Haakon Omejer Sørlie

Alder: 0
  RSS

Om Haakon Omejer

Kirkelig interessert med særlig engasjement for religion, politikk og menneskerettigheter

Følgere

Katolske feltprester

Publisert 3 måneder siden

På nettstedet "katolsk.no" kunne en for kort tid siden lese at det i januar d.å. ble inngått en intensjonsavtale mellom Forsvaret v. Feltprestkorpset og Den katolske kirke v. biskop Bernt Eidsvig, om katolske prester som skal tjenestegjøre i forsvaret som feltprester.

I utgangspunktet kanskje ikke særlig oppsiktsvekkende, men ved å gå litt nærmere inn i materien vil det muligens tegne seg et bilde av et urimelig paradoks - at også Den katolske kirke gjennom Feltprestkorpset integrerer seg i forsvaret, ikke alene som feltprester, men med offisersstatus , uniform og feltutstyr.

Videre kan en lese at institusjonen feltprester er gammel, og om "kongelige kapellaner" med særlig ansvar for sjelesorgen blant kongens menn i strid/krig. I Nato er det feltprester i de fleste internasjonale militære oppsetninger, til og med flere biskoper. Noen land har også feltbiskop. I Tyskland er det en av biskopene som også er ansvarlig for feltpresttjenesten, det går på omgang. Her i landet er nå feltprosten avansert til brigader, men ennå ikke som feltbiskop.

I et intervju med den ene katolske presten som skal ut i tjeneste kan han fortelle at den viktigste oppgaven som feltprest er å ta vare på freden. Så sant, men med hvilke virkemidler? Riktignok er feltprestens primæroppgave å utøve sjelesorg, uansett konfesjon, men her begynner også selve paradokset. Soldatene i forsvaret har en hovedoppgave, å forsvare sine interesser, og her kommer våpenbruk inn i bildet. Uten våpen, ingen soldat.  Dvs. sjelesorgen må basere seg på et kompromiss/paradoks vel vitende om at alle soldater i gitte situasjoner må ta liv for å nedkjempe fienden. Da er det en bevisst handling.

I en kommentar i forbindelse med utnevnelsen av de to nye feltprester, henviser biskop Eidsvig til Luk. 3.14. hvor noen soldater reiser spørsmålet, "hva skal så vi gjøre?" Dette spørsmålet virker i denne sammenheng nærmest som en skivebom, Det har jo ingen relasjon til etiske dilemmaer som krig/fred, ta liv, men handler om Johannes ord om omvendelsesdåp, og som henviser til Jesaja. "Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: ormeyngel!" - og fortsetter, "så bær da frukt som svarer til omvendelsen."  Blant folket var bl.a. tollere, syndere, fariseere, som ble noe skremt av de harde betingelsene, og i den sammenheng kommer spørsmålet fra soldatene. De fikk til svar: "press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres."

Begår man et drap i det sivile liv får en som regel dom og straff. I forsvaret er det ingen begrensninger, snarere tvert imot. Hvis en overlever endt tjeneste kan en sågar motta heder, ære og medaljer for krigsinnsats, endog med kanskje flere liv på samvittigheten.

Denne problemstillingen forstår alle, men ikke alle er villige til å se konsekvenser og dobbeltmoralen i det å ta liv. I abortspørsmålet er Den katolske kirke krystallklar, for ikke mange uker siden sammenliknet pave Frans dem som utøver abort - med leiemordere. Hva gjelder å ta liv i en krigssituasjon - er dette legitimert i Skriften? Budet, du skal ikke slå i hjel, levner ingen tvil, og i NT er det heller ingen føringer eller retningslinjer for å avlive fienden, snarere tvert imot. 

Riktignok kan Den katolske kirke forholde seg til tradisjonen, og Kirken har gjennom hele sin historie måttet forholde seg til krig. Tidlig engasjerte krig og krigsmakt teologer, til refleksjon over retten til krig, og retten i krig. Fra kirkefaderen Augustin til middelalderteologen Thomas Aquinas via reformatoren Martin Luther, og like frem til vår tid, har kirken arbeidet med etiske modeller som skulle hjelpe til å skjelne mellom når det å gå til krig er etisk forsvarlig, og når det er umoralsk. Tanken om den "rettferdige krig" har spilt en betydelig rolle for folkerett og krigsrett. I de to-tre første århundrene var pasifismen den ubestridte posisjon i kirken. Men det som etter hvert ble en dominerende tenkning, har kirken legitimert krig når den har kunnet defineres som rettferdig. Religionskriger og korstog er mer et  uttrykk for at kirken har misbrukt krigsmakten enn at krigsmakten har misbrukt kirken. "Gud med oss" tenkningen har forblindet både krigsmakt og kirkemakt gjennom tidene.

Tilbake til den aktuelle problemsstilling, så er ordningen slik at feltprosten stiller den enkelte feltprest fritt til å bære våpen eller ikke. For noen år siden sto en artikkel i Forsvarets forum, hvor en offiser hadde tjenestegjort i Afghanistan. Han hadde vært til feltgudstjeneste, hvor feltpresten forrettet gudstjeneste m. nattverd iført feltuniform, stola og pistol i beltet.

Som nevnt har den nye katolske feltpresten definert sin viktigste oppgave, å ta vare på freden. Det bør i praksis innebære å oppfordre soldatene om å innlevere sine våpen, deretter trekke seg  ut av tjenesten. Her burde biskop Eidsvig bidra, ved å trekke seg fra intensjonsavtalen med Feltprestkorpset.

Heller ikke katolske prester er nøytrale i tjenesten. De er engasjert/ansatt, lønnet av forsvaret, bærer uniform og har status som offiser m.a.o. part i foretaket. Hadde prestene vært nøytrale ville de hatt større legitimitet og troverdighet som sjelesørgere. For særlig interesserte burde heller Biskop Eidsvig tilby studieopphold hos Sveitsergarden eller Frelsesarmeen. (De er om ikke annet ubevæpnet.)


Gå til innlegget

SKOLEGUDSTJENESTER MED OG UTEN PÅMELDING

Publisert 4 måneder siden

Så har mye av Oslopressen gjengitt et debattinnlegg fra politisk nestleder i Humanetisk Ungdom v.Øistein Sommerfeldt Lysne. Det er kanskje en god idè ettersom julen nærmer seg. Underlig at denne debatten har blitt liggende "brakk" - men siden skolegudstjenester i likhet med julepapir nøytraliserer innholdet, ivaretar det i farger og motiv spennkraften i hva papiret dekker.

Jeg tror nok regjeringen med fordel hadde vunnet på en noe sterkere og skjerpet konsekvensanalyse av Krle-faget og julegudstjenester. Krle er et obligatorisk og kompetansegivende fag, og med sterke føringer om verdinøytralitet. Dvs. ikke forkynnende. Her kommer et formidabelt krasj med intensjonen. En gudstjeneste er aktiv og direkte forkynnelse, og kan heller ikke være noe annet. Selv om det da er kirken som er den forkynnende part blir skolen medskyldig i bruddet med føringer og intensjonen i Krle-faget, ved aktivt å akseptere kirkens utgangspunkt og organisere skolens deltakelse.

Her har Sommerfeldt Lysne helt rett, deltakelse uten påmelding blir fullstendig inkonsekvent, og forsterker enn ytterligere skolens fravær i plikt og nøytralitet.

Religionsutøvelse er og bør være av privat karakter.

Dette gir Krle-faget en kulturell, etisk og moralsk forankring i samfunn og skole ved å tillegge lærestoffet om religionene likevekt. Her er lærebøkene gode, og presenterer stoff og innhold på en balansert og fin måte. Krle-faget er kanskje ett av de viktigste fagene i dagens skole i å fremme humanisme, toleranse, moral og etikk - dermed blir også faget tverrfaglig, en brobygger mellom ulike fag. Faget legger også opp til besøk i ulike gudshus, og her har både moskeer, synagogen, katolske og evangeliske kirker gode opplegg for skolebesøk.

Kirken har på sin side også visse utfordringer. Riktignok er tradisjonen gammel med julegudstjenester for skolene. Men hvorfor har man ikke hatt tilsvarende tilbud til påske og  pinse? Påsken som kirkens desidert største høytid har uteblitt, og et fåtall blant skoleelever og andre vet hvorfor man feirer pinse. Her bidrar om ikke annet Krle til å gi informasjon om dette, men Den hellige Ånd krever nok noe mer utdypende kunnskap, og som grunnlegger av den universelle kirke, populært sagt, kirkens fødselsdag.

Båndet mellom stat og kirke er borte, dsv. at de to instanser ikke lengre har noen bindinger. Vi har en sekularisert stat som riktignok bygger på kristne grunnverdier og tradisjoner i samfunnet. Dette binder heller ikke stat og kirke sammen, dermed blir skolen verdinøytral. Derfor har kirken en unik mulighet, særlig den evangelisk lutherske til å intensivere konfirmantforberedelsen. Her har kirken fritt spillerom, ei heller bindinger i å kunne knytte  nærmere kontakt mellom kirken, hjemmene og konfirmanten. Dessverre er det lite å se til konfirmantene når konfirmasjonen er overstått, og kirken står igjen med kjernetroppene mellom 60-120 år som fundament i menigheten.

Denne utfordringen bør kirken ta på alvor, faresignalet er etter hvert de mange kirker som står tomme og trues med nedleggelse eller omdisponering. Vi kan også lese om folkelige protester mot nedleggelse av kirker/menigheter, det er et sunnhetstegn, selv om de samme nødvendigvis ikke tråkket dørene ned mens deres lokalmenighet fortsatt var i bruk.

Hvorfor fanger ikke gudstjenesten lenger?

Her tror jeg få justeringer skal til, først og fremst språket. Det går absolutt an å finne en standard  som for eksempel kan erstatte "nåde være med dere, og fred fra Gud vår Far" - uten å gå på bekostning av banaliteter og slang, men en hilsen som sier det samme, men kan virke naturlig. En stor del av gudstjenesten består av salmer. Nå går det faktisk an å finne salmer som har et språk og et uttrykk som er forståelig , og som skolegenerasjonen kan kjenne seg igjen i. Gjennom norskfaget i litteratur, poesi, lyrikk m.m. er ikke formen og innholdet i salmene helt ukjent. Her kreves fra kirkens side en systematisk og grundig forberedelse til hver søndag hvor tekstene kan gjenspeiles i salmenes poesi. Prekenen bør være aktuell, komprimert, relativ kort, og blottet for gjentakelser og prestens personlige opplevelsesgrunnlag og erfaringer. Skulle konfirmanter "forville" seg etter konfirmasjonen til en gudstjeneste bør en være klar over at disse ikke er direkte viderekommende i troen, og derfor trenger et språk og innhold som kanskje rammer dem, om samfunnet, rettferdighet, flyktninger, konflikter, krig/fred -  disse emnene går ofte igjen i søndagens tekster. Liturgien må være en fast ramme, uten utdyping, forklaringer eller kommentarer i beste mening mellom hvert ledd, det virker mot sin hensikt. Kirken er et hellig hus, et hellig rom, her har generasjon etter generasjon opplevd sine største gleder og sorger i livet, og dette fordrer en respekt, dvs. det fordrer et annet atferdsmønster enn å gå på kino. Det skjønner både konfirmanter og foreldre.

Da får en håpe at regjeringens intensjon om kirkegang ikke avslører mangel på konsekvensetikk, men at den snarest  gjeninnfører påmelding fra foreldre til skolegudstjeneste, og at prestene kjenner sin besøkelsestid i å snakke/preke til en generasjon de fleste er ukjente for.


Gå til innlegget

Listhaug har en særlig evne til å skape konspirasjon og engasjement. Hvorvidt hennes utspill burde stå uimotsagt er selvfølgelig et spørsmål. Gi henne respons kan være et middel for å stanse råteangrepet, under forutsetning at hun vil forstå.

Av flere gode innlegg har også prost Trond Bakkevig gitt en god og vettug tilbakemelding. Ikke minst i forsøk på at Listhaug bør forstå at en ikke kan separere kristendom og politikk, men se at det er en sammenheng.

Listhaug påpeker at kirken har blitt en arena for politikk i stedet for å forkynne den kristne tro.  Bakkevig skriver så riktig, av og til sneier bibeltekstene innom saker som også er politisk relevante. Da bør presten si noe om det.

Videre noe viktig. Kirken engasjerer seg i viktige etiske anliggender. Bibelen forteller at Gud ser verden fra fattiges, undertrykte og forfulgtes perspektiv, og her er faktisk noe av det viktigste i all forkynnelse. Å tolke dette inn i en politisk kontekst er misforstått, men berører selvfølgelig samfunnet som politisk forvalter balansen (u) mellom fattig og rik, ut fra politiske føringer basert på demokratiske valg.

Spennvidden mellom politikk og kristendom har flere paralleller, mennesket i fokus. Bakkevig nevner også krig og flukt. Innledningsvis har prosten et viktig poeng i engasjementet for innvandrere og asylsøkere. Det er helt riktig at dette ikke handler om  en restriktiv eller liberal innvandringspolitikk. Det handler om beskyttelse av dem som flykter fra krig og undertrykkelse. De internasjonale avtaler som Norge har underskrevet er blitt til etter smertelige krigserfaringer, og skal ivareta alle menneskers verd og rettigheter, uavhengig av tro og meninger. Alle skal omtales og behandles som enkeltmennesker, og ikke som gruppe. Antisemittismens historie bør ha lært oss hvor lett det er å lage skremmebilder av andre og grupper av andre, og hvor farlig det er.

Dette er Bakkevig på sitt beste. Men det kommer likevel  en skygge over hans nærmest evangeliske ytringer.

Bakkevig nevner ikke med ett ord om vårt lands deltakelse i internasjonale operasjoner i utenlandsoppdrag, gjennom vårt Nato-medlemskap. Her oppstår en forgiftet tilstand, på den ene siden, omsorg for asylsøkere og flyktninger, og den andre, Norges deltakelse i bombing og krigføring i Midtøsten, og dermed medskyldige i en del av elendigheten. Dette er en dobbeltmoral som også Bakkevig burde innse. Her krysses skillelinjene i religion og politikk, og Dnk er hermetisk tause om dette dilemmaet. Selv preses i bispemøtet, (erkebiskop) Helga er rimelig tilbaketrukket i sin omtale av asylsøkere og flyktninger, men det kommer noen "grynt" i ny og ne. Her har kirken mye å svare for, og i dette spørsmålet  kan faktisk kirken bli smittet av eget råteangrep i distansen mellom liv og lære. Kristendommen er en ren pasifistisk lære. Her kan en lære mye av pave Frans. Han har en genuin evne til å evangelisere politikk. Omsider har den katolske kirke tatt et sluttoppgjør mot dødsstraff, og i alle internasjonale konflikter henvender han seg jevnlig for å finne fredelige løsninger gjennom forsoning og forbrødring. En bør heller ikke glemme at kristne også er samfunnsborgere, og stemmer ved valg. Pavens innflytelse er fortsatt stor, og selv om de katolsk troende ikke alltid vender det riktige øret til, er pavens taler og prekener jevnlig rettet til mennesker av god vilje, også i denne verden.

Selvfølgelig er klimaspørsmålet også et religiøst anliggende, det handler om skaperverket. Det er vårt felles ansvar, ikke et emne som har politisk suverenitet. Klima og miljøspørsmål går på et felles ansvar av fundamental art hvor politikerne dessverre  kan bidra til å forsure engasjementet ut fra ulike interesser, ikke minst økonomi. Pavens rundskriv Laudato Si burde implementeres i en felles økumenisk plattform for alle kristne.

Når dette er sagt kan en undre seg over det pågående veivalg til Krf. Det eneste ideologiske veivalg for kristne eller med interesse i den retning, må jo være i sosialistisk favør, et regjeringssamarbeid mellom Krf, Ap, Sp,(Sv og R) Kristne på høyresiden kan umulig finne mange sammenfallende interesser forbundet med ideologi, tro, økonomi og etisk plattform i noen av disse partier. Det mest naturlige veivalg for kristne velgere må jo være i sosialistisk favør, både for å ivareta økonomi, etiske spørsmål og innsatsen for de mest sårbare i samfunnet og en innvandring og flyktningepolitikk basert på økonomiske forutsetninger.Her skulle vi ha litt å gå på.

Uansett vil ikke kirken råtne på rot, det virker mer som en ønsketenkning. Så lenge evangeliet forkynnes politisk kommer sannheten frem, og som det står i Skriften: "Hver den som er av sannheten hører min røst."

Gå til innlegget

Salmeskatten

Publisert 5 måneder siden

Betegnelsen brukes ofte om salmeboken som kom ut i 2013. I og for seg dekkende og velment. For dem som er glad i poesi kan en finne mange godbiter her. For hvem salmeboken er en skatt er muligens et større spørsmål, med unntak av kirkegjengere, men som regel får man den utdelt ved evt. kirkebesøk, så en slipper å ha den med selv.

Hvor mange husstander som har salmebok er det neppe ført statistikk over, men jeg vil tro det virker noe overdrevent å tro at den har blitt et folkeeie. For noen generasjoner siden var det relativt alminnelig og comme il faut å ha både bibel og salmebok i bokhyllen.

Noe tid etter salmeboken ble lansert, ble den presentert i sin helhet i NRK hvor ulike kor og grupper rundt om i landet hadde sunget inn hele boken. En oppsiktsvekkende og storstilt satsing. Men at salmeboken fortjener en slik presentasjon gjør den så absolutt, tross alt med gamle og nye salmer er det jo til sammen 991 inklusivt liturgiske hymner og litanier. Alle salmene er ikke fra 15-1800 tallet, faktisk er det også mye nytt. Noen av de eldre salmene er forsøkt tilpasset en noe mer tidstilnærmet språkdrakt, men mange av disse har jo en form og billedspråk som er vanskelig å tilpasse - men uansett gir de en del uttrykk for religiøse opplevelser, holdninger, følelser og bilder som ikke direkte virker tilgjengelig å forholde seg til i 2018.Det er ikke lenger allment å synge salmer i hjemmene. Salmeboken er for det meste i bruk i kirkelige sammenhenger som gudstjenester, dåp, konfirmasjon, bryllup, gravferd osv.

Skulle en av ulike årsaker oppsøke en gudstjeneste ett eller annet sted i landet vil en om ikke annet bli konfrontert med avsynging av 6-7 salmer. Gjennom et kirke eller kalenderår skulle en på den måten bli presentert for en god del av salmebokens innhold. Jeg skal ikke uttale meg så mye utover hovedstadens grenser, men oppsøker en forskjellige kirker og menigheter er det et påfallende mye bruk av såkalte "kjernesalmer" som går igjen og igjen. Ofte tilpasset generasjonen mellom 65 -110 år. Jeg unner absolutt denne generasjonen å få noe gjenkjennelig. Det er også påfallende at det rundt om i de ulike menigheter, så består de kirkebesøkende av godt voksne mennesker, og stort sett er generasjonen mellom 30-50 en mangelvare, ofte i menigheter med 4-5000 mennesker i soknet. Bildet varierer noe ved konfirmasjonstider, da lyses ofte de bakerste benker opp av vordende konfirmanter med medbrakt mobil - som har "kirkeplikt" med tilstedeværelse i så, så mange gudstjenestebesøk for å bli konfirmert. Kirketukt er ikke helt avskaffet, men den skaper jo en viss balanse i mye annet i bransjen.

Tilbake til salmene. Ved dåp er det utrolig lite variasjon i salmevalget. Som regel er det tre salmer som går igjen, nr 586, 591 og 582. For evt. lesere som ikke har salmeboken for hånd er det: Fylt av glede, Det skjer et under, og Milde Jesus. Ikke noe galt i disse tekstene eller melodiene, men det finnes også mye annet å velge. For de to nyeste av de nevnte har Kjell Mørk Karlsen en utrolig fin melodi til bl.a 591 og dessverre ukjent for mange, så har Ragnar Søderlind også skrevet et mesterstykke av en melodi til 586, men for å høre den må en oppsøke Paulus kirke i Oslo, hvor den er i bruk.

Som inngangssalme har nr. 548, Jesus Frelser vi er her, en tendens til å være en gjenganger. Den er jo harmløs og tilforlatelig. Dog vil en mulig mer utenforstående, søkende få seg et støkk ved å ta fatt på andre vers. "vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne" - det er jo relativt heavy kost å få konstatert ved gudstjenestens innledning, og særlig hvis en er uforberedt på en slik "diagnose" før en i det hele tatt har kommet i gang, til og med før syndsbekjennelsen. Ikke nok med det, i tredje vers fortsetter teksten med "vekk oss opp av sløvhets dvale" - her er kanskje det ene avhengig av det andre, men lite egnet til å skape relasjon om samvittigheten ikke er helt tilsmusset i forkant. Apropos diagnoser kan også nevnes oppdateringen av salmen, Jesus din søte forening å smake fra 1984. Her står i 3. vers: "Å måtte Jesus mitt allting kun være, jeg er dessverre så splittet og delt" her er vi også tett på en diagnostisering. Heldigvis er teksten endret i nyeste utgave (2013)

For kanskje å få med en av høytidene, så er jo Grundtvig en kjær salmedikter for mange, også prester. Det skal på ingen måte feies under teppet at Grundtvig er en formidabel poet, og han har en uttrykksform som få kan måle seg med. Kommer vi til pinsen er det svært mange, også her i landet som ikke kommer utenom nr. 232 "I all sin glans nu stråler solen." Her bobler Grundtvig nærmest ukontrollert over i pinsefryd utfoldelsesevne og glede i alle poesiens farger.  Derimot kan en få seg litt av en alterasjon i 6. vers, "I Jesu navn da tungen gløder hos hedninger så vel som jøder, i Jesu-navnets offerskål forenes alle tungemål. I Jesu navn skal tone da det evige Halleluja!" Uten tvil er selvfølgelig Grundtvig et barn av sin tid, og preget av strømningene i tiden, og helt uvitende om at snart 200 år i etterkant ville slike benevnelser kategoriseres som diskriminerende, intolerante, og nærmest mobbing. Skulle en av de nevnte kategorier uforvarende dukke opp i en gudstjeneste hvor denne ble sunget, ville en neppe tro at en hørte eller leste riktig. Jeg tror med fordel at dette verset kunne sløyfes.

Ideelt sett skal gudstjenesten først og fremst planlegges av prest og kantor. Kantor har et særlig ansvar for de musikalske, men det er vanskelig å komme utenom at tekstene er like viktige som gode melodier. Her kan en lure på i hvilken grad dette arbeidet blir prioritert? Det er svært mye som kan tyde på at samarbeidet omkring en gudstjeneste lett kan drukne i annet arbeid, og mulig at kantorene ikke alltid er konforme med hovedutfordringen. Salmene i gudstjenesten må henge nøye sammen med tekstene for den enkelte søndag. Dvs. salmene må gjenspeile tekstens innhold i poesi, slik at det blir en rød tråd mellom tekst og salmer. Dette er ikke noen enkel eller lettvint jobb, men fordrer faktisk en grundig forståelse av tekster og uttrykk i poesi. En kunne faktisk etterlyse nok et fag i kantorutdannelsen, nemlig teologi. Stort sett har prester, diakoner, kateketer monopol på dette, men kantoren er også avhengig av teologi for å få tilstrekkelig innsikt og forståelse  av søndagens eller anledningens tekster, og dermed en bedre kompetanse i vurdering av salmevalg. Menighetsfakultetet gir ut hvert år et salmeforslag til alle søndagene i kirkeåret. Utarbeidelsen går til forskjellige menigheter, hvor prester, kantorer m.fl. står for  forslaget. For mange er nok dette et hjelpemiddel, men ved nærmere innsyn er heller ikke dette alltid full match, og da kan det skorte på skolering.

Salmene utgjør en vesentlig del av gudstjenesten, og dermed en sentral del av forkynnelsen, og praktisk talt det eneste sted i samfunnet hvor det synges offentlig. Hvis salmene skal velges ut fra rent subjektive kriterier, ved at den kan jeg, eller den er ny for menigheten og har vanskelig melodi, da har man ikke et uløselig problem, men igjen et spørsmål om hvor mye og hvor ofte menighetene blir kjent med salmeboken. Burde det settes av tid til menighetsmøter m salmepresentasjon? Kirkekaffe er en god arena for å kunne presentere salmer, kanskje en eller to pr. gang. Ikke minst at prestene også f.eks redegjorde for tekstene til nærmeste søndag, og forklare salmevalget knyttet til tekstene. Kantor kunne øve inn melodien med de tilstedeværende.

På den måten ville salmeboken kunne komme i bruk som en helhet, og etter hvert ville det oppdages at her er virkelig en skatt, som en kanskje ikke har ant omfanget av, nnærmest om en skattejakt. Her hviler et særlig ansvar også på kateket og diakon i forholdet til konfirmantene. Salmer er for den generasjonen ikke særlig "coolt" - men forklar dem sammenhengen og gå ut fra tekst. I 9. og 10. klasse på ungdomsskolen inngår tekstanalyse i norskfaget. La salmene bli en utfordring i den sammenheng ved å la konfirmantene analysere tekstene, og faktisk på den måten bli kjent med grunnmaterialet.

Salmeboken er kanskje den viktigste poesikilde vi har i dagens samfunn, og fortsatt upløyet mark. I og med det fortsatt leses bøker og er interesse for litteratur og poesi, så er det lite som hindrer at også salmene kan bli et folkeeie, og dermed også en skatt.








Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere