Shoaib Sultan

Alder: 46
  RSS

Om Shoaib

(Klippet og tilpasset fra Wikipedia-profilen):

Shoaib M. Sultan (født 22. desember 1973) er en norsk-pakistansk organisasjonsmann, samfunnsdebattant og politiker.

I september 2011 ble han ansatt som rådgiver med ansvar for kartlegging av høyreekstreme miljøer hos Antirasistisk Senter.

Tidligere var han ansatt som generalsekretær i Islamsk Råd Norge i perioden 2007–2010, et råd han tidligere var valgt inn i som sekretær (2002-2005).

Han stilte også til fylkes- og kommunalvalget i Oslo i 2011 som tredjekandidat for Miljøpartiet de Grønne, og er valgt som andre vara for Harald August Nissen etter første vara Hanna E. Marcussen.

I tillegg sitter han i det regjeringsoppnevnte religionspolitiske utvalget som ledes av Sturla Stålsett, i brukerutvalget ved Oslo universitetssykehus, og har sittet i utvalget ved Universitetet i Oslo som utredet et mulig Senter for islamske studier ved universitetet.

Han har vært aktiv i integreringsdebatten, og skrevet en rekke artikler om dette og flere andre temaer.

Han skriver også bloggen "Muslimen" på http://www.shoaib.no/muslimen

Følgere

Kashmirsk knute

Publisert rundt 7 år siden

Kashmir-konflikten er en gordisk knute som synes umulig å løse.

Konflikten mellom India og Pakistan i Kashmir har blusset opp igjen etter en rekke trefninger på kontrollinjen, LOC (Line of Control), som fungerer som en de facto grense mellom de to landene i Kashmir. Trefninger i området er vanlige, men de koster sjeldent liv.

Et indisk angrep 6. januar på en pakistansk militærpost endte med at en pakistansk soldat mistet livet. I en annen trefning to dager senere mistet to indiske soldater livet. På mange måter er det her konflikten har eskalert, fordi India har beskyldt de pakistanske styrkene for å ha vansiret de to døde soldatene, hvoriblant hodet til den ene skal ha blitt skåret av.

Pakistan benekter at noe slikt har skjedd, og har sagt seg villig til å la FN undersøke saken. Dette har India så langt nektet å gå med på. Indiske medier, politikere og militære ledere har reagert skarpt på hendelsen. Lengst synes Sushma Swaraj, lederen for det hindunasjonalistiske indiske folkepartiet Bharatiya Janata Party (BJP), å gå. Hun krever at indiske soldater «tar ti hoder fra den andre siden».

Kashmir, det naturskjønne området nord i det indiske sub­kontinent, har vært delt mellom de to statene som begge gjør krav på området. Pakistan kontrollerer ca. en tredel av området, India nesten det dobbelte. I tillegg har Kina kontroll over en mindre del.

Det har vært en våpenhvile på plass mellom India og Pakistan og fredsforhandlinger ble innledet i 2003, disse ble satt på is etter terrorangrepet mot Mumbai i 2008. I februar 2012 gjenopptok man samtalene, men angrepet på nyåret 2013 synes å ha rystet samtalene igjen. Det gjenstår å se om diplomatiet vinner frem. Den pakistanske utenriksministeren har bedt om samtaler med sin indiske kollega.

Nasjonalistiske politikere og religiøse ekstremister på begge sider gjør ikke saken enklere å løse. Indiske medier har også ofte tatt en veldig nasjonalistisk og krigersk holdning i kashmirspørsmålet, og beskyldes for å være krigshissere og gjøre en politisk løsning vanskeligere. Pakistanske medier har på dette området ofte vært mer pragmatiske, også fordi Pakistan i den indisk-pakistanske konflikten er den mindre og militært svakere part.

Pakistan ønsker at befolkningen skal kunne bestemme hvilken stat de ønsker å være del av i tråd med FN-resolusjoner fra 1948 og 1949, og ser på frigjøringen av Kashmir som noe som vil gjøre den pakistanske statsdannelsen fullverdig.

India mener at Kashmir er en integrert del av landet. I tillegg frykter myndighetene at om landet skulle gi slipp på Kashmir, så vil en rekke andre frigjøringsbevegelser i India bli styrket. Den tidligere pakistanske presidenten Pervez Musharraf har også påpekt i et intervju med en indiske fjern­synskanal at liket av den indiske soldaten ble sendt tilbake fra Pakistan. Det gir ingen mening å sende tilbake et vansiret lik, sier han, fordi det er å skape en konflikt Pakistan ikke har råd til.

Pakistan har vært rammet av politisk uro de siste månedene, og flere pakistanske analytikere har beskyldt India for å prøve å bidra til å øke uroen i landet ved å øke presset på kontrollinjen. Konflikten er en gordisk knute. Gordisk knute er navnet på en trylleknute som fantes i den greske gudekongen Zevs tempel. Sagnet sier at den som greide å løsne knuten skulle bli herre over Asia. Ingen greide det før Aleksander den store kom forbi, han hogg knuten tvers av. Spørsmålet er hvem som løser den kashmirske knuten, forhåpentligvis da uten å ty til sverdet.

Publisert i Klassekampen 23.01.13 

Gå til innlegget

En kalender til besvær

Publisert rundt 7 år siden

Fra Maya-kalenderen som skulle angi verdens ende, til diskusjonene om hvordan vi skal angi tiden her hjemme idag, datoangivelse er viktig av så mange forskjellige grunner.

Hvordan angir man egentlig en dato? Man trenger først et startpunkt, et sted å starte, et år null. Så regner man dager, uker, måneder og år utifra det. Tidsangivelsen er slettes ikke nøytral, og årstall kan være veldig ulikt fra sted til sted. Det finnes en rekke ulike kalendere, deriblant Maya indianernes, som fikk mye oppmerksomhet mot slutten av det foregående året. Men la oss konsentrere oss om de tre Abrahamittiske religionene som vi ofte ender opp med, jødedom, kristendom og islam.

Den jødiske kalenderen begynner med verdens skapelse, slik den fortelles i Bibelen. Dermed tilsvarer 2013 jødenes år 5773-5774. Det jødiske året, som følger måneåret, har 354 dager oppdelt i 12 måneder. De kristne bruker Jesus’ fødsel som et nullpunkt man angir tid ut ifra. Det er denne kalenderen vi bruker her i Norge, hvor vi nå er i år 2013. Til forskjell fra jødene bruker man den gregorianske kalenderen med 365 dager i året, som følger solen. Muslimer flest regner profeten Mohammeds fordrivelse fra hans fødeby Mekka til Medina som år null. De fleste muslimer bruker en kalender med måneåret, og 2013 blir da 1434/1435. Iran og Afghanistan bruker imidlertid en kalender med samme år null som andre muslimske land, men de følger en solar kalender. Året 2013 er da 1391/1392 ifølge denne kalenderen.

Hensikten med denne lange innledningen var bare å si at enhver måte å beregne dato på har en historie. En slik historie er på ingen måte en trussel mot de som ikke deler en gitt verdensanskuelse.  Å angi tiden i henhold til en av disse er på ingen måter en troserklæring hvor man sier seg enig med den ene eller den andre religionen. For meg blir det noe merkelig med ulike fremstøt for å endre tidsbenevnelsen "før Kristus" og "etter Kristus" til «vår tid», eller «normaltid». Først av alt mener jeg at det er unødvendig. Jeg ser ikke noe behov for å endre tidsregningen vi bruker. Verre er det imidlertid at man jo ikke skaper noe nytt men heller forfalsker og skjuler sannheten bak, samt forsterker negative antagelser og fordommer om andre grupper, spesielt muslimer. 

For muslimer er det ofte en følelse av å bli brukt som unnskyldning i en endringsprosess man ikke helt ser hvem som står bak. En annen slik diskusjon vi ofte ser komme opp er at man ikke skal kalle jul for jul, men heller bruke noen omskrivninger. Nå er jul og eller kristmesse og betydning i kristendommen en helt annen diskusjon, og når Jesus egentlig var født, men det er ikke så viktig i den store sammenhengen. Når folk oppfatter det som et kristens rituale så blir det det ... og for mange mer eller mindre troende kristne blir slike forsøk ofte forstått som en avkristning av landet, som man ofte vil beskylde muslimene for å stå bak. Mens mange muslimer ikke feirer jul selv, noen gjør forøvrig det også, så har de ikke noe ønske om å frata andre religiøse mennesker deres tro og utøvelse. 

Jeg mener at før og etter Kristus er en helt grei måte å angi en dato på her i dette samfunnet. Det tråkker på ingen måte på min religiøsitet. Begreper som «vår tid», eller «normaltid», er sånn sett mye mer problematiske fordi de definerer en gruppe som er innenfor, og andre utenfor. Sånn sett hadde det kanskje vært enklere med en standard kalender for hele verden, om ikke enda mer ambisiøst, litt som stjernedatoen i Star-Trek serien. inntil vi kommer dit lever jeg imidlertid godt med før og etter Kristus som datoangivelse.

Shoaib Sultan

Muslimsk Skribent

29.01.2013 e.Kr.

Gå til innlegget

Ren skjær antisemittisme

Publisert rundt 7 år siden

Intervjuet i Dagsavisen igår med imam og styreleder viser begredelig kunnskap om historie og samfunn, samt uakseptable holdninger.

Det var forstemmende å lese saken i Dagsavisen med styreformannen og imamen som mente at jødisk mediemakt gjør at mediene bare skriver negativt om islam. Tiraden som fulgte fra de to forteller mye om de samme gamle konspirasjonsteoriene om jødisk kontroll og makt over alt som skjer i samfunnet. Godt iblandet med manglende kunnskap om samfunnet som fremkommer tydelig flere ganger i samtalen som gjengis, skaper dette en farlig miks.

Vi ser jo at slike konspirasjonsteorier om "noen" som sitter med makten i bakgrunnen stadig florerer, ikke bare i muslimske miljøer men i samfunnet for øvrig også. Men her er konspirasjonsteoriene ikke generelle, men rettet spesifikt mot jøder som en folkegruppe. Det gir ikke noe pen lesning, men er ren skjær antisemittisme.At antisemittisme finnes ellers i samfunnet også gjør det på ingen måte bedre. 

Nå er det jo slik at dette ikke er noe man sitter og snakker om hele tiden, selv om enkelte synes å tro at dette nærmest er en del av en muslimsk trosutøvelse. Det blir derfor vanskelig å si noe om hvor utbredt slike holdninger er i muslimske miljøer, eller samfunnet for øvrig for den saks skyld. Likevel, det er dypt problematisk når religiøse ledere sitter med et verdenssyn av denne typen.

Det er et ordtak på urdu som sier noe slikt som at en halvveis utdannet lege kan være livsfarlig for din helse, men en halvveis utdannet mullah kan ødelegge din religiøsitet. Når filmen Innocence of the Muslims dras inn for å forklare hvordan jødisk pengemakt står bak et angrep på muslimer er det så man knapt vet om man skal le eller gråte. Her er man ikke engang halveis på dette med kunnskap og kjennskap til samfunnet og hva som skjer i verden. Her er det tredjehåndskunnskap kunnskap, eller heller rykter, som brukes til å komme med sveipende formuleringer og generelle betraktninger som er helt på jordet. Hadde man ikke hatt det tragiske bakteppet med folkemord og forfølgelse kunne man neste ledd av det.

Men så kommer vi til det mest problematiske med uttalelsene. «Hvorfor drepte tyskerne dem? Én grunn er at de er urolige folk i verden, sier Sarwar.» Det er så mye som er galt her at man knapt vet hvor man skal begynne. Her sier man altså noe om jødenes natur, og hvor  Holocaust nesten blir en naturlig følge av dette. Legge skylden på offeret er aldri riktig og enda mer problematisk når det brukes for å forklare, nesten unnskylde, folkemord. 

Akkurat det blir bare bedrøvelig, usselt og nedrig.

LES OGSÅ JOHANNES MORKEN: ISLAMSK JØDEHAT - DEN GAMLE LØGNA

 

Gå til innlegget

Lys i pakistansk mørke

Publisert over 7 år siden

Det er lyspunkt i utviklingen av blasfemisaken mot den kristne jenta Rimsha Masih i Pakistan.

Det kommer få gode nyheter fra Pakistan. Saken mot den unge kristne jenta Rimsha Masih minner sterkt om den ganske tydelig oppkonstruerte saken mot Aasia Bibi som ble dømt til døden i 2009.

Saken til Aasia Bibi ble tatt opp av guvernøren i Punjab, Salman Taseer, som ble drept av sin livvakt for sin motstand mot blasfemilovgivningen i Pakistan. Kort tid etter ble den kristne pakistanske politikeren Clement Shahbaz Bhatti også drept for uttalelser mot de samme lovene.

Det er lett å bare se de negative sidene og det er viktig å se lyspunktene i dette mørket. Modige standpunkter fra Taseer og Bhatti, mot det de tydelig så var en urett, fortjener å bli rost. De færreste politikere, selv de fra Taseer og Bhattis eget parti, Pakistan Peoples Party, har turt å fordømme drapet.

Det ene tydelige unntaket har vært en sterk politisk motstander av Taseer, den tidligere cricket-stjernen og nå lederen for et av landets raskest voksende politiske partier, Imran Khan.

Saken med Rimsha ser heldigvis ut til å gå i riktig retning. Noe meget uvanlig skjedde da mannen som ledet an i anklagene mot henne og prøvde å hisse opp mobben til å jage kristne ut av området, selv ble arrestert.

Khalid Jadoon Chishti, en lokal religiøs leder, ble arrestert etter at flere av hans medarbeidere stod frem og fortalte at han selv hadde plantet bevis på denne unge jenta. Rimsha, som noen steder beskrives som 11 år gammel, andre steder som 14, skal ifølge flere medier ha Downs Syndrom, noe som gjør saken desto verre. Hun har sittet i politiets varetekt siden saken begynte, mest trolig fordi politiet slik lettere kan garantere hennes sikkerhet. 

Selv om dødsdom er avsagt i noen blasfemisaker, er slik straff aldri gjennomført i Pakistan. Men 32 mennesker er drept av folkemobber som har tatt saken i egne hender etter slike anklager gjennom årene.

Enda en ny og mer positiv vendig i saken kom med lederen for All Pakistan Ulema Council, Allama Tahir Mahmood Ashrafi. På en pressekonferanse gikk han ut og sa at «våre hoder er bøyd i skam over handlingene til denne mannen», altså Chishti. Han erklærte Rimsha som «nasjonens datter», og angrep myndighetene for ikke å beskytte minoritetene bedre. Ashrafi er ikke imot selve loven, men mener at det er «misbruk av loven» som er problemet.

Mange synes å ha blitt overrasket over dette standpunktet fra det som oppfattes som en konservativ religiøs mann. Men Ashrafi har tidligere også utmerket seg med i kraftige ordelag å fordømme de som støttet eller ikke ville fordømme drapet på guvernør Taseer. Enkelte religiøse partier vil ikke engang la blasfemilovene komme opp til diskusjon, og Ashrafi har faktisk anklaget dem selv, for gjennom sine holdninger, å begå en verre blasfemi.

Blasfemilovgivningen i Pakistan har sin bakgrunn i britiske lover fra koloni- tiden. Det er ikke disse generelle lovene som har til hensikt å dempe spenninger i et fler- religiøst samfunn som er et problem. Her er det angrep på enhver religion og det å tråkke på andres religiøse følelser som er problematisert. Strafferammen for dette er opp mot 10 år, og en kraftig bot.

På 80-tallet under militærdiktaturet til Zia ul Haq, kom det noen tillegg. Angrep på profeten eller besudling av Koranen ble spesifisert som blasfemiske handlinger, og strafferammen ble økt til fengsel på livstid eller dødsdom.

Ordlyden for hva spesifikt dette betydde, var uvanlig vag til lovformuleringer å være. Det åpnet for kraftig misbruk. Anklagene om blasfemi har da også økt eksplosivt i etterkant av dette.

Det har også skjedd parallelt med en økende radikalisering i samfunnet. Dette var faktisk resultat av en villet utvikling i etterkant av invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan på 80-tallet av Sovjet-unionen.

Vestlige land med USA i spissen var med på å drive det pakistanske samfunnet i en mer radikal retning. Både Pakistan og Afghanistan utviklet seg til det verre. Den amerikanske invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan etter terrorangrepet 11.9. 2001 har gjort situasjonen enda verre.

Det er pakistanske myndigheter og sivilsamfunn som har det største ansvaret for å snu utviklingen, men flere land bør hjelpe til. Et åpent spørsmål er hvilken rolle Norge kan og bør spille i en slik prosess.

Trykket 8.9.2012 i papirutgaven av Vårt Land

Gå til innlegget

Hvorfor Ramadan?

Publisert over 7 år siden

- Faste, betyr det bare at man sulter seg, eller?

Forfatter: Shoaib Sultan, varamedlem i Oslo bystyre for Miljøpartiet de Grønne

Fastemåneden ramadan er over, muslimer har feiret id al-fitr, og nå vender vi tilbake hverdagen. Så er spørsmålet om man har tatt med seg noe av det som skal læres i denne perioden, eller om man bare har sultet seg litt i en måned.

Det er dessverre altfor mange som gjør det jeg kaller pliktfaste, meg selv inkludert, hvor man kun avstår fra mat og drikke. Man går rundt og er litt sulten men uten at det endrer noe i en (dårlig) oppførsel. Men fastemåneden ramadan handler også om å nettopp erkjenne disse svakhetene ved seg selv, og jobbe med dem.

Det er en hadith, en av fortellingene om profeten, jeg synes er viktig å ha med seg her. Han sa, i nær betydning at På dommens dag vi Gud spørre folk «Jeg var sulten, og du ga meg ikke mat.» Folk vil spørre: «Hvordan kunne vi gi mat til deg Herre» Gud vil svare: «Visste du ikke at disse andre menneskene var sultne, og hadde du gått til dem med mat, så ville du funnet meg med dem»

Solidaritet med fattige blir av muslimer ofte fremmet som et sentralt poeng bak fasten. Jeg tror imidlertid at man må tenke forbi den enkle varianten med at dette betyr at man skal kjenne på kroppen hvordan sult føles. Det gjør man altså med respekt å melde ikke. Det er et hav av forskjell mellom å vite at det venter et måltid på slutten av dagen og det å ikke vite når, eller om, man får mat. Det er forskjell mellom å velge å avstå fra mat, og bli tvunget til det fordi man ikke har noe å spise.

Fasten handler om noe annet enn det å sulte seg, eller den bør i alle fall handle om noe annet enn det. Ellers blir det bare den tidligere nevnte pliktfasten. Det handler om å reflektere over en rekke spørsmål. Det handler om å se verden på nytt, med nye øyne. Det er en romkvinne som sitter et sted i Oslo som jeg går forbi på vei til jobben hver dag. Jeg har sett henne, men aldri egentlig «sett» henne.

Her om dagen så jeg for første gang plakaten hun hadde liggende foran seg. «Jeg er sulten». Det traff meg som et hardt slag i magen, og det gjør vondt å tenke på det. Har jeg ubevisst bare latt være å ta disse tre ordene inn over meg? Med sommerens skremmende rom-debatt bak oss, hvordan greier vi å ignorere noe så enkelt, så kraftfullt? Ramadan skal være en periode med refleksjon, men det holder ikke å bare tenke hva man burde gjort, for så å gå videre.

Fasten skal også være en periode med transformasjon og endring til det bedre. Ikke bare å tenke at man burde hjelpe noen, men faktisk gjøre det. Dette med faste og refleksjon over disse temaene er for øvrig noe vi finner i flere ulike religioner og tradisjoner. Noen av trekkene er forskjellige, men mye av kjernen og tanken bak er også det samme. Det handler i stor grad om refleksjon over prioriteringer i livet, og fokus på endring og forbedring.

Men det handler om mer enn å gi mat til noen som er sulten, eller å gi penger til noen som er fattige. Det går også an å dra opp et globalt perspektiv og rette blikket mot hva vi gjør med klima og natur. Men mest av alt handler det om de små og nære ting. Det handler om oppførsel mot sine medmennesker. Rett og slett det å være et bedre medmenneske. Her syndes det dessverre mye, noe man kan bevitne på diverse nettfora og sosiale medier så vel som i dagliglivet. Men snakker vi om et mål som skal nås, eller en vei som vi må gå? Jeg tror personlig det handler om det siste.

shoaib.m.s@gmail.com

© Klassekampen (publisert 20.08.2012)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
18 dager siden / 2025 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1754 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
16 dager siden / 1745 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
9 dager siden / 1078 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
4 dager siden / 975 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
12 dager siden / 890 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
23 dager siden / 887 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere