Shoaib Sultan

Alder: 46
  RSS

Om Shoaib

(Klippet og tilpasset fra Wikipedia-profilen):

Shoaib M. Sultan (født 22. desember 1973) er en norsk-pakistansk organisasjonsmann, samfunnsdebattant og politiker.

I september 2011 ble han ansatt som rådgiver med ansvar for kartlegging av høyreekstreme miljøer hos Antirasistisk Senter.

Tidligere var han ansatt som generalsekretær i Islamsk Råd Norge i perioden 2007–2010, et råd han tidligere var valgt inn i som sekretær (2002-2005).

Han stilte også til fylkes- og kommunalvalget i Oslo i 2011 som tredjekandidat for Miljøpartiet de Grønne, og er valgt som andre vara for Harald August Nissen etter første vara Hanna E. Marcussen.

I tillegg sitter han i det regjeringsoppnevnte religionspolitiske utvalget som ledes av Sturla Stålsett, i brukerutvalget ved Oslo universitetssykehus, og har sittet i utvalget ved Universitetet i Oslo som utredet et mulig Senter for islamske studier ved universitetet.

Han har vært aktiv i integreringsdebatten, og skrevet en rekke artikler om dette og flere andre temaer.

Han skriver også bloggen "Muslimen" på http://www.shoaib.no/muslimen

Følgere

Hjertesukk: Når NRK er mikrofonstativ

Publisert nesten 5 år siden

La meg starte med et dypt sukk på vegne av norske muslimer over de siste uttalelsene til Najmuddin Faraj Ahmad om støtte til terror, som kom frem i et intervju på NRK.

Ahmed (blant de fleste nordmenn kjent under navnet Mullah Krekar) uttaler her støtte til terroren i Paris mot Charlie Hebdo, han nevner ikke og / eller blir ikke spurt om angrepet på det jødiske koshermarkedet, skulle ønske han var spurt om dette. Uansett, i dette intervjuet sier han i mer eller mindre klare ordelag at om noen begår forbrytelser ifølge ham som skal straffes med døden som kan alle og enhver drepe dem. 

I intervjuet på NRK snakker han spesifikt om tre navngitte kurdere som han har truet tidligere skal drepes. En av disse tre har sagt at han er redd for å bli drept av noen som hører på Ahmed, og det sier Ahmed at han skal. Han lover sogar en gave til den som dreper en av disse, og går ut med støtte til de som drar som fremmedkrigere til Syria. I intervjuet kommer han med mange indirekte trusler, litt i den samme tradisjon som «dette er ikke en trussel men en advarsel».

Det virker imidlertid som at han sier dette mest for å sikre eller skape støtte for seg i Syria. Jeg tror han kanskje forbereder seg på en retur, og vil ha en posisjon hos Da’esh, (altså den gruppen som kaller seg Islamsk Stat.)

Jeg synes at intervjuet var opplysende, men manglet i alle fall i den delen som ble vist på NRK. Jeg frykter at norske journalister igjen fungerer som et mikrofonstativ. Litt i samme tradisjon som VG intervjuet av Ubaydullah Hussain.

Gå til innlegget

Forenklet debatt om karikaturer

Publisert rundt 5 år siden

Den store blasfemien mot Gud står uansett ekstremistene bak, som dreper og begår terror i Hans navn.

Debatten om karikaturtegningene er en kompleks debatt som forringes av forenklinger.

I dagene etter terrorangrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo og deretter mot et jødisk supermarked har debatten stått om karikaturer og ytringsfrihet. Det første og viktige å slå fast er at ytringsfriheten er en viktig verdi i seg selv, men at det er minst like viktig å forstå at det er en forutsetning for religionsfriheten.

Mitt eget ståsted i saken er enkelt, synes jeg selv i alle fall. Men det har for enkelte syntes å være vanskelig å ta inn over seg. Jeg setter ytringsfriheten høyt og støtter retten til å trykke også blasfemiske eller på andre måter provoserende karikaturer. Samtidig forbeholder jeg meg retten til å kritisere en gitt beslutning om å trykke de samme karikaturene.

Jeg provoseres ikke av publiseringen av den siste Charlie Hebdo-forsiden, men jeg liker den ikke. Vi vet heller ikke om det er Muhammed som er karikert, men denne og andre karikaturer tolkes til være av Muhammed, og det skaper opphisselse hos noen.

Press. En uheldig tolkning av striden har vært å legge et press på en rekke medier om å trykke – trykkefriheten forsøkes skyves over til en trykkeplikt. Det er faktisk en tilnærming som begrenser ytringsfriheten, som forutsetter en fri og uavhengig presse med redaktører som er de eneste som kan og skal kunne ta beslutningen om hva som skal på trykk. Dette er et prinsipp som jeg støtter fullt ut! Et press om å trykke karikaturer er slik sett like problematisk som et press for ikke å trykke.

Personlig synes jeg det er et kjempeproblem dersom en tegner ikke tør tegne, eller en redaktør ikke tør trykke en tegning av frykt for konsekvenser. Jeg håper samtidig at de kan la være å gjøre det av helt andre årsaker.

Det er også en del merkelige og feilaktige forestillinger som det kan være greit å rydde litt opp i. Det fremstilles ofte som at karikaturstriden handler om en strid om et billedforbud innen islam. Det er en sammenblanding av en rekke ulike ting som ikke henger sammen. La oss løse litt opp i dette.

1. Det finnes noe som tolkes som et billedforbud innen islam, eller det finnes blant enkelte muslimer. Enkelte hadith, fortellinger om hva profeten sa og gjorde, går ut på at man ikke ønsker avbildning av levende vesener. De som følger denne tankegangen, problematiserer også fotografering av mennesker og dyr. Men over tid har de fleste godtatt behovet for foto på identitetspapirer. Her handler det altså om hva en selv gjøre, ikke hva andre gjør. 

Billedforbud? 2. Store muslimske grupperinger vil ikke ha avbildninger av noen av Guds profeter. Dermed er det heller ikke tradisjon for avbildninger av bibelske profeter heller, som av muslimer sees på som muslimske. Dette er det dominerende synet blant den største gruppen muslimer – sunnimuslimene. Det handler om en frykt for at slike avbildninger vil fremme avgudsdyrkelse. Man forbyr ikke andre, men man avstår fra å lage eller eie slike bilder selv. Innen den største islamske minoriteten, ulike sjiamuslimske grupper, er det derimot veldig vanlig med bilder av profeten og hans familie.

3. Da er vi fremme ved karikaturtegningene. Det handler altså ikke om at det er noe slags billedforbud i seg selv. Det er snakk om opplevd hån og hets. Tegningene oppfattes som latterliggjørende. Her må man prøve å forstå den muslimske selvforståelse hvor man opplever seg angrepet og fornedret av «Vesten».

 En slik opprydning her gjør ikke problemstillingen enklere, heller ikke vil det påvirke beslutningen om å trykke eller la være. Men det gir i alle fall en forståelse av hva problemet egentlig dreier seg om, en forutsetning for å komme seg videre.

Største blasfemi. Så er det et helt annet spørsmål som flere og flere muslimer og muslimske ledere har begynt å ta tak i, nemlig hva som er den største blasfemiske handlingen. Karikaturtegninger, om enn respektløse, kan ikke endre muslimers syn på profeten som de ser som et forbilde. Kan og bør man i det hele tatt ta tak i dette, eller bør man bare ignorere og bare bla videre?

Terror mot sivile ikke kan uansett aldri unnskyldes med noe som helst. Det viktige fremover er at vi må arbeide med å styrke samholdet i samfunnet vårt og dermed bekjempe en av de viktigteste målene terroristene har for øye med slike terrorangrep. Nemlig å så splittelse.

Vi må stå sammen for å beskytte fellesverdiene i samfunnet vårt. Den store blasfemien mot Gud står uansett ekstremistene bak, som dreper og begår terror i Hans navn. Det tror og håper jeg kan bli et punkt som muslimer og ikke-muslimer kan samle seg bak.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.1.2015

Gå til innlegget

Krangel og mistillit

Publisert rundt 5 år siden

Byrådet i Oslo dyrker mistenksomhet gjennom avtalen med Frp.

Budsjettdebatten i Oslos byråd tidligere denne uken introduserte oss til et manus vi har blitt vant til de siste årene. Et budsjettforlik mellom byrådspartiene og Fremskrittspartiet som blir trukket i siste liten av sistnevnte.

Det blir drama og krangel, og til slutt kommer det frem en avtale hvor Frp har vunnet noen symbolske seire. 

Hva er det så de har oppnådd? 

Her er fire verbalforslag fra Frp som kom inn, og gjorde at Høyre, Venstre og KrF sikret flertall for Oslo-budsjettet for 2015: 

1. Bystyret ber byrådet fremme en sak om hvilke krav, kontrollordninger og oppfølgingstiltak som gjelder overfor foreldre som ikke sørger for en forsvarlig norskopplæring av sine barn – til behandling innen utløpet av første halvår 2015. 

2. Bystyret ber byrådet styrke arbeidet for å avdekke særlig mangelfull norskopplæring av barn og rapportere til bystyret innen utløpet av første halvår 2015. 

3. Bystyret ber regjeringen vurdere bortfall av økonomiske stønader som sanksjonsmidler i tilfeller der foreldre motarbeider at deres barn lærer norsk. 

4. Det etableres obligatorisk språkkartlegging av alle 3-åringer i forbindelse med 3-årskontroll på helsestasjon eller i barnehagene. 

Særlig det første og tredje forslaget er med på å skape et inntrykk av at foreldre med minoritetsbakgrunn faktisk motarbeider at deres barn lærer seg norsk. Her dyrker man mistenksomheten og skaper mistillit mellom storsamfunnet og minoritetsforeldrene. 

Mener Venstre, KrF og Høyre virkelig dette? Har de møtt eller kjenner de til foreldre som motsetter seg at barna lærer seg norsk? Hvis ikke, hvorfor går de med på å skape et stigmatiserende skremmebilde av foreldre med minoritetsbakgrunn på denne måten? 

I tillegg til dette sikret Frp Human Rights Service (HRS) en million mer i støtte. Her kan man mene mye om hva pengene går til, men det handler like mye om hvordan disse pengene sikres. Carl I. Hagen har gjennom flere år kjørt en lignende presstaktikk for å sikre penger til denne tenketanken. 

Vi husker hvordan Hagen i diskusjonen rundt statsbudsjettet i 2002 i siste liten presset den daværende regjeringen til å sikre støtte til HRS. Vi husker også budsjettforhandlingene i Oslos bystyre for 3 år siden. Etter at departementet kuttet i støtten til HRS, sikret Hagen at organisasjonen ble kompensert fra Oslo kommune istedenfor. 

Her handler det ikke om hvorvidt denne tenketanken bør få penger fra det offentlige. Problemet er den politiske prosessen som lå bak. HRS selv var kritiske til hvordan dette hadde skjedd. «Det er ikke rettferdig at HRS får midler av Oslo kommune, like lite som det er rettferdig at Lysbakken fratok oss over halve budsjettet. Det er politikk», skrev daglig leder Rita Karlsen på organisasjonens hjemmeside i november 2011. 

Men enda viktigere enn dette var begrunnelsen fra Carl I. Hagen, som har fått bemerkelsesverdig lite oppmerksomhet. Han mente at det var «naturlig» å støtte organisasjoner «som har sammenfallende syn som oss». 

Er det slik ting skal være? Skal man fra politikernes side kun støtte organisasjoner som har sammenfallende syn som seg selv? I snakket om norske verdier de siste årene har dette aspektet vært fraværende. Vi har hatt det slik her i landet at organisasjonslivet kan komme med flengende kritikk av politikere, uten at man skal være redd for at det vil føre til at man mister pengestøtte fra det offentlige. Mister vi nå dette? Spørsmålet går til byrådspartiene. 

(Trykket på side 2 i Klassekampen 17.12.2014)

Gå til innlegget

Støtte til terror

Publisert over 5 år siden

De norske støttespillerne til IS ser ut til å ville at flere norske muslimer skal møte på problemer i samfunnet, så de i neste omgang kan rekrutteres til den bestialske gruppen.

I et kort innslag på TV2 kunne­ man se personer tilhørende gruppen som kaller seg «Profetens Ummah», kjøre rundt i ­Oslos gater med en ropert og hylle den bestialske gruppen i Irak som kaller seg «islamsk stat».

Føler avsky. Dette har, med god grunn, skapt reaksjoner. Dette gjelder hos majoritets­befolkningen, men også hos den muslimske minoriteten. Ekstra ille er det for folk fra områdene­ hvor denne gruppen bedriver sitt direkte uislamske virke, ­både kurdere og sjia­muslimer, men også sunnimuslimske ­arabiske irakere og syrere reagerer med avsky.

Det er grunn til å ta denne gruppen svært alvorlig. Det største­ problemet er selvsagt for folk som frykter for sine kjære i disse områdene hvor IS herjer, men det er svært bekymringsfullt at unge mennesker som er født eller oppvokst her i landet støtter en slik bestialsk gruppe. Videoene fra gruppen de hyller er så grusomme at de ikke har kunnet blitt vist på norsk TV.

De av oss som har sett dem skulle gjerne hatt dem usett. Gruppens strategi synes å være å skape frykt gjennom ­grusomhet og bestialske handlinger. Hva deres norske støttespillere egentlig ønsker er ikke godt å si. Det virker som de ønsker å skape mer splid i samfunnet, rett og slett fordi de ønsker at flere norske muslimer skal møte på problemer, så de i neste omgang vil kunne bli et rekrutteringsgrunnlag for dem her.

Støtte til ekstremistene. 
IS'­ grusomheter mot ulike religiøse minoriteter synes ikke å kjenne noen grenser. Men hva kan gjøres? Bør Vesten inn og bombe,­ bør man gi våpen til ­deres motstandere? Spørsmålene­ er ­mange.

Mange lurer også på hva man kunne gjort annerledes. Ville en økt grad av militær hjelp til den syriske opposisjonen, da ­sivil uro der gikk over til borger­krig, hjulpet? Det virker lite trolig,­ mest grunnet den spredde og ustrukturerte opposisjonen. Det hadde nok vært en bedre idé med politisk støtte, press på Syria, luftstøtte til ­opposi­sjonen når bråket hadde startet og ikke minst press på Saudi Arabia og andre gulfstater som har gitt massive mengder våpen og penger til «sine» grupper i Syria. Disse gruppene var ofte nettopp IS og lignende grupper.

Denne støtten fra gulfstatene har vært en del av en motstand mot Muslimbrødrene, som også var til stede i Syria. Gulfstatene fryktet at de ville kunne bli en del av en ny regjering i landet. Denne støtten til ­ekstremister fra Gulfstatene har stort sett ikke fått mye presse, og det lille som var ble borte etter at Israels krig mot Gaza startet. Den har imidlertid foregått med ­uforminsket styrke, og er en stor del av konflikten.

Kamp mot myndighetene. I Irak er det viktig å også forstå at IS' suksess handler vel så mye om den irakiske regjeringens politikk som de siste årene har presset­ den store sunniminoriteten i landet vekk fra all politisk makt og innflytelse. Den gode nyheten i så måte er at mye av støtten til IS i Irak ikke handler om støtte til dem, men er en vei ut for mange irakiske sunni­muslimer til å kjempe imot myndighetene. Press på regjeringen for å gi minoriteten større innflytelse, samt press på ledelsen i disse gruppene til å skyve ut IS bør være en god strategi.

Lørdag 23. august har norske­ muslimer bestemt seg for å arrangere­ et demonstrasjonstog mot IS. Den kan også sees på som motstand til den lokale støtte­gruppen til disse, den tidligere­ omtalte gruppen som bruker navnet «Profetens Ummah». Disse gruppene, både her og i utlandet, er et problem først og fremst for muslimer. Dette må vi ta tak i, og jeg ser med glede at det nå blir gjort.

Gå til innlegget

En høyreekstrem vind over Europa?

Publisert over 6 år siden

Mange europeiske land har opplevd høyreekstrem vold de siste årene, og mange har advart mot en økende tendens. Det er behov både for bedre faktakunnskaper om en bekymringsfull situasjon, og for fokus på effektive motstrategier.

Antirasistisk Senter inviterer derfor til en konferanse 8. og 9. oktober på Litteraturhuset i Oslo om dagens sammensatte, komplekse og kompliserte situasjonsbilde, og spesielt om erfaringene fra arbeidet mot høyreekstremisme i ulike land, blant annet med et titalls internasjonale innledere fra aktuelle land.


Det høyreekstreme hatet gir seg varierte utslag. Vi har alt fra ekstrem vold fra enkeltpersoner som Anders Behring Breivik i Norge, Lasermannen 1 og 2 i Sverige og den lille, nynazistiske gruppen i Tyskland som myrdet en rekke innvandrere. En helt annen type trussel utgjør det når fascistiske eller fascistisk orienterte partier oppnår mange stemmer ved valg og kan innta landets parlament.

Vi har sett dette siste spesielt i Hellas, hvor det nazistiske partiet Gyllen Daggry hatt stor fremgang, og fått vokse nesten uten motstand. Nå opplever de at deres parlamentarikere blir arrestert, sammen med en rekke andre partitopper. Bakgrunnen er omfattende overvåkning og etterforskning som har avslørt en fascistisk, paramilitær kamporganisasjon som ble ledet av parlamentarikere, og som har stått bak angrep på politiske motstandere, minoriteter og innvandrere, helt i tråd med de historiske erfaringene med slike partier på ytre høyre fløy. Ulike dødsfall knyttes opp mot disse gruppene, men den utløsende årsaken for det presset som partiet nå opplever er drapet på den kjente greske rapperen og anti-fascisten Pavlos Fyssas. Men mens vi kan snakke om partiet og den oppslutningen det har hatt, er det minst like viktig å snakke om den stilltiende støtte som partiet synes å ha hatt blant myndighetene og politiet.

Høyreekstreme grupper ulike steder blir selvsagt formet av lokale forhold. Forskjellene er likevel ikke større enn at hatet stort sett retter seg mot jøder, romfolk, muslimer og/eller innvandrere, og gjerne også homofile. Ungarske Jobbik er en interessant størrelse på denne fløyen, fordi partiet så tydelig plasserer seg innenfor en gammel, europeisk hat-tradisjon. I motsetning til flere av sine europeiske motparter definerer ikke Jobbik islam og muslimer som fiende, men snarere romfolk, jøder og homofile, i tillegg til politiske motstandere. Partiet ønsker, og søker, også i større grad allianser østover. Tilsvarende fiendebilder vil man gjenfinne eksempelvis i Tsjekkia, hvor det denne høsten har vært regelmessige sammenstøt mellom høyreekstremister som marsjerer mot romfolks landsbyer og hjem, og antirasister og politi.

I Tyskland har vi etter gjenforeningen i 1990 sett en høyreekstremistisk bølge skylle over det som tidligere var Øst-Tyskland, sammen med massearbeidsledighet og industridød. Selv om Tyskland har klart seg gjennom de verste økonomiske utfordringene, forblir høyreekstreme grupperinger relativt store og sterke i Tyskland i dag også. I tillegg har vi sett den nynazistiske gruppen National Socialist Underground (NSU) som over et tiår myrdet en rekke mennesker med utenlandsk bakgrunn, og som unnslapp fokus fra politiet fordi man rett og slett ikke så etter dem. Politiet regnet drapene som interne oppgjør i disse miljøene, og gjorde ikke mye for å oppklare dem. I etterkant av avsløringene har politiet måttet tåle meget hard kritikk.

I Sverige har mye fokus vært på det høyreradikale partiet Sverigedemokratene, spesielt etter at de kom inn i Riksdagen. Samtidig har et åpenlyst nazistisk parti, Svenskarnas parti, etablert seg og er i vekst. Ved valget i 2010 fikk partiet 1 kommunerepresentant, og har siden da hatt 4-5 avhoppere / overganger fra Sverigedemokratene og en fra Nationaldemokraterna. Sverige har hatt større og bedre organiserte ekstremistgrupper enn vi har hatt her i Norge, men disse gruppene har ikke hatt en politisk front. Nå synes det som om de samler seg og bygger en bredere og bedre organisert politisk front, en utvikling det selvsagt er viktig å være årvåken overfor.

Også etter terrorangrepet 22. juli 2011 har det vært flere hendelser i Norge som er relevante å ta med når man skal vurdere dagens situasjon. Vi har blant annet opplevd et brutalt angrep på den tidligere lederen for Ungdom mot rasisme utenfor hennes hjem våren 2013. Vi har også opplevd knivstikkingen av en 16-åring utenfor Blitz utført av personer som skal ha ropt «Sieg Heil» og gjort nazihilsen nå i høst. Mens drapene på en antirasist i Hellas – og dels også drapet på en 18 år gammel antirasist i Paris i juni i år – har vakt internasjonal oppsikt, ble det forsøkte drapet på en antirasist i Oslo sentrum framstilt i offentligheten nærmest som en triviell hendelse. Spørsmålet det er nødvendig å stille seg er om norsk offentlighet stadig, også etter 22. juli, kvier seg for å ta høyreekstrem ideologi og høyreekstreme grupper på tilstrekkelig alvor.

Vår vurdering av trusselbildet relatert til høyreekstremisme i Norge er i all hovedsak at den primære risikoen ikke er knyttet til de etablerte og i all hovedsak lite funksjonelle organisasjonene med ulik høyreekstrem identitet, men til den uoversiktlige underskogen av enkeltpersoner som i større eller mindre grad kan være forbundet med disse organisasjonene. Norge skiller seg her fra flere andre europeiske land. Likheten er å finne i hva vi vil mene er en viss oppblomstring av høyreekstreme holdninger de siste årene, selv om disse i Norge ikke gir seg utslag i organisering av en type som er synlig i gatebildet. Faktum er imidlertid at hatet florerer på nett, og samtidig som det ikke må overvurderes, må det heller ikke undervurderes simpelthen fordi det er vanskelig å bedømme.

Rune Berglund Steen, leder
Shoaib Sultan, spesialrådgiver på ekstremisme, Antirasistisk Senter

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere