Shoaib Sultan

Alder: 46
  RSS

Om Shoaib

(Klippet og tilpasset fra Wikipedia-profilen):

Shoaib M. Sultan (født 22. desember 1973) er en norsk-pakistansk organisasjonsmann, samfunnsdebattant og politiker.

I september 2011 ble han ansatt som rådgiver med ansvar for kartlegging av høyreekstreme miljøer hos Antirasistisk Senter.

Tidligere var han ansatt som generalsekretær i Islamsk Råd Norge i perioden 2007–2010, et råd han tidligere var valgt inn i som sekretær (2002-2005).

Han stilte også til fylkes- og kommunalvalget i Oslo i 2011 som tredjekandidat for Miljøpartiet de Grønne, og er valgt som andre vara for Harald August Nissen etter første vara Hanna E. Marcussen.

I tillegg sitter han i det regjeringsoppnevnte religionspolitiske utvalget som ledes av Sturla Stålsett, i brukerutvalget ved Oslo universitetssykehus, og har sittet i utvalget ved Universitetet i Oslo som utredet et mulig Senter for islamske studier ved universitetet.

Han har vært aktiv i integreringsdebatten, og skrevet en rekke artikler om dette og flere andre temaer.

Han skriver også bloggen "Muslimen" på http://www.shoaib.no/muslimen

Følgere

En høyreekstrem vind over Europa?

Publisert nesten 7 år siden

Mange europeiske land har opplevd høyreekstrem vold de siste årene, og mange har advart mot en økende tendens. Det er behov både for bedre faktakunnskaper om en bekymringsfull situasjon, og for fokus på effektive motstrategier.

Antirasistisk Senter inviterer derfor til en konferanse 8. og 9. oktober på Litteraturhuset i Oslo om dagens sammensatte, komplekse og kompliserte situasjonsbilde, og spesielt om erfaringene fra arbeidet mot høyreekstremisme i ulike land, blant annet med et titalls internasjonale innledere fra aktuelle land.


Det høyreekstreme hatet gir seg varierte utslag. Vi har alt fra ekstrem vold fra enkeltpersoner som Anders Behring Breivik i Norge, Lasermannen 1 og 2 i Sverige og den lille, nynazistiske gruppen i Tyskland som myrdet en rekke innvandrere. En helt annen type trussel utgjør det når fascistiske eller fascistisk orienterte partier oppnår mange stemmer ved valg og kan innta landets parlament.

Vi har sett dette siste spesielt i Hellas, hvor det nazistiske partiet Gyllen Daggry hatt stor fremgang, og fått vokse nesten uten motstand. Nå opplever de at deres parlamentarikere blir arrestert, sammen med en rekke andre partitopper. Bakgrunnen er omfattende overvåkning og etterforskning som har avslørt en fascistisk, paramilitær kamporganisasjon som ble ledet av parlamentarikere, og som har stått bak angrep på politiske motstandere, minoriteter og innvandrere, helt i tråd med de historiske erfaringene med slike partier på ytre høyre fløy. Ulike dødsfall knyttes opp mot disse gruppene, men den utløsende årsaken for det presset som partiet nå opplever er drapet på den kjente greske rapperen og anti-fascisten Pavlos Fyssas. Men mens vi kan snakke om partiet og den oppslutningen det har hatt, er det minst like viktig å snakke om den stilltiende støtte som partiet synes å ha hatt blant myndighetene og politiet.

Høyreekstreme grupper ulike steder blir selvsagt formet av lokale forhold. Forskjellene er likevel ikke større enn at hatet stort sett retter seg mot jøder, romfolk, muslimer og/eller innvandrere, og gjerne også homofile. Ungarske Jobbik er en interessant størrelse på denne fløyen, fordi partiet så tydelig plasserer seg innenfor en gammel, europeisk hat-tradisjon. I motsetning til flere av sine europeiske motparter definerer ikke Jobbik islam og muslimer som fiende, men snarere romfolk, jøder og homofile, i tillegg til politiske motstandere. Partiet ønsker, og søker, også i større grad allianser østover. Tilsvarende fiendebilder vil man gjenfinne eksempelvis i Tsjekkia, hvor det denne høsten har vært regelmessige sammenstøt mellom høyreekstremister som marsjerer mot romfolks landsbyer og hjem, og antirasister og politi.

I Tyskland har vi etter gjenforeningen i 1990 sett en høyreekstremistisk bølge skylle over det som tidligere var Øst-Tyskland, sammen med massearbeidsledighet og industridød. Selv om Tyskland har klart seg gjennom de verste økonomiske utfordringene, forblir høyreekstreme grupperinger relativt store og sterke i Tyskland i dag også. I tillegg har vi sett den nynazistiske gruppen National Socialist Underground (NSU) som over et tiår myrdet en rekke mennesker med utenlandsk bakgrunn, og som unnslapp fokus fra politiet fordi man rett og slett ikke så etter dem. Politiet regnet drapene som interne oppgjør i disse miljøene, og gjorde ikke mye for å oppklare dem. I etterkant av avsløringene har politiet måttet tåle meget hard kritikk.

I Sverige har mye fokus vært på det høyreradikale partiet Sverigedemokratene, spesielt etter at de kom inn i Riksdagen. Samtidig har et åpenlyst nazistisk parti, Svenskarnas parti, etablert seg og er i vekst. Ved valget i 2010 fikk partiet 1 kommunerepresentant, og har siden da hatt 4-5 avhoppere / overganger fra Sverigedemokratene og en fra Nationaldemokraterna. Sverige har hatt større og bedre organiserte ekstremistgrupper enn vi har hatt her i Norge, men disse gruppene har ikke hatt en politisk front. Nå synes det som om de samler seg og bygger en bredere og bedre organisert politisk front, en utvikling det selvsagt er viktig å være årvåken overfor.

Også etter terrorangrepet 22. juli 2011 har det vært flere hendelser i Norge som er relevante å ta med når man skal vurdere dagens situasjon. Vi har blant annet opplevd et brutalt angrep på den tidligere lederen for Ungdom mot rasisme utenfor hennes hjem våren 2013. Vi har også opplevd knivstikkingen av en 16-åring utenfor Blitz utført av personer som skal ha ropt «Sieg Heil» og gjort nazihilsen nå i høst. Mens drapene på en antirasist i Hellas – og dels også drapet på en 18 år gammel antirasist i Paris i juni i år – har vakt internasjonal oppsikt, ble det forsøkte drapet på en antirasist i Oslo sentrum framstilt i offentligheten nærmest som en triviell hendelse. Spørsmålet det er nødvendig å stille seg er om norsk offentlighet stadig, også etter 22. juli, kvier seg for å ta høyreekstrem ideologi og høyreekstreme grupper på tilstrekkelig alvor.

Vår vurdering av trusselbildet relatert til høyreekstremisme i Norge er i all hovedsak at den primære risikoen ikke er knyttet til de etablerte og i all hovedsak lite funksjonelle organisasjonene med ulik høyreekstrem identitet, men til den uoversiktlige underskogen av enkeltpersoner som i større eller mindre grad kan være forbundet med disse organisasjonene. Norge skiller seg her fra flere andre europeiske land. Likheten er å finne i hva vi vil mene er en viss oppblomstring av høyreekstreme holdninger de siste årene, selv om disse i Norge ikke gir seg utslag i organisering av en type som er synlig i gatebildet. Faktum er imidlertid at hatet florerer på nett, og samtidig som det ikke må overvurderes, må det heller ikke undervurderes simpelthen fordi det er vanskelig å bedømme.

Rune Berglund Steen, leder
Shoaib Sultan, spesialrådgiver på ekstremisme, Antirasistisk Senter

Gå til innlegget

Fascismen avkledd

Publisert rundt 7 år siden

Drapet på en antifascist i Athen er del av en større helhet.

Høyre­ekstremistisk vold er ikke et ukjent fenomen her hjemme, med knivangrepet mot en ungdom utenfor Blitz friskt i minne. De to personene som stod bak kniv­angrepet på Blitz skal først og fremst være kriminelle med langt rulleblad, men en av dem skal ha frekventert antiislamske nett­steder. 

Nazislagord og nazihilsen før de knivstakk 16-åringen kan indikere noe om at selv om de ikke tilhørte en spesiell høyreekstrem gruppering så var de motivert fra et høyreekstremistisk standpunkt. Men i Norge er det langt mellom slike ekstremister, og politisk er de ingen fare, selv om de kan utgjøre en reell nok fare for enkelt­individer.

Med en kriserammet økonomi har høyreekstreme krefter funnet en helt annen type fertile forhold for å vokse seg sterke i Hellas. Greske myndigheter har i lang tid syntes å være ganske hjelpeløse i møte med denne politiske realiteten. 

Det nyfascistiske/nynazistiske partiet Gyllent daggry har eksistert siden 1980-tallet, men ble først registrert som politisk parti i 1993. Det var i lokalvalget i 2010 at partiet kom til i bystyret i Athen, og parlamentsvalget i 2012 hvor de med knappe sju prosent kom inn i parlamentet for første gang, der de nå er det tredje største partiet. 

I kjølvannet av fremveksten av dette partiet ser vi voldshandlinger mot innvandrere og andre som de så på som «fienden». Forrige onsdag ble den 34-årige Pavlos Fyssas, en hiphopartist og kjent antifascistisk aktivist, stukket ned og drept av et medlem av Gyllent daggry. Nøyaktig hendelsesforløp er fremdeles noe usikkert, men det hele skal ha startet på en kafé hvor flere mennesker satt og så på en fotballkamp. Under kampen skal flere av tilskuerne ha kommet med negative kommentarer om Gyllent daggry. 

En av de tilstedeværende skal deretter ha ringt til partiet for å sladre om dette, noe som førte til at en rekke militante Gyllent daggry-medlemmer ankom kort tid etter. I basketaket som fulgte drepte en av disse Pavlos Fyssas.

Dette er det første drapet på en greker fra fascistene, som tidligere har reservert sine sterkeste angrep på innvandrere. Dette, i tillegg det faktum at den drepte var en kjent musiker, har sendt sjokkbølger gjennom det greske samfunnet, og drapet beskrives som en «ren assassinasjon». 

Partiet nektet for å ha noe å gjøre med hendelsen, men mannen er identifisert som en kjent tilhenger og aktivist i Gyllent daggry, og skal blant annet ha jobbet i kantinen på partikontoret. 

Noe av det mest skremmende med utviklingen i Hellas har vært politiets rolle – mange støtter Gyllent daggry. Også i dette tilfellet skal politiet ha vært til stede, men ikke intervenert før etter drapet. 

I etterkant har det imidlertid utviklet seg til gatekamper mellom politi og fascister, ettersom politiet har raidet kontorene til Gyllent daggry. Frem til nå har nynazistene også opplevd en stilltiende toleranse fra de regjerende partiene og styrket seg på dette. 

Nå synes imidlertid begeret å være fullt, og det jobbes med lovgivning som skal forby partiet, og president Karolos Papoulias har uttalt at «det er vår plikt å ikke gi etter en tomme for fascismen», mens statsminister Antonis Samaras sverget at «vi skal ikke la nazistenes etterkommere få forgifte våre liv». 

Drapet på Pavlos Fyssas var kanskje sjokket som skulle til for at greske myndigheter tok utfordringen fra fascismen på alvor. Vi bør gi full støtte til dem i denne kampen.

Shoaib Sultan, 
rådgiver, Antirasistisk Senter
shoaib.m.s@gmail.com 

Trykket i klassekampen 23.09.13

Gå til innlegget

Ta frykten på alvor

Publisert rundt 7 år siden

Natt til lørdag ble et avkappet grisehode plassert utenfor Jamaat Ahle Sunnat-moskeen på Grønland i Oslo. Det har vært trist å følge med på diskusjonen om dette, blant annet i sosiale medier, i etterkant.

 Her finner i nemlig alt fra de som mener at dette må kunne forstås som en spøk og at «såpass må man tåle», til tirader om at «ja dette er kanskje dumt, men muslimer gjør jo gale ting andre steder i verden.» Underforstått at norske muslimer bærer et ansvar for hva trosfeller finner på andre steder i verden.

Problemet er ikke, slik en del som har fordømt dette også synes å tro, at handlingen er problematisk fordi det nettopp er et grisehode som er plassert foran moskeen, altså at det er grisens urene status for muslimene som gjør dette til en problematisk handling. Problemet er at dette er en hatefull handling som er ment å skape frykt, og som kort og godt nettopp skaper frykt.

Hatefull handling. Derfor er det også problematisk at politiet ikke ser det som en hatefull handling, men som nærmest hærverk, hvor noen må melde seg som fornærmet før man gjør noe mer. Nå håper jeg, og vil oppfordre til, at man anmelder dette, men jeg mener at politiet bør se og forstå hva slags følelser slike handlinger skaper hos en minoritet.

Det er heller ikke slik at vi ikke har en viss kunnskap om dette fra andre steder, og at det ikke har skjedd før. Den engelske ekstremistorganisasjonen English Defence League har gjort slike stunts flere ganger. Heller ikke er denne typen handlinger helt ukjent her i Norge.

Slike handlinger senker terskelen for ytterligere handlinger fra disse miljøene. Fra England vet vi også at moskeer har vært påtent og forsøkt bombet. Hva slags tanker en person som begår en slik handling gjør seg er i seg selv ikke interessant, men det senker terskelen for ytterligere ekstreme handlinger, samtidig som det skaper frykt blant en minoritetsbefolkning.

Ikke akseptabelt. Når det kommer tett opp i tid rundt plakater som har vært hengt opp i sentrumsområdene i Oslo med hyllest og støtte til terroristen Anders Behring Breivik, knivangrepet mot Blitz og vandalisme mot en annen moské i Fredrikstad, så er det viktig at politiet tar dette på alvor og at politikere tar seg tid, selv om de er kjempeopptatte under regjeringsforhandlingene, og går ut og sier klart og tydelig at dette ikke er akseptabelt. 

FØRST TRYKKET I VÅRT LAND 25.09.2013

Gå til innlegget

Norsk Jihad

Publisert rundt 7 år siden

Er IslamNet en rekrutteringspool for voldforherligende Profetens Ummah, eller en exit-mulighet for radikale elementer?

Dette og mange andre viktige spørsmål belyses i Lars Akerhaugs nye bok om muslimske ekstremister: Norsk Jihad: Muslimske terrorister blant oss (Kagge forlag, 2013).

Forfatteren tar oss med på en reise i det radikale miljøet som har vokst frem blant norske muslimer. Han er selv en aktiv guide, som gir oss innblikk i diskusjoner, egne refleksjoner og også til tider sterke tvil til samfunnets håndtering av ekstreme muslimer.

Innestemme Den arabiskspråklige og tidligere venstreekstreme Lars Akerhaug ble nysgjerrig på det ekstremistiske miljøet blant norske muslimer, og har fulgt miljøet over lengre tid. Han har skrevet mye om disse miljøene i den perioden hvor han jobbet som nett-journalist i VG, samt besøkt og snakket med en del av deres utenlandske ledere, blant annet i England.

Avisartikler gir sjeldent plass til en grundig gjennomgang, men han har opparbeidet seg en god oversikt over personene i dette miljøet, ideologien og ikke minst berøringspunkter med andre muslimske miljøer. Arbeidet har endt opp i en bok utgitt på Kagge forlag:Norsk Jihad: Muslimske ekstremister blant oss.

Det er mange måter å skrive en slik bok på – Akerhaug har lagt seg på en stil jeg synes passer til emnet – samtidig som den er spennende og god. I boken benytter han seg i ganske stor grad av «innestemme» med en nøktern tilnærming, heller enn en mer tabloid og «alarmistisk» form som slike bøker har en tendens til å få.

Boken er lettlest, oversiktlig, og på alle måter overkommelig for den normalt interesserte leser, men på den praktiske siden kunne boken med fordel ha blitt utstyrt med en indeks og kanskje også en ordliste.

Akerhaug forklarer gjerne arabiske begreper i teksten, men det kan være slitsomt for den som ikke kjenner dem, å finne tilbake til ulike begreper og hva de betyr. Kapitlene i boken er greit fordelt, og selv om noen opplysninger blir introdusert flere ganger, er det ikke repetitivt nok til å bli problematisk. Samtidig kan det gjøre at kapitlene i mye større grad kan leses hver for seg.

Terskelen for å gripe til boken bør ikke være for høy, og forutgående kunnskaper er ikke påkrevd. Enhver som leser om disse miljøene i mediene, vil med enkelhet kunne sette seg ned å lese boken og ha utbytte av det. Det er likevel en del nye opplysninger, også for de av oss som har fulgt dette miljøet over tid, da Akerhaug har intervjuet flere av aktørene, nøstet opp fortiden til flere og funnet krysningspunkter mellom sentrale aktører også lenger tilbake i tid.Mens de aller fleste av menneskene som beskrives i boken er navngitte, benytter forfatteren på enkelte punkter seg av grepet ved å bruke kallenavn fra politiet eller politiets sikkerhetstjeneste (PST), eller ved selv å gi sine samtalepartnere dekknavn. Flere steder kan vi enkelt se hvorfor.

Opplysninger forfatteren får fra enkelte kilder vil i så stor grad kunne sette den personen i fare, at det er riktig og faktisk helt nødvendig at de kan operere under pseudonym. Det er imidlertid vanskeligere å skjønne behovet for å skjule identiteten til «edderkoppen», all den tid vedkommende har vært identifisert og gitt uttalelser til andre journalister. Dette kan derfor virke som et unødvendig grep.

Det er også noen små feil i boken som virker irriterende, hovedsakelig fordi forfatteren utvilsomt har god kjennskap til islam og norske muslimer. Dette blir imidlertid bare detaljer og småplukk, når vi snakker om en bok som rommer mye kunnskap om et miljø alle har ment noe om, men få synes å vite særlig mye om. Denne boken er med på å fylle noe av dette kunnskapshullet.

Moskeens talerstol Akerhaug trekker linjer mellom de unge ekstremistene fra gruppen som kaller seg for «profetens ummah» og til Najmuddin Faraj Ahmad, bedre kjent i Norge som Mullah Krekar. Linjene trekkes videre til «Taliban-ministeren», som fikk opphold i Norge i 2001, og det generelle muslimske miljøet, da særlig ICC-moskeen på Grønland. I boken problematiserer forfatteren normaliseringen av ekstreme personer som får benytte moskeenes talerstoler.

Forfatterens forsøk på å problematisere dette overfor moskeen ser ut til ikke å bli forstått: De snakker rett og slett litt forbi hverandre .Enkelte moskeer ser nemlig først på det som et problem om de skulle spre ekstrem propaganda fra talerstolen. Men uavhengig av budskapet, gir tilgangen til en slik talerstol ekstremister legitimitet. Dette er en viktig utfordring som nok flere moskéledere bør ta inn over seg, og som flere moskéstyrer bør diskutere internt.

Samtalene med Taliban-ministeren er også med på å bygge ned sort-hvitt bildet man kan få av en slik person, samtidig som det på ingen måte kan underslås at han står for svært radikale meninger på mange punkter. Opprullingen av, og strafferettsaken mot, en norsk terrorcelle som planla et angrep på den danske avisen Jyllandsposten, rekruttering av norsk-somaliske ungdommer til terrorgruppen Al-Shabab og faren med norske konvertitters vei til ekstremisme, er også dekket i boken.

Det har også vært en stor overlapp mellom kriminelle miljøer og ekstremister, og forklaringene her kan være mange. Forfatteren peker på enkelte av disse, men her trenger vi faktisk mye mer kunnskap både for å forhindre ytterligere rekruttering, men også for å forstå radikaliseringsprosessen.

Boken beskriver også miljøer som på ingen måte er ekstremistiske i betydningen voldsforherligende, men som likevel står for dypt bekymringsfulle meninger. Her står vi imidlertid ved et dilemma som best illustreres gjennom to miljøer som trekkes frem i boken. På den ene siden har vi det radikale miljøet i Profetens ummah-gruppen, mens på den andre siden har vi den salafistiske miljøet IslamNet.

Det er en viss grad av overlapp mellom disse to gruppene, altså at personer vanker i begge miljøene. Dette er noe å være bekymret over, men det representerer også en mulighet. Det bekymringsfulle er jo at IslamNet, som er en relativt stor gruppe, kan bli en «rekrutteringspool» for den mer radikale, men tallmessig mye mindre, Profetens ummah. På den andre siden, som lederen for IslamNet har påpekt i egne innlegg på nettet, så har de en helt annen mulighet til å få de radikale i tale, som andre grupper ikke har. Er faren for radikalisering større enn en exit-mulighet for radikale ekstremister til sosial konservatisme? IslamNet står selv også for holdninger som er vanskelig å akseptere for storsamfunnet, men hva veier da tyngst? Det er vanskelig å gi en klar vurdering av hva som blir den beste strategien, noe forfatteren heller ikke prøver å gi i boken.

Viktig debatt Jeg nevnte helt i begynnelsen Akerhaugs fortid som aktivist på en ekstrem venstreside, en fortid som han selv beskriver og tar kraftig avstand fra, i artikkelen«En tur til psykologen kanskje?» i Minerva 29. juli 2013.

Denne fortiden er ikke viktig i seg selv for denne boken, men den gir et verktøy som Akerhaug benytter til aktive refleksjoner i sin gjennomgang og oppnøsting av ekstremistiske understrømmer blant norske muslimer. Det motvirker en annerledesgjøring vi ofte ser i beskrivelsen av ekstreme krefter blant muslimer. Ved på denne måten å «av-rasjonalisere» ekstremister i muslimske miljøer, gjør vi dem til noe vi ikke vil, eller snarere ikke kan forstå. Akerhaugs tilnærming gjør at vi kan forstå standpunktet og verdensforståelsen denne bygger på, gjennom noe som ikke er så annerledes, men som er mer velkjent for folk i Norge. Dette uten at man på noen måte ender opp med å bli enig med ekstremistene. Det er vanskelig å motarbeide noe som vi ikke forstår, slik at forfatterens tilnærming kan bringe problemet nærmere oss, gjøre det mer tilgjengelig og dermed også bidra til å kunne motarbeide dette.

Forfatteren viser ekstremistenes opplevelse av en rekke hendelser, og stiller noen spørsmålstegn ved vår egen håndtering av disse. Det ligger en viss kritikk av politiets og PSTs håndtering av ekstremistene mellom linjene flere ganger, og forfatteren vender også et noe (selv)kritisk blikk på journaliststandens tilnærming til ulike ekstremister, deriblant Mullah Krekar.

Det store spørsmålet er, hva bidrar en slik tilnærming med? Hvordan bidrar politiets strategi til å stresse miljøet? Løser det opp miljøet, eller forsterker man den selvforståelsen de sitter med? Boken gir ikke svarene, men løfter heller frem spørsmålene og prøver å få i gang en debatt. En debatt det er viktig at flere av oss deltar i.

Tidligere publisert på minervanett.no

Gå til innlegget

Jeg, en jødehater?

Publisert over 7 år siden

En feilaktig anklage har ligget over meg siden 2009 om at jeg ikke tar avstand fra Qaradawis uttalelser om Holocaust.

Flere måneder etter at jeg, fra Miljøpartiet de Grønne, ble valgt til å lede 17. mai-komiteen i Oslo har det kommet en del reaksjoner. Det startet på nettsteder med tilknytning til nynazistiske miljøer. Sånn sett er anklagene interessante, for jeg beskyldes for å hate homofile og jøder. Det er neppe en kjærlighet til jøder og homofile som står bak, men målet helliggjør middelet.

Etter hvert som ekstremistene, noen måneder forsinket, fikk med seg nyheten om at jeg var valgt, begynte en eskalerende kampanje mot meg fra høyreekstreme grupper på sosiale medier. Det var ikke måte på hva som ville endre seg med meg som leder i komiteen. Jeg tror at mitt arbeid med å kartlegge ekstremistiske miljøer er den reelle årsaken til at sinnene hos ekstreme krefter er i kok, og da tager man hva man haver.



Når ikke fram. En av personene bak facebookgruppen («Vi som krever Shoaib Sultans fratredelse i 17. mai komiteen Oslo») stilte en rekke spørsmål som han krevde svar på. Ikke bare krevde han svar, men han ville ha klare svar: ja eller nei. Ikke noe utenomsnakk. Om jeg hatet homofile, om jeg støttet drap på homofile og så videre. Av erfaring vet jeg at klare svar ikke hjelper, for det blir aldri klart nok for dem, men jeg ville ikke gi ham en unnskyldning til noe så jeg svarte tydelig og avkreftende på disse. Da falt kravet bort, fordi han «visste» jo da selvsagt at jeg løy. Mot slik argumentasjon kan man altså ikke nå fram. 

Kort tid etter var gruppen dannet, og folk ble lagt til over en lav sko. (En svært uheldig side av Facebook. Jeg er blitt kontaktet av flere av dem som er oppført som medlemmer og som på ingen måte står for innholdet i gruppen.)

Tatt avstand fra. Mye fokus har vært på dette med å ønske å drepe homofile, eller i beste fall ikke være imot drap på dem. Dette har jeg flere ganger tatt avstand fra, også i det første intervjuet jeg hadde om saken.

Så gikk debatten fra å handle om hva man mente og stod for til å mene noe om forholdene i et annet land. Som privatperson har jeg mange og sterke meninger om det, men Islamsk Råd Norge mente at man hadde mandat til å drive med sitt arbeid i Norge, ikke blande seg inn i andre lands forhold. Uansett, for at et budskap skal nå fram må mottageren faktisk gå med på å lytte, noe disse miljøene ikke er særlig kjent for. Men det var også anklager om jødehat, og det var det jeg tenkte å skrive litt om. Eller rettere sagt påstanden om at jeg hyller Yusuf al-Qaradawi, en muslimsk leder som har ytret at han «ønsker å fullføre Hitlers holocaust» på jødene. Igjen, interessant når dette kommer fra høyreekstreme nettsteder.

Så er saken blitt mer utdypet. Det dreier seg om at jeg i 2009 i et intervju i Aftenposten nektet å ta avstand fra en tale holdt av Qaradawi, hvor han ønsket å fullføre Hitlers holocaust. Jeg husker saken godt, og tenkte at jeg trenger å få satt fakta på plass om hva som faktisk skjedde. Det var nemlig en av de få gangene jeg følte at media gikk fullstendig av sporet og hvor jeg følte meg sterkt misbrukt og fornærmet. Fokus i Islamsk Råd var da raskt å slå fast hvor man stod. Etter å ha fått veldig kort tilsvarsrett, ble et leserbrev sendt til avisen. Her slo daværende leder i rådet, Senaid Kobilica, fast at om Qaradawi hyllet holocaust, var dette uakseptabelt.

Hos legen. Hvorfor tok vi så ikke avstand med en gang da avisen ringte? Forklaringen er enkel. Jeg ble ringt opp mens jeg satt i venteværelset til legen med to syke barn, noe jeg opplyste journalisten om. Han spurte om jeg hadde hørt om videoen, noe jeg kunne bekrefte, men at jeg enda ikke hadde fått sett den. Da han ringte igjen var jeg fremdeles hos legen, og sa at jeg neppe ville få til å se videoen samme dag, og at han måtte ringe lederen i rådet.

Skjebnens lunefulle ironi var at rådsleder Senaid, som også er en imam, var i en begravelse da journalisten ringte. Om Senaid opplyste om dette, vet jeg ikke. Jeg vet imidlertid at jeg klart opplyste om hvorfor jeg ikke kunne svare, og at journalisten trolig fikk med seg to gråtende barn i bakgrunnen også. Stor var derfor min overraskelse over å finne det hele gjengitt i avisen senere hvor journalisten kunne opplyse at jeg henviste videre, og at Senaid henviste videre. Dette var skrevet på en måte som ledet en til å tro at vi ikke ville fordømme en hyllest til holocaust. Hvilken makaber løgn.

Grovt krenkende. Jeg følte at artikkelen var grovt krenkende for min person, men for rådet var det viktigste å fastslå rådets syn på saken, og den kom raskt på plass. I avisens leder dagen etter var det en krass lederkommentar med et angrep på meg. En like krass lederartikkel kom i VG. Jeg kunne imidlertid forstå lederartikkelen i VG, for hvis man kun visste det som stod i Aftenposten, var det ikke annet å gjøre enn å undre seg over hvorfor generalsekretæren i Islamsk Råd ikke kunne si noe om en hyllest til holocaust. Men at Aftenposten som visste, eller burde visst, hvorfor jeg «henviste» videre, og som likevel valgte å kjøre på, syntes jeg var ekstremt grovt. Her begikk jeg imidlertid en generaltabbe. Saken burde selvsagt ha vært klaget inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU) med en gang.

Denne feilaktige anklagen har ligget og irritert meg siden, men det blir vanskelig å komme med slikt i etterkant uten at det er en reell foranledning. Sånn sett kommer hetsen fra ekstremistene i anledning lederveret i 17. mai-komiteen i Oslo som en anledning til faktisk å si noe på dette, noe godt kommer det ut av det også. 

Hva så med uttalelsene til Qaradawi?

Guds straff? Først, Qaradawi gjør noe som en del, men ikke alle, religiøse mennesker gjør. Han peker på noe galt som har skjedd, og sier at det er en straff fra Gud. Vi har eksempler på dette fra vårt eget land og vår egen tid også, hvor for eksempel mennesker peker på uhyrlighetene rundt terrorangrepet og drapene 22. juli 2011 og ser på det som Guds straff.

Vi ser dette igjen og igjen andre steder. Da Pakistan ble rammet av jordskjelv og flom for noen år tilbake, var det flere som så på det som en straff fra Gud fordi lederne er så dårlige muslimer. Eller i USA hvor enkelte kristne ser naturkatastrofer som Katrina som straff fra Gud fordi man beveger seg vekk fra den rette vei.

Kvalmt. En ting er når slikt kommer innenfra, virkelig kvalmt blir det når dette hevdes, med en viss skadefryd, fra kristne om ulykker som rammer muslimer og vise versa. 

Synet på holocaust som en straff fra Gud har også enkelte kristne fremmet, deriblant den kjente evangelisk kristne lederen i USA, John Hagee som fremmer i boken Jerusalem Countdown: A Prelude To war at jødene bragte holocaust over dem selv gjennom å ikke adlyde Gud. Blir påstanden mindre gal av at andre også fremmer den? Nei. Poenget er kun å vise at dette er en måte å tenke på, en måte jeg for øvrig ikke deler.

Qaradawi går imidlertid lenger. Han mener at holocaust var en guddommelig straff for jødene, og han håper at neste gang jødene skal straffes, at det er muslimene som står for straffen. Ønsker han et nytt holocaust? Vanskelig å si. Men bør en slik påstand fordømmes? Ja, så absolutt. Sterk kritikk av Israel er en sak, en slik forherligelse av en forbrytelse mot menneskeheten er en helt annen. Det første gjør jeg titt og ofte, det andre fordømmer jeg på det sterkeste om det kommer fra Qaradawi eller noen andre.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 15.04.2013

LES OGSÅ I VL.NO: «Sammen mot anklager om jødehat»

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3504 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
13 dager siden / 1227 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 963 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
19 dager siden / 884 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
10 dager siden / 821 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
10 dager siden / 632 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
23 dager siden / 563 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere