Sarah Nazeem Eriksen

Alder:
  RSS

Om Sarah Nazeem

Sykepleier og sosiologistudent

Følgere

670 arr på en natt...

Publisert 2 måneder siden - 200 visninger

Hvordan ender man opp slik? 670 arr på en natt. På mage, bryst, lår og skuldre. De fleste 3-10 cm lange. Stygt? Gjett om! Og det verste av alt - jeg gjorde det selv!

Det er dagen derpå. Hvorfor gjorde jeg det? Det vet jeg godt. Hvorfor velger jeg å skrive det her? Fordi jeg vet at det er noe mange ikke forstår.

Jeg har sett mennesker på gata, unge flotte jenter, med stygge arr på armer og/eller ben. Jeg må innrømme at jeg har lurt på hvorfor. Hvorfor skal man skade seg selv? Ødelegge den fine huden sin? Jeg må innrømme at jeg har tenkt at "de må være gale!" Og jeg kan innrømme at jeg samtidig har drevet på med det samme selv.

Jeg har sett filmopptak av mennesker fra andre, eksotiske kulturer som i nærmest ekstaseliknende tilstander har påført seg selv smerte. Slag, kutt, head-banging... Hvorfor? Det kan være en del av et anerkjent rituale. Det kan være et resultat av den manglende kontrollen som følger av en rituell transe. Jeg vet at mange vestlige mennesker ser på dette som heller primitivt. Og jeg synes ikke alltid det ser så smart ut selv. Ja, for hvorfor skal man ødelegge seg selv? Sin egen kropp?

Vi har i vesten flere hundre år med overlegenhetstradisjon; vår egen livsstil, våre normer og verdier, vårt utdanningsnivå, vår kunnskap og vårt politiske styresett - dette var viktige byggestener som måtte spres til resten av verden. "Sivilisasjon" var det noen som kalte det. Og for noen handlet det om å redde andre fra en primitiv tilværelse.

Men hvor smarte og overlegne er vi egentlig i vesten? Jeg har sett mange mennesker påføre både seg selv og andre skade gjennom tobakksrøyking. Selv om det de siste tiårene er blitt økende opplysning og flere kampanjer om røykingens skadevirkning, er det likevel mange som fortsetter. Jeg skriver IKKE dette for å rakke ned på røykere. Jeg ønsker bare å vise hvordan sosiale normer - som er sterkt knyttet til kulturer og subkulturer - danner grunnlag for hva et samfunn aksepterer og hva som ses på som avvik eller "galskap".

Det er så lett å se ned på kulturer og praksiser som er annerledes enn våre egne, dvs. det vi er vant til å se.

Jeg vet at mange som røyker kan føle seg støtt når man snakker om røyking som noe negativt. Derfor vil jeg bare understreke igjen at det ikke er poenget mitt her. Men vi kommer uansett ikke unna at røyking er skadelig. Poenget mitt er at det likevel er sosialt akseptabelt, innenfor dette samfunnets rammer, å gjøre det. Jeg kunne også nevne godteri - det er ikke bra, men mange spiser det for det. Ofte i store kvanta.

Det som likevel skiller selvskading fra disse tingene, er at det handler om å påføre kroppen smerte. Motivasjonen vil variere, men i mange tilfeller handler det om en nødløsning for å dempe andre former for smerte. Sorg, angst, selvforakt, ensomhet...

Tidligere trodde man at røyking var et godt medisinsk legemiddel, særlig mot lungesykdommer. Man trodde også at sår hadde behov for å luftes for å gro. Men dette er ting som vitenskapen og forskning har tilbakevist. Også selvskading har sine myter. En av dem er at det handler om å få oppmerksomhet. De færreste som selvskader har dette som mål. De fleste forsøker å skjule det, og de skjuler det ofte i mange år før de eventuelt sier det til noen. Motivet for å si ifra kan være at man ønsker å slutte med selvskadingen eller å få hjelp til å takle den emosjonelle smerten på andre måter enn ved å skade seg selv.

670 arr. På mage, bryst, lår og skuldre. Med vilje unngikk jeg armene, selv om de er lettere tilgjengelig og huden der er tykkere. Men jeg kuttet ikke for at noen skulle se det. Ingen skulle vite om det.

Så hvorfor skriver jeg det her? Fordi jeg vet at det er mange andre der ute som påfører seg skade på liknende vis. Jeg håper at de vil ta kontakt med noen og be om hjelp. Ofte hjelper det bare å snakke om det. Andre ganger kan det være behov for profesjonell hjelp. Men jeg vet også at det er så mange der ute som ikke forstår hva selvskading handler om. Som kanskje tenker at det handler om selvmordsforsøk eller oppmerksomhet.

Det er en kjent sak at manglende kunnskap fører med seg fordommer, avvisning og avstand. Fremmedfrykt - man frykter for det som oppleves fremmed, for det man ikke er vant til å se. Det som oppleves som 'avvik' eller 'galskap'. Men slik kan man gjøre vondt verre for den som har problemer.

Det er alltid et spørsmål om hvem som er offer og hvem som trenger sympati. Mange vil nok føle seg som offer idet de blir innviet i andres selvskadingsproblematikk og emosjonelle smerte. Men la oss heller lage et bilde: Det er den som står på stranden som er best rustet til å hjelpe den som er i ferd med å drukne der ute. Fremgangsmåten bør være den samme: Ivareta egen sikkerhet, samtidig som man gjør noe - enten direkte selv, eller ved hjelp av andre (profesjonell hjelp).

Det er ikke verd å påføre seg selv skade. Men det kan være ganske vanskelig å slutte hvis man først har begynt. Slik som med røyking. Eller sukkersug og kaffe, for den saks skyld. Vi har ulik sårbarhet og ulik avhengighet. Men så lenge vi alle er del av hverandres verden, har vi alle en mulighet til å hjelpe hverandre.

Det var vel derfor jeg valgte å skrive om dette nå. Jeg håper at flere vil forstå. Ikke for min egen del - meg vil dere aldri se. Men det kan hende dere kjenner noen. Noen som trenger deres hjelp. Kanskje skal det ikke så mye til. Kanskje kan du redde et liv.

 

(Se ev. også innlegget mitt "Vær forsiktig... Jeg trenger hjelp!" på Dagbladet Debatt)

Gå til innlegget

Kjære psykolog, kjære psykiater

Publisert 3 måneder siden - 200 visninger

En bussjåfør kan ikke sove på jobb. Det kan ikke du heller...

Kjære psykolog, kjære psykiater

Du var en fremmed da jeg møtte deg første gang. I løpet av få minutter begynte du å spørre om de største hemmelighetene i mitt liv, om de vanskeligste følelsene, om de vondeste minnene, om de mørkeste tankene. Jeg hadde lest spillereglene. Du skulle spørre, jeg skulle svare. Og du spurte, og jeg svarte. Så godt jeg kunne. Der og da.

Jeg hadde nettopp opplevd mitt livs største krise. Selvsagt var jeg alltid klar over de vonde tingene som tidligere hadde skjedd og som fortsatt verket, som fortsatt preget meg og plaget meg med jevne mellomrom. Men jeg fungerte bra i hverdagen. Klarte meg selv på alle måter. Men da den siste krisen kom, ble det for mye. Det var som om en diger kjempe hadde satt seg på tårnet i Pisa: Nå veltet det; traff bakken med et brak. Den hvite marmoren knuste og steinene sprutet utover.

De som så det, gikk bare videre. Jeg ble liggende der alene, knust i biter som ikke klarte samle seg igjen på egenhånd. Da jeg ennå stod oppreist, hvor skjev jeg enn var, hadde jeg lenge håpet at noe skulle skje så jeg kunne bli rett igjen; nå var jeg i stedet blitt mer ødelagt enn noen gang. Jeg hadde klart meg lenge; nå klarte jeg meg ikke mer. Håpet var like knust som hjertet mitt. Jeg hadde mistet troen på livet.

Det var slik jeg kom til deg. Det første møtet. Du var et fremmed menneske for meg. Jeg burde vært et fremmed menneske for deg. Men det var jeg ikke. Jeg var en pasient. Bare en pasient. Noe mer ble jeg aldri i løpet av de månedene jeg snakket med deg. Jeg hadde håpet du ville hjelpe meg å bli hel igjen. Det ble jeg heller aldri. Du klarte ikke se meg som noe annet enn en haug med grus og sprukne marmorsteiner. Du ville ikke tro meg da jeg sa at jeg en gang hadde vært et tårn.

Kjære psykolog, kjære psykiater. Jeg var klønete da jeg traff deg. Jeg var redd. Jeg var forvirret. Jeg var knust. Jeg hadde mistet troen på livet. Du spurte, og jeg svarte. Så godt jeg kunne. Der og da. Men du ville ikke tro meg da jeg sa at jeg en gang hadde vært annerledes. Det var heller ikke så mange måneder siden. Det var likevel fortid. Du spurte, og jeg svarte. Men du trodde meg ikke.

Jeg forsøkte å fortelle hvordan jeg følte meg. At jeg ikke orket mer nå. Du smilte. Trodde ikke på det. Du forsøkte å fortelle meg at jeg egentlig ikke følte det heller, det var bare noe jeg trodde. Jeg hadde jo klart meg så fint tidligere, der jeg hadde ligget på samme plass i alle år. Men du ville ikke tro meg når jeg fortalte at jeg en gang hadde vært et tårn. Det du så var bare en haug med grus og sprukken marmor.

Kjære psykolog, kjære psykiater. Du sitter med nøkkelen til liv og håp for mange. Tenker du noen gang over at den måten du møter dem på, både kan åpne og lukke døren? Du fortjener all ros og vil nok glede deg over å ha gjort en god jobb når pasienten din blir bedre. Men hva når pasienten din blir verre? Har du noen gang tenkt på at du kan være den siste instans av håp som noen møter på en lang, vond og ensom vandring? At ditt sure ansikt, dine irriterte kommentarer, dine ledende spørsmål, din manglende interesse eller dine bagatelliserende holdning kan være det som slukker den siste gnist av håp om at noe kan bli bedre, om at det kan være et liv verd å kjempe for?

Kjære psykolog, kjære psykiater. Du kan vaske hendene og riste støvet av føttene dine. Du trenger ikke bry deg, selv om du får betalt for det. Du kan planlegge neste middag, tenke på neste ferie, stirre på den lille flua der borte på veggen. Du kan nikke forståelsesfullt og mumle "uhum" og "jeg skjønner" - selv om tankene dine kretser rundt siste episode av Paradise Beach. Du kan glede deg til timen er over, slik at du endelig kan få gått en tur ut og tatt en røyk. Veksle noen hyggelige ord med en kollega.

For det var derfor du kom på jobb i dag, var det ikke?

Kjære psykolog, kjære psykiater. Jeg skulle ønske du forstod hvor viktig det er å se pasienten din og at du ville lytte til hva pasienten din sa. Eller, forresten, det er ikke det jeg skulle ønske. Jeg skulle ønske du forstod hvor viktig det er å se det mennesket som sitter halvannen meter foran deg, og at du ville lytte til det han eller hun forsøker å fortelle deg. Du lengter kanskje etter den røyken eller etter kjøttkakene du skal spise til middag. Men foran deg sitter en som kanskje lengter etter livet. Etter trygghet, etter forståelse, etter noen som bryr seg. Du kan være den som redde ham/henne. Men du kan også være den som velter ham/henne over kanten på stupet.

Er dette noe du tenker over?

En bussjåfør kan ikke sove på jobb. Det kan ikke du heller...

 

Gå til innlegget

I disse dager advares foreldre i Norge mot selvmordsfare blant ungdom på grunn av den amerikanske Netflix-serien "13 Reasons Why", som tar for seg årsakene til den 17 år gamle Hannah Bakers selvmord.

her La meg først poengtere er at dette ikke er en serie som kan anbefales for alle. Den kan trigge selvmord hvis man allerede skulle slite med depressive tanker eller sterke ønsker om å dø. Jeg har snakket med folk som har slitt i årevis med begge deler - uten at de følte seg trigget av "13 Reasons Why". Men jeg har også hørt at andre som sliter, har fått en ny "down"-periode etter å ha sett serien.


For at jeg i det hele tatt skal poste et innlegg om "13 Reasons Why", er det viktig for meg å understreke dette. Mange eksperter advarer mot serien som en selvmordstrigger. Disse advarslene bør absolutt tas på alvor. Noen kan bli inspirert av selvmordssenen. Andre kan bli trigget av det som kan virke som et "hevnmotiv" fra Hannahs side. Her mener jeg serien kan misforstås: Hvis man tror den handler om hevnmotiv, kan man både komme til å nære motvilje mot Hannah ("For en dramaqueeen!") eller selv bli inspirert til å "straffe" andre som har gjort en urett med å begå selvmord.

