Sigurd Hareide

Alder: 47
  RSS

Om Sigurd

http://sigurdhareide.wordpress.com/about/

Følgere

Historisk ­kalender ­fyller 500 år

Publisert 5 måneder siden

Den første trykte teksten på norsk var en folkelig ­kalender med oversikt over katolske faste- og festdager.

Gjennom hele ­Bokåret 2019 feires fem­hundreårsjubileet for Norges to første ­trykte bøker. 4. juli rommer i tillegg et viktig jubileum i jubileet: Den ­første trykte tekst på norsk ­fyller 500 år. Bøkene vi feirer i bok­året, var latinske gudstjeneste­bøker, trykket i utlandet på oppdrag for erkebiskopen av Nidaros. Men midt mellom den ene ­bokens over 900 sider på latin, finner vi to ­sider på norsk. Denne første trykte teksten på vårt eget språk gir oss et levende tidsbilde av årets stadige veksling mellom faste og fest, rett før reformasjonen endret kalenderen og kirkelivet.

Da erkebiskop Erik Valkendorf tok boktrykkerkunsten i bruk for gudstjenestebøkene i ­Norge, var det allerede gått 64 år siden ­Gutenbergs bibel ble trykket og 37 år siden den første t­rykte ­skandinaviske boken kom. 25. mai 1519 var endelig Norges ­første trykte bok klar fra trykkeriet i ­København, den store messe­boken ­eller alterboken med alle tekstene til messen. 4. juli ­samme år var den andre boken, den ­lille, ­tykke tide­bønnsboken ferdig fra sitt ­trykkeri i Paris med alle ­tekstene til de åtte daglige tidebønnene prester og klosterfolk skulle be. Det er i denne boken vi finner den allerede nevnte første trykte tekst på norsk. I anledning femhundreårsjubileet for boken i Norge i år ble de to bøkene i mai utgitt på nytt som e-bøker i fullstendig transkripsjon fra den ­gotiske trykkskriften, med Ingrid Sperber som redaktør og med nye innledninger ved Espen Karlsen og undertegnede. Aldri før har Norges første trykte bøker vært lettere tilgjengelig for allmennheten og forskningen.

Unik oppsummering.

­Norges to første trykte bøker er blitt ­omtalt som «den unike oppsummeringen av århundrers ­religiøse kultur». Den noe etterpå­kloke karakteristikken ­stammer fra ­forskeren Lilli ­Gjerløw som mente det tjente erke­biskopen til ære at han «i ­siste liten ­reddet ­Nidaros-liturgien» (1986). ­Akkurat dét ­visste nok erke­biskop Valkendorf lite om. Han ville sørge for at Nidaros-liturgien ble feiret på samme måte i hele kirkeprovinsen han ledet, som i tillegg til fem bispedømmer i fastlands-Norge, også inkluderte to bispedømmer på Island og ett på Færøyene. Men da reformasjonen rammet Nidaros-provinsen i 1537, var Nidaros-liturgien alt annet enn reddet. Norges første trykte bøker, ble den katolske Nidaros-provinsens siste.

Nå skulle den femhundre­årige kristne kulturen som var oppsummert mellom permene til de to bøkene, omformes og utraderes. Den katolske tro og kirke­organisasjon som hadde frembrakt 1519-bøkene, ble forbudt. Katolske biskoper som ikke overgav seg frivillig eller rømte landet i 1537, ble fengslet av danskekongens menn. Fortellingen om Norges første trykte bøker er også fortellingen om den s­tore omveltningen som kom 18 år ­etter ­trykkingen. Knapt noe sted fremtrer dette tidsskillet ­tydeligere enn om vi sammenligner den første trykte tekst på norsk språk fra 4. juli 1519, med den nye lutherske kirkeordningen fra 1537.

Praktisk kalender. 

Den første trykte teksten på norsk språk er en liste over hvordan «hellig­dager og faster i Nidaros b­ispedømme» skal holdes «etter kristen­retten», altså en slags kalender over ­faster og fester. I tidebønnsboken for Nidaros er den plassert foran den latinske, liturgiske ­kalender. Men hvorfor plassere en slik tekst på folkespråket i en lang bønnebok for prestene på latin? Ifølge Ivar Berg som har skrevet doktor­avhandling om ­skrivemiljøet ved Nidaros erkesete i sen­middelalderen (2013), er språket alderdommelig. At de to sidene på norsk ikke bruker samtidens språkform, vitner i seg selv om tradisjonsoverføring fra de gamle, norske kristenrettene.

Innholdet gir likevel den ­viktigste nøkkelen til å forklare den norske teksten i den ­latinske boken. Dette tradisjons­stoffet fra kirstenrettene ­måtte folk ­kjenne for å holde sin ­kristendom. Kanskje lettet det prestens formidling av faste- og festdags­bestemmelsene noe når oversettelsen allerede var gjort, samtidig som den var i tråd med de ­gamle og tradisjonstunge, ­norrøne ­uttrykkene? Den ­norske ­teksten i prestens bønne­bok er en ­kalender for folket, i ­motsetning til den latinske, ­liturgiske spesialist­kalenderen etterpå. Ikke bare språket, men også graderingen av festene er forskjellig i de to kalenderne.

Folkekalenderen gjengir det som hadde betydning for folket, nemlig hvor mye eller lite man skulle faste før høytiden og hvor tidlig helligdagen ­startet. Kjenne­tegnet på de største høytidene var at de både hadde faste og nons­helg før. Det vil si at man ­skulle faste på forhånd og at hellig­dagen startet ved non (niende time, klokka tre) dagen før, slik juledagen fortsatt starter med julaften. Den latinske kalenderen på sin side følger en finstilt liturgisk rangering av høytider, f­ester og minnedager der fest­graden blant annet bestemmes ut fra om det er tre, seks eller ni tekst­lesninger under natt­bønnen. Selv om lekfolket ble opp­fordret til å være tilstede ved tide­bønnene, og også var det fra tid til annen, hadde disse detaljene begrenset ­interesse.

Reduserte helligdager. 

I folke­kalenderen listes i alt 55 høytidsdager utenom ­søndagen opp, de fleste av dem knyttet til fast dato, men også noen dato­variable ­dager nevnes, som ­første til ­fjerde påskedag. I tillegg til faste­bestemmelser i forkant av helligdagene, gis det ­bestemmelser om ulike faste­perioder. Med ­reformasjonens kirkeordning fra 1537 ble kun seks av folke­kalenderens 34 helgendager ­beholdt. Ved jul og påske ble ­antallet hellig­dager sterkt ­redusert, og samtlige av årets mange fastedager ble forkastet. Felles for de seks helgen­dagene som ble beholdt etter ­reformasjonen var at de alle, med unntak av alle­helgensdag (1. ­november), kunne ­knyttes ­entydig til bibelske ­hendelser og personer (tre Maria-fester, St. Hans/­Johannes døperen og ­erkeengelen Mikael). Alle de ­andre helgendagene folk hadde så kjær, var fjernet fra ­kalenderen.

I praksis fortsatte likevel ­vekslingen mellom forberedelse og feiring med større ­kontinuitet enn det offisielle ­protestantiske programmet la opp til. Faste hørte enda lenge med til folkets høytidsforberedelser, og mange av de forbudte katolske helgen­festene ble feiret av folk flest i århundrer etter at de formelt var ­avskaffet. Vi finner dem på primstavene, de gamle norske bondekalenderne fra etterreformatorisk tid. Med sine mer eller mindre kryptiske symboler for helgeners ­attributter eller årstidenes mat- og vær­hendelser, vitner prim­stavene om en seig motstand mot danske­kongens nyordning, og de ­forteller en annen fortelling om det rituelle året i Norge enn de ­offisielle kongelige kildene.

Verdt en feiring. 

Midt i ­Norges tusenårige kristne ­historie står den første trykte teksten på norsk. Kanskje har den et budskap også i dagens sekulariserte kultur? Bak de fremmedartede ­reglene for høytider og faster kan vi ­skimte bildet av en tid som ­visste ­forskjellen på ­forberedelse og ­feiring, på forventning og fullbyrdelse. ­Eller for å ­oppsummere med revens ritual­definisjon i ­Antoine de Saint-­Exupérys bok Den lille prinsen: Folke­kalenderen fra 1519 vitner om en tid som visste hva et ritual og en høytid er, for det er å vite «når mitt hjerte (skal) ­begynne å ­danse». For en slik innsikt om ­faste og fest fortjener vel den ­første trykte tekst på norsk både en feiring og en smule ettertanke?

Gå til innlegget

Majoritetsblindhet før og nå

Publisert over 2 år siden

Vidar Kristensen fremstiller strukturen i Kirkerådets eget profildokument feil, og gir et feilaktig inntrykk av min gjengivelse.

I stedet for å lytte til faglige argumenter fra min kronikk i Vårt Land 8. mai, intervju i Verdibørsen 24. mai og i Vårt Land 29. mai, går Kirkerådets Vidar Kristensen til motangrep (31. mai). Han hevder jeg har gått «til kamp mot Den norske kirke på grunnlag av én eneste formulering», og at jeg som forsker har forsømt «å lese en formulering i lys av andre relevante dokumenter». Jeg mener begge deler er feil og at Den norske kirkes profildokument for reformasjonsmarkeringen heller burde revideres.

Bagatelliserer. Da jeg reagerte på innholdet i profildokumentet, var det nettopp ut fra mitt kjennskap til andre relevante dokumenter, særlig til hoveddokumentet for en felles katolsk-luthersk markering av femhundreårsminnet for reformasjonens begynnelse, Fra konflikt til fellesskap (lansert internasjonalt i 2013, norsk utgave i 2015 ved St. Olav Forlag). Jeg fikk ikke, og får fortsatt ikke historiefremstillingen i dette fellesdokumentet til å rime med fremstillingen i Den norske kirkes profildokument. Dersom lutheranerne internasjonalt hadde insistert på en fremstilling av reformasjonen som i profildokumentet, ville det neppe blitt noe fellesdokument.

I sitt svar bagatelliserer Kristensen Den norske kirkes profildokument på en måte som forundrer meg. Det er «bare to små setninger» i «en superkort tekst» jeg baserer kritikken på, hevder han, «i et profildokument som i hovedsak forteller hvordan reformasjonsmarkeringen her i landet [sic] er organisert». Dessuten er de små setningene i den superkorte teksten bare «ett av fire hovedtemaer for Den norske kirkes reformasjonsmarkering», opplyser han. Men ifølge profildokumentet er det ikke fire hovedtemaer på samme plan, men ett «kjerneord», «nåde» som Den norske kirke vil «synliggjøre … på tre områder».

Kristensen fremstiller med andre ord strukturen i Kirkerådets eget profildokument feil, og han gir et feilaktig inntrykk av min gjengivelse. Jeg har ikke plukket ut «to små setninger», men siterer så godt som hele innholdet i ett av tre hovedtemaer («Frelsen er ikke til salgs»), det eneste som aktualiserer klassisk reformasjonstematikk. De to andre hovedtemaene handler om menneskeverd («Mennesker er ikke til salgs») og klimarettferdighet («Skaperverket er ikke til salgs»). Jeg har altså ikke kritisert to tilfeldige og uvesentlige setninger i Den norske kirkes reformasjonsmarkering, men formuleringen av det viktigste og mest reformasjonsrelevante temaet i profildokumentet.

Helheten. Kristensen gir inntrykk av at jeg har misforstått profildokumentets betydning i reformasjonsmarkeringens helhet. Jeg burde lest det «i lys av andre relevante dokumenter i stedet». Når jeg leser et profildokument, forventer jeg å lese om profilen for det som skal markeres uten å måtte lese mange andre dokumenter. At en tekst er «superkort» er ikke et argument for at den kan være upresis, snarere tvert om. Jo kortere tekst, jo viktigere blir hvert ord. Både som lærerutdanner og reformasjonsforsker interesserer derfor en slik selvpresentasjon meg.

På hjemmesiden Kristensen viser til, står profildokumentet fast plassert nederst på førstesiden sammen med grafisk materiell og bispemøtets uttalelse fra januar i år. Her er profildokumentet – i motsetning til bispemøtets uttalelse – publisert både på bokmål og nynorsk. Layouten til profildokumentet med bilder og overskrifter overgår langt biskopenes brev. Profildokumentet egner seg som plakat/blikkfang på en hvilken som helst oppslagstavle (kirkedør?) i Den norske kirkes menigheter. Alt tyder på at dette er et viktig dokument, et hoveddokument for reformasjonsmarkeringen.

Historie og trosforestilling. I tillegg til bagatelliseringen av profildokumentet og den feilaktige fremstillingen av antallet hovedtema og forholdet mellom dem, splitter Kristensen opp de to setningene jeg har kritisert. I dokumentet er de nært bundet sammen med adverbet «slik». Slik tilslører han at det nettopp er denne sammenhengen mellom de to setningene som er problemet.

Den første setningen forteller historisk om hvordan «Reformasjonen har gitt oss Bibelen, gudstjeneste, salmesang og trosopplæring på morsmålet». Det er grunn til å nyansere flere av påstandene her, ikke minst det som sies om trosopplæringen, men dette er ikke hovedproblemet. Det kommer med den umiddelbare koblingen i neste setning: «Slik kan alle ha direkte tilgang til Guds ubetingede nåde.» Nå er det ikke lenger en historisk, men en teologisk påstand, en protestantisk trosforestilling. Og det som påstås i den andre setningen, får selvsagt konsekvenser for det som sies i den første. Sammen blir setningene også en påstand om hvordan det var før reformasjonen, før morsmålet gav «direkte tilgang» til nåden.

Dobbelt overraskende. Den norske kirke kan selvsagt i forbindelse med reformasjonsjubileet reklamere så mye de vil for at deres frelsesforståelse er best, men det er dobbelt overraskende at de valgte å gjøre dette i profildokumentet, både fra en historisk og en økumenisk synsvinkel. Historieforskningen kan ikke ta stilling til hvor folk hadde best tilgang til nåden, i den katolske høymessen på latin eller den lutherske høypreken på dansk. I min kronikk (8. mai) har jeg vist at middelaldermessen utmerket godt kunne oppleves som det fremste stedet for å erfare «direkte tilgang til Guds ubetingede nåde».

Også økumenisk er dokumentet oppsiktsvekkende. Spørsmålet om nåden, frelsesspørsmålet, var et hovedspørsmål i konflikten mellom katolikker og protestanter på 1500-tallet, men på dette feltet har lutheranere og katolikker kommet svært langt i dialogen de siste femti år, og dette skal de sammen feire i reformasjonsmarkeringen. Det overrasket meg derfor at Kirkerådet valgte å koble morsmålsspørsmålet til nåden i profildokumentets frelsespunkt i stedet for å holde frem den katolsk-lutherske fellesforståelsen av nåden, slik Det lutherske verdensforbund gjør i et tilsvarende dokument: «Idet vi markerer femhundreårsminnet for reformasjonen i 2017, uttaler vi at det ikke har noen verdi å vekke til live de gamle 1500-tallskranglene med katolikkene. I stedet vil vi markere denne anledningen sammen med romersk-katolske søstre og brødre og med dem fra andre tradisjoner, og vi erklærer i en ny tid og på en ny måte: ‘Frelsen er ikke til salgs’».

Jeg tviler ikke på at det finnes mange fine dokumenter på www.reformasjon2017.no, og jeg har ikke ønsket å «gå til kamp mot Den norske kirke». Tvert om har jeg ønsket å ta Den norske kirkes økumeniske intensjoner på alvor ved å påpeke de historiske og økumeniske problemene profildokumentet reiser. At Den norske kirke ikke skjønte problemet selv og ikke vil lytte til kritikken, tar jeg til etterretning. Men jeg kan ikke fri meg fra å tenke: Kanskje majoritetsblindhet er et kirkelig problem som ikke bare hører til på 1500-tallet?

Sigurd Hareide, Høgskolelektor ved Høgskolen 
i Sørøst-Norge

Gå til innlegget

Forestillingen om den uforståelige middelaldermessen rimer ikke med hva historiske kilder forteller oss. Det ville være fint om Den norske kirke formidlet forskning fremfor fordommer om middelaldermessen.

I anledning femhundreårsminnet for reformasjonens begynnelse i år, har katolikker og lutheranere i dokumentet «Fra konflikt til fellesskap» gitt en felles gjenfortelling av reformasjonens hendelser. At dette er mulig, skyldes nyere historieforskning og økumenisk dialog, men å minnes fortiden sammen er lettere sagt enn gjort. For når Den norske kirke i et profildokument presenterer «reformasjonsmarkeringen i Norge», er det verken den økumeniske velvilje eller historieforskningens innsikter som møter oss, men klassisk reformasjonsretorikk.

Svært forenklet. Under den symboltunge overskriften «Frelsen er ikke til salgs – Guds frelse er gratis» beskrives både reformasjonen og tiden før på en, for å si det forsiktig, svært forenklet måte: «Reformasjonen har gitt oss Bibelen, gudstjeneste, salmesang og trosopplæring på morsmålet. Slik kan alle ha direkte tilgang til Guds ubetingede nåde.» Folkekirkens budskap er tydelig: Før reformasjonen hadde ikke alle «direkte tilgang» til Guds nåde, men på grunn av reformasjonen og folkespråket fikk de det. Er dette riktig, eller er profildokumentet snarere et eksempel på hvordan vi ofte husker fortiden gjennom klisjeer og grove forenklinger?

Klisjeen om den uforståelige og meningsløse latinske middelaldermessen har festet seg i vår protestantiske kultur som del av den store fortellingen om reformasjonen, denne overgangen fra middelalderens mørke til reformasjonens lyse dag. Men verken den store fortellingen om reformasjonen eller den lille om messen er opplagte sannheter lenger, og burde heller aldri vært det, da begge er hentet mer eller mindre direkte fra de protestantiske reformatorenes kritikk av det katolske kirkelivet de var imot. Et godt eksempel på slik reformasjonsretorikk finner vi hos salmedikteren Thomas Kingo som i 1699 hevdet følgende om gudstjenesten før reformasjonen: «De fattige mennesker visste aldri selv hva de sang eller leste.» Før «Moder-Sproget» avløste «den Latinske Mumle-Sang og Munke-Skraal» stod det dårlig til, mente han. Men ironisk nok var latin tillatt i sentrale deler av den lutherske gudstjenesten helt til Kingos tid.  

Reformatorenes kritikk var ikke først og fremst språklig. Den katolske messen i seg selv var det egentlige problem. I Fremmedartiklene fra 1569 – trosartiklene alle innvandrere til kongeriket Danmark-Norge måtte slutte seg til – ble det ritualet som hadde vært folkets trygge ramme om hverdag og fest, sorg og glede i mer enn femhundre år, omtalt slik: «… den Papistiske Messe er Antichristens avgud, med hvilken Guds Sønn bespottes, og hans hellige Nattverd Vanhelliges.» Sterkere kan det ikke sies at den katolske messen for lutheranerne ikke var et kristent ritual, men det motsatte.

Den doble messekritikkk. Lutheranere sier det sjelden slik i dag, men når Den norske kirke i sitt profildokument knytter språkspørsmålet sammen med nådetilgangen, skriver trossamfunnet seg inn i reformasjonstidens doble messekritikk. Det er en ærlig sak å være uenig i den katolske messens teologiske innhold, men når dette pakkes inn i et budskap om morsmålets betydning for folket, er virkningen heller uøkumenisk. Premisset om den uforståelige middelaldermessen og trosopplæringen stemmer dessuten dårlig med hva historiske kilder og forskning kan si oss.  

Moderne ritualhistorisk forskning tegner et ganske annet bilde enn den lutherske skremselspropagandaen. Selv har jeg forsket på norrøne kilder til messen og deltatt i utgivelsen av en oversettelse av slike kilder til moderne norsk. De norrøne kildene bekrefter internasjonal forskning på feltet og viser at messen kunne være forståelig og meningsfull for folket tross latinen. I sjangeren messeforklaring møter vi en kirkelig tolkningsstrategi der det fremgår hvordan folket på ulike måter kunne delta meningsfullt i messen:

1) Ved kroppslig deltakelse og fremheving av høydepunkter:
Messeforklaringene vektlegger hvordan folket med kroppen skal delta under messens høydepunkter, som ble fremhevet rituelt gjennom bruk av røkelse, lys og prosesjoner. Dermed kunne de som deltok i messen følge med i ritualets tegnsystem, vite hva som foregikk og delta både kroppslig og mentalt.

2) Ved at messens faste deler ble oversatt til folkespråket:
I de norrøne messeforklaringene er både messens faste sangledd (Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei) og korte dialoger oversatt til folkespråket. Dermed kunne folket gjennom prestenes opplæring forstå dialogene og innholdet i de viktigste sangene som ble gjentatt i hver messe.

3) Ved at dagens evangelietekst ble oversatt i begynnelsen av den folkespråklige prekenen:  
I motsetning til det som ofte hevdes, var prekenen og trosopplæringen på folkespråket. Før utleggelsen i prekenen av dagens evangelietekst, skulle denne viktigste av messens variable tekster (tekstene som skiftet fra messe til messe) oversettes for folket fra latin.

4) Ved at messen ble tolket som en dramatisering av Jesu liv og det fremste møtested mellom himmel og jord: 
Fremfor alt er messeforklaringene gjennomsyret av middelalderens allegoriske teksttolkningsparadigme, brukt på ritualet. Akkurat som enhver bibeltekst, kunne også messen tolkes på fire plan. Først den historiske, konkrete mening, ritualet fra begynnelse til slutt. Dette ble så løftet opp til et høyere, allegorisk plan og tolket som en symbolsk fremstilling av Kristi liv og frelseshistorien fra skapelsen til Kristi gjenkomst. Et tredje tolkningsnivå trakk moralske konsekvenser av messens innhold. Det fjerde og siste nivået var det himmelske. Tolkningen så nå ikke bare bakover til Jesu liv på jorda, men tolket messen som det fremste møtested mellom himmel og jord, et møte med det himmelske livet på forskudd, så å si. Som det heter i «Stavkirkeprekenen», en av de norrøne messeforklaringene: «I denne tenesta opnar himmelen seg og Guds englar kjem saman med menneska og følger prestens teneste.»

Forskning fremfor fordommer. Var det reformasjonens nye, danske messeritual som gav folket «direkte tilgang til Guds ubetingede nåde»? Det ligger utenfor historieforskningens mandat å uttale seg om katolsk eller luthersk gudstjeneste gir best tilgang til det guddommelige. På bakgrunn av moderne ritualforskning kan vi likevel trygt konkludere med at middelaldermennesket kunne oppleve den latinske, katolske messen både som forståelig og det fremste stedet for å erfare nettopp «nåde». Det ville derfor være et godt bidrag til folkeopplysningen og økumenikken om Den norske kirke gjennom sin reformasjonsmarkering formidlet forskning fremfor fordommer om middelaldermessen.

(PUBLISERT I PAPIRUTGAVEN AV VÅRT LAND 8. MAI 2017)

Litteratur (ikke med i papirversjonen):   
Hareide, Sigurd (2014): «Meningsfull messe: Om messen i middelalderen og de allegoriske messeforklaringene», i Norseth, Kristin (red.), Hareide, Sigurd og Kleivane, Elise: Messuskýringar. Norrøne messeforklaringer i norsk oversettelse. Festskrift til Jan H. Schumacher (St. Olav Forlag, i samarbeid med Instituttet for sammenlignende kulturforskning) 

Hareide, Sigurd (2016): «Messuskýringar: Old Norse Expositions of the Latin Mass and the Ritual Participation of the People», i Eriksen, Stefka G. (red.): Intellectual Culture in Medieval Scandinavia, c. 1100-1350 (Brepols)

Gå til innlegget

Alt snakket om kulturarv i forbindelse med skolegudstjenester, fra Statsministeren til Den norske kirkes biskoper, er en avsporing. For skolegudstjenesten er det eneste stedet vi kan være sikre på at ikke alle får møte den kristne kulturarven. Den skal derimot alle elever møte gjennom skolens faglige arbeid.

Av Sigurd Hareide, Høgskolen i Sørøst-Norge

For oss som arbeider med religions-, livssyns- og etikkfagene i grunnskole- og barnehagelærerutdanningen, er ikke debatten om skolegudstjenester og om julesanger i skole og barnehage begrenset til julemarsipansesongen fra oktober til desember. Temaet er aktuelt året rundt fordi det berører viktige prinsipielle sider ved religionens plass i dagens skole og barnehage. Det er derfor overraskende å se hvordan for eksempel politikerne som blant annet har vedtatt dagens KRLE-plan i skolen ofte argumenterer svært forenklet og unyansert, ja, populistisk i debatten. Jeg savner viktige argumenter, nyanser og prinsipper i debatten om gudstjenester og julesanger i skoletiden og vil derfor belyse saken fra mitt ståsted som lærerutdanner med skolens læreplaner som basis:

1) Alle barn i norsk skole skal lære om kristen jul, inkludert om julesangene
Allerede på småskoletrinnet (1.-4. klasse) skal alle elever i norsk skole ifølge læreplanen i KRLE lære om kristendommens høytider, om sentrale fortellinger fra evangeliene og de skal «kjenne til kristen salmetradisjon og et utvalg sanger». Det innebærer med nødvendighet faglig arbeid med jul og julesanger. Dette gjelder helt uavhengig av debatten om skolegudstjenester. Jula har altså en selvfølgelig plass i skolens læreplan for KRLE, og det er her alle barn skal få kunnskap om kristen jul.

2) Skolen kan ikke forvente at alle barn synger julesanger når det arbeides med julesanger
I innledningen til KRLE-fagets plan heter det om arbeidsmåtene i faget at de skal være «varierte og engasjerende». Samtidig fremholdes valget av arbeidsmåter som et krevende felt: «Det må samtidig utøves varsomhet ved valg av arbeidsmåter. Spesielt gjelder varsomheten arbeidsmåter som foresatte og elever ut fra egen religion eller eget livssyn kan oppleve som utøvelse av annen religion eller tilslutning til annet livssyn.» Advarselen henger sammen med et sentralt og selvsagt prinsipp for KRLE-faget fra tidligere i innledningen til faget: «I undervisningen skal det ikke være forkynnelse eller religionsutøvelse.»

3) Ofte er det klokt å velge andre former for faglig arbeid med julesanger enn synging
Må skolen dermed kutte ut all synging av julesanger med et innhold ikke alle kan være med på (i praksis alle julesanger siden Jehovas vitner ikke feirer jul og setter relativt skarpe grenser overfor deltakelse i høytiden)? Ja, sier mine kolleger som tolker varsomhet slik at visse arbeidsmåter ikke skal benyttes. Nei, sier jeg og kolleger som argumenterer ut fra julesangenes plass i norsk kultur og hvordan de fleste foreldre opplever disse sangene. Kristne sanger som en kan høre i ethvert kjøpesenter før jul, må det også gå an å synge i skole og barnehage med flertallet av elevene/barna, men skolen og barnehagen kan aldri kreve eller forvente at alle synger de kristne julesangene.

Her må det vises varsomhet og gis fritaksmuligheter om en velger å synge med elevene. Ofte vil det derfor være lurt å velge andre måter å arbeide med disse sangene på som supplerer eller erstatter syngingen, og om/når en synger er det viktig å skape rom for at ikke alle deltar i sangen og at alle får delta på egne premisser. Julesanger i skolen er først og fremst faglig arbeid, ikke kos, selv om mange foreldre synes det er koselig. Klassens «vi» skal være et inkluderende faglig fellesskap, ikke først og fremst et fellesskap for alle «oss» som feirer jul.

Både i klassesituasjonen og ved arrangementer der foreldrene er tilstede må hensynet til mindretallet balanseres i forhold til hensynet til flertallet. Et absolutt forbud mot synging av sanger med en slik utbredelse i kulturen som de kristne julesangene tenderer mot en form for mindretallstyranni og er ikke ønskelig i skolen. Samtidig skal minoritetene vernes. Det finnes også andre tradisjoner som videreføres i skolen selv om ikke alle kan delta (f.eks. 17. mai-markering og markering av FN-dagen).

4) Det finnes bare ett godt argument for gudstjenester i skoletiden
Også i spørsmålet om gudstjenester i skoletiden er det ulike meninger blant oss som arbeider som lærerutdannere i KRLE. Noen sier tvert nei ut fra den etablerte skjelningen mellom pedagogiske markeringer av ulike høytider i skolen og hjemmets og trossamfunnets feiringer, samt advarselen mot forkynnelse fra KRLE-planen og en forståelse av «barnets beste» (Winje). Vi som sier ja til at skolegudstjenester fortsatt er mulig, argumenterer først og fremst ut fra foreldreretten (Hovdelien). Dersom foreldrene synes skolegudstjenester er en god og meningsfull tradisjon og det gis gode alternativer for dem som benytter seg av den selvsagt fritaksretten ved religionsutøvelse, kan tradisjonen med gudstjeneste i skoletiden videreføres. Foreldrene har det primære pedagogiske mandatet, ikke Staten og skolen.

Etter min mening er foreldreretten det eneste gode argument for gudstjenester i skoletiden. Alt snakket om kulturarv i forbindelse med skolegudstjenester, fra Statsministeren til Den norske kirkes biskoper, er en avsporing. For skolegudstjenesten er det eneste stedet vi kan være sikre på at ikke alle får møte den kristne kulturarven. Den skal derimot alle elever møte gjennom skolens faglige arbeid. Utdanningsdirektoratets to hovedprinsipper for vurderingen av skolegudstjenester bør derfor revideres. Nå heter det: «Skolen kan gjennomføre gudstjenester som en del av sin generelle kultur- og tradisjonsformidling. Gudstjenesten kan ikke være en del av KRLE-faget.» I stedet bør det fremgå klart og tydelig at det er på grunn av foreldreretten alene skolen fortsatt tilrettelegger for gudstjenester i skoletiden ved visse anledninger. Den «generelle kultur- og tradisjonsformidling» er et faglig anliggende. Skolegudstjenesten er et foreldrerettsanliggende.

Hvorvidt det fortsatt er en klok strategi for trossamfunnet Den norske kirke å tilby skolegudstjenester eller ei, er en annen sak. Som lærerutdanner forholder jeg meg til at det er slik religionen fungerer for store deler av Den norske kirkes medlemmer, og ikke gjennom deltakelse i ordinær søndagsgudstjeneste. Da er det også ut fra et religionsfrihetsargument grunn til å legge til rette for denne tradisjonelle utøvelsen av religion, også i skoletiden, ved visse anledninger, med gode alternativer, ikke som semesteravslutning og med påmelding, ikke avmelding, slik direktoratet anbefaler.

Jeg støtter skolegudstjeneste ut fra foreldreretten. Det viktigste spørsmålet om julens plass i norsk skole dreier seg etter min mening likevel ikke om skolen legger til rette for sang og gudstjeneste i skoletiden eller ei, men om det arbeides faglig med kristen jul og med kristne julesanger i den ordinære undervisningen der alle elevene er tilstede. Min erfaring som lærerutdanner og far til fire skolebarn tilsier at det her ligger et stort forbedringspotensial for kunnskapsformidlingen i norsk skole. «Mer faglig arbeid med jul, mindre kos» er kanskje ikke det mest salgbare motto, man kanskje det likevel peker på hva som er utfordringen fremover om læreplanens intensjoner skal oppfylles i et Norge som både er preget av religiøst mangfold og en dyp kristenkulturell arv?           

 

 

Gå til innlegget

Forvrengninger og historieskrivning

Publisert nesten 3 år siden

Dette er klassisk konfesjonell historieskrivning med klare dogmatiske overtoner. Denne formen for historieskrivning er helt annerledes enn den nyanserte historien Heinz Schilling skriver, som Jensen vil bruke som støtte for filmen og innleggene sine.

Roger Jensen vil ikke skrive om animasjonsfilmen som er utgangspunkt for den siste tidens debatt i Vårt Land og på verdidebatt.no (og som to dager etter Jensens innlegg i Vårt Land 22/11 ble fjernet fra hjemmesiden til KFUK/M). I stedet retter han skytset mot Eirik Steenhoff og undertegnede. Dermed tar han nok en gang personer i stedet for saken. I farten glemmer han å inkludere Gunnar Haaland (verdidebatt 11/11 og Vårt Land 15/11) og andre som har kritisert filmen Jensen har vært med på å lage, og han fortegner kraftig våre synspunkter.

Stråmenn og konfesjonell historieskriving
I stedet for å drøfte våre argumenter, produserer Jensen stråmenn ved vendinger av typen «den påstand som implisitt fremmes» og «debatten tyder på at … oppleves som truende». Dermed kan han skape et inntrykk av at vi har sagt at en ikke skal fortelle om kritikkverdige forhold i Den katolske kirke gjennom historien av hensyn til nåtidens katolikker. Men det har ingen skrevet. Problemet med filmen som nå er tatt av plakaten for å gjøres «enda bedre» (Kielland og Magelssen, 24/11), var at den ikke snakket sant om fortiden (se mitt første innlegg i saken 9/11).

Jensen mener det blir «vanskelig å forstå at det i det hele tatt var grunnlag for en av de største omveltninger i Europas historie» når en leser Steenhoff og undertegnede, men ingen har av oss har sagt at ikke det var grunnlag for kritikk eller behov for endringer. Jensen på sin side skriver som om reformasjonen med nødvendighet måtte skje slik den skjedde. Dette er klassisk konfesjonell historieskrivning med klare dogmatiske overtoner. Det kommer også frem ved Jensens kontrasterende fremstilling av Luthers nye kristendomsforståelse «hvor Kristus er formidler av kjærlighet og nåde, ikke angst og pinsler». Mer sort-hvitt kan det ikke fremstilles. Biografisk stemmer det nok fra Luthers synsvinkel, men sett utenfra er det en grov fortegning av det historiske helhetsbildet.

Denne formen for historieskrivning er helt annerledes enn den nyanserte historien Heinz Schilling skriver, som Jensen vil bruke som støtte for filmen og innleggene sine. Jensen låner bildet med dominobrikkene fra Schillings avlatskapittel. Avlatsstriden er den første dominobrikken. Men hos historikeren Schilling er ikke reformasjonen noe som med nødvendighet måtte gå slik det gikk. Han fremholder i stedet hvordan hele «denne rekken av fallende dominobrikker var resultatet av en i prinsippet åpen historisk konstellasjon der personlige og politiske interesser og hensyn spilte en rolle» (s. 159).

Aktuelle økumeniske dokumenter
Til sist vil Jensen bare bruke Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren dersom filmen skulle tematisert forholdet mellom de to kirkene i dag. Jeg mener dokumentet kan hjelpe til med å forstå forskjellene mellom luthersk og katolsk rettferdiggjørelseslære som er den større sammenheng temaet avlat hører inn under, og jeg har derfor nevnt dokumentet i debatten (Vårt Land, 12/11).

Men hvorfor ikke – nå som filmen skal overhales – like godt bruke dokumentet «Fra konflikt til fellesskap» der lutheranere (v/Det lutherske verdensforbund) og katolikker (v/Det pavelige rådet for fremme av kristen enhet) sammen gjenforteller blant annet reformasjonens forløp, inkludert avlatsstriden. Også dette har jeg foreslått tidligere på verdidebatt.no, og jeg har referert til det i mitt sluttinnlegg (19/11), uten at verken Jensen eller Kielland/Magelssen har kommentert det.

Dette dokumentet, som ble publisert internasjonalt i 2013 og på norsk i 2015, lå til grunn for den felles minnemarkeringen av reformasjonen som ble innledet i Lund i Sverige 31. oktober i år, samme dag som KFUK/M lanserte sin film der de omtalte avlatsstriden på en helt annen måte. Her er dokumentets paragrafer om avlatsstriden (med to uthevinger av undertegnede). Med det takker jeg for debatten!


Reformasjonens brennpunkt: Avlatsstriden
40. Den 31. oktober 1517 sendte Luther sine nittifem teser med tittelen «Disputas til opp-lysning om avlatens betydning» som tillegg til et brev til erkebiskop Albrecht av Mainz. I brevet uttrykte Luther bekymring over forkynnelse og praksis i forbindelse med avlat, noe som erkebiskopen hadde tilsyn med. Luther henstilte til biskopen om å foreta endringer. Samme dag skrev han også et brev til sin stiftsbiskop Hieronymus av Brandenberg. Da Luther sendte sine teser til noen kolleger, og sannsynligvis også slo dem opp på døren til slottskirken i Wittenberg, ønsket han å sette i gang en akademisk debatt om åpne og ikke avgjorte spørsmål om teori og praksis rundt avlat.
41. Avlat spilte en stor rolle i tidens fromhetsliv. En avlat ble forstått som ettergivelse av tidsavgrenset straff for synder der skylden allerede var tilgitt. Kristne kunne få avlat etter bestemte foreskrevne handlinger – som bønn, barmhjertighetsgjerninger og almisser – ved kirkens handling, som man mente utdelte avlat til de botferdige fra det forrådet av godtgjørelser som Kristus og helgenene hadde vunnet, og som kirken disponerte.
42. Etter Luthers mening skadet avlatspraksisen kristen åndelighet. Han stilte spørsmålstegn ved om avlat kunne befri de botferdige fra straff som Gud hadde pålagt dem; om straff som prester hadde forordnet ville overføres til skjærsilden; om botsøvelsenes helsebringende og rensende hensikt ville få botferdige til å foretrekke å gjennomføre øvelsene heller enn å befris fra å måtte utøve dem; og om penger betalt for avlat heller skulle gis til de fattige. Han lurte også på hva kirkens forråd egentlig var, det som paven kunne tilkjenne avlat fra.

(OPPRINELIG PUBLISERT SOM KOMMENTAR TIL ROGER JENSENS INNLEGG 22. NOVEMBER)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere