Shoaib Sultan

Alder: 46
  RSS

Om Shoaib

(Klippet og tilpasset fra Wikipedia-profilen):

Shoaib M. Sultan (født 22. desember 1973) er en norsk-pakistansk organisasjonsmann, samfunnsdebattant og politiker.

I september 2011 ble han ansatt som rådgiver med ansvar for kartlegging av høyreekstreme miljøer hos Antirasistisk Senter.

Tidligere var han ansatt som generalsekretær i Islamsk Råd Norge i perioden 2007–2010, et råd han tidligere var valgt inn i som sekretær (2002-2005).

Han stilte også til fylkes- og kommunalvalget i Oslo i 2011 som tredjekandidat for Miljøpartiet de Grønne, og er valgt som andre vara for Harald August Nissen etter første vara Hanna E. Marcussen.

I tillegg sitter han i det regjeringsoppnevnte religionspolitiske utvalget som ledes av Sturla Stålsett, i brukerutvalget ved Oslo universitetssykehus, og har sittet i utvalget ved Universitetet i Oslo som utredet et mulig Senter for islamske studier ved universitetet.

Han har vært aktiv i integreringsdebatten, og skrevet en rekke artikler om dette og flere andre temaer.

Han skriver også bloggen "Muslimen" på http://www.shoaib.no/muslimen

Følgere

Løsningen er dialog

Publisert rundt 9 år siden

VG har i en serie artikler satt fokus på at organisasjonen Hizb-ut-Tahrir (frihetspartiet) ønsker å, etablere seg her i Norge, med påfølgende reaksjoner både fra muslimske miljøer og norske politikere. Mange mener de bør forbys, jeg er uenig.

La meg bare slå fast mitt standpunkt til organisasjonen med en gang, og det er at organisasjonen er en skamplett som norske muslimer så gjerne skulle vært foruten. Jeg har selv gjennom min tidligere jobb som generalsekretær i Islamsk Råd Norge og før det som en aktiv muslimsk debattant snakket om, og advart mot, denne organisasjonen og dens utskudd i al-Muhajeroon og Islam4UK i flere år. Likevel vil jeg advare meget sterkt mot at organisasjonen forbys.

Før jeg kommer tilbake til det, la meg peke på en historie jeg har gjort et poeng av i flere innlegg og foredrag om ekstremisme. I en forside sak i VG (24.04.2002) gikk den daværende lederen i Hizb-ut-Tahrirs søsterorganisasjon Al-Muhajiroun, og en sentral person i Hizb ul-Tahrir, Omar Bakri ut med at begge disse organisasjonene var etablert her i landet, og at “I løpet av ett år er vi sterke nok til å stå fram i Norge, på offentlige steder, i gatene, på universitetene, på stands”. La oss begynne med å slå fast nesten ni år etter denne uttalelsen at så ikke har skjedd. Det er to ting som det er viktig å få med seg herifra. En, påstander fra denne typen organisasjoner om deres størrelse, styrke og utbredelse kan med fordel tas med en klype salt. To, støttespillere som prøvde å bruke ulike moskeer som plattform for å spre sin propaganda ble behørig avvist, med klar beskjed om at moskeen ikke ville tillate dette.

Bakris antagelse om hva som ville skje i Norge? “Vi regner med at vi blir arrestert, forfulgt og angrepet.” Denne antagelsen, eller kanskje vi skal si håpet, er ikke helt uten en begrunnelse. Organisasjonen dyrker nemlig martyrforståelsen av seg selv, det er greit å ikke hjelpe på denne med å forby dem. Det er også grunn til å være skeptisk, etableringen i Norge kan være en suppe kokt på meget tynn spiker. Så langt er det en påstand fra et dansk medlem, og ikke noe mer.

Danske tilstander

I motsetning til Norge har Danmark hatt et relativ betydelig antall ekstremister blant muslimene, representert blant annet gjennom ekstremistorganisasjoner som nettopp Hizb ul Tahrir. Så langt har vi vært spart for dem. Mon tro om ikke dansk integreringspolitikk har hjulpet disse å få innpass der i landet. Jeg spør meg selv hver gang om de som i integreringens navn ønsker “danske tilstander” i Norge virkelig har tenkt over dette, og eventuelt hva de egentlig søker og ønsker.

Jeg har stor sympati for ønsket om å forby denne og lignende organisasjoner. Den fascistoide ideologien de står for er motbydelig, ekkel og det er all mulig grunn til å ta avstand fra disse. Likevel, eller nettopp derfor, er jeg imot en tanke om at man skal bruke forbud i møte med disse. Motbydelige holdninger kan ikke straffes, men det kan oppfordringer om handlinger som er straffbare. Jeg mener f.eks. at når gruppen i Danmark har spredd løpesedler med oppfordring om drap på jøder, oppfordrer til drap på frafalne eller lignende er dette ikke beskyttet av ytringsfriheten og kan og bør straffes. Offentligheten kan også vise avsky mot slike holdninger ved å nekte disse å leie lokaler m.m. Det er også mulig fra politiets side å følge en slik gruppe tett opp på samme måte som man har hatt fotfølging av kriminelle gjenger. Fra muslimsk hold er det viktig å ha kontinuerlig dialog med gruppen disse organisasjonene sikter seg inn mot, det vil si universitets- og ungdomsmiljøer.

Her i Norge forbød vi aldri Vigrid, hvit Valgallianse og andre lignende fascistiske og rasistiske organisasjoner, men storsamfunnet motarbeidet dem på en rekke andre måter, noe som førte til at de idag enten er oppløst eller knapt er verdt å nevne. Nettopp den strategien storsamfunnet fulgte med disse organisasjonene er nøkkelen til hvordan man skal håndtere Hizb-ut-Tahrir mener jeg. Det man oppnår med et forbud er nemlig å gjødsle martyrimaget disse dyrker, samt at det ytterligere bidrar til et skjerpet debattklima. Nettopp debattklimaet er jo den store forskjellen mellom Norge og Danmark, og som jeg mener er nøkkelen til organisasjonens relative suksess i Danmark og mangel på dette i Norge. Å forby meninger man ikke liker er ikke særlig effektivt, ei heller er det tegn på et liberalt samfunn som vi ønsker å være.

For de som måtte lure, dialogen i overskriften er ikke ment å skulle føres med Hizb ut-Tahrir, det nytter ikke, men mellom muslimske organisasjoner og myndighetene. Med fokus på å forhindre etablering og eventuell utbredelse av denne og lignende organisasjoner. “Handlingsplan for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme”, lansert av justisdepartementet for noen måneder tilbake er et godt første steg i denne prosessen, men langt fra det eneste som trengs.

Opprinnelig trykket som kronikk i VG 25.01.11 også publisert på document.no

Gå til innlegget

Et solid stykke arbeid

Publisert rundt 9 år siden

Kunnskaps-departementets arbeidsgruppe om antisemittisme og rasisme i skolen har startet et viktig stykke arbeid med rapporten “Det kan skje igjen”, nå gjelder det å bygge videre på denne.

Kunnskaps-departementets arbeidsgruppe om antisemittisme og rasisme i skolen leverte rapporten “Det kan skje igjen” 12. januar i år. Det har vært en rekke negative reaksjoner på rapporten, deriblant denne fra Conrad Myrland her på verdidebatt.no. Jeg må ærlig innrømme at jeg undres over om vi har gått gjennom samme rapport, fordi det jeg ser er et solid stykke arbeid, ikke en “misbrukt sjanse”. Det skal sies, Myrland tar opp en rekke temaer som jeg er meget enig med også, deriblant behovet for bedre rapportering og forskning, noe Holocaust senteret er i gang med å arbeide med. Nå betyr selvsagt ikke det at jeg synes dette er et godt stykke arbeid at ting ikke kunne vært bedre, men gitt mandatet og perioden man har hatt til å utarbeide denne synes jeg man har fått til mye.

Jeg vet at i enkelte miljøer har man ønsket seg en gjennomgående fordømmelse av muslimer for å nær sagt være eneansvarlige for en økt antisemitisme her i landet, disse skuffes nok over at rapporten ikke gjør det. I tillegg gjør det sikkert ikke saken bedre at islamofobi løftes opp som en annen problemstilling i samme rapport. For enkelte er det å snakke om dette, i det hele tatt erkjenne at dette også er et problem, ganske vanskelig.

Nå skal det ikke legges skjul på at det nok finnes antisemittiske holdninger, eller tilløp til dette,hos enkelte muslimske grupper i Norge idag. Dette skyldes i stor grad konflikten i Midtøsten. Løsningen på dette finnes dog ikke i å gå i konflikten, men å koble konflikten vekk. Jeg ser at det overnevnte ble litt klossete formulert, men la meg illustrere det med et par eksempler fra rapporten. Den inneholder nemlig noen gode historier som kan være vel verdt å få med seg.

 

1) "Jeg går på videregående og er den eneste jøden på min skole. «Jøde» blir brukt som skjellsord, spesielt av noen muslimer, mens noen av de etnisk norske heller forteller jødevitser. Jeg blir såret av begge deler, men sier ingenting. En dag hadde vi en vikarlærer i historie. Temaet var annen verdens krig og Holocaust. Så sa han at han visste at «jøde» ble brukt som skjellsord i dagens skole. Han sa at om  noen i klassen brukte det, så skulle de vite at det var krenkende selv om man mente det som tull. Han sa også at nazistene begynte med å si stygge ting om jøder og endte med å drepe dem.

Etter timen kom min muslimske venninne og spurte om jeg ble såret når hun og andre brukte «jøde» sånn uten å tenke over det.  Jeg sa ja. Hun spurte om hun skulle be de andre holde opp å misbruke ordet «jøde». Jeg sa ja, men trodde ikke det ville endre noe.  Nå er det gått to måneder og ingen i klassen har brukt ordet «jøde» som skjellsord siden.

Hvorfor har ingen lærere sagt dette før?

Anonym elev"


2) "Etter de voldelige demonstrasjonene i Oslo under Gaza-krigen, forekom mye jødehat og mange krenkende uttalelser blant elevene på en Oslo-skole. Noor, en jente med palestinsk mor, ønsket å stoppe dette. Hun gikk til rektor sammen med to muslimske venninner og
ba om å få gjøre noe. De ønsket å gå rundt i alle klassene på ungdomstrinnet for å gi faktaopplysninger om krigen og deretter samle alle elevene fra ungdomstrinnet i skolens aula.

Disse jentene var for meningsytringer og eventuelle demonstrasjoner, men de var imot vold. De fikk tillatelse og gikk til alle klassene. De forklarte hvor dumt det var å demonstrere for fred med bruk av vold. Noor, med sin palestinske bakgrunn, forklarte forskjellen på hva staten Israel gjør og hvilket ansvar jøder i Norge har. I klassene gikk det greit, men da alle var samlet i skolens aula, fikk de tre jentene prøvd seg. Det roet seg etter hvert, og jentene fikk kontroll. Noors palestinske bakgrunn og hennes synspunkter gjorde inntrykk på medelevene. Tre modige jenter klarte å snu hetsen mot jødene med saklig informasjon."

(Uthevingen i tekstene er mine)

 

Meningen med å trekke frem disse historiene er å bryte (litt) med den forestillingen enkelte sitter med av;

1) antisemittisme kun som et muslimsk fenomen i Norge idag

2) muslimer flest som jødehatende

Det er og et poeng å merke seg hvor lite som skal til. En lærer som tar tak i dette, noen få elever som skjønner alvoret og tar et initiativ.

Ellers synes jeg rapporten faktisk gir en meget god oversikt over problemkomplekset slik det er idag. Vi settes godt inn i det historiske, på veldig kort tid. Vi gis et overblikkbilde av situasjonen idag. Vi går raskt gjennom antisemittisme og islamofobi. Samt rapporten setter disse tingene sammen.

Rapporten binder arbeidet med dette inn i skolens overordnede og helhetlige strategi for å motarbeide rasisme m.m. Jeg ser at enkelte av de som er skeptiske til rapporten latterliggjør fag gjennomgangen med kunst og håndverk, mat og helse etc. Jeg kan se at dette virker litt malplassert. På den annen side, det er faktisk slik at hvis man tar enda et steg tilbake fra rasisme og trakassering, snakk om å skape en skole som øker forståelsen for mangfold. Ikke at man gir slipp på noe, eller at man endrer noen, men at man ser og forstår mer. Faget RLE er et godt eksempel. Det er ikke meningen at man skal endre religion på barna, men at barna skal lære om andre religioner. Slik sett hører det hjemme, men som sagt, det kan virke litt rart.

Jeg synes forøvrig de mange korte historiene, spredd rundt i rapporten, bryter opp rapporten som ellers kunne vært tyngre å lese, og gjør den mer relevant for våre daglige liv. De gjør rett og slett rapporten mer levende synes jeg.

Jeg synes også man løfter frem gode tiltak og ideer, men disse må selvsagt gjøres noe faktisk med, ikke bare snakkes om. Dette er også et første steg, ikke et slutt punktum. Arbeidsgruppen som har jobbet under Inge Eidsvåg har gjort et godt stykke arbeid som det må bygges videre på.

Gå til innlegget

"Til helvete med ekstremistene"

Publisert rundt 9 år siden

Drapet på guvernør Salman Taseer utført av en av hans egne sikkerhetsvakter var ingen god begynnelse på året for Pakistan.

Dødsdommen mot den kristne kvinnen Asia Bibi og blasfemilovene i landet dannet bakteppet for drapet. Drapsmannen skal ha blitt oppildnet av en taler som oppfordret til drap ikke bare på de som begår blasfemi, men også de som ansees å støtte dette. Hendelser i etterkant av drapet har ikke gjort situasjonen bedre.

Norske, eller egentlig vestlige, mediers ensidige forståelse av skillelinjene i den muslimske verden førte til en til tider selvmotsigende og merkelig rapportering.  Når en rekke religiøse ledere gikk ut og advarte pakistanerne mot å vise sorg over drapet, ble dette til ”moderate religiøse ledere støtter drapet på guvernør”. Hvordan moderat?  Såre enkelt;  i en oppstilling på hvor man står i forhold til Taliban, så er disse fra en gruppe som er imot Taliban. Bare for gjøre forvirringen komplett burde kanskje neste overskrift bli ”moderate støtter drapet på guvernør, ekstremister gjør det ikke”, fordi den pro-Talibanske imamen Tahir Mehmood Ashrafi har fordømt drapet og mener at blasfemiloven var laget av mennesker, og ikke Gud. ”Loven er et produkt av ekstremisme og fanatisme som ødelegger det islamske samfunnet” skal han ha sagt. Når en ser alt gjennom ”krigen mot terror” briller, kan verden sannelig bli et merkelig sted.

Det bør også nevnes at til tross for advarslene, og det som må kalles dårlig skjulte trusler fra disse ”moderate lederne”, så var det mange tusen mennesker som deltok i begravelsen, med minnestunder holdt over hele landet. Ikke for å underkjenne at det er mange som støtter drapsmannen også, men det er viktig å vite at det finnes mange som er uenige.

Jeg står selv kanskje langt fra Taseer politisk, men jeg mener at han etisk sett hadde en meget riktig tilnærming, hvor han støttet de svakeste i samfunnet og ikke lot seg skremme av trusler. Hans siste intervjuer og uttalelser inneholdt et ekstremt sterkt fokus på rettferdighet. Det er for meg nettopp dette som er islam, ikke drap, vold og trusler. I etterkant har vi nå hatt flere avskyelige trusler mot Taseer sin datter, som åpent konfronterer de som støtter drapet på faren, og trusler mot andre parlamentarikere som Sherry Rehman, som har fremmet et lovforslag for å endre på blasfemilovgivningen.

Skjulte blasfemikere

I etterkant av drapet har vi og hatt en interessant utvikling, hvor kanskje den største overraskelsen var talen til Benazir Bhuttos sønn Bilawal Bhutto Zardari. At han i kraftige ordlag fordømte drapet var ikke så underlig. Men mange ble nok overrasket over den ladde talen som brukte nettopp en religiøs argumentasjon mot drapsmannen og de som støttet dette. ”Gud har lovet slike som dere helvete, og vi skal sende dere dit,” sa han. Han snakket om at man trengte en jihad mot ekstremisme, gav sterk støtte til minoritetene og kalte de som støttet drapet for "skjulte blasfemikere". Det kan være at det nettopp er det som trengs, at de troende bryter fri religionen vekk fra de som misbruker den.

Det er mange som snakker ut mot og fordømmer drapet. Enkelte, deriblant en rekke partifeller av avdøde, har dog pakket fordømmelsen godt inn, hvor det virker som om man kanskje ikke støttet måten det ble gjort på, men egentlig støttet tanken som lå bak. Da er fordømmelsen mye klarere og tydeligere fra en av Taseers sterkeste kritikere og politiske motstandere, Imran Khan. Kuriøst nok også en av de sterkeste kritikerne av ”krigen mot terror” i Pakistan. Enkle analyser av Pakistan er sjeldent riktige. Det er mye som er på ville veier i Pakistan i dag, men situasjonen er ikke så svart/hvitt som man kan få inntrykk av.

(Publisert i Klassekampen 17. januar)

Gå til innlegget

Dokumentar uten dokumentasjon

Publisert rundt 9 år siden

Walid al-Kubaisi ser i sin film (frihet, likhet og det muslimske brorskap (2010)) i stor grad det han vil se: En organisert og truende mobilisering for å islamisere Europa. Filtreres dette vekk har man et bedre og riktigere grunnlag for diskusjon.

Forord

Jeg vil starte med et lite forsøk. Se på bildet under her, hva ser du? 

 

 

Noen vil se en vestlig kledd kvinne gå der i all sin prakt, mens to muslimske “spøkelser” går ved siden av.

Andre vil se tre kvinner, to med niqab, en uten, ute på en liten tur. Andre igjen vil se helt andre ting.

Sannheten er at bildet viser blant annet en tildekket muslimsk kvinne (Zejneba Hardaga) arm i arm med en jødisk kvinne (Rivka Kalb). Den muslimske kvinnen dekker over den gule davidsstjernen til sin jødiske venninne med sløret sitt, det er i Sarajevo 1941. Den andre muslimske kvinnen er svigerinnen til den første, Bahrija Hardasa, og sammen fører de Rivka og hennes barn i sikkerhet.

Bildet er fra the Center for Holocaust and Genocide Studies, University of Minnesota. Poenget mitt med å vise det her er at det hender at vårt inntrykk av noe formes av hva vi “vet”.

Bakgrunn

 Filmen til Walid al-Kubaisi, “Frihet, likhet og det muslimske brorskap” har skapt mye debatt, noe som nok var litt av baktanken til den provokasjons- og debattglade filmskaperen.

La meg begynne med å slå fast at Walid al-Kubaisi er en dyktig skribent og forteller. Formidlingen er dermed utrolig god. Dette borger imidlertid dessverre ikke for innholdet. Han syr sammen et bilde som er egnet til å skremme, men det spørsmålet man må stille er om det er sant?

Al-Kubaisi prøver å skille mellom islamisme og islam, og forsøker å unngå å ramme muslimer flest. Det er prisverdig. Men slik jeg ser det lykkes han ikke. Det er flott å ha et mål om ikke å angripe uskyldige, men hvis angrepet faktisk rammer dem hjelper det lite.

Jeg synes flere ting er problematiske i denne dokumentaren: hvem som slipper til, hvordan de presenteres og hvordan det hele legges opp og sys sammen. En alarmistisk tilnærming, opphausing og overdrivelser lover ikke godt. Begrepsbruken fungerer kanskje for et ikke-muslimsk, europeisk publikum, men er problematisk om man ønsker å få med seg muslimer. Dette siste er det faktisk ikke bare al-Kubaisi som står for, det er en generell bemerkning til hele samfunnsdebatten. Man kan bruke et begrep som “islamisme” og ha en mening om hva man vil at det skal inneholde, for de fleste troende vil det dog treffe feil. Noen foreslår begrepet “politisk islam”, men da lurer man på hvorfor det er greit å være kristendemokrat, altså en politikk som skal ta utgangspunkt i kristne verdier, mens islam skal skyves vekk fra den politiske arena.

Jeg er tilhenger av å kalle en spade en spade, heller enn å bruke sekkebetegnelser som forskjellige mennesker forstår på ulike måte. Hvis ikke dette gjøres legger man opp til en tåkete en tåkete og uklar debatt. Det man kritiserer muslimbrødrene for, og som jeg mener man må kritisere dem og andre grupper for, er spesifikke ting. Blant det som fortjener kritikk er eller bør de følgende være:

Ø  intoleranse

Ø  å ikke være seriøse med tanke på demokrati minoriteters rettigheter

Ø  manglende respekt for religionsfriheten (inkludert rett til å konvertere bort fra religionen)

Ø  hat mot annerledes troende og tenkende

Ø  faktiske konspirasjoner for å overta kontroll i andre land

Så blir spørsmålet: Er muslimbrødrene skyldige i dette? Det må undersøkes på en objektiv måte. Begrepet “muslimbrødrene” eller “de” må også settes under lupen. Filmen vever et bånd mellom en rekke ulike grupper. Er båndet der? Hvis ja, hvor løst eller fast er det? Forholdet mellom politisk arbeid og sosiale prosjekter tas også opp, det er vanskelige spørsmål, men helt klart verdt en nærmere undersøkelse. Hvis filmen er ment som en serie påstander for å skape eller starte en debatt, er det én sak. Når mange heller benytter den som et sluttpunkt, et punktum for debatten, den endelige sannheten, så blir det dypt problematisk. Dette kan ikke al-Kubaisi klandres for, men det forteller noe om samfunnsdebatten, og om det generelle debattmiljøet.

Filmen er satt sammen av mengder av løsrevne sitater, sydd sammen av en mann med en klar oppfatning og mening som han vil videreformidle. Som artikkelserien i Klassekampen 4. desember forteller kan man stille spørsmål ved om “summen” er noe intervjuobjektene står innenfor. Flere av dem gjør det tydeligvis ikke. “Sannheten” klargjøres, og fremvises. Flere ulike elementer spiller inn; språk, varierende kvalitet og vinkling på oversettelser, kryssklipp av sitater. Sammenhengen er det fortelleren – al-Kubaisi – som gir oss. Al-Kubaisi velger sitatene, han syr dem sammen med egne refleksjoner og meninger. Det vi får servert som fakta og dokumentar er altså en sannhet som al-Kubaisi har klippet til.

Denne metoden er ikke uproblematisk, men det må innrømmes at det er en stil som ganske ofte benyttes i den moderne dokumentarfilmsjanger, f.eks. av Michael Moore.

Al-Kubaisis egen fremtoning gjennom filmen er også en del av metodikken. Han er undrende, spørrende, sjokkert og overrasket. Tilsynelatende. For de av oss som har kjent ham en stund, og som har lest ting av ham, er det annerledes: vi vet at dette er meninger han har hevdet hele tiden. Men det er geniale dramaturgiske grep som fører oss steg for steg i den retningen al-Kubaisi vil lede oss. Og stopper man ikke opp og problematiserer det budskapet en får servert, både fra al-Kubaisi som forteller og fra de han velger å intervjue og det han viser frem av dette, er det lett å ta helheten for god fisk. Det er gode, tekniske grep; men det skaper ikke et riktig bilde.

 

Gjennomgang av filmen

Så til innholdet. Det begynner med en kort monolog fra al-Kubaisi som stiger frem fra mørket. Kolonialisme og slaveri. Europa har ofret, og sonet. Nå er det nok. Kvinner vanæret. Millioner av ufødte liv. Det er nesten så en kan merke begreper fra den norske debatten - naivisme, snillisme og kulturkamp - henge i luften, usynlig, men likevel der. Hva de millionene av ufødte liv har med saken å gjøre er jeg også usikker på: er det et forsøk på å nå konservative religiøse? Men en ting står klart for de flest: Nå må det tas noen grep. Alt for å redde Europa.

Deretter fortelles vi om en venn som forteller al-Kubaisi noe. “Nå har vi sjansen til å forandre Europa, det er nå eller aldri”. Vennen, en tidligere kommunist og opposisjonell, har blitt frelst. Han har blitt med i Det Muslimske Brorskapet. Den konspiratoriske tonen er satt. Så ser vi et kort, klippet sitat av sheikh Yusuf Al Qaradawi, som presenteres som det Muslimske Brorskapets åndelige leder. Stemmer denne påstanden? Al-Qaradawi er en lærd som mange muslimer - deriblant også mange i Det Muslimske Brorskapet - ser til i religiøse og teologiske spørsmål. Hans politiske innflytelse er dog ikke like stor. Han har hatt en tilknytning til det Muslimske Brorskapet, men regner seg ikke i dag som del av gruppen. Bildet som skapes er imidlertid av en fast struktur, av en organisasjon med et stramt hierarki og en ledelse som ikke tåler å bli motsagt. Al-Kubaisi sier aldri dette, men flere som har sett filmen – og som jeg har snakket med etter filmlanseringen - forstår det nettopp slik. Det er mulig at også denne forståelsen i større grad handler om den norske samfunnsdebatten og de ubestridte sannhetene som har blitt etablert i denne enn om al-Kubaisi og hans film. Likevel, når filmen underbygger og styrker denne tankegangen, blir den for meg en del av det samme problemkomplekset.

Så over til hva som sies. Qaradawi snakker om at muslimene en dag vil seire i Europa. At dette ikke behøver å skje med krig, men at det vil skje med fredelige midler. Dette skremmer al-Kubaisi. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke skjønner hvorfor. I andre sammenhenger har al-Qaradawi sagt ting, blant annet om Holocaust og med klare antisemittiske trekk som man kan og bør angripe, men dette sitatet, i seg selv, kan jeg ikke se det problematiske i. Når forsøk på å få andre til å omvende seg, fredelig, tolkes som ”religiøse angrep” kan det ikke være bra.

Jeg finner det faktisk heller problematisk at et ønske, en drøm, eller rett og slett en fantasi (avhengig av hva man tror faktisk vil skje) om at andre vil omvende seg til ens egen religion skal gjøres om til noe farlig, til en konspirasjon. Å gjøre dette om til del av en “plan”. Dette er trekk vi kjenner fra klassisk propaganda. Dette sitatet er dog bare en liten del av et større bilde. Sett i sammenheng med andre sitater – blant annet sitatet fra den kjente fjernsynspredikanten Amr Khaled om større barnekull hos muslimer enn ikke-muslimer i Europa - blir dette dypt problematisk. En ting er hva Khaled, som er et muslimsk motstykke til gladkristne som feirer “korsets seiergang” og “kristne vekkelsesbølger” andre steder i verden, mener. Noe helt annet er det å gjøre dette til en strategi og plan. Hvilken kobling TV-predikanten har til det Muslimske Brorskapet kommer heller ikke frem. Det som kommer frem er at det eksisterer en konspirasjon. At muslimer i Europa har flere barn enn sine ikke-muslimske medborgere, en sannhet som i seg selv ikke stemmer over tid, fremstilt som del av en plan klekket ut av det Muslimske Brorskap er en påstand som er så fantastisk at man ikke helt vet om man skal le eller gråte. At det er enkelte muslimer som selv hevder dette er en sak. Å presentere det som en nøye planlagt plan klekket ut av muslimske ledere blir bare feil.

Kvinner med barnevogner blir plutselig fienden. Her ser vi en utviskning av forskjellen mellom en vanlig muslim man ser på gata (en kvinne med barnevogn) og “de” man egentlig ville ramme. Jeg både håper og tror de fleste kan se det problematiske med dette. Jeg tror al-Kubaisi ser det selv, for jeg mistenker ham ikke for å bevisst ønske dette. Jeg tar ham på ordet om dette med at han forsøker å holde et fokus på islamisme, og ikke islam, og at han vil skille mellom de to. Jeg synes bare ikke at han lykkes med det.

Så kommer det mesterlige trekket som får kuldegysningene til å ile langs ryggraden. Vi introduseres til et tidligere medlem av organisasjonen som er truet på livet og ikke kan stå frem med fullt ansikt. Vi har sett flere bruke slike grep, noen gang er det snakk om rederlige mennesker som er genuint redde for livet, andre ganger må det nok kalles et journalistisk grep for å øke interessen og temperaturen rundt en debatt, ofte om islam. Vi kan som seere som ikke har innsyn faktisk ikke vite noe og kan vanskelig vurdere sannhetsgehalten. Det er for meg problematisk i seg selv. Slike grep skaper mer “varme” og “harme” i debatten. Er det noe denne debatten kunne greid seg uten, vil jeg tro det var nettopp dette.

Kamil al-Najjar er dog ikke helt ukjent. Al-Najjar er kirurg og en kjent kritiker – ikke bare av konstruksjonen “islamisme”, eller organisasjonen “det muslimske brorskap”, man av religionen islam og av muslimer. Han er nemlig ikke (bare) avhopper fra brorskapet, han er frafallen fra islam. Hvorfor er det et problem? Burde ikke dette være lov, er jeg imot retten til å konvertere bort fra islam? Nei. Det mener jeg skal være ok. Både kritikk og frafall om man ikke lenger tror.

Men det er en viktig del av historien – en del som ikke legges frem, og slett ikke problematiseres. Hans ekspertise i brorskapets gjøren og laden bygges opp rundt hans innsyn som et tidligere medlem. Vi har ingen mulighet til å etterprøve dette. Trusselen mot hans liv knyttes til brorskapet uten at man sier det, men det er nok andre grupper som står langt fra brorskapet jeg vil anta står for en eventuelle reelle trusler mot Al-Najjar i England.

Synet til brorskapet på frafall eller apostasi kan være greit å ta med seg i denne omgang. Brorskapet har ofte ingen offisiell linje i en rekke spørsmål, de oppmuntrer til forskning og til nytenkning. Men sentrale personer i brorskapet, og personer de forholder seg til, har faktisk kommet med artikler og uttalelser som viser et reformistisk syn i forhold til det tradisjonelle på dette punktet, et tradisjonelt syn der man ikke tillot apostasi og manet til straff for dette. Vi finner vi hos andre sentrale ideologer som brorskapet ofte ser til, blant dem Salim al-Awa og Rashid al-Ghannoushi. Brorskapets hjemmeside har også flere artikler fra Gamal al-Banna som handler om dette temaet. Han er også totalt avvisende til en slik tanke. Al-Qaradawi har i ulike sammenhenger inntatt en noe modererende tolkning i dette spørsmålet, men likefullt er det ikke en total avvisning av straff for konvertering hos ham, noe som selvsagt bør kritiseres. Det er imidlertid også viktig å peke på at det er en bevegelse også hos ham i dette spørsmålet.

Jeg tolker dette som en del av en samfunnsdebatt hvor man dyrker rendyrkede og fullstendige bilder av andre som “fullstendig ond” eller “fullstendig god”. Fra alle disse ovennevnte finner man imidlertid synspunkter man kan og bør problematisere. En slags helgendyrkning av disse tenkerne eller av andre er ikke noe hverken debatten eller muslimene selv er tjent med, men demonisering er heller ikke det.

Hva fortelles vi så av vår mystiske venn? Han bekrefter at organisasjonen sprer sine tentakler utover alle land. Myndighetene forføres og lures, folk føres bak lyset. Vi hører om “skjulte agendaer”. Det fremlegges påstander vi forventes å simpelthen bare godta. Mange ser da også ut til å gjøre det, men jeg finner det vanskelig å håndtere seriøst en diskusjon der udokumenterte påstander setter premissene.

Historien beveger seg videre på den samme springende måten. Vi forflytter oss til franske forsteder og opptøyene der. Jeg skal hoppe over al-Kubaisis noe vel romantiske syn på den franske revolusjonen. Det interessante er hva ungdommen som vises i noen klipp klager på. Det er – ifølge dem selv - ikke ideologi som driver dem, men arbeidsledighet. De føler seg utstøtt. Den tunisiske venstreintellektuelle Lafif Lakhdar kommer inn. Han forteller om 50.000 biler som brennes i Paris’ forsteder. Statistikken bak dette tallet vises ikke. Han forteller også om arbeidsløshet som en drivende faktor; men snakker videre om muslimske ungdommer. Vinklingen, forklaringsårsakene for dette, blir her viktig. Har man en religiøs vinkling, eller en klassemessig, sosioøkonomisk vinkling? Ikke-muslimske ungdommer fra de samme forstedene var like aktive i opptøyene. Ungdommene demonstrerte ikke for noe som handler om religion, men mot å bli behandlet som annenrangsborgere. Siden mange av demonstrantene faktisk var muslimer, så man likevel utrykk for islamsk islett i demonstrasjonene, blant annet ungdommer som ropte “Allah hu akbar”, men det handlet faktisk om en mengde underpriviligerte og fattige menneskers reaksjon. Man kan faktisk hevde at det ikke ligger så langt unna den franske revolusjonen som al-Kubaisi lovpriser. Her snus det imidlertid romantiserte bildet på hodet. Det eneste bidraget vi vet at organiserte muslimske stemmer spilte i dette var at det prøvde å stagge opptøyene i samarbeid med franske myndigheter. Siden opptøyene i grunn hadde lite å gjøre med islam, mislyktes de også med et brak.

Mer kommer til, uten at det har noe med selve opptøyene å gjøre. Lakhdar kan fortelle oss at folk fra det Muslimske Brorskapet oppsøker og oppfordrer folk til å bryte fransk lov: til å gifte seg “offentlig” kun en gang, men å ta flere koner gjennom “religiøse, ikke-registrerte bryllup” i moskeen. Dette møtes ikke med ett kritisk spørsmål, og vi får ikke vite noe mer. At slike ekteskap finner sted er imidlertid ikke noe jeg tror. Det er noe jeg vet.

Jeg vet det fordi jeg vet at mange muslimske lærde har gått hardt ut og fordømt slik praksis. At det er noe organisert som ligger bak dette, og at det Muslimske Brorskap på noe område her har en finger med i spillet har jeg imidlertid aldri hørt noe om. Igjen blir det lett å lese som en fortelling om en bakenforliggende konspirasjon. Også her fremmes tanken om kvinner og barn som våpen i striden. Igjen spilles det på den samme dramaturgien som jeg nevnte tidligere.

Lakhdar ønsker en europeisk islam, han anklager det Muslimske Brorskap for å ønske å islamisere Europa. Han fordømmer det som kriminelt. Sterke ord. Tøffe anklager. Ingen bevis. Vi haster videre.

Nå er vi i Egypt. Her møter vi en berømte egyptiske kritiker av det Muslimske Brorskap, Sayed el-Qimeni. Han forteller om en preken han har hørt i en moské i Nederland. Uttalelsene som gjengis er absolutt verdt å fordømme. Det er en retorikk som er skapt for og av stater i krig, og som egner seg lite for å skape toleranse og dialog. Hvordan dette skal forstås som en del av al-Kubaisis film er det imidlertid vanskelig å få tak på. Var denne imamen en representant for det Muslimske Brorskap? Igjen henger ting i luften, og vi hopper videre til den tidligere nevnte teleevangelisten, Amr Khaled.

Amr Khaled er en lekmannspredikant med massiv oppslutning blant unge og velutdannede muslimer. I programmene sine fokuserer han kun på det religiøse og moralske aspektet: folk bør be mer, være bedre medmennesker, hjelpe hverandre osv. I klippet intervjues han imidlertid av en nyhetsjournalist som vil vite om hans syn på islam og Europa. Den muslimske versjonen av gla´ kristne hallelujapredikanter forteller med stor iver at muslimer får flere barn, og vil være i flertall. Dette vil endre europeisk politikk, mener han.

Al-Kubaisi slår ham i hartkorn med det Muslimske Brorskap, og bruker Fekry Abdul Motaleb, forsker og ekspert på wahabismen som ytterligere kilde: “Det politiske islam som dominerer Saudi-Arabia, og inspirerer Muslimbrødrene”. Den saudiske innenriksministeren - prins Nayef - har vel ikke fått dette med seg, for han har i ulike sammenhenger kommet med sterke angrep mot Muslimbrødrene, og karakterisert dem som “kilden til alle problemer i den muslimske verden”, intet mindre. Abdul Motaleb forteller også at wahabistene og muslimbrødrene fremmet Amr Khaled, da de fulgte motene innen musikk og sang, og bruker ham for å forme ungdommene etter det Muslimske Brorskapet. Igjen, tror jeg nesten noen burde informere Saudi-Arabia om dette, regimets syn på musikk og dans tør være kjent nok. Poenget mitt er at det er lurt å være litt kritisk til påstander, selv når de kommer fra mennesker vi liker og har lyst til å være enige med. Noe bevis for forbindelser mellom Saudi-Arabia, det Muslimske Brorskapet, og Amr Khaled får vi ikke.

Så kommer rosinen i pølsa, skulle man tro, for vi får møte (den foregående) lederen for det Muslimske Brorskap, Mahdi Akif. Han forteller om målet for organisasjonen. Å samle alle muslimene i verden i en islamsk stat. For Europa er målet litt enklere, å introdusere religionen for folket der: “Med all sin skjønnhet, storhet, renhet og framskritt. Ikke noe mer enn det”.

Dette svaret greier å gjøre al-Kubaisi urolig. Heller ikke her skjønner jeg hvorfor. Jeg hører ingen plan om å ta over, om å konspirere, eller om å drive med undergravningsvirksomhet. Al-Kubaisi sier at han ikke kan akseptere det han blir servert, men jeg ser altså ikke hva som er problemet med det som sies her. Får han vite noe vi ikke får med oss? Hvorfor forteller han ikke da om dét? “Jeg tror ikke det er så enkelt som han mener”., sier al-Kubaisi. Neivel. Fordi?

Over til Gamal al-Banna, lillebroren til Hassan al-Banna og en kjent reformtenker. Han kritiserer synet på islam som ideologi og politisk redskap, og mener det er en global religion. Al-Banna kommer med ramsalt kritikk av en muslimsk stagnasjon. Han setter også hijab på dagsordenen. Al-Bannas kritikk av den konservative muslimske tolkningen av kvinnelig hodeplagg er interessant for de av oss som er interessert i temaet, men som del av denne dokumentaren må jeg innrømme at jeg sliter med å se at den passer inn. For de som vil drive med demonisering av muslimske kvinner som velger å bruke hijab er det imidlertid himmelsendt. En ting jeg reagerer på her er at når al-Kubaisi snakker med Gamal al-Banna om hans storebror, Hassan al-Banna, så bruker han begrepet shahid, martyren Hassan al-Banna. Dette er det vel nærmest bare folk som slutter seg til Muslimbrødrene som bruker, og det får meg til å lure på hvem al-Banna tror han snakker med? Klassekampens journalist i Kairo har snakket med al-Banna, og noen av de andre som er brukt i dokumentaren, og i en artikkel i avisen lørdag 4. desember sier han seg sterkt uenig i flere av de tingene hans sitater blir brukt til å legge frem. Flere av de andre reagerer også på at deres uttalelser blir brukt inn i en konspirasjonstenkning de ikke støtter.

Det styrker min mistanke om en litt uheldig praksis fra dokumentarskaperens side. Nå sier al-Kubaisi i samme avis at han vil bruke hele intervjuet i en kommende bok. Den gleder jeg meg til å lese, og jeg håper den er bedre enn filmen på kritiske spørsmål og mindre alarmistisk. Samtidig synes jeg det er viktig å ha med seg i bakhodet når man hører på al-Banna, selv om dette sjeldent kommer frem i norsk offentlighet, at sterk kritikk blant muslimer er faktisk ganske så vanlig kost.

Vi er over i Frankrike 2004. Massive demonstrasjoner mot hijabforbudet. Al-Qaradawi gav da “ordre” om demonstrasjoner over hele verden, forteller filmen. Igjen skapes det et bilde av en hierarkisk organisasjon, nesten militært. Man beordres til å demonstrere. “Oppfordret til” er nok mer dekkende, men mindre “sexy”. Det blir til “beordret”. Slik gjøres også norske muslimske jenter som forlanger å bli sett, hørt og møtt på sine egne prinsipper beskyldt for å være islamiseringsverktøy for al-Qaradawi. Så kommer nådestøtet: Hassan al-Bannas egen søster brukte ikke hijab. Ergo er hijaben et moderne fenomen og ingen tradisjon. Det er så man ikke vet om man skal le eller gråte. Logikken minner så til de grader om de disputtene vi møter i Ludvig Holbergs satiriske komedie “Erasmus Montanus”. Mor Nille kan ikke fly. En sten kan ikke fly. Ergo, mor Nille er en sten.

Deretter kommer Gamal al-Banna med en lengre kommentar hvor han forklarer hvorfor han mener hodeplagg ikke er en islamsk plikt. Det er en diskusjon jeg finner spennende og interessant (bortsett fra de mindre hyggelige personkarakteristikkene), men igjen klarer jeg ikke helt å se relevansen for al-Kubaisis tema.

Så pøser al-Kubaisi på med flere bevis av samme kaliber som over på at hijab er en ny oppfinnelse. Bilder fra Kairo universitetet fra 1959, 1978, 1995 og 2004 brukes som bevis på hvordan hijaben gradvis har kommet og virkelig er et nytt fenomen. Abdul Motaleb kommer tilbake og forteller om at ingen brukte hodeplagg med mindre de var gamle damer eller hadde hårproblemer før 1970. Nå skal det ikke mye graving til før man finner bilder fra så tidlig som 1920-tallet der man ser flere kvinner med dekkende hodeplagg, deriblant den tyrkiske landsfaderen og beinharde sekularisten Mustafa Kamal sin kone. (Disse bildene med flere kan sees i vedlegg 1) Mangelen på hijab i de tidligere bildene handlet nok vel så mye om hvem som kunne ta, og hvem som faktisk tok, utdanning på den tiden. Moter, vaner og praksis blant sekulære vestlig-orienterte eliter kan ikke benyttes for å si noe om befolkningen generelt. Skal man se dette som et tegn på noe, kan man like gjerne se det som et tegn for at utdannelse har blitt en mulighet for flere deler av befolkningen. Dét må jo sies å være positivt. 

Dette er virkelig en spennende diskusjon, men nok en gang altså egentlig ikke relevant her, og en fullstendig digresjon fra debatten om det Muslimske Brorskap.

Det interessante er dog Abdul Motalebs forklaring av hvorfor hijab brukes. Han sier blant annet at det er for å “tøyle kvinnene”, for å “fylle henne med konservative og rigide holdninger”, selv om bruken av hijab “strider mot hennes nedarvede verdier som toleranse og åpenhet”.

For meg er kjernen i feminismen kvinners rett til selv å kunne definere. En slik diktering av hva dette betyr for (alle) kvinner fra en “sekulær forsker” tilkjennegir egentlig et ganske fordervet kvinnesyn.

Så kommer et kort innskutt sitat fra Akif som forteller at barn vil etterligne voksne, med al-Kubaisis undrende stemme som spør om hijaben er et bevisst redskap for å kontrollere kvinnene.

Vi skifter over til Middle East Freedom Forum. Her møter vi Karima Kamal - journalist, forfatter og langt ute på venstresiden i egyptisk politikk. Hun forteller at hijaben er en identitetsmarkør. Al-Kubaisi følger opp med å undre seg om ikke disse menneskene også har rett til å arbeide for politisk makt. Burde de ikke få rett til å arbeide for dette? Spørsmålet blir hengende i luften, mens vi googler oss frem til nestemann på listen. Tarek Heggy.

Heggy er en egyptisk forretningsmann og liberal tenker. Han fremstår noe pompøs, nesten selvsentrert, men han sier noe jeg mener er det sentrale i denne diskusjonen. “Hvis en kvinne vil gå med hijab, er det opp til henne”.. Så snakker han om press, men dessverre tar han dette bare den ene veien. Press på koner om å ikke bruke hijab, slik at mannen skal kunne avansere i sin jobb i f.eks. det egyptiske forsvaret tas ikke opp, og problematiseres heller ikke.

Den norske toleransen for hijab tas opp, og problematiseres gjennom samtaler med el-Qimeni. Muslimske kvinner som bruker hodeplagg tillegges en rekke direkte ufyselige holdninger og meninger om alle andre som ikke bruker dette plagget. Det dreier seg altså om en rangering, tolererer man hijaben, godtar man også den religiøse rangeringen, er argumentet fra El-Qimeni. Jeg undres i hvilken annen debatt en mann kan tillegge kvinner fra en gitt gruppe slike holdninger og finne opp synspunkter, holdninger og meninger fra deres side på denne måten, og det uten å bli totalt avkledd som en mannsjåvinist av verste kaliber.

Nok en gang skal vi møte en fra venstresiden i Egypt. Rifat al-Said leder et “venstreorientert demokratisk parti”, sosialistpartiet Tagammu Party i Egypt. Som alle andre på den “rette” siden møter heller ikke han noe krav om å bevise sin demokratiske sinnelag, vi godtar det fra ham selv. Hans fordømmelse av det Muslimske Brorskap er på mange måter veldig naturlig og enkel å forstå. La oss forestille oss en egyptisk journalist som kommer til Norge, og vil finne ut “sannheten” om Fremskrittspartiet. Ispedd noen sitater av Siv Jensen lar man så folk fra partiet Rød være de som formidler sannheten. Jeg tør påstå at bildet nok ville være litt skjevt i forhold til hvordan Fr.p oppfatter seg selv. Det kan hende det ikke ble uriktig av den grunn, men man ville med rette kritisert en slik fremstilling som alt annet enn objektiv.

Vi klippes videre til Kamal, som slår fast en utvetydig fundamental uenighet mellom venstresiden og Muslimbrødrene. Det samme gjør Abdul Motaleb, med en lang tirade med fremstilling av Muslimbrødrenes menneskesyn. For deretter å hitle debatten med å trekke inn nazisme og fascisme og trekke linjene til Muslimbrødrene.

Vi skynder oss tilbake til Oslo, og til Tariq Ramadan, som er på besøk. Tariq Ramadan beskyldes for mange ulike ting, den viktigste (og sanneste) er at han er skyldig i å være dattersønnen til Hassan Al-Banna, grunnleggeren av muslimbrødrene. Al-Kubaisi ber Ramadan om å snakke i filmen, noe han nekter. Vi glir over til Al-Najjar, som med skjult ansikt kommer med sterke og stygge personlige angrep på Ramadan. Anklagen om hans bestefar, som enhver kritiker finner det nødvendig av en eller annen grunn å trekke opp, farens medlemskap i bevegelsen og hans oppvekst i dette gjør at Ramadan ikke kan riste anklagene av seg. Al-Kubaisi forteller i bakgrunnen om at Akif har sagt at man ikke må være registrert medlem i organisasjonen. Alle som deler grunntanken til muslimbrødrene (som ikke defineres av Al-Kubaisi) regnes som en av dem. På skjermen ser vi Ramadan som snakker i Oslo.

Akif forteller videre at en slik person, som er en muslimbror, bør følge lovene i landet man lever i, og følge muslimbrødrenes prinsipper. Igjen skulle jeg ønske at al-Kubaisi faktisk spurte Akif om hva disse var. Kanskje han gjorde det, men valgte å klippe det vekk? Hva vet jeg?

Akif blir spurt om han tror Ramadan deler muslimbrødrenes tanker. Det tror Akif, selv om han sier at Ramadan gjør ting på sin egen måte. Det Muslimske Brorskap har nemlig den frekkheten at de “gir folk frihet til å utrykke sin forståelse - nøyaktig på den måten de vil”. Stemplingen, mistenkeliggjøringen og beskyldningen er et faktum. Heggy følger på, med et voldsomt personangrep på Ramadan, og de som velger å snakke med ham.

Her er det og interessant å vite at Gamal al-Banna i Klassekampens artikkel reagerer meget sterkt på denne stemplingen av Ramadan. Selv om han altså ikke er enig med ham i alt mener han det er helt feil å koble Ramadan opp mot Muslimbrødrene. Han ser Ramadan som stående i en reformtradisjon på samme mpte som seg selv, dog med noen andre synspunkter enn ham. Dette er en klassisk liberal posisjon, som jeg må si jeg støtter helhjertet.

Al-Kubaisi forteller om den islam han vokste opp med, “religion og god samvittighet”. Han kjenner ikke den islam som skriker i gatene, og oppfordrer til hat, makt og invasjon. Jeg må si meg enig med ham. Det er det samme jeg vokste opp med, og som jeg faktisk føler jeg lever med den dag i dag. De hatefulle som han snakker om, slik jeg forstår det, er marginale grupper som mediene dessverre gir altfor mye oppmerksomhet. Jeg tenker på grupper som Al-Muhajeroon, Hizb ul Tehrir og Islam4UK. Jeg har gjennom årene besøkt mange moskeer i Norge. Fortellingene jeg hører i prekenene varierer sjeldent fra de al-Kubaisi forteller om fra sin barndom. Historier om profetene, om god moral, om medmenneskelighet og et godt liv. Noen velger å fokusere på det motsatte, det man ikke ønsker, umoral, ondskap og vanskeligheter. Ikke ulikt den variasjonen en hører i kirker, og prekenene der. Selv om jeg foretrekker det første, og klart mener det er et bedre pedagogisk alternativ, så må folk få velge svovelpredikanter om de vil. Men disse er faktisk i mindretall. Ikke av noen annen grunn enn at folk flest faktisk ikke ønsker den typen prekener. Hatefulle angrep som nevnes her har jeg aldri opplevd å høre i en norsk moské.

Så kommer al-Kubaisi inn på det Muslimske Brorskaps sosiale arbeid, og problematiserer forholdet mellom dette og politisk arbeid gjennom kommentarer fra Kamal. Essensen i hennes angrep er at massene ikke vet sitt eget beste. Hvilket politisk syn denne typen elitistisk tilnærming hører hjemme i skal jeg ikke gå inn på, bare konstantere at det demokratiske sinnelaget her naturlig burde vært utfordret. For alt vi vet så ble det utfordret også, og deretter klippet vekk. Videre følger Said opp med en kritikk av islamisering av sosiale tjenester. Her vil jeg mene at det er, og bør være, et problem om disse er statlige tjenester. Men at om man har en religiøs organisasjon som driver sosiale tjenester, eksempelvis diakonale sykehus, så er det selvsagt naturlig at det religiøse synet legges til grunn. Tilknyttes misjon til dette er det likevel – i mine øyne - problematisk.

Vi er tilbake hos Heggy, med kritikk av en tolkning han mener er feil. Han advarer mot mennesker som tar enerett på å tolke Guds ord. Jeg er enig, men etter det lille jeg har sett av Heggy, blir jeg usikker på om han selv vil tolerere uenighet i måten han tolker på. Er inntoleranse ok, bare det er fra den “rette” siden?

Nå er vi i Jemen med al-Kubaisi. Her møter vi en ung mann som jobber for menneskerettigheter. For alle mennesker. Etter nærmere press fra al-Kubaisi forteller mannen så at han tilhører et parti, Jemenittisk forsamling for Reform, som av enkelte beskyldes for å være “det Muslimske Brorskap” i Jemen.

Så blir det litt forvirrende. Al-Kubaisi presser mannen på dette med retten til å skifte religion opp mot menneskerettighetene. Her blir det plutselig viktig for mannen om dette skjer i Jemen eller andre steder. Jeg er usikker på om han konstaterer virkeligheten i Jemen, at en slik person kan bli drept. Eller om det er det han mener er riktig, altså at en slik person bør bli drept. Det siste synspunktet er naturligvis veldig problematisk om en “menneskerettighetsforkjemper” har. Det første er ikke annet enn å innrømme den sannheten som finnes. Som nevnt tidligere er det flere av de sentrale tenkerne Muslimbrødrene forholder seg til som mener at skifte av religion bør være et valg for den enkelte. Her mener jeg at al-Kubaisi burde vært redelig nok til å opplyse om det.

I stedet er vi tilbake hos Akif, og diskuterer om FNs menneskerettigheter stikker dypere enn det han mener er islam og muslimbrødrenes ideologiske ståsted. Sikkert en interessant diskusjon, men jeg kan ikke helt se at det er relevant her.

Så er vi over i den gamle konspirasjonsteoretiske lei igjen. Det som sees på som logiske problemer i argumentasjonen fra muslimbrødrene forklares med dobbelttale. Eller for å si det enkelt, løgn. El-Qimeni er tilbake i angrepet, med grove personkarakteristikker av Muslimbrødrene. Al-Najjar følger opp med mer av det samme.

Tror de på frihet og demokrati? spør al-Kubaisi, og vi får svar fra Gamal al-Banna, som med sin vanlige stil refser Muslimbrødrene. Betyr det at det stemmer? De siste årenes utvikling har overbevist de fleste eksperter på bevegelsen om at man har inntatt en genuin demokratisk posisjon.

Nå er vi på “selvutnevnte muslimske talsmenn i Europa”, som sier de er for demokrati. el-Qimeni tillegger dem imidlertid flere synspunkter. En relativt stygg diskusjonsmetode med stråmannsargumentasjon, som vi ofte vender tilbake til i denne dokumentaren.

Heggy følger opp med lovprisning av demokratiet, noe det er vanskelig å si seg uenig med. Dette, demokratiet altså, er truet, sier Heggy. Det klippes over til demonstrasjonen mot karikaturtegningene i Dagbladet. Den underliggende tanken om at muslimer som reagerer på en helt lovlig måte er en trussel mot demokratiet.

Dette var en demonstrasjon jeg forøvrig var helt uenig i, og en demonstrasjon hvor Islamsk Råd Norge ble angrepet i sterke ordelag (hovedsaklig fordi de valgte å ikke støtte den). Like fullt, dette var en lovlig demonstrasjon, unge muslimer som brukte sine demokratiske rettigheter. “Demokratiet rommer mulighetene for sin egen destruksjon. Dette utnytter muslimbrødrene“ forteller Walid videre. Mens bilder fra demonstrasjonen ruller videre. En slik demonisering av disse unge menneskene, og det å gjøre deres synspunkter, som jeg altså ikke er enig i, til anti-demokratiske er helt feil, og kontraproduktivt om det man søker er en fredlig sameksistens. Al-Najjar følger opp med å fortelle om at så mange ulike organisasjoner kan være dekke for muslimbrødrene. Når de får makten vil de forby demokratiet forteller han videre. Ikke noe problematiseres, ikke noe undersøkes. Påstanden er slengt ut. Det skal regnes som bevis nok.

Kamal følger opp med å snakke om at folk snakker i London på organisasjonens, altså brorskapets, vegne. I den tidligere nevnte artikkelen fra Klassekampen vises det forøvrig at Kamal også er lite glad for hvordan hennes uttalelser er brukt i filmen. Hennes anliggende, også når hun snakker om organisasjonen i utlandet, er Muslimbrødrene i Egypt. Hun snakker altså ikke om en konspirasjon, men om at brorskapet har folk i andre land som støtter deres mål i Egypt, og som taler deres sak på ulike plan. Et meget nasjonalistisk fokus med andre ord, og langt fra den konspirasjonen vi fortelles om i filmen gjennom filmskaperen og et par av de som er intervjuet. Resten ser ut til å tas til inntekt for et syn de ikke har.

Akif “bekrefter at organisasjonens mål er politisk kontroll, også i Europa”, forteller al-Kubaisi. Det er lenge til vi kan ta kontroll i Europa, sier han. Eller det er oversettelsen. Problemet er ikke nødvendigvis at det er feil, men at det er oversatt slik fordi man vil forstå det slik. Det Akif snakker om er heller at Europeerne nok ikke er klare til å konvertere i store masser, noe som vel må sies at er en ganske korrekt observasjon. Europa har egne “problemer”, oversetteren bruker her “interesser”. La meg bare si at unøyaktigheter i oversettelse ikke nødvendigvis skyldes ond vilje, men at det vel så ofte handler om at man “ser” en gitt sannhet, og oversetter ut ifra denne. Akif presiserer videre at agendaen er å vise religionen for mennesker flest. Ikke i konkurranse, men med tider og stunder vil mange se sannheten i islam, håper han.

Siste sitatklipp, Al-Said forteller om sitt vennskap, og sin uenighet, med lederen i det Muslimske Brorskap. Som motstandere av myndighetene har begge vært i fengsel sammen. Kommentarer mellom to venner og politiske motstandere blir fortalt, og satt i en sammenheng med konspirasjonsteorien uten at det nevnes spesifikt.

Helt på avslutningen er vi i Norge igjen. Det er 17. mai, og al-Kubaisi erklærer sin kjærlighet til Norge. Jeg er enig med ham, vi har mye å være glad for i landet vårt. Så snakker han om at friheten er truet, mens bilder av unge lekende muslimske jenter ruller over skjermen.

Billedbruken, satt sammen i det som sies, tegner et meget stygt bilde. Det gripes med begge hender av folk med en negativ agenda og som vil demonisere muslimer.

 

Analyse

Jeg mener at en dokumentarfilm vil alltid ha en vinkling, det har denne også. Den som lager filmen velger hvem han vil snakke med. Men det bør gå an å kritisere et valg som er til de grader lite objektivt som det altså er her. Jeg synes al-Kubaisi fortjener en takk for å ha vist oss at den tanken om den arabiske verden som en masse hvor individuelle tanker og ideer ikke eksisterer, altså ikke stemmer. Jeg mener denne filmen viser en flik av mangfold som den arabiske og muslimske verden inneholder, men som ofte drukner i fiendebilder og stereotypier.

Det som imidlertid er uheldig er at filmen gjennom sin stil og budskap fører mot flere fiendebilder og stereotypier her. Jeg spurte innledningsvis om ting jeg mener man bør undersøke og etterprøve også muslimbrødrene på, for deretter å kunne si om de er skyldige. Filmen gjør aldri et forsøk på å svare på noe av dette. Ikke gjennom annet enn angrep fra motstandere. Jeg håper dét ikke er standarden vi legger oss på i samfunnsdebatten utover. Merk, dette betyr ikke at disse påstandene ikke stemmer, men at de aldri forsøkes undersøkt på en tilnærmet objektiv måte. Det svekker filmen og dets budskap.

Anklagene filmen fremmer fungerer retorisk med innskutte sitater som kan skape et bilde, men filmen er ikke særlig rik på debatt. En kan heller mistenke at forfatteren har snakket med venner og meningsfeller, for så å presentere synspunktene. Noen av dem han har snakket med som Heggy er kjente og viktige. Andre som Abdul Motaleb, som fremmes som en ledende ekspert på wahabisme er totalt ukjente og man finner lite materiale på deres akademiske kvalifikasjoner på fagfeltet. Nå gjør ulike stavemåter på arabisk dette til en vanskelig øvelse, men noe kjent navn er det altså ikke. En del av tingene han sier kan også problematiseres på rent faktagrunnlag. Flere folk med faktiske kunnskaper heller enn meninger hadde vært bedre. Her kan man nok mistenke al-Kubaisi for å ha svaret på forhånd, for så å finne bevisene som skal til i etterkant.

Som nevnt tidligere skal jeg ikke si at al-Kubaisi heller skulle ha snakket med noen andre, det er han selv som filmskaper som må velge sine intervjuobjekter, men en total mangel på objektivitet er skadelig for hans eget prosjekt. Slik sett overbeviser han mer de som allerede “vet” hva de vil mene. Det er ikke særlig sunn tilnærming.

Heller enn en ikke-eksisterende konspirasjon om maktovertagelse i Europa kunne det vært en interessant øvelse å undersøke, og gjerne problematisere, brorskapet i Egypt.

Flere av påstandene som legges frem i filmen holder ikke, og en del kan rett og slett avvises fullstendig. Det er likevel viktig å peke på at det finnes viktige poenger der, selv om de drukner i en unødvendig konspirasjonsteori. Disse fortjener å bli løftet opp og frem, og diskutert og debattert. Jeg håper vi kommer så langt at så faktisk kan skje.

 

 

VEDLEGG 1

Tanken her var å undersøke påstanden om at hijab som plagg dukket opp først på 70-tallet.

Et bilde fra 1923, den sekulære tyrkiske statens far, Mustafa Kamal sammen med sin kone, som bruker hijab.

Eller siden vi snakker om Egypt, hva med den egyptiske feministen Huda Shaarawi, her avbildet med en rekke andre kvinner. Alle iført hijab, noen få med ansiktsslør i tillegg. Bildet er fra 1925.

 

Et annet bilde fra 1919

 

 

Et tredje av den egyptiske feministen Malak Hifni Nasif

 

 

Et litt spennende bilde jeg fant av to ”viktorianske” egyptiske kvinner, som er hypermoderne kledd for sin tid, men da i full hijab allikevel.

 

Poenget her er å slå fast at tanken om at hijaben var noe som ble oppfunnet på 1970 tallet ikke er riktig.

Argumentasjonen fra Gamal al-Banna om hodeplagg i seg selv er islamsk sett riktig eller ei er en helt annen, og mye viktigere og seriøs diskusjon, og fortjener å bli bearbeidet grundig, for seg selv. Samtidig som det er viktig å fastslå uansett hvilket syn man lander på, at retten til endelig bestemmelse kan til slutt bare ligge hos den enkelte kvinne.

Gå til innlegget

Bombeangrepet mot en koptisk kirke i Alexandria vekker avsky, jeg stiller meg i denne sammenheng rett bak den egyptiske stormuftien Ali Gooma som fordømmer dette på det sterkeste. Men graver vi litt i historien bør fordømmelsen være enda kraftigere

Mufti Gooma: Det finnes ingen religion verdt betegnelsen som ikke ser menneskelivetshellighet som en av sine høyeste verdier

Nå finnes det selvsagt som vil bruke slike angrep for å skape enda mere splid, da må jeg si at røster som Abdallah Girges, sitert i denne artikkelen i klassekampen er en kilde til håp om at de aldri vil lykkes.

Mufti Ali Gooma sier jo at disse menneskene som utfører slike handlinger ikke har noe med islam å gjøre. Det er sant nok, men jeg kom over en tekst som sier meg enda mer om hvor mye vi muslimer har forvillet oss vekk fra det reelle islam som vår profet ba oss følge. En venn sendte meg en tekst som gir en indikasjon på dette. Det handler om et kristent kloster som har eksistert siden før profetens tid, og som profeten underskrev en avtale med om beskyttelse, som er verdt å få med seg.

Jeg har vært borti dette nevnte klosteret da jeg var på ferie i Egypt for endel år tilbake, men fikk ikke besøkt det grunnet noe logistikkproblemer og selv om jeg kjente til avtalen hadde jeg ikke avtaleteksten. Det ligger i det som idag er Sinai halvøya, og det er kraftfulle saker og jeg må innrømme at det gav meg tårer i øynene med tanke på hva som skjer idag.

Avtaleteksten lyder som følger:

  • “This is a message from Muhammad ibn Abdullah, as a covenant to those who adopt Christianity, near and far, we are with them.

  • Verily I, the servants, the helpers, and my followers defend them, because Christians are my citizens; and by Allah! I hold out against anything that displeases them.

  • No compulsion is to be on them. Neither are their judges to be removed from their jobs nor their monks from their monasteries.

  • No one is to destroy a house of their religion, to damage it, or to carry anything from it to the Muslims’ houses. Should anyone take any of these, he would spoil God’s covenant and disobey His Prophet. Verily, they are my allies and have my secure charter against all that they hate.

  • No one is to force them to travel or to oblige them to fight. The Muslims are to fight for them. If a female Christian is married to a Muslim, it is not to take place without her approval. She is not to be prevented from visiting her church to pray.

  • Their churches are to be respected. They are neither to be prevented from repairing them nor the sacredness of their covenants. No one of the nation (Muslims) is to disobey the covenant till the Last Day (end of the world).”*

 

Sannelig har vi forvillet oss vekk fra dette.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
18 dager siden / 2025 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1754 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
15 dager siden / 1745 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
8 dager siden / 1078 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
4 dager siden / 975 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
12 dager siden / 890 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
23 dager siden / 887 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere