Odin Fredrik Rustad

Alder: 19
  RSS

Om Odin Fredrik

Født 1997. Studerer latin. Noen av mine skrevne refleksjoner lar seg oppdage hos norskhverdag.wordpress.com

Følgere

Nedrige angrep på motivene til kristne stemmere

Publisert 8 dager siden - 1341 visninger

Til tross for Hadia Tajiks behov for å understreke at «Gud sitter ikke APs programkommité» (VG 22/4) i forbindelse med FrPs protest mot å innføre et «tredje kjønn», har flere kadre fra AP i det siste gitt sterkt uttrykk for sitt behov for å definere essensen av hva det vil si å være kristen. Sist ut har vært stortingsrepresentant for AP Martin Kolberg og Frank Aarebrot.

Martin Kolberg forsøkte (Dagbladet & VG 26/7) seg med at Listhaug «mangler forståelse for kristen nestekjærlighet» ettersom hun «omtaler folk som har rømt fra død og fordervelse som om de skulle være et problem for oss […] Hun snakker om dem som økonomiske migranter, men det er de ikke.» Men Kolberg lyver. Ifølge FNs humanitære organisasjon var kun 2.65 % av migrantene som ankom Italias kyst i 2016 flyktninger. EU-president Donald Tusk er også klar over dette, og kaller derfor migrantene «ulovlige» etter lang tid med bruk av begrepet «irregulære migranter». «Sannheten skal sette dere fri» lød Jesu ord. Kolberg kan bruke tiden frem til september på å gjøre seg kjent med kristne kjensgjerninger, som f. eks. at du ikke skal bære falskt vitnesbyrd om din neste – om han bryr seg om Kristus for annet enn å sverte andre til egen vinning.

Videre hører det til vår troskap til Kristus at vi gir akt på det skapte liv, som Gud sa at var «godt», og i sin helhet «meget godt» faktisk. Følgelig ønsker vi som kristne at våre angivelig representative politikere begrenser tap av menneskeliv til et absolutt minimum. Dette vil innebære å sette en full stopper for menneskesmuglerne i Libya, som utnytter unge afrikanske lykkejegere, og i mange tilfeller sender dem i døden – over 2300 i tallet for 2017.

Situasjonen slik den er i Middelhavet er ikke noe eksempel på nestekjærlighet eller medmenneskelighet. Stadig flere oppmuntres til å sette seil mot Europa, siden de regner med å bli plukket opp like utenfor den Libyske kysten. Selv om NGOene selv rister på hodet av at deres arbeid direkte setter mennesker i fare, bekreftes denne «dra-effekten» av Frontex (EUs egen grense- og kystvakt), i deres årlige rapport (side 32). Som kristne solidariserer vi oss først og fremst med deres sikkerhet fremfor ambisjoner om migrasjon. Om Kolberg tenker motsatt, får det være hans sak.

Vi ber våre politikere se til Australia, der antall omkomne migranter til sjøs er redusert til null, siden Tony Abbott kom til makten og innførte sin restriktive linje.

Angrepet fra en annen AP-kader kom fra Aarebrot (Dagsavisen 28/7), som mener at det bare er personen Sylvi som trekker kristne til å stemme FrP. Han synes å legge til grunn en forutsetning om at det ikke finnes sammenheng mellom troskap til Kristus og det å ønske at våre politikere skal sette en stopper for at hensynsløse menneskesmuglere kontrollerer ferdsel inn, ut og gjennom kontinentet. En annen viktig kjennsgjerning ved den kristenorienterte moral er rettferdighetens status, som blir gitt avgjørende rolle av Mesteren i Bergprekenen. Aarebrot og Kolberg later til å innbille seg at noen kristne tror på nåde uten rettferdighet. Nåden er snarere fullbyrdelsen av rettferdigheten, men forutsetter at alle mennesker av god vilje nettopp legger viljen til for dette, og gjør seg til redskap for Herrens fred.

Ved Guds godhet skal nasjonenes frelser rettlede dem, men det er langt fra rettferdig av Europa å legge til rette for en exodus av unge menn, som har en misjon hjemme som sønner, brødre, ektemenn og ikke minst borgere med makten til å se til at Herrens vilje skjer på jorden som i himmelen.


Signert,

Odin Fredrik Rustad

Martin Drange,

Johan R. Honkainen Gyllenspetz

Sofia Dahl,

Petter Kirkeholmen

Solveig Melås

Rune Eidsaa

Øyvind Johannes Evenstad

Sivert Ellingsen

Kjetil Ravn Hansen

Thor Dag Halvorsen

Kjell Skartveit

 

Dette innlegget ble sendt til Vårt land for over to uker siden, uten svar overhodet.

Gå til innlegget

Den røde pisken

Publisert nesten 2 år siden - 364 visninger

Noen tanker om hva venstresiden gjør feil i Europa

Vi kan leve uten pisken

Hva er galt med venstresiden i dag? På så å si ingen områder er de i framgang. I England viste engelskmennene og danskene i Danmark hvem de ønsker å betro landet ‘in the end of the day’. I disse dager øynes der også i Norge før kommunevalget en flukt fra det AP. Likevel vil man gjerne tro at den rødere fløy alltid er det tryggere valg. Det hører man også ganske ofte folk si og uttrykke. Det er jo ingen som har mistet jobben sin for å ønske å avskaffe nasjonen for å kun ha en stat til å tjene allverdens borgere som måtte ønske å komme hit, selv om det åpenbart ville vært en dirkete trussel mot riket; mens det allerede nå er flere som har måttet bøte med sin jobb for sine verdikonservative meninger. Mistilliten mot venstresiden må da være så stor at det fint glatter over alle beskyldninger som rettes mot Høyre og FrP. Som å være elitister, populister (en term journalister nærmest har gjort synonymt med FrP, som om de var politiske motstandere av partiet, derav begrepet Journalistisk venstreparti) og ikke minst fremmedfiendtlige og alt som hører dertil. Og fortsatt tror jeg de fleste nordmenn finner seg til rette i hverdagen i det varmeste røde hjørnet, men at det også ligger til grunn en mer instinktiv og dypere forståelse som slår inn når de skal bestemme hvem som skal stå styre dem selv.

Kanskje er det et signal på frihetstrang i det man kanskje forstår at det er bedre å ha noen i en maktposisjon partiet har som mål å begrense, og ikke noen som kun ser ære i hvor mye de evner å utvide sitt embede—å ekspandere AP-familien.

Men kanskje er det også en pervers sannhet at vi nordmenn liker servilitet. Men opp til et punkt. Den docile tilstand får en annen tone i det man føler pisken. Føler at det finnes mennesker der ute som gjerne skulle opprettet en kommisjon for å slå ned på rasisme, sexisme, individualitet i offentlige stillinger og mye annet jeg selv ikke kan forestille meg. Stadig flere forstår hva det betyr. De vet hva de kan og ikke kan like på Facebook for å sette i gang det godet hatet som velmenende nok skal redde deg fra å bli fortapt i å… mene noe annet enn det politisk korrekte. (‘Hva mente duegentlig med å like det der?’ er en typisk slik velmenende melding man kanskje har fått på Facebook.)

Mange legger ubevisst merke til at det finnes en rødglødende mob på twitter som slippes løs mot Siv Jensen hver gang hun uttaler seg på noen av sosialdemokratiets kanaler, som NRK, eller annet etermedium. Folk lurer så på ‘hvorfor finnes det ingen høyrevridd twitterstorm hver gang Audun Lysbakken viser seg’, som måtte gå av før han ble sparket for grov korrupsjon i Stortinget, og forteller om hvor lite de med penger gjør for samfunnet og gjaller i kor med Raymond Johannsen og Ghar Støre om hvilken mørkebrun grøft Norge faller utfor om vi ikke tar ‘et tydeligere oppgjør med ABBs meningsfeller’ (som politiet konkluderte med at ikke eksisterer). På høyresiden finnes det tydeligvis bar ikke nok mennesker som skal, vil og intenderer å hevne hvert dumme ord en meningsmotstander  lar falle. Det er kanskje fordi de som heller mot det liberale høyre forstår at, når de hører noe som høres kriminelt dumt ut, så er det ikke sånn for alle andre. Venstresiden derimot går Against Interpretation—som Susan Sontags bok het, og avviser ethvert forsøk på å se at andre hører det samme de hører på annen måte. I slike tankebaner fører det å lese Fjordman mekanisk til at man reiser seg opp, anskaffer automatvåpen og blir massemorder.

Det er i dag en redsel blant mange - spesielt i tilfellet Spania - at folk og ungdom spesielt skal miste troen på individets krefter for så å oppgi troen til ‘en høyere enhet’—kollektivet. Det er ingen unaturlig drift, med tanke på at mange ser at hele samfunnet er et krøll av frynsede strenger. Men det kan være like naturlig i dagens tøffere samfunn og mer globale konkurranse at en ser at det virkelig liv er mer enn god nok en læremester til at vi skulle trenge enda en til å svinge pisken for hva som er godt og ondt. Høyresiden tror tradisjonelt på livets skole. At systemet skal skapes av mennesker, og ikke at systemet skal skape menneskene. Hvis tilfellet er det siste kan vi spørre sokratisk: Hvem går du til hvis hammeren din er ødelagt? Smeden. Hvem går du til hvis det er noe galt i livet ditt? Noen andre, eller i meg selv. Hvem går du til hvis det er noe galt med republikken? «Who’s watching the watchmen?» Her feiler venstresidens opplysningsprosjekt. De kommer med det glade budskapet og forteller om den multikultiske og globale frelse, men noen reell frelse lar seg vente på. I stedet for å tvinge ned en catholicam, en pille for alle lidelser og så forvente at alt blir bra kunne man faktisk adressert lidelsene. Dette er ingen oppfordring til avskaffelse av lærebøker - for kunnskap er helt riktig viktig - men er aldri løsningen i seg selv. Encyklopedistene trodde slik at kunnskapen i seg selv skulle være (for)løsningen og frelsen, men så kom da 1793 og de fleste ble et hode kortere. Visstnok er det også slik at når man sier at det er én sannhet som frelser, så er det mye annet som også nødvendigvis må være feil. Derfor er det encyclopedistenes hjemland Frankrike, i dag har de strengeste ‘sekulære’ lover som forbyr spørreundersøkelser og folketellinger på bakgrunn av etnisitet eller religion.

Gå til innlegget

Kan man være norsk i dag?

Publisert nesten 2 år siden - 210 visninger

Nordmenn gjør krav på Norge. "Så merkelig", sier vi i dag. Er det ikke overhodet en merkelig terminus, ‘norsk’? Hvem av oss kan vel rettferdiggjøre sin norskhet? Dette er mitt forsøk.

Det er mye som skurrer for nordmenn når de skal sitte å høre debatter eller dannelsesprogrammer fra vår Norske rikskringkasting og hører at det er noe høyst komplisert ved å være norsk. Den ‘pratende klassen’ synes gjerne det, for - som det gjøres et poeng av i det siste tidsskriftet til Document - har metafysikken, eller den metafysiske dimensjon om en vil gått tapt - i hvert fall så langt det ikke snakkes om. Det er fordi dagens intellektuelle strømning i Norge leder mer en sofisme enn faktisk meditering over denne—vår virkelighet. For de av dem som tenker gjennom (sosial-)liberalistisk og sosialdemokratisk farvespekter er det farlig å snakke om det uhåndgripelige. Det er vanskelig, hvis ikke umulig å forespeile seg et menneske på noen annen måte enn gjennom det man kjenner av fakta - som gjerne tillegges mer vekt og tro enn kvantiteten skulle tilsi. En forståelse vel etablert gjennom norsk akademia som fortsatt slavisk følger en fransk (revolusjonær) laïcité (sekularisme), som forstår sekularisme som fravær av tro; fremfor den amerikanske secularism som beretter at skillet mellom tro og samfunn går gjennom lovene—ikke igjennom menneske.

Det er en særdeles komplisert operasjon - å reise et jernteppe i menneskes midte - og jeg vil derfor påstå at det ikke er kompleksiteten i det å være norsk som forvansker debatten/dannelsesprogrammet, det er det lærermesterne som står for, som årsak og effekt.

Å være norsk i dag, er heldigvis ennå, noe nordmenn flest stiller seg relativt rolige til. Også i historisk perspektiv er kontradistinksjonene få. Selv de danskene som styrte oss som herrer i 400 år ser vi på i dag som nordiske brødre. Det samme kan nok ikke sies i dag med Russland som kan og uttrykker uroligende vilje til, å innta og okkupere Norge - som ville tatt et par døgn, med reiseveg og ulendt terreng som største hinder - i tillegg en markant andel innvandrere. Sistnevnte er verdt å snakke om i et land hvor selv hovedstaden har hatt bygdetrekk, hvormed bydel kjente bydel i kraft av lave innbyggertall, likesom man på landet i enda høyere grad kjente og mindre grad kjenner, navn på nabogårdene og lokale innehavere. Men så har mye også skjedd. Affluence, rikdom på engelsk likner ortografisk så vel som i det virkelige på alt flytende (‘All things solid melts into air.’). Men dagens intelligentsia gjør den samme intellektuelle feil som sist siterte Marx i det å tro at utflytingen av det materielle kan uten videre transponeres til en åndelige utflyting. Selv med de pass vi nordmenn innehar som kan ta oss gjennom, over og forbi et utall grenser, uten visum, blir vi ikke franskmenn i det vi entrer Frankrike, eller litauere i det vi planter foten på litauisk jord. Det er sant at med mental nedrustning følger den fysiske affaiblissement—fra det refleksive franske verbet ’s’affaiblir’, å gjøre seg svak. Fra menneskes ånd til hånd er samfunnet menneskeskapt. Men menneske er ikke samfunnsskapt - aller minst i sin materielle betydning. Å si implisitt eller eksplisitt at menneske står som produkt ovenfor det materielle er ikke bare en grov forenkling av menneske, men en grunnleggende løgn om vår natur.

Erik Solhjell får skrive ut sine ‘global village’-drømmer i DN i det han skriver om Singapore, at «Nå vet (!) jeg at ikke bare kan de bli som oss, de vil bli som oss.» Dette er exemplia gratia par exellance i både hvordan norsk elite kan tillegge ‘oss’ en forferdelig abstrakt forvanskling i det vi blir instrumentet for en høyere historisk bevegelse, samtidig som vi reduseres til BNP-tall. Det er dobbeltheten i resultatet av at intellektuell venstreside elsker å snakke om homo politicus, slik Klassekampen har en egen spalte for. Også snakket om et multkultisk ‘samhäld’ føres på denne dobbelte måten, på vegne av et ‘oss’ få kjenner seg igjen i: Der er kun snakk om et ‘oss’ så langt vi er en del av et høyere ideal, men aldri oss for hva vi er. Som under den franske revolusjonen skal forholdet mellom det nye vi og idealet gå friksjonsløst. Og hvis det finnes misforhold mellom ideal og menneske, så er det alltid menneskes skyld og aldri idealet. Det ble til berømmelig logikk å utrede hvordan man kunne være en del av la patrie, fedrelandet, under den franske revolusjonen. Så logisk, og så inhumant.

Herunder finner vi også ett og samme ord men med motsatt betydning i respektive Frankrike og Amerika: I Europa har stadig flere fått ‘humanisme’ til halsen og føler seg mer fôret enn næret av humanismen, slik den i dag står som en vitenskapelig ideologi med menneskerettighetene til aksiomer. I Amerika derimot finner vi at humanisme har beholdt i større grad sin direkte kobling fra å springe ut fra humanistiske fag (‘The proper study of Man.’); studiet av menneske i all sin bredde, dybde og mangfold; man tar altså utgangspunkt i menneske. Det er noe ganske annet enn den humanismen europeisk politikk har blitt gjort til gissel av, slik tidligere innvandrings- og immigrasjonsrådgiver ved Champs-Élysée Maxime Tandonnet kommenterer for Le Figaro.

Det berømte spørsmålet om ‘Var der en lyd hvis et tre falt og ingen var der til å høre det?’ peker hen mot hvor essensielt det er for menneske at virkeligheten er oppfattelsen, fordøyelsen og innsikten i inntrykkene. Naturen er spesiell for oss på den måten: Uansett hvor mye vi elsker den kan den aldri kjærtegne oss tilbake. ‘Into the Wild’ - basert på en sann historie - er en instruktiv film i så måte, hvor hovedpersonen er så lei av friksjonen mellom hans større kjærlighet til det vakre i livet og hvordan det faktisk oppleves, at han bestemmer seg for å dra ut i Alaska og leve i ett med naturen for å forene kjærligheten og objektet; hvor han dør av å spise en plante som stopper fordøyelse og energiopptaket fra alt han spiser. Vi er ikke i ett med naturen - ifølge troende, som følge av å være unikt skapt i Guds bilde - men det er nettopp det at vi kontinuerlig må tolke og forstå den som gjør at vi har det forholdet til naturen som vi har. Vi gjør den til våres. Kondisjonelt. Så kan man gjøre om spørsmålet til ‘Er det noen Bibel hvis ingen leser den?’, eller ‘Er det noen Undset hvis ingen leser henne?’. Jeg vil svare nei. Like lite kan Bibelen og Sigrid Undset eksistere - i hvert fall i noe presens - som en person kan bruke et ord han ikke kjenner betydningen av. Og like lite er det mulig å ikke se seg som norsk når man hater, elsker, forsømmer og dyrker alt felles, fra lokalsamfunn til natur. Ja, jeg mener oppriktig at det er noe umulig i det. Det er det vi ser i Europa på større skala i dag, at flere ‘oppdager’ at nasjonalitet og identitetsfølelse ikke avskaffes på samme måte som grenser gjør.

Gå til innlegget

Prosaisk og brutal er samtiden

Publisert over 2 år siden - 16 visninger

Hvis så historien aldri gjentar seg så rimer den i alle fall:

Gå til innlegget

Norsk ungdom og offentlig Norge - en diskrepans

Publisert over 4 år siden - 422 visninger

Ungdommen er i en meget særstilit posisjon, både på grunn av alder men også sin posisjon i samfunnet. Ungdommens verdenssyn blir følgelig stort preget av gjengs oppfatning – konsensus – som også foreldre og andre autoriteter. Men disse har ikke et rent enevelde. Ungdom er også i den situasjonen at de er muligens i sin mest aktive del av livet, det fører med seg slikt som at virkeligheten blir desto vanskeligere å holde på armlengdes avstand. Jeg kan godt forstå at det er lett gor godt voksne AP-politikere å opprettholde sin «toleranse» oppe fra Holmenkollen og beste Vestkant, mens derimot ungdom som møter alle slags mennesker hver dag og tvinges i mye større grad å måtte akseptere virkeligheten for hva den er har det noe vanskeligere med det.

Det er f.eks nå kommet en bok om Fjordman, Peder Nøstvold Jensen, hvor forfatter, Sætre prøver å forklare «radikaliseringen» av Fjordman: Hvordan gikk en stillferdig gutt fra rolige Ålesund med to venstreorienterte foreldre til å bli den mest prominente kontrajihadisten i verden? Denne feiltolkningen av Fjordman bygger på en av kortslutningene innenfor establissementet, altså den noe eldre generasjonene (68). For Sætre så ligger ikke en gang tanken om at forholdene faktisk er en logisk årsak til hva han har blitt i dag innenfor hans tankespekter. Dette presenteres igjennomgående i boka som en anomali. Noe motstridende.

Det samme forholdet er det som man finner igjen mellom ungdommen i dag og «det som er». Man kan fortsatt se at Klassekampen, VG, Dagbladet og Aftenposten, alle sammen snakker om Bush og Irak fortsatt og føler seg selv radikale når de tør å kritisere ham. Dette er resultatet av en generasjon som mener den har copyright på opprør. I nyhetene kan man forstatt høre dem prøve å bruke totalt ubrukelige sammenligninger som Vietnam, nazismen og så videre. Man prøver fåfengt å gjøre seg selv relevant fordi alle de saken som en gang betø noe for venstresiden er i dag døde, dermed får du disse totalt absurde sammenligningene mellom sigøynerdebatten og nazismen. Opprøret fra 68’ var det siste til å komme – det evige radikale. Derfor er det vi fortsatt kan se at NRK tar inn gamle dinosaurer fra venstresiden som ikke én under 60 kjenner til og enda mindre, finner det vært å høre på. At media fortsetter å nære et utdatert verdenssyn, ute av stand til å oppdatere seg selv, ser ut til å begynne å gi utslag iblant ungdommen. Så og si ingen, jeg gjentar ingen, ungdommer er det som leser aviser i dag. Det er det en meget god grunn til. Den verden VG & Co representerer finnes rett og slett ikke hos dagens ungdom og man ser dernest ikke noe å poeng å bruke tid og krefter på noe man så absolutt ikke kan relatere til.

Nå skriver jeg også fra ståstedet til en elev som godt merker dette i klasserommet, og jeg finner det forståelig om det er voksne som leser dette å lurer på hva i all verden det er jeg snakker om – det gjør lærerne våres også.

Selv er jeg mye opptatt av samfunnet og har dermed også mye på hjerte, forståelig nok, når det kommer til samfunnsfagtimer. I starten da vi hadde de første diskusjonene i klassen om innvandring opplevde jeg massiv motgang fra flere (utlandske) elever, så vel som læreren som da følte hun stod på det rette da hun kun poengtere at det var kun meg i hele verden som mente at innvandring ikke er enestående bra. Men nå senere i året har det til min overraskelse, kommet flere «angrende syndere». Flere av de som reagerte med raseri ved den minste kritikk av multikulturalisme er det som har kommet til meg å bedt dypt om unnskyld for det de sa og viste av sinne, hvilke de sier de ikke de skjønner noe av. Flere forteller at de absolutt ikke skjønner hvorfor de reagerte som de gjorde. Dette har selvfølgelig vært for meg meget oppløftende, ettersom de forteller at alt ikke er tapt.

Hva som da har vært morsomt nå i ettertid er at læreren finner seg helt forvirret og overrumplet idet flere innvandrere selv reagerer på at en lærer kan tillate seg å stå å moralisere ovenfor en elev i en samfunnsfagtime. Dette ble eksemplifisert i en time hvor jeg i en diskusjon om innvandring dro frem tallene fra SSB som forteller at netto utgifter for én ikke-vestlig innvandrer i Norge er i gjennomsnitt for staten (merk staten ikke den bedriften personen evt. jobber i) 4,1 millioner kroner. Når jeg følger opp med å si at vi tar inn 15 400 ikke-vestlige innvandrere så tilsvarer det en årlig utgift for staten på 63140000000 NOK (63 milliarder!) så svarer hun da: «Vel nå er det heldigvis ikke slik at vi måler alt i kroner og øre.». Aldri, hevdet jeg noen ting. Aldri mente jeg noen ting. Men likevel så er fakta nok til å få hennes multikulturelle syn til å vagle. At dette skulle være svar nok og være nok til å feie min kommentar vekk som hun gjorde, var det da flere i klassen som også reagerte på, så vel som hennes åpenbare ignorante og håverende oppførsel.

Det er ikke lenger nødvendig for den som vil forsvare multikulturalisme – i dette tilfellet en lærer – å «la seg synke til en debatt om tall» for det den godheten deres ideologi tilsvarer holder i lange baner. Veldig morsomt er det å diskutere med en autoritet til stede som allerede før diskusjonen «vet» hva slags konklusjon, eller verdenssyn, som er «godt». Problemet kommer selvfølgelig da når noen faktsik prøver å beskrive ting som ikke bare er pent og hyggelig.

Norge befinner seg i en tilstand like Aladins ånd på flaske. Skulle noen komme borti lampen, og vips så er ånden ute. Læreren fortsetter å innbille seg at hun er så fantastisk objektiv og nøytral lærer når hun faktisk bare gjemmer seg bak en politisk korrekt maske, og dette fungerer fint så lenge – som sagt – hun har flertallet i ryggen. Og det er klart jeg må innrømme, det har hun. Men som klassen min nå beviser så holder det bare å gni litt på lampen så er ånden løs. Det skulle ikke så alt for mye til. I starten kunne de fleste ikke skjønne bæret av at det jeg sa kunne være i nærheten av sant, fordi det har jo aldri Aftenposten sagt noe om. Uten statsstøtte og monopolet de venstreorienterte avisene har så ville aldri Norge kunne holde tilbake alle disse tallene om innvandring. Media-Norge er gode voktere av ånden i lampen. Men, som sagt har Aftenposten på lik linje med alle andre norske aviser det samme problemet i forhold til ungdommen; de snakker ikke samme språk.

I Aftenposten snakker man fortsatt om toleranse som et valg. For etnisk norsk ungdom på østkanten er det ikke lenger snakk om å tolerere men om å bli tolerert, å overleve. Er det rart lesertallene lider et mannefall?

I VG er det fortsatt snakk om innvandrere som gjør det så fantastisk bra på skolen (hvilket langt ifra er en løgn i mange tilfeller) mens innvandrer jentene selv lurer på om de noen gang kommer til å få lov å praktisere den utdannelsen de tar før de blir tatt med hjem til Kurdistan og giftet bort til en fetter.

På NRK sender de programmer som Trekant mens store deler av innvandrere ikke en gang kan bruke ordet sex hjemme, enda mindre med foreldre (jeg ser heller ikke for den saks skyld at Trekant skal kunne treffe etniske nordmenn i noe mye større grad av den grunn).

Media som i stor grad utgjør norsk offentlighet er ikke lenger interessert å ta ting og spesielt mennesker for hva de er. Nå må alt presses igjennom en idelologisk kvern av hva som er politisk korrekt å si. Dette innebærer da å aldri kunne snakke om de virkelige problemene men alltid snakke rundt dem:

1. Ikke snakk om at det kommer tusenvis av elever hver dag på skolen fra a-sosiale hjem uten matpakke – snakk heller om å «gi alle lik mulighet» ved å innføre varm mat.

2. Ikke snakk om innvandrerkvinner som har utdannet seg i fem år men går hjemme med barna til fetteren sin – snakk heller om hvor fantastisk mange indiske jenter det er på universitetet.

3. Ikke snakk om at jenter blir banket opp og i en del tilfeller drept av egen familie for å bli for vestlig – snakk heller om at det finnes så fantastisk mange kule moter innenfor hijab.

Hva media i effekt gjør er at ungdommens virkelighet blir i seg selv gjort til et ikke-tema. Kan du virkelig gi meg én god grunn til at det burde overraske meg å høre at bare 50% av ungdom bruker stemmeretten. For dem er offentlige Norge like fjernt som Disney Land.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 5 timer siden / 547 visninger
Robin Tande kommenterte på
Bibelens fredsbudskap
rundt 6 timer siden / 589 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 6 timer siden / 547 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Nakne keisere, hele gjengen
rundt 6 timer siden / 389 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Når lederen ikke er tydelig.
rundt 7 timer siden / 206 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 7 timer siden / 547 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forbud er feil vei
rundt 8 timer siden / 185 visninger
Les flere