Shoaib Sultan

Alder: 46
  RSS

Om Shoaib

(Klippet og tilpasset fra Wikipedia-profilen):

Shoaib M. Sultan (født 22. desember 1973) er en norsk-pakistansk organisasjonsmann, samfunnsdebattant og politiker.

I september 2011 ble han ansatt som rådgiver med ansvar for kartlegging av høyreekstreme miljøer hos Antirasistisk Senter.

Tidligere var han ansatt som generalsekretær i Islamsk Råd Norge i perioden 2007–2010, et råd han tidligere var valgt inn i som sekretær (2002-2005).

Han stilte også til fylkes- og kommunalvalget i Oslo i 2011 som tredjekandidat for Miljøpartiet de Grønne, og er valgt som andre vara for Harald August Nissen etter første vara Hanna E. Marcussen.

I tillegg sitter han i det regjeringsoppnevnte religionspolitiske utvalget som ledes av Sturla Stålsett, i brukerutvalget ved Oslo universitetssykehus, og har sittet i utvalget ved Universitetet i Oslo som utredet et mulig Senter for islamske studier ved universitetet.

Han har vært aktiv i integreringsdebatten, og skrevet en rekke artikler om dette og flere andre temaer.

Han skriver også bloggen "Muslimen" på http://www.shoaib.no/muslimen

Følgere

En dårlig debatt i «Debatten»

Publisert over 8 år siden

Nrks debattprogam "Debatten" 19.1.12 handlet om demonstrasjonen dagen derpå. Eller skulle handlet om. Den endte opp med å gå i mange retninger, og det gjør igrunn min post også, så det blir noen strøtanker.



En ting jeg reagerte med sinne og skuffelse på var at lederen i IslamNet som kom med en heller stygg vits under en heftig diskusjon med Louiza Louhibi, en modig ung kvinne som i november i fjor hadde stått frem i VG som et voldtektsoffer. I etterkant av VG-oppslaget opplevde hun sjikanøse meldinger blant annet på sosiale medier fra noen forskrudde muslimer som mente at hun fortjente å bli voldtatt siden hun ikke lenger var muslim, ikke gikk «islamsk kledd» (hva nå det er) og at hun beveget seg rundt i byen da hun gjorde. Alt sammen like forkastelig, like sykt og like galt. 

Louiza har dog vært prisverdig nøye med å ikke generalisere på grunn av sjikanen, men har vært knallhard i kritikken av disse som sjikanerte henne. At hun tør å konfrontere dem gjør dem bare sintere. En del av de samme menneskene med disse forskrudde meningene stod også bak demonstrasjonen på fredag. En demonstrasjon som var ment å være mot krigen i Afghanistan, men som grunnet utviklingen i diskusjonen på Facebook-siden tidlig ble en demonstrasjon som gikk ut på hat mot det norske demokratiet og samfunnet. Fanatikere som snakker mye om religion og moral synes å mangle noe helt sentralt på dette med å kontrollere egen språkføring. Den havner fort i kloakken. Der hører ofte menneskesynet deres hjemme også.

Tilbake til «Debatten», egentlig var jo tema der demonstrasjonen som skulle være påfølgende dag. Her stod IslamNet som organisasjon på riktig side. De tok avstand fra språkbruken fra de som skulle demonstrere, til stor forargelse for demonstrantene. Dagen etter skulle det vise seg at noen enkeltpersoner fra IslamNet likevel dukket opp i demonstrasjonen. Men på debatten anførte Qureshi argument om at man ikke skulle skyve menneskene som stod for demonstrasjonen fra seg, men heller åpne døren for dialog. Ikke et galt argument, men kanskje ikke det som passer dagen før en demonstrasjon fra noen som ønsker å drepe landets politiske ledelse finner sted. Men ikke altfor galt. 

Fahad kom så i debatt med Abid Raja om hvorvidt disse menneskene faktisk ønsker drap og terror. Louiza som sitter ved siden av Fahad eksploderer, fordi som hun sier, de samme menneskene har sagt at de ønsker at hun skal voldtas hardt, og bli drept. Fahad tar her fullstendig avstand fra enhver slik trussel. Fortsatt er han på riktig spor! Louiza insisterer på å vite hvordan hun skal kunne ha en dialog med disse menneskene. Fahad mener da at hun selvsagt ikke skal ha noen dialog, men at hun bør la andre mennesker som ikke er like sinte som henne føre dialogen. 

Her skyter Abid inn noe, hvorpå Fahad i noe som jeg i beste fall ser på som et forsøk på å avfeie Abid med en spøk spør om noen har sagt at Abid Raja fortjener å bli voldtatt. Det var da den stygge spøken jeg snakket om opprinnelig. (Poenget med spøken, om jeg forstod det riktig, var å vise til at Louiza var sint fordi hun var truet med voldtekt og drap, hvem hadde så truet Abid siden han var like sint. ) Glem mangelen på forståelsen av empati. Glem folkeskikk. Men hvor i all verden fikk han for seg at dette ikke ville oppleves som et angrep Louiza og som en latterliggjøring av hennes situasjon? Om det ikke var ille nok, en rekke personer i salen bryter ut i applaus og latter. Jeg lurer på om de egentlig hørte og skjønte hva som ble sagt. For deres egen etisk-moralske sans skyld håper jeg ikke det. Lurer også på hvordan programlederen ikke fikk dette med seg. For meg var dette noe som burde vært tatt hardt i der og da! Her mener jeg egentlig at programlederen skulle konfrontert Fahad med dette, og det kan godt hende at Fahad helt enkelt ville ha ryddet en misforståelse av veien. Meningen er ikke å "ta" Fahad, men at programmet her ikke evnet å få opp dette, og eventuellt rydde det av veien. 

Det endte da opp med å heller skape uklarheter og mistanker. Det er ikke det vi trenger i samfunnet idag. 

Gå til innlegget

Islam på norsk

Publisert over 8 år siden

Den norske debatten om islam og muslimer er i for stor grad påvirket av språkføring på engelsk. På tide at norsk islamdebatt faktisk føres på norsk?

I diskusjoner rundt mitt tidligere innlegg om sjaria har det avstedkommet en rekke helt andre diskusjoner, blant annet på Facebook. Det handler om hvordan man skriver ulike begreper. Jeg bruker nemlig denne skrivemåten (sjaria) bevisst (en gradvis utvikling hos meg også) heller enn det mer brukte «Sharia». 

Poenget er nemlig at «Sharia» er en skrivemåte tilpasset engelsk. Jeg mener at islamdebatten i Norge blir for mye påvirket av engelske uttrykk og skrivestil. det handler også om man ser på dette som noe fremmed uansett, eller om man er klar til faktisk å snakke med norske muslimer om islam som en del av det norske livssynsmangfoldet.

Et annet vanlig innslag i debatten er bruken av stor bokstav. Med mindre man innleder setningen med det ser jeg nemlig ingen grunn til å skrive «Islam» eller «Muslim», på norsk blir det altså islam og muslim. Snakker vi noensinne om "Kristendom" eller "Kristne"?

Noen misforstår og ser på det som en gest som skal handle om respekt, noen muslimer tror også det. Jeg ser dog ikke på dårlig språkføring som særlig respektfullt. På samme måte snakker vi om sjia- og sunni-muslimer, ikke «Shia-» og «Sunni-»muslimer.

Det er langt fra noen omforente standardiserte skrivemåter enn så lenge på mange av disse tingene, bortsett fra dette med stor bokstav da. Men nettopp da er det kanskje på tide at norsk språkråd kommer på banen, og kommer med anbefalinger?

Det ville være interessant å høre hva andre mener om dette?

Gå til innlegget

Paven, filosofen og sjaria

Publisert over 8 år siden

Ordet sjaria blir av mange brukt og misbrukt grovt, men spørsmål om hva en mener om prosessen rundt lovgivning er legitimt og viktig. Hva mener man f.eks. med begrepet? For meg er sjaria det å leve i tråd med min religion, det bør være uproblematisk.

Men det er ikke dette det handler om, men om offentlig lovgivning. I et multikulturelt, eller heller multireligiøst samfunn, (noe vel ethvert samfunn er idag) hvor man også skal ha religionsfrihet og toleranse, må enhver lovgivning basere seg på felles referanserammer. (Og for de som måtte lure, joda jeg ønsker religionsfrihet og toleranse) I stor grad bygger jeg mitt syn på dette synet dette spørsmålet og denne problemstillingen på påvirkning fra diskusjonen mellom pave Benedict XVI (Joseph A. Ratzinger) og den tyske filosofen Jurgen Habermas. Denne diskusjonen har vært viktig og nyttig for meg å ha lest og fulgt, og som nok har påvirket og formet mye av mitt syn på dette spørsmålet om en plass for religiøse argumenter inn i en sekulær setting. 

LES OGSÅ: Mangel på religionsfrihet skaper hykleri

Nå er det jo slik at jeg er troende og praktiserende muslim. For meg er religion et viktig element i mitt arbeid og virke. Å hjelpe fattige og svake, å arbeide mot en uheldig utvikling i samfunnet og skape best mulige mellommenneskelige relasjoner, alt dette er ting jeg religiøst tar veldig alvorlig.

Like fullt ser jeg at mine religiøse begrunnelser ikke kan være utslagsgivende for noen andre enn meg. For at ulike religiøse personer, og ikke religiøse personer skal kunne ha en fornuftig meningsbrytning så må nødvendigvis begge kunne forholde seg til problemstillingen og bevege seg på en arena de kan ha en meningsfull samtale på.  Da er det gitt at argumentene må kunne føres på en felles arena, som nødvendigvis må være sekulær, fordi folk fra en annen religiøs tradisjon eller ikke-religiøse kan ikke forholde seg til noe som er en religiøs sannhet i en gitt tradisjon. Her må det og sies at sekulært her må forstås som ikke-religiøst, og ikke som enkelte ofte bruker det, nemlig «anti-religiøst».

Bakgrunnen for synspunktet kan imidlertid gjerne være religiøst for den religiøse. La meg illustrere med et enkelt eksempel som kanskje kan synes noe banal, men som illustrerer dette godt. Som troende muslim drikker jeg ikke alkohol. Jeg kan godt også mene at alkohol bør forbys. Jeg må ha lov til å mene dette. Ønsker jeg imidlertid at en slik lov skal vedtas av samfunnet må jeg greie å føre et sekulært argument som f.eks. kan være at alkohol fører til trafikkrelaterte ulykker, at alkoholbruk fører til vold og familietragedier etc. 

Jeg mener at islamske verdier (eller andre navn man måtte gi de samme verdier) er noe godt og sentralt for et samfunn å bygge på, men at argumentasjonen da må være på et fellesarena som da nødvendigvis igjen må være sekulær. Det vil si at det som omfattes av det jeg selv kan se som sjaria i lovgivningen er helt greit å kjempe for, enten det dreier seg om sosial rettferdighet eller ruspolitikk, men at argumentene for at vi skal kunne ha en felles dialog da må kunne føres ikke-religiøst.
Så mens jeg på en side ikke støtter lovgivning hvor begrunnelsen gis religiøst, så vil jeg gjerne delta i diskusjoner med og om de samme lovene om man greier å føre sekulære argumenter for de. Dette gjelder da lovgivning, noe helt annet er ens private liv, hvor man kan sette begrensninger og man kan ha kun religiøse begrunnelser for gitte handlinger (innenfor straffelovens rammer selvsagt) som ingen andre har noe med. 

Jeg er ikke så opptatt av om noen kaller en slik samfunnsutvikling det ene eller det andre. Men for å bruke det overnevnte eksemplet, betyr det da at man har innført sjaria om vi evner å skape et samfunn hvor man forbyr alkohol fordi man forstår dens skadevirkninger? Avhenger sikkert av øyet som ser og hjernen som tolker.   

Gå til innlegget

Mangel på religionsfrihet skaper hykleri

Publisert over 8 år siden

Et menneske kan ikke tvinges til å tro.

Mohamed Abdishazan løfter opp en meget viktig problemstilling (Vårt Land 09.01.)  vedrørende retten til å skifte tro. Vårt Land har også hatt flere artikler som har løftet dette frem, som innlegget fra Hanan i Galilea (Vårt Land 02.01.). Problemstillingen handler i korte trekk om muligheten muslimer har til å gå fra troen. Dette kan enkelte steder medføre straffereaksjoner, endog dødsstraff.

Jeg stiller meg i så måte helt bak felleserklæringen fra Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke om retten til å skifte tro. For meg har denne saken to ulike perspektiver, viktig på hver sin måte. Det ene handler om retten den enkelte har til å skifte tro, dette diskuterer Abdishazan grundig og godt. Men religiøst sett er det for meg minst like viktig hva et slikt forbud gjør med de som er innenfor, de som fortsatt tror. Hva slags samfunn skaper vi da?

Ikke tvang til tro. Et menneske kan ikke tvinges til å tro, for meg er denne enkle sannheten enkelt og tydelig definert i muslimenes hellige bok, Koranen: Det er ingen tvang i religionen (2:256). Man kan selvsagt tvinge noen til å si at de tror, men dette blir kun falskt, og gagner hverken de troende muslimene eller de som skremmes fra å si at de ikke lenger tror. Ei heller er det slik at Gud er avhengig av at noen skal tro. Hva oppnår man så ved å straffe noen som ikke lenger har troen i sitt hjerte? Kun en ting, hykleri.

Det er heller ikke slik at dødsstraff for frafall er en forståelse som har vært dominerende i de store muslimske massene gjennom tidene. Ofte må vi også se på hva som legges i begreper. Gjennom tidene har mye av denne diskusjonen egentlig dreid seg om forræderi, og ikke frafall i seg selv. Hvorvidt dette er riktig eller feil er en annen diskusjon, men det blir feil og uærlig når man blander dette sammen med frafall. Nå skal det sies, enkelte tolker selv det å stå frem som eks-muslim som forræderi, en tolkning jeg mener er helt horribel og feil. Med fare for å gjenta meg selv, «det er ingen tvang i religionen», og å tvinge noen til å la være å snakke om og være åpen om sin tro, kan ikke sees på som noe annet enn nettopp «tvang i religionen.»

Forsure. Men samtidig opplever man som muslim at når man er skarpt uenig med en del av de eks-muslimene som Abdishazan løfter frem (Ayaan Hirsi Ali, Wafa Sultan og Maryam Namazie) så møtes en ofte med å bli plassert i samme kategori som mennesker som ønsker å ta livet av dem. Dette er grep som kun er med på å forsure og forvanske debatten. Det må være mulig å kritisere en del av standpunktene disse fremmer uten at man tas til inntekt for noe annet. Her er jeg helt enig med Abdishazan.

Med til historien om vold mot folk som har forlatt islam ved et norsk asylmottak hører det også med at en lokal imam har dratt ut og snakket med folk og tatt avstand fra voldsbruken. Her er jeg enig med Abdishazan i hans krav om at det er en uttalelse som strekker seg ut til at man gjør dette i praksis.

En ting som er av interesse er at muslimske fanatikere og folk som hater islam ofte har en islamforståelse som ligner på hverandre. Den deles altså ikke av den store majoriteten av muslimer.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3504 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
13 dager siden / 1227 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 963 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
19 dager siden / 884 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
11 dager siden / 821 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
10 dager siden / 632 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
23 dager siden / 563 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere