Sigrun Tømmerås

Alder: 8
  RSS

Om Sigrun

Mottaker av Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern
Min blogg Facebook

Følgere

Bestemor på anbud?

Publisert over 8 år siden - 1 visninger

Det snakkes stadig vekk om "Bestemor på anbud"? Men er dette riktig?

I USA ligger gjennomsnittsalderen for førstegangsbesteforeldre på 45 år. Det er nok vesentlig lavere enn i Norge, men også her får folk barnebarn når de er i 30-, 40- eller 50-åra.

Selv fikk jeg barn da jeg var 20. Da får man også barnebarn lenge før man er 80. 

Dessuten, hvorfor er det bare "bestemor" som er på anbud, og ikke "bestefar"? 


 

Gå til innlegget

God livshjelp?

Publisert over 8 år siden - 230 visninger

Mange tar sitt eget liv fordi det er forbudt med aktiv dødshjelp i Norge. Men ikke engang det får de lov til.

For å forhindre selvmord griper man blant annet til ulovlige tvangsinnleggelser i psykiatrien. Levi Fragell fortalte til Dagsavisen forrige måned at syke mennesker må ta sitt eget liv fordi de ikke får hjelp til å dø. "Jeg har ikke visst min arme råd. Jeg kan ikke si ifra til noen, da blir de hentet og lagt inn på psykiatrisk sykehus", sa han. Er det god livshjelp å tvangsinnlegge ulykkelige mennesker i psykiatrien?

Det er ulovlig å tvangsinnlegge noen som ikke er alvorlig sinnslidende. Likevel gjøres det i stor skala. En psykiater ved Psykiatrisk legevakt i Oslo uttalte nylig: "Jeg tror at rundt en tredjedel av tvangsinnleggelsene i Norge i dag er ulovlige".  

Å stirre seg blindt på fysisk overlevelse, og lukke øynene for at menneskers psykiske integritet krenkes, vitner om et ekstremt materialistisk syn på mennesket.

Gå til innlegget

Ord gjenspeiler verdier

Publisert over 8 år siden - 297 visninger

Forskerne og psykologene Hilde Eileen Nafstad og Rolv Blakar har telt ord som er blitt brukt i norske aviser gjennom de siste 25 årene. De mener individualismen har eksplodert siden 1984.

Ordet grådighet har økt med 200 prosent. Men dette er jo et ord som ofte brukes i kritikk av fenomenet grådighet, så det er ikke lett å si hva slags verdi bruken av ordet reflekterer, synes jeg. Samtidig antar jeg at det gjenspeiler en økt utbredelse av fenomenet grådighet.

Akkurat det samme kan sies om bruken av ordet forbrukersamfunnet, som har økt med 100 prosent.

At ordet bruker har gått opp med 60 prosent, synes jeg ikke er det minste rart. Det har erstattet "tjenestemottaker" i eldreomsorgen, "klient" i sosialomsorgen og "pasient" i psykiatrien.

Forskerne sier at det ser ut til å være en verdiendring i motsatt retning siden 2005. Måtehold og beskjedenhet er nevnt som eksempler. Jeg ville heller ha foretrukket en renessanse for solidaritet, som er 60 prosent mindre brukt i dag enn i 1984. Måtehold og beskjedenhet er individuelle prosjekter for medlemmer av en fet middelklasse, mens solidaritet har omtanken for de mindre heldige for øye.

Artikkel hos TV2.
Gå til innlegget

Om å (ikke) bli hørt i Kirken

Publisert over 8 år siden - 236 visninger

Jeg trodde knapt mine egne øyne da jeg for ikke lenge siden fikk en mail fra en teolog som hadde lest ting jeg har skrevet i avisa og på bloggen min og sett at jeg fikk en ytringsfrihetspris, og som spurte om jeg kunne tenke meg å bli intervjuet i et teologisk tidsskrift. Det var en rar opplevelse å få et slikt spørsmål lenge etter at jeg meldte meg ut av Kirken og ikke lenger er i stand til å tro. Mens jeg var innenfor, kjempet jeg mye for å bli hørt, men erfarte at det var umulig å komme med kritikk. Men nå vil Kirken liksom lytte, når toget er gått for meg.

I sju år hadde jeg kontakt med en kirkelig, diakonal stiftelse som skulle yte hjelp til folk med en historie med bibelsk legitimerte overgrep. Noen av de tingene jeg reagerte på der, var:

I senterets årsmelding sto det at de som fikk gratis terapi ved stiftelsen, var de som hadde erfaring med
1) rituelt misbruk,
2) sammenblanding av religiøse fortolkninger og vold, eller
3) vold og overgrep der flere tillitspersoner har vært brutale gjennom oppveksten.

Jeg oppfylte både punkt 2 og 3, men måtte likevel betale hele terapien selv, til tross for at jeg ikke klarte å være i jobb.

En gang jeg var dypt deprimert med selvmordstanker, "informerte" en psykolog ved stiftelsen meg om at det finnes et senter i Sveits som hjelper folk til å ta livet sitt. Jeg kunne ikke annet enn oppleve dette som likegyldighet, og reagerte særlig på at noe slikt kunne bli sagt på et kirkelig sted, når Kirken sier at den er opptatt av vern om livet. Det var kanskje et terapeutisk grep fra psykologens side, men krenkende og uetisk var det like fullt.

Det var ikke rom for å komme med initiativ og forslag til aktiviteter. Jeg mener sånt er viktig, fordi mange brukere var oppvokst med at initiativ var noe det ble slått ned på. Det var de ansatte som satte dagsordenen/la premissene så å si hele tiden. Liturgigruppen jeg var med i, som skulle lage egne liturgier til dette senteret, ble av de ansatte utad omtalt som "det sted hvor liturgien ble skapt av brukerne". I realiteten fikk vi bare en ferdig liturgitekst lagt foran oss av presten, og så fikk vi lov til å bytte ut noen ord med andre ord som vi likte bedre - hvis presten godtok det.

Tre konkrete forslag jeg hadde til aktiviteter som ikke engang ble diskutert:

1) At teologen Kjetil Grandal kunne komme og foredra om livet etter dette. Jeg syntes nemlig senteret lot overgriperne slippe alt for lett unna, siden de mente at Gud uforbeholdent elsket både overgriper og offer, mens jeg mente det måtte utgjøre en aldri så liten forskjell for Gud om man begikk overgrep eller var utsatt for overgrep. I avhandlingen sin viste Grandal at det fins nyanser.
2) At filosofen Arne Johan Vetlesen kunne komme og snakke om å være offer. Han er en av få intellektuelle som bruker dette begrepet, og han er opptatt av rettferdighet etter begått urett.
3) At senteret diskuterte og eventuelt protesterte fordi det var snakk om at Fadervår skulle oversettes til "Fader vår". Mens den arkaiserende formuleringen Fader skaper en viss distanse, kan Far bli for nært for mange med vonde erfaringer fra familien (og ikke er vel Gud nødvendigvis mann heller). Senere ble det imidlertid til at jeg på egen hånd tok initiativ til dette temaet i et radioprogram.

Jeg sa til lederen at man burde ha brukerrepresentanter i stiftelsens styre, men fikk ikke gehør for det. Mange av brukerne hadde stedets liturgiske liv som sin eneste kontakt med Kirken, slik at det ble deres menighet. Ellers har jo Den norske kirke menighetsråd, som nettopp er brukerråd. Dette er et stort paradoks ved et senter som presenterer seg som diakonalt. Den diakonale holdning er et viktig korrektiv til den profesjonelle. Da jeg fulgte forelesninger i diakoni på en teologisk høgskole, ble studenter med helse- og sosialfaglig bakgrunn avlært sine gamle roller som "eksperter" på andre mennesker. Jesus spurte jo den hjelpetrengende: "Hva vil du jeg skal gjøre for deg?"

Senteret hadde som slagord "Ta tilbake makten og verdigheten!" Dette protesterte jeg på, fordi jeg ikke følte meg som uverdig. For det første fordi det ikke var jeg som hadde handlet uverdig og begått overgrep, og for det andre fordi vi ifølge menneskerettighetene alle har den samme, iboende verdighet. Hva angikk å "ta tilbake makten", hadde jeg forlengst etterlyst empowerment og brukermedvirkning ved dette stedet. Så jeg gjentok at siden brukermedvirkning er et relasjonelt begrep, kunne brukerne bare ta tilbake makten om de ansatte ga slipp på noe av sin.

Da samhandlingen skar seg helt og jeg skjønte at flere forsøk på kommunikasjon var dødfødt, gikk jeg (og etterhvert flere kvinner) til avisa. Innen da hadde jeg også kontaktet styrelederen, uten at det førte noe steds hen. Jeg klaget også til Biskopen, men saksbehandlingen der ble et nytt, lite mareritt, som varte i et års tid. Selv om Kirken er underlagt forvaltningsloven, fikk jeg ikke innsyn i uttalelser fra motparten m.m. Motparten bare beklaget mine opplevelser, og som kjent er ikke andre menneskers subjektive opplevelser noe som kan beklages.

Men etter oppmerksomheten stiftelsen fikk da vi gikk til pressen, etablerte den et internt klageorgan for brukerne. Det siste jeg sa i sakens anledning, var at jeg håpet at det i alle fall ble med en eller flere brukerrepresentanter der.

Det ble det selvfølgelig ikke.

Foto: kirkenorge.no

Gå til innlegget

Krenkelse og unnskyldning

Publisert over 8 år siden - 219 visninger

Kontrollkommisjonenes hovedoppgave er å sikre den enkelte pasients rettssikkerhet i møtet med det psykiske helsevernet. Pasienter som er under tvang, kan klage til kontrollkommisjonen (unntatt på tvangsbehandling, hvor fylkeslegen er klageinstans).

Ulrik Hegnar, advokat og leder for en kontrollkommisjon, mener at fagfolk som krenker pasienter, ikke skal be om unnskyldning:

- Businessmenn og fagfolk sier aldri unnskyld. Det er å be om erstatningssak. Hvis folk vil ha en unnskyldning, får de bli katolikker og reise til Sør-Europa, uttalte han til VG i fjor. 

- Hva er egentlig problemet med å være tvangsinnlagt for en dag eller to? undret han.

Se Brennpunkt-dokumentar om tvang.

Hva er problemet med å traumatisere pasienter, med å bruke ulovlig tvang, med å krenke menneskerettighetene, er det Ulrik Hegnar lurer på.

Jeg tror det ville være bra for pasienters psykiske helse om man ba om unnskyldning etter å ha krenket dem. Det er jo det vi mener ellers i samfunnet.

Men alt fungerer kanskje motsatt når det gjelder "psykiatriske pasienter"?

Gå til innlegget

Lesetips

Gammel vin, ferskt brød
av
Åste Dokka
rundt 9 timer siden / 299 visninger
0 kommentarer
av
Søren Ferling
rundt 18 timer siden / 33 visninger
0 kommentarer
Tente Trump lunta?
av
Erling Rimehaug
6 dager siden / 7258 visninger
221 kommentarer
Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
15 dager siden / 2577 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
23 dager siden / 3425 visninger
29 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7663 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8273 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 2 måneder siden / 2487 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Etterlysning.
av
Kjellrun Marie Sonefeldt
rundt 3 timer siden / 64 visninger
0 kommentarer
Ord og hellig skrift
av
Eyvind Skeie
rundt 3 timer siden / 57 visninger
0 kommentarer
En fødsel til anstøt
av
Hallvard Thomas Hole
rundt 5 timer siden / 64 visninger
0 kommentarer
Frihet eller enhet?
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 91 visninger
1 kommentarer
Hei igjen, Hitler!
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 6 timer siden / 189 visninger
1 kommentarer
En stille morgen
av
Hege Anita Aarvold Flottorp
rundt 7 timer siden / 52 visninger
0 kommentarer
Toxoplasmose effekten
av
Tove S. J Magnussen
rundt 7 timer siden / 98 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Hei igjen, Hitler!
20 minutter siden / 189 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 1 time siden / 7258 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 1 time siden / 430 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 2 timer siden / 430 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 2 timer siden / 430 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 2 timer siden / 430 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Straffen lå på ham?
rundt 3 timer siden / 1009 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Straffen lå på ham?
rundt 3 timer siden / 1009 visninger
Lise Martinussen kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 4 timer siden / 430 visninger
Leif Op heim kommenterte på
Frihet eller enhet?
rundt 4 timer siden / 91 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 4 timer siden / 7258 visninger
Notto R. Thelle kommenterte på
Straffen lå på ham?
rundt 5 timer siden / 1009 visninger
Les flere