Sigrun Tømmerås

Alder: 8
  RSS

Om Sigrun

Mottaker av Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern
Min blogg Facebook

Følgere

Til justisministeren

Publisert over 8 år siden - 335 visninger

Tiden må nå snart være inne for at myndighetene gjør avbikt overfor norske barn som inntil 1972 med myndighetenes velsignelse ble utsatt for vold og mishandling i hjemmet. Norsk lovverk var i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens forbud mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

I dag er det fullt av disse tidligere barna som sliter med kroniske helseproblemer og med gjenopplevelser av traumene, blant andre eldre på sykehjem. Å få ris på baken er dypt krenkende, og kan også være seksuelt motivert, føre til seksuelle overgrep og skade barnets seksualitet. Det holder ikke å late som at voksensamfunnet dengang ikke visste at dette var krenkende. Medfølelse er ikke noe som nylig er oppfunnet! Dersom vold var et gode, ville det selvsagt fortsatt vært lov å tukte hustruer på 1950 og -60-tallet, men det ble forbudt i 1891. Det var flere talspersoner mot dette barbariet, som barnepsykiater Nic. Waal og barnepsykolog Åse Gruda Skard, og skjønnlitterære forfattere skildret slike barnetraumer i sine bøker. Prylestraffen i skolen ble opphevet i 1936, og det måtte det vel være en grunn til? Kom ikke og fortell meg at norske myndigheter ikke visste hvilket barndomshelvete mange hadde!

Justismyndighetene bør komme med en unnskyldning overfor tidligere forsvarsløse barn som ble ofre for et ikke-ivaretakende lovverk. I dag har vi jo offisielt den holdning at vold mot barn er et samfunnsanliggende, og ikke et personlig problem for eller ved den enkelte. En anerkjennelse og innrømmelse når det offentlige har bidratt til krenkelser, innebærer for den enkelte å bli trodd og få en status som verdig offer.

Tar justisministeren imot denne utfordringen, slik at mange berørte vil få en mulighet til endelig å begynne å sørge over den barndommen de ikke fikk?

Og hva med Kirken?

Se også: Psykolog Magne Raundalens vedlegg i Befringutvalgets rapport.

Gå til innlegget

Å avvise mennesker

Publisert over 8 år siden - 334 visninger

Avvisning for noe man ikke er
Jeg husker da jeg ble avvist i døra på en kafé, fordi jeg så sliten ut. Natta før hadde jeg sovet lite fordi en venninne brått hadde dødd, og på dagen hadde jeg grått av meg sminken og i tillegg blitt overrasket av regn uten at jeg hadde med meg paraply. Jeg så antakelig ikke ut.

Men selv om det er ubehagelig å bli avvist på en kafé, er det langt alvorligere når det skjer fra et offentlig tjenesteapparat. Lege og førsteamanuensis Pål Gulbrandsen, som er leder av Helse Øst kompetansesenter for helsetjenesteforskning, spurte selvkritisk på vegne av helsevesenet etter tragedien i Sofienbergparken i Oslo i august 2007: Hvorfor ydmyker de?

Utseende, adferd og utsagn gjør at vi kategoriserer mennesker vi møter lynsnart, og tilskriver dem en rekke egenskaper vi assosierer med førsteinntrykket. Jo mer ulik den andre synes å være meg selv, desto mer generaliserer jeg.

Jo flere ganger jeg knytter én situasjon (liggende, blødende, forslått mørk mann i park) til en erfaring (slagsmål, fyll, ukvemsord), desto mer forutinntatt og mindre nysgjerrig blir jeg neste gang jeg er i samme situasjon.

Når noe ikke passer, fristes man til å presse det inn i kategorien det ligner mest.


Avvisning for noe man er
Jeg opplevde å bli mistenkeliggjort og bebreidet da jeg klaget til kommunalt miljørettet helsevern over støy i bolig. I løpet av trekvart år sov jeg natta igjennom bare to ganger. Støyen ble etter lang kamp dokumentert via måling, men likevel opplevde jeg at man behandlet saken som om det var meg som var problemet. Er det ikke noe psykisk med henne?

- Ingen andre klager sånn på støyen som deg, sa en av de ansatte.

- Det er vel ikke så rart, sa jeg, fordi jeg er mer støysensitiv enn folk flest. Støyfølsomhet er et kjent fenomen hos personer med posttraumatiske plager.

Kommunen kjente godt til min bakgrunn, åpen som jeg er, men valgte likevel å se bort fra fakta, og stemplet meg i stedet som vanskelig. Eller de manglet kunnskap om traumer, men den informasjonen hadde jeg kunnet gi dersom de hadde villet snakke med meg.

Historiene som når media er bare toppen av et isfjell, skrev sykepleier Ragnhild Storstein Spilker, et av vitnene i Sofienbergparken:

Fordommer og forskjellsbehandling forekommer ofte. Ikke bare hos ambulansetjenesten, AMK og Oslo legevakt, men i hele helse- og omsorgssektoren, mitt eget felt rusomsorgen inkludert. Det skjer hver dag og det handler om forutinntatte oppfatninger, oppgitte blikk og gester, språkbruk, mangelfull informasjon, maktmisbruk, feilprioriteringer, tilgang til helsetjenester og dårlig eller manglende medisinsk behandling. Det rammer først og fremst mange pasienter med minoritetsbakgrunn, pasienter med rusproblemer og psykiske lidelser, men også pasienter med overvektsproblematikk, arbeidsledige og sosialklienter. Er du hvit, høyt utdannet og med en godt betalt jobb møter du som regel en annen velvilje og høflighet.

Menneskeverdet
Professor i akuttmedisin og leder for en av landets største ambulansetjenester Mads Gilbert har etterlyst interne diskusjoner i helsevesenet og politiet om hvordan man skal få bukt med forskjellsbehandling:

Så lenge man ikke har et bunnsolid syn på at alle mennesker har like mye verdi, risikerer vi alle å gå på trynet i slike situasjoner.

Ja, når skal menneskerettighetene, som vi eksporterer til fjerne himmelstrøk, få status som selvfølgelig kunnskap også i det offentlige Norge? Her i landet fordeles alle penger til menneskerettighetsformål gjennom Utenriksdepartementet, og er altså forbeholdt arbeid utenfor Norges grenser.

Menneskerettighetene regulerer samhandlingen mellom det offentlige og det enkelte individ. Likevel lærer for eksempel ikke kommende helsearbeidere om menneskerettighetene, sier menneskerettighetsjusrist Gro Hillestad Thune i et intervju i bladet Sinn & Samfunn 1/2009. Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) har vært overordnet norsk lov i ti år nå.

Gå til innlegget

Krenkende diagnoser

Publisert over 8 år siden - 52 visninger

På avdelingen der jeg jobber, var det en pasient som hadde fått denne diagnosen. Hun hadde det fryktelig tungt. Jeg er glad hun ikke kom på å søke på diagnosen på internett, for hvis hun hadde fått lese slike karakteristikker av seg selv og sin personlighet, tror jeg hun hadde blitt fullstendig knekt.

Det er en som jobber i psykiatrien, som skriver dette i en kommentaren psykologblogg om "narsissistisk personlighetsforstyrrelse".

Men hva med den dagen denne pasienten får vite det?

Jeg har fått mailer fra tre kvinner som er knust av å ha fått "personlighetsforstyrrelser" i journalen sin. To sier at de aldri mer kommer til å sette sin ben hos en terapeut. Alle tre er blitt lurt; diagnostiseringen har på ingen måte vært ledd i noe samarbeid der pasienten var involvert, til tross for at det gjennom mange år har vært skrevet det ene dokumentet etter det andre om brukermedvirkning. Ja, vi har til og med en lov som heter Pasientrettighetsloven. Slagordet har vært:

Pasienten først - og sist.

En forlagssjef kontaktet psykiatrien og ba om hjelp etter å ha mistet sin kone og sitt eneste barn i selvmord i løpet av et år. Helt tilfeldig oppdaget også han at han hadde pådratt seg en sterkt nedvurderende diagnose, nettopp "narsissistisk personlighetsforstyrrelse". Psykiateren som stemplet ham som narssisist, medgir at han har opplevd at pasienter med denne diagnosen har tatt sitt eget liv etter krenkelsen diagnosen representerer. Derfor ville han ikke fortelle pasienten om diagnosen, men pasienter har krav på å få vite hvilke(n) diagnose(r) de har og rett til å lese journalen sin.

Andre diagnoser fører også til selvmord. Selv om psykiatrien har som en av sine oppgaver å hindre selvmord, tar den tydeligvis ikke fem øre for å krenke mennesker inn i døden.

Diagnosekritiske fagfolk er ofte redd for å gå løs på diagnosesystemet og praktiseringen av det. I verste fall opplever de da selv å bli hengt ut som "personlighetsforstyrret" av kolleger, noe jeg har sett i en diagnosedebatt i et norsk psykologisk tidsskrift.

På papiret bedrer altså psykisk helsevern pasientens psykiske helse; i praksis gjør det mye vondt verre. Hva er det som forblinder majoriteten av fagfolk slik at de ikke stiller samme spørsmål som lege Janecke Thesen?

Hvis helsevesenet er til for å hjelpe syke mennesker, bl.a. ved å stille diagnoser - må ikke da diagnosen oppleves som nyttig av dem som får den?

I et intervju i Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr 9/2007 spurte Haldor Øvreeide, som er tidligere leder av Psykologforeningens fagetiske råd, hva det er dagens psykologer gjør som ettertiden vil dømme dem for.

Han svarte selv at dagens diagnostiseringspraksis kan vise seg å være uetisk.

Gå til innlegget

Gi dem din støtte

Publisert over 8 år siden - 218 visninger

17. februar skrev 31 norske forfattere under på en invitasjon til fire fengslede skribenter til Litteraturfestivalen på Lillehammer, som starter om to uker. Det er Amnesty som sammen med Litteraturfestivalen står bak invitasjonen.

- I engasjementet for det frie ord har Norsk Litteraturfestival og Amnesty International sammenfallende interesser. Vårt samarbeid vil bidra til å styrke oppmerksomheten rundt den viktige debatten om ytringsfrihet - og dem som betaler en dyr pris for å ha fortalt sannheten, sier festivalsjef Randi Skeie.

- Å invitere disse fire er en støtteerklæring og en symbolsk handling fra de norske forfatterne. Norske forfattere kan ytre seg fritt, både i litteraturen og i den offentlige debatten, sier John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International Norge.

Det samme kan vi bloggere, som ytrer oss om stort og smått.

Om du ikke allerede har gjort det, kan du signere appell for de fire.

De er:

Truong Quoc Huy (Vietnam)
Arrestert 18. august 2006 mens han satt og chattet på en internettkafé i Ho Chi Minh By. Hadde deltatt i en internettaksjon med appell for demokrati og menneskerettigheter i Vietnam.

Hu Jia (Kina)
3. april 2008 dømt til tre og et halvt års fengsel for å ha "hisset opp til samfunnsfiendtlig virksomhet". Hadde blant annet publisert en artikkel på internett der han kritiserte Kinas brudd på løftene om bedring av menneskerettighetssituasjonen i forbindelse med OL i Beijing i 2008. Vært fengslet siden 27. desember 2007. Tildelt EU-parlamentets Sakharov-pris for 2008, men kunne ikke selv motta prisen.

Karim Amer (Egypt)
Dømt til fire års fengsel i februar 2007 på grunn av en blogg der han kritiserte Islam og Egypts president Mubarak. Forteller at han er blitt mishandlet i fengsel. Har sittet fengslet siden november 2006, men har også tidligere blitt arrestert på grunn av ytringer på bloggen sin.

Mohammed Abbou (Tunisia)
Ble etter en urettferdig rettssak dømt til tre og et halvt års fengsel i april 2005 på grunn av to artikler han hadde publisert på internett. En av dem kritiserte tortur i Tunisia, den andre invitasjonen til Ariel Sharon til FNs World Summit on Information Society i Tunis. Løslatt august 2006, men fortsatt underlagt sterke restriksjoner og har ikke lov til å forlate landet.

Gå til Amnestys nettsider.

Ingen kan gjøre alt. Men alle kan gjøre noe.

  

Gå til innlegget

Tvang og selvmord

Publisert over 8 år siden - 795 visninger

Hva kommer det av at selvmordsforekomsten inne på psykiatriske institusjoner er 100 ganger høyere enn utenfor? Dette spørsmålet stiller journalist og tidligere generalsekretær i Rådet for psykisk helse Tor Øystein Vaaland seg i boka Brev til en minister, som ble til på initiativ fra tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen.

Meldesentralen samler meldinger om hendelser i spesialisthelsetjenesten som har ført til eller kunne ha ført til betydelig personskade. Tall fra Meldesentralen viser at det forekommer cirka 50 selvmord hvert år blant personer som er innlagt i psykiatrien. Totalt sett skjer det årlig rundt 500 selvmord i Norge, hvilket altså vil si at hvert tiende selvmord i landet skjer under innleggelse i psykiatrisk institusjon. Siden omlag 0,1 prosent av befolkningen til en hver tid er innlagt i psykiatrien, tyder det på en selvmordsrate som er 100 ganger så høy blant innlagte som blant andre. Vaaland understreker at det reelle tallet kan være enda høyere, på grunn av svikt i rapporteringen.

Suicidalitet er et grunnlag for innleggelse i psykiatrisk institusjon. Men selvmord kan likevel ikke utelukkende forstås som konsekvens av "sykdom" hos dem som tar sitt liv. Vi husker det tragiske som skjedde med Tore Tønne, og nå om dagen skrives det om at finanskrisen fører til selvmord. Psykolog Kari Dyregrov skriver, i en opplysende artikkel om selvmord:

Poenget er at det ikke er en eventuell psykisk lidelse som i seg selv gir hele forklaringen på hvorfor det ble for mye for akkurat dette mennesket på akkurat dette tidspunktet i livet. For at forståelsen skal bli fruktbar, må den inkludere kunnskaper om flest mulig av livsbelastningene til hvert suicidalt individ i hele sin sosiale sammenheng og gjennom livsløpet.

I en Sintef-rapport vises det til at forskning finner en stor forekomst av traumer hos personer med psykiske lidelser som er innlagt i institusjon, og psykiatriens bruk av tvang kan føre til nye traumer. Helsedirektoratet medgir at de vet lite om helsemessige konsekvenser av tvang:

Vi vet i dag lite om hvilken effekt henholdsvis tvungen innleggelse eller bruk av tvangsmidler og tvangsbehandling har på utfallet av behandlingen. Eksisterende forskning er for eksempel ikke entydig i sine konklusjoner rundt den kliniske effekten av bruk av tvang. Vi har derfor også lite kunnskap om hvorvidt bruk av tvang ovenfor enkelte pasienter, for eksempel pasienter som har vært utsatt for fysiske eller psykiske overgrep eller pasienter som er traumatiserte av andre årsaker, vil kunne være direkte skadelig. Vi har heller ingen systematisk kunnskap om hvordan ulike tvangsmidler eller måten de brukes på eventuelt virker på pasienten, verken på kortere eller lengre sikt.

Til forskjell fra annet helsestell handler psykiatrisk tvang om noe så alvorlig som frihetsberøvelse av uskyldige mennesker - og altså uten at man kjenner til konsekvensene for pasientene. Dette rammer årlig omlag 10.000 personer, hvorav bare noen få prosent er vurdert å være farlige for andre mennesker. En psykiater uttalte i forrige måned til Aftenposten at han tror at rundt en tredjedel av tvangsinnleggelsene i Norge i dag er ulovlige.

Mon tro om ikke det kan være en sammenheng mellom krenkelser psykiatrien påfører sine pasienter og det skyhøye selvmordstallet?

Kanskje flere hadde hadde reagert om det var snakk om frihetsberøvelser i Kina?

Gå til innlegget

Lesetips

Gammel vin, ferskt brød
av
Åste Dokka
rundt 9 timer siden / 299 visninger
0 kommentarer
av
Søren Ferling
rundt 18 timer siden / 33 visninger
0 kommentarer
Tente Trump lunta?
av
Erling Rimehaug
6 dager siden / 7258 visninger
221 kommentarer
Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
15 dager siden / 2577 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
23 dager siden / 3425 visninger
29 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7663 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8273 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 2 måneder siden / 2487 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Etterlysning.
av
Kjellrun Marie Sonefeldt
rundt 3 timer siden / 64 visninger
0 kommentarer
Ord og hellig skrift
av
Eyvind Skeie
rundt 3 timer siden / 57 visninger
0 kommentarer
En fødsel til anstøt
av
Hallvard Thomas Hole
rundt 5 timer siden / 64 visninger
0 kommentarer
Frihet eller enhet?
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 91 visninger
1 kommentarer
Hei igjen, Hitler!
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 6 timer siden / 189 visninger
1 kommentarer
En stille morgen
av
Hege Anita Aarvold Flottorp
rundt 7 timer siden / 52 visninger
0 kommentarer
Toxoplasmose effekten
av
Tove S. J Magnussen
rundt 7 timer siden / 98 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Hei igjen, Hitler!
20 minutter siden / 189 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 1 time siden / 7258 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 1 time siden / 430 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 2 timer siden / 430 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 2 timer siden / 430 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 2 timer siden / 430 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Straffen lå på ham?
rundt 3 timer siden / 1009 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Straffen lå på ham?
rundt 3 timer siden / 1009 visninger
Lise Martinussen kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 4 timer siden / 430 visninger
Leif Op heim kommenterte på
Frihet eller enhet?
rundt 4 timer siden / 91 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 4 timer siden / 7258 visninger
Notto R. Thelle kommenterte på
Straffen lå på ham?
rundt 5 timer siden / 1009 visninger
Les flere