Dette innlegget handler om Hannah Bakers selvmord. Hva er det egentlig serien forsøker å fortelle oss? Har vi noen nytte av selvmordet?

I Trondheim har nå rektorer i grunnskolen skrevet et brev til foreldre der de advarer mot serien som svært mange ungdom følger med på, spesielt i disse dager: "Mai er en særlig utfordrende måned med mange arenaer hvor ungdom utsettes for ulike typer press, som eksamen, rus og kanskje brutte forventninger om å høre til." Du kan lese mer om dette brevet her. Jeg vil ta med ett relevant utdrag fra brevet her:

"Vi vet at Netflix-serien «13 Reasons Why» går som en farsott blant tenåringer. Serien handler om Hannah på 17 som tar sitt eget liv og som etterlater seg kassettopptak der hun peker på 13 grunner til å begå selvmord. Serien er av ulike instanser kritisert for å forherlige selvmord, og har vakt debatt både i Norge og i utlandet."

Dette sitatet er godt - fordi det viser hvor og hvordan serien kan misforstås. Det gjelder ikke bare av dem som advarer, men også av de som blir påvirket negativt og de som ikke blir påvirket. Jeg vil gå videre med to punkter:

1. "hun [Hannah Baker] peker på 13 grunner til å begå selvmord"

2. "serien ... forherlige[r] selvmord"

For å ta det siste først: Blir selvmord forherliget i serien?

I seriens siste episode skildres Hannah Bakers selvmord temmelig detaljert og naturtro. Hun fyller i badekaret, krabber oppi, kutter seg dypt i armene med et barberblad og blør så i hjel... Vi får så se foreldrenes sjokkerte reaksjon idet de finner henne. Det er ikke vanskelig for en tilskuer å se smerten både i Hannahs handling og i foreldrenes reaksjon. Eller, det bør ikke være vanskelig...

Det er dette som har vært produsentenes poeng - å få frem det grusomme med et selvmord, både for den det gjelder og for de etterlatte. Serien får også frem hvordan andre reagerer på Hannah Bakers selvmord, ikke minst venner og klassekamerater. Reaksjonene er vonde. Skyld, sinne, forvirring, usikkerhet... Dette er en skildring av virkeligheten.

Det er ingen forherligelse av selvmord - med mindre man da misforstår (slik jeg har nevnt over). Man må ikke tenke at Hannah Baker gjør en riktig handling; hun er drevet til fortvilelse, har mistet alt håp og gjør den ene handlingen som for evig tid umuliggjør å finne en løsning eller å få et bedre liv.

Produsenten mente det måtte sterke virkemidler til for å få ungdom til å forstå de alvorlige konsekvensene som mobbing, utestenging og liknende kan føre med seg. Voksne har like stort behov for å forstå. Og lære. Alle, ung som gammel, trenger å forstå konsekvensene av sine handlinger, både av det man gjør, og av det man ikke gjør. Det siste er noe som også kommer klart frem i filmen. Det kan her misforstås dit hen at Hannah Baker klandrer de som ikke stilte opp for henne (noe man ofte gjør som deprimerte, når alt bare oppleves svart). Men tenker vi slik, mister vi en av de viktigste lærdommene vi kan få fra filmen.

Dette bringer oss over på det første punktet: "hun [Hannah Baker] peker på 13 grunner til å begå selvmord". Det er ikke det hun gjør. Serien peker slett ikke på 13 GRUNNER TIL å begå selvmord. Det finnes nemlig ingen GRUNNER TIL å begå selvmord. Derimot finnes det ÅRSAKER til at det skjedde. Disse årsakene er som regel svært sammensatte. Det kommer også frem i serien.

Det er dette jeg vil si er seriens viktigste poeng:

Når noen begår selvmord, ikke minst unge mennesker, som på utsiden kanskje kan se flotte og vellykkede ut, blir omgivelsene ofte stående som et spørsmålstegn. "Det kom som lyn fra klar himmel," pleier man ofte å si for å beskrive sin overraskelse over at nettopp den personen har tatt sitt eget liv. Men lyn kommer aldri fra klar himmel. Ofte har det vært tegn på forhånd - mørke skyer som har begynt å vise seg i horisonten. Kanskje er vi for travelt opptatt med vårt eget til at vi legger merke til det. Men de er der. Og de kommer gradvis nærmere.

Etterlatte blir ofte sittende igjen med spørsmål om HVORFOR? Og det finnes alltid, i alle fall nesten alltid, et DERFOR. Det er det denne serien gjør: Den viser hvordan ulike forhold virket sammen til at Hannah Baker ikke orket mer og derfor valgte å avslutte livet. Den besvarer hvorfor. Den viser både hvordan hendelser, som i noen tilfeller kanskje ikke var så "big deal" for de involverte, likevel kunne ha stor betydning for et annet menneskes liv. Den viser hvordan ensomhet og følelsen av å være utenfor, kan virke nedbrytende på selv sterke personer - slik Hannah Baker egentlig er.

Et sårt punkt er hvordan Hannah Bakers nære venn, Clay, også trekkes inn som en medvirkende årsak til selvmordet. Clay var annerledes, og han ble ikke nevnt som årsak fordi han hadde gjort noe galt. Her var problemet hva han ikke hadde gjort. Her er han forøvrig ikke alene. Og dette er et viktig poeng: Når noen har tatt livet sitt, vil de etterlatte ofte spørre seg om de kunne gjort noe annerledes. Og i de aller fleste tilfeller vil svaret være ja.

La meg understreke at ingen kan gjøres ansvarlige for et annet menneskes selvmord - selv om mobbere, overgripere etc. så absolutt bør se seg selv i speilet og erkjenne sitt ansvar. Men de som klandrer seg selv for hva de ikke gjorde, bør ikke gå resten av livet å bære skyld. Vi er alle ansvarlige for vårt eget liv; vi skal ikke - og kan ikke - ta på oss ansvaret for andres liv. Men det betyr ikke at vi ikke kan lære den viktige lekse det er at alt vi gjør, kan påvirke andre - både på godt og vondt. Og vår likegyldighet eller feighet, kan ha samme virkning.

Serien viser hvordan vi alle er brikker i hverandres liv!

For å konkludere: "13 Reasons Why" er ikke en forherligelse av selvmord, og peker heller ikke på grunner til å begå selvmord. Det er ingen grunner som er gode nok til å ta sitt eget liv. Hvor slemme, dumme eller onde andre enn har vært, er de ikke verd å dø for!!! Men vi må være bevisst hvordan vi behandler hverandre. Selv små ufine kommentarer, eller små forsømmelser (enten det handler om utestengelse, dårlig tid, eller feighet), kan ha alvorlige konsekvenser. Vi har alle ansvar for vårt eget liv; og vi har alle et ansvar for hverandre. Har vi munn og evne til å snakke - så la oss bruke den til å bygge hverandre opp! Har vi hjerne og evne til å tenke - så la oss bruke den til å ta vare på hverandre!

 

--------------------------------

Har du tanker om selvmord, ta kontakt med noen! Om ikke du vil snakke med venner eller familie, kan du her finne ulike hjelpetelefoner du kan bruke! Husk: Det er viktig å snakke om det!

Gå til innlegget

Ensom - men ikke alene...

Publisert 4 måneder siden - 220 visninger

To mennesker kan bo i samme hus, spise ved samme bord og ligge i samme seng - likevel kan de føle seg ensomme. Dypt inne i skogen, i en liten hytte, kan en eldre mann ha bodd alene i flere tiår - uten at han noen gang har følt seg ensom.

Ironisk? Kanskje. Men det er stor forskjell på det å være alene og det å være ensom.

Én forskjell ligger i at det ene er synlig og målbart, mens det andre ikke er det: Vi kan se og telle at et menneske er alene. Å være ensom er derimot en subjektiv opplevelse, en følelse som ingen andre kan se og kanskje heller ikke gjette seg til.

Et menneske som er alene, kan godt føle seg ensomt. Men det trenger ikke være tilfellet. Noen mennesker trives best alene, ja, for noen oppleves sosialt samvær mer belastende enn positivt. Noen foretrekker å være alene, har det bra og klarer seg fint, uten at de har noe savn eller ønske om samvær med andre.

Å føle seg ensom har med andre ord ingenting med hvor mange mennesker man har rundt seg å gjøre. Det handler om et savn av ønsket kontakt med andre. Det sier seg imidlertid selv at sannsynligheten for å oppnå slik kontakt med andre, er større når man har mange mennesker i nærheten enn når man er alene. Men selv i en by med millioner av mennesker, på en skole eller arbeidsplass med hundrevis av andre som arbeider mot samme mål, eller i et hjem der man deler hverandres intime sider, kan man føle seg dypt ensom. Det er noe med den sosiale kontakten som mangler for at man skal føle seg hel...

Den tyske dikteren Christoph August Tiedge (1752 - 1841), da noe som illustrerer dette svært treffende:

"Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg."

Sitatet viser to aspekter ved ensomhet. Det ene handler om glede: "Delt glede er dobbel glede." Har du noen gang sett på en vakker solnedgang og ønsket at du hadde noen å dele den med? Soloppgangen er et klassisk eksempel, men det illustrerer hvordan vi gjerne ønsker å dele de ting som vi selv finner glede av. Har du noen gang blitt overfalt av en venn som i ren ekstase bobler over etter å fortelle deg en god nyhet? Eller kanskje du har boblet over selv?

Responsen på gledelige nyheter vi deler med andre, er som regel positiv. "Er det sant? Å så flott! Dette var gøy! Nå ble jeg glad!" Dette skaper "dobbel glede" i dobbel forstand: Det blir to (eller flere) personer som gleder seg over den gode nyheten (dobbelt så mange gleder seg), samtidig som den glede vi opprinnelig følte, blir forsterket (vår egen glede blir fordoblet). 

Denne mekanismen kan også illustreres gjennom hva som skjer hvis vi møter det motsatte: Hvis vår gledelige nyhet blir møtt med likegyldighet, latterliggjøring eller negative kommentarer, vil gleden reduseres. Det er vanskelig å holde fast ved en glede som blir møtt på denne måten. Det er derfor vi har fått begrepet "gledesdreper"...

Det andre aspektet ved ensomhet, illustreres i sitatet fra Tiedge som sorg: "Delt sorg er halv sorg." Å dele byrder av skuffelser, sorger, nederlag og andre smerter, gjør i de aller fleste tilfeller at byrden blir lettere. Det gjør det vonde lettere å bære. Tenk bare på hvor mye lettere det blir å flytte et bord når dere er to som bærer det - i motsetning til om du måtte bære det alene.

Igjen kan mekanismen illustreres gjennom det motsatte: Hvis vi blir møtt med likegyldighet, latterliggjøring eller negative kommentarer når vi forsøker å dele våre smertefulle erfaringer og byrder, vil byrden bli tyngre. Det er det vi kaller å "strø salt i såret", "helle bensin på bålet" og "legge stein til byrden"...

Så, hva er det egentlig ensomhet handler om?

Det handler ikke om antall mennesker man omgås (kvantitet), men om aspekter ved de relasjonene man faktisk har (kvalitet). Det handler om ikke å ha noen man kan dele sine gleder og sorger med. Jeg snakker ikke her først og fremst om fysisk ikke å ha noen man kan formidle informasjon til, men om måten denne informasjonen blir tatt imot på.

Derfor kan to mennesker ligge i samme seng og føle seg dypt ensomme, dypt ulykkelige - for følelsen av ensomhet, fører ofte med seg sorg og psykisk smerte. Det var nettopp det som ble illustrert av sitatet fra Tiedge: Når gleden ikke blir møtt, blir den redusert. Og når sorgen ikke blir møtt, blir den forsterket. Man går i minus på det positive (glede), og i overskudd på det negative (sorg).

Ensomhet kan være farlig og helseskadelig, i verste fall dødelig. Jeg vil ta med en siste illustrasjon, personlig denne gangen, for å vise hvorfor:

Jeg vokste opp som enebarn - jeg var vant til å være alene, særlig i feriene, men jeg lærte raskt å underholde meg selv. Jeg led aldri som enebarn - unntatt når foreldrene mine kranglet eller jeg følte at jeg måtte passe på dem så de ikke ble sinte eller triste. Jeg kunne ikke snakke med dem om hva jeg følte, og heller ikke med andre - at vi var en dysfunksjonell familie var en dyp hemmelighet. Tross gode venner, klassekamerater, slektninger, naboer, lærere, trenere og lagkamerater følte jeg meg ensom. Det var en byrde som med årene ble tyngre og tyngre. Hjemme gråt jeg; ute smilte jeg. Men aldri hadde jeg følt meg mer ensom enn da jeg ga opp alt og ikke så andre løsninger enn. Jeg gjorde et oppriktig forsøk, men mislyktes. Redd og forvirret ba jeg en venn om hjelp. Hun var hyggelig, og sendte meg videre til en annen bekjent, som etter et par dager fikk meg på DPS. Jeg følte meg som en "het potet" som ingen ville holde. Følelsen av å være uten verdi ble sterkere. Utenom de 10-15 minutter lange samtelene var jeg alene - og jeg følte meg bare enda mer ensom. Følelsen av verdiløshet, håpløshet og ensomhet ble videre forsterket da psykologen på DPSen ikke ville tro på at jeg hadde forsøkt å ta livet mitt, men kalte det selvskading. Hun virket mer opptatt av at jeg ikke hadde kjæreste. Men mitt problem var at jeg hadde mistet troen på livet, ikke at jeg var alene...

Sorg som ikke blir møtt, blir forsterket - uavhengig av hva slags relasjon det handler om: Ektefeller, venner, familie, kolleger, elev/lærer, pasient/behandler...

Ensomhet er et omfattende sosialt problem, et samfunnsproblem - som kanskje bare kan måles indirekte i form av fysiske og psykiske helseplager, sykemeldinger og for tidlig død. Det er likevel et problem som vi alle kan gjøre noe med. Vi må våge å bry oss om andre, våge å være til stede og komme i møte, våge å åpne opp.  Både for gleder og sorger...

Gå til innlegget

Krise i psykiatrien

Publisert 4 måneder siden - 246 visninger

Nylig leste jeg en kommentar til en kronikk om psykisk helsevern som var så god - så viktig og riktig - at jeg ikke kan la den passere ubemerket hen.

Selve kronikken ble publisert på NRK Ytring i mai 2014, og het "Krise i psykiatrien". Den handlet om nedlegging av spesialistenheter i psykiatrien - noe forfatteren, Christian Torseth, peker på som et brudd med regjeringens løfte om å satse på psykiatrien. Innlegget har noen gode poenger, og jeg vil derfor ta med et par utdrag før jeg kommer til den kommentaren jeg ville dele:

"Forskning utført av psykiater Ellen Kjærulf Jepsen ved Modum Bad viser at hardt rammede traumepasienter ikke får noen bedring av poliklinisk behandling. Pasientene har ofte hatt store plager i mange år før de kommer til Modum, men etter bare tre måneder på spesialistenhet har de god bedring. Når de så returnerer til sine hjemsteder, har den polikliniske oppfølgingen igjen svært liten effekt. Disse pasientene er med andre ord avhengige av det spesielle tilbudet som f.eks. traumeenhetene ved Nordlandssykehuset og Modum Bad tilbyr.

Årsaken til at poliklinisk behandling ikke fungerer, er at traumebehandling er svært spesialisert. En velmenende og ellers kompetent psykolog har ikke den nødvendige erfaring for å behandle pasienter med dissosiative lidelser og komplekst post-traumatisk stressyndrom (PTSD). I mange tilfeller identifiseres ikke engang den underliggende årsaken, og behandlingen konsentrerer seg i stedet om symptomer. Dem er det så mange av at kulden brer seg i kroppen: depresjon, angst, spiseforstyrrelser, mareritt, sosiale fobier, selvskading, problemer med å regulere følelser, kroppslige plager, dissosiative lidelser osv."

Dette er et veldig godt poeng. Når en psykolog - selv om han/hun ellers er både flink og omsorgsfull - mangler erfaring med slike kompliserte diagnoser, vil andre tolkninger og diagnosefunderinger kunne komme i veien for den rette behandlingen. Pasienten kan da bli verre i stedet for bedre - siden han/hun blir møtt på feil måte. Det er som med kriminalsaker: arresterer man feil person, er det ikke bare et justismord (en urettferdighet) mot den som blir arrestert, men det er også en skyldig person som går fri. Hvis pasienten antas å ha feil diagnose, vil tiltak kunne oppleves direkte krenkende eller virke skadelig på andre måter, samtidig som det egentlige problemet "går fri".

Kronikker og debattinnlegg på NRK Ytring pleier å bli kommentert av leserne. "Krise i psykiatrien" fikk mange kommentarer, og en av dem er så utrolig bra fordi den så godt illustrerer problematikken som tas opp - og hvor vanskelig det er for en "pasient" å havne i et system som ikke forstår ham/henne. Kommentaren er skrevet av Renate Lyse Halseth:

"Jeg er så enig. Og sentralt står manglende forståelse av hva komplekse traumelidelser er. Jeg var en gang med på en konferanse med Ellert Nijenhuis, da han deltok på en verdikonferanse ved Betania Malvik. Midt under konferansen tok han et lite rollespill. Han spurte om en av deltakerne i salen kunne tenke seg å spille pasient. Da vedkommende hadde stilt seg opp, ba Ellert sju andre komme opp og stille seg bak pasienten. Han sa at de sju personene representerte utspaltede deler som ingen ser, men som pasienten hører. Han instruerte traumedelene om å si ei setning, uansett hva spørsmålet fra behandleren var skulle de gjenta setningen. Så spurte Ellert pasienten: "Hvordan har du det?". Pasienten sto der og skulle svare mens de sju traumedelene snakket i kor. "Jeg vil hjem". "Jeg har bare lyst å skade meg". Jeg vil bli her". "Jeg vil til mamma"." "Jeg er rasende". "Jeg tør ikke være her, noen er sinte". "Jeg vil gjemme meg". Så ser Ellert utover salen og sa "Hvordan tror du det er å være en slik pasient, som skal vurderes for innleggelse eller utskrivelse."."

Verken psykologer eller psykiatere kan lese andres tanker, selv om de forsøker å forstå og fortolke hva som foregår. Men det de ser, er kun det de har foran seg. Hva som kommer til uttrykk fra pasienten, kan være tvetydig, selvmotsigende eller uforståelig. Hvis psykologen ikke ser at det kan ligge noe mer bak enn akkurat det som blir ytret der og da, vil han/hun kunne trekke andre konklusjoner om pasientens problem enn det som egentlig er tilfellet.

Jeg synes dette er viktig å dele - det er en problematikk som både behandlere, politikere, pasienter og pårørende bør være klar over. Ellers risikerer man å sette all sin lit til et hjelpeapparat som egentlig ikke fungerer, og som i stedet kan gjøre vondt verre for den som er blitt syk.

Jeg skriver dette både som sykepleier og på bakgrunn av min erfaring som pasient på DPS etter en vond arbeidskonflikt. Det kronikken og kronikkommentatoren beskriver, illustrerer mitt eget møte med den offentlige psykiatrien. Resultatet var at det allerede kaotiske hodet mitt bare ble enda mer kaotisk; "jeg" ble mer og mer borte og endte opp med å gjør ting - for å skade meg selv - som jeg ellers aldri ville ha gjort.

Jeg tror det også illustrerer hva mange andre føler, men noen vil kanskje være for slitne til å skjønne hva som skjer eller sette ord på det. De trenger derfor hjelp utenifra. Fra mennesker med riktig kompetanse, ikke kun stillingsautorisasjon. Når spesialisttilbud nedprioriteres av politikere, synes jeg derfor det er helt riktig å kalle det en "krise i psykiatrien".

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Hvem er vi?
av
Svein Skjei
rundt 9 timer siden / 59 visninger
0 kommentarer
FÅ BORT SIDEMÅLSSTILEN
av
Arne Jørgen Løvland
rundt 10 timer siden / 86 visninger
0 kommentarer
"Me er alle individ!"
av
Per Kristian H. Sætre
rundt 12 timer siden / 806 visninger
0 kommentarer
Når vi mister oss sjølv
av
Emil André Erstad
rundt 17 timer siden / 802 visninger
0 kommentarer
Jattelova
av
Sigmund Voll Ådnøy
rundt 17 timer siden / 159 visninger
0 kommentarer
Vannet ditt er også politikk
av
Toril Hofshagen
rundt 19 timer siden / 243 visninger
3 kommentarer
Et mirakel
av
Bjørn Erik Fjerdingen
rundt 19 timer siden / 104 visninger
0 kommentarer
Sunn økonomisk politikk ?
av
Ole Paulshus
rundt 19 timer siden / 526 visninger
0 kommentarer
Nittitallsnostalgi i lekeland
av
Åshild Mathisen
rundt 21 timer siden / 1239 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Toril Hofshagen kommenterte på
Vannet ditt er også politikk
38 minutter siden / 243 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Messias-komplekset
rundt 7 timer siden / 571 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 8 timer siden / 938 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 8 timer siden / 938 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Troens tvil, mistillit og troløshet
rundt 8 timer siden / 624 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Messias-komplekset
rundt 9 timer siden / 571 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Mellom grenseløs freidighet og smålighet av tilnærmet samme format
rundt 10 timer siden / 763 visninger
Les flere