Sarah Nazeem Eriksen

Alder:
  RSS

Om Sarah Nazeem

Sykepleier og sosiologistudent

Følgere

Tør vi slippe andre inn?

Publisert 8 dager siden - 112 visninger

Det kan være en stor utfordring å slippe andre inn, la dem bli en del av våre liv, la dem få bety noe for oss, la dem få del i oss, la dem få tid og rom.

Vennskap, kjærlighet, omsorg, hjelp...

Å slippe andre inn betyr å åpne for noe usikkert, noe som kan bli bra, men samtidig også noe som kan såre oss. Når vi slipper andre inn, tar vi en sjanse; vi velger å gi dem tillit. Hvis de misbruker denne tilliten, kan smerten gjøre at vi blir mer redde for å slippe andre inn. Vi vil ikke bli såret igjen.  

Noen smerter er store, varige, uutholdelige. Noen smerter forsvinner aldri.

Noen sår har vanskelig for å gro. Noen sår har bare en tynn skorpe som gjør at de lett brytes opp igjen. Andre sår er blitt til arr, arr som gjør det vanskelig å bevege seg fritt, trygt, jevnt.

Kanskje gir vi opp. Føler at det ikke er noen der ute vi kan stole på. Gjemmer oss bak et skjold og holder på den måten unna både det vonde - og det gode.

Vi kan bli fanget i vårt eget mørke. Vi er redde for at mørket kan bli dypere, tettere, tyngre dersom vi slipper andre inn.

Men det finnes hender der ute som ønsker å hjelpe. Hender som ønsker å bryte ned isveggen som skiller oss fra solskinn og varme. Hender som ønsker å hjelpe oss på bena igjen når vi ligger nede, samler oss sammen igjen når vi er knust i småbiter.

Vennlighet som kan lime hjertet sammen. Tålmodighet som varmer og omsorg som lyser opp mørket. Smil som tørker ut tårer, får sår til å gro.

Det kan være tilfeldigheter som bringer disse menneskene til oss. Vi ser dem kanskje ikke tydelig gjennom isveggen, men når de strekker ut hånden for å røre ved oss - vil vi tørre å åpne for dem?

Tør vi slippe dem inn til å glede oss? Elske oss? Hjelpe oss?

Vi må tørre. Vi må våge. For det finnes noen gode hender der ute. Og de kan lære oss å smile og le, tross regn og tårer.

Gå til innlegget

Grensen mellom normalitet og (p)sykdom

Publisert 21 dager siden - 135 visninger

Hvor går grensen mellom det som er normale følelser/reaksjoner og når disse følelsene/reaksjonene blir en diagnose?

“When I am down I get real down,” synger Julia Michaels i sangen “Issues”. Sangen har slått godt an. Det som har slått meg, er teksten. Jeg måtte gruble litt på ordene. Er det forskjell på å "get down" og å "get real down"?

Det handler om hverdagsfenomener. Grensen mellom normalitet og (p)sykdom trekkes opp etter graden av funksjon.

Trist vs Deprimert
Det er normalt å være trist. Det er en av grunnfølelsene våre. Livet går opp og ned for oss alle (-jeg nekter å tro at noen bare opplever oppturer). Når håp eller forventninger ikke blir innfridd, er det normalt å bli trist. Når vi mister noe som betyr noe for oss, er det normalt å bli trist. Er betydningen av det vi mistet sterk nok, kan vi føle sorg. Det er normalt å føle sorg når vi har mistet noen vi er glad i - et familiemedlem, en venn, et dyr - eller om vi mister noe som betyr veldig mye for oss - f.eks. en jobb vi liker eller huset vi bor i. Det er normalt å være "down" når vi opplever en nedtur.

Når nedstemtheten vedvarer over tid og er så sterk og energikrevende at den går ut over hverdagslivet, snakker vi om en psykisk lidelse. Det handler om en depresjon, som kan inntreffe i ulik grad - mild/moderat/alvorlig - hvorav alle oppleves helt forferdelig. I tillegg følger gjerne kroppslige symptomer (utmattelse, smerter, vekttap/vektøkning etc) og psykiske symptomer (pessimisme, negativt selvbilde, ensomhet, angst etc). Da er man virkelig langt nede - "real down".

Redd vs Angst
Det er normalt å bli redd (oppleve frykt) når man står overfor noe som er farlig - f.eks. hvis man møter en bjørn når man går på tur i skogen, eller om et kommer en væpnet raner inn i banken der man står i kø. Det er normalt at kroppens alarmsystem aktiveres: Hjertet slår fortere, vi puster raskere, kroppen svetter og skjelver. Vi blir satt i beredskap til å flykte eller til å kjempe (såkalt flight/fright-reaksjon). Alternativt kan vi "fryse fast" (freeze), vi blir stående ubevegelig på stedet uten at vi klarer foreta oss noe. Vi er "down" - men det er helt normale reaksjoner.

Når disse reaksjonene inntreffer som reaksjon på ting eller situasjoner som normalt ikke er farlige, snakker vi om en psykisk lidelse. Det handler om angst, fobi eller panikk. Det kan være relatert til ulike ting eller situasjoner - mus, trange rom, åpne områder, sosiale sammenhenger - og alt kan oppleves like ille for den det gjelder. Nettopp derfor kan bare tanken på det som utløser angsten, også gjøre at angsten øker og blir opprettholdt. Sammen med angsten kan det følge svimmelhet, kvalme, nummenhet, prikking for øynene, en følelse av at det hele er uvirkelig. Det kan oppleves så overveldende og katastrofalt at man føler man mister kontrollen. Man føler at man ikke mestrer situasjonen i det hele tatt - man er "real down".

Karaktertrekk vs Personlighetsforstyrrelse
Det er normalt at vi er forskjellige - noen er utadvendte, andre innadvendte; noen er trygge på seg selv, andre er mer engstelige; noen er optimister, andre er pessimister. Vi har ulike karaktertrekk, eller personligheter. Det er også normalt et en og samme person reagerer ulikt i ulike situasjoner. For eksempel, blant venner kan vi slappe av og være utadvendte og åpne; sammen med mennesker vi vet ikke liker oss kan vi bli mer lukkede, utrygge og innadvendte. Det siste er selvsagt ikke så trivelig. Vi er "down" - men det er helt normalt, og det går over.

Når personligheten over tid avviker betydelig fra det som er forventet i den kulturen man lever i, og gjør at man fungerer dårlig psykososialt, snakker vi om en psykisk lidelse. Det handler om personlighetsforstyrrelser, som finnes i ulike varianter. Man kan typisk ha problemer med å regulere egne følelser - de kan bli utrolig intense, eller de kan bli så diffuse at man knapt skjønner hva de forsøker fortelle. Man kan typisk ha dårlig/svingende selvfølelse - at man ikke er verd noe, eller at man rett og slett er best. Man kan typisk ha problemer med å se seg selv utenifra og å forstå hvordan andre har det - man kan lett tolke andre på feil måte, eller man kan være uvitende om hvordan ens egen atferd påvirker andre. Hverdagen blir vond og vanskelig - man er "real down".

Forskjellen mellom "down" og "real down" er viktig. Det er når denne forskjellen ikke blir forstått, at de som er "real down" føler at verden der ute ikke forstår dem.

Mange som bare har vært "down" tror at de har nådd bunnen. Men det finnes en bunn enda dypere nede. Den heter "real down", og den kan være svært vanskelig å komme seg ut.

I motsetning til "down" går den ikke over av seg selv. Det er derfor den har fått en plass i diagnosesystemet, derfor den blir kalt en psykisk lidelse. For det er psyken som lider, og den lidelsen trenger hjelp, støtte og sympati.

Jeg vet ikke hva Julia Michaels tenkte da hun skrev sangen "Issues". Men det beste med sangen, synes jeg, er at den peker mot overbærenhet.

«Vi har nok kjærlighet til å løse alle våre problemer.»

For vi trenger nettopp det - å være overbærende med hverandres problemer og svakheter. Vi trenger å lære å bære over med andre, og vi trenger at de bærer over med oss.

Gå til innlegget

Våg å gå litt lengre! Ikke gi slipp!

Publisert rundt 1 måned siden - 391 visninger

Å bli avvist kan være vanskelig og noen ganger vondt. Veldig vondt. Vår egen sårbarhet kan gjøre at vi - bevisst eller ubevisst - forsøker å beskytte oss selv nettopp mot det. Vi velger ord og handlinger som garderer oss; unngår å trå på usikker grunn; beskytter oss bak et usynlig skjold.

Noen ganger kan vi se på andre at de har det vanskelig. De har det vondt, og de forsøker å beskytte seg mot mer smerte ved å bygge en mur mot verden omkring. Det kan oppleves som en avvisning fra dem som står rundt og ønsker å hjelpe. For det står som regel noen der ute som vil hjelpe. Verden der ute er kanskje ikke så vondt som den på innsiden av muren tror. Men tidligere erfaringer eller langvarig kamp kan ha gjort verden mørk. Og i mørket er som kjent alle katter grå.

For den som står der ute og ser inn over muren, som ser hvor vondt den der inne har det, kan det oppleves både fortvilende og frustrerende å ikke komme til. Denne avvistningen kan også oppleves vond - så vond eller vanskelig at man velger å holde seg unna.

RVTS Sør (Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) har laget en minifilm som viser hvor viktig det er å ikke gi opp, selv om man ser ut til å bli avvist. Filmen tittel - "Gutten som falt og mannen som hjalp han opp igjen" - illustrerer godt hva det handler om. Det kan være nødvendig at noen der ute tar tak i den som faller og som selv ikke klarer å komme seg opp.

Vi står alle utenfor noen. Det handler om å være oppmerksom, selv på de minste signaler om at noe ikke er som det skal. Det handler om å våge å bry seg; tørre å bryte gjennom muren; tørre å gå på utrygg grunn.

Det er også budskapet til RVTS Sør: Våg å gå litt lenger! Ikke gi slipp!

Se filmen her: https://www.youtube.com/watch?v=-Jp4FFVfXo0

Gå til innlegget

Sterke piker gråter ikke...

Publisert rundt 2 måneder siden - 222 visninger

“Du er bare så utrolig sterk!”

“Hadde det vært meg, ville jeg vært helt knust.”

“Jeg heier på deg.”

Jeg lærte mye da jeg var i konflikt med min tidligere arbeidsgiver. Ok, så fikk jeg en slags beklagelse fra øverste leder. Men jeg jobber der ikke lenger, og jeg savner noen av mine gode kolleger.

Jeg savner de gode kollegene som diskret trakk meg til side og spurte hvordan det gikk de lange ukene konflikten stod på. Jeg savner de gode kollegene som forsøkte å oppmuntre meg med å fortelle meg hvor flink og sterk jeg var.

Men det jeg savnet mest da det hele stod på, var kollegene som ville trøste meg når jeg gråt.

Sterke piker gråter ikke, det er klart. Men det gjør ikke nødvendigvis de svake heller. Ikke slik at du ser det, i hvert fall.

Det er mørkt. Den eneste i hele verden som vil trøste meg, er bamsen. Den gamle, slitte bamsen som jeg har hatt siden jeg var tre måneder. Bamsen er der. Bamsen forstår. Bamsen vil trøste.

Det beste med bamsen er at han er totalt likeglad enten jeg klemmer ham eller kaster ham i veggen. Ikke slik å forstå at jeg slenger ham rundt. Det trenger jeg ikke. Men jeg trenger noen som kan trøste meg når jeg gråter.

Sterke piker er selvsagt modige. Men jeg var redd. Jeg har skjønt at mange blir det i den typen konflikter. De hadde makt. Jeg var alene. Det er lille David mot den godt bevæpnede kjempen Goliat.

I Bibelen vant David. Siden ble han konge. Men vanligvis vinner ikke David. Hvis han i det hele tatt overlever kampen, må han ofte finne seg et annet sted i denne verden. Men selv ute av syne, kan frykten dukke opp igjen – frykten for skyggen av Goliat.

Jeg savner mine gode kolleger. De sa de ville savne meg også. Men likevel – jeg var grenen som ble hogget av. Og det gjør vondt for grener å bli hogget av og bli liggende alene.

Sterke piker bryr seg riktignok ikke om smerte. Derfor gråter de heller ikke når noe gjør vondt. De er som bamsen – bryr seg ikke mer om de blir kastet i veggen av en fiende enn om de får en klem fra en venn.

«Hadde det vært meg, ville jeg ha sykemeldt meg!» Ok, jeg stod der hele veien. På mine egne ben. Men hadde jeg noe annet valg?

Kanskje. Jeg kunne ha sunket sammen, krøpet langt inn under bordet, gjemt hodet godt i armene og... grått?

Det var ingen som så meg under bordet. Men jeg smilte når jeg så dem, og de smilte tilbake. «Hvordan går det?» – Takk! Det er slitsomt, det er vondt – men det går greit…

«Hvordan går det?» Jeg satte så utrolig stor pris på spørsmålet. De var snille mot meg, og jeg ga aldri opp.

Men av og til savnet jeg bamsen. Jeg savnet at noen ville klemme meg. Derfor har jeg bestemt meg for å bli som bamsen – jeg vil klemme dem som trenger det. Også de sterke pikene.

Jeg lærte mye fra konflikten med min tidligere arbeidsgiver. Mange forsøkte å fortelle meg at jeg er flink og sterk. Men det jeg egentlig lærte fra det hele var:

Jeg er ikke sterk – jeg er ensom.

Jeg står ikke stødig – jeg står alene.

Det er derfor jeg vil si til alle som ser lille David stå ansikt til ansikt med mektige Goliat, enten det handler om konflikter med arbeidsgivere, mobbing, tilfeldige fysiske angrep eller korrupte statsledere i andre deler av verden:

Våg å bry dere!

Våg å trøste!

Også de sterke pikene trenger nemlig en skulder å gråte på iblant – selv om du ikke ser deres tårer…

Gå til innlegget

Klem noen som gruer seg til jul

Publisert 3 måneder siden - 218 visninger

Kjære julenissen. Det eneste jeg ønsker meg, er en klem. En lang klem. Og at noen er glad i meg.

 

Da jeg var liten, gledet jeg meg til jul. Hver dag i desember var en ny luke med sjokolade og morsomme aktiviteter på skolen. Alt ledet frem mot den 24., som nok dessverre handlet mer om gaver og godteri enn om fred på jord og håp for menneskeheten.

 

Etter hvert lærte jeg at lykke ikke består av gaver, glansengler og marsipangriser. Jeg fikk mye fint og var takknemlig. Men det jeg ønsket meg mer, var at foreldrene mine skulle være glad i hverandre. Og i meg.

 

Selvfølgelig var de glad i meg. Og de kranglet ikke mer på julaften enn de gjorde resten av året. Men «lykkelig familie»-leken var mer slitsom hver gang samfunnsnormene tilsa at lykkenivået skulle økes. Da jeg var 16, fant jeg en genial fluktrute i veldedighetsarrangementer; Gjør julekvelden hyggelig for dem som ikke har noen å feire sammen med...

 

Jeg vet jeg skuffet foreldrene mine. Jeg har skuffet dem siden, år etter år. De ønsket seg en lykkelig familie. Det gjorde jeg også, men jeg orket ikke leke.

 

Det var aldri fyllebråk hjemme. Og foreldrene mine tilhører de 50% hvis ekteskap ikke går i oppløsning. De var glad i meg. Men når de ikke var glad i hverandre, var det vanskelig å tro det. De kranglet stadig. Jeg måtte megle. Jeg måtte trøste. Jeg fikk kjeft og måtte gå på puter.

 

Fra jeg var tenåring, var det én ting jeg ønsket meg mer enn noe annet: en klem. Jeg ønsket meg en voksen som var glad i meg, trøstet meg og støttet meg – slik at det ble lettere å være i min egen familie.

 

I årenes løp har jeg fått mange fine gaver og marsipangriser. Men julenissen ga meg aldri det jeg ønsket meg mest...

 

Jeg gleder meg ikke til jul. Tross venner, familie og grei inntekt, vil jeg helst å forbigå alt i stillhet. Som sykepleier fant jeg en ny fluktrute. Jeg melder meg gjerne til å jobbe. Jeg vet jeg skuffer foreldrene mine, men jeg orker ikke leke.

 

Nylig leste jeg noe som viste at det jeg ønsket meg som liten, var sant: Lykke finnes i mellommenneskelig nærhet og omsorg. Forskning har nemlig vist at en god klem (gjerne over 20 sek) utløser hormoner som gir opplevelse av glede og velvære. Så enkelt. Og dessuten gratis.

 

Kjære julenissen. Jeg skulle ønske alle mennesker forstod at lykke ikke består i gaver, glitter og marsipangriser. Jeg skulle ønske de forstod at ulykkelighet og indre smerte ikke nødvendigvis skyldes mangel på disse tingene. Jeg skulle ønske de forstod verdien av en klem.

Mine foreldre støtter min åpenhet i dette innlegget. Åpenheten har hjulpet oss videre, og i år skal vi feire julen sammen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Besteborgerlige bisper bør bråsnu
rundt 7 timer siden / 113 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Reprise om jøders peniser
rundt 8 timer siden / 2331 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Besteborgerlige bisper bør bråsnu
rundt 8 timer siden / 113 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Les flere