Shoaib Sultan

Alder: 44
  RSS

Om Shoaib

(Klippet og tilpasset fra Wikipedia-profilen):

Shoaib M. Sultan (født 22. desember 1973) er en norsk-pakistansk organisasjonsmann, samfunnsdebattant og politiker.

I september 2011 ble han ansatt som rådgiver med ansvar for kartlegging av høyreekstreme miljøer hos Antirasistisk Senter.

Tidligere var han ansatt som generalsekretær i Islamsk Råd Norge i perioden 2007–2010, et råd han tidligere var valgt inn i som sekretær (2002-2005).

Han stilte også til fylkes- og kommunalvalget i Oslo i 2011 som tredjekandidat for Miljøpartiet de Grønne, og er valgt som andre vara for Harald August Nissen etter første vara Hanna E. Marcussen.

I tillegg sitter han i det regjeringsoppnevnte religionspolitiske utvalget som ledes av Sturla Stålsett, i brukerutvalget ved Oslo universitetssykehus, og har sittet i utvalget ved Universitetet i Oslo som utredet et mulig Senter for islamske studier ved universitetet.

Han har vært aktiv i integreringsdebatten, og skrevet en rekke artikler om dette og flere andre temaer.

Han skriver også bloggen "Muslimen" på http://www.shoaib.no/muslimen

Følgere

Farlig retorikk

Publisert rundt 1 måned siden - 1260 visninger

Hva har de amerikanske bombemålene til felles? De er også mål for den ­sittende presidenten.

Først fikk vi ­rørbombene som ble sendt til en rekke ­ledere for demokratene, til nyhets­kanalen CNN, og til folk som den ungarsk-­amerikanske filantropen og ­forretningsmannen George Soros, et yndlingsmål for ­konspirasjonsteorier fra ytre høyre.

Hva hadde alle disse til ­felles? At de har vært mål for den ­sittende amerikanske ­presidenten ­Donald Trumps verbale ­angrep. ­Påpekning av dette førte ­imidlertid til at Fox News, Trump og andre stemmer fra ytre ­høyre, gikk i vranglås, og begynte å ­fable om dette som en mulig «false flag»-operasjon. Altså at Demokratene hadde sendt bombene til seg selv, for å stille ­presidenten og republikanerne i dårlig lys kort tid før mellomvalget i USA i ­november. Enkelte ­fortsetter med disse ­teoriene selv etter at ­terroristen ble arrestert.

Avfeier enhver kobling. 

Da ­politiet arresterte mannen som viste seg å stå bak bombene, var det en støttespiller for Trump. Han hadde vært veldig aktiv på ulike arrangement med å rope slagord mot CNN etc., og med en varebil som var nedklistret med støtte­erklæringer til Trump og angrep på alle han ­kritiserer. Ingen av bombene eksploderte, så selv om han skremte ­mange mennesker, kostet det ingen menneskeliv. Trump avfeier ­enhver kobling mellom egen ­retorikk og at noen følger den opp.

Den andre hendelsen er det ikke mange som har fått med seg. En hvit ekstremist ­prøvde først å bryte seg inn i en ­kirke med ­hovedsakelig svarte ­medlemmer. Da han ikke lyktes med det, gikk han inn i en butikk og skjøt og drepte en eldre svart mann, på parkeringsplassen skjøt han en eldre svart kvinne. Han støtte på en annen hvit mann, som ­hadde hørt skytingen og kom ­løpende. Denne mannen var selv ­bevæpnet. «Hvite skyter ikke hvite», skal Gregory Bush ­ifølge enkelte ha sagt til den ­andre mannen før han løp vekk, mens andre sier at den andre ­mannen prøvde å stoppe Bush og at han skjøt vilt rundt seg. ­Ingen av dem ble skadet i utvekslingen. Bush var også en støttespiller av Trump, men hva som ­trigget ­akkurat denne hendelsen er ikke så enkelt å identifisere. Vi ­følger med på rettssaken når den kommer, mer vil forhåpentligvis kommer frem der.

En synagoge i Pittsburgh. 

Den tredje hendelsen var den som krevde flest menneskeliv, og skjedde da en rasist gikk inn i en synagoge i Pittsburgh og ­begynte å skyte rundt seg. ­Elleve ­mennesker ble drept i ­dette antisemittiske terror­angrepet. Trump har fordømt dette. Problemet er imidlertid at det er nettopp retorikken fra Det hvite hus som ­fyrer opp under de konspirasjons­teoriene disse ekstremistene ­reagerer på bakgrunn av. Den ved­varende aktive og ­passive støtten fra Trump til anti­semittiske krefter er et ­problem. I tillegg til Trump selv er det riktig å legge en del av ansvaret på de andre politikerne som ikke står opp mot Trumps virksomhet.

I dette spesifikke ­tilfellet var det et hat mot HIAS ­(Hebrew ­Immigrant Aid Society), en ­jødisk organisasjon som i sin tid ble skapt for å hjelpe ­jødiske ­flyktninger, men som i dag ­jobber for å hjelpe andre f­lyktninger å f­inne seg til rette, ­etablere seg og ­integrere seg. Denne ­menigheten var sentral i ­arbeidet til HIAS, og ble ­angrepet på grunn av dette. Da Robert ­Bowers ­angrep ­synagogen var det med bakgrunn i en ­kompleks konspirasjonsteori som Trump har ­bidratt til i ­betydelig grad, med fokus på en karavane med flyktninger fra Honduras som ifølge høyre­ekstremister vil være ­opptakten til en ned­slaktning av hvite ­amerikanere. Ja, en ­gruppe på noen få tusen hjelpeløse ­kvinner, menn og barn tenkes altså å ­utgjøre en ­eksistensiell trussel mot verdens største ­militærmakt.

Dermed kunne Bowers se sin nedslakting som et preemptivt angrep. Hvorvidt Trump selv er en antisemitt eller ikke, blir i den sammenhengen helt irrelevant, når hans retorikk og argumentasjon tydelig bygger opp under en høyreekstrem konspirasjonsteori. Flere jødiske ledere ber nå Trump holde seg unna.

Deres rette navn. 

På hver sin måte viser disse tre voldshandlingene, eller terrorhandlingene om man skal kalle ting ved deres rette navn, problematikken med hatretorikk fra politikere. Dette er ikke en ukjent problemstilling i den norske debatten heller. Sist måned hørte vi Ap-leder Jonas Gahr Støre i debatt med Sylvi Listhaug. Støre forsøkte gang på gang å utfordre Listhaug på hennes retorikk og hva slags holdninger den bidrar til. Det ble avfeid med klaging over at han slo henne «i hartkorn» med massemorderen Anders Behring Breivik, noe som selvsagt er en drøy forenkling av Støres kritikk.

Og dessuten: Hvorfor «masse­morder» – hvorfor ikke «terrorist»? Kanskje fordi begrepet «terrorist» så mye ­tydeligere viser det politiske bakteppet bak handlingene? Listhaug, ganske likt Trump, ser rett og slett ikke koblingen mellom egen retorikk og holdningene den danner grunnlag for.

Så er det en viktig forskjell. ­Listhaug har, om enn etter press, tatt sterk avstand fra de som ­bruker hennes retorikk for å piske opp hat. Trump har ikke egentlig vært i ­nærheten av en slik avstandstagen. Han ­viste heller til at det ­angivelig fantes «gode mennesker» på begge sider den gang nazistene marsjerte i ­Charlottesville i fjor, og anti­nazister sto mot dem.

Teksten ble første gang publisert hos antirasistisk.no


Gå til innlegget

Slipp Nina fri, det er (snart) vår!

Publisert nesten 2 år siden - 3604 visninger

Redaktøren - eller redaktrisen som hun liker å kalle seg (forøvrig kult begrep ... språkrådet: innafor?) i Human Rights Service Nina Hjerpset-Østlie skulle hatt et intervju i dagens Klassekampen, dette ble avlyst da hun visstnok har fått munnkurv av sin arbeidsgiver (HRS).

Dette er i grunnen litt vilt, hvis HRS skal gi munnkurv til Hjerpset-Østlie for utblåsningen på facebook. De fleste som har tatt del i denne diskusjonen, har for lengst kommet forbi de uttalelsene som først vakte så sterke reaksjoner. Det SVs stortingsrepresentant Snorre Valen, undertegnede, m.fl. egentlig har problemer med, er noe som faktisk handler om det verdensbildet Human Rights Service bygger opp gjennom en rekke artikler på nettstedet sitt. Her stemples myndighetene som foræderske, nyhetsmediene som falske og løgnaktige, og muslimer som problematiske hvis de deltar i demokratiet. Eller hvis de ikke gjør det.

Det vi sliter med er den dragningen vi ser fra ytre høyre her i Norge, Europa forøvrig, og ikke minst i USA mot det illiberale regimet til Putin i Russland. Denne dragningen mot det illiberale undergraver jo nettopp de verdiene de forfekter å forsvare. Stort sett med å bryte tvert med dem.

I motsetning til nettstedet document, hvor det like ofte som religionen islam dreier seg om etnisitet og hudfarve, handler det hos rights om kun en ting: Religion. Islam og muslimer. Det finnes ikke grenser for hvor langt unna noe kan ha skjedd, hvor lite det er eller hvor begrenset det er. Maler det et dårlig bilde av islam og muslimer, er nettstedet til HRS stedet å gå til for å finne ut om det. Angrep på muslimer, eller forbrytelser begått av andre, ikke fullt så interessant, selv når det skjer her til lands eller i naboland. Det vil si, med mindre man kan vri det over til å angripe muslimer og islam, og anklage offeret.

Derfor lurer jeg virkelig på hva HRS egentlig prøver å hindre Hjerpset Østlie i å si?

Lørdag kveld klokken 21.00:

Opplysningene om munnkurv stammet fra Klassekampen 25/2 - Nina Hjerpset Østlie opplyste om at hun ikke har fått munnkurv, men at hun valgte å trekke seg. Hun kommer selv med en uttalelse når hun har fått tenkt gjennom ting.Det respekterer jeg, og avventer svar fra henne på mine og andres spørsmål!


Gå til innlegget

Muslimer og jøder

Publisert nesten 2 år siden - 8606 visninger

Er mistro og hat mellom muslimer og jøder noe som kommer gjennom religionen, eller bør vi se andre steder etter røttene til dette hatet?

Jeg har tidligere skrevet om og fordømt antisemittisme blant muslimer. Det har vakt en del motreaksjoner. Det ­interessante er at de ikke kommer fra muslimene. De negative reaksjonene har først og fremst kommet fra personer i enkelte kristne miljøer. Det handler i stor grad om mistro til hva jeg egentlig mener, angrep på muslimsk tro helt på siden av det som diskuteres, og å misforstå hva som sies. De muslimene som har reagert, har vært støttende. Spesielt sterk har støtten og oppmuntringen vært fra det lille, jødiske miljøet i Norge.

Hitler og muslimene. Historien om den palestinske og muslimske lederen (muftien), som var venn av Hitler og støttet nazistene, stemmer, og at noen muslimer kjempet på nazistenes side. Muslimer verden over støttet og hjalp jøder også. Det er minst like viktig, eller faktisk mye viktigere i disse dager.

Her kan vi nevne den iranske ambassaden i Paris som smuglet ut jøder ved å utstede iranske pass til dem. Her finner vi hele det albanske samfunn, hvor man gjorde det til en æressak å skjule og redde sine jødiske medborgere.

Her finner vi den marokkanske kongen, som nektet å utlevere «sine» jøder til nazistene, fordi de var «våre borgere». Vi finner muslimer i Bosnia som hjalp jøder med å skjule seg, og etter hvert rømme. Poenget er ikke å forskjønne historien, men å vise at den er sammensatt.

Sions Vise. I etterkant av annen verdenskrig og etableringen av Israel, har vi sett oppblomstring av antisemittisme blant araberne. Det samme Egypt, hvor Saladin etablerte et tolerant styre hvor jøder kunne leve i fred, har hatt noen av de verste antisemittiske utbruddene. Sions Vises Protokoller er en bestselger i flere arabiske land. Det bør kontres med kunnskap om at det er falskt, men også at det er malen som mye anti-muslimsk propaganda baseres på.

Kanskje kan det virke som en vaksine?

Den abrahamittiske arv. Muslimene finner, på samme måte som kristendommen, mye av sin historie i den jødiske religionen. Muslimer som studerer kristendom og jødedom, vil finne flere likhetspunkter med jødedommen enn med kristendommen.

I statsvitenskapelig teori heter det at hvor du sitter – altså i hvilken posisjon – avgjør hvor du står, altså hva du mener.

Muslimer og andre som ønsker å stille islam i et positivt historisk lys, fokuserer ofte på muslimers behandling av kristne og jøder. Så retter de til sammenligning et lys på det de kan finne av den kristne praksis fra den samme tid for å si noe om islam og kristendom i dag.

Islamkritiske og islamofobe fremstillinger sammenligner muslimenes datidspraksis negativt med dagens vestlige praksis med religions og trosfrihet. Begge deler er riktig isolert sett, men feil i sin helhet.

Min jødiske guide. Jeg selv skylder mitt engasjement i religion, dialog og sameksistens til en muslim med jødisk bakgrunn, Leopold Weiss, eller Mohammed Asad som han ble kjent som etter at han konverterte. Asad (1900-1992) var en journalist, skribent, lingvist, tenker, filosof, diplomat og muslimsk lærd som skrev en veldig god oversettelse og kommentar til Koranen.

Asad kom fra en familie som jobbet mye med oversettelse av jødiske tekster til europeiske språk. Han hadde stor kunnskap om overgangen mellom de semittiske språkene og europeiske språk. Han har også en rasjonell og åpen tilnærming til hellige skrifter som jeg har satt stor pris på.

Historien om den jødiske ­filosofen Moses Maimonides er et interessant eksempel på det ­meningsløse i en ensidig beskrivelse av forholdene under islam. Han og hans foreldre flyktet fra Cordoba, til Fez i Marokko da ­almohadene angrep og tok Cordoba. Almohadene diskriminerte­ og undertrykket minoriteter, ­jøder, kristne og muslimer med et annet syn.

Maimondes måtte flykte videre til Acre i Palestina da korstogene startet. Han endte opp i Egypt, som personlig lege for den berømte Saladin. Var de undertrykkende almohadene mer muslimske enn Saladin? De fleste muslimene vil nok velge den sistnevnte. Likevel må vi anerkjenne at almohadene begrunnet sine handlinger i den samme religionen. Kanskje må vi se litt utover det rent religiøse?

Blodanklagen. Antisemittisme, forstått som en irrasjonell tro på ondskap hos jøder, oppstod i middelalderens Europa i det 12. århundre i form av myten om den diabolske jøde som ofret kristne barn for å bruke blodet for rituelle formål. Det ble dessverre tatt opp av muslimer også. Et tidlig eksempel er den berømte blodanklagen i Damaskus i 1840. Denne blir jevnlig, men feilaktig, sitert som bevis for hjemmelaget muslimsk-arabisk antisemittisme.

Kort fortalt, Damaskus var under muslimsk styre, med både kristne og jødiske borgere. Kniving minoritetene imellom var vanlig, og begge forsøkte å egge den muslimske majoriteten opp mot den andre.

Syriske kristne fikk støtte fra europeiske kristne, som brakte med seg konspirasjonsteorier om blodanklagen. En tilflyttet fransk kristen prest forsvant, og jødene ble anklaget for å ha kidnappet og drept ham. 13 prominente jøder ble arrestert og torturert. Senere ble deres uskyld slått fast og den ottomanske sultanen Abdülmecid fastslo i et edikt at slike anklager ikke hadde noe rot i virkeligheten.

Vi kunne trengt mer fokus på sultanens ord i dag, da vi ser versjoner av blodanklagen dukke opp i enkelte muslimske land. Bakgrunnen er viktig å ta inn over seg, men like viktig er det å forstå at slikt hat finnes, og ikke minst at det må bekjempes. Vi muslimer kan snakke oss varme om toleranse blant muslimer i tidligere tider, det hjelper ikke om vi ikke greier å vise frem den samme toleranse i dag.

Min jødiske fetter. Muslimer vil ofte snakke om forholdet mellom seg selv og både jøder og kristne som mellom søskenbarn. Under karikaturstriden i 2006 kom jeg over en kronikk i den amerikanske avisen The Jewish Week, «The Respect of a Cousin». Forfatteren, Edward Miller, skrev om karikaturstriden, om behovet for å forstå hvorfor muslimer reagerte, og behovet for å vise respekt og forståelse.

Det handlet ikke om retten til å publisere noe andre fant krenkende, men om å forstå de sårede følelsene. De samme følelsene, minnet han om, som jøder får gjennom antisemittiske karikaturer i arabisk presse. Han delte en hadith, en fortelling om profeten, som handlet om jøder i Medina, hvor det var mange jøder. Et begravelsesfølge passerer, og Profeten står opp i respekt for dette. Noen av følgesvennene lurte på hvorfor de skulle vise respekt for den avdøde, han var jo en jøde? Profetens svar? Stå opp. Var ikke han også et menneske?

Han avslutter artikkelen med å si at noen muslimske aviser kanskje vil republisere kronikken, og at de som leser det vil tenke over at under karikaturstriden skrev en jøde i en jødisk avis om at Han de tegner og angriper i Europa, vi jøder vet at han så mennesket i den andre, også er jøde. Millers ord har gått i oppfyllelse.

Jewish Week har ikke arkiver fra 2006, så denne artikkelen fra en jøde, publisert i en jødisk avis, er i dag bare å finne på nettet hos muslimske nettaviser som republiserte artikkelen. Jeg har aldri møtt ham, men jeg bruker enhver anledning til å sende noen positive tanker til min jødiske fetter i USA.

Hellige skrifter. To ord om ­islamske tekster også. Det er spesifikt to tekster jeg ofte møter på som skal vise fiendskapet mellom jøder og muslimer. En fortelling om profeten (en hadith) og en tekst fra Koranen. Hadithen forteller om endetiden og slag mellom muslimer og enkelte jøder, og beskriver hvordan selv trær og steiner vil fortelle om hvor jødene gjemmer seg og la muslimene overvinne dem.

Det handler ikke om noe muslimene skal gjøre, men en beskrivelse av noe som vil skje. Nettopp derfor er hadithen ikke brukbar i å forme hvordan muslimer skal oppføre seg mot jøder. Dessuten, det handler ikke om jøder generelt, men en gruppe som skal følge en falsk Messias.

Det andre eksemplet jeg ofte møter på handler om at Koranen kaller jøder for griser og aper (blant annet i Koranen 2:65-67). Her er det to problemer. Dette dreier seg ikke om jøder i sin alminnelighet, men om spesifikke grupper jøder. I tillegg, blant de tidligste korantolkerne også, har mange sett på dette som bruk av metafor.

Disse skriftene blir brukt av islamofobe krefter. Men muslimer bør være mer opptatt av at disse blir brukt av muslimske ekstremister. Muslimer trenger å bruke mye mer krefter på de muslimene som misbruker disse skriftene, for det er nettopp deres misbruk som er det virkelige problemet.

Min jødiske venn. Jeg vil avslutte med noen ord om min kollega og venn Ervin Kohn. Jeg har lært utrolig mye om religion, tro og minoritetskompetanse fra Ervin, og ikke minst hatt det morsomt med å utveksle de mange spørsmål som religionene reiser. Vi er begge mye mer interesserte i å finne spørsmålene og dvele ved disse enn å finne svarene. Det er gjennom Ervin at jeg lærte antisemittismens lange historie å kjenne, og gjennom samtalene med ham at vi fant frem til likhetene mellom antisemittismen og islamofobien.

Jeg har lært mye om jødisk historie, og det gir en spennende innsikt i vår felles judeo-muslimske historie. Jeg mener at det er viktig å fremdyrke en bevissthet, hos både muslimer og ­jøder, at de ikke ble født til å hate hverandre.

Vi må få frem at det var en tid da jøder og muslimer faktisk jobbet sammen på en kreativ og gjensidig berikende måte. Dette kan fremme tillit på begge sider av tilsynelatende uoverstigelig kløft.


Gå til innlegget

Tempen brenner

Publisert over 2 år siden - 770 visninger

Det haster med å ta klimaproblemene på alvor

Juli i år var den varmeste måneden registrert på jordkloden noensinne, ifølge den amerikanske statlige romfartsorganisasjonen NASA. Eller i alle fall siden man begynte med slike målinger i 1880.

De foregående månedene har også satt varmerekorder, og ifølge NASA kan man med 99 prosent sikkerhet fastslå allerede nå at 2016 blir det varmeste året registrert i samme tidsperiode. Omtrent alt som fins av varmerekorder, er satt de siste ti årene.

Global oppvarming med tørke, smeltende isbreer, og mye ekstremvær, er rett og slett en katastrofe. Det er litt merkelig å se hvordan en kommende katastrofe meldes i norske medier, og hvordan våre politikere tar tak i dette. Eller rettere sagt: lar være å ta tak i det. Det er et utilgivelig gap mellom hva vi vet og hva vi gjør.

Varmerekorder har de siste årene blitt meldt i norske medier, og illustrert med bilder av badende barn, på en måte som ikke akkurat vekker den bekymringen det burde. Det er på en måte forståelig. Vi er ikke bortskjemt med godt og varmt vær her i landet, og i så måte er litt varme oss vel unt, tenker vi.

Andre steder i verden er varmen dødelig. I Midtøsten har vi hatt dødelige hetebølger, og temperaturer opp mot 50 grader mot slutten av juli.

Problemet er at vi står overfor store klimaendringer som vil påvirke livet på planeten i enorm grad. Vi ser katastrofen nærme seg, men er uvillige til å ta grep fordi det kan bli ubehagelig på kort sikt. Dette er rett og slett bare trist.

Og det at vi i et av verdens mest utviklede land fortsatt har politiske ledere som benekter klimaendringer er også bare trist. Man kan ikke gjøre noe med et problem med mindre man anerkjenner det, og også anerkjenner vår egen rolle i å ha skapt det.

Menneskelig aktivitet er utvilsomt en viktig faktor – om ikke den viktigste faktoren – i de globale klimaendringene. Det er skremmende, men gir samtidig også håp: Det at vi har bidratt til å skape problemet, er en god grunn til også å bidra til å redusere skadene.

Paris-avtalen gir håp, men disse håpene må følges opp med praktisk lokal og nasjonal politikk. Dette har vi forsøkt å gjøre i Oslo, ved å ta avtalen på alvor og følge opp med ansvarlig politikk.

Globalt spiller ikke utslippene fra en by som Oslo noen rolle. Greier vi å nå de ambisiøse klimamålene vi har satt oss for de kommende årene, vil det knapt merkes på verdens totalutslipp. Men det merkes på så mange andre måter likevel.

Vår ambisjon om å fjerne bilene fra Oslo sentrum har fått massiv oppmerksomhet ute i verden. Den eneste måten vi kan få utslippene ned på, er å få mer transport over på sykkel, gange og kollektiv. I Oslo legges det nå mer til rette for dette. Det har fått internasjonal oppmerksomhet, og gjelder ikke bare lokalt, men også i aller høyeste grad globalt.

I Oslo har vi også satt oss som mål å få på plass et lokalt klimaregnskap. Oslo er en av Europas raskest voksende byer, noe som innebærer at politikken vi velger fremover, vil fortsette å få svært mye oppmerksomhet.

Veksten gir spennende muligheter, og greier vi å ta hånd om veksten og samtidig redusere utslippene, kan vi vise oss som det foregangslandet vi i alle fall i festtalene liker å presentere oss som.

Innlegget stod i klassekampen 22. august 2016 

Gå til innlegget

Hverandres ståsted

Publisert over 2 år siden - 2299 visninger

I Norge står den religiøse dialogkulturen sterkt og har en lang tradisjon. Som den største aktøren har Den norske kirke hatt dialog med en rekke andre religiøse og trosmessige aktører.

I tillegg til internasjonale initiativ holder de i gang samtaler med det mosaiske trossamfunn (DMT), Islamsk Råd Norge (IRN), Buddhistforbundet, Human-Etisk Forbund, og ikke minst en fellestrialog med DMT og IRN under navnet Abrahams barn. Alle disse er også medlemmer av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), som er et multilateralt samarbeidsforum mellom de 14 største tros- og livssynssamfunnene i Norge.

I engelskspråklig dialoglitteratur deler man gjerne samtalene opp i tre nivåer for de kristne kirkene. Først den økumeniske dialogen mellom ulike kristne trossamfunn. Dernest har man den trosmessige dialogen mellom de abrahamittiske religionene. Det handler i stor grad om å anerkjenne det felles grunnlaget til jøder, kristne og muslimer. Til sist har man den brede religiøse dialogen mellom ulike tradisjoner.

I Norge har vi en enda videre og bredere definisjon, for med «tros og livssyns»-delen hos STL omfavner man også de ikke-religiøse tradisjonene, som Human-Etisk Forbund. Dette er så vidt meg bekjent ganske unikt.

Muslimene deltar jo i denne brede samtalen, men også i direkte dialog med de to andre abrahamittiske religionene og med begge gjennom trialogen. Det er imidlertid den interne samtalen, som de kristne kaller for økumenisk dialog, jeg vil fokusere på her.

Begrepet kommer fra gresk, oikoumene, som betyr noe slikt som «hele den bebodde verden». Dette er et begrep som dekker både arbeid for økt forståelse og samarbeid mellom forskjellige kristne kirker, og det teologiske studiet av forholdet mellom kirkene. Vi trenger noe slikt blant muslimer også.

I sommer har flere muslimske synspunkt blitt løftet fram, som i debatten mellom Islamnet og et mangfold andre muslimske stemmer. Kritikk av ulike standpunkter muslimer i mellom er ikke noe nytt, men kommer sjelden tydelig frem i offentligheten.

Det er viktig at det gjør det, ikke minst fordi det tilbakeviser et gjengs syn i en del anti-muslimske grupper: At muslimer er en ensartet gruppe hvor alle mener det samme. Muslimer har alltid vært uenige, selv om man som minoriteter flest kanskje har brukt litt for mye krefter på å ha en samlet front utad. Jeg tror tida er inne for å våge mer.

I Norge er de muslimske trossamfunnene splittet langs noen hovedakser. Det handler om trosretninger innad i islam og om ulike grupperinger, men kanskje vel så viktig handler det om hvilket land og språk man har bakgrunn fra. Muslimer ber gjerne sammen på tvers av disse skillene, men vil ofte holde seg til de med samme språklige bakgrunn når det gjelder medlemskap i trossamfunn.

Det handler om felles erfaringer, men vel så mye om at man har et språk man forstår hverandre på. Derfor har vi «tyrkiske moskeer» og «pakistanske moskeer» i Norge.

Dette har i alle fall vært situasjonen så langt. Nå ser vi noen endringer. Noen få moskeer holder større eller mindre deler av prekenene på norsk, men vi ser at nye organisasjoner og sammenslutninger dannes utenfor moskeene også – gjerne på tvers av etniske skillelinjer, og til en viss grad også på tvers av trosmessige skillelinjer. Det er en spennende utvikling.

Vi ser også mer kritikk av ulike trosretninger, grupper og ideer. Jeg tror det er positivt, og håper at det beveger seg i en mer konstruktiv retning. Akkurat som i interreligiøse dialoger må man ha en felles forståelse av både hva som er del av samtalen, og hva som ikke er det.

En «dialog» hvor man slår hverandre i hodet med koransitater eller trekker frem ulike tradisjoner for hardnakket å bevise at ens egen forståelse er «den rette», er like skadelig for den samtalen en religion fører med seg selv, som for samtalene mellom ulike religioner eller med ikke-religiøse.

Alle som har diskutert med noen som bare er ute etter å si at du tar feil, vet at det raskt blir meningsløst. En økt forståelse for hverandres ståsted, er en nødvendig forutsetning for å kunne nærme oss hverandre. De interne muslimske debattene har i så måte begynt å bevege seg i riktig retning.

Innlegget ble publisert i Klassekampen 18. august 2016
 

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77374 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43440 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34828 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27793 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22438 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22144 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20047 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19051 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 22 timer siden / 144 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
2 dager siden / 337 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
2 dager siden / 132 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
2 dager siden / 121 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
2 dager siden / 169 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
2 dager siden / 221 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
3 dager siden / 266 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
3 dager siden / 157 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
3 dager siden / 112 visninger
Les flere

Siste innlegg

Ekstremreligiøs kamp mot norsk barnevern
av
Oddbjørn Johannessen
rundt 19 timer siden / 811 visninger
Et julebudskap for hele året
av
Susanne Ingebrigtsen
rundt 19 timer siden / 272 visninger
Det som ikke sies II
av
Åge Kvangarsnes
rundt 19 timer siden / 112 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 22 timer siden / 144 visninger
Hva heter gud egentlig?
av
Johan Velten
1 dag siden / 252 visninger
Plikt til aktivitet
av
Vårt Land
1 dag siden / 140 visninger
Den våkne biskopen
av
Inger Cecilie Stridsklev
2 dager siden / 156 visninger
Les flere