Shoaib Sultan

Alder: 46
  RSS

Om Shoaib

(Klippet og tilpasset fra Wikipedia-profilen):

Shoaib M. Sultan (født 22. desember 1973) er en norsk-pakistansk organisasjonsmann, samfunnsdebattant og politiker.

I september 2011 ble han ansatt som rådgiver med ansvar for kartlegging av høyreekstreme miljøer hos Antirasistisk Senter.

Tidligere var han ansatt som generalsekretær i Islamsk Råd Norge i perioden 2007–2010, et råd han tidligere var valgt inn i som sekretær (2002-2005).

Han stilte også til fylkes- og kommunalvalget i Oslo i 2011 som tredjekandidat for Miljøpartiet de Grønne, og er valgt som andre vara for Harald August Nissen etter første vara Hanna E. Marcussen.

I tillegg sitter han i det regjeringsoppnevnte religionspolitiske utvalget som ledes av Sturla Stålsett, i brukerutvalget ved Oslo universitetssykehus, og har sittet i utvalget ved Universitetet i Oslo som utredet et mulig Senter for islamske studier ved universitetet.

Han har vært aktiv i integreringsdebatten, og skrevet en rekke artikler om dette og flere andre temaer.

Han skriver også bloggen "Muslimen" på http://www.shoaib.no/muslimen

Følgere

Reaksjonen paa terrorangrepene i Oslo

Publisert over 8 år siden

Boer terrorangrepene i Oslo og Utoeya faa noe etterspill?

Jeg vet ikke helt hvor denne teksten foerer hen, bare noen tanker jeg sitter med som jeg gjerne vil ha deres tanker paa ... Jeg har som nevnt i en annen traad moett paa denne mannen som stod bak terrorangrepene paa facebook. Hatet mot fremmede generellt og muslimer spesiellt var til aa ta og foele paa ... dessverre finnes det flere slike.

Men vi trenger kanskje aa ta et skritt tilbake og se litt paa oss selv. Med andre ord, har debatten slik den har utviklet seg vaert med paa radikaliseringen av folk som dette? Boer vi se litt paa formuleringene, vinklingene etc i egne innlegg? Hva kan vi gjoere med klimaet i debatten?

Ingen svar egentlig, ikke enda ihvertfall ... men hoerer gjerne tanker fra dere paa dette.

Gå til innlegget

Tre drap og et selvmord

Publisert nesten 9 år siden

Hvorfor lurer USA egentlig på hvorfor de taper kampen om “hearts and minds”?

En amerikansk mann, Raymond Davis, forsøkes ranet av to unge pakistanske menn. Davis, en tidligere soldat ifra spesialstyrkene som nå er postet i det amerikanske konsulatet i Lahore som “konsulent”, er tungt bevæpnet og skyter og dreper de to. Dette er ihvertfall hans versjon av historien. Den engelske avisen Guardian hevder at mennene var fra den pakistanske etteretningsorganisasjonen ISI, og at Davis er en CIA spion.

Hva som nå enn skjedde i forkant er nå en ting. Disse drapene skjedde på en tungt trafikkert gate i millionbyen Lahore i Pakistan. Ifølge vitner så man mann nr 2 prøve å flykte fra stedet, og han ble skutt i ryggen av Davis, som så stiger ut av bilen, skyter den ene eller begge ofrene flere ganger, tar bilde av de døde med sitt mobilkamera for så å sette seg i bilen og prøve å kjøre vekk.

Saken kunne kanskje vært hysjet ned, men en trafikkonstabel som stoppet Davis fra å forlate åstedet fikk tilkalt mediene også. Da ble det vanskelig å få saken ut av verden på en diskre måte. Amerikanske myndigheter forsøker ikke å forsvare ikke handlingene, men mener at Davis er diplomat, med diplomatisk immunitet, og derfor må løslates.

Problemet for amerikanerne er at det ikke stemmer. De presset pakistanske myndigheter for å legge inn predatert informasjon om dette i systemet som skulle vise at mannen var i diplomatkorpset og at han var presentert slik for pakistanerne. Det var i denne perioden at kona til en av de to drepte pakistanerne, Shumaila Kanwal, begikk selvmord fordi hun fryktet at mannen som drepte hennes ektemann ville bli satt fri.

Det var kanskje dette som rørte ved Pakistans utenriksminister, det er vanskelig å vite, men han gikk ut og sa at pakistansk UD aldri hadde fått noe slik dokumentasjon. Dette gjorde det umulig for myndighetene å endre på informasjonen i etterkant. Utenriksministeren fikk I etterkant sparken, eller ble ikke med når man sjonglerte med statsråder, men skaden var skjedd.

I mellomtiden gikk Obama hardt ut og forlangte at Pakistan skulle frigi “vår diplomat”. Amerikanerne benektet i begynnelsen også sterkt at Davis hadde noe med CIA å gjøre, men har i etterkant innrømmet at han er ansatt i CIA. Så hva han nå enn egentlig er, “diplomat” er han ikke.

Hva som virkelig skjedde vet vi ikke, men saken virker å ha skadet forholdet mellom Pakistan og USA på en meget alvorlig måte. Tør myndighetene å la Davis gå fri risikerer man en pakistansk revolusjon. På den andre siden nekter amerikanerne å forstå hvor alvorlig saken har blitt.

Vent nå litt, vil enkelte spørre, du snakket om tre drap og et selvmord, her var det bare to. Saken er altså slik at en bil fra ambassaden som (villmans)kjørte til stedet Davis ble arrestert for å hjelpe ham kjørte over og drepte en ung mann på motorsykkel. Men den saken har tragisk nok ikke fått så mye oppmerksomhet. Amerikanerne nekter å fortelle hvem sjåføren i denne bilen var. Men det ryktes at de to i bilen, begge CIA folk, er trukket ut av Pakistan i all stillhet.

Noen ord om konspirasjonsteorier. Det er lett å peke på dette når noen begynner å snakke om CIA, spioner og slikt.

Dette dreier seg om litt mer enn de sedvanlige konspirasjonsteoriene. Pakistanske myndigheter utstedte et direktiv noen måneder tilbake som ba ambassadene i bl.a. Washington om å hurtigbehandle søknader om visum til folk som skal jobbe i den amerikanske ambassaden eller konsulatene. Dette åpnet det en kilde kaller flomdørene med flere hundre ambassaderelaterte konsulenter som flommet inn. Det synes å være hold i påstandene om at det er et meget stort antall CIA (og folk fra diverse andre etterretningsorganisasjoner) iblant disse.

En sak er nå hva pakistanerne gjør med disse, noe annet og viktigere bør være hva man gjør med myndighetene. Enkelte begynner å snakke om en pakistansk revolusjon, bygget på mønster av det vi har sett i Midtøsten. Jeg mener dog at dette handler om valg. Når pakistanere flest ikke deltar i valg, og ikke velger bedre enn de har gjort så må de lære av dette til neste omgang. Ellers er jeg redd makthaverne vil være tilbake etter noen få år med martyrstemplet og vil lure seg til makt igjen.

Gå til innlegget

Dominobrikker i Midtøsten

Publisert rundt 9 år siden

Frie medier, demokratisering og demonisering fra enkelte ... spennende tider i Midtøsten!

Demonstrasjonsbølgen som startet i Tunisia og som har feid vekk diktatoren i det landet gjorde det samme med giganten i den arabiske verden, det trettiårige diktaturet i Egypt. Mye har vært skrevet og spekulert om hva disse opprørene, og ikke minst deres suksess, skyldes. Jeg tror tilstedeværelsen av frie medier har hatt en uvurderlig effekt både med tanke på hva diktatorene følte at de kunne gjøre for å knuse opprøret, og ikke minst i å skape press fra utlandet. Det var ikke uten grunn at de såkalte pro-Mubark tilhengerne jaktet på journalister og angrep dem. Fremst i rekken har journalistene fra Al Jazeera stått. Når historien en gang skrives om dette opprøret, så vil jeg håpe at disse takkes behørig!

Nå er første del av kampen mot de undertrykkende systemer i disse to landene vunnet, utfordringen med å bygge opp et levende og pluralistisk demokrati med respekt for alle har såvidt begynt. Men samtidig har situasjonen i disse landene skapt endel uro andre steder. I en rekke pre-emptive angrep på demonstranter prøver myndighetene å knuse opposisjon før nyhetskameraene rekker frem.

Vi ser at dette skjer i Algerie, i Yemen, i Bahrain hvor det også dreier seg om sekterisk konflikt med et shia-muslimsk flertall og herskere som er sunni-muslimer. Men interessant nok gjelder det også Iran, som har gjort sitt beste for å late som om det som skjedde i Egypt var et resultat av revolusjonen i Iran i 1979.Dette har de jo til felles med et gitt element her i Vesten, som advarer villig vekk mot snikinnføring av islamisme gjennom revolusjonen i Tunis og Egypt. Jeg har fra begynnelsen av ment at dette var en vrengt forståelse av situasjonen, og at heller enn  dette var det sannsynlig at anti-myndighets demonstrasjonene i 2009/2010 i etterkant av president “valget” ville kunne gjenopplives, styrkess, og komme tilbake.

Vi ser myndigheter i andre land som setter i gang tiltak for å demme opp, jeg er ikke sikker på om det vil hjelpe. For å avslutte vil jeg sitere en venn ifra Tahrir square i Kairo med en påstand som jeg ser like mye som en bønn: Two down, whos next …

Gå til innlegget

Farvel på fredag

Publisert rundt 9 år siden

Myndighetenes bøller vil neppe gjøre en forskjell i resultatet, men de kan gjøre konflikten mye mer blodig.

En Mubarak-lojal mobb har dukket opp i Kairos gater idag, med angrep mot demonstrantene som er imot diktatoren Mubarak. Disse har kastet molotov coctailspå folk, ridd ned folk med bruk av hester og kameler og prøvd å skape frykt og panikk. Antall skadde og eventuellt drepte er høyst usikkert.

Denne plutselige akomsten av despotens bøller har nok mye å gjøre med at militæret gikk ut og sa at de ikke vil skyte på folk. Jeg håper at militæret går et steg lenger nå, og sikrer folk. Blir de stille vitner er de medskyldige!

I tillegg til å angripe demonstrantene så har disse bøllene også angrepet en rekke journalister. Kan man håpe at det vekker myndighetene våre til å komme med litt skarpere reaksjoner enn de "bekymringsmeldingene" vi har sett så langt?

Neste store samlingspunkt tror jeg blir nå til fredag, noen optimister ser ut til å tro at dette vil bli dagen han skjønner beskjeden og tar sin hatt og går, jeg er redd det kommer til å ende mye blodigere. Jeg tror Egypt-forsker ved UiO Bjørn Olav Utvik har rett i at det hele kommer ned til når hæren finner ut at nok er nok. Jeg håper bare det blir snart. Nå til fredag er en like god dag som noen!

Gå til innlegget

Uverdig analyse

Publisert rundt 9 år siden

Sosialantropologiprofessor Unni Wikan argumenterer mot stråmenn og skaper skremselsbilder.

Det var en merkelig opplevelse å lese "rapport fra innsiden" av Unni Wikan. Her kom det frem de merkeligste påstander. Wikan er sosialantropolog, og er på sitt beste når hun skildrer dagliglivet til de hun kjenner fra flere opphold og tett kontakt med befolkningen. Dette er styrken til den kvalitative forskningen. Det er når hun utvider fra sine kontaktpunkter til "alle" eller "de fleste" egyptere at hun bommer på målet.

Når Wikan kaller Mubarak "en ganske hederlig mann" er det vanskelig å vite hva man skal si. En ting er korrupsjonen hvor hans andre sønn Alaa, en forretningsmann, skal ha blitt favorisert i privatiseringsprosesser og offentlige avtaler. Omfattende juks ved valg er en annen. Politisk undertrykkelse og tortur er en tredje. En mann som med brutal undertrykkelse av befolkningen har klamret seg til makten i 30 år er i tillegg "ikke spesielt maktglad"? På toppen av det hele, han er "heller ikke en despot." Nå vites ikke hva Wikan legger i dette begrepet, men leksikalt er vel en despot en som styrer ved hjelp av frykt. Den politistat som Mubarak har lagt opp til med et mylder av ulike sikkerhetsstyrker kan vel neppe kalles noe annet enn et despoti.

Så kommer det virkelig utilgivelige. Det virker nemlig som om myndighetene vil utmatte og skape motløshet hos demonstrantene ved å skape anarki som det eneste alternativet. Det utilgivelige er at Wikan her støtter denne strategien. Uio sin programerklæring forpliker vel i tillegg med tanke på demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet.

Deretter kommer stråmannsargumentasjonen, det dobbeltsidige angrepet på muslimbrødrene. På den ene siden har de egentlig ikke så mye støtte, på den andre siden beskylder hun dem for en rekke standpunkter som hun så tar avstand fra på sine egyptiske venners vegne. At hennes egyptiske venner kan tro at brorskapet har slike standpunkter er forståelig. At en av Norges mest kjente akademikere gjør det er utilgivelig. Når det gjelder om muslimbrødrene har eller ikke har støtte, så er det best å ikke spekulere i det her oppe i nord, og la folket bestemme det "der nede" gjennom frie og rettferdige valg. Også om vi ikke liker resultatet.

Kommentaren om at "Om folket ønsket seg demokrati, har pipen nå en helt annen lyd." gir også en besk smak i munnen. Det er kanskje utilsiktet, men denarroganse som ligger i dette bør mane til ettertanke.  Jeg tror også at med dagens demonstrasjon med millioner på gatene i Kairo så viser det at Wikan tok feil. Fullstendig feil!

At folk vil ha ro er jeg enig med Wikan i, men å si at Mubarak har "vist seg situasjonen verdig ved ikke å gi etter for demonstranter" er igjen ganske ille all den tid vi vet at resultatet er over hundre drepte og mange tusen skadde. Jeg ser ikke Mubaraks verdighet i blodpølen fra demonstrantene eller i fra torturkamrene som hans "nye" visepresident har stått bak. Litt av en "hurriyya (frihet)," dette. Ville Wikan likt å leve med slik "frihet"? Det tror jeg ikke noen av oss ville.


Wikan vil ha oss til å tro at Kairo 2011 er en parallell til Teheran 1979, snarere enn Berlin 1989. Det tyder på at hun er svært lite oppdatert på den akademiske litteraturen om den ideologiske utviklingen i 'moderate' islamistiske bevegelser i Midtøsten det siste tiåret. Muslimbrødrene er en av svært mange aktører i det demokratiske opprøret mot Mubarak, og slett ikke den dominerende. Forut for opprøret mot Mubarak-regimet i Egypt erklærte The Economist på lederplass at dersom det nå var slik at egyptere og andre arabere faktisk vil velge islamister i frie, åpne og demokratiske valg, så er det deres selvsagte rett. Som den franske islamforskeren Olivier Roy har påpekt i kronikk i Dagsavisen sist lørdag, så er tiden for lengst forbi for de vestlige akademikere og politikere som vil diktere folks politiske valg og fremtid i Midtøsten og andre steder i en belærende tone.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere