Shoaib Sultan

Alder: 46
  RSS

Om Shoaib

(Klippet og tilpasset fra Wikipedia-profilen):

Shoaib M. Sultan (født 22. desember 1973) er en norsk-pakistansk organisasjonsmann, samfunnsdebattant og politiker.

I september 2011 ble han ansatt som rådgiver med ansvar for kartlegging av høyreekstreme miljøer hos Antirasistisk Senter.

Tidligere var han ansatt som generalsekretær i Islamsk Råd Norge i perioden 2007–2010, et råd han tidligere var valgt inn i som sekretær (2002-2005).

Han stilte også til fylkes- og kommunalvalget i Oslo i 2011 som tredjekandidat for Miljøpartiet de Grønne, og er valgt som andre vara for Harald August Nissen etter første vara Hanna E. Marcussen.

I tillegg sitter han i det regjeringsoppnevnte religionspolitiske utvalget som ledes av Sturla Stålsett, i brukerutvalget ved Oslo universitetssykehus, og har sittet i utvalget ved Universitetet i Oslo som utredet et mulig Senter for islamske studier ved universitetet.

Han har vært aktiv i integreringsdebatten, og skrevet en rekke artikler om dette og flere andre temaer.

Han skriver også bloggen "Muslimen" på http://www.shoaib.no/muslimen

Følgere

Behov for et blikk i speilet?

Publisert 2 måneder siden

Man kan argumentere for ulike standpunkter i forbindelse med omgjøringen av Hagia Sophia, men hykleriet kan vi greie oss uten.

Omgjøringen av Hagia Sophia i Tyrkia har skapt en del reaksjoner i en rekke europeiske og vestlige land, det er mye en kan ta tak i her. Dette har også blitt behørig dekket i norske medier, både gjennom reaksjoner fra ulike muslimske ledere og gjennom redaksjonelle innlegg som kaller dette en uheldig utvikling. 

Generelt sett, og som første reaksjon, så var jeg enig i denne reaksjonen. Eksemplet fra kalif Umar og hvordan han sikret at kristne kirker ikke skulle gjøres om til moskeer i jerusalem blir brukt som eksempel av flere. Det var også et godt og tydelig innlegg på trykk fra lederen i den amerikanske muslimske organisasjonen ISNA om dette. Nå som jeg har satt meg nærmere inn i saken har jeg lært en del mer historie, og har fått synet mitt nyansert.

Før det, la oss se litt på historien til dette bygget. Fra leksikon kan vi lese at Hagia Sophia ble bygget som kirke i årene 532–537 av den østromerske keiseren Justinianus I, og anses for å være det største og mest imponerende bysantinske monumentet i Istanbul. Byggverket er ikke typisk for bysantinsk arkitektur fordi dimensjonene er ubysantinske og vestlige. Det ble et eksperiment aldri siden gjentatt i bysantinsk arkitektur.

Kirken fikk likevel stor innflytelse, både arkitektonisk og liturgisk, på senere ortodokse og romersk-katolske kirker, men særlig på muslimske moskeer. Flere av de største osmanske moskeene i Istanbul er faktisk bygget med Hagia Sofia som forbilde. Det var etter erobringen av Konstantinopel, senere Istanbul, av den ottomanske sultanen Mehmet II i 1453, at Hagia Sofia ble omgjort til moské. Før det var det en ortodoks kirke, utenom perioden mellom 1204-1261 da den var en romersk-katolsk katedral.

Etter etableringen av den tyrkiske republikk og trolig i et forsøk på å strekke ut en hånd til de tidligere tyrkisk-kontrollerte områdene på Balkan besluttet Tyrkias landsfader og daværende president Mustafa Kemal Ataturk å gjøre om moskeen til et museum. Moskeen ble stengt i 1931, og åpent igjen som et museum i 1935. 

Den ene siden av dette handler om doble standarder fra de som definitivt ikke mener at stormoskeen i Cordoba som ble gjort om til katedral skal gjøres om til moske igjen, men mener at Hagia Sophia ikke bør brukes som moske. Dette er forøvrig ikke den eneste moskeen som blir gjort om til noe annet eller revet. "Hagia Sophia moskeen" i Beograd er en annen. Beograd hadde 112 moskeer, og hundretalls andre muslimske religiøse bygg og strukturer for noen hundre år siden, disse eksisterer ikke lenger. 

Moskeer og muslimske bygg over hele Balkan forsvant også i moderne tid, men ingen reaksjoner på dette. Vi så det med forsøket på å utslette den muslimske befolkningen og historien i Bosnia og ellers i det tidligere Yugoslavia. I India har man også hatt angrep på historiske moskebygg fordi mytologien sier det var hinduistiske bygg der før, eller ting av religiøs viktighet har skjedd der. Igjen uten de skarpe reaksjonene dette skapte. Interessant nok ser vi noen av de sterkeste reaksjonene fra land som selv har jobbet hardt med å utslette sin muslimske historie: Serbia, Hellas, Ungarn, m.fl.  

Jeg holder ikke pusten i påvente av at disse skal komme til et annet standpunkt. Likevel, det er viktig også å erkjenne at om noe er galt en vei er en ekstremt dårlig begrunnelse for å gjøre noe galt den andre veien. Så for meg handler dette ikke om gjengjeldelse her. Det jeg imidlertid ikke har sett dekket i norske medier er begrunnelsen for at tyrkiske domstoler endte opp med å dømme som de gjorde.

Det som ble utfordret i domstolen var nemlig om president Kemal hadde rett til å gjøre det han gjorde. Etter erobringen av Istanbul hadde nemlig sultan Mehmet sikret seg, og kjøpt,  Hagia Sophia som sin private eiendom, og senere etablert en waqf, en stiftelse, som skulle vedlikeholde og ha ansvaret for denne. Kvitteringer for  og dokumenter på dette var da også presentert som bevis i retten. Domstolen landet da på at som privat eiendom hadde faktisk ikke den tyrkiske regjeringen myndighet til å gjøre dette, og at beslutningen da var feil i 1931.

Så i juli 2020 vedtok den tyrkiske regjering at bygget skulle tas i bruk igjen som moské. Dette skjedde så i og med fredagsbønnen 24. juli 2020. På den ene siden er det dette som gikk for seg i tyrkiske domstoler, og man kan mene hva man vil om det, men det jeg også savner er et litt mer introspektivt blikk fra europeisk side på egen politikk mot Tyrkia og hvordan dette kan være med på å forklare hva som skjer. Bygget skal forøvrig fortsatt være tilgjengelig for turister uten bønnetider, og de kristne elementene som dekkes til under bønnen skal fortsette å være der.   

Noen andre elementer som også bør komme frem. Jeg tenker blant andre ting på behandlingen av Tyrkias EU søknad, sett opp mot søknader og innlemmelser av andre land med langt svakere strukturer. Enten man snakker om demokrati, menneskerettigheter eller økonomi, så kan en komme med plausible forklaringer på hvorfor Tyrkia ikke kan bli medlem i EU, men disse faller sammen når man ser på andre land som har kommet til siden. Kanskje like mye av forklaringen på den utviklingen vi ser i Tyrkia kan finnes i den forskjellsbehandlingen mange tyrkere har blitt ganske leie av? Da kan man fra europeisk side kanskje kikke litt i speilet før man kommer med en belærende finger til Tyrkia. 


Gå til innlegget

Farlig retorikk

Publisert nesten 2 år siden

Hva har de amerikanske bombemålene til felles? De er også mål for den ­sittende presidenten.

Først fikk vi ­rørbombene som ble sendt til en rekke ­ledere for demokratene, til nyhets­kanalen CNN, og til folk som den ungarsk-­amerikanske filantropen og ­forretningsmannen George Soros, et yndlingsmål for ­konspirasjonsteorier fra ytre høyre.

Hva hadde alle disse til ­felles? At de har vært mål for den ­sittende amerikanske ­presidenten ­Donald Trumps verbale ­angrep. ­Påpekning av dette førte ­imidlertid til at Fox News, Trump og andre stemmer fra ytre ­høyre, gikk i vranglås, og begynte å ­fable om dette som en mulig «false flag»-operasjon. Altså at Demokratene hadde sendt bombene til seg selv, for å stille ­presidenten og republikanerne i dårlig lys kort tid før mellomvalget i USA i ­november. Enkelte ­fortsetter med disse ­teoriene selv etter at ­terroristen ble arrestert.

Avfeier enhver kobling. 

Da ­politiet arresterte mannen som viste seg å stå bak bombene, var det en støttespiller for Trump. Han hadde vært veldig aktiv på ulike arrangement med å rope slagord mot CNN etc., og med en varebil som var nedklistret med støtte­erklæringer til Trump og angrep på alle han ­kritiserer. Ingen av bombene eksploderte, så selv om han skremte ­mange mennesker, kostet det ingen menneskeliv. Trump avfeier ­enhver kobling mellom egen ­retorikk og at noen følger den opp.

Den andre hendelsen er det ikke mange som har fått med seg. En hvit ekstremist ­prøvde først å bryte seg inn i en ­kirke med ­hovedsakelig svarte ­medlemmer. Da han ikke lyktes med det, gikk han inn i en butikk og skjøt og drepte en eldre svart mann, på parkeringsplassen skjøt han en eldre svart kvinne. Han støtte på en annen hvit mann, som ­hadde hørt skytingen og kom ­løpende. Denne mannen var selv ­bevæpnet. «Hvite skyter ikke hvite», skal Gregory Bush ­ifølge enkelte ha sagt til den ­andre mannen før han løp vekk, mens andre sier at den andre ­mannen prøvde å stoppe Bush og at han skjøt vilt rundt seg. ­Ingen av dem ble skadet i utvekslingen. Bush var også en støttespiller av Trump, men hva som ­trigget ­akkurat denne hendelsen er ikke så enkelt å identifisere. Vi ­følger med på rettssaken når den kommer, mer vil forhåpentligvis kommer frem der.

En synagoge i Pittsburgh. 

Den tredje hendelsen var den som krevde flest menneskeliv, og skjedde da en rasist gikk inn i en synagoge i Pittsburgh og ­begynte å skyte rundt seg. ­Elleve ­mennesker ble drept i ­dette antisemittiske terror­angrepet. Trump har fordømt dette. Problemet er imidlertid at det er nettopp retorikken fra Det hvite hus som ­fyrer opp under de konspirasjons­teoriene disse ekstremistene ­reagerer på bakgrunn av. Den ved­varende aktive og ­passive støtten fra Trump til anti­semittiske krefter er et ­problem. I tillegg til Trump selv er det riktig å legge en del av ansvaret på de andre politikerne som ikke står opp mot Trumps virksomhet.

I dette spesifikke ­tilfellet var det et hat mot HIAS ­(Hebrew ­Immigrant Aid Society), en ­jødisk organisasjon som i sin tid ble skapt for å hjelpe ­jødiske ­flyktninger, men som i dag ­jobber for å hjelpe andre f­lyktninger å f­inne seg til rette, ­etablere seg og ­integrere seg. Denne ­menigheten var sentral i ­arbeidet til HIAS, og ble ­angrepet på grunn av dette. Da Robert ­Bowers ­angrep ­synagogen var det med bakgrunn i en ­kompleks konspirasjonsteori som Trump har ­bidratt til i ­betydelig grad, med fokus på en karavane med flyktninger fra Honduras som ifølge høyre­ekstremister vil være ­opptakten til en ned­slaktning av hvite ­amerikanere. Ja, en ­gruppe på noen få tusen hjelpeløse ­kvinner, menn og barn tenkes altså å ­utgjøre en ­eksistensiell trussel mot verdens største ­militærmakt.

Dermed kunne Bowers se sin nedslakting som et preemptivt angrep. Hvorvidt Trump selv er en antisemitt eller ikke, blir i den sammenhengen helt irrelevant, når hans retorikk og argumentasjon tydelig bygger opp under en høyreekstrem konspirasjonsteori. Flere jødiske ledere ber nå Trump holde seg unna.

Deres rette navn. 

På hver sin måte viser disse tre voldshandlingene, eller terrorhandlingene om man skal kalle ting ved deres rette navn, problematikken med hatretorikk fra politikere. Dette er ikke en ukjent problemstilling i den norske debatten heller. Sist måned hørte vi Ap-leder Jonas Gahr Støre i debatt med Sylvi Listhaug. Støre forsøkte gang på gang å utfordre Listhaug på hennes retorikk og hva slags holdninger den bidrar til. Det ble avfeid med klaging over at han slo henne «i hartkorn» med massemorderen Anders Behring Breivik, noe som selvsagt er en drøy forenkling av Støres kritikk.

Og dessuten: Hvorfor «masse­morder» – hvorfor ikke «terrorist»? Kanskje fordi begrepet «terrorist» så mye ­tydeligere viser det politiske bakteppet bak handlingene? Listhaug, ganske likt Trump, ser rett og slett ikke koblingen mellom egen retorikk og holdningene den danner grunnlag for.

Så er det en viktig forskjell. ­Listhaug har, om enn etter press, tatt sterk avstand fra de som ­bruker hennes retorikk for å piske opp hat. Trump har ikke egentlig vært i ­nærheten av en slik avstandstagen. Han ­viste heller til at det ­angivelig fantes «gode mennesker» på begge sider den gang nazistene marsjerte i ­Charlottesville i fjor, og anti­nazister sto mot dem.

Teksten ble første gang publisert hos antirasistisk.no


Gå til innlegget

Slipp Nina fri, det er (snart) vår!

Publisert over 3 år siden

Redaktøren - eller redaktrisen som hun liker å kalle seg (forøvrig kult begrep ... språkrådet: innafor?) i Human Rights Service Nina Hjerpset-Østlie skulle hatt et intervju i dagens Klassekampen, dette ble avlyst da hun visstnok har fått munnkurv av sin arbeidsgiver (HRS).

Dette er i grunnen litt vilt, hvis HRS skal gi munnkurv til Hjerpset-Østlie for utblåsningen på facebook. De fleste som har tatt del i denne diskusjonen, har for lengst kommet forbi de uttalelsene som først vakte så sterke reaksjoner. Det SVs stortingsrepresentant Snorre Valen, undertegnede, m.fl. egentlig har problemer med, er noe som faktisk handler om det verdensbildet Human Rights Service bygger opp gjennom en rekke artikler på nettstedet sitt. Her stemples myndighetene som foræderske, nyhetsmediene som falske og løgnaktige, og muslimer som problematiske hvis de deltar i demokratiet. Eller hvis de ikke gjør det.

Det vi sliter med er den dragningen vi ser fra ytre høyre her i Norge, Europa forøvrig, og ikke minst i USA mot det illiberale regimet til Putin i Russland. Denne dragningen mot det illiberale undergraver jo nettopp de verdiene de forfekter å forsvare. Stort sett med å bryte tvert med dem.

I motsetning til nettstedet document, hvor det like ofte som religionen islam dreier seg om etnisitet og hudfarve, handler det hos rights om kun en ting: Religion. Islam og muslimer. Det finnes ikke grenser for hvor langt unna noe kan ha skjedd, hvor lite det er eller hvor begrenset det er. Maler det et dårlig bilde av islam og muslimer, er nettstedet til HRS stedet å gå til for å finne ut om det. Angrep på muslimer, eller forbrytelser begått av andre, ikke fullt så interessant, selv når det skjer her til lands eller i naboland. Det vil si, med mindre man kan vri det over til å angripe muslimer og islam, og anklage offeret.

Derfor lurer jeg virkelig på hva HRS egentlig prøver å hindre Hjerpset Østlie i å si?

Lørdag kveld klokken 21.00:

Opplysningene om munnkurv stammet fra Klassekampen 25/2 - Nina Hjerpset Østlie opplyste om at hun ikke har fått munnkurv, men at hun valgte å trekke seg. Hun kommer selv med en uttalelse når hun har fått tenkt gjennom ting.Det respekterer jeg, og avventer svar fra henne på mine og andres spørsmål!


Gå til innlegget

Muslimer og jøder

Publisert nesten 4 år siden

Er mistro og hat mellom muslimer og jøder noe som kommer gjennom religionen, eller bør vi se andre steder etter røttene til dette hatet?

Jeg har tidligere skrevet om og fordømt antisemittisme blant muslimer. Det har vakt en del motreaksjoner. Det ­interessante er at de ikke kommer fra muslimene. De negative reaksjonene har først og fremst kommet fra personer i enkelte kristne miljøer. Det handler i stor grad om mistro til hva jeg egentlig mener, angrep på muslimsk tro helt på siden av det som diskuteres, og å misforstå hva som sies. De muslimene som har reagert, har vært støttende. Spesielt sterk har støtten og oppmuntringen vært fra det lille, jødiske miljøet i Norge.

Hitler og muslimene. Historien om den palestinske og muslimske lederen (muftien), som var venn av Hitler og støttet nazistene, stemmer, og at noen muslimer kjempet på nazistenes side. Muslimer verden over støttet og hjalp jøder også. Det er minst like viktig, eller faktisk mye viktigere i disse dager.

Her kan vi nevne den iranske ambassaden i Paris som smuglet ut jøder ved å utstede iranske pass til dem. Her finner vi hele det albanske samfunn, hvor man gjorde det til en æressak å skjule og redde sine jødiske medborgere.

Her finner vi den marokkanske kongen, som nektet å utlevere «sine» jøder til nazistene, fordi de var «våre borgere». Vi finner muslimer i Bosnia som hjalp jøder med å skjule seg, og etter hvert rømme. Poenget er ikke å forskjønne historien, men å vise at den er sammensatt.

Sions Vise. I etterkant av annen verdenskrig og etableringen av Israel, har vi sett oppblomstring av antisemittisme blant araberne. Det samme Egypt, hvor Saladin etablerte et tolerant styre hvor jøder kunne leve i fred, har hatt noen av de verste antisemittiske utbruddene. Sions Vises Protokoller er en bestselger i flere arabiske land. Det bør kontres med kunnskap om at det er falskt, men også at det er malen som mye anti-muslimsk propaganda baseres på.

Kanskje kan det virke som en vaksine?

Den abrahamittiske arv. Muslimene finner, på samme måte som kristendommen, mye av sin historie i den jødiske religionen. Muslimer som studerer kristendom og jødedom, vil finne flere likhetspunkter med jødedommen enn med kristendommen.

I statsvitenskapelig teori heter det at hvor du sitter – altså i hvilken posisjon – avgjør hvor du står, altså hva du mener.

Muslimer og andre som ønsker å stille islam i et positivt historisk lys, fokuserer ofte på muslimers behandling av kristne og jøder. Så retter de til sammenligning et lys på det de kan finne av den kristne praksis fra den samme tid for å si noe om islam og kristendom i dag.

Islamkritiske og islamofobe fremstillinger sammenligner muslimenes datidspraksis negativt med dagens vestlige praksis med religions og trosfrihet. Begge deler er riktig isolert sett, men feil i sin helhet.

Min jødiske guide. Jeg selv skylder mitt engasjement i religion, dialog og sameksistens til en muslim med jødisk bakgrunn, Leopold Weiss, eller Mohammed Asad som han ble kjent som etter at han konverterte. Asad (1900-1992) var en journalist, skribent, lingvist, tenker, filosof, diplomat og muslimsk lærd som skrev en veldig god oversettelse og kommentar til Koranen.

Asad kom fra en familie som jobbet mye med oversettelse av jødiske tekster til europeiske språk. Han hadde stor kunnskap om overgangen mellom de semittiske språkene og europeiske språk. Han har også en rasjonell og åpen tilnærming til hellige skrifter som jeg har satt stor pris på.

Historien om den jødiske ­filosofen Moses Maimonides er et interessant eksempel på det ­meningsløse i en ensidig beskrivelse av forholdene under islam. Han og hans foreldre flyktet fra Cordoba, til Fez i Marokko da ­almohadene angrep og tok Cordoba. Almohadene diskriminerte­ og undertrykket minoriteter, ­jøder, kristne og muslimer med et annet syn.

Maimondes måtte flykte videre til Acre i Palestina da korstogene startet. Han endte opp i Egypt, som personlig lege for den berømte Saladin. Var de undertrykkende almohadene mer muslimske enn Saladin? De fleste muslimene vil nok velge den sistnevnte. Likevel må vi anerkjenne at almohadene begrunnet sine handlinger i den samme religionen. Kanskje må vi se litt utover det rent religiøse?

Blodanklagen. Antisemittisme, forstått som en irrasjonell tro på ondskap hos jøder, oppstod i middelalderens Europa i det 12. århundre i form av myten om den diabolske jøde som ofret kristne barn for å bruke blodet for rituelle formål. Det ble dessverre tatt opp av muslimer også. Et tidlig eksempel er den berømte blodanklagen i Damaskus i 1840. Denne blir jevnlig, men feilaktig, sitert som bevis for hjemmelaget muslimsk-arabisk antisemittisme.

Kort fortalt, Damaskus var under muslimsk styre, med både kristne og jødiske borgere. Kniving minoritetene imellom var vanlig, og begge forsøkte å egge den muslimske majoriteten opp mot den andre.

Syriske kristne fikk støtte fra europeiske kristne, som brakte med seg konspirasjonsteorier om blodanklagen. En tilflyttet fransk kristen prest forsvant, og jødene ble anklaget for å ha kidnappet og drept ham. 13 prominente jøder ble arrestert og torturert. Senere ble deres uskyld slått fast og den ottomanske sultanen Abdülmecid fastslo i et edikt at slike anklager ikke hadde noe rot i virkeligheten.

Vi kunne trengt mer fokus på sultanens ord i dag, da vi ser versjoner av blodanklagen dukke opp i enkelte muslimske land. Bakgrunnen er viktig å ta inn over seg, men like viktig er det å forstå at slikt hat finnes, og ikke minst at det må bekjempes. Vi muslimer kan snakke oss varme om toleranse blant muslimer i tidligere tider, det hjelper ikke om vi ikke greier å vise frem den samme toleranse i dag.

Min jødiske fetter. Muslimer vil ofte snakke om forholdet mellom seg selv og både jøder og kristne som mellom søskenbarn. Under karikaturstriden i 2006 kom jeg over en kronikk i den amerikanske avisen The Jewish Week, «The Respect of a Cousin». Forfatteren, Edward Miller, skrev om karikaturstriden, om behovet for å forstå hvorfor muslimer reagerte, og behovet for å vise respekt og forståelse.

Det handlet ikke om retten til å publisere noe andre fant krenkende, men om å forstå de sårede følelsene. De samme følelsene, minnet han om, som jøder får gjennom antisemittiske karikaturer i arabisk presse. Han delte en hadith, en fortelling om profeten, som handlet om jøder i Medina, hvor det var mange jøder. Et begravelsesfølge passerer, og Profeten står opp i respekt for dette. Noen av følgesvennene lurte på hvorfor de skulle vise respekt for den avdøde, han var jo en jøde? Profetens svar? Stå opp. Var ikke han også et menneske?

Han avslutter artikkelen med å si at noen muslimske aviser kanskje vil republisere kronikken, og at de som leser det vil tenke over at under karikaturstriden skrev en jøde i en jødisk avis om at Han de tegner og angriper i Europa, vi jøder vet at han så mennesket i den andre, også er jøde. Millers ord har gått i oppfyllelse.

Jewish Week har ikke arkiver fra 2006, så denne artikkelen fra en jøde, publisert i en jødisk avis, er i dag bare å finne på nettet hos muslimske nettaviser som republiserte artikkelen. Jeg har aldri møtt ham, men jeg bruker enhver anledning til å sende noen positive tanker til min jødiske fetter i USA.

Hellige skrifter. To ord om ­islamske tekster også. Det er spesifikt to tekster jeg ofte møter på som skal vise fiendskapet mellom jøder og muslimer. En fortelling om profeten (en hadith) og en tekst fra Koranen. Hadithen forteller om endetiden og slag mellom muslimer og enkelte jøder, og beskriver hvordan selv trær og steiner vil fortelle om hvor jødene gjemmer seg og la muslimene overvinne dem.

Det handler ikke om noe muslimene skal gjøre, men en beskrivelse av noe som vil skje. Nettopp derfor er hadithen ikke brukbar i å forme hvordan muslimer skal oppføre seg mot jøder. Dessuten, det handler ikke om jøder generelt, men en gruppe som skal følge en falsk Messias.

Det andre eksemplet jeg ofte møter på handler om at Koranen kaller jøder for griser og aper (blant annet i Koranen 2:65-67). Her er det to problemer. Dette dreier seg ikke om jøder i sin alminnelighet, men om spesifikke grupper jøder. I tillegg, blant de tidligste korantolkerne også, har mange sett på dette som bruk av metafor.

Disse skriftene blir brukt av islamofobe krefter. Men muslimer bør være mer opptatt av at disse blir brukt av muslimske ekstremister. Muslimer trenger å bruke mye mer krefter på de muslimene som misbruker disse skriftene, for det er nettopp deres misbruk som er det virkelige problemet.

Min jødiske venn. Jeg vil avslutte med noen ord om min kollega og venn Ervin Kohn. Jeg har lært utrolig mye om religion, tro og minoritetskompetanse fra Ervin, og ikke minst hatt det morsomt med å utveksle de mange spørsmål som religionene reiser. Vi er begge mye mer interesserte i å finne spørsmålene og dvele ved disse enn å finne svarene. Det er gjennom Ervin at jeg lærte antisemittismens lange historie å kjenne, og gjennom samtalene med ham at vi fant frem til likhetene mellom antisemittismen og islamofobien.

Jeg har lært mye om jødisk historie, og det gir en spennende innsikt i vår felles judeo-muslimske historie. Jeg mener at det er viktig å fremdyrke en bevissthet, hos både muslimer og ­jøder, at de ikke ble født til å hate hverandre.

Vi må få frem at det var en tid da jøder og muslimer faktisk jobbet sammen på en kreativ og gjensidig berikende måte. Dette kan fremme tillit på begge sider av tilsynelatende uoverstigelig kløft.


Gå til innlegget

Tempen brenner

Publisert rundt 4 år siden

Det haster med å ta klimaproblemene på alvor

Juli i år var den varmeste måneden registrert på jordkloden noensinne, ifølge den amerikanske statlige romfartsorganisasjonen NASA. Eller i alle fall siden man begynte med slike målinger i 1880.

De foregående månedene har også satt varmerekorder, og ifølge NASA kan man med 99 prosent sikkerhet fastslå allerede nå at 2016 blir det varmeste året registrert i samme tidsperiode. Omtrent alt som fins av varmerekorder, er satt de siste ti årene.

Global oppvarming med tørke, smeltende isbreer, og mye ekstremvær, er rett og slett en katastrofe. Det er litt merkelig å se hvordan en kommende katastrofe meldes i norske medier, og hvordan våre politikere tar tak i dette. Eller rettere sagt: lar være å ta tak i det. Det er et utilgivelig gap mellom hva vi vet og hva vi gjør.

Varmerekorder har de siste årene blitt meldt i norske medier, og illustrert med bilder av badende barn, på en måte som ikke akkurat vekker den bekymringen det burde. Det er på en måte forståelig. Vi er ikke bortskjemt med godt og varmt vær her i landet, og i så måte er litt varme oss vel unt, tenker vi.

Andre steder i verden er varmen dødelig. I Midtøsten har vi hatt dødelige hetebølger, og temperaturer opp mot 50 grader mot slutten av juli.

Problemet er at vi står overfor store klimaendringer som vil påvirke livet på planeten i enorm grad. Vi ser katastrofen nærme seg, men er uvillige til å ta grep fordi det kan bli ubehagelig på kort sikt. Dette er rett og slett bare trist.

Og det at vi i et av verdens mest utviklede land fortsatt har politiske ledere som benekter klimaendringer er også bare trist. Man kan ikke gjøre noe med et problem med mindre man anerkjenner det, og også anerkjenner vår egen rolle i å ha skapt det.

Menneskelig aktivitet er utvilsomt en viktig faktor – om ikke den viktigste faktoren – i de globale klimaendringene. Det er skremmende, men gir samtidig også håp: Det at vi har bidratt til å skape problemet, er en god grunn til også å bidra til å redusere skadene.

Paris-avtalen gir håp, men disse håpene må følges opp med praktisk lokal og nasjonal politikk. Dette har vi forsøkt å gjøre i Oslo, ved å ta avtalen på alvor og følge opp med ansvarlig politikk.

Globalt spiller ikke utslippene fra en by som Oslo noen rolle. Greier vi å nå de ambisiøse klimamålene vi har satt oss for de kommende årene, vil det knapt merkes på verdens totalutslipp. Men det merkes på så mange andre måter likevel.

Vår ambisjon om å fjerne bilene fra Oslo sentrum har fått massiv oppmerksomhet ute i verden. Den eneste måten vi kan få utslippene ned på, er å få mer transport over på sykkel, gange og kollektiv. I Oslo legges det nå mer til rette for dette. Det har fått internasjonal oppmerksomhet, og gjelder ikke bare lokalt, men også i aller høyeste grad globalt.

I Oslo har vi også satt oss som mål å få på plass et lokalt klimaregnskap. Oslo er en av Europas raskest voksende byer, noe som innebærer at politikken vi velger fremover, vil fortsette å få svært mye oppmerksomhet.

Veksten gir spennende muligheter, og greier vi å ta hånd om veksten og samtidig redusere utslippene, kan vi vise oss som det foregangslandet vi i alle fall i festtalene liker å presentere oss som.

Innlegget stod i klassekampen 22. august 2016 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere