Shoaib Sultan

Alder: 46
  RSS

Om Shoaib

(Klippet og tilpasset fra Wikipedia-profilen):

Shoaib M. Sultan (født 22. desember 1973) er en norsk-pakistansk organisasjonsmann, samfunnsdebattant og politiker.

I september 2011 ble han ansatt som rådgiver med ansvar for kartlegging av høyreekstreme miljøer hos Antirasistisk Senter.

Tidligere var han ansatt som generalsekretær i Islamsk Råd Norge i perioden 2007–2010, et råd han tidligere var valgt inn i som sekretær (2002-2005).

Han stilte også til fylkes- og kommunalvalget i Oslo i 2011 som tredjekandidat for Miljøpartiet de Grønne, og er valgt som andre vara for Harald August Nissen etter første vara Hanna E. Marcussen.

I tillegg sitter han i det regjeringsoppnevnte religionspolitiske utvalget som ledes av Sturla Stålsett, i brukerutvalget ved Oslo universitetssykehus, og har sittet i utvalget ved Universitetet i Oslo som utredet et mulig Senter for islamske studier ved universitetet.

Han har vært aktiv i integreringsdebatten, og skrevet en rekke artikler om dette og flere andre temaer.

Han skriver også bloggen "Muslimen" på http://www.shoaib.no/muslimen

Følgere

En grønn regnbuepolitikk

Publisert over 5 år siden

De grønne står som garantister for en åpen politikk med like rettigheter for alle, innbefattet LHBTIQ+-personer. LHBTIQ+ er en samlebetegnelse for begrepene lesbisk, homofil, bifil, trans, queer og interseksuell.

Shoaib Sultan, ordførerkadidat for Miljøpartiet de Grønne
Anna Kvam, talsperson for Grønn Ungdom

Hvilken politikk ønsker egentlig Shoaib Sultan og hans parti å føre overfor homofile spurte Kristin Bruun i innlegget «Er homofili synd eller politikk?». Vi takker for anledningen og skal her gi en gjennomgang av De Grønnes politikk på området.

Den grønne bevegelsen i Europa har lenge stått for en inkluderende og solidarisk politikk overfor alle minoriteter, deriblant legnings og kjønnsminoriteter. De Grønne I Norge og Grønn Ungdom har solidaritet med våre medmennesker som en av grunnpilarene i vårt prinsipprogram. En progressiv og minoritetsbevisst likestillingspolitikk er derfor en naturlig del av vårt politiske prosjekt.

Både Grønn Ungdoms nye likestillingsplattform og det nylig vedtatte valgprogrammet for Oslo MDG inneholder viktige politiske forslag for å bedre rettighetene til LHBTQI+-personer.

I Oslo-programmet foreslår vi å opprette et eget LHBTIQ+-råd for byen i samarbeid med LHBTIQ-sivilsamfunnet byen. Dette etter modell fra Göteborg. Vi ønsker å bygge flere møteplasser på tvers av minoritet og majoritetsgrupper. Fordommer bygges ned i samkvem mellom mennesker. Å skape treffpunkter for mennesker med ulik bakgrunn er en forutsetning for å begynne slikt arbeid.

Vi ønsker videre at kommunale dokumenter skal være kjønnsnøytrale og ikke-heteronormative. De Grønne vil støtte organisasjoner som arbeider med marginaliserte grupper og for større mangfold i samfunnet. I bydelen vil vi utvikle og støtte lavterskeltilbud i mot ensomhet og psykiske lidelser. Slik problematikk kan ramme alle. Likevel vet vi at ofte rammes legnings og kjønnsminoriteter hardere. Det er nødvendig å ha et helsevesen som står beredt til å ta i mot de utfordringene som ulike personer kan ha.

Ikke minst gjelder det unge personer innenfor disse gruppene. Derfor vil vi heve kompetansen blant ansatte i skolehelsetjenesten på LHBTIQ+-spørsmål. Vi vil bedre opplæringen i helsevesenet og politiet om voldtekt og vold i nære relasjoner, særlig rundt utsatte grupper, deriblant sexarbeidere LHBTIQ+-personer. Vi ønsker å sikre tilstrekkelig bevilgning til helsestasjonen for LHBTIQ+-ungdom. Sist, men ikke minst, igjen etter svensk modell, så ønsker vi å utvikle et prøveprosjekt med LHBTIQ+-sertifsering av fastleger, helsestasjoner, og skolehelsetjenesten.

Grønn Ungdom har ved siden av moderpartiet en viktig oppgave: å ikke la de voksne hvile på sine laurbær, og å sikre en bedre og mer likeverdig politikk, så også på dette området.

På sitt landsstyremøte har Grønn Ungdom slått fast 10 krav for grønn LHBTQ politikk fremover:

1. Stopp tvangssteriliseringen

Personer som vil endre juridisk kjønn, slik at det samsvarer med kjønnsidentiteten deres, må i dag gjennom en steriliseringsprosess uansett om de ønsker det eller ikke. Denne praksisen bryter med anbefalinger fra bl.a. Europarådet og Amnesty, og er i strid med grunnleggende menneskerettigheter. Vi krever at praksisen stanses umiddelbart og at økonomisk kompensasjon tilbys dem som allerede har blitt tvangssterilisert.

2. Styrk behandlingstilbudet

Vi krever et bedre behandlingstilbud for transpersoner og mennesker med kjønnsidentitettematikk. Det må opprettes en uavhengig klageinstans for dem som får avslag på søknad om kjønnsbekreftende behandling.

3. LHBTQ-sertifisér helsevesenet og styrk kompetansen til blivende helsepersonell

Alle mennesker skal bli godt mottatt i møte med helsevesenet. Ansatte skal ha kunnskap om LHBTQ-tematikk og møte alle med respekt. En sertifisering betyr at en organisasjon arbeider strategisk ut fra et LHBTQ-perspektiv, for ansatte og i møte med pasienter. Vi krever at helsevesenet LHBTQ-sertifiseres, og at kompetansen til blivende helsepersonell styrkes gjennom at LHBTQ-spørsmål blir en del av helseutdanningen.

4. La menn som har hatt sex med andre menn gi blod

I dag er en mann som har hatt sex med en mann utestengt fra å gi blod på livstid. Uavhengig av seksuell orientering bør risikoatferd utgjøre grunnlaget for hvorvidt en kan donere blod. Vi krever at helsetilstand og atferd, ikke seksuell orientering, er det avgjørende for om en person får lov til å gi blod.

5. Normkritikk inn i skolen

Normkritikk innebærer å se kritisk på normene knyttet til kjønn og seksualitet, I stedet for å fokusere på minoriteten og dens annerledeshet. Det normkritiske antidiskrimineringsarbeidet tar utgangspunkt i normene som legitimerer forskjellsbehandling. Vi vil fjerne de normene som begrenser og undertrykker mennesker. Vi krever at normkritikk blir en obligatorisk del av lærerutdanningen og at opplæringsloven har et normkritisk utgangspunkt.

6. Bedre skolemiljøet

Vi ønsker et skolesystem som inkluderer og motiverer, og som motvirker mobbing og utstøting. Vi vil også styrke seksualundervisningen, og styrke elevenes arbeidsmiljølov (opplæringslovens § 9a). Vi ønsker også å gi en uavhengig offentlig instans, som for eksempel fylkesmannen, ressurser til å følge opp arbeidet med elevers fysiske og psykososiale arbeidsmiljø. Vi krever et bedre skolemiljø for alle.

7. La alle få gifte seg

Vi vil gå imot et hvert forsøk på å reversere ekteskapsloven, og slå fast at to personer uavhengig av kjønn kan inngå ekteskap.

8. Innfør kjønnsnøytrale personnummer

Alle passer ikke inn i tokjønnssystemet. I dagens system med personnummer sier det tredje sifferet om ditt juridiske kjønn er mann eller kvinne, systemet er låst til kun to kjønn. Vi krever kjønnsnøytrale personnummer.

9. Innfør en tredje juridisk kjønnskategori

Vi krever at myndighetene anerkjenner at det eksisterer flere kjønnskategorier enn kvinne og mann, og innfører et tredje juridisk kjønn. Det er også ønskelig at det innføres et pronomen til det tredje juridiske kjønn.

10. Bedre situasjonen for LHBTQ-flyktninger

Mennesker som er på flukt fra forfølgelse på grunn av seksuell orientering, kjønnsuttrykk, eller kjønnsidentitet, må få sine asylbehov tatt på alvor og få et fristed i Norge. LHBTQkompetansen i utlendingsdirektoratet (UDI) og andre myndigheter må økes. LHBTQflyktninger skal ikke utvises til land med risiko for forfølgelse på grunn av seksuell orientering, kjønnsuttrykk, eller kjønnsidentitet.

Dette er den grønne politikken, dette er vårt politiske ståsted, og det er dette vi går inn i valgkampen på bakgrunn av.

Gå til innlegget

Hjertesukk: Når NRK er mikrofonstativ

Publisert over 5 år siden

La meg starte med et dypt sukk på vegne av norske muslimer over de siste uttalelsene til Najmuddin Faraj Ahmad om støtte til terror, som kom frem i et intervju på NRK.

Ahmed (blant de fleste nordmenn kjent under navnet Mullah Krekar) uttaler her støtte til terroren i Paris mot Charlie Hebdo, han nevner ikke og / eller blir ikke spurt om angrepet på det jødiske koshermarkedet, skulle ønske han var spurt om dette. Uansett, i dette intervjuet sier han i mer eller mindre klare ordelag at om noen begår forbrytelser ifølge ham som skal straffes med døden som kan alle og enhver drepe dem. 

I intervjuet på NRK snakker han spesifikt om tre navngitte kurdere som han har truet tidligere skal drepes. En av disse tre har sagt at han er redd for å bli drept av noen som hører på Ahmed, og det sier Ahmed at han skal. Han lover sogar en gave til den som dreper en av disse, og går ut med støtte til de som drar som fremmedkrigere til Syria. I intervjuet kommer han med mange indirekte trusler, litt i den samme tradisjon som «dette er ikke en trussel men en advarsel».

Det virker imidlertid som at han sier dette mest for å sikre eller skape støtte for seg i Syria. Jeg tror han kanskje forbereder seg på en retur, og vil ha en posisjon hos Da’esh, (altså den gruppen som kaller seg Islamsk Stat.)

Jeg synes at intervjuet var opplysende, men manglet i alle fall i den delen som ble vist på NRK. Jeg frykter at norske journalister igjen fungerer som et mikrofonstativ. Litt i samme tradisjon som VG intervjuet av Ubaydullah Hussain.

Gå til innlegget

Forenklet debatt om karikaturer

Publisert over 5 år siden

Den store blasfemien mot Gud står uansett ekstremistene bak, som dreper og begår terror i Hans navn.

Debatten om karikaturtegningene er en kompleks debatt som forringes av forenklinger.

I dagene etter terrorangrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo og deretter mot et jødisk supermarked har debatten stått om karikaturer og ytringsfrihet. Det første og viktige å slå fast er at ytringsfriheten er en viktig verdi i seg selv, men at det er minst like viktig å forstå at det er en forutsetning for religionsfriheten.

Mitt eget ståsted i saken er enkelt, synes jeg selv i alle fall. Men det har for enkelte syntes å være vanskelig å ta inn over seg. Jeg setter ytringsfriheten høyt og støtter retten til å trykke også blasfemiske eller på andre måter provoserende karikaturer. Samtidig forbeholder jeg meg retten til å kritisere en gitt beslutning om å trykke de samme karikaturene.

Jeg provoseres ikke av publiseringen av den siste Charlie Hebdo-forsiden, men jeg liker den ikke. Vi vet heller ikke om det er Muhammed som er karikert, men denne og andre karikaturer tolkes til være av Muhammed, og det skaper opphisselse hos noen.

Press. En uheldig tolkning av striden har vært å legge et press på en rekke medier om å trykke – trykkefriheten forsøkes skyves over til en trykkeplikt. Det er faktisk en tilnærming som begrenser ytringsfriheten, som forutsetter en fri og uavhengig presse med redaktører som er de eneste som kan og skal kunne ta beslutningen om hva som skal på trykk. Dette er et prinsipp som jeg støtter fullt ut! Et press om å trykke karikaturer er slik sett like problematisk som et press for ikke å trykke.

Personlig synes jeg det er et kjempeproblem dersom en tegner ikke tør tegne, eller en redaktør ikke tør trykke en tegning av frykt for konsekvenser. Jeg håper samtidig at de kan la være å gjøre det av helt andre årsaker.

Det er også en del merkelige og feilaktige forestillinger som det kan være greit å rydde litt opp i. Det fremstilles ofte som at karikaturstriden handler om en strid om et billedforbud innen islam. Det er en sammenblanding av en rekke ulike ting som ikke henger sammen. La oss løse litt opp i dette.

1. Det finnes noe som tolkes som et billedforbud innen islam, eller det finnes blant enkelte muslimer. Enkelte hadith, fortellinger om hva profeten sa og gjorde, går ut på at man ikke ønsker avbildning av levende vesener. De som følger denne tankegangen, problematiserer også fotografering av mennesker og dyr. Men over tid har de fleste godtatt behovet for foto på identitetspapirer. Her handler det altså om hva en selv gjøre, ikke hva andre gjør. 

Billedforbud? 2. Store muslimske grupperinger vil ikke ha avbildninger av noen av Guds profeter. Dermed er det heller ikke tradisjon for avbildninger av bibelske profeter heller, som av muslimer sees på som muslimske. Dette er det dominerende synet blant den største gruppen muslimer – sunnimuslimene. Det handler om en frykt for at slike avbildninger vil fremme avgudsdyrkelse. Man forbyr ikke andre, men man avstår fra å lage eller eie slike bilder selv. Innen den største islamske minoriteten, ulike sjiamuslimske grupper, er det derimot veldig vanlig med bilder av profeten og hans familie.

3. Da er vi fremme ved karikaturtegningene. Det handler altså ikke om at det er noe slags billedforbud i seg selv. Det er snakk om opplevd hån og hets. Tegningene oppfattes som latterliggjørende. Her må man prøve å forstå den muslimske selvforståelse hvor man opplever seg angrepet og fornedret av «Vesten».

 En slik opprydning her gjør ikke problemstillingen enklere, heller ikke vil det påvirke beslutningen om å trykke eller la være. Men det gir i alle fall en forståelse av hva problemet egentlig dreier seg om, en forutsetning for å komme seg videre.

Største blasfemi. Så er det et helt annet spørsmål som flere og flere muslimer og muslimske ledere har begynt å ta tak i, nemlig hva som er den største blasfemiske handlingen. Karikaturtegninger, om enn respektløse, kan ikke endre muslimers syn på profeten som de ser som et forbilde. Kan og bør man i det hele tatt ta tak i dette, eller bør man bare ignorere og bare bla videre?

Terror mot sivile ikke kan uansett aldri unnskyldes med noe som helst. Det viktige fremover er at vi må arbeide med å styrke samholdet i samfunnet vårt og dermed bekjempe en av de viktigteste målene terroristene har for øye med slike terrorangrep. Nemlig å så splittelse.

Vi må stå sammen for å beskytte fellesverdiene i samfunnet vårt. Den store blasfemien mot Gud står uansett ekstremistene bak, som dreper og begår terror i Hans navn. Det tror og håper jeg kan bli et punkt som muslimer og ikke-muslimer kan samle seg bak.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.1.2015

Gå til innlegget

Krangel og mistillit

Publisert nesten 6 år siden

Byrådet i Oslo dyrker mistenksomhet gjennom avtalen med Frp.

Budsjettdebatten i Oslos byråd tidligere denne uken introduserte oss til et manus vi har blitt vant til de siste årene. Et budsjettforlik mellom byrådspartiene og Fremskrittspartiet som blir trukket i siste liten av sistnevnte.

Det blir drama og krangel, og til slutt kommer det frem en avtale hvor Frp har vunnet noen symbolske seire. 

Hva er det så de har oppnådd? 

Her er fire verbalforslag fra Frp som kom inn, og gjorde at Høyre, Venstre og KrF sikret flertall for Oslo-budsjettet for 2015: 

1. Bystyret ber byrådet fremme en sak om hvilke krav, kontrollordninger og oppfølgingstiltak som gjelder overfor foreldre som ikke sørger for en forsvarlig norskopplæring av sine barn – til behandling innen utløpet av første halvår 2015. 

2. Bystyret ber byrådet styrke arbeidet for å avdekke særlig mangelfull norskopplæring av barn og rapportere til bystyret innen utløpet av første halvår 2015. 

3. Bystyret ber regjeringen vurdere bortfall av økonomiske stønader som sanksjonsmidler i tilfeller der foreldre motarbeider at deres barn lærer norsk. 

4. Det etableres obligatorisk språkkartlegging av alle 3-åringer i forbindelse med 3-årskontroll på helsestasjon eller i barnehagene. 

Særlig det første og tredje forslaget er med på å skape et inntrykk av at foreldre med minoritetsbakgrunn faktisk motarbeider at deres barn lærer seg norsk. Her dyrker man mistenksomheten og skaper mistillit mellom storsamfunnet og minoritetsforeldrene. 

Mener Venstre, KrF og Høyre virkelig dette? Har de møtt eller kjenner de til foreldre som motsetter seg at barna lærer seg norsk? Hvis ikke, hvorfor går de med på å skape et stigmatiserende skremmebilde av foreldre med minoritetsbakgrunn på denne måten? 

I tillegg til dette sikret Frp Human Rights Service (HRS) en million mer i støtte. Her kan man mene mye om hva pengene går til, men det handler like mye om hvordan disse pengene sikres. Carl I. Hagen har gjennom flere år kjørt en lignende presstaktikk for å sikre penger til denne tenketanken. 

Vi husker hvordan Hagen i diskusjonen rundt statsbudsjettet i 2002 i siste liten presset den daværende regjeringen til å sikre støtte til HRS. Vi husker også budsjettforhandlingene i Oslos bystyre for 3 år siden. Etter at departementet kuttet i støtten til HRS, sikret Hagen at organisasjonen ble kompensert fra Oslo kommune istedenfor. 

Her handler det ikke om hvorvidt denne tenketanken bør få penger fra det offentlige. Problemet er den politiske prosessen som lå bak. HRS selv var kritiske til hvordan dette hadde skjedd. «Det er ikke rettferdig at HRS får midler av Oslo kommune, like lite som det er rettferdig at Lysbakken fratok oss over halve budsjettet. Det er politikk», skrev daglig leder Rita Karlsen på organisasjonens hjemmeside i november 2011. 

Men enda viktigere enn dette var begrunnelsen fra Carl I. Hagen, som har fått bemerkelsesverdig lite oppmerksomhet. Han mente at det var «naturlig» å støtte organisasjoner «som har sammenfallende syn som oss». 

Er det slik ting skal være? Skal man fra politikernes side kun støtte organisasjoner som har sammenfallende syn som seg selv? I snakket om norske verdier de siste årene har dette aspektet vært fraværende. Vi har hatt det slik her i landet at organisasjonslivet kan komme med flengende kritikk av politikere, uten at man skal være redd for at det vil føre til at man mister pengestøtte fra det offentlige. Mister vi nå dette? Spørsmålet går til byrådspartiene. 

(Trykket på side 2 i Klassekampen 17.12.2014)

Gå til innlegget

Støtte til terror

Publisert rundt 6 år siden

De norske støttespillerne til IS ser ut til å ville at flere norske muslimer skal møte på problemer i samfunnet, så de i neste omgang kan rekrutteres til den bestialske gruppen.

I et kort innslag på TV2 kunne­ man se personer tilhørende gruppen som kaller seg «Profetens Ummah», kjøre rundt i ­Oslos gater med en ropert og hylle den bestialske gruppen i Irak som kaller seg «islamsk stat».

Føler avsky. Dette har, med god grunn, skapt reaksjoner. Dette gjelder hos majoritets­befolkningen, men også hos den muslimske minoriteten. Ekstra ille er det for folk fra områdene­ hvor denne gruppen bedriver sitt direkte uislamske virke, ­både kurdere og sjia­muslimer, men også sunnimuslimske ­arabiske irakere og syrere reagerer med avsky.

Det er grunn til å ta denne gruppen svært alvorlig. Det største­ problemet er selvsagt for folk som frykter for sine kjære i disse områdene hvor IS herjer, men det er svært bekymringsfullt at unge mennesker som er født eller oppvokst her i landet støtter en slik bestialsk gruppe. Videoene fra gruppen de hyller er så grusomme at de ikke har kunnet blitt vist på norsk TV.

De av oss som har sett dem skulle gjerne hatt dem usett. Gruppens strategi synes å være å skape frykt gjennom ­grusomhet og bestialske handlinger. Hva deres norske støttespillere egentlig ønsker er ikke godt å si. Det virker som de ønsker å skape mer splid i samfunnet, rett og slett fordi de ønsker at flere norske muslimer skal møte på problemer, så de i neste omgang vil kunne bli et rekrutteringsgrunnlag for dem her.

Støtte til ekstremistene. 
IS'­ grusomheter mot ulike religiøse minoriteter synes ikke å kjenne noen grenser. Men hva kan gjøres? Bør Vesten inn og bombe,­ bør man gi våpen til ­deres motstandere? Spørsmålene­ er ­mange.

Mange lurer også på hva man kunne gjort annerledes. Ville en økt grad av militær hjelp til den syriske opposisjonen, da ­sivil uro der gikk over til borger­krig, hjulpet? Det virker lite trolig,­ mest grunnet den spredde og ustrukturerte opposisjonen. Det hadde nok vært en bedre idé med politisk støtte, press på Syria, luftstøtte til ­opposi­sjonen når bråket hadde startet og ikke minst press på Saudi Arabia og andre gulfstater som har gitt massive mengder våpen og penger til «sine» grupper i Syria. Disse gruppene var ofte nettopp IS og lignende grupper.

Denne støtten fra gulfstatene har vært en del av en motstand mot Muslimbrødrene, som også var til stede i Syria. Gulfstatene fryktet at de ville kunne bli en del av en ny regjering i landet. Denne støtten til ­ekstremister fra Gulfstatene har stort sett ikke fått mye presse, og det lille som var ble borte etter at Israels krig mot Gaza startet. Den har imidlertid foregått med ­uforminsket styrke, og er en stor del av konflikten.

Kamp mot myndighetene. I Irak er det viktig å også forstå at IS' suksess handler vel så mye om den irakiske regjeringens politikk som de siste årene har presset­ den store sunniminoriteten i landet vekk fra all politisk makt og innflytelse. Den gode nyheten i så måte er at mye av støtten til IS i Irak ikke handler om støtte til dem, men er en vei ut for mange irakiske sunni­muslimer til å kjempe imot myndighetene. Press på regjeringen for å gi minoriteten større innflytelse, samt press på ledelsen i disse gruppene til å skyve ut IS bør være en god strategi.

Lørdag 23. august har norske­ muslimer bestemt seg for å arrangere­ et demonstrasjonstog mot IS. Den kan også sees på som motstand til den lokale støtte­gruppen til disse, den tidligere­ omtalte gruppen som bruker navnet «Profetens Ummah». Disse gruppene, både her og i utlandet, er et problem først og fremst for muslimer. Dette må vi ta tak i, og jeg ser med glede at det nå blir gjort.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3504 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
13 dager siden / 1227 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 963 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
19 dager siden / 884 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
11 dager siden / 821 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
10 dager siden / 632 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
23 dager siden / 563 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere