Shoaib Sultan

Alder: 45
  RSS

Om Shoaib

(Klippet og tilpasset fra Wikipedia-profilen):

Shoaib M. Sultan (født 22. desember 1973) er en norsk-pakistansk organisasjonsmann, samfunnsdebattant og politiker.

I september 2011 ble han ansatt som rådgiver med ansvar for kartlegging av høyreekstreme miljøer hos Antirasistisk Senter.

Tidligere var han ansatt som generalsekretær i Islamsk Råd Norge i perioden 2007–2010, et råd han tidligere var valgt inn i som sekretær (2002-2005).

Han stilte også til fylkes- og kommunalvalget i Oslo i 2011 som tredjekandidat for Miljøpartiet de Grønne, og er valgt som andre vara for Harald August Nissen etter første vara Hanna E. Marcussen.

I tillegg sitter han i det regjeringsoppnevnte religionspolitiske utvalget som ledes av Sturla Stålsett, i brukerutvalget ved Oslo universitetssykehus, og har sittet i utvalget ved Universitetet i Oslo som utredet et mulig Senter for islamske studier ved universitetet.

Han har vært aktiv i integreringsdebatten, og skrevet en rekke artikler om dette og flere andre temaer.

Han skriver også bloggen "Muslimen" på http://www.shoaib.no/muslimen

Følgere

Tro på friheten

Publisert rundt 7 år siden

Burkadebatten er over oss igjen. Denne gangen er det Østfold fylkeskommune som vedtok et forbud mot plagget for et par uker siden.Det vil si man bestemte seg for å forby plagg som «helt eller delvis dekker ansiktet til elever» i videregående skole.

Dette dreier seg egentlig om burka, og som enkelte politikere viste frem like etter at dette trådte i kraft, så ønsker man hijaben forbudt i neste omgang. Det viser med tydelighet at i hvert fall for en rekke mennesker så er argumentasjonen som føres falsk, det kan enkelt argumenteres for at det er et ønske om å ramme islam og muslimer som ligger bak. 

Skal vi dermed forstå det slik at det heldekkende plagget burka ikke kan og bør problematiseres? Jo, faktisk mener jeg personlig at plagget er høyst problematisk. Jeg sliter med islamtolkningen hvor dette blir forstått som påbudt, og jeg er ganske overbevist om at mange av dem som ifører seg plagget vil ende opp med å ta det av fordi man endrer syn. 

En forståelse av hvordan dette plagget oppleves av folk i samfunnet for øvrig, og hvilke reaksjoner bruken av dette plagget skaper, er med på å gjøre at jeg mener plagget er uheldig. For min personlige del er det imidlertid den religiøse forståelsen og tolkningen som først og fremst gjør at jeg ikke støtter bruken av et slikt plagg. Jeg respekterer at disse jentene og andre tolker annerledes, på samme måte som jeg forventer at de skal respektere at faktisk de fleste muslimer er uenige med deres tolkning også. Det tror jeg også de fleste gjør. 

Uansett, dette er «interne» argumenter, og jeg tror faktisk som nevnt ovenfor at over tid vil flere av disse som velger å bruke plagget velge å ta det av. Mitt erkeargument mot forbudet som Østfold har gått inn for, er faktisk akkurat dette. Forbudet sørger ikke for at disse jentene vil ta det av. Det sørger heller for at disse jentene ender opp med å måtte velge mellom å ta sin forståelse av religionen på alvor eller droppe ut av skolen. 

Jeg er redd mange vil velge det siste, og det taper disse jentene på, og det taper vi på som samfunn. Bruk av forbud og tvang mot en handling som ikke er til skade for noen, må begrunnes godt, men begrunnelsene man bruker i Østfold virker som vikarierende. Eksempelvis snakker man om legitimasjonskrav ved eksamen. Kravet gjelder selvsagt på lik linje for alle elever, men det er faktisk ikke så vanskelig for ei jente i burka å ta vekk sløret for å vise en eksamensvakt hvem man er. Det er lov å tenke praktisk. Vi snakker om en praktisk tilnærming fra begge sider, heller enn å søke konflikt. 

Dette forbudet er altså bygget på vikarierende og svak argumentasjon og det rammer en liten minoritet i minoriteten. Hva lykkes så forbudet med? Det lykkes med å sende et veldig uheldig signal om at de ikke hører til, til enkelte dypt religiøse unge muslimer. En uheldig utvikling for samfunnet. 

Argumentasjonen om at noen kan være tvunget, er vanskelig å ta helt alvorlig når man snakker med disse jentene. Å snakke med jentene er noe flere av dem som mener ting på deres vegne, faktisk burde gjøre. I en rekke tilfeller ønsker de nemlig dette nærmest i et opprør mot familien, så det blir nærmest makabert og ganske ufyselig når argumentasjonen føres med at «vi skal hjelpe dem fordi de blir tvunget». 

Har man en tro på frihet, så må man gå med på å la folk å velge noe man ikke selv hverken liker eller har sans for. Bare slik kan man overbevise noen til å endre standpunkt. Spørsmålet og utfordringen til politikerne er om de tør dette. 

Forfatter: Shoaib Sultan,

shoaib.m.s@gmail.com

© Klassekampen (23.06.12)

Gå til innlegget

Religion og politikk

Publisert rundt 7 år siden

Det er viktig for integreringsprosessen at minoritetene deltar i den bredere samfunnsdebatten. Det fordrer samtidig at storsamfunnet lar mennesker med minoritetsbakgrunn delta på andre arenaer også.

Jeg har vært brennende opptatt med en rekke ulike politiske spørsmål hele livet, fra ting som skjer i verden der ute til ting i mitt eget lokalsamfunn. Samtidig har jeg deltatt i organisasjonslivet i en rekke ulike interesseorganisasjoner. Dette strekker seg tilbake, innen organiserte former, til studietiden både i Oslo hvor jeg aktivt deltok i en rekke studentorganisasjoner da jeg begynte på Universitetet i Oslo, og senere studietiden i USA med foreningen som jobbet for internasjonale studenter, samt arbeidet med ungdommer fra fattige kår i byen der jeg bodde, samt klima- og miljø- spørsmål. De siste årene har dog mye tid og krefter gått med til kampen for å representere muslimer i Norge gjennom min posisjon som generalsekretær i Islamsk råd Norge (IRN) (2007-2010). Det hører med til historien at jeg var valgt som sekretær i rådet i en tidligere periode, 2002-2005, og har vært brukt som kilde i en rekke medier om islam og muslimer over lenger tid.

Merkelapper

Problemet med å representere en slik gruppe over lenger tid er at bildet av en i mediene og i folks forståelse ofte begrenses til det ene aspektet. I mitt tilfelle ble det til at man vanskelig ble oppfattet som noe annet enn «Muslimen». Det var noe IRN faktisk advarte mot, blant annet gjennom kronikker og innlegg i forkant av stortingsvalget i 2009 fra lederen i rådet, Senaid Kobilica, som oppfordret unge norske muslimer til å delta i norsk organisasjonsliv og politisk arbeide utover ting som har med bare muslimer å gjøre. I disse kronikkene og innleggene satte han fokus på behovet for å streve for å bedre situasjonen, ikke bare for muslimer, men for samfunnet som helhet. Å ta ansvar for å arbeide til beste for dette landet, og bidra til et samfunn som er best mulig for oss alle å leve i. Dette er en oppfordring jeg selvsagt deler fullt ut.

Det var imidlertid dette med å komme seg forbi merkelappene. I tillegg til å være en troende og praktiserende muslim er jeg også småbarnspappa, opptatt av internasjonale spørsmål, ivrig fisker og friluftsinteressert, daglig pendlende på kollektivtrafikken i Oslo, og engasjert by-borger, med mer. Som aktiv samfunnsdebattant har jeg prøvd å holde disse aspektene oppe sammen med merkelappen «muslim», noe som ikke alltid har vært like lett, spesielt når det skulle kombineres med den nær sagt altoppslukende stillingen som generalsekretær i IRN.

Like fullt, alle disse aspektene har alltid vært der, og ønsket om å kaste seg ut i det politiske liv likeså. Dog var dette noe som ikke var forenlig med min daværende stilling. En slik stilling ville skape en rekke habilitetsspørsmål og mulige interessekonflikter hvis man hadde den samtidig som man holdt et politisk verv i et gitt politisk parti. Medlemskap er en sak, et valgt verv ble det bestemt at ville være vanskelig å kombinere med stillingen. Jeg var dog i denne stillingen så privilegert at jeg har kunnet observere norsk politikk og politikere fra ulike partier på nært hold, blitt godt kjent med flere av dem, jeg har deltatt på monumentale hendelser som åpningen av Holocaust museet, og fått æren av å delta i offentlige utvalg som jobber med politikkutvikling på høyt nivå. Dette er opplevelser som jeg har satt stor pris på, og som jeg føler at jeg har lært mye av.

Avgjørende erfaringer

Det har også vært ting man gjerne skulle vært foruten. Terrorangrep, mobbing og antisemittisme blant enkelte muslimer og samfunnsfiendtlige utviklingstrekk i enkelte ungdomsmiljøer. Dette samtidig med at vi så økende islamofobi i samfunnet og hører stadig om mobbing og hetsing av muslimer. Jeg mener at dette er viktige, om ikke alltid gode erfaringer man tar med seg videre i livet. Erfaringer som man forhåpentligvis lærer av, og vokser på. Ikke minst erfaringer man kan bruke videre for å arbeide for en utvikling i riktig retning. Noen ord om religion og viktigheten av religiøse argumenter i samfunnsdebatten. Her må jeg innrømme en påvirkning fra debatten mellom den tyske filosofen Jürgen Habermas og Joseph Ratzinger (Pave Benedikt den XVI), om bruk av religiøse argumenter inn i en sekulær setting. Poenget som kom frem av debatten var at på den ene siden må ikke-troende godta at troende mennesker faktisk tar sin religion eller tro på alvor, og må få basere sine meninger på dette (for de ikke-troende) uvitenskapelige grunnlaget, mens religiøse mennesker må ta inn over seg at deres standpunkter for dem selv gjerne må ha et religiøst fundament, men skal de være allmenngyldige og påvirke andres liv, så må man kunne argumentere ikke-religiøst om dem. Et eksempel jeg ofte bruker i så måte er at mens jeg som troende muslim gjerne må mene at man ikke skal drikke alkohol fordi det er forbud mot det i Koranen kan man ikke gjøre dette gyldig for andre på dette grunnlaget. Mens alkoholens skadevirkninger f.eks. da blir et «sekulært» argument som vil være gyldig og som en eventuell lovgivning kan basere seg på. Interessant nok er det mange som ikke skjønner at dette er et eksempel, og tror at min kampsak er et slikt forbud.

For meg er religion et viktig element i mitt arbeid og virke. Å hjelpe fattige og svake, å arbeide mot en uheldig utvikling i samfunnet og skape best mulige mellommenneskelige relasjoner, alt dette er ting jeg religiøst tar veldig alvorlig. Like fullt ser jeg at mine religiøse begrunnelser ikke kan være utslagsgivende for noen andre enn meg. Lærdommen fra debatten mellom Ratzinger og Habermas var da at religiøse begrunnelser for retningen i samfunnsutvikling i seg selv er legitime, men ikke som et argument i samfunnsdebatten. De må kunne oversettes til en sekulær argumentasjon for å ha allmenngyldighet. På den motsatte siden må det at den enkelte har en religiøs begrunnelse for et standpunkt, kunne godtas.

Mitt parti

Jeg har alltid brukt stemmeretten, men utover en kort tur innom arbeiderpartiet på 2000 tallet har jeg aldri deltatt i den politiske prosessen fra denne siden, jeg har heller vært involvert fra NGO siden i flere år i politisk arbeid. Bruk av stemmeretten har vært viktig for meg. Det ser jeg som en forpliktelse, selv om man ikke skulle være 100% enig i partiet man stemmer på sin politikk. Men jeg har slitt med å finne et parti jeg greide å regne som «mitt eget». Når jeg så skulle kaste meg ut i politikken, så var det et spørsmål om hvilke saker jeg setter høyest politisk. For meg har dette med miljøvern og klimaspørsmål alltid vært viktig, men kanskje spesielt etter at jeg fikk barn har dette med hva slags fremtid vi gir våre barn vært helt sentralt for meg. For tre år siden under valgkampen frem mot stortingsvalget i 2009 fant jeg endelig det partiet som satte fokus der jeg følte det var nødvendig. Partiet var da Miljøpartiet de Grønne. De er flere partier som jeg mener har gode enkelttiltak på disse områdene som ble mer og mer viktige for meg, men for Miljøpartiet de Grønne var dette med klima og miljø selve navet resten av politikken blir bygget rundt.

Islam og klima

Nå skal det sies at jeg ikke bare er interessert i dette med miljø og klima på grunn av barna mine, men mener at det er helt sentralt rent religiøst også for meg. Jeg mener at klimaproblemene rangerer helt på toppen av problemene menneskeheten står overfor i dag, ved siden av mangel på fred i verden og fattigdom. Akkurat som de to andre spørsmålene, er klimaspørsmålet noe som ingen person, eller stat, kan løse alene. Mens de fleste kan se at religion spiller en rolle i løsningen av de to andre problemene, er det litt vanskelig for enkelte å forstå hva gudstro har med klima og miljø å gjøre. Det virker imidlertid i dag klarere enn for tyve år siden at religioner har en viktig rolle å spille i miljøspørsmål, blant annet med å fremvise det moralske lederskapet. Klimaet eller miljøet er noe som vi alle deler, men som i realiteten ingen eier. Menneskets rolle er gitt som en forstander i denne sammenhengen. Dette er et syn som i hvert fall forfektes av alle de tre Abrahamske religionene. Jeg vil her se nærmere på islam og den teologiske bakgrunnen for dette.

For muslimer danner fortellinger fra den hellige profeten Muhammeds liv og hans sedvane (hadith og sunnah) det religiøse grunnlaget for våre liv. Her kan man finne kimen til mye, også forholdet mellom mennesket og naturen. En kjent historie er fra en reise, hvor en av følgesvennene til profeten tok en dueunge fra reiret. Profeten konfronterte ham, og returnerte ungen tilbake til reiret. Han skal ha fortalt en annen av sine følgesvenner at det var belønning fra Allah for gode gjerninger mot enhver levende skapning.

Profeten la stor vekt på planting av trær, så vel som å ta vare på dem. En kjent fortelling fra profeten er at om man vet at verden vil ende i løpet av en time, og man står med et frø i hånden, så bør man plante det frøet. En annen fortelling sier at den som dyrker og bringer tilbake til liv et område som er dødt og ligger brakk, han vil få belønning for det så lenge mennesker eller dyr nyter godt av det. Profeten startet også med å plante trær etter å ha søkt tilflukt i Medina. Her skapte han også naturreservater, hvor alle levende vesener hadde et fristed.

Slike ting kan virke trivielle i den store sammenhengen, men det er nettopp disse små komponentene som skaper det store helhetsbildet. Klimaendringer skaper nemlig ikke bare endrede forhold for menneskene, men også for andre levende vesener. Det er verdt å tenke over at Gud skapte ikke bare menneskene, Han er tvert imot skaper og herre over alt. Omfatter ikke forstanderrollen da alt levende? I muslimenes hellige bok Koranen finner en også kritikk av det overforbrukssamfunnet vi har i dag, som på mange måter både er et resultat, så vel som begrunnelsen, for det materielle jaget vi observerer i dagens samfunn. Sløsing er utrykk for en sosial urettferdighet, samtidig som det har katastrofale miljømessige konsekvenser. «Bruk og kast-samfunnet» er et samfunn av sløsere, som må endres om vi skal ha noen sjanse til å lykkes med å løse klimakrisen.

Om man skulle komme opp med ett eneste begrep som skulle si noe om det muslimske synet på ressursbruk, er det moderasjon. Når man kun ser på enkeltindividet, kan dette virke noe overdrevet, men ser man menneskeheten som helhet, og tenker seg situasjonen om alle mennesker på vår jord skulle ha vårt (norske) forbruk, da ser vi problemet mye klarere.

Å delta partipolitisk er kanskje ikke nødvendig for alle, men jeg mener at som religiøst engasjerte mennesker er det dypt problematisk om vi ikke griper tak i de politiske sakene som former samfunnet vårt. Være seg fattigdomsspørsmål, klima og miljø eller andre ting, dette er problemstillinger som skaper og former samfunnet vårt og det er for meg religiøst nærmest utilgivelig å ikke gjøre en innsats for å endre samfunnet man bor i en bedre retning.

Shoaib Sultan

Rådgiver i Antirasistisk Senter

Varamedlem for Miljøpartiet de Grønne i Oslo bystyre

shoaib.m.s@gmail.com

Artikkelen stod på trykk i Luthersk Kirketidende (Nr. 11 - 1. juni 2012 . 147. årgang) 

Gå til innlegget

Motgift

Publisert rundt 7 år siden

Dette skal ikke bli en trend med at jeg skal skrive om ting jeg har skrevet altså, men i det siste har det vært mye rapport og artikkelskrivning, og da blir det naturlig å si noe om de her også.

I dag er det lansering av en bok med tittelen "Motgift", utgitt av Flamme Forlag og Forlaget Manifest. En rekke forskjellige akademikere har tatt for seg konkrete påstander fra ABBs manifest, for å stille opp en slags motgift mot påstandene. De ulike forfatterne (listet under) har tatt for seg ulike aspekter av påstandene fra ytre høyre, og eksaminerer dem gjennom sine artikler. Mye blir direkte svar på påstander som kom frem i manifestet til terroristen bak 22. juli angrepene, mens andre ting blir analyser og betraktninger rundt. Jeg har da skrevet etterordet.

Så kan man spørre seg om Anders Behring Breiviks «manifest» eller "kompendie" som han selv kaller det, fortjener offentlig oppmerksomhet? Mange mener at man helst bør tie det ihjel. Dessverre fungerer ikke verden slik at problemer forsvinner bare fordi vi ikke vil snakke om dem. Da er reell kunnskap veien å gå, som ikke kan få problemene og de gale holdningene til å forsvinne, men å gi dem tilsvar. 

Det er på denne bakgrunn forlagene Manifest og Flamme har tatt initiativ til en intellektuell mobilisering mot den nye høyreekstremismen. Et større antall norske akademikere – religionshistorikere, statsvitere, medievitere, kjønnsforskere, osv. – tar i denne boka for seg hver sin påstand fra det originale terrormanifestet. Resultatet er en faglig tilbakevisning, så å si punkt for punkt, av terroristens tankegods.


Motgift

Innhold:
Forord
Indregard/Wergeland/Wold: Svar på tiltale
Kontrajihadismen
Kap. 1 – Sigve Indregard og Øyvind Strømmen: Den nye høyreekstremismen
Kap. 2 – Øystein Sørensen: Bare en gal manns verk?
Islam
Kap. 3 – Knut S. Vikør: «Islam er ein politisk ideologi»
Kap. 4 – Oddbjørn Leirvik: «Islam er i krig med Vesten»
Kap. 5 – Cora Alexa Døving: «Norge snikislamiseres»
Kap. 6 – Sindre Bangstad: «Muslimenes religiøse verdier endrer seg aldri»
Kap. 7 – Martin E. Sandbu: «Muslimer holder på middelalderske skikker»
Kap. 8 – Joakim Hammerlin: «De fleste terrorister er muslimer»
Demografi
Kap. 9 – Lars Gunnesdal: «Europa oversvømmes av muslimer»
Kap. 10 – Olav Elgvin og Jon Rogstad: «Muslimer flytter til Europa som et ledd i en demografisk krigføring»
Kap. 11 – Guro Korsnes Kristensen: «Muslimer får mange barn»
Kap. 12 – Bengt Andersen: «Oslo gettoiseres»
Feminisme
Kap. 13 – Anne Hege Grung: «Islam er en kvinneundertrykkende religion»
Kap. 14 – Cathrine Holst: «Feminismen har beredt grunnen for en fremtidig muslimsk maktovertakelse»
Offentligheten
Kap. 15 – Berit Thorbjørnsrud: «Kulturrelativistene skjuler sannheten om muslimene»
Kap. 16 – Elisabeth Eide: «Islamkritikerne knebles»
Kap. 17 – Paul Bjerke: «Vi hjernevaskes av politisk korrekthet»
Flerkultur
Kap. 18 – Erik Opsahl: «Norge har vært homogent»
Kap. 19 – Katrine Fangen: «En innvandrer kan aldri bli helt norsk»
Kap. 20 – Thomas Hylland Eriksen: «Norsk kultur blir utslettet»
Kap. 21 – Knut Aukrust og Dorte Skulstad: «Fredelig sameksistens med muslimer er umulig»
Kap. 22 – Aage Borchgrevink: «Vesten forrådte serberne»
Etterord
Shoaib Sultan: Organisert islamhat i dag:

Gå til innlegget

Høyreekstremisme i Norge

Publisert rundt 7 år siden

Antirasistisk Senter har laget en rapport om høyreekstremisme i Norge i dag. Vi ser en utvikling med stadig mere hatefull propaganda som blir spredd, og nye grupperinger dukker opp.


Dette betyr ikke nødvendigvis at slike grupper blir så veldig mye større, det dreier seg om en flora av ulike grupper som splittes opp, og som bruker vel så mye tid på krangling seg i mellom som på noe annet. Dette er noe vi kjenner igjen fra 90-tallet, hvor splittelsene og fraksjoneringene av nazimiljøene nådde nesten komiske høyder.

Dette betyr imidlertid ikke at denne ideologien er mindre farlig. Derfor mener Antirasistisk Senter at det er viktig at flere følger med på disse miljøene.

Mye av dette forgår under dekke av religionskritikk. Det er, og skal selvsagt være, mulig å bedrive religionskritikk, det er til og med viktig at så skjer. Men mye av det vi ser dukke opp under begrepet «religionskritikk» hadde aldri blitt akseptert mot noen andre grupper enn muslimer. Like ille er det at vi haren del muslimer som bruker merkelappen islamofobi om all kritikk av islam, noe som bare er uheldig og er med på å vanne ut begrepet.

Uansett, rapporten kan leses her

Gå til innlegget

Hatske og vulgære utfall

Publisert over 7 år siden

Det er interessant å se hvordan ekstremistene fra ulike sider benytter det samme vulgære språket.

Klare og tydelige religiøse posisjoner er vitkige og nødvendige, men det er forskjell mellom dette og hatske utfall.

Innlegget fra Mohyeldeen Mohammed i Dagbladet 30.01.12 var vulgær-språkIig og hatsk. Men før jeg svarer på ham vil jeg ta for meg svaret på innlegget hans fra Shahid Mahmood Kahloon, som er imam og misjonær i «Ahmadiyya Muslim Jama'at Norge» (Dette innlegget ligger, såvidt meg bekjent, ikke på nett). Det er litt tilløp til debatt om navnet på denne gruppen mellom de to. La meg bare ta en kjapp gjennomgang av historien for de som ikke kjenner den. Lederen eller rettere sagt profeten, denne gruppen  følger, het Mirza Ghulam Ahmed. Han kom fra en by i India som heter Qadiyan. Derav følger de ulike kallenavnene på gruppen, «Mirzai», «Qadiyani» (som var kallenavnet til Mirza Ghulam Ahmed også) og navnet de selv ønsker å bruke, «Ahmadiyya». Grunnen til at muslimer generelt ikke benytter dette navnet er enkelt, fordi i tillegg til navnet til Mirza Ghulam Ahmed, er Ahmed også navnet til den muslimske profeten Mohammed. En «Ahmadiyya» blir da en som følger Ahmed, noe som da i muslimske ører høres ut som en som følger profeten Mohammed.

 En ting som er riktig i innlegget Mohyeldeen Mohammed har skrevet er at Ahmadiyya / Qadiyani ikke regnes som muslimer av samtlige andre muslimske grupperinger. De skiller nemlig lag ved noe sentralt, troen på profeten Mohammed som den siste av Guds profeter. Slikt sett ligner gruppen på Bahai’ene, med at de tror på en ny profet. I motsetning til Bahaiene ønsker gruppen imidlertid likevel å kalle seg muslimer. Her kommer vi opp i en problematisk konflikt. Gruppen faller utenfor det minste felles multiplum som muslimer selv definerer, samtidig som vi ser uakseptabel og forfølgelse av dem i flere land og et hat mot dem fra enkelte. På teologien er saken for de fleste muslimer klar, men man kommer neppe frem til et svar eller blir enige. Her kan man komme med teologiske argumenter langt ut i de små timer, jeg mener det er unødvendig. Mens vi muslimer på den ene siden må akseptere trosfriheten deres til å kalle seg hva de vil og oppfatte seg som hva de vil, må de på sin side akseptere at muslimer ellers ikke ser på dem som muslimer. Her kan det og nevnes at heller ikke Qadiyani/Ahmadiyyaer ser på andre muslimer som rettroende. Like fullt, vi må finne måter å øke toleransen for hva vi ikke er enige i, fordømme menneskerettsbrudd uansett hvilken gruppe de skjer mot og stå opp mot ekstremisme og fanatisme, og her vender jeg tilbake til innlegget til Mohyeldeen.

Språket hans har vi nemlig blitt kjent med gjennom en rekke fora, hvor benevnelser som «kafir» og «murtad» slynges frem over en lav sko. Så også i dette innlegget, om enn oversatt. Mohyeldeen, på lik linje med de fleste som hater islam og muslimer, oversetter konsekvent kafir med vantro. Et ord som nærmest spyttes ut i forakt for den man bruker det mot. Ordet vantro har imildertid ikke en muslimsk relevans og historie, men kristen. Kafir, i seg selv, er en mye mer nøytral benevnelse på de som ikke deler vår tro, eller rent litterært betyr det en som skjuler sin sanne tro (islam) for seg selv. I enkelte sammenhenger brukes ordet kafir også om troende muslimer i Koranen. «Ikke troende» er således en bedre oversettelse på begrepet i denne sammenhengen. Eller «anderledes troende». Det andre begrepet, «murtad», brukes da om en som har forlatt islam, en frafallen. Der kan dessverre Mohyeldeens hatske retorikk være med og skyve normale muslimske mennesker som faktisk tror på hva han sier om islam, vekk fra religionen. Det motsatte av hans uttalte hensikter. Jeg håper ikke så skjer. Islam er nemlig en religion hvor man finner nestekjærlighet og barmhjertighet, selv om Mohyeldeen synes å ha greid å hoppe bukk over dette.

Det er et besynderlig skue å se Mohyeldeen klippe og lime på nøyaktig samme måte som hans islamhatende speilbilder. Sitatene han nevner er i seg selv ikke nødvendigvis feil, men gripes ut av en kontekst. Istedenfor et helhetlig bilde gir man da bruddstykker som passer med eget hode, da går det galt.  I tillegg overser han alt som ikke faller sammen med hans egne ideer. Dette er svært uheldig, og leit at han får breie seg i Dagbladet og på nettet med slike ideer og tanker. På den annen side, det har gitt mange andre muslimer mulighet til å si at dette ikke representerer dem eller islam, så det kan hende det kommer noe positivt ut av dette likevel.

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
rundt 19 timer siden / 2500 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
23 dager siden / 2325 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
30 dager siden / 2053 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
23 dager siden / 1643 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
10 dager siden / 1444 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1364 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
23 dager siden / 1295 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
26 dager siden / 1202 visninger
Gut eller jente?
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
13 dager siden / 1151 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere