Haakon Omejer Sørlie

Alder:
  RSS

Om Haakon Omejer

Kirkelig interessert med særlig engasjement for religion, politikk og menneskerettigheter

Følgere

BIKKJELEVEN RUNDT HERRENS BORD

Publisert 11 dager siden - 175 visninger

Bekymringen omkring Herrens bord, økumenisk arbeid, felles nattverd i forvirringens tid - kan virke noe søkt i en tid hvor tro, avkristning, forfall nok veier tyngre på vektskåla enn hvem som er i nådens stand og skikket til å ta del i nattverden.

Pater Holes betenkeligheter om nattverdfellesskap i lys av det økumeniske arbeid kan lett virke som et luksusproblem. Det er få kirker, bortsett fra katolske, som har plassmangel om søndager, og denne situasjonen går neppe upåaktet hen også  i andre trossamfunn.

Især med pave Frans på Peters stol har medieoppmerksomheten om den katolske kirke økt, og i mange sammenhenger satt på dagsorden. Pave Frans har en unik evne til å målbære kombinasjonen av samfunn, politikk og religion med fundament i Skriften, og henvender seg til den virkelighet mange troende rundt om i verden lever i. Han blir lyttet til og respektert.De forskjellige budskap paven formidler har et universalt nedslagsfelt, opptar nok også et stort omfang, ikke alene katolikker og krsitne, men ulike religioner og livssyn. De kristnes enhet har jo dette året et særlig fokus i forbindelse med reformasjonsjubileet.

Selv for mange kristne kan nok økumenikk være et fremmedord, men nysgjerrighet og søken er mer naturbetinget. Dette kan føre til f.eks. ønsket om å oppleve en katolsk messe, og kanskje på den måten tilnærme seg et troens univers. Når det i tillegg oppdages at Ordet leses og forkynnes, sakramentene forvaltes, liturgien har mange sammenfallende trekk med bl.a. Den norske kirke, kan jo til  og med noen oppleve å føle seg hjemme i en slik sammenheng. Messens kanon vil nok for mange være av mindre interesse ved et første besøk i en messe, eller andre.Noen kan over tid komme i skade for å havne i ubevissthetens kjølevann ved å tilnærme seg nattverdfellesskapet - uten bevissthet om katolsk sakramentslære og betingelser for disse, og dermed havne i økumenisk løssluppenhet. Dette betegner pater Hole som å ta seg til rette i et stjålet øyeblikk, men det kan oppfattes noe overdrevent når han i tillegg belaster de villfarende som uærlige på grunn av en bevisst eller ubevisst handling. Den Hl. Frans hadde nok vært noe mer moderat ved slike feiltrinn. For å bøte mot dette kunne en kanskje tenke på å sette opp skilt i kirkene i likhet med for nødutganger og rømingsveier, skilt med f.eks et luthersymbol, bilde av en oblat og med et stort X over for  å markere at nattverden i den katolske kirke er for de rettroende. At Den norske kirke skal ha arrangert økumenisk gudstjeneste med nattverd må jo være et alvorlig glipp - men en må jo håpe at de katolikker som eventuelt var tilstede holdt seg langt unna deltakelse, og ikke snublet ned i lettsindighetens grøft.

I mange europeiske metropoler med stor turisttilsrømning som Paris, Köln,Milano, Hønefoss, Roma er sjansen betydelig for å kunne ta seg til rette, gjøre feil.Nevnte steder har jo attraktive katedraler (Hønefoss, ny kirke)  Likevel er det oppsiktsvekkende at det ikke i forkant eller på annen måte av messene gjøres oppmerksom på at utover arvesynden må en holde seg unna nattverdbordet. Hver søndag ber paven Angelusbønnen med de troende på Petersplassen, som regel med stort fremmøte. Her er jo en gyllen anledning til å rope et varsko til alle ikke-katolikker om å holde seg unna nattverden. Merkelig nok advarer ikke paven mot dette, vel vitende at sikkert mange av de samlede på Petersplassen, enten har vært eller skal i en messe. Med tanke på alle som kan ha tråkket feil, blir jo fortielsen, mangel på advarsler rene unnlatelsessynden.

Pater Hole ser heldigvis ikke noe galt i å lengte etter nattverdfellesskap, men spørsmålet ligger likevel på lur, men blir ikke besvart. Uansett beveggrunn for å søke til Herrens bord - er det viktigste ved handlingen å understreke synden eller motta nåden? Nå er det heldigvis ingen seismologiske målinger som kan vise hva som slår verst ut, kanskje godt, både lutheranere og katolikker kan jo komme svært uheldig ut.

Der synden er stor er nåden enda større står det i Skriften. Da gjelder det  å ikke søke nåden ved feil bord!

 

Gå til innlegget

ER TERRORISME TILDELT FEIL RELIGION?

Publisert rundt 2 måneder siden - 403 visninger

Kapellan i DNK Narvik, Trond Laksaa er veldig lei av alle som sier at terrorangrep ikke har noe med religion å gjøre. Kapellanen slår fast at det er et faktum at nesten all terror i verden utføres av muslimer (eller i islams navn)

Det er beklagelig når prester går ut i offentligheten med unyanserte og uheldige uttalelser, preget av fordommer, og i tillegg stempler andre religioner i generelle vendinger om terrorisme.

I VL kunne en lese at kapellan Trond Laksaa er veldig lei av alle som sier at terrorangrep ikke har noe med religion å gjøre. Det burde han i utgangspunktet være svært glad for. Terror og voldsbruk har ingen plass eller legitimitet i religioner, Likevel slår Laksaa fast at det er et faktum at nesten all terror i verden utføres av muslimer (eller i islams navn)

Kapellanens hovedpoeng er å vise at man må kunne skrive om terror i islam, uten å trekke frem hva som tidligere er gjort i andre religioners navn - akkurat som det skulle gjøre problemet verre eller bedre? Han konstaterer at nå er det islam som er problemet, Her kunne en med et hjertesukk be med den gamle alminnelige kirkebønn - be for dem som er i åndelig mørke.

Trond Laksaa burde kanskje først virkelighetsorientere seg med noen spørsmål. Oppstår terror og terrorisme av seg selv? Hvem fører krig i midtøsten og påfører befolkningene ufattelige lidelser? I land som Afganistan, Irak, Libya,Syria, Jemen m.fl., hvem har invitert vesten til invasjon og krigføring i disse landene? Her står vestens svøpe frem i all sin grådighet og arroganse. Naturressurjer, olje, makt, brudd og mangel på respekt for alt som heter menneskeverd og menneskerettigheter, bombing av sivilbefolkning, sykehus, barn, unge, eldre.

For hvert terrorangrep som rammer Europa utløses naturlig nok en bunnløs fortvilelse om terrorens grusomheter, og gudene skal vite at det er forferdelig. Men det er påfallende at det sjeldent er spørsmål om hvorfor skjer dette? Det blir vanskelig å ta utgangspunkt i at de fleste i midtøsten er født onde eller at misunnelse, hat m.m. er drivkraften for å ramme vesten. I mangel av svar er det da lettere å ty til religionen og gi islam skylda?

Det er min anbefaling til Laksaa å rette blikket til andre aktører som også fører en grotesk krig i midtøsten. Mange europeiske land er invollvert her, ikke minst gjennom Nato og internasjonale operasjoner. Ved nærmere undersøkelser vil en nok komme frem til at Nato og vestens soldater i flertall er kristne. Er disse også terrorister, eller representerer de den fredselskende elite som gjennom kapitalismen kan utføre terrorisme i en langt mer avansert og effektiv grad, som er motparten fullstendig overlegen i omfang og virkning?

Den vestlige arroganse er en skam og et sivilisasjonsbrudd. Her burde især kirken føle et moralsk ansvar og samvittighet, ikke minst også politiske partier som bærer kristennavnet.  At enkelte prester henger seg på populistiske og fullstendig unyanserte holdninger med skylapper som tydeligvis hindrer både gangsyn og ståsted, må kunne betraktes i ordets rette forstand, som synd.

Her burde kapellanen i Narvik bruke sin energi på å komme seg ut av sitt åndelige mørke, og til en erkjennelse av at han kan ha kommet i skade for å ha tildelt terroristene feil religion.

Gå til innlegget

En reformators lokkende røst

Publisert 3 måneder siden - 122 visninger

"Jeg hørte en lokkende stemme i ungdommens skjønneste vår,jeg hørte den tidlig der hjemme, og minnene enn for meg står"(Tekst fra de 10 søstrene Kolbjørnsrud, Telemark)

Ingressen i ditt innlegg "en demper på Lutherjubileet" virker ikke helt i harmoni med intensjonen. Ja, mane frem vemod og vilje til å søke nærmere hverandre i forsoning og i enhet med vår felles Herre. Samtidig ingen tvil om på hvilke premisser, det fremkommer tydelig.

Kanskje ikke det mest gunstige utgangspunkt?

Det har rent mye sand i havet på 500 år. Å markere et 500 års sekel for det du kaller "et brudd med enheten i Kristus" - kan også ha andre perspektiver. Bl.a. å understreke det vi har felles, troen, som bekjennes av de fleste kristne, både i apostolikum og nikenum. (Trosbekjennelsen) Troen og fruktene av den bør ikke undervurderes, uten tro vil det neppe være grunnlag for ytterligere tilnærming med enhet som mål. Til tross for historiske feiltrinn eksisterer fortsatt sammen med Den katolske kirke, også evangelisk lutherske av ulik art som tross brudd med moderkirken må kunne kalles kristne kirker.

De lever riktignok ikke i enheten, men forvalter ordet, og de sakramenter som ble behholdt, dåp og nattverd. (Sistnevnte med noe vaklende forståelse) Mange lutherske kirker har i de senere år vært i en viss liturgisk bevegelse. For Den norske kirke hvor nyeste liturgireform med alternativer ligger nært opptil den katolske messe. Til og med offerdelen har føringer som ligger svært nær det katolske offertorium. (En del geistelige var skremt av dette, men det har roet seg.)

Jeg prøver ikke å skrive meg vekk fra ditt hovedanliggende, kirkens enhet, men på 500 år har oppstått en viss friksjon i systemet. Confessio Augustana er et vaklende dokument, det virker ikke alltid som Melanchthon var i balanse med seg selv. Erstatningen av bispeembedet med superintendenter er ett av mange eksempler, likevel ble det et bekjennelsesskrift for de evangelisk lutherske kirker. Rettferdiggjørelseslæren ble revidert så sent som i 1999, så her iles langsomt. Positiv tilnærming er et godt utgangspunkt, men det betyr ikke at man nødvendigvis lukker øynene for alt som skiller. Men det trengs handlekraft på det læremessige plan. Veien er lang å gå, og det er vanskelig å se snarveier.

For det første har det med utdanningssystemet å gjøre. Som kjent er det to fakulteter for teologistudiet. Fortsatt lever skepsis til universitetets fakultet med angst for liberal teologi. Dog har menighetsfakultetet endret seg betydelig siden sekstitallet, og på 50 år er til og med katolikker ansatt ved fakultetet.

Den økumeniske bevegelse har vist god vilje, men det mangler læremessige fora hvor både teologer, prester, biskoper fra begge kirker kan drøfte klassisk kristen tro som bl.a. kirkesynet, embedssynet, sakramentsynet, eksegesen, m.m. Dette må i etterkant, på sikt kunne forplante seg til menighetene i form av studie/samtalegrupper ledet av fagfolk. Begynn med din nabomenighet Uranienborg, inviter dem til messe i St. Dominikus.Bytt prekestol, hvor presten fra Uranienborg holder preken i St. Dominikus, og pater Haavar vise versa i Uranienborg. Ikke glem at den menige lutheraner neppe har enheten som bevisst agenda for sin tro. Her må det vekkelse til!

Felleserklæringen fra pavens besøk i Uppsala er for deg vak, men tror du at en mer skjerpet tekst hadde blitt undertegnet? Neppe. Da er det bedre med en undertegnet forpliktnede erklæring enn ingen.

Sola Scriptura er også den absolutte autoritet i Den katolske kirke, men sideordnet med tradisjonen. Det er heller ikke til hinder at i skriften alene også omfatter tradisjon - det er en hermeneutisk øvelse med og uten skylapper.

Sentrale lærespørsmål som vigsel av likekjønnede medfører en økumenisk distanse, og ut fra det katolsk sakramentale ekteskap og forståelse vil en liberalisering være et problem og et brudd med katolsk forståelse av ekteskapet, samt tradisjon og historie. Samtidig virker det ikke som du tar innover deg at sivilisasjon og samfunn er i en kontinuerlig utvikling. I denne prosessen lever både kirken og de troende, og kirken kan ikke konservere seg bort fra de troendes virkelighet, og hvor er det sjelesørgeriske alternativ til homofile? Det hadde kanskje vært enklere om homofile ikke var kristne? Homofile er også en del av skapelsen og gitt seg ulike utslag og forhold gjennom historien. Samtidig har det gått 2000 år før aksept og holdning har grodd frem til forpliktende forhold i ekteskap med likekjønnet ektefelle. Den katolske kirke har i mange år fortrengt de homofiles situasjon, aldri gitt et alternativ til samliv. Homofile er også skapt av Gud, og viljen og evnen til kjærlighet er adekvat med hetrofiles. Homofile er ikke forpliktet til å leve i sølibat med mindre det velges, men du har kanskje et godt råd til homofile som ønsker å leve i et forpliktende kjærlighetsforhold - og samtidig beholde tro og kirketilhørighet?

Noen ganger fordres det nytenkning, også i kirkelige forhold, tross tradisjonen. Tradisjon skapes også underveis.

Du bærer preg av en reformators pågangsmot, men du har en lang vei å gå. Vi lever i en sekularisert verden, og avkristningen er kommet så langt at ditt anliggende ligger langt unna målet. Våre adskilte søstre og brødre i troen, også de geistelige lever godt med den kirketilhørighet de har - og enhetstanken og behov må skapes, vekkelse! Ikke med autoritet og utfordrende konfrontasjoner, det har en tendens til å sette sinnene i revers. Pave Frans har også noe å lære oss her gjennom bamhjertighetens år, også dem kirken har hatt problemer i forhold til, fraskilte, gjengifte, homofile osv.

Døren på gløtt for å få lit oksygen inn i systemet.

 

Gå til innlegget

Reformasjon i sekk og aske

Publisert 4 måneder siden - 331 visninger

Martin Luther, kreativ tenkning, kirkesplittelse og forsoning.

Dominikanerpater Haavar Simon Nilsen OP har en rimelig høy temperatur i sitt innlegg om både Luther og hans etterkommere, særlig geisteligheten.Det er lite forsoning å spore, og en kan fristes til å føre tankegangen i retning om dominikaneren muligens har hatt uheldige eller uoppgjorte erfaringer fra sin tidligere kirketilhørighet. Det kjenner jeg ikke til, så videre spekulasjoner forblir i fristelsen.

Det er ikke vanskelig å si seg enig i at kirkesplittelsen som følge av reformasjonen fortsatt er smertelig og ukristelig. Selv om årsaken og virkningene nok ikke er utdebbatert har det så langt ikke blitt vist nok god vilje, mot eller besluttsomhet for å nå frem til en gjenforening. 500 år i splittelse er et sørgelig "monument" som nok kunne blitt løst om ikke historiske, kulturelle og teologiske komplikasjoner hadde fått uhemmede vekstvilkår.

På begge sider av kirkegrensene er vel enigheten ganske stor om at den kreative tenkning bak avlatshandelen var uheldig, selv med en dominikaner Tetzel som en av de viktigste "arkitekter" for å skaffe finanser til den nye Peterskirke i Roma. Luther kan neppe bebreides for å ha visse motforestillinger mot fremgangsmåten.

Formildende omstendigheter er kanskje ikke så enkelt å finne frem til, men om den reformerte kirke hadde forblitt luthersk ville kanskje splittelsen ha fått noe mindre dimensjoner enn hva resultatet ble og er. Martin Luther var dog katolsk prest, teolog, dessuten tilhørte han Augustinerordenen, og denne er ikke helt uten teologisk kompetanse, med andre ord, Luther burde ha alle forutsetninger for ikke å ønske noen kirkesplittelse, men så tydelig hvilket fundament en kunne bygge videre på, hvilket også var hans ønske. Ikke minst bør vektlegges det betydelige arbeid han nedla i forhold til å oversette Bibelen til tysk, og dermed også etterhvert tilgjengelig på folkespråk rundt om. Dette var et positivt bidrag, men resultatene ble nok ikke helt etter intensjonen når lemannsbevegelsen og andre fikk skriften tilgjengeliggjort.

Etter reformasjonen var et faktum måtte katolske prester, biskoper, sågar erkebiskopen i Nidaros rømme landet, også klostervesenet ble stengt og forbudt. Nye prester måtte utdannes i pakt med den reformerte lære, først i Tyskland, senere i Danmark, samtidig som kirkene ble stengt for å ryddes for katolske spor av Mariastatuer, helgenbilder m.m. Utrolig at alteret i Mariakirken i Bergen overlevde.

I dette vakum ble mye av den religiøse aktivitet flyttet til hjemmene, og husmøter ble en realitet. Disse ble ledet av lekmenn, som hadde lite eller ingen teologisk kompetanse, men god vilje til oppbyggelse og stor frihet til en forkynnelse som ikke nødvendigvis var særlig fundamentert. Her begynner vi å nærme oss det dominikaneren Haavar skisserer om det mer "intime" forhold mellom Jesus og  den/de toriende. Det personlige gudsforhold og den personlige omvendelse er uten røtter i dåpen, og har vokst seg frem til et slags mål, frelsesvisshet og forsterket gjennom velment litteratur med f.eks. Fredrik Wisløffs andaktsbok:"På vår Herres fang" og Ole Hallesby:"Til nyvakte." Det var vel ikke tilfeldig at konventikkplakaten ble vedtatt, da hadde predikantene kunnet herje fritt, fri for lære, tradisjon, eksegese m.m. og ovennevnte eksempler er til og med fra vår egen tid. Selv med dette forbud for lekfolk å forkynne har virkningene hatt langt større inflytelse og skade enn man kanskje vil vedkjenne seg. Med høvdinger som Hans Nielsen Hauge, Lævi Læstadius, senere Hallesby, Wisløff og Ludvig Hope m.fl. Denne perioden har fratatt den lutherske kirke det teologiske fundament som bærekraft, og dermed en lavkirkelighet som fortsatt er merkbar, og den sitter i enda, selv blant prester og menigheter.

Hvorvidt br.Haavar får ønsket sitt oppfylt med Den norske kirkes preses i en "kanossagang" er nok noe tvilsomt, men som god katolikk i en voksen kirke, så har jo pave Frans lagt noen føringer i forhold til bamhjertighet, det kan muligens også omfatte Martin Luther.

Bannbullenn mellom den ortodokse kirke og den katolske ble opphevet på sekstitallet da patriark Athenagoras og pave Paul Vl møttes. Mon ikke det da kunne være mulig å få opphevet en til i forsoningens og bamhjertighetens navn? Martin Luthers bannbulle Exurge Domini fra 1521 står fortsatt ved lag, og i så fall ville den katolske kirke kunne strekke ut en hånd som muligens preses Helga ville respondere på?

I påvente av forsoning kan kanskje understående sangtekst være br.Haavar til oppbyggelse:

Hvilken venn vi har i Jesus! Alt han vet og alt formår.

Tyngste byrde han oss letter når i bønn til ham vi går.

Akk, men titt vår fred forstyrres, sorg og uro blir vår lønn,

alt fordi vi ikke bringer alle ting til ham i bønn.M

 

Gå til innlegget

Vold avler vold

Publisert 12 måneder siden - 366 visninger

Ordtaket er gjerne basert på forestillingen om at volden slår tilbake på den som utøver den.

Dagens virkelighet vil utvilsomet etterlate seg et ettermæle, terrorismens og tyranniets århundre som følge av den internasjonale situasjon vi befinner oss i. Med unntak av 22.07.2011 har vi så langt vært forskånet for terroranslag, men vi har ingen garantier hva femtiden kan bringe. I markeringen av minnedagen for ovennevnte dato, ble vi igjen minnet om en ideologi som i utgangspunktet er riktig, og i samsvar med nasjonens verdigrunnlag, demokrati, meskerettigheter, nestekjærlighet, respekt, og aldri mer 22.07. I utgangspunktet helt riktig, kristendom. Fem år etter har demokratiet kommet til uttrykk gjennnom et stortingvalg, og gitt oss nye utfordringer om verdigrunnlag og ideologi.Her må letes med lys og lykte hvor balansen er mellom politikkens realiteter og kristenfolkets stemmegivning. Ja, endog måtte vi høre fra Natos generalsekretær og tidligere statsminister under minnegustjenesten i Oslo Domkirke, hvordan vi bør hegne om fred og demokrati i dette landet, og tilføyde til slutt "om nødvendig med militær våpenmakt." Dette var et beklagelig utspill.

Dagens realiteter med eskallering av vold og terror må da i anstendighetens navn påkalle enkelte spørsmål om hvorfor og hvordan - utover at det enten må være ondsinnede fanatikere som står bak eller fundamentalister, radikalisert islam. Hvilken religiion appellerer til vold som gjengjeldelse mot vold? Finnes det et sted i NT hvor ondt skal besvares på samme måte? Tekstene er krystallklare. Ord som naivitet, snillisme m.fl. er sikkert velmente forsvarsmekanismer - men hjelper det motsatte? Alternativet synes nesten entydig, mer våpen, styrket forsvar, bombing, og best i allianse, da er vi sterkest. Hvordan klarer selvbedraget å få grobunn? Ser vi noen bedring?  Redusert vold, terror, krig? Er det på tide at politikken legges om, utfordring til Krf?  Ser vi til våre naboland, hvor mye vold, terror hører vi om i f.eks. Finland, Sverige? Det kan være en årsak -  de er ikke med i Nato.

Vi og vesten har en blind tro på barbariets premisser, øye for øye, tann for tann. Har vi sett noen annen virkning av dette enn til det verre? I ulike regjeringer har vi et sterkt engasjement i å invollvere oss i internasjonale operasjoner. Kremter storebror i vest eller Nato, så er lojaliteten nærmest som et kjærlighetsforhold, vi svikter aldri. Troen på å kunne bombe seg til fred er ustoppelig, med nærmest lukkede øyne for alle menneskelige tragedier i de land og områder som rammes. Rapport etter rapport viser falitt, og situasjonen forverres. Selv i etterpåklokskapens navn synes Tony Blairs erkjennelse om krigen i Irak, fremført for døve ører. Kampen mot terror fortsetter med uforminsket styrke. Når er nok,nok?

Det er ikke å undre seg over at de forskjellige land i Midt-østen får nok. Vi har flyktningekrisen som et resultat av ufattelige menneskelige tragedier, mennesker som har mistet alt med kun tragedier, nød og elendighet i utsikt. I tillegg til flyktningestrømmen, et Europe med få unntak, som gjør alt for å stenge dem ute ved å sperre grenser med piggtrå og murer. Her finnes ikke snev av balanse eller verdigrunnlag -  og dette skaper reaksjoner av hat, hevn, terror, skuffelse m.m. Alt dette er de fleste land i vesten enige om er forferdelig, men kampen mot terror må forsterkes, mer bombing, styrket forsvar. Dette vil før eller siden havarere i total katastrofe. Da er det for sent å klage, siden vi selv er medskyldig.

Den eneste redningen vi har er i to "for" ord, forsoning, forhandling. Vi kommer raskt i forsvarsposisjon - og de fleste (viktig) vil være enige om at det nytter ikke. Fred er dessuten dårlig butikk, praktisk talt ulønnsomt. Dermed har sivilisasjonen spilt fallitt, og hva blir igjen? Destruksjon og råskap. Bortsett fra storebror i vest, Nato samt ulike regjeringer,er det ikke tvang å delta i krigføringen i Midt-østen, men det kan virke slik. Mangler vi gangsyn, kunnskap? Egentlig ikke. Men - det kreves mer kunnskap og klokskap å forhandle enn å konstruere masseødeleggelsesvåpen, eller å slippe dem over andre. I forhandlinger kreves mange kompliserte og krevende egenskaper. Det kreves mer enn fullført studium. Erfaring, respekt, humanitet er egenskaper som intellektuelt kan utvikles og anvendes. Ydmykhet er vel en egenskap som i dag ville blitt diagnostisert. Dette er en brøkdel av evner og egenskaper som må til i en forhandlingssituasjon. Hvordan komme i nærheten av å sette dette på dagsorden?

For det første burde kristenfolket samle seg i en aktiv motstandskamp. Kirkeledere bør føre an, og absolutt aktivt forkynne vårt verdigrunnlag fra prekestol som i den offentlige debatt. I forbindelse med de nyeste terroranslag oppfordres Islamsk råd, imamer m.fl. til å ta til orde for å fordømme drap og voldsbruk. Hadde Den norske kirke vært halvparten så aktiv som islamske organisasjoner i å ta avstand fra vold og terror, hadde det vært sensasjonelt. Burde ikke kirken feie for sin egen dør, og se unnfallenheten? Med unntak av ytterst få biskoper er flesteparten tause. Den norske kirke har en preses-biskop som burde være langt tydeligere og mer på banen om bl.a. krig, fred, flyktningesituasjonen, men hvor er hennes røst?

I mediene hører vi stadig om radikal islam og ungdom som blir radikalisert. Om kristendommen brukes en helt annen terminologi. Når europeere eller fra andre kontinenter med kristendom som dominerende religion begår voldshandlinger eller drap, knyttes dette sjeldent til religion. Hva angår dagens krigføring hører vi aldri om kristne som bomber og dreper, utfører terror mot sivile. Har Gud tatt parti, eller menneskene på vegne av Gud?  Kristne eller muslimer som begår handlinger imot sin religion er hverken kristne eller muslimer - altså kan ikke dagens krigføring knyttes til religion annet enn ved å misbruke den. Derimot bør vi åpne øynene for en annen virkelighet, en barbarisk politikk som har sitt opphav i spekulativ grådighet, maktsyke, kynisme, økonomi m.m. hvor alle sivilisasjonens premisser settes til side til fordel for en ustoppelig egoisme. I valget mellom religion og politikk burde svaret gi seg selv, men da må ikke religionen misbrukes.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rune Holt kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
3 minutter siden / 3759 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Den uutryddelige synden
9 minutter siden / 142 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Den uutryddelige synden
16 minutter siden / 142 visninger
Asbjørn E. Lund kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 2 timer siden / 5762 visninger
Asbjørn E. Lund kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 2 timer siden / 5762 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 3 timer siden / 5762 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 3 timer siden / 5762 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 3 timer siden / 5762 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 4 timer siden / 5762 visninger
Geir Rune Larsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 4 timer siden / 3759 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 5 timer siden / 5762 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 5 timer siden / 5762 visninger
Les flere