Sarah Nazeem Eriksen

Alder:
  RSS

Om Sarah Nazeem

Sykepleier og sosiologistudent

Følgere

Det hjelper ikke å si "beklager"...

Publisert 22 dager siden - 321 visninger

Å innrømme feil er kanskje noe av det vanskeligste mange kan gjøre. Jeg husker godt hvordan flere av mine sykepleierkolleger forsøkte å dekke over sine feil: Pasienter som ikke hadde fått medisinene de skulle ha, eller som hadde fått feil medisiner - "Hysj, ikke si noe!!! Å, bare ikke legen finner det ut!"...

Jeg skjønte aldri den greia. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg selv dumpet ut med setningen: "Oi, det var min skyld!" på previsitten eller visitten dersom det ble oppdaget en feil - og jeg så at jeg var skyld i den. Det var jo ikke gøy - jeg hadde ikke mer lyst til å gjøre feil enn de andre. Men det ville jo ikke hjelpe pasienten hvis jeg skjulte det, særlig ikke hvis han/hun også fikk komplikasjoner.
(Det skjedde heldigvis sjelden.)

Nei, det er ikke lett å si "unnskyld" eller "beklager".

Andre ganger kan det virke nesten for lett. Som om ordene er magiske: Hvis man bare uttaler dem, blir alt greit igjen.

Man skal selvsagt ha credit for å innrømme feil, eller i det minste beklage. Men dersom man har påført et annet menneske en mer alvorlig skade, bør man ikke også forsøke å gjøre det godt igjen?

Hvis jeg mobber, trakasserer og karakterdreper noen slik at de forsøker å ta livet sitt eller blir psykisk syke - kan jeg bare si "Beklager!" og så sette på meg et pent glis og tro at alt er bra igjen? Bør jeg ikke også innrømme løgnene mine (konkret), rette opp igjen det jeg har ødelagt, og korrigere mine feil også overfor andre som er involvert?

For hva hjelper det egentlig å si "beklager"?

Kanskje kan det gi 'overgriperen' god samvittighet, og kanskje kan det gjøre det lettere for ham/henne å avvise 'offeret' og dets vedvarende problemer som svakheter ved 'offeret' selv. "La oss legge dette bak oss! ... La oss gå videre! ... Det er på høy tid å gå videre nå!"

Det blir noe grunnleggende galt når ordet "beklager" ikke lenger fungerer som uttrykk for at man er genuint lei seg for noe man har gjort galt, men i stedet blir en legetimering for det man har gjort: Det var ikke så farlig likevel, man har jo sagt unnskyld.

Hadde det bare vært like enkelt når man forbrøt seg mot samfunnet som når man gjør det mot enkeltpersoner! Jeg kjører på rødt lys eller parkerer der jeg ikke har lov - men jeg sier "Beklager!", bør da ikke politiet slette boten? Jeg jukser med skatten eller lar være å betale for varene i butikken - men jeg sier "Beklager!", bør de da ikke ettergi meg gjelden? Jeg smugler noe ulovlig inn i landet - men jeg sier "Beklager!", bør jeg ikke da få beholde det?

Det kan være vanskelig å innrømme feil, men lett å si beklager - i hvert fall når man er oppdaget og ikke lenger kan bortforklare sine feil. Men ordet er ikke magisk. Et menneske har blitt ødelagt. Du vet du er skyld i det. Men du bryr deg ikke. Da hjelper det ikke å late som. Det hjelper ikke å si "beklager".

Gå til innlegget

Byrokratiske løgnere!!!!

Publisert rundt 1 måned siden - 226 visninger

Hva er poenget med å snakke om det når man ikke gjør noe med det?

"Det er behov for å styrke det selvmordsforebyggende arbeidet. På oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet har Helsedirektoratet, i samarbeid med [diverse andre], utarbeidet en ny handlingsplan for å forebygge selvmord og selvskading i perioden 2014-2017."

Fantastisk! En handlingsplan må ha vært akkurat det vi trengte! Det burde kanskje ha skjedd en reduksjon i antall selvmord og selvmordsforsøk - ikke minst når man tenker på at de som tok livet av seg i 2013 ikke kom til å gjøre det igjen i 2015. Men nei, tallet holder seg fortsatt høyt.

Blant unge voksne (15-49 år) i Norden er selvmord vanligste dødsårsak - vanligere enn trafikkulykker, overdoser og kreft. Helsedirektoratet skal derfor ha kredit for å peke på behovet for å "styrke det selvmordsforebyggende arbeidet" her i landet. Men hva skjer egentlig i praksis?

Når et menneske forsøker å ta livet av seg, blir hen kanskje bare henvist til utredning ved en poliklinikk om 6-8 uker. Det er lang tid når man har kommet til det punkt at man ikke orker ett minutt lenger. Den påfølgende tiden med utfylling av skjemaer oppleves muligens heller ikke så nyttig. For pasienten. Men kanskje det kan være interessant i forskningsøyemed - slik at man kan si mer om hva slags type mennesker som forsøker å ta livet av seg. Så kan man kanskje hjelpe noen andre en gang i fremtiden som passer med de samme kriteriene... Kanskje...

Er det dette Helsedirektoratet mente med "styrket selvmordsforebyggende arbeid"?

Kanskje ikke helt. Selv sier de: "Det overordnede målet med handlingsplanen er å redusere omfanget av selvmord og selvskading i befolkningen."

Jeg kunne nok ikke sagt det bedre selv. Det høres bra ut. Tenk så bra verden hadde blitt dersom også de ansatte i psykiatrien hadde sluttet seg til det? Og om de også hadde innsett at det viktigste for en suicidal pasient er ikke å få en diagnose og fylle ut et bestemt antall skjemaer, men å bli sett og ivaretatt som menneske? Gjenvinne litt håp og mening?  - - - Kanskje statestikken da virkelig hadde gått ned? Og kanskje noen som nå er døde, i stedet ville vært i live?

Helsedirektoratet oppgir følgende resultatmål: "God psykisk helse og mestring i befolkningen, redusert forekomst av selvmord og selvskading i risikogrupper, god oppfølging og ivaretakelse av etterlatte, pårørende og andre berørte, et kunnskapsbasert tjenesteapparat og kunnskapsbaserte strategier og tiltak."

Jeg bøyer meg i støvet! Det høres så bra ut! Tenk om dette ikke bare var ord, men også virkeligheten! Tenk så bra verden ville vært! Ikke minst hvis ordene "god oppfølging og ivaretakelse" også ble brukt om dem som befinner seg i risikogruppene!

Handlingsplanen omfattet perioden 2014-2017. Vi burde kanskje se resulateter snart?

Likevel er det nok flere i risikogruppene som også dette året har lurt på hvor "god oppfølging og ivaretakelse" er blitt av i den psykiske delen av helsevesenet. Jeg snakker om de selvskaderne som ble sydd uten bedøvelse på legevakta eller ble tiltalt på nedverdigende måter; om de suicidale som fikk beskjed av vakthavende lege om at de like godt bare kunne hoppe neste gang; om de mislykkede selvmordsforsøk som ble sendt ut alene straks overvåkingen på medisinsk avdeling var over.

Noen ganger får jeg lyst til å snyte meg i slipset på alle disse byrokratene!

Det hjelper nemlig ikke å lage fine handlingsplaner hvis dere ikke klarer å påvirke holdningen og kunnskapsnivået (både faglig og sosialt) hos dem som står nærmest pasientene!

Hører dere det, dere byrokrater?

Eller vil dere først lytte når statistikken taler? Igjen...

Gå til innlegget

Når du sier det, så tror jeg på deg

Publisert rundt 1 måned siden - 200 visninger

Fortell meg at jeg kan klarer det
Og jeg tror på deg
Det er vanskelig
Men da gir jeg ikke opp

Fortell meg at du har tro på meg
Og jeg tror på deg
Det er vanskelig
Men da får jeg likevel håp

Fortell meg at du er glad i meg
Og jeg tror på deg
Det er vanskelig
Men jeg trenger å vite det

Fortell meg at jeg er verd noe
Og jeg tror på deg
Det er vanskelig
Men du vet jeg kan føle det

Du kan si det med ord; Du kan si det med kroppen
Du kan si det med leppene; Du kan si det med hendene

Når du sier det
Så tror jeg på deg
Det gjør at jeg klarer
Livet

*

Fortell meg at jeg ikke kan klarer det
Og jeg tror på deg
Det er ikke vanskelig
Jeg har allerede gitt opp

Fortell meg at du ikke har tro på meg
Og jeg tror på deg
Det er ikke vanskelig
Jeg har allerede mistet håpet

Fortell meg at du hater meg
Og jeg tror på deg
Det er ikke vanskelig
Jeg har visst det lenge

Fortell meg at jeg ikke er verd noe
Og jeg tror på deg
Det er ikke vanskelig
For du vet jeg kan føle det

Du kan si det med ord; Du kan si det med kroppen
Du kan si det med leppene; Du kan si det med hendene

Når du sier det
Så tror jeg på deg
Det gjør at jeg gir opp
Livet

 

-------------------------------------------------------------------

Dette innlegget er en del av kampanjen BLOGGING MOT MOBBING. Denne kampanjen ble startet av bloggeren Ei_heks, og du kan lese om den her. I hele november skriver engasjerte bloggere innlegg mot mobbing og legger ut linken til innlegget sitt her. Bli gjerne med, du også!

 

Gå til innlegget

Din verdi skapes ikke av andre!

Publisert rundt 2 måneder siden - 363 visninger

Følelsen av å være verdiløs er trolig en av de verste følelsene man kan ha. Den kommer riktignok sjelden alene, men henger gjerne sammen med ensomhet, depresjon, mobbing eller ulike sykdommer, særlig kroniske.

"Tror du alle mennesker har verdi?" spurte en gang en psykolog meg. Jeg satt halvannen meter unna henne i et kvadratisk rom med dystre vegger. Jeg hadde lenge hatt en overhengende følelse av at jeg ikke orket leve mer, og en av grunnene var denne følelsen av totalt verdiløshet.

Å bli trakassert av ledelsen i flere måneder og presset ut av arbeidet fordi man har protestert mot sin nærmeste leders personalbehandling, kan gi en følelse av å være uten verdi for den arbeidsplass man har ofret tid og krefter, ja egentlig også helsa for. Slik er det nemlig i sykepleierbransjen. Når man forsøker å fortelle kolleger om hva som skjer, både i det ytre og i det indre, og de likevel ikke gjør noe, føler man seg enda mer verdiløs. Joda, jeg vet at de var redde. Men jeg ville ikke tidd stille om det var de som var i mitt sted. Men de tidde. Selv da jeg følte jeg ikke orket mer, forsøkte å gjøre det slutt og ba om hjelp, tidde de. Jeg måtte fortsette å pleie pasientene som om ingenting hadde skjedd; kollegene hadde nok med sine egne pasienter den dagen. Joda, jeg skjønner det. Men jeg ville ikke gjort det samme. Og selv om lederne visste hva som skjedde - at jeg skadet meg og forsøkte å avslutte det hele - gjorde de ingenting. Heller ikke psykologen jeg hadde fått kontakt med, gjorde noe.

"Tror du alle mennesker har verdi?" Da jeg ble stilt spørsmålet, var jeg ikke sikker på hva jeg skulle si. Jeg ble fristet til å smile lurt og vifte med pekefingeren samtidig som jeg fastslo at det var et lurespørsmål. Selvsagt har alle mennesker verdi. Og da måtte jeg jo også tenke at det har jeg også!

Men så enkelt er det ikke. Jeg har ingen tvil om at alle mennesker har verdi. Og jeg har heller ingen tvil om at alle mennesker har lik verdi. Men hva er det egentlig som bestemmer denne verdien? Og er denne verdien uforanderlig?

Halvannet år etter jeg ble stilt det spørsmålet, satt jeg i samtale med en psykiater. Nok en gang hadde jeg forsøkt å gjøre det slutt. Tiden hadde nemlig ikke leget noen sår. Det eneste jeg hadde lært meg var at dersom jeg ble borte, var det ingen som ville bry seg. Det er slikt man gjerne tenker - og så kommer den gode hjelper inn og peker på at "joda, det er mange som ville savne deg!" Den kommentaren kan noen ganger redde liv. Men jeg hadde lært at verden ikke er slik. Ikke for min del.

Jeg ble nesten helt borte, flere ganger, ikke fordi jeg egentlig ønsket, men fordi jeg mistet kontrollen og ikke så noen andre løsninger. Tilfeldighetene gjorde at jeg fortsatt er her. Jeg er glad for det. Men selv om jeg fortsatte å være her, forsvant venner og bekjente. Det slo meg at påfallende mange vennskap er basert på WIIFM - "What's In It For Me?" Mange er venner så lenge man kan få noe positivt ut av vennskapet - av typen "make me feel good". Slik som en skinnende ny Ferrari. Men det øyeblikket du begynner å skrante, og det øyeblikket du har behov for litt restaurasjon og hjelp, blir du skrotet.

Din verdi som venn ligger i å lyse opp andres hverdag, få dem til å le og smile, ta initiativ til middag eller en tur ut, hjelpe til lekser og eksamener, avlaste deres arbeidsoppgaver eller lytte til dem når de har det vondt. Kvitteringen kommer kanskje i form av takk, smil og klemmer, kanskje også fine komplimenter. "Du er bare best!"

I skyggen av marxismens klagerop ligger en fornemmelse av at menneskets verdi ligger i produktivitet. Kan vi arbeide og gi noe tilbake til fellesskapet, har vi verdi. Vi produserer noe, enten det er varer eller tjenester, og vi betaler skatt. Vi bidrar. Slik som aktive maur i en maurtue. Men det øyeblikket arbeidsevnen svekkes eller forsvinner, hvor blir det da av verdien? Hva kan man gi tilbake når man skifter rolle og brått blir den som trenger hjelp?

Det kan virke som om verdi kan måles i beundring. Er du en god sanger, skuespiller eller forfatter, kan du få beundring. Men ofte er det heller ikke nok. For å overleve, må du være best. I hvert fall på topp. Sang, musikk, dans, drama, sport, skriblerier, politikk, business... Jo mer beundret du er, jo mer verdi har du. Men hva skjer hvis beundringen dabber av? Hvor raskt synker ikke da også verdien? Supermennesket blir normalisert. Følelsen av å være verdiløs kan inntre raskt - og problemet løses kanskje med medikamenter eller annen rus.

"Tror du alle mennesker har verdi?" Jeg har sukket tungt utallige ganger ved tanken på dette spørsmålet. Selvsagt tror jeg det. Jeg så på psykiateren og følte at tårene presset seg på. "Hvis mennesker hadde verdi," sa jeg trist, men bestemt, "så ville vi ikke bruke tusenvis av kroner på ferie, klær eller julefeiring samtidig som mennesker drukner i middelhavet eller sulter i hjel i en sanddynge av en flyktningeleir. Og vi vet om det..."

Stemmen sprakk. Men jeg tror hun så poenget. Hun nikket alvorlig. Så skrev hun meg ut. Det var fullt på akuttavdelingen. Jeg måtte klare meg på egenhånd.

"Tror du alle mennesker har verdi?"

Jeg tror det fortsatt. Men i praksis oppleves det ikke slik.

Vi er oppvokst og sosialisert inn i et samfunn hvor vår verdi bestemmes ut ifra prestasjon og prestisje, positive tilbakemeldinger og bekreftelser fra andre. Selvsagt er det et håpløst prosjekt å overbevise seg at man betyr noe for noen når disse "noen" overhodet ikke bryr seg. Men det er likevel grunn til å bryte med dette.

Vi kan ikke gå gjennom livet og håpe på at noen andre bekrefter vår verdi - enten vi søker den gjennom gode karakterer, populære venner, et vakkert utseende, en veltrent kropp, en god yrkeskarriere eller andre statusobjekter. Det er like usikkert som å bygge et hus på sand. Når nederlag og motstand - de mørke skyene - kommer over oss og regnet høljer ned, vil grunnen falle sammen under oss. Selvbildet vårt vil rase sammen, og vi risikerer å gå inn i en dyp depresjon som vi kanskje ikke kommer ut av igjen. Kanskje prøver vi å løse problemet med medikamenter og andre rusmidler, eller kanskje forsøker vi å gjøre slutt på det hele, fordi vi ikke ser andre løsninger, fordi vi føler oss totalt verdiløse...

Jeg har vært der. Senest i dag. Det er ikke et sted det er fint å være. Men det er et sted det er lett å havne dersom man ikke er oppmerksom, dersom man ikke blir bevisst sine verdikvitteringer, og dersom man tillater å la sin verdi være basert på andres følelser og tilbakemeldinger.

Har du vært der? - I så fall vet du hva jeg snakker om.

Er du der nå? - I så fall trenger du å lese det jeg skriver. Du er en del av et system med dårlig valuta. Du må rive deg løs. Din verdi skapes nemlig ikke av andre. Deres humør, preferanser og synspunkter varierer stadig, og det blir et jag etter vind å holde selvbildet ved like på denne måten. Din verdi må skapes av deg selv - slik at den ikke kan rokkes når storm og uvær bryter løs og skyller inn over deg.

Det hjelper kanskje ikke at jeg sier til deg nå: "Du er verdifull, uansett hva som skjer!" Men det kan øves opp. Du kan stå med rak rygg uansett hva andre sier eller gjør - og uansett hva de ikke sier eller gjør. Din verdi ligger i at du er deg! Du er en verdifull skapning!

 

Gå til innlegget

Vi må hjelpe hverandre, offentlig psykiatri gjør det ikke

Publisert 2 måneder siden - 2146 visninger

Den 10. oktober er verdensdagen for psykisk helse. Det har det vært siden 1992. Hensikten er å fremme større bevissthet om psykisk helse i hele verden, og dagen markeres nå i over 150 land.

Årets tema er "noe å glede seg over". Det er en positiv vinkling. Glede, håp og mening står sentralt for psykisk helse. Det er viktig å ha noe man kan glede seg over, noe man kan håpe på, noe som gir mening. Problemet med mange psykiske lidelser og vansker er at de visker ut nettopp disse tingene. De gjør at mennesker ikke har noe å glede seg over, noe å håpe på, noe som gir mening.

Mennesker er sosiale vesner. Mange er likevel ensomme. Det gjelder uavhengig av om de er alene eller sammen med andre. Det kan da være vanskelige å finne glede, håp og mening. Disse tingene er nemlig svært ofte knyttet til følelsen av tilhøringhet, trygg selvfølelse og gode relasjoner.

Alle opplever vi gleder og sorger, oppturer og nedturer. Det er en del av livet. Fordelingen er imidlertid ikke jevn. For dem som har fått ekstra mye på den negative vektskålen, kan det være vanskelig å gjenopprette balanse og skape en meningsfull hverdag for seg selv. I stedet kan hverdagen handle om angst, tårer, isolasjon, nederlag, selvskading og endog selvmordsforsøk. Å opprettholde et liv som kun kjennes smertefullt kan være en stor utfordring, ikke minst når man samtidig overøses med kommentarer om at man bør ta seg sammen, tenke positivt, fylle sitt eget liv med glede og slutte å synes synd på seg selv. I tillegg kan det synes som om "alle andre" får det til.

Det er allment kjent og akseptert at vi alle har en psykisk helse og at vi alle kan bli psykisk syke. Likevel er det fortsatt knyttet stigma og stereotypiske fordommer til det å ha en psykisk lidelse. Det er som om samfunnets generelle 'bruk og kast'-mentalitet har funnet et ekstra godt jordsmonn og stadig står i full blomst.

Vi har jo alle vært triste og kjent på sorg - så hvordan skal man, om man ikke har kjent den enda dypere avgrunnen selv, kunne ha forståelse for at noen på grunn av 'depresjon' ikke orker komme på jobb eller klarer å konsentrere seg om studiene? Vi har jo alle vært redde og nervøse - så hvordan skal man, om man ikke har følt på den fullstendig lammende frykten selv, kunne ha forståelse for at noen på grunn av 'angst' ikke orker å komme på jobb eller klarer å fremføre foran klassen?

Når svært dramatiske ting skjer, hender det at samfunnet reagerer. Når noen på grunn av psykiske lidelser dreper eller er til fare for andre, da skriker man ut om at noe må gjøres. Vi tenker at det offentlige helsevesenet vil, bør, kan og må ta seg av saken. Noen ganger lykkes de. Andre ganger lykkes de ikke - slik som når en 15 år gammen jente blir drapsmann, etter å ha forsøkt å be om hjelp på grunn av sine psykiske problemer over lang tid. Ingen ville høre da hun ropte; først da det var for sent ble hun tatt på alvor.

Mellom 500-600 mennesker tar hvert år sitt eget liv i Norge. I andre land er tallet høyere. Årsakene er mange, og ofte forblir spørsmålet om hvorfor ubesvart. Men i mange tilfeller handler det om at man har mistet nettopp glede, håp og mening. Man orker ikke mer. Det betyr ikke nødvendigvis at man vil dø. Men livet kjennes for tungt å leve. Man orker ikke mer.

Ut fra samtaler og gjennomlesning av ulike blogger og artikler synes jeg det er en trend som går igjen angående offentlig psykisk helsevern. De som ikke har vært pasient der selv, eller som har vært i kontakt med dem på grunn av "lettere problemer" (noe som innen psykiatrien aldri vil si at det handler om "peanutter"), vil i mange tilfeller uttale seg positivt om den hjelpen som blir tilbudt. De som har vært i kontakt med psykiatrien på grunn av større problemer, enten som pasient eller som pårørende, gir derimot ofte uttrykk for skuffelse og skepsis. Typisk karakteriseres hjelpen med ord som ydmykende, avvisende, fraværende...

For alt for mange har møtet med psykisk helsevern gjort en vond og vanskelig situasjon enda verre. Pasienter som kunne kommet tilbake til et normalt liv, med skole, arbeid, familie og venner, blir i stedet svingdørspasienter.

Det er et stort problem at venner og familie, naboer, arbeidsgivere og kolleger ofte setter sin lit til det offentlige tilbudet når de ser noen sliter. Motivene kan være mange. Man kan være uvitende om hva det handler om - og i stedet basere seg på stigmatiserende fordommer og feilaktige ideer. Man kan være opptatt med sitt eget - og i stedet kan man i etterkant klandre den som avsluttet livet for at hen var egoistisk som ikke tenkte på dem som ble etterlatt. Man kan være redde for å gjøre noe galt - så derfor velger man å ikke gjøre noe.

Men den offentlige psykiatrien vil ikke redde dem som sliter. Den virkelige kilden til hjelp er mannen i gata, naboen, kollegaen, vennekretsen, familien, læreren, deg og meg. Det er vi som må vite hva vi skal gjøre - dersom vi tilfeldigvis skulle støte på et menneske, kjent eller ukjent, som er i ferd med å miste kontrollen og vurderer å avslutte livet.

Mange som har vært der selv har erfart at det ikke er noe hjelp å få fra det offentlige, verken fra legevakt, sykehus eller DPS. Er man heldig kan man få henvisning til utredning ved DPS om 6-8 uker. Den offentlige psykiatrien tar nemlig ikke tak i situasjoner der og da, ei heller i eksistensielle problemer som handler om glede, håp og mening. Det eneste de tilbyr er hjelp til å finne en mulig diagnose, slik at man kan forstå at det på grunn av en eller annen mental "defekt" har endt opp slik at pasienten nå vurderer å ta sitt eget liv. Forhåpentligvis går det over av seg selv. Hvis ikke... Ja, da vasker vi våre hender.

Flere hundre mennesker har tatt livet sitt mens de har vært i psykisk helsevern. Dette får ingen konsekvenser for institusjonene. For pasienten og de pårørende, derimot, er det ingen vei tilbake.

Det er lett å bortforklare slike hendelser - blant annet med at det er umulig å forutsi hvem som vil ta livet sitt og hvem som ikke vil det. Men ut fra det jeg selv fikk oppleve fra en kortere tur innom psykiatrien som pasient, tror jeg det er langt mer komplekst enn som så. Med tanke på hvor lett mange tar det når pasienter melder ifra om sine problemer, er det nok i mange tilfeller kun tilfeldighetene - eller de høyrere makter - å takke for at det ikke har gått galt med flere.

Den viktigste forebyggingen av psykiske liedelser og selvmord ligger utenfor psykiatrien. Det handler om hvordan vi behandler hverandre. Vi kan skape glede, håp og mening for hverandre. Og vi kan bryte ned glede, håp og mening for hverandre.

Det er verdensdagen for psykisk helse i dag. Jeg håper flere vil bli bevisst hvor viktige brikker vi er i hverandres liv. Vi kan late som vi ikke ser og gå videre på den andre siden av veien. Eller vi kan bite i det sure eplet og bry oss, slik som den selvoppofrende, barmhjertige samaritan...

Gå til innlegget

Lesetips

Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
12 dager siden / 2503 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
20 dager siden / 3305 visninger
28 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7600 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8206 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 1 måned siden / 2459 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
rundt 1 måned siden / 3893 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 2 måneder siden / 590 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 2 måneder siden / 608 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Karl Øyvind Jordell kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
30 minutter siden / 198 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
rundt 1 time siden / 198 visninger
Eivind Haarseth Olsnes kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5618 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5618 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 8 timer siden / 4371 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 4371 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5618 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Problemet Jerusalem
rundt 9 timer siden / 131 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Israel er en rasistisk apartheidstat. Nå venter mer konflikt og kriger
rundt 9 timer siden / 1771 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5618 visninger
Les flere