Shoaib Sultan

Alder: 46
  RSS

Om Shoaib

(Klippet og tilpasset fra Wikipedia-profilen):

Shoaib M. Sultan (født 22. desember 1973) er en norsk-pakistansk organisasjonsmann, samfunnsdebattant og politiker.

I september 2011 ble han ansatt som rådgiver med ansvar for kartlegging av høyreekstreme miljøer hos Antirasistisk Senter.

Tidligere var han ansatt som generalsekretær i Islamsk Råd Norge i perioden 2007–2010, et råd han tidligere var valgt inn i som sekretær (2002-2005).

Han stilte også til fylkes- og kommunalvalget i Oslo i 2011 som tredjekandidat for Miljøpartiet de Grønne, og er valgt som andre vara for Harald August Nissen etter første vara Hanna E. Marcussen.

I tillegg sitter han i det regjeringsoppnevnte religionspolitiske utvalget som ledes av Sturla Stålsett, i brukerutvalget ved Oslo universitetssykehus, og har sittet i utvalget ved Universitetet i Oslo som utredet et mulig Senter for islamske studier ved universitetet.

Han har vært aktiv i integreringsdebatten, og skrevet en rekke artikler om dette og flere andre temaer.

Han skriver også bloggen "Muslimen" på http://www.shoaib.no/muslimen

Følgere

Muslimske ledere ut mot klimaendringer

Publisert over 4 år siden

En rekke ulike religiøse og spirituelle ledere går ut med advarsler om klimaendringer.

I etterkant av at Pave Francis gikk ut med en erklæring som advarte mot klimaendringer og oppfordret til sterke kutt i utslippene av klimagasser, har flere andre religiøse ledere kommet på banen. Deriblant også en stor gruppe muslimske ledere, som gjennom en felles erklæring som de gikk ut med i august 2015, peker på de forpliktelsene menneskene har for å ivareta naturen. Erklæringen er, ikke helt ulikt det pavelige dokumentet, preget av et åndelig og spirituelt språk på samme tid som det er mange referanser til vitenskapen. Det slås fast uten tvil at klimaet faktisk er i ferd med å endre seg drastisk, og det skyldes menneskelig påvirkning. 

En interessant observasjon fra erklæringen er dette med det ironiske i hvor fossil energi kommer fra, nemlig resultatet av klimaendringer for lenge tilbake, og hvor vi driver utviklingen med vår kortsiktige tenkning og bruk av dette. Det pekes på det naturlige mangfoldet som en berikelse, og de stadig raskere klimaendringene som en konsekvens av menneskets grådighet og kortsiktige tenkning. Viktighet med solidaritet med kommende generasjoner står sentralt, men også med fattige som rammes hardere av klimaendringene og også med resten av skaperverket. 

Erklæringen har også inkorporert punkter fra klimapanelet IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change) sin studie om at den nåværende (og økende) trusselen mot økosystemet globalt fra klimaendringer, økende tilfeller av ekstremvær, det skjeve utfallet av klimaendringer hvor fattige rammes hardere av slike endringer og ikke minst følgene klimaendringene får for verdensøkonomien. Muslimske land er for øvrig både blant de fattige som rammes hardest, og blant de store oljeproduserende landene. Appellen er fra muslimske ledere, men den går ikke ut til bare muslimer, man retter det mot alle mennesker, igjen ganske likt teksten fra paven. Erklæringen gjør også et poeng ut av å plassere mer ansvar hos land som er mer utviklet, og ikke minst på de landene som har mye olje eller kull.

Til tross for referansene til vitenskapen er det religiøse språket et viktig element. Balanse i naturen beskrives som «mizan», og en endring i dette som «fasad» (korrupsjon) eller «fitna», altså det å spre uro på jorden. Dette er religiøse utrykk hentet fra hellige skrifter og som påvirker de ulike troende, men om de bare får høre det. Dessverre er det så altfor sjeldent, selv om det skjer i økende grad, at miljø og klima tas opp i prekenen eller taler fra religiøse ledere, men vi har noen få ildsjeler som tar det opp med jevne mellomrom, men det er dessverre så altfor få. Situasjonen er ikke så veldig annerledes i Norge heller.

Gå til innlegget

Stemmene fra Groruddalen

Publisert nesten 5 år siden

Boken til Halvor Fosli er et partsinnlegg i en viktig debatt, vi bør få flere fra ulike hold. Boken bør få kritikk, men for det som skrives der, ikke hva som ikke tas med eller hvem forfatteren velger å snakke med!

I etterkant av Halvor Foslis bok «Fremmed i eget land – Samtaler med den tause majoritet» har vi fått en rekke ulike debatter. Fosli har i etterkant sagt seg misforstått på undertittelen, som skal si noe om at det her handler om «den vanlige mannen i gata» og som ikke henspiller på at det er snakk om en majoritet. Han beklager at dette har blitt en debatt som trekker fokuset vekk fra boka i seg selv. Jeg er enig med ham i dette. 

Foslis påstand om det amerikanske uttrykket silent majority er derimot feil. Det ble popularisert av president Richard Nixon under protestene mot Vietnamkrigen. Nixon ba da den tause majoritet om støtte mot en høylytt minoritet. Altså betyr uttrykket på engelsk akkurat det samme som på norsk: det tause flertallet. Dette brukes ofte i samfunnsdebatten når man påberoper seg støtte fra mange flere enn de som er villige til å stå frem. Et flertall.

Til Foslis forsvar kan jeg si at en del av kritikken mot ham skyter på feil mål og derfor bommer fullstendig. Det er alltid dumt med kritikk av hvem en forfatter velger å snakke med. Vil man ha en annen bok med andre utvalgte, så bør man skrive den selv. 

Later man som om utvalget er representativt for alle, så er det selvsagt feil og kritikkverdig. Jeg kan imidlertid ikke se at Fosli gjør dette utover den noe uheldige undertittelen. Jeg har sågar sett at det har blitt sådd tvil om det er reelle intervjuer, siden personene han intervjuer er anonymiserte. Anklagen er da at Fosli bare har funnet på disse intervjuene, eller at han har intervjuet egne venner som deler hans meninger. Slikt er uhyre skadelig for debatten. 

Som muslim i den norske samfunnsdebatten er jeg godt kjent med anklager om løgn, og vet både hvor vanskelig slikt er å beskytte seg mot og hvor sårende det er å bli anklaget for løgn. Det fører aldri til en seriøs eller konstruktiv debatt. 

Da er det viktigere og riktigere å anerkjenne at disse stemmene og erfaringene finnes der ute. Antallet er egentlig ikke det mest interessante. Fosli er ganske tydelig på eget ståsted, som også kommer nokså klart frem i spørsmålene som i stor grad er insisterende og negativt innstilte. Dette kan og bør problematiseres. Som man roper i skogen får man svar, sies det. 

Boka har også blitt kritisert ut fra vitenskapelige kriterier. Men dette er ikke et vitenskapelig verk. Det er en debattbok. Forfatteren er ikke en forsker som skal være nøytral, men en samfunnsdebattant med et klart ståsted. 

Jeg er svært uenig med utgangspunktet til Fosli, men ser det ikke som særlig konstruktivt å angripe forfatteren eller prosjektet hans for noe det ikke prøver å være. Så noen av de problematiske spørsmålene, spørsmål om «omvendt mobbing» – at norske elever mobbes av minoritetsungdom – gir ingen mening. «Omvendt mobbing» er et like intetsigende begrep som «omvendt rasisme». Mobbing finnes, rasisme finnes, hos ulike grupper. Hvordan vi skal gripe fatt i det får man ikke tatt grundig nok tak i, heller ikke hos Fosli. 

Spørsmål av typen ‘om informantene kjenner til at barn mobbes for å ha salami på brødskiva’ blir litt dumt, men gir faktisk interessante svar. Ingen har opplevd det, men mange har hørt om det. Kanskje nettopp gjennom denne polariserte debatten. 

«Islam tar for stor plass», mener Fosli, noe det jo vitterlig gjør når islam og muslimer tas opp (på en negativ måte) i mediene hele tida. Da er svaret på spørsmålet om islam er en berikelse for Norge, på en måte gitt. Likevel er det interessant å se at det forbausende ofte er de som blir intervjuet, som i noe grad modererer Foslis insinuasjoner og utgangspunkt. Bekymringer over endringer handler om mange ting for dem det gjelder. Boka gir ikke så mange svar, men stiller noen interessante spørsmål. 

Presenteres den som sannheten med stor S er det et problem, men som en sannhet vi må forholde oss til er den interessant. 

Vi trenger flere slike bøker, også med et helt annet utgangspunkt.

(innlegget ble publisert først i Klassekampen 17.10.2015)

Gå til innlegget

Frihet til å være uenig

Publisert rundt 5 år siden

Det kunne aldri falt meg inn å påstå at Mathiesen ønsket å undergrave ytringsfriheten, bare fordi han ikke var enig med meg.

Anlov P. Mathiesen stiller noen interessante spørsmål til meg i «Ytringsfrihet og lederskap». Mye av teksten handler om mitt syn på homofili, hvor Mathiesen tolker både hva jeg sier og hva han tror at jeg kanskje mener med det jeg sier. Han mener blant annet at det minner om "politisk skreddersøm" når jeg svarer på hva jeg faktisk mener om homofili. Denne formen for mistenkeliggjøring har jeg allerede svart på flere ganger, så her får jeg bare henvise Mathiesen og andre til dette.

Det jeg vil svare på her, handler om Mathiesens utfordring hva gjelder ytringsfrihet, i forbindelse med karikaturstriden for 10 år siden. Jeg møtte redaktør Vebjørn Selbekk i en radiodebatt samme dag som publiseringen, og fremførte omtrent samme standpunkt da som i dag. Enkelt forklart er svaret at jeg selvsagt forsvarer retten til å publisere slike tegninger, også når de er sårende og krenkende. Imidlertid, og her er poenget en del bevisst velger å misforstå: Jeg forbeholder meg retten til å være uenig i en slik publisering, og å også kritisere beslutningen om å trykke dem.

Problemstillingen minner meg litt om folk som fremmer sterke meninger, men opplever det som knebling når de imøtegås. Man har selvsagt rett til sine meninger, men ikke rett til å ikke bli kritisert for dem. På samme måte har selvsagt den enkelte redaktør rett til å publisere ting som virker krenkende på noen, men man kan ikke frabe seg kritikk av en slik beslutning. Selbekk, i min opplevelse av ham både da og også i mange senere møter, synes heller ikke å ha et problem med å bli kritisert, slik heller ikke jeg har det.

Mathiesen skriver: "Det kan se ut som om Oslos ordførerkandidat ønsker å redefinere ytringsfriheten på en slik måte at den ikke lenger kan åpne for religionskritikk som oppleves krenkende." Jeg syns mildt sagt det er merkelig at Mathiesen leser min kritikk av publiseringen, som jeg altså mener viste dårlig skjønn, på denne måten. Det hele minner veldig mye om en posør som, når han er ferdig med å slå inn åpne dører, slår seg på brystet i avisen og hevder å vite nøyaktig hvilke meninger som skal kunne kritiseres, og hvilke ikke. Altså hva som er riktig bruk av den umistelige ytringsfriheten, og hva som er feil.

At Mathiesen velger å bruke denne saken for å så tvil om mine verdier, sier derfor egentlig mest om ham og hans syn på ytringsfrihet - hvem som skal ha lov til å bruke den, og til hva. For det er jo nettopp frihet til å åpent publisere, kritisere og fremme synspunkter ikke alle deler, som definerer ytringsfriheten. Derfor kunne det aldri falt meg inn å påstå at Mathiesen ønsket å undergrave ytringsfriheten, bare fordi han ikke var enig med meg. Dét er nok den store forskjellen på Mathiesen og meg.

Gå til innlegget

I Dovregubbens hall

Publisert rundt 5 år siden

Trollene får ha meg unnskyldt. Jeg har hittil tolerert dere på Facebook, for å vise at jeg ikke har noe å skjule og at jeg er villig til å ta debatten. Men nå er det slutt. Dere vil bli blokkert, alle som én.

Jeg kan leve med drapstrusler fra høyre-
ekstremister og IS-tilhengere, men jeg kan ikke lenger leve med troll.

Jeg kan leve med hets, sjikane og mistenkeliggjøring mot meg personlig, men jeg kan ikke lenger leve med denne­ konstante brønnpissingen, fordi­ den truer med å ramme mitt eget parti, Miljøpartiet De Grønne (MDG), i det kommende valget i Oslo.

Det tiskes i krokene, det hviskes i skyggene: «MDGs ord
førerkandidat Shoaib Sultan har en skjult agenda. Han påstår at han er demokrat, men i virkeligheten vil han innføre sharia-lover i Norge.»

Det påstås at jeg lyver, at jeg er en uærlig mann. Det er akkurat like usant og på nøyaktig samme lave nivå som påstandene i USA om at president Obama «egentlig» er muslim.

Hogg. Jeg har i hele min korte­ politiske karriere forsøkt å fremme­ nyanser i debatten. Det er slett ikke tilfeldig at jeg valgte det blokkuavhengige MDG. Som så mange andre nordmenn og -kvinner er jeg oppgitt over politikere fra begge fløyer som bruker mer tid på å krangle med hverandre enn å arbeide for velgernes ønsker, krav og behov.

Men det har dessverre medført at jeg nok har vært for lite flink til å bruke store bokstaver når det muligens har vært nødvendig. I ettertid ser jeg at jeg har stilt meg lagelig til for hogg fra nettrollene og hat-kommentariatet.

Jeg tar gang etter gang avstand fra diskriminering og forfølgelse av homofile, men trollene gir seg ikke. De gjentar og gjentar de samme infame spørsmålene, og slik går no dagan.
Jeg er ikke i tvil om hensikten: Å forhindre at vårt mangfoldige Oslo får en muslimsk ordfører.

Luta lei. Så la det være sagt for siste gang, for nå er jeg rett og slett luta lei.

– NEI. Jeg ønsker ikke sharia-lover innført i Norge.
- JA. Jeg tar fullstendig avstand fra steining, avkapping av hender, pisking og andre former for straff som vi i dag med rette kaller foreldede, ja, barbariske.
- NEI. Jeg mener ikke at frafall fra islam skal bety dødsstraff.
- JA. Jeg tar fullstendig avstand fra forestillingen om at muslimer­ har rett til å drepe ikke-muslimer.­
- JA. Jeg tar fullstendig avstand fra drap på karikaturtegnere og journalister.

Avskyr. - JA, jeg avskyr IS, og jeg håper vi snart får sendt mulla­ Krekar ut av landet, såfremt han ikke blir henrettet. Han er en trussel mot rikets sikkerhet.
- JA. Jeg tar avstand fra enhver­ diskriminering av ALLE minoritetsgrupper­.
- JA. Jeg tar totalt avstand fra enhver forfølgelse og diskriminering av homofile, lesbiske, bifile­ og transseksuelle.
- JA. Jeg støtter homofiles rett til adopsjon.
- JA. Jeg støtter rett til ekteskap for likekjønnede.
- JA. Jeg står 100 prosent på Menneskerettighetserklæringen. Eller rettere, jeg synes godt den kan skjerpes, slik at den i framtiden også vil ramme diktaturer som Iran og Saudi-Arabia.
- JA. Jeg tar fullstendig avstand­ fra Irans, Saudi-Arabias og andre­ muslimske lands konstante brudd på menneskerettighetene­, og særlig kvinners.
- JA. Jeg mener at alle kvinner har rett til å kjøre bil.

Nei til dødsstraff. - JA. Jeg tar avstand fra dødsstraff – i USA, Iran eller Indonesia.
- JA. Jeg tar avstand fra kjønnslemlestelse.
- JA. Jeg tar avstand fra barnebryllup og tvangsekteskap.
- JA. Jeg tar avstand fra påtvunget hijab, særlig for barn, og mener at enhver kvinne har en soleklar rett til å velge om hun vil gå med hodeplagg.
- JA. Jeg er tilhenger av selvbestemt abort og rett til prevensjon.
- NEI. Jeg mener ikke at Vinmonopolet bør nedlegges og alkohol forbys. Jeg støtter den tradisjonelle, norske alkoholpolitikken og vil ha et levende­, pulserende Oslo med flotte kulturtilbud­ og et mangfold av utesteder.
- JA, jeg mener at enhver forbedring av halal-slakt som fører til bedre dyrevelferd og en smerte-
fri død for dyrene våre, er av det gode. Det er det halal-slakt egentlig handler om.
- NEI. Jeg har bodd og studert­ i USA, jeg er ikke anti-amerikansk­.
- JA. Jeg tar fullstendig avstand fra forfølgelse av kristne i Pakistan og overalt ellers.

Trollene. Var det noe mer da? Er det noe jeg har glemt? Vel, trollene får ha meg unnskyldt. Jeg har hittil tolerert dere på Facebook, for å vise at jeg ikke har noe å skjule og at jeg er villig til å ta debatten. Men nå er det slutt. Dere vil bli blokkert, alle som én. Jeg er luta lei dere og de evinnelige hakkene i all verdens plater.

Hvorfor er dette viktig for oss alle? Fordi vi er stolte av vårt norske politiske system. Vi vil ikke at våre valg skal skjemmes av den type skittkasting som dessverre er blitt så altfor vanlig ved valg i USA. Derfor angår dette oss alle.

Jeg har merket meg at Christian Tybring-Gjedde (Frp) for n’te gang er ute på mistenkeliggjørings-
banen, i maskopi med Hege Storhaug. Jeg spør meg selv om det er verdt bryet å debattere med en mann som så til de grader snakker ned sin egen bydel Grorud-
dalen og som til tross for at politiet­ gjentar og gjentar at kriminaliteten i bydelen har stupt, fortsatt framstiller Groruddalen som et slags Mogadishu.

Greit. Og Tybring-Gjedde får ha meg unnskyldt, men jeg har lett og lett etter noe som kan vitne­ om at hans eget parti, Frp, sto på barrikadene for de homofiles rettigheter før vi ble mange muslimer i Oslo. Jeg finner ingen verdens ting.

Til tider har jeg tenkt at det er en uting at Tybring-Gjedde sitter på vårt ærverdige Storting. Men jeg er kommet fram til at jeg synes­ det er greit at konspirasjonsteoretikerne og nettrollene har en representant på Tinget.

Da kong Haakon i 1928 ble kritisert for å la Arbeiderpartiets­ Christian Hornsrud danne regjering­, svarte kong Haakon som den statsmann og det samlingssymbolet han var: «Jeg er også kommunistenes konge.»

For alle. Blir jeg valgt til ordfører i Oslo, skal jeg være hele byens ord
fører. Også Tybring-Gjeddes. Ikke minst skal jeg være minoritetenes ordfører, enten vi snakker buddhister, homofile, svenske gjestearbeidere, sprøytenarkomane, dyslektikere, sjiamuslimer, tiggere, funksjonshemmede og ikke minst de fattige i Oslo.

Og ikke for å strø salt i såret, men når jeg blir valgt inn i bystyret, skal jeg fremme et forslag. Jeg har i det siste hatt givende samtaler med representanter for en minoritetsgruppe som har vært fullstendig neglisjert av samtlige norske, politiske partier.

Jeg vil be bystyret utrede hva som kan gjøres i Oslo for å bedre de tvekjønnedes rettigheter og livsvilkår, og hva som kan gjøres for å få slutt på diskrimineringen av de som er født i feil kropp.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28. AUGUST 2015

Gå til innlegget

Ekstremistiske 
tolkninger

Publisert over 5 år siden

Vi må komme oss bort ifra å la enkelte tolkninger av religion 
få enerett til å formidle sannheten om hva folk kan mene.

I etterkant av at Hadia Tajik ble ­avkrevd svar på sin egen og sin ektemanns religion, kan vi kanskje komme oss litt videre. Nå har Tajik kommet med et klart og tydelig svar på sin og sin ektemanns religion. Han har også klargjort, samtidig som han stiller spørsmål om hvorfor hans kone avkreves svar på hans religiøse ståsted. Jeg vil da gjerne se på denne problemstillingen fra et prinsipielt ståsted.

Ikke tvang. Det finnes mange muslimer som mener­ at ekteskap mellom en muslim og en ikke-muslim ikke er riktig sett ut ifra religion. Det i seg selv er faktisk uproblematisk, så lenge man har noen enkle prinsipper i bakhodet. Man kan komme med sin forståelse av religion og hevde at noe er rett eller galt, så lenge man ikke prøver å påtvinge dette synet på andre.

Dette gjelder faktisk alle veier. Både jøder og mange kristne vil også problematisere det å gifte seg med andre­ enn noen i «sin» gruppe. Det gjelder heller ikke bare religiøse grupper. 
Storsamfunnet, inkludert de som er kritiske, eller litt mer enn det, mot ­islam og muslimer, må også få med seg dette. Vi må kunne diskutere om noe er riktig eller galt sett i forhold til islam, uten at det blir gjort om til en debatt om forbud, påbud og eller straff. Dette blir avsporinger som ikke fører til noe konstruktivt.

Selvsagt. Har så muslimske kvinner og menn rett til å gifte seg med ikke-muslimer? Ja, selvsagt. At mange muslimer, eller andre for den saks skyld, mener at det ikke er riktig, er også ­legitimt, og helt greit, så lenge man ikke prøver å bruke tvang.

I nettkommentarene under Tajiks kronikk i Aftenposten denne uken var det interessant nok en kristen som ble veldig sint på grunn av hennes bruk av «hun» om Gud, siden det impliserer at Gud er en kvinne. Jeg synes det er interessant at man lar seg irritere av dette. Samtidig er det jo fristende å spørre om vedkommende ser på Gud som en mann?

Hvis ikke, handler det om at det ene sees på som nøytralt mens det andre (kvinnelige) er kjønnet, og hvorfor skulle det være slik? Hvorfor er det ene mer blasfemisk enn det andre, eller er det slik at det ene sees på som mer verdt enn det andre? Feministen i meg lurer på hvorfor man lar seg hisse opp av det – og muslimen i meg lurer på om Gud kanskje er litt større enn som så og at det er viktigere spørsmål en bør ta hånd om.

Jeg ser altså ikke på Gud hverken som mann eller kvinne, men som Gud, i tilfelle noen skulle undres.

Ondsinnet. Tajik er heller ikke alene som muslimsk kvinne å bli utsatt for kommentarfeltenes mistenkeliggjøring og ondsinnet sladder fra ekstremister­ av alle avskygninger. Det synes å være noe med sterke stolte (muslimske) kvinner som er frekke nok til å ha egne meninger som vekker noe i enkelte.

En annen kvinnelig muslimsk politiker som har møtt mye useriøs kritikk er den britiske baronessen Sayeeda Warsi. Hun var blant annet minister for tro og samhold, et fremtredende medlem av David Camerons regjering, og var den første muslimen i den britiske regjeringen. Warsi endte opp med å trekke seg fra regjeringen grunnet uenighet om den britiske politikken vedrørende konflikten på Gaza. Hun har, også fra blant andre Pamela Geller, en sentral skikkelse i det islam­hatende miljøet, blitt beskyldt for å støtte terror­-
angrep.

En annen muslimsk politiker som er blitt utsatt for en ondsinnet svertekampanje av Geller, er Hillary Clintons rådgiver, Huma Abedin.
Sånn sett er Tajik i godt selskap.

Problematisk. Som muslimsk mann skal jeg være litt forsiktig med å mene det ene eller andre om hva som er rett og galt for muslimske kvinner. Jeg må ærlig innrømme at jeg synes det er problematisk med konferanser om kvinners rettigheter med bare menn som skal snakke.
Jeg holder meg heller til at vi er i ­Norge. Kvinner eller menn skal ha rett til å leve sine liv slik de ønsker, om 
det så er på tvers av religiøse oppfatninger, eller i tråd med strengt konservative normer. Så lenge det ikke er tvang inne i bildet skal de få full støtte for dette. Så enkelt, og tydeligvis så vanskelig.

Først publisert i Vårt Land 22. mai 2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3504 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
13 dager siden / 1227 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 963 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
19 dager siden / 884 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
11 dager siden / 821 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
10 dager siden / 632 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
23 dager siden / 563 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere