Sverre Holm

Alder: 65
  RSS

Om Sverre

Professor i signalbehandling som jobber med medisinsk bildedanning ved Fysisk Institutt. Universitetet i Oslo. Engasjert i tankesmien Skaperkraft.

Følgere

«Gud kan tilbes i en katedral eller i et laboratorium», har genetikeren Francis Collins sagt. Når han nå får en prestisjetung pris for å skape fred mellom kristen tro og vitenskap er det oppmuntrende.

Det er akkurat blitt kjent at Francis Collins (70) får Templeton-prisen på 1,3 millioner dollar for å ha fremmet forsoning mellom naturvitenskap og spiritualitet. For oss som er opptatt av å skape fred mellom kristen tro og vitenskap er dette veldig oppmuntrende. Prisen har vært delt ut siden 1972 og har tidligere gått til blant annet Moder Theresa, Dalai Lama og Desmond Tutu.

Tro og vitenskap. Genetikeren og legen Francis Collins ledet arbeidet med kartlegging av menneskets genom og han har også gjort banebrytende arbeid for å forstå genet bak cystisk fibrose. Nå er han leder for National Institutes of Health i USA, verdens største finansieringskilde for helseforskning. Selv har jeg aldri fått midler derfra, men jeg har skrevet flere artikler sammen med amerikanske forskere som de har støttet.

Collins sier at «jeg tar min tro seriøst og jeg forsøker å praktisere den hver dag i uka, ikke bare på søndager». Da han kalte boken sin forGuds språk: En forsker presenterer indisier for tro , knyttet han forbindelse til en annen gigant i vitenskapshistorien, Johannes Kepler. På 1600-tallet utbrøt han at «Gud ville at vi skulle erkjenne naturlovene, da han skapte oss i sitt bilde, for at vi skulle ha del i hans egne tanker». Kepler var da på sporet av å forstå planetenes elliptiske baner, mens for Collins er det DNA som er Guds språk. Begge rammer de inn en vitenskapshistorie som gjennom mer enn fire hundre år har bestått av mange som har integrert sin tro og sin vitenskap.

Evolusjon og genetikk. Collins er bemerkelsesverdig fordi han står midt i det feltet som mange regner som det mest problematiske når det gjelder å forene vitenskap og kristen tro: evolusjon og genetikk. Det er et felt der mange nok mener at de lar seg forene, men de klarer kanskje ikke å uttrykke hvordan. Andre mener at vitenskapelige funn truer deres tro. Selv sier han at han er overrasket over at boken hans fra 2007 fikk så god mottakelse og hvordan det ledet ham til å starte stiftelsen Biologos, (liv: Bios, gjennom Guds ord: Logos). Biologos er blitt en av de ledende stemmene når det gjelder å skape fred mellom evolusjon og tro, og er særlig viktige i et land som USA, der dette temaet er mer polarisert enn mange andre steder.

Fra ateist til kristen. Collins sier selv at han ble ateist da han studerte kvantefysikk, fordi det så ut som at andreordens differensialligninger var alt som trengtes for å beskrive livet. Etter dette begynte han på legestudiet der han møtte en pasient som etter å ha forklart hvordan troen på Gud ga styrke selv i en håpløs situasjon, spurte ham om hva han trodde på. Han kunne ikke svare, men forsto at ligningene ikke var til mye nytte for å håndtere sykdom og død.

Dette startet en søken som tok ham til C.S. Lewis og derfra til Kant som sier at «to ting fyller mitt sinn med stadig større undring og ærefrykt jo oftere og grundigere jeg tenker over dem: stjernehimmelen over meg og den moralske lov inni meg». Han oppdaget en rikdom av filosofisk og teologisk tenking som overgikk alt han hadde møtt i ateismen. Til slutt endte han opp hos Jesus Kristus, da han fant at beretningen om ham historisk sett er troverdig, og at hans utsagn om å elske sin neste og at han er Guds sønn, enten må komme fra en som er gal eller fra en som snakker sant. Som 27-åring overga han seg og ble en etterfølger av Jesus.

Stor omtale. Pristildelingen til Collins er dekket av medier fra Physics Today, Scientific American og til Christianity Today. Hans tanker om vitenskap og tro er vel verdt å ta med seg: «Bibelens Gud er også genomets Gud. Han kan tilbes i en katedral eller i et laboratorium. Hans skapelse er majestetisk, fantastisk, intrikat og vakker – og den kan ikke være i krig med seg selv.»

(Vårt Land, side 12. 25. mai 2020)

Gå til innlegget

Stephen Hawking var ingen filosof

Publisert over 2 år siden

La oss anerkjenne Hawking for hans enorme bidrag til teoretisk fysikk, og så kan vi la hans filosofiske utsagn langsomt gå i glemmeboken.

I forbindelse med dødsfallet til Stephen Hawking denne uka, tenker jeg på noe jeg ofte har spurt venner og kollegaer om. Det viser seg nemlig at nesten ingen kan svare på hvorfor verdens mest kjente fysiker står uten en Nobelpris.

Før jeg kommer til det så er det jo velkjent at Hawking brukte sin berømmelse til å uttale seg om temaer langt utover fysikk. Håvard Nyhus’ kommentar «Bakeren er ikke i bollen» i Vårt Land 15. mars får jo fram at en briljant fysiker ikke trenger ha spesiell innsikt i spørsmål om Gud.


Vakre teorier. Hawking og Mlodonows alternative skapelsesberetning i The Grand Design (2010) er at hans teori tilsier at mange universer ble skapt fra ingenting uten at noe overnaturlig vesen grep inn. I stedet oppsto disse universene naturlig fra naturlovene.

Dette illustrerer Hawkings teoretiske tilnærming. Tanken om flere universer er en ide som jo ikke kan bekreftes. Hvis det hadde vært mulig, ville de jo ha vært vårt univers. Men Hawking trodde vel så mye på vakre teorier som på eksperimentell bekreftelse.

Det er en fristelse som minner om før-vitenskapelig gresk fysikk, der tanken om evige kretsløp var så viktig at planetbanene bare måtte være vakre sirkler. Når det ikke stemte, ble de fikset på slik at de besto av sirkel på sirkel. Dette var tilfellet helt til Kepler i 1609 viste at banen til mars faktisk var en ellipse.


Ikke falt for fristelsen. Hawkings mest kjente teori er den om stråling fra svarte hull. Siden den heller ikke er bekreftet, og kanskje heller ikke kan bli det, så er det ikke blitt noen pris. Nobelkomiteen har heldigvis ikke falt for fristelsen til å belønne vakre teorier.

Hawking som filosof og vakre teorier kom også opp i P2s program Abels Tårn for noen år siden. Et lytterspørsmål var om hvordan universet er blitt til av seg selv og et annet om hva «ingenting» er. Disse spørsmålene henger nøye sammen, og jeg, som var invitert til å delta i panelet, insisterte på å ha med en filosof i dette programmet som vanligvis ellers bare har med naturforskere.

Men hvorfor en filosof? Jo, fordi Hawking og Mlodinow skriver allerede på den første siden i boka The Grand Design: «Hvor kom alt dette fra? Trengte universet en skaper? De fleste av oss bruker ikke mye tid på slike spørsmål, men nesten alle tenker på dem en gang i blant. Tradisjonelt har dette vært spørsmål for filosofien, men filosofien er død. Filosofi har ikke holdt følge med moderne utvikling i vitenskap og særlig ikke i fysikk. Naturvitere er de som må ta stafettpinnen videre i vår søken etter kunnskap.»


Ild inn i ligningene. Nå sier filosofen Derek Parfit i Why Anything? Why This? fra 1998 dette: «Noen fysikere antyder at ved Big Bang så fulgte denne første hendelsen kvantemekanikkens lover ved at det var en tilfeldig vakuumfluktuasjon. Det ville forklare hvordan Universet begynte å eksistere fra ingenting. Men det som fysikere kaller et vakuum er ikke egentlig ingenting. Vi kan spørre hvorfor det eksisterer og hvorfor det har det potensialet som det har. Med Hawkings ord: Hva er det som puster ild inn i ligningene?»

Fysikerne avviser filosofene og filosofene har ikke så mye til overs for fysikerne. Det ble en interessant debatt der vi var ganske enige om at Hawking er ganske grunn her og at hans «ingenting» langt fra er fravær av alt.

Som enda en illustrasjon på nettopp det så siterer boka Albert Einstein på at: «det mest uforståelige ved universet er at det er forståelig». Hawking og Mlodinow svarer med denne plumpe selvfølgeligheten: «Universet er forståelig fordi det er styrt av naturlover, det vil si at dets oppførsel kan modelleres.»


Milevis fra Einsteins dybde. Det sier mye om Hawkings ganske grunne filosofi. Han er milevis fra Einsteins dybde slik han må ha undret seg over hva som kan være opphavet til naturlovene, og hvordan det kan ha seg at lovene er slik at vi mennesker kan fatte dem.

La oss anerkjenne Hawking for hans enorme bidrag til teoretisk fysikk, og så kan vi la hans filosofiske utsagn langsomt gå i glemmeboken.

Gå til innlegget

Å finne igjen de filosofiske røttene

Publisert rundt 5 år siden

Selv er jeg glad for at jeg fikk gløden for vitenskap før jeg fikk et forhold til kirken.

Kirken som fornuftens fanebærer, Joachim Kleiven (Vårt Land 7. september)? Ja slik burde det være, men i beste fall mener kirkesamfunn flest ingenting om slikt, så det er nok en lang vei å gå. Og selv er jeg glad for at jeg fikk gløden for vitenskap før jeg fikk et forhold til kirken.

Da Kristus fant meg som 16-åring og jeg ga opp min gryende ateisme, var jeg allerede overbevist om at det var teknologi og naturvitenskap som var min vei. I ettertid har jeg skjønt at slik ble jeg spart for å måtte forholde meg til de anti-vitenskapelige strømningene som også er i kirken.

Som student i Trondheim i 70-årene var det lite snakk om å integrere troen med naturvitenskap. Men det var en og annen som snakket om Francis Schaeffer, den amerikanske teologen som hadde base i Sveits. Jeg grep begjærlig fatt i hans tanker og leste hver eneste bok han ga ut.

Uovertruffen. Schaeffer hadde en uovertruffen evne til å koble troen med 70-tallets tidsånd. Han kunne forklare hva den gryende relativismen betød og hvordan den utfordret sannhetsbegrepet. Men det var to punkter han ikke var så god på. Det første var forholdet mellom vitenskap og tro. Det andre var et område der mange av oss protestanter har en blind flekk, nemlig tenkere fra tiden før reformasjonen.

Etter hvert opplevde jeg en rik tilfredsstillelse i å arbeide med teknologien og fysikken for medisinsk avbildning. Dét å utforske skaperverket ble også en form for gudstjeneste. Men samtidig lå fortellingen om konflikten mellom vitenskap og kirken der som et bakteppe. Den ble markedsført så godt at mange i kirken også trodde på den. Det skulle ta meg enda noen år før bl.a. Bjørn Are Davidsens myteknusing skulle gjøre meg klar over at det i stor grad er en oppkonstruert konflikt.

Byttet mening. Det beste bildet på nettopp dét finnes hos den franske fysikeren og historikeren Pierre Duhem. Han arbeidet seg bakover gjennom vitenskapshistorien og skrev høsten 1903, som de fleste andre, at mellom antikken og 1600-tallet skjedde det ingenting av betydning i fysikk. Men bare et halvt år etter, da han hadde funnet hvordan da Vinci og Galileo bygget på århundrer av forskning ved universitetet i Paris, hadde han fullstendig byttet mening.

Duhem hadde avdekket at det var nettopp de som hadde funnet at bevegelse var masse ganger fart – impetus – som de kalte det. Det var ikke Galileo. Moderne vitenskap bygde altså på den kristne middelalderen, den var ikke oppstått som et brudd med den. Dette endret helt Duhems videre forskning og hans funn reflekteres nå i alle seriøse historikeres beretning om vitenskapens opprinnelse.

Rik arv. Så når Kleiven snakker om den litt diffuse størrelsen som kalles kirken oppfordrer han vel egentlig til en tilsvarende gjenoppdagelse av den rike arven av kristne tenkere fra middelalderen og inn i vår tid. Der er vi helt på linje. Tiden burde være moden for at selv protestanter kan forholde seg til katolske tenkere også nå, selv de fra moderne tid. 

Mange i kirken har funnet tilbake til meditasjons- og retreattradisjonen de siste tiårene. Det hadde vært fantastisk om vi også kunne bli stolte av våre røtter innen tenkning og filosofi!

Gå til innlegget

Uten jul og inkarnasjonen – ingen vitenskap

Publisert nesten 6 år siden

Det er gode grunner til å si at moderne vitenskap startet minst 300 år tidligere enn det er vanlig å tro. Men at mysteriet omkring julen og Jesu fødsel skal ha noe å si for fremveksten av naturvitenskap, det er vel en drøy påstand?

Kronikk i Vårt Land 15.12.2014 ved Sverre Holm, Professor UiO og NTNU, og Bjørn Are Davidsen, sivilingeniør og forfatter. Begge tilknyttet Skaperkraft

En vanlig måte å fremstille historien på er å si at grekerne bygde på Babylons vitenskap, at araberne kombinerte det med indisk kunnskap og at Europa overtok dette i renessansen. Til slutt fremsto moderne vitenskap. I dette bildet står renessansen for en gjenoppdagelse av det greske som var blitt holdt nede i middelalderen. Dette kan kanskje ha noe for seg når det gjelder kunst og kultur. Men det stemmer absolutt ikke når det gjelder naturvitenskap.

Moderne vitenskap er i stor grad et brudd med en svært så imponerende gresk tenkning. Selv om vestens naturfilosofer i starten tok til seg Aristoteles og andre greske filosofer, vokste det mellom det 13. og 15. århundre fram en kritisk refleksjon overfor denne tradisjonen. Noe skulle det ta tid å endre, som Aristoteles’ skille mellom den fullkomne himmelske fysikken utenfor månens sirkel og den ufullkomne jordiske innenfor. Andre ting var enklere, som forutbestemmelsen i et syklisk historiesyn. Ideen om at det var mulig å tenke seg logisk fram til hvordan naturlover skulle være, som at vakuum var umulig eller at planeter måtte gå i sirkler siden det var den perfekte bevegelse, ble også forkastet. Det mest bevaringsverdige var ideen om at naturen var styrt av lover og ikke av gudenes luner. I gresk tenkning riktignok bare for astronomien, men uansett som uttrykk for skapergudens rasjonalitet.

I Paris i 1277, det fremste vitenskapsmiljøet på den tiden, ble det med pavens velsignelse satt fokus på at deler av Aristoteles’ fysikk brøt med kristen teologi. Et punkt var motsetningen mellom Aristoteles evige verden og Bibelens ”I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden”. Det er dette som i dag har fått sitt vitenskapelige uttrykk i Big Bang. Et annet punkt var at hendelser og livsløp var forutbestemt av planeter og stjerner. En bieffekt av dette var at man unngikk en determinisme som ikke fungerte godt sammen med vitenskapelig nysgjerrighet og selvstendig forskning. Mens det har vært vanlig å oppfatte Kirkens beslutninger i 1277 som uttrykk for at kirken var motstander av vitenskap, har synet på dette endret seg det seneste århundret.

Den som for alvor satte oss på et annet spor var den franske fysikeren og vitenskapshistorikeren Pierre Duhem. Han var den første på mange hundre år som faktisk leste originalskriftene til middelalderens glemte tenkere som Jean Buridan og Nicole Oresme. Deres tanker finnes hos Kopernikus og Galileo, men uten at det refereres til dem. Slikt står til stryk ut fra dagens standard for vitenskapelig publisering, men var nok mer vanlig da. Duhem kom til at hvis det er ett årstall som skal markere begynnelsen på vitenskap, så må det nettopp være 1277.

Ideen om at middelalderens kirke hadde stor betydning for vitenskap finner vi i dag hos sentrale vitenskapshistorikere som Edward Grant, David Lindberg og Ronald Numbers. Men ser det ikke ut til at fysikere som Stephen Hawking, Neil deGrasse Tyson og Michiu Kaku har lest dem når de prøver seg på popularisering av vitenskapshistorien. Det er dessverre lett å tro at hvis man kan vitenskap, kan man også dens historie.

Men en ting er hva grekerne tenkte om verden, noe annet og viktigere er hvorfor de gjorde det. Verdensbildet var preget av et syklisk historiesyn der hendelser og ideer gjentar seg i et evig kretsløp. De var også et stykke på vei inspirert av et animistisk og panteistisk natursyn. Objekter hadde innebygde tendenser og søkte seg mot sin naturlige plass som for eksempel når steiner faller mot jorden. Samtidig skilte man mellom ganske rotete bevegelser på den ufullkomne jorden og de fullkomne i himlene.

Debatten om dette var viktig for å koble teologisk og naturfilosofisk tenkning i vesten. Selv om det i en periode var til dels mer avansert tenkning innen det arabiske kulturområdet, var det vanskeligere å få en grunnleggende aksept for naturlover. I denne kulturen forble vitenskap og religion adskilt, noe som etter hvert gikk ut over vitenskapen. Den ungarsk-amerikanske benediktermunken og fysikkprofessoren Stanley Jaki setter det på spissen som at vitenskapen der opplevde enda en dødfødsel slik det var skjedd i den greske kulturen før dem.

Bare i Vest-Europa fikk naturvitenskapen en virkelig fødsel og ble levedyktig. Moderne vitenskap kunne dermed vokse fram og spre seg til alle verdensdeler. ”Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss” står det i begynnelsen av Johannes-evangeliet. Jaki sier at denne unike hendelsen var avgjørende for vestens tro på at historien ikke går i evige sykluser. Det er jo heller ikke uten grunn at dette også markerer starten på vår tidsregning.

Jesu fødsel sammen med skaperøyeblikket er de skjellsettende punkter i historien som mer enn noe annet førte til en overbevisning om at historien har en begynnelse og en slutt og at det ikke er forutbestemt hva som skal skje. Det klare skillet mellom en rasjonell Skaper og skaperverket tilsier at fysikken er den samme overalt både i himmelen og på jorden og at den er mulig å forstå. Overbevisningen om at Skaperen hadde frihet til å lage skaperverket på mange forskjellige måter, men samtidig hadde lagt lover inn i det, ga også en motivasjon til å foretrekke observasjoner og eksperimenter fremfor lenestoltenkning om hvordan verden skulle fungere.

Dette er skapelsens, inkarnasjonens og julens mysterier slik de griper inn i historien om vitenskapens tilblivelse. Det kan nok likevel ta tid før vi får julesangen om at moderne vitenskap ble født i Betlehem.

 

[Les mer i Stacy Trasancos, Science Was Born of Christianity: The Teaching of Fr. Stanley L. Jaki, 2013]

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere