Sarah Nazeem Eriksen

Alder:
  RSS

Om Sarah Nazeem

Sykepleier og sosiologistudent

Følgere

Krise i psykiatrien

Publisert 11 dager siden - 217 visninger

Nylig leste jeg en kommentar til en kronikk om psykisk helsevern som var så god - så viktig og riktig - at jeg ikke kan la den passere ubemerket hen.

Selve kronikken ble publisert på NRK Ytring i mai 2014, og het "Krise i psykiatrien". Den handlet om nedlegging av spesialistenheter i psykiatrien - noe forfatteren, Christian Torseth, peker på som et brudd med regjeringens løfte om å satse på psykiatrien. Innlegget har noen gode poenger, og jeg vil derfor ta med et par utdrag før jeg kommer til den kommentaren jeg ville dele:

"Forskning utført av psykiater Ellen Kjærulf Jepsen ved Modum Bad viser at hardt rammede traumepasienter ikke får noen bedring av poliklinisk behandling. Pasientene har ofte hatt store plager i mange år før de kommer til Modum, men etter bare tre måneder på spesialistenhet har de god bedring. Når de så returnerer til sine hjemsteder, har den polikliniske oppfølgingen igjen svært liten effekt. Disse pasientene er med andre ord avhengige av det spesielle tilbudet som f.eks. traumeenhetene ved Nordlandssykehuset og Modum Bad tilbyr.

Årsaken til at poliklinisk behandling ikke fungerer, er at traumebehandling er svært spesialisert. En velmenende og ellers kompetent psykolog har ikke den nødvendige erfaring for å behandle pasienter med dissosiative lidelser og komplekst post-traumatisk stressyndrom (PTSD). I mange tilfeller identifiseres ikke engang den underliggende årsaken, og behandlingen konsentrerer seg i stedet om symptomer. Dem er det så mange av at kulden brer seg i kroppen: depresjon, angst, spiseforstyrrelser, mareritt, sosiale fobier, selvskading, problemer med å regulere følelser, kroppslige plager, dissosiative lidelser osv."

Dette er et veldig godt poeng. Når en psykolog - selv om han/hun ellers er både flink og omsorgsfull - mangler erfaring med slike kompliserte diagnoser, vil andre tolkninger og diagnosefunderinger kunne komme i veien for den rette behandlingen. Pasienten kan da bli verre i stedet for bedre - siden han/hun blir møtt på feil måte. Det er som med kriminalsaker: arresterer man feil person, er det ikke bare et justismord (en urettferdighet) mot den som blir arrestert, men det er også en skyldig person som går fri. Hvis pasienten antas å ha feil diagnose, vil tiltak kunne oppleves direkte krenkende eller virke skadelig på andre måter, samtidig som det egentlige problemet "går fri".

Kronikker og debattinnlegg på NRK Ytring pleier å bli kommentert av leserne. "Krise i psykiatrien" fikk mange kommentarer, og en av dem er så utrolig bra fordi den så godt illustrerer problematikken som tas opp - og hvor vanskelig det er for en "pasient" å havne i et system som ikke forstår ham/henne. Kommentaren er skrevet av Renate Lyse Halseth:

"Jeg er så enig. Og sentralt står manglende forståelse av hva komplekse traumelidelser er. Jeg var en gang med på en konferanse med Ellert Nijenhuis, da han deltok på en verdikonferanse ved Betania Malvik. Midt under konferansen tok han et lite rollespill. Han spurte om en av deltakerne i salen kunne tenke seg å spille pasient. Da vedkommende hadde stilt seg opp, ba Ellert sju andre komme opp og stille seg bak pasienten. Han sa at de sju personene representerte utspaltede deler som ingen ser, men som pasienten hører. Han instruerte traumedelene om å si ei setning, uansett hva spørsmålet fra behandleren var skulle de gjenta setningen. Så spurte Ellert pasienten: "Hvordan har du det?". Pasienten sto der og skulle svare mens de sju traumedelene snakket i kor. "Jeg vil hjem". "Jeg har bare lyst å skade meg". Jeg vil bli her". "Jeg vil til mamma"." "Jeg er rasende". "Jeg tør ikke være her, noen er sinte". "Jeg vil gjemme meg". Så ser Ellert utover salen og sa "Hvordan tror du det er å være en slik pasient, som skal vurderes for innleggelse eller utskrivelse."."

Verken psykologer eller psykiatere kan lese andres tanker, selv om de forsøker å forstå og fortolke hva som foregår. Men det de ser, er kun det de har foran seg. Hva som kommer til uttrykk fra pasienten, kan være tvetydig, selvmotsigende eller uforståelig. Hvis psykologen ikke ser at det kan ligge noe mer bak enn akkurat det som blir ytret der og da, vil han/hun kunne trekke andre konklusjoner om pasientens problem enn det som egentlig er tilfellet.

Jeg synes dette er viktig å dele - det er en problematikk som både behandlere, politikere, pasienter og pårørende bør være klar over. Ellers risikerer man å sette all sin lit til et hjelpeapparat som egentlig ikke fungerer, og som i stedet kan gjøre vondt verre for den som er blitt syk.

Jeg skriver dette både som sykepleier og på bakgrunn av min erfaring som pasient på DPS etter en vond arbeidskonflikt. Det kronikken og kronikkommentatoren beskriver, illustrerer mitt eget møte med den offentlige psykiatrien. Resultatet var at det allerede kaotiske hodet mitt bare ble enda mer kaotisk; "jeg" ble mer og mer borte og endte opp med å gjør ting - for å skade meg selv - som jeg ellers aldri ville ha gjort.

Jeg tror det også illustrerer hva mange andre føler, men noen vil kanskje være for slitne til å skjønne hva som skjer eller sette ord på det. De trenger derfor hjelp utenifra. Fra mennesker med riktig kompetanse, ikke kun stillingsautorisasjon. Når spesialisttilbud nedprioriteres av politikere, synes jeg derfor det er helt riktig å kalle det en "krise i psykiatrien".

 

Gå til innlegget

Hvem vil ta meg imot når jeg faller?

Publisert 22 dager siden - 273 visninger

Da jeg var liten, lærte jeg å gå. Jeg lærte å falle, og jeg lærte å reise meg igjen. Etter hvert begynte jeg å bevege meg opp i høyden. Så falt jeg. Og da var de der, hendene som tok imot meg slik at jeg ikke traff bakken med et brak.

Jeg vokste opp og utforsket verden. Jeg lærte at den het Norge, og at den passet på meg og de andre barna som bodde der. Hvis noen ville plage meg på skolen, ville lærerne passe på. Hvis det møtte ekte skurker, ville politiet ta seg av dem. Hvis huset begynte å brenne, ville noen komme å slukke brannen. Hvis jeg ble syk, ville helsevesenet ta vare på meg. Hvis jeg mistet jobben, ville jeg få hjelp til å finne en ny og hjelp til å klare meg i mellomtiden. Hvis jeg ble gammel, ville noen ivareta meg.

Det hørtes ut som en god idé.

Jeg ville bli sykepleier. Jeg ville bli en del av det nettet som tok imot dem som hadde falt. Jeg trodde det var mulig å fange dem opp.

Jeg ble sykepleier, og jeg var stolt av jobben min. Snart merket jeg imidlertid at nettet hadde flere huller. Mennesker falt igjennom. Det var et trist syn.

Som alle mine kolleger måtte jeg forholde meg til realiteten. Vi fanget opp det vi kunne, men mandater, midler og strukturer satte grenser for hva vi kunne gjøre. Vi kunne ikke tette hullene. Noen av oss forsøkte riktignok. De som strakte seg lengst, ble til sist utbrent og utslitt. De mistet selv taket og begynte å falle. Da jeg mistet dem av syne, lurte jeg på om noen ville ta dem imot eller ei. Jeg hadde begynt å miste troen på nettet.

Det er flere huller i norsk helsevesen. Daglig faller mange verdifulle mennesker ut gjennom dem, og noen ganger går det galt. Riktig galt.

Jeg lærte mer om dette selv da jeg etter en arbeidskonflikt fikk møte psykisk helsevesen i rollen som pasient. Jeg var langt nede og gjorde et forsøk på å ta mitt eget liv. Arbeidsgiver visste det, men gjorde ingenting. Vennene mine ble redde, og satte sin lit til det psykiske helsevernet. Selv var jeg usikker. Jeg hadde sett så mange pasienter falle, at jeg tvilte på om nettet ville ta meg imot.

Jeg tok likevel sjansen og håpet. Det var det jeg var opplært til.

Ifølge statistikken tar over 500 mennesker sitt liv i Norge årlig. Det antas at rundt 10 ganger så mange forsøker. Atter andre påfører seg selv skade på annet vis. Dersom man selv sliter med selvmordstanker eller selvskading, eller man ser andre slite, er anbefalingen å søke hjelp. Det er viktig og riktig. Noen ganger er profesjonell hjelp nødvendig for å redde liv.

Problemet er at det ikke finnes noe tilbud for dem som ikke ser andre løsninger enn å ta sitt eget liv, idet de emosjonelle smertene blir for overveldende, kreftene svinner og tankene blir fullstendig kaotiske.

Det finnes riktignok to muligheter for hjelp: Man kan bli innlagt – men det kan oppleves krenkende og skremmende, og for noen gjøre mer skade enn nytte. Man havner nemlig sammen med utagerende og svært syke pasienter. Dessuten blir man oftest raskt skrevet ut igjen. Alternativet er poliklinisk oppfølging med samtaler 45 minutter i uken. Det finnes ofte ingenting i mellom. Bare et stort, sort hull.

Jeg fulgte en blogger som fortalte at hen hadde tilbrakt natten på sykehus etter medikamentoverdose. Dagen etterpå ble hen utskrevet og satt opp til poliklinisk time et par dager senere. Hen gruet seg til natten: «Tenk om jeg gjør noe i natt? Tenk om jeg får et tilbakefall? Fordi jeg ikke får hjelp.» Jeg var bekymret, og jeg kunne ikke forstå at dette var det helsevesenet jeg selv hadde vært så stolt av å tilhøre.

Jeg har i det siste også snakket med flere andre som har erfart liknende i møte med psykisk helsevern. Når man faller, er det ingen til å ta imot. Har man forsøkt å ta sitt eget liv, får man kanskje en kartleggingssamtale med psykolog/psykiater på legevakta eller DPS. Så går man ut, alene.

Det er ikke alt man kan gjøre noe med, og mennesker som ikke er umyndiggjort, må ta ansvar for seg selv. Men når eneste løsning man ser, er å avslutte sitt eget liv – selv om man kanskje ikke ønsker det – kan man ha behov for litt ekstra støtte. Man trenger at hendene er der, slik at man ikke treffer bakken med et brak.

Flere hundre mennesker har de siste årene tatt livet sitt mens de har vært under behandling i psykisk helsevern. Årsakene varierer og er sammensatte. Men jeg føler jeg nå skjønner mer om hvorfor.

For mennesker med «kronisk suicidalitet» frarådes innleggelse. Men det betyr ikke at man ikke merker avvisningene eller kan ha behov for trøst og støtte i en vanskelig tid. Selv om man har falt gjennom hullet før, trenger man å bli tatt imot – slik at man ikke treffer bakken med et brak.

 

Gå til innlegget

Tør vi slippe andre inn?

Publisert rundt 2 måneder siden - 135 visninger

Det kan være en stor utfordring å slippe andre inn, la dem bli en del av våre liv, la dem få bety noe for oss, la dem få del i oss, la dem få tid og rom.

Vennskap, kjærlighet, omsorg, hjelp...

Å slippe andre inn betyr å åpne for noe usikkert, noe som kan bli bra, men samtidig også noe som kan såre oss. Når vi slipper andre inn, tar vi en sjanse; vi velger å gi dem tillit. Hvis de misbruker denne tilliten, kan smerten gjøre at vi blir mer redde for å slippe andre inn. Vi vil ikke bli såret igjen.  

Noen smerter er store, varige, uutholdelige. Noen smerter forsvinner aldri.

Noen sår har vanskelig for å gro. Noen sår har bare en tynn skorpe som gjør at de lett brytes opp igjen. Andre sår er blitt til arr, arr som gjør det vanskelig å bevege seg fritt, trygt, jevnt.

Kanskje gir vi opp. Føler at det ikke er noen der ute vi kan stole på. Gjemmer oss bak et skjold og holder på den måten unna både det vonde - og det gode.

Vi kan bli fanget i vårt eget mørke. Vi er redde for at mørket kan bli dypere, tettere, tyngre dersom vi slipper andre inn.

Men det finnes hender der ute som ønsker å hjelpe. Hender som ønsker å bryte ned isveggen som skiller oss fra solskinn og varme. Hender som ønsker å hjelpe oss på bena igjen når vi ligger nede, samler oss sammen igjen når vi er knust i småbiter.

Vennlighet som kan lime hjertet sammen. Tålmodighet som varmer og omsorg som lyser opp mørket. Smil som tørker ut tårer, får sår til å gro.

Det kan være tilfeldigheter som bringer disse menneskene til oss. Vi ser dem kanskje ikke tydelig gjennom isveggen, men når de strekker ut hånden for å røre ved oss - vil vi tørre å åpne for dem?

Tør vi slippe dem inn til å glede oss? Elske oss? Hjelpe oss?

Vi må tørre. Vi må våge. For det finnes noen gode hender der ute. Og de kan lære oss å smile og le, tross regn og tårer.

Gå til innlegget

Grensen mellom normalitet og (p)sykdom

Publisert rundt 2 måneder siden - 147 visninger

Hvor går grensen mellom det som er normale følelser/reaksjoner og når disse følelsene/reaksjonene blir en diagnose?

“When I am down I get real down,” synger Julia Michaels i sangen “Issues”. Sangen har slått godt an. Det som har slått meg, er teksten. Jeg måtte gruble litt på ordene. Er det forskjell på å "get down" og å "get real down"?

Det handler om hverdagsfenomener. Grensen mellom normalitet og (p)sykdom trekkes opp etter graden av funksjon.

Trist vs Deprimert
Det er normalt å være trist. Det er en av grunnfølelsene våre. Livet går opp og ned for oss alle (-jeg nekter å tro at noen bare opplever oppturer). Når håp eller forventninger ikke blir innfridd, er det normalt å bli trist. Når vi mister noe som betyr noe for oss, er det normalt å bli trist. Er betydningen av det vi mistet sterk nok, kan vi føle sorg. Det er normalt å føle sorg når vi har mistet noen vi er glad i - et familiemedlem, en venn, et dyr - eller om vi mister noe som betyr veldig mye for oss - f.eks. en jobb vi liker eller huset vi bor i. Det er normalt å være "down" når vi opplever en nedtur.

Når nedstemtheten vedvarer over tid og er så sterk og energikrevende at den går ut over hverdagslivet, snakker vi om en psykisk lidelse. Det handler om en depresjon, som kan inntreffe i ulik grad - mild/moderat/alvorlig - hvorav alle oppleves helt forferdelig. I tillegg følger gjerne kroppslige symptomer (utmattelse, smerter, vekttap/vektøkning etc) og psykiske symptomer (pessimisme, negativt selvbilde, ensomhet, angst etc). Da er man virkelig langt nede - "real down".

Redd vs Angst
Det er normalt å bli redd (oppleve frykt) når man står overfor noe som er farlig - f.eks. hvis man møter en bjørn når man går på tur i skogen, eller om et kommer en væpnet raner inn i banken der man står i kø. Det er normalt at kroppens alarmsystem aktiveres: Hjertet slår fortere, vi puster raskere, kroppen svetter og skjelver. Vi blir satt i beredskap til å flykte eller til å kjempe (såkalt flight/fright-reaksjon). Alternativt kan vi "fryse fast" (freeze), vi blir stående ubevegelig på stedet uten at vi klarer foreta oss noe. Vi er "down" - men det er helt normale reaksjoner.

Når disse reaksjonene inntreffer som reaksjon på ting eller situasjoner som normalt ikke er farlige, snakker vi om en psykisk lidelse. Det handler om angst, fobi eller panikk. Det kan være relatert til ulike ting eller situasjoner - mus, trange rom, åpne områder, sosiale sammenhenger - og alt kan oppleves like ille for den det gjelder. Nettopp derfor kan bare tanken på det som utløser angsten, også gjøre at angsten øker og blir opprettholdt. Sammen med angsten kan det følge svimmelhet, kvalme, nummenhet, prikking for øynene, en følelse av at det hele er uvirkelig. Det kan oppleves så overveldende og katastrofalt at man føler man mister kontrollen. Man føler at man ikke mestrer situasjonen i det hele tatt - man er "real down".

Karaktertrekk vs Personlighetsforstyrrelse
Det er normalt at vi er forskjellige - noen er utadvendte, andre innadvendte; noen er trygge på seg selv, andre er mer engstelige; noen er optimister, andre er pessimister. Vi har ulike karaktertrekk, eller personligheter. Det er også normalt et en og samme person reagerer ulikt i ulike situasjoner. For eksempel, blant venner kan vi slappe av og være utadvendte og åpne; sammen med mennesker vi vet ikke liker oss kan vi bli mer lukkede, utrygge og innadvendte. Det siste er selvsagt ikke så trivelig. Vi er "down" - men det er helt normalt, og det går over.

Når personligheten over tid avviker betydelig fra det som er forventet i den kulturen man lever i, og gjør at man fungerer dårlig psykososialt, snakker vi om en psykisk lidelse. Det handler om personlighetsforstyrrelser, som finnes i ulike varianter. Man kan typisk ha problemer med å regulere egne følelser - de kan bli utrolig intense, eller de kan bli så diffuse at man knapt skjønner hva de forsøker fortelle. Man kan typisk ha dårlig/svingende selvfølelse - at man ikke er verd noe, eller at man rett og slett er best. Man kan typisk ha problemer med å se seg selv utenifra og å forstå hvordan andre har det - man kan lett tolke andre på feil måte, eller man kan være uvitende om hvordan ens egen atferd påvirker andre. Hverdagen blir vond og vanskelig - man er "real down".

Forskjellen mellom "down" og "real down" er viktig. Det er når denne forskjellen ikke blir forstått, at de som er "real down" føler at verden der ute ikke forstår dem.

Mange som bare har vært "down" tror at de har nådd bunnen. Men det finnes en bunn enda dypere nede. Den heter "real down", og den kan være svært vanskelig å komme seg ut.

I motsetning til "down" går den ikke over av seg selv. Det er derfor den har fått en plass i diagnosesystemet, derfor den blir kalt en psykisk lidelse. For det er psyken som lider, og den lidelsen trenger hjelp, støtte og sympati.

Jeg vet ikke hva Julia Michaels tenkte da hun skrev sangen "Issues". Men det beste med sangen, synes jeg, er at den peker mot overbærenhet.

«Vi har nok kjærlighet til å løse alle våre problemer.»

For vi trenger nettopp det - å være overbærende med hverandres problemer og svakheter. Vi trenger å lære å bære over med andre, og vi trenger at de bærer over med oss.

Gå til innlegget

Våg å gå litt lengre! Ikke gi slipp!

Publisert 2 måneder siden - 397 visninger

Å bli avvist kan være vanskelig og noen ganger vondt. Veldig vondt. Vår egen sårbarhet kan gjøre at vi - bevisst eller ubevisst - forsøker å beskytte oss selv nettopp mot det. Vi velger ord og handlinger som garderer oss; unngår å trå på usikker grunn; beskytter oss bak et usynlig skjold.

Noen ganger kan vi se på andre at de har det vanskelig. De har det vondt, og de forsøker å beskytte seg mot mer smerte ved å bygge en mur mot verden omkring. Det kan oppleves som en avvisning fra dem som står rundt og ønsker å hjelpe. For det står som regel noen der ute som vil hjelpe. Verden der ute er kanskje ikke så vondt som den på innsiden av muren tror. Men tidligere erfaringer eller langvarig kamp kan ha gjort verden mørk. Og i mørket er som kjent alle katter grå.

For den som står der ute og ser inn over muren, som ser hvor vondt den der inne har det, kan det oppleves både fortvilende og frustrerende å ikke komme til. Denne avvistningen kan også oppleves vond - så vond eller vanskelig at man velger å holde seg unna.

RVTS Sør (Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) har laget en minifilm som viser hvor viktig det er å ikke gi opp, selv om man ser ut til å bli avvist. Filmen tittel - "Gutten som falt og mannen som hjalp han opp igjen" - illustrerer godt hva det handler om. Det kan være nødvendig at noen der ute tar tak i den som faller og som selv ikke klarer å komme seg opp.

Vi står alle utenfor noen. Det handler om å være oppmerksom, selv på de minste signaler om at noe ikke er som det skal. Det handler om å våge å bry seg; tørre å bryte gjennom muren; tørre å gå på utrygg grunn.

Det er også budskapet til RVTS Sør: Våg å gå litt lenger! Ikke gi slipp!

Se filmen her: https://www.youtube.com/watch?v=-Jp4FFVfXo0

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Johannes Taranger kommenterte på
Snikturbanisering
9 minutter siden / 414 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Norge bør ta imot 10 000 kvoteflyktninger
13 minutter siden / 1277 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
26 minutter siden / 5478 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
43 minutter siden / 5478 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5478 visninger
Søren Ferling kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 1 time siden / 1560 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5478 visninger
Jarl Henning Ulrichsen kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 1 time siden / 1560 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Økende antisemittisme
rundt 1 time siden / 308 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Snikturbanisering
rundt 1 time siden / 414 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Kristendom og makt er en usunn blanding
rundt 1 time siden / 76 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Norge bør ta imot 10 000 kvoteflyktninger
rundt 1 time siden / 1277 visninger
Les flere