Odin Fredrik Rustad

Alder: 19
  RSS

Om Odin Fredrik

Født 1997. Studerer latin. Noen av mine skrevne refleksjoner lar seg oppdage hos norskhverdag.wordpress.com

Følgere

«Når jeg sier «Drep meg!», så drep, det er min rett, og din plikt»

Publisert rundt 1 måned siden - 404 visninger

Denne befalingen er det mange forsøker å kjempe gjennom under kampsaken for det som kalles «aktiv dødshjelp». Mange i Norge og andre vest-europeiske land mener at det er en del av det større samfunnets oppgaver å stille som bøddel på bestilling. Det er mildt sagt merkelig, da de samme menneskene som er for at staten skal være bøddel «on demand» gjerne også er imot dødsstraff.

Det er jo merkelig, er det ikke? Det skulle vært dét. Og det skulle selvfølgelig vært slik at, dersom man er imot dødsstraff, så er man prinsippielt imot undødige drap, og derfor like mye motstander av fosterdrap, uansett hvor gammelt eller ungt fosteret er, som man er motstander av aktiv dødshjelp. Problemet for mange kristne i dag er imidlertid å svare på hvorfor ikke staten og samfunnet skal godta og støtte ethvert ønske et individ måtte ha for seg selv.

Men de fleste ønsker ikke å se sammenhengen mellom motstand mot dødsstraff og aktiv dødshjelp. Det lett for mange å tenke: «Dette er jo forferdelig nok, det å ønske å dø, men altså, meg vil det ikke angå, knapt noen jeg kunne tenke at jeg kjenner, så hvorfor alt dette bråket om en enkeltsak, liksom?» Hvorfor ikke bare innvilge folk sitt dødsønske, bli ferdig med det, mens vi sitter på hendene og kan tenke på hvor grusomt synd det er på dem. Problemet er bare det at det er en fullkommen ansvarsfraskrivelse overfor din neste. Vi har et ansvar for hvordan andre har det, og da holder det virkelig ikke å si at det bare er min «personlige mening» at man ikke bør tillate en ordning der man kan bestille selvmord, og føler at det er strekker til med å synes synd på vedkommende. Dette er en stygg trend, som også går gjennom mange kristne miljøer, der man i stedet for å gå ut og forkynne omvendelse og Guds miskunn i stedet går ut for å høste varm og god stemning for å si at «Gud er kjærlighet» – uten selvfølgelig å spesifisere nærmere hva Guds kjærlighet betyr og innebærer.

Dagens allmenne kultur, som blir innpodet i våre hoder allerede fra barnehagen av handler dessverre på en utelukkende måte om nettopp ikke å ta ansvar overfor verden og ens neste. Det er faktisk ikke tilfeldig at vi i dag ikke skal få lov til å si til en 6-åring at «Nei, det er er ingen hest: Det er en krusedull med to streker ved siden av», idet barnet påstår at han har tegnet en hest. Den ansatte i barnehagen vil da i postmoderne ånd – som er vår tids ånd – innstendig formane foreldren om å trekke sin umoralske påstand, som angivelig hemmer barnets evne til å «uttrykke seg selv». Det er selvfølgelig ikke noe galt ved det å  gi uttrykk for ens kreative evner, men når det blir diktert av tidsånden at dette skal gå på virkeligheten og ikke minst sannheten løs, vil det etterhvert også komme med menneskelige omkostninger – da sannheten om hva et menneske er, likesom alt annet da må tilpasses hvordan man «tolker» saken, slik en krusedull og to streker blir til en hest, og mennesker plutselig er «celleklumper». Og menneskelige omkostninger begynte da den postmoderne læren å få for lenge siden.

Det begynner å bli mange år siden at de var mange nok til å oppheve loven om at du ikke skal drepe, og innførte loven om selvbestemt fosterdrap inntil en viss uke av svangerskapet. Dette, som koster kun en telefonsamtale, og tar mindre tid enn et kafébesøk er da også et tegn på at vi i stadig større grad på det politiske avskaffer den Jesu befaling om å elske ens neste som en selv. I begynnelsen later kristne som at de ikke forstår konflikten, men det blir stadig mer klart at kristendommen ikke skal ha noe med hvordan vi lever som et samfunn å gjøre, og lever dermed i dag som «personlige kristne», det vil si frafalne i fornektelse. Fordi kristendommen forkynner en kjærlighet som dagens revolusjonære fornekter med hatsk iver, velger dessverre altfor mange kristne å gjemme seg blant menneskemengden i forfølgelsen av Jesu trofaste følgere.

Ettersom jeg forsøker å adressere et kristent publikum, forsøker jeg ikke først og fremst å omvende leseren til først nå å innse hva som er galt ved aktiv dødshjelp. Det er nok mer på sin plass å spørre seg om hvordan kristne kan forholde seg til denne utviklingen – for det er ingen isolert kampsak, men inngår i «dødskultens» politiske program, som de siste pavene har snakket om mangen ganer. Vi må stille de riktige spørsmålene angående vår rolle i et samfunn som Norge, hvor kristnedommen blir politisk motvirket snarere enn noe annet. Skulle vi ved politisk makt fra Stortinget få et samfunn der drap og selvmord i ett er en rettighet, og erklært forakt for livets iboende verdi, bør vi gripe etter de spørsmålene kardinal Robert Sarah så betimelig formulerte i Luçon:

«Hvem reiser seg da i dag for Gud? Hvem våger så å gå dagens moderne forfølgere av Kirken i møte? Hvem vi ha motet til å reise seg uten andre våpen å dra enn dem man finner i kapellet og Jesu hellige hjerte, for å møte dødens legioner av vår tid, som er relativisme, indifferentisme og forakt for Gud? Hvem vil fortelle denne verden at den eneste friheten det er verdt å dø for, er friheten til å tro?» Og ja, vi må være ærlige med oss selv. I siste instans handler det aldeles ikke bare om at samfunnet går sin skjeve gang, men om hvorvidt samfunnet vil fortsette å akspetere dem som søker den kompromissløse friheten i å tro og leve i Jesus Kristus, vår herre, Guds sønn og verdens frelser.

 


Til Guds større ære. Amen.

 

Gå til innlegget

Nedrige angrep på motivene til kristne stemmere

Publisert 2 måneder siden - 1409 visninger

Til tross for Hadia Tajiks behov for å understreke at «Gud sitter ikke APs programkommité» (VG 22/4) i forbindelse med FrPs protest mot å innføre et «tredje kjønn», har flere kadre fra AP i det siste gitt sterkt uttrykk for sitt behov for å definere essensen av hva det vil si å være kristen. Sist ut har vært stortingsrepresentant for AP Martin Kolberg og Frank Aarebrot.

Martin Kolberg forsøkte (Dagbladet & VG 26/7) seg med at Listhaug «mangler forståelse for kristen nestekjærlighet» ettersom hun «omtaler folk som har rømt fra død og fordervelse som om de skulle være et problem for oss […] Hun snakker om dem som økonomiske migranter, men det er de ikke.» Men Kolberg lyver. Ifølge FNs humanitære organisasjon var kun 2.65 % av migrantene som ankom Italias kyst i 2016 flyktninger. EU-president Donald Tusk er også klar over dette, og kaller derfor migrantene «ulovlige» etter lang tid med bruk av begrepet «irregulære migranter». «Sannheten skal sette dere fri» lød Jesu ord. Kolberg kan bruke tiden frem til september på å gjøre seg kjent med kristne kjensgjerninger, som f. eks. at du ikke skal bære falskt vitnesbyrd om din neste – om han bryr seg om Kristus for annet enn å sverte andre til egen vinning.

Videre hører det til vår troskap til Kristus at vi gir akt på det skapte liv, som Gud sa at var «godt», og i sin helhet «meget godt» faktisk. Følgelig ønsker vi som kristne at våre angivelig representative politikere begrenser tap av menneskeliv til et absolutt minimum. Dette vil innebære å sette en full stopper for menneskesmuglerne i Libya, som utnytter unge afrikanske lykkejegere, og i mange tilfeller sender dem i døden – over 2300 i tallet for 2017.

Situasjonen slik den er i Middelhavet er ikke noe eksempel på nestekjærlighet eller medmenneskelighet. Stadig flere oppmuntres til å sette seil mot Europa, siden de regner med å bli plukket opp like utenfor den Libyske kysten. Selv om NGOene selv rister på hodet av at deres arbeid direkte setter mennesker i fare, bekreftes denne «dra-effekten» av Frontex (EUs egen grense- og kystvakt), i deres årlige rapport (side 32). Som kristne solidariserer vi oss først og fremst med deres sikkerhet fremfor ambisjoner om migrasjon. Om Kolberg tenker motsatt, får det være hans sak.

Vi ber våre politikere se til Australia, der antall omkomne migranter til sjøs er redusert til null, siden Tony Abbott kom til makten og innførte sin restriktive linje.

Angrepet fra en annen AP-kader kom fra Aarebrot (Dagsavisen 28/7), som mener at det bare er personen Sylvi som trekker kristne til å stemme FrP. Han synes å legge til grunn en forutsetning om at det ikke finnes sammenheng mellom troskap til Kristus og det å ønske at våre politikere skal sette en stopper for at hensynsløse menneskesmuglere kontrollerer ferdsel inn, ut og gjennom kontinentet. En annen viktig kjennsgjerning ved den kristenorienterte moral er rettferdighetens status, som blir gitt avgjørende rolle av Mesteren i Bergprekenen. Aarebrot og Kolberg later til å innbille seg at noen kristne tror på nåde uten rettferdighet. Nåden er snarere fullbyrdelsen av rettferdigheten, men forutsetter at alle mennesker av god vilje nettopp legger viljen til for dette, og gjør seg til redskap for Herrens fred.

Ved Guds godhet skal nasjonenes frelser rettlede dem, men det er langt fra rettferdig av Europa å legge til rette for en exodus av unge menn, som har en misjon hjemme som sønner, brødre, ektemenn og ikke minst borgere med makten til å se til at Herrens vilje skjer på jorden som i himmelen.


Signert,

Odin Fredrik Rustad

Martin Drange,

Johan R. Honkainen Gyllenspetz

Sofia Dahl,

Petter Kirkeholmen

Solveig Melås

Rune Eidsaa

Øyvind Johannes Evenstad

Sivert Ellingsen

Kjetil Ravn Hansen

Thor Dag Halvorsen

Kjell Skartveit

 

Dette innlegget ble sendt til Vårt land for over to uker siden, uten svar overhodet.

Gå til innlegget

Den røde pisken

Publisert rundt 2 år siden - 367 visninger

Noen tanker om hva venstresiden gjør feil i Europa

Vi kan leve uten pisken

Hva er galt med venstresiden i dag? På så å si ingen områder er de i framgang. I England viste engelskmennene og danskene i Danmark hvem de ønsker å betro landet ‘in the end of the day’. I disse dager øynes der også i Norge før kommunevalget en flukt fra det AP. Likevel vil man gjerne tro at den rødere fløy alltid er det tryggere valg. Det hører man også ganske ofte folk si og uttrykke. Det er jo ingen som har mistet jobben sin for å ønske å avskaffe nasjonen for å kun ha en stat til å tjene allverdens borgere som måtte ønske å komme hit, selv om det åpenbart ville vært en dirkete trussel mot riket; mens det allerede nå er flere som har måttet bøte med sin jobb for sine verdikonservative meninger. Mistilliten mot venstresiden må da være så stor at det fint glatter over alle beskyldninger som rettes mot Høyre og FrP. Som å være elitister, populister (en term journalister nærmest har gjort synonymt med FrP, som om de var politiske motstandere av partiet, derav begrepet Journalistisk venstreparti) og ikke minst fremmedfiendtlige og alt som hører dertil. Og fortsatt tror jeg de fleste nordmenn finner seg til rette i hverdagen i det varmeste røde hjørnet, men at det også ligger til grunn en mer instinktiv og dypere forståelse som slår inn når de skal bestemme hvem som skal stå styre dem selv.

Kanskje er det et signal på frihetstrang i det man kanskje forstår at det er bedre å ha noen i en maktposisjon partiet har som mål å begrense, og ikke noen som kun ser ære i hvor mye de evner å utvide sitt embede—å ekspandere AP-familien.

Men kanskje er det også en pervers sannhet at vi nordmenn liker servilitet. Men opp til et punkt. Den docile tilstand får en annen tone i det man føler pisken. Føler at det finnes mennesker der ute som gjerne skulle opprettet en kommisjon for å slå ned på rasisme, sexisme, individualitet i offentlige stillinger og mye annet jeg selv ikke kan forestille meg. Stadig flere forstår hva det betyr. De vet hva de kan og ikke kan like på Facebook for å sette i gang det godet hatet som velmenende nok skal redde deg fra å bli fortapt i å… mene noe annet enn det politisk korrekte. (‘Hva mente duegentlig med å like det der?’ er en typisk slik velmenende melding man kanskje har fått på Facebook.)

Mange legger ubevisst merke til at det finnes en rødglødende mob på twitter som slippes løs mot Siv Jensen hver gang hun uttaler seg på noen av sosialdemokratiets kanaler, som NRK, eller annet etermedium. Folk lurer så på ‘hvorfor finnes det ingen høyrevridd twitterstorm hver gang Audun Lysbakken viser seg’, som måtte gå av før han ble sparket for grov korrupsjon i Stortinget, og forteller om hvor lite de med penger gjør for samfunnet og gjaller i kor med Raymond Johannsen og Ghar Støre om hvilken mørkebrun grøft Norge faller utfor om vi ikke tar ‘et tydeligere oppgjør med ABBs meningsfeller’ (som politiet konkluderte med at ikke eksisterer). På høyresiden finnes det tydeligvis bar ikke nok mennesker som skal, vil og intenderer å hevne hvert dumme ord en meningsmotstander  lar falle. Det er kanskje fordi de som heller mot det liberale høyre forstår at, når de hører noe som høres kriminelt dumt ut, så er det ikke sånn for alle andre. Venstresiden derimot går Against Interpretation—som Susan Sontags bok het, og avviser ethvert forsøk på å se at andre hører det samme de hører på annen måte. I slike tankebaner fører det å lese Fjordman mekanisk til at man reiser seg opp, anskaffer automatvåpen og blir massemorder.

Det er i dag en redsel blant mange - spesielt i tilfellet Spania - at folk og ungdom spesielt skal miste troen på individets krefter for så å oppgi troen til ‘en høyere enhet’—kollektivet. Det er ingen unaturlig drift, med tanke på at mange ser at hele samfunnet er et krøll av frynsede strenger. Men det kan være like naturlig i dagens tøffere samfunn og mer globale konkurranse at en ser at det virkelig liv er mer enn god nok en læremester til at vi skulle trenge enda en til å svinge pisken for hva som er godt og ondt. Høyresiden tror tradisjonelt på livets skole. At systemet skal skapes av mennesker, og ikke at systemet skal skape menneskene. Hvis tilfellet er det siste kan vi spørre sokratisk: Hvem går du til hvis hammeren din er ødelagt? Smeden. Hvem går du til hvis det er noe galt i livet ditt? Noen andre, eller i meg selv. Hvem går du til hvis det er noe galt med republikken? «Who’s watching the watchmen?» Her feiler venstresidens opplysningsprosjekt. De kommer med det glade budskapet og forteller om den multikultiske og globale frelse, men noen reell frelse lar seg vente på. I stedet for å tvinge ned en catholicam, en pille for alle lidelser og så forvente at alt blir bra kunne man faktisk adressert lidelsene. Dette er ingen oppfordring til avskaffelse av lærebøker - for kunnskap er helt riktig viktig - men er aldri løsningen i seg selv. Encyklopedistene trodde slik at kunnskapen i seg selv skulle være (for)løsningen og frelsen, men så kom da 1793 og de fleste ble et hode kortere. Visstnok er det også slik at når man sier at det er én sannhet som frelser, så er det mye annet som også nødvendigvis må være feil. Derfor er det encyclopedistenes hjemland Frankrike, i dag har de strengeste ‘sekulære’ lover som forbyr spørreundersøkelser og folketellinger på bakgrunn av etnisitet eller religion.

Gå til innlegget

Kan man være norsk i dag?

Publisert rundt 2 år siden - 211 visninger

Nordmenn gjør krav på Norge. "Så merkelig", sier vi i dag. Er det ikke overhodet en merkelig terminus, ‘norsk’? Hvem av oss kan vel rettferdiggjøre sin norskhet? Dette er mitt forsøk.

Det er mye som skurrer for nordmenn når de skal sitte å høre debatter eller dannelsesprogrammer fra vår Norske rikskringkasting og hører at det er noe høyst komplisert ved å være norsk. Den ‘pratende klassen’ synes gjerne det, for - som det gjøres et poeng av i det siste tidsskriftet til Document - har metafysikken, eller den metafysiske dimensjon om en vil gått tapt - i hvert fall så langt det ikke snakkes om. Det er fordi dagens intellektuelle strømning i Norge leder mer en sofisme enn faktisk meditering over denne—vår virkelighet. For de av dem som tenker gjennom (sosial-)liberalistisk og sosialdemokratisk farvespekter er det farlig å snakke om det uhåndgripelige. Det er vanskelig, hvis ikke umulig å forespeile seg et menneske på noen annen måte enn gjennom det man kjenner av fakta - som gjerne tillegges mer vekt og tro enn kvantiteten skulle tilsi. En forståelse vel etablert gjennom norsk akademia som fortsatt slavisk følger en fransk (revolusjonær) laïcité (sekularisme), som forstår sekularisme som fravær av tro; fremfor den amerikanske secularism som beretter at skillet mellom tro og samfunn går gjennom lovene—ikke igjennom menneske.

Det er en særdeles komplisert operasjon - å reise et jernteppe i menneskes midte - og jeg vil derfor påstå at det ikke er kompleksiteten i det å være norsk som forvansker debatten/dannelsesprogrammet, det er det lærermesterne som står for, som årsak og effekt.

Å være norsk i dag, er heldigvis ennå, noe nordmenn flest stiller seg relativt rolige til. Også i historisk perspektiv er kontradistinksjonene få. Selv de danskene som styrte oss som herrer i 400 år ser vi på i dag som nordiske brødre. Det samme kan nok ikke sies i dag med Russland som kan og uttrykker uroligende vilje til, å innta og okkupere Norge - som ville tatt et par døgn, med reiseveg og ulendt terreng som største hinder - i tillegg en markant andel innvandrere. Sistnevnte er verdt å snakke om i et land hvor selv hovedstaden har hatt bygdetrekk, hvormed bydel kjente bydel i kraft av lave innbyggertall, likesom man på landet i enda høyere grad kjente og mindre grad kjenner, navn på nabogårdene og lokale innehavere. Men så har mye også skjedd. Affluence, rikdom på engelsk likner ortografisk så vel som i det virkelige på alt flytende (‘All things solid melts into air.’). Men dagens intelligentsia gjør den samme intellektuelle feil som sist siterte Marx i det å tro at utflytingen av det materielle kan uten videre transponeres til en åndelige utflyting. Selv med de pass vi nordmenn innehar som kan ta oss gjennom, over og forbi et utall grenser, uten visum, blir vi ikke franskmenn i det vi entrer Frankrike, eller litauere i det vi planter foten på litauisk jord. Det er sant at med mental nedrustning følger den fysiske affaiblissement—fra det refleksive franske verbet ’s’affaiblir’, å gjøre seg svak. Fra menneskes ånd til hånd er samfunnet menneskeskapt. Men menneske er ikke samfunnsskapt - aller minst i sin materielle betydning. Å si implisitt eller eksplisitt at menneske står som produkt ovenfor det materielle er ikke bare en grov forenkling av menneske, men en grunnleggende løgn om vår natur.

Erik Solhjell får skrive ut sine ‘global village’-drømmer i DN i det han skriver om Singapore, at «Nå vet (!) jeg at ikke bare kan de bli som oss, de vil bli som oss.» Dette er exemplia gratia par exellance i både hvordan norsk elite kan tillegge ‘oss’ en forferdelig abstrakt forvanskling i det vi blir instrumentet for en høyere historisk bevegelse, samtidig som vi reduseres til BNP-tall. Det er dobbeltheten i resultatet av at intellektuell venstreside elsker å snakke om homo politicus, slik Klassekampen har en egen spalte for. Også snakket om et multkultisk ‘samhäld’ føres på denne dobbelte måten, på vegne av et ‘oss’ få kjenner seg igjen i: Der er kun snakk om et ‘oss’ så langt vi er en del av et høyere ideal, men aldri oss for hva vi er. Som under den franske revolusjonen skal forholdet mellom det nye vi og idealet gå friksjonsløst. Og hvis det finnes misforhold mellom ideal og menneske, så er det alltid menneskes skyld og aldri idealet. Det ble til berømmelig logikk å utrede hvordan man kunne være en del av la patrie, fedrelandet, under den franske revolusjonen. Så logisk, og så inhumant.

Herunder finner vi også ett og samme ord men med motsatt betydning i respektive Frankrike og Amerika: I Europa har stadig flere fått ‘humanisme’ til halsen og føler seg mer fôret enn næret av humanismen, slik den i dag står som en vitenskapelig ideologi med menneskerettighetene til aksiomer. I Amerika derimot finner vi at humanisme har beholdt i større grad sin direkte kobling fra å springe ut fra humanistiske fag (‘The proper study of Man.’); studiet av menneske i all sin bredde, dybde og mangfold; man tar altså utgangspunkt i menneske. Det er noe ganske annet enn den humanismen europeisk politikk har blitt gjort til gissel av, slik tidligere innvandrings- og immigrasjonsrådgiver ved Champs-Élysée Maxime Tandonnet kommenterer for Le Figaro.

Det berømte spørsmålet om ‘Var der en lyd hvis et tre falt og ingen var der til å høre det?’ peker hen mot hvor essensielt det er for menneske at virkeligheten er oppfattelsen, fordøyelsen og innsikten i inntrykkene. Naturen er spesiell for oss på den måten: Uansett hvor mye vi elsker den kan den aldri kjærtegne oss tilbake. ‘Into the Wild’ - basert på en sann historie - er en instruktiv film i så måte, hvor hovedpersonen er så lei av friksjonen mellom hans større kjærlighet til det vakre i livet og hvordan det faktisk oppleves, at han bestemmer seg for å dra ut i Alaska og leve i ett med naturen for å forene kjærligheten og objektet; hvor han dør av å spise en plante som stopper fordøyelse og energiopptaket fra alt han spiser. Vi er ikke i ett med naturen - ifølge troende, som følge av å være unikt skapt i Guds bilde - men det er nettopp det at vi kontinuerlig må tolke og forstå den som gjør at vi har det forholdet til naturen som vi har. Vi gjør den til våres. Kondisjonelt. Så kan man gjøre om spørsmålet til ‘Er det noen Bibel hvis ingen leser den?’, eller ‘Er det noen Undset hvis ingen leser henne?’. Jeg vil svare nei. Like lite kan Bibelen og Sigrid Undset eksistere - i hvert fall i noe presens - som en person kan bruke et ord han ikke kjenner betydningen av. Og like lite er det mulig å ikke se seg som norsk når man hater, elsker, forsømmer og dyrker alt felles, fra lokalsamfunn til natur. Ja, jeg mener oppriktig at det er noe umulig i det. Det er det vi ser i Europa på større skala i dag, at flere ‘oppdager’ at nasjonalitet og identitetsfølelse ikke avskaffes på samme måte som grenser gjør.

Gå til innlegget

Prosaisk og brutal er samtiden

Publisert over 2 år siden - 17 visninger

Hvis så historien aldri gjentar seg så rimer den i alle fall:

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Johan Veltens kritikk
av
Bernt Aksel Larsen
3 minutter siden / 5 visninger
0 kommentarer
Frivillig fornyelse
av
Vårt Land
15 minutter siden / 16 visninger
1 kommentarer
Augo sviv som snarast
av
Håvard Nyhus
rundt 15 timer siden / 260 visninger
0 kommentarer
Tese III: Nåden er alltid større
av
Joel Halldorf
rundt 20 timer siden / 151 visninger
1 kommentarer
Gud gav dem over
av
Kjetil Mæhle
rundt 21 timer siden / 261 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Isak BK Aasvestad kommenterte på
Frivillig fornyelse
4 minutter siden / 16 visninger
Cecilie Bedsvaag kommenterte på
Medias framstilling av mennesker
6 minutter siden / 595 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
7 minutter siden / 4267 visninger
Oddvar Hægeland kommenterte på
Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral
9 minutter siden / 2182 visninger
Unn Elisabeth Aarø kommenterte på
Gud gav dem over
20 minutter siden / 261 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
20 minutter siden / 4267 visninger
John-Olav Hoddevik kommenterte på
Revival - fra Gud?
21 minutter siden / 1972 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
36 minutter siden / 4267 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Hva uenigheten handler om
42 minutter siden / 1607 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Feil løsning på feil spørsmål
rundt 1 time siden / 192 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Om en verbal duell, trusler, krav og knefall for islam  
rundt 1 time siden / 387 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Overgrep frem i lyset
rundt 1 time siden / 174 visninger
Les flere