Sarah Nazeem Eriksen

Alder:
  RSS

Om Sarah Nazeem

Følgere

Våg å gå litt lengre! Ikke gi slipp!

Publisert 6 dager siden - 368 visninger

Å bli avvist kan være vanskelig og noen ganger vondt. Veldig vondt. Vår egen sårbarhet kan gjøre at vi - bevisst eller ubevisst - forsøker å beskytte oss selv nettopp mot det. Vi velger ord og handlinger som garderer oss; unngår å trå på usikker grunn; beskytter oss bak et usynlig skjold.

Noen ganger kan vi se på andre at de har det vanskelig. De har det vondt, og de forsøker å beskytte seg mot mer smerte ved å bygge en mur mot verden omkring. Det kan oppleves som en avvisning fra dem som står rundt og ønsker å hjelpe. For det står som regel noen der ute som vil hjelpe. Verden der ute er kanskje ikke så vondt som den på innsiden av muren tror. Men tidligere erfaringer eller langvarig kamp kan ha gjort verden mørk. Og i mørket er som kjent alle katter grå.

For den som står der ute og ser inn over muren, som ser hvor vondt den der inne har det, kan det oppleves både fortvilende og frustrerende å ikke komme til. Denne avvistningen kan også oppleves vond - så vond eller vanskelig at man velger å holde seg unna.

RVTS Sør (Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) har laget en minifilm som viser hvor viktig det er å ikke gi opp, selv om man ser ut til å bli avvist. Filmen tittel - "Gutten som falt og mannen som hjalp han opp igjen" - illustrerer godt hva det handler om. Det kan være nødvendig at noen der ute tar tak i den som faller og som selv ikke klarer å komme seg opp.

Vi står alle utenfor noen. Det handler om å være oppmerksom, selv på de minste signaler om at noe ikke er som det skal. Det handler om å våge å bry seg; tørre å bryte gjennom muren; tørre å gå på utrygg grunn.

Det er også budskapet til RVTS Sør: Våg å gå litt lenger! Ikke gi slipp!

Se filmen her: https://www.youtube.com/watch?v=-Jp4FFVfXo0

Gå til innlegget

Sterke piker gråter ikke...

Publisert 27 dager siden - 213 visninger

“Du er bare så utrolig sterk!”

“Hadde det vært meg, ville jeg vært helt knust.”

“Jeg heier på deg.”

Jeg lærte mye da jeg var i konflikt med min tidligere arbeidsgiver. Ok, så fikk jeg en slags beklagelse fra øverste leder. Men jeg jobber der ikke lenger, og jeg savner noen av mine gode kolleger.

Jeg savner de gode kollegene som diskret trakk meg til side og spurte hvordan det gikk de lange ukene konflikten stod på. Jeg savner de gode kollegene som forsøkte å oppmuntre meg med å fortelle meg hvor flink og sterk jeg var.

Men det jeg savnet mest da det hele stod på, var kollegene som ville trøste meg når jeg gråt.

Sterke piker gråter ikke, det er klart. Men det gjør ikke nødvendigvis de svake heller. Ikke slik at du ser det, i hvert fall.

Det er mørkt. Den eneste i hele verden som vil trøste meg, er bamsen. Den gamle, slitte bamsen som jeg har hatt siden jeg var tre måneder. Bamsen er der. Bamsen forstår. Bamsen vil trøste.

Det beste med bamsen er at han er totalt likeglad enten jeg klemmer ham eller kaster ham i veggen. Ikke slik å forstå at jeg slenger ham rundt. Det trenger jeg ikke. Men jeg trenger noen som kan trøste meg når jeg gråter.

Sterke piker er selvsagt modige. Men jeg var redd. Jeg har skjønt at mange blir det i den typen konflikter. De hadde makt. Jeg var alene. Det er lille David mot den godt bevæpnede kjempen Goliat.

I Bibelen vant David. Siden ble han konge. Men vanligvis vinner ikke David. Hvis han i det hele tatt overlever kampen, må han ofte finne seg et annet sted i denne verden. Men selv ute av syne, kan frykten dukke opp igjen – frykten for skyggen av Goliat.

Jeg savner mine gode kolleger. De sa de ville savne meg også. Men likevel – jeg var grenen som ble hogget av. Og det gjør vondt for grener å bli hogget av og bli liggende alene.

Sterke piker bryr seg riktignok ikke om smerte. Derfor gråter de heller ikke når noe gjør vondt. De er som bamsen – bryr seg ikke mer om de blir kastet i veggen av en fiende enn om de får en klem fra en venn.

«Hadde det vært meg, ville jeg ha sykemeldt meg!» Ok, jeg stod der hele veien. På mine egne ben. Men hadde jeg noe annet valg?

Kanskje. Jeg kunne ha sunket sammen, krøpet langt inn under bordet, gjemt hodet godt i armene og... grått?

Det var ingen som så meg under bordet. Men jeg smilte når jeg så dem, og de smilte tilbake. «Hvordan går det?» – Takk! Det er slitsomt, det er vondt – men det går greit…

«Hvordan går det?» Jeg satte så utrolig stor pris på spørsmålet. De var snille mot meg, og jeg ga aldri opp.

Men av og til savnet jeg bamsen. Jeg savnet at noen ville klemme meg. Derfor har jeg bestemt meg for å bli som bamsen – jeg vil klemme dem som trenger det. Også de sterke pikene.

Jeg lærte mye fra konflikten med min tidligere arbeidsgiver. Mange forsøkte å fortelle meg at jeg er flink og sterk. Men det jeg egentlig lærte fra det hele var:

Jeg er ikke sterk – jeg er ensom.

Jeg står ikke stødig – jeg står alene.

Det er derfor jeg vil si til alle som ser lille David stå ansikt til ansikt med mektige Goliat, enten det handler om konflikter med arbeidsgivere, mobbing, tilfeldige fysiske angrep eller korrupte statsledere i andre deler av verden:

Våg å bry dere!

Våg å trøste!

Også de sterke pikene trenger nemlig en skulder å gråte på iblant – selv om du ikke ser deres tårer…

Gå til innlegget

Klem noen som gruer seg til jul

Publisert 2 måneder siden - 214 visninger

Kjære julenissen. Det eneste jeg ønsker meg, er en klem. En lang klem. Og at noen er glad i meg.

 

Da jeg var liten, gledet jeg meg til jul. Hver dag i desember var en ny luke med sjokolade og morsomme aktiviteter på skolen. Alt ledet frem mot den 24., som nok dessverre handlet mer om gaver og godteri enn om fred på jord og håp for menneskeheten.

 

Etter hvert lærte jeg at lykke ikke består av gaver, glansengler og marsipangriser. Jeg fikk mye fint og var takknemlig. Men det jeg ønsket meg mer, var at foreldrene mine skulle være glad i hverandre. Og i meg.

 

Selvfølgelig var de glad i meg. Og de kranglet ikke mer på julaften enn de gjorde resten av året. Men «lykkelig familie»-leken var mer slitsom hver gang samfunnsnormene tilsa at lykkenivået skulle økes. Da jeg var 16, fant jeg en genial fluktrute i veldedighetsarrangementer; Gjør julekvelden hyggelig for dem som ikke har noen å feire sammen med...

 

Jeg vet jeg skuffet foreldrene mine. Jeg har skuffet dem siden, år etter år. De ønsket seg en lykkelig familie. Det gjorde jeg også, men jeg orket ikke leke.

 

Det var aldri fyllebråk hjemme. Og foreldrene mine tilhører de 50% hvis ekteskap ikke går i oppløsning. De var glad i meg. Men når de ikke var glad i hverandre, var det vanskelig å tro det. De kranglet stadig. Jeg måtte megle. Jeg måtte trøste. Jeg fikk kjeft og måtte gå på puter.

 

Fra jeg var tenåring, var det én ting jeg ønsket meg mer enn noe annet: en klem. Jeg ønsket meg en voksen som var glad i meg, trøstet meg og støttet meg – slik at det ble lettere å være i min egen familie.

 

I årenes løp har jeg fått mange fine gaver og marsipangriser. Men julenissen ga meg aldri det jeg ønsket meg mest...

 

Jeg gleder meg ikke til jul. Tross venner, familie og grei inntekt, vil jeg helst å forbigå alt i stillhet. Som sykepleier fant jeg en ny fluktrute. Jeg melder meg gjerne til å jobbe. Jeg vet jeg skuffer foreldrene mine, men jeg orker ikke leke.

 

Nylig leste jeg noe som viste at det jeg ønsket meg som liten, var sant: Lykke finnes i mellommenneskelig nærhet og omsorg. Forskning har nemlig vist at en god klem (gjerne over 20 sek) utløser hormoner som gir opplevelse av glede og velvære. Så enkelt. Og dessuten gratis.

 

Kjære julenissen. Jeg skulle ønske alle mennesker forstod at lykke ikke består i gaver, glitter og marsipangriser. Jeg skulle ønske de forstod at ulykkelighet og indre smerte ikke nødvendigvis skyldes mangel på disse tingene. Jeg skulle ønske de forstod verdien av en klem.

Mine foreldre støtter min åpenhet i dette innlegget. Åpenheten har hjulpet oss videre, og i år skal vi feire julen sammen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Are Karlsen kommenterte på
Den nye sionismen
4 minutter siden / 42 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
9 minutter siden / 6373 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
11 minutter siden / 6373 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
13 minutter siden / 6373 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Hva med hjertelaget?
24 minutter siden / 592 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
rundt 1 time siden / 2358 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Etter 40 år med Oase
rundt 1 time siden / 1299 visninger
Svein Ausland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
rundt 1 time siden / 6373 visninger
Rudi Wara kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
rundt 1 time siden / 2358 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Hva med hjertelaget?
rundt 1 time siden / 592 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Er kirkelig likekjønnet vigsel et frelsesspørsmål?
rundt 1 time siden / 1160 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Hva med hjertelaget?
rundt 1 time siden / 592 visninger
Les flere