har vart en stund.

Det store flertallet i Norge har det bedre­ nå enn før. Men noen har blitt stående igjen. Faktisk har mulighetene blitt dårligere for dem som sitter nederst ved bordet. Vi vet også at det aller meste ved oss og livene våre ikke avhenger av hvordan vi oppfører oss som voksne, men av hvor og med hvem vi vokser opp. Det er i barndommen fattigdom skapes. Og fattige foreldre får fattige barn.

Det er sterke krefter i samfunnet som forsterker forskjellene. Det skjer i barnehagen, på skolen, i nabolaget der vi bor, og gjennom utdanningsløpet. Stadig flere­ drivkrefter øker forskjellene mellom mennesker i landet vårt, samtidig som vi gjør stadig mindre for å fordele verdiene vi skaper. Vil vi at vi ikke skal ha fattige barn i Norge? Virkelig? Her er fire grep som i så fall alle er nødvendige.

1. Jobb og lønn til fattige foreldre. Fattige barn er fattige fordi foreldrene mangler inntekt eller jobb. Flere trenger ny utdanning og nye jobber når arbeidslivet endrer seg raskere.

Digitalisering og globalisering har skapt størst endringer for dem som hadde minst trygge jobber og lave lønninger fra før. Lønnsgapet i Norge øker og det blir stadig flere jobber med lav inntekt og dårlige vilkår. De som tjener minst i privat sektor har omtrent ikke hatt noe lønnsvekst på ti år, mens alle andre som jobber har fått mer. I mars meldte VG at Statoil bruker underleverandører som opererer med timepriser under 30 kroner. Samtidig er stadig færre dekket av tariffavtaler som sikrer anstendige lønninger og arbeidsvilkår. Regjeringen har foreslått å flagge ut Color Line slik at sjøfolk kan tjene enda mindre. Da blir det flere fattige barn.

2. Gratis barnehage. «Det er rart med Norge; dere gir gratis høyere utdanning, men tar betalt for barnehage, der all forskning viser at innsatsen betaler seg best», har OECD-direktør Andreas Schleicher uttalt. I Norge er barnehager, i motsetning til universitetsutdanning, ikke gratis. Egenbetalingen i norske barnehager er ikke så veldig høy, men dyr nok til å stenge noen ute. De som ikke går i barnehage er de som trenger det mest.

3. Mer tid til hvert barn i skolen. Skolen­ utjevner ikke forskjeller, tvert imot. En rapport fra Nova i 2012 viste at etter Kunnskapsløftet har antallet femmere og seksere blant avgangselever i ungdomsskolen økt. Det er det barn av høyt utdannede foreldre med høy inntekt som står for. Antallet som går ut med manglende karakter i noen fag har også økt. Mest for barn av foreldre med lav utdanning og inntekt. I beste mening har vi gjort endringer i skolen som de rike barna tjener mest på. Årsakene er sammensatte, men kan for eksempel handle om at kompleksiteten i og mengden av kompetansemål gjør det enda vanskeligere enn før å ­navigere seg gjennom skolen. Endringene er et svar på et samfunn som i økende grad er komplekst, men betyr også at utjevning i skolen­ bare blir vanskeligere.

4. Tidlig hjelp og lavterskeltilbud til familier. De første leveårene vokser hjernen vår i en rasende fart, og hjernens masse tredobles før vi fyller fem. Samspillet mellom barnet og menneskene i barnets omgivelser er med på å forme hjernen disse første årene. Det er altså ikke bare slik at vi blir født sånn, vi blir og vi formes i stor grad av de første voksne vi møter. Og hvilken mentale helse og tilstedeværelse de har.

Foreldre med lav inntekt er mer utsatt for dårlig fysisk og psykisk helse. ­Forskning viser at barn som har vokst opp i lavinntektsfamilier har dårligere kognitiv utvikling og større sjanse for selv å utvikle psykiske lidelser. Også her er årsakene sammensatte, men økonomiske­ problemer skaper stress i familien og gir mindre tid til utviklende aktiviteter. Vi vet at barn fra rike foreldre deltar på flere­ fritidsaktiviteter enn barn fra lavinntekts­familier. Barn fra lavinntektsfamilier rammes hardere av mobbing og dårlige sosiale skole­miljø. Alt dette gjør at nybakte foreldre trenger mer, ikke mindre tid på barsel. Vi trenger flere lavterskeltilbud for familierådgivning og kanskje til og med obligatoriske kurs for foreldre. Og flere fritidsaktiviteter for alle.

Redusert barnefattigdom er ikke barne­politikk. Fattige barn er barn av fattige voksne. Det betyr også at politikk mot barnefattigdom ikke er barnepolitikk. Det er fordelingspolitikk, som vi trenger stadig mer av. Vi trenger ikke lavere skatter.­ Vi trenger ikke flere løse jobber med lav inntekt. Vi trenger ikke flere private helse­forsikringer. Vi trenger enda mer fordeling og velferd.

Hvis vi da faktisk vil barnefattigdommen til livs.

Gå til innlegget

Politikk, ikke biologi

Publisert rundt 2 år siden

De fattige blir fattigere. De økende forskjellene har ingenting med intelligens å gjøre, men desto mer med politikk å gjøre.

Tenker du, enten høyt eller i smug, at du gjør det bra her i livet fordi du er smart? Og at de som ikke klarer seg like bra, kanskje har litt dårligere omløp i sine små grå celler enn deg? Vel, betydningen av intelligens forklarer stadig mindre av forskjellene mellom folk.

Det store flertallet i Norge har det bedre nå enn før. Men noen har blitt stående igjen. Faktisk har mulighetene blitt dårligere for dem som sitter nederst ved bordet.

En studie fra Frisch-senteret av hele den norske befolkningen over to generasjoner viser at «Både menn og kvinner som er født inn i de laveste inntektsgruppene har falt bakut på en rekke indikatorer på livskvalitet som inntektsnivå, inntektsandel, sannsynlighet for å være i jobb, utdanningsnivå, og sjansen for å få egen familie». Situasjonen forverres av at dem som allerede har minst i økende grad står utenfor arbeidslivet, i stedet for i lavinntektsarbeid.


Ingen opphopning. En mulig forklaring kunne være at de rett og slett ikke kan. Samfunnet har blitt så komplisert, og vår økonomi krever så mye kompetanse, at ikke alle har forutsetningene for å kunne henge med. Man kunne også tenke seg at kognitive evner er arvelige, og at det forklarer hvorfor de som lykkes godt også får barn som lykkes. Med andre ord at det er forskjell på folk fra naturens side.

Men så enkelt er det ikke. Frisch-forskerne har også sett på IQ som (et slags) mål på kognitive evner, målt på sesjon for alle menn i vernepliktig alder. De finner at fordelingen av evner på tvers av sosiale lag er uendret over tid. Det er ingen opphopning av lavere evner hos de fattigste over tid. Likevel faller de altså bak i utdanning, arbeidsliv og generelle levekår.

Derimot er det blitt en noe lavere andel svært evnerike blant de aller rikeste. Det har altså blitt litt lettere å bli rik også om du ikke er blant de aller smarteste og flinkeste. Flaks spiller også inn. Og vi vet at arv betyr stadig mer.


Tilfellet Chris Langan. Det finnes altså mange evnerike mennesker nederst på rangstigen. Bare se på Chris Langan, som er blant dem i verden med høyest målbar IQ. Han er en viktig person i Malcolm Gladwells bok Utbryterne.

Langan vokste opp i en fattig familie med en alkoholisert stefar og fikk lite støtte og oppfølging i oppveksten. Han fikk stipend for å studere, men lyktes hverken med å benytte seg av dette, eller andre muligheter i livet.

I dag har Langan ingen utdanning og ingen jobb. Langans oppvekst utstyrte ham ikke med ferdigheter til å finne løsninger, kjempe for sin sak og innrette seg på en måte som kunne hjelpe ham å lykkes.

Gladwell viser også til amerikanske studier av særlig evnerike barn, der det slett ikke er de aller smarteste som har lykkes best. Det gjør i stedet de som er ganske smarte, men som også har mest støtte hjemmefra og best sosiale evner og gode mestringsferdigheter – noe som igjen henger veldig tett sammen med sosial bakgrunn.

I Norge har vi barnehager, skoler og en velferdsstat som bidrar til å utjevne forskjellene. Men vi klarer det likevel ikke helt. Barn som tilhører husholdninger med eneforsørgere, lav inntekt, mottak av sosialhjelp, dårlig yrkestilknytning og lavt utdanningsnivå, vil i større grad tilhøre lavere inntektsklasser som voksne sammenliknet med andre barn. 90 prosent av barn med høyt utdannede foreldre fullfører videregående skole. Bare halvparten fullfører når foreldrene kun har grunnskoleutdanning. Det har altså fint lite med intelligens å gjøre.


Videregående opplæring. I dag står mer enn sytti tusen unge nordmenn utenfor arbeid og utdanning. Av disse har tre fjerdedeler ikke fullført videregående opplæring. I debatten om frafall blir det ofte hevdet at skolen har blitt for teoritung. Men det er lite som tyder på at det er mangel på kognitive evner som forklarer frafallet. Vi vet også naboforeldrene påvirker våre utdanningsvalg og muligheter i livet. Oppvekstsvilkår, nabolag, språkferdigheter og trygghet har stor betydning, og aller mest tidligst i livet.

Et godt hode er ikke nok. Når noen vokser opp med lite, får de kanskje heller ikke brukt talentet sitt. Det taper vi alle på.

Den gode nyheten er at når det ikke er evnene alene det står på, kan mye gjøres med politikk.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
25 dager siden / 5273 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
26 dager siden / 2391 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
23 dager siden / 1809 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1803 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
27 dager siden / 1790 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
25 dager siden / 1757 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1688 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1471 visninger
Er ensomhet en sykdom?
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1293 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere