Sarah Nazeem Eriksen

Alder:
  RSS

Om Sarah Nazeem

Sykepleier og sosiologistudent

Følgere

Vi må hjelpe hverandre, offentlig psykiatri gjør det ikke

Publisert 10 dager siden - 1809 visninger

Den 10. oktober er verdensdagen for psykisk helse. Det har det vært siden 1992. Hensikten er å fremme større bevissthet om psykisk helse i hele verden, og dagen markeres nå i over 150 land.

Årets tema er "noe å glede seg over". Det er en positiv vinkling. Glede, håp og mening står sentralt for psykisk helse. Det er viktig å ha noe man kan glede seg over, noe man kan håpe på, noe som gir mening. Problemet med mange psykiske lidelser og vansker er at de visker ut nettopp disse tingene. De gjør at mennesker ikke har noe å glede seg over, noe å håpe på, noe som gir mening.

Mennesker er sosiale vesner. Mange er likevel ensomme. Det gjelder uavhengig av om de er alene eller sammen med andre. Det kan da være vanskelige å finne glede, håp og mening. Disse tingene er nemlig svært ofte knyttet til følelsen av tilhøringhet, trygg selvfølelse og gode relasjoner.

Alle opplever vi gleder og sorger, oppturer og nedturer. Det er en del av livet. Fordelingen er imidlertid ikke jevn. For dem som har fått ekstra mye på den negative vektskålen, kan det være vanskelig å gjenopprette balanse og skape en meningsfull hverdag for seg selv. I stedet kan hverdagen handle om angst, tårer, isolasjon, nederlag, selvskading og endog selvmordsforsøk. Å opprettholde et liv som kun kjennes smertefullt kan være en stor utfordring, ikke minst når man samtidig overøses med kommentarer om at man bør ta seg sammen, tenke positivt, fylle sitt eget liv med glede og slutte å synes synd på seg selv. I tillegg kan det synes som om "alle andre" får det til.

Det er allment kjent og akseptert at vi alle har en psykisk helse og at vi alle kan bli psykisk syke. Likevel er det fortsatt knyttet stigma og stereotypiske fordommer til det å ha en psykisk lidelse. Det er som om samfunnets generelle 'bruk og kast'-mentalitet har funnet et ekstra godt jordsmonn og stadig står i full blomst.

Vi har jo alle vært triste og kjent på sorg - så hvordan skal man, om man ikke har kjent den enda dypere avgrunnen selv, kunne ha forståelse for at noen på grunn av 'depresjon' ikke orker komme på jobb eller klarer å konsentrere seg om studiene? Vi har jo alle vært redde og nervøse - så hvordan skal man, om man ikke har følt på den fullstendig lammende frykten selv, kunne ha forståelse for at noen på grunn av 'angst' ikke orker å komme på jobb eller klarer å fremføre foran klassen?

Når svært dramatiske ting skjer, hender det at samfunnet reagerer. Når noen på grunn av psykiske lidelser dreper eller er til fare for andre, da skriker man ut om at noe må gjøres. Vi tenker at det offentlige helsevesenet vil, bør, kan og må ta seg av saken. Noen ganger lykkes de. Andre ganger lykkes de ikke - slik som når en 15 år gammen jente blir drapsmann, etter å ha forsøkt å be om hjelp på grunn av sine psykiske problemer over lang tid. Ingen ville høre da hun ropte; først da det var for sent ble hun tatt på alvor.

Mellom 500-600 mennesker tar hvert år sitt eget liv i Norge. I andre land er tallet høyere. Årsakene er mange, og ofte forblir spørsmålet om hvorfor ubesvart. Men i mange tilfeller handler det om at man har mistet nettopp glede, håp og mening. Man orker ikke mer. Det betyr ikke nødvendigvis at man vil dø. Men livet kjennes for tungt å leve. Man orker ikke mer.

Ut fra samtaler og gjennomlesning av ulike blogger og artikler synes jeg det er en trend som går igjen angående offentlig psykisk helsevern. De som ikke har vært pasient der selv, eller som har vært i kontakt med dem på grunn av "lettere problemer" (noe som innen psykiatrien aldri vil si at det handler om "peanutter"), vil i mange tilfeller uttale seg positivt om den hjelpen som blir tilbudt. De som har vært i kontakt med psykiatrien på grunn av større problemer, enten som pasient eller som pårørende, gir derimot ofte uttrykk for skuffelse og skepsis. Typisk karakteriseres hjelpen med ord som ydmykende, avvisende, fraværende...

For alt for mange har møtet med psykisk helsevern gjort en vond og vanskelig situasjon enda verre. Pasienter som kunne kommet tilbake til et normalt liv, med skole, arbeid, familie og venner, blir i stedet svingdørspasienter.

Det er et stort problem at venner og familie, naboer, arbeidsgivere og kolleger ofte setter sin lit til det offentlige tilbudet når de ser noen sliter. Motivene kan være mange. Man kan være uvitende om hva det handler om - og i stedet basere seg på stigmatiserende fordommer og feilaktige ideer. Man kan være opptatt med sitt eget - og i stedet kan man i etterkant klandre den som avsluttet livet for at hen var egoistisk som ikke tenkte på dem som ble etterlatt. Man kan være redde for å gjøre noe galt - så derfor velger man å ikke gjøre noe.

Men den offentlige psykiatrien vil ikke redde dem som sliter. Den virkelige kilden til hjelp er mannen i gata, naboen, kollegaen, vennekretsen, familien, læreren, deg og meg. Det er vi som må vite hva vi skal gjøre - dersom vi tilfeldigvis skulle støte på et menneske, kjent eller ukjent, som er i ferd med å miste kontrollen og vurderer å avslutte livet.

Mange som har vært der selv har erfart at det ikke er noe hjelp å få fra det offentlige, verken fra legevakt, sykehus eller DPS. Er man heldig kan man få henvisning til utredning ved DPS om 6-8 uker. Den offentlige psykiatrien tar nemlig ikke tak i situasjoner der og da, ei heller i eksistensielle problemer som handler om glede, håp og mening. Det eneste de tilbyr er hjelp til å finne en mulig diagnose, slik at man kan forstå at det på grunn av en eller annen mental "defekt" har endt opp slik at pasienten nå vurderer å ta sitt eget liv. Forhåpentligvis går det over av seg selv. Hvis ikke... Ja, da vasker vi våre hender.

Flere hundre mennesker har tatt livet sitt mens de har vært i psykisk helsevern. Dette får ingen konsekvenser for institusjonene. For pasienten og de pårørende, derimot, er det ingen vei tilbake.

Det er lett å bortforklare slike hendelser - blant annet med at det er umulig å forutsi hvem som vil ta livet sitt og hvem som ikke vil det. Men ut fra det jeg selv fikk oppleve fra en kortere tur innom psykiatrien som pasient, tror jeg det er langt mer komplekst enn som så. Med tanke på hvor lett mange tar det når pasienter melder ifra om sine problemer, er det nok i mange tilfeller kun tilfeldighetene - eller de høyrere makter - å takke for at det ikke har gått galt med flere.

Den viktigste forebyggingen av psykiske liedelser og selvmord ligger utenfor psykiatrien. Det handler om hvordan vi behandler hverandre. Vi kan skape glede, håp og mening for hverandre. Og vi kan bryte ned glede, håp og mening for hverandre.

Det er verdensdagen for psykisk helse i dag. Jeg håper flere vil bli bevisst hvor viktige brikker vi er i hverandres liv. Vi kan late som vi ikke ser og gå videre på den andre siden av veien. Eller vi kan bite i det sure eplet og bry oss, slik som den selvoppofrende, barmhjertige samaritan...

Gå til innlegget

Holocaust kunne skjedd i dag også...

Publisert rundt 1 måned siden - 218 visninger

Hvordan kunne det skje? Millioner av mennesker drept i gasskamre og på andre grusomme måter. Samtidig stod millioner av andre ved siden av og så på...

Hvordan kunne det skje?

Det skjedde fordi enda flere millioner stod og så på. Hadde de våget å bry seg, ville det ikke ha skjedd. Det er jeg overbevist om. I hvert fall til et visst punkt så er nasjonale ledere avhengige av å ha folkeopinionen på sin side.

Hitler kom da heller ikke til makta på grunn av en politikk der han ville slakte mennesker som de var skadedyr. Hadde han foreslått dette første gang han stod på talerstolen, ville han kanskje heller ha havnet i et sinnsykehus. Men endringen skjedde gradvis. Små skritt. Gradvis.

Noen burde nok ha protestert på et tidlig tidspunkt. Og det var det nok også noen som gjorde. Men de fleste brydde seg ikke. De talte ikke mens det ennå var trygt å tale. Så ble det farlig å si noe. Da var det enda flere som tidde. Og enda flere som bare stod og så på.

Hvordan kunne det skje?

Den afroamerikanske borgerrettighetsforkjemperen Vernon Johns sa: "Urettferdighet eksisterer fordi vi tillater det!"

Enten vi er de undertrykte (slik tilfellet var med de afroamerikanske tilhørerne til Vernon Johns) eller vi er vitner til det som skjer - når vi står og ser på urett uten å gripe inn, gir vi samtidig vårt samtykke til den. Vi gir urettferdigheten fritt leide.

Hvordan kunne det skje?

Frykt. Det er en viktig drivkraft. Andre drives nok like mye av utsikten til privilegier - slik eliten i Nord-Korea. Apati er nok også en faktor. Men hensynet til sitt eget beste og frykt for å miste privilegier eller oppleve negative sanksjoner er nok de viktigste årsakene. Det er derfor det kan skje.

Kunne det også skjedd i dag?

Jeg tror det. Da jeg for en tid tilbake var i en arbeidskonflikt, oppdaget jeg hvor feige kollegene mine var. De støttet meg riktignok i det skjulte, men det var så hemmelig at det knapt var merkbart. Lederne mine ble sure på meg. Jeg forsøkte å stå imot - som 'gutta på skauen' - men jeg var ikke sterk nok. Jeg var bare alene. Og jeg ble gradvis mer og mer ødelagt. Og kollegene mine, selv de jeg hadde trodd var vennene mine, stod bare og så på det hele.

Det fikk meg til å tenke på hvordan det må ha vært under 2. verdenskrig. Plutselig blir du arrestert av brutale vaktmenn - ikke fordi du har gjort noe galt, men fordi du er etnisk jødisk. De to vaktmennene er sterkere enn deg og du vet at de kommer til å føre deg til et sted hvor du mest sannsynlig vil miste livet. Rundt på gata står venner og bekjente, menn og kvinner. Du ser på dem med fortvilet blikk og forsøker å formidle at du trenger hjelp. Men ingen gjør tegn til å ville hjelpe. De bare står og ser på. Så mye var vennskap verd. Så mye var du verd.

Jeg tror ingen har problemer md å forstå den frykt som nok fyller tilskuerskaren i en slik situasjon. Men hva er vennskap og rettferdighet om man ikke står opp for det?

Arbeidskonflikten jeg var i, var til sammenlikning en liten ting. Men den lærte meg noe. Når mine venner ikke ville stille opp for meg i en slik (til sammenlikning) liten situasjon, ville de i hvert fall ikke stilt opp for meg hvis jeg virkelig trengte hjelp. Om det virkelig stod om livet.

"Den som er trofast i smått, vil også være trofast i stort," heter det.

Slik mennesker reagerer i hverdagens små anliggender, vil de også reagere i større og mer utfordrende situasjoner. De små hverdagslige hendelsene er derfor mer viktige enn vi kanskje forestiller oss. Om Holokaust fant sted i dag, på hvilken side ville vi egentlig stå?

La oss derfor bruke de små situasjonene til å utvikle gode og sunne prinsipper - slik at vi tør stå opp for det som er godt, sant og rettferdig når det virkelig gjelder!

Gå til innlegget

Verdensdagen for selvmordsforebygging

Publisert rundt 1 måned siden - 106 visninger

Den 10. september er det verdensdagen for selvmordsforebygging. Slike internasjonale dagsmarkeringer har til hensikt å skape et ekstra fokus på viktige emner, i dette tilfellet et alvorlig globalt problem.

Ifølge WHO dør ca 800.000 mennesker fra selvmord hvert år, noe som tilsvarer et selvmord hvert 40. sekund. Det betyr at jeg kan sitte og se på den gamle veggklokka mi. Idet sekundviseren passerer 12-tallet er det et menneske ett eller annet sted i verden som ikke orker å leve mer, og som derfor tar sitt eget liv. Det har ikke gått et minutt en gang før et annet menneske gjør det samme. Slik fortsetter det.

Verdensdagen forsøkerå sette fokus på betydningen av forebygging - nettopp fordi forebygging fungerer!

I Norge har Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging laget et faktaark om forebygging på individnivå og samfunnsnivå. Det kan du lese her. Her kommer de blant annet inn på hverdagsmenneskenes rolle, din og min rolle.

For pårørende kan det være tøft å se noen slite med selvskading, selvmordstanker og selvmordsforsøk. Man kan føle at man blir offer for den andres problemer, og man kan føle sterk frykt for å miste en man er glad i. Det er en situasjon man ikke kan kontrollere. Det kan i så måte minne om alvorlig sykdom og ulykker; brått kan man miste den man elsker uten at man har mulighet til å påvirke situasjonen.

Likevel har man som pårørende til mennesker om vurderer å ta livet sitt, en spesiell mulighet til nettopp å påvirke utfallet. Det er kanskje det som gjør det hele så skremmende. Man kan påvirke utfallet dersom man engasjerer seg, men det koster, og prisen vil for mange kunne oppleves urimelig høy.

De fleste, om ikke alle mennesker ønsker å leve et normalt og fredelig liv. Det typiske idealet er å få seg utdanning og en jobb man trives med, stifte familie, få barn og se disse vokse opp, dra på ferie sammen, feire høytider sammen, finne på morsomme ting sammen... Kort sagt, ha et fint, behagelig, normalt og fredelig liv.

Om et menneske i omgangskretsen - et familiemedlem, en venn, en kollega - skulle vise seg å slite med selvmordstanker, blir det et forstyrrende element i tilværelsen. Det kaster en mørk skygge over det vakre, over det livet man ønsker at skal være ideelt og bekymringsløst. På samme måte som vi forsøker å begrense inntrykk fra sultkatastrofer og problemer i andre deler av verden, kan vi forsøke å skåne oss selv ved å skyve den som sliter bort fra tankene.

Kanskje vi forsøker å unngå ham - "ute av syne, ute av sinn". På den måten kan vi skåne oss selv og kanskje forhindre at vi selv begynner å slite psykisk. Men kanskje gir det bare midlertidig gevinst. For den som har funnet livet så vanskelig og håpløst at døden synes å være eneste utvei, kan avvisningen ikke bare forsterke, men også bekrefte følelsen av ensomhet, verdiløshet og håpløshet. Om vedkommende så ender opp med å ta sitt liv, vil det da være rett av oss som avviste ham å klandre ham for det som skjedde?

Så hva skal vi da gjøre?

"Familie og venner kan gi god hjelp ved å være et medmenneske, være til stede, lytte og vise omsorg. Mange personer som ønsker å ta sitt eget liv føler voldsom håpløshet og ensomhet, og dette kan pårørende hjelpe til med å lindre ved å være til stede for personen. Det å ha gode relasjoner til andre beskytter mot selvmord, og særlig kan det å få støtte og empati være viktig. Å få snakket om et så vanskelig og dypt personlig tema vil oppleves som lindrende og som en lettelse for de fleste." (Faktaark om selvmordsforebygging, NSSF).

Det er et problem her. Det som hjelper den som vurderer å ta selvmord, kan være det som oppleves belastende for den som er glad i ham - nemlig å engasjere seg; nemlig å lytte og høre på ubehageligheter; nemlig å fortsette å være i en relasjon som ikke passer inn i det gode livet vi egentlig ønsker oss. Det kan være enkelt å si: "Jeg er glad i deg!" eller "Jeg vil ikke miste deg!" Det kan være mye vankeligere å vise det i praksis.

Du får ikke en fin hage uten å investere i den. Lar du den vokse på egenhånd, vil den snart være preget av ugress og uorden. Jo lenger tid som går, jo mer arbeid må til for å få orden på den. Men du får aldri en vakker hage uten å investere tid og krefter på den. Det hjelper ikke å lukke øynene, for så å klage på hvordan hagen ser ut. Naturen går sin gang.

Den som sliter med selvmordstanker, kan føle lettelse og støtte ved å få snakke om det som er vondt og vanskelig. Det kan også de som er pårørende. Kanskje er løsningen at man generelt må snakke mer om det. Jo mindre det snakkes, jo mer ensomt blir det - både for pasient og for pårørende.

De som vurderer selvmord trenger ofte profesjonell hjelp. Men denne hjelpen er ofte ikke tilgjengelig. Da blir det opp til deg og meg, hverdagsmenneskene, å gjøre noe.

Vi kan aldri få en vakker hage dersom vi ikke investerer i den. Hvis vi ikke vil miste et menneske, er vi nødt til å investere i det. Vi verken kan eller skal ta på oss ansvaret for den andres valg og handlinger. Det er en urimelig forventning, enten det kommer fra oss selv eller andre. Vi trenger ikke gjøre det. Vi kan ikke gjøre det. Men det vi kan gjøre, er å utgjøre en forskjell.

Slik en blid eller sur bussjåfør kan bidra til å gi oss en god eller dårlig start på dagen, kan - og bør - vi forsøke å påvirke den andres liv, og da i positiv retning. Du viktigste er kanskje at du tør - våger - å bli stående. At du ikke flykter som om den som sliter er en skitten rotte og du er redd for å bli smittet av den ødeleggende pesten. Den som sliter, har kanskje allerede gitt opp. Hva mer har han å håpe på når de som har sagt de var venner, ikke blir der den dagen vanskelighetene kommer?

Den som sliter, føler kanskje at han ikke har noe valg. Men det har du!

Du kan ikke lastes dersom det skulle gå galt. Men du kan være den som redder et liv.

Du kan være den som planter en rose.

Gå til innlegget

Vi kan alle bli syke - derfor trenger vi Helsepartiet inn på Stortinget

Publisert rundt 2 måneder siden - 105 visninger

Barack Obama vant i sin tid presidentvalgkampen i USA under slagordet "We are ready for a change!" Det er nå valg i Norge, og vi kan rette spørsmålet mot oss selv: Er vi klare for en forandring? - Er vi klare for å tenke nytt? Tenke nytt slik at vi faktisk kan få et bedre samfunn?

Som sykepleier har jeg fått et slags kjærlighetsforhold til helsevesenet. Ikke nødvendigvis til helsevesenet som system, med foretak og tidspress og slike ting. Nei, det er ideen om en ordning som skal ta vare på mennesker som er syke og svake, som jeg liker. Det er en fantastisk idé, og selv om det norske vesenet både har feil, svakheter og mangler, så er det egentlig kjempebra sammenliknet med mange andre land. Jeg føler meg priviligert og takknemlig som har vokst opp i Norge med så mange helsefordeler!

Jeg føler meg også priviligert og takknemlig som har fått jobbe i helsevesenet. Det har vært så givende å kunne være til hjelp og nytte i herdagen! Jeg har også jobbet som andre ting, men helsevesenet er spesielt. Det er noen som trenger meg. Og jeg har allttid forsøkt å gi 100%. Slikt kan man riktignok bli utbrent av, men det har vært verd det.

Men å bli pasient i psykiatrien har vært et mareritt. Jeg hadde selv et mindre vikariat i psykiatrien for et par år siden, og det var forhold jeg følte kanskje ikke var optimale. Men jeg hadde lite erfaring og ikke mange endringsforslag å komme med. Men at det var så ille som det jeg har opplevd, var skremmende i seg selv. Jeg har fortsatt angst av å tenke på psykologer og psykiatere. Som vanlig, liten sykepleier føler jeg at jeg kunne håndtert "meg selv" (om jeg var en annen pasient) på en mye bedre måte med litt vennlighet og medfølelse. Det føles som om noe er grunnleggende galt med kulturen i norsk psykiatri, som om "de lærde" møter pasientene med en holdning om at de er dumme, uten selvinnsikt og at de ikke trenger å respekteres... Det var i hvert fall den følelsen jeg satt igjen med.

I rollen som "sykepleier" har mine faglige vurderinger og meninger blitt hørt. Jeg har ikke alltid fått gjennomslag for alt, men jeg har blitt hørt. I rollen som "pasient" opplevde jeg knapt å bli hørt i det hele tatt. Alt jeg gjorde ble fortolket som det var symptomer på noe galt, både når jeg gjorde det ene, og når jeg gjorde det motsatte. Det var "damned if you do, damned if you don't".

Jeg hadde nok mange sympatier for Helsepartiet ut ifra min egen bakgrunn i helsevesenet. Jeg ønsker det beste for pasientene - de menneskene som av ulike grunner har havnet i en uheldig, vond og vanskelig situasjon, og som derfor kan ha behov for litt ekstra hjelp og støtte for å gjenvinne liv og helse, eventuelt få en verdig avslutning på livet. Jeg har sett hvordan pasienter har fått mindre hjelp enn de har trengt fordi det ikke har vært personale, ledige plasser, nok tid, etc. Som psykiatrisk pasient med sterke suicidale tanker fikk jeg selv smake på hvor grusom det føles ut på pasientsiden. Jeg unner ingen det samme, men jeg vet at nettopp dette er hverdagen for mange.

Vi trenger derfor en forandring! Norge trenger en forandring! Helsevesenet trenger en forandring!

Jeg tror vi trenger en talsmann for helsevesenet på Stortinget! Noen som kan se bort i fra økonomi og administrasjon til menneskelige behov. Noen som ikke ser på statistikk og budsjetter, men på resultater i individenes liv. Noen som vet hva det handler om, der nede på gulvet. Vi trenger en som kan tale de syke og svakes sak i en politisk verden der skattelette for de rikeste og utestenging av de fattige lett får dominere samtalene.

Derfor stemte jeg på Helsepartiet i år! Om du ikke har stemt ennå, vil jeg anbefale deg å stemme det samme! Alle partier har gode og dårlige saker, gode og dårlige argumenter. Men er det noe vi alle trenger før eller siden, direkte eller indirekte, så er det helsehjelp! Å gi din stemme til Helsepartiet er derfor et valg du ikke kommer til å angre på!

Gå til innlegget

"Hvis du er nøytral i urettferdige situasjoner, har du valgt å ta undertrykkerens parti. Hvis en elefant står med foten på halen til en mus, og du sier at du er nøytral, vil din nøytralitet neppe bli verdsatt av musa."- Desmond Tutu

Jeg ble kristen som tenåring. Jeg lærte om nestekjærlighet, og om Guds ubetingede kjærlighet til oss syndige mennesker. Jeg lærte at jeg skulle behandle andre på samme måte. Jeg lærte at jeg skulle snu det andre kinnet til og elske mine fiender. Derfor tidde jeg og forsøkte å smile så pent jeg bare kunne når jeg møtte mennesker som oppførte seg ufint eller urettferdig. Jeg ville jo være en god kristen.

Det kom imidlertid lite godt ut av min tilnærming. Jeg sparte kanskje meg selv for en rekke ubehageligheter - slike ubehageligheter vi mennesker gjerne vil unngå uavhengig av vårt syn på verden og vår tro på noe guddommelig. Men de som ble utsatt for urettferdighet hadde lite nytte av min vennligsinnede nøytralitet. Ved å tie hadde jeg tatt undertrykkerens parti. Og det var jo ikke det jeg egentlig ønsket...

Jeg har kristne venner som snakker om kjærlighet og gyldne regler, men som tier i møte med vold, mobbing og karakterdrap av venner, bekjente og kolleger. Ikke bare vender de det andre kinnet til, men de snur hele ryggen til det som skjer. Som tenåring hadde jeg trodd jeg var en god kristen da jeg gjorde dette. Jeg skulle jo elske mine fiender. Kanskje er det dette som også motiverer så mange bekjennende kristne til å tie i møte med urett. Kjærligheten til ens fiender.

Eller kanskje er det en annen kjærlighet. Kjærligheten til en selv.

"Jeg må tenke på min egen familie."

"Jeg må tenke på min egen jobb!"

"Jeg må tenke på min egen helse!"

Det er mange gode grunner til å tie. Det er likevel et sørgelig skussmål for kristenheten at det måtte en ateist til for å utvide perspektivet. "Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!" skrev Arnulf Øverland i diktet "Du må ikke sove".

Det er blitt økt fokus på mobbing i skolen. Det er bra. De som selv ikke har opplevd det, vet sjelden hvor ødeleggende det kan virke på et ungt menneske å bli utsatt for fysisk og psykisk mishandling. Ikke bare kan barne- og ungdomstiden bli ødelagt, men den som mobbes kan få problemer som varer livet ut.

Jeg var selv vitne til mobbing da jeg var barn. Jeg var ikke kristen da, men jeg var redd. Redd for å bli utsatt for det samme dersom jeg skulle blande meg og forsvare min venn som ble mobbet. Min venn... Jeg valgte å tie for å beskytte meg selv. Jeg var en dårlig venn!

Også voksne kan ta skade av mobbing. Å være gift med en mobber, kan virkelig ødelegge et menneske. Det samme kan mobbing på arbeidsplassen. I sistnevnte tilfelle er det ofte mange vitner. Kanskje ser de hvordan en rent faglig uenighet mellom en arbeidstaker og en leder utvikler seg til en innviklet prosess der arbeidstakeren blir utsatt for karakterdrepende anklager, utfrysning og subtile sanksjoner. Kanskje ser de at arbeidstakeren gradvis brytes ned, blir sykemeldt og kanskje alvorlig psykisk syk. Hvor blir det da av den kristne nestekjærligheten?

Jeg kjente en kristne mellomleder. Hun ville selvsagt støtte sin nærmeste sjef. Hun ville beskytte seg selv. Hun valgte nøytralitet. Hun valgte å tie. Jeg lurte på hvordan hun kunne sove godt om natten. Hun var i en posisjon til å gjøre noe. I motsetning til de vanlig ansatte, hadde hun en mulighet til å la sin stemme bli hørt. Men hun valgte å tie. Hun valgte undertrykkerens parti.

Under andre verdenskrig manglet det ikke på øyne som så at urett ble begått. Men det var mange gode grunner til å tie. Mange gode grunner til å velge nøytralitet. Mange gode grunner til å vende det andre kinnet, ja hele ryggen til det som skjedde.

Under andre verdenskrig manglet det ikke på øyne som ble lukket. Det var kanskje i et forsøk på å åpne noen av disse at Øverland skrev diktet "Du må ikke sove". Diktet har sin historiske kontekst, men budskapet er universelt. Slik jeg ser det, gjelder det like mye i dag. Vi lukker øynene for urett som skjer utenfor Norges grenser; for urett som skjer utenfor hjemmets fire vegger; for urett som ikke rammer oss selv. Vi har mange gode grunner til å gjøre det. Men...

"Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!"

Kan kristne sove godt om natten etter å ha beskuet vold, mobbing og karakterdrap? Kan man be sin aften bønn og si: "Kjære Gud, takk for at du har beskyttet meg og velsignet meg i dag. Og tilgi meg at jeg ikke har gjort noe for å avhjelpe de trengendes behov i dag. Amen." - og så er alt greit? Er kristendommen en sovepute? En legitimering av likegyldighet? Et opium for folket?

Vi kan alle være oss selv nok. Vi kan ha nok med vårt daglige arbeid - vårt kjøpmannskap, vår åker eller vårt fe. Mange kristne vil nok være takknemlige for dette som en Guds velsignelse. Men er det i samsvar med den gylne regel å si at vi har "mer enn nok med det"?

"Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!"

Kristelig nøytralitet kan noen gagner henge sammen med et ønske om å tenke vel om andre. Man kan kanskje ikke tro at 'gode mennesker' gjør andre så mye vondt. Men da har man virkelig mye å lære om mobbing og arbeidskonflikter, makt og avmakt.

Det er selvsagt mye lettere å tilgi en som har gjort andre rett, enn det er å tilgi en som gjør urett mot deg selv. Det er alltid lettere å løse andres problemer. Og overgriperen er jo bare et menneske. Det må da offeret forstå!

Barn som mobber har det ofte tøft selv. Det kan også den voksne overgriperen ha. Men voksne har likevel et større ansvar. Nettopp fordi de er voksne. Ikke minst burde man forvente at mennesker i lederstilling også var bevisst sin makt og innflytelse. Men dessverre er det ofte disse som blir de verste mobberne i voksenlivet. Små protester eller saklige varslinger fra vanlige ansatte kan bli møtt med sanksjoner som ikke svarer til sakens alvorlighet. Den ansatte blir stemplet som vanskelig, utro og respektløs. Også kristne ledere gjør slikt. Det virker som om ansattes utsagn blir forstyrrende elementer, uro i systemet, som må fjernes eller forties så raskt som mulig. Og lederen har makt til å gjøre noe med det, enkelt og uten motstand...

Jeg har lurt på om disse ledere, som er så stolte over sine etiske retningslinjer, sover godt om natten når de med overlegg har forbrutt seg mot sine gyldne regler? Og om de som har vært vitne til det hele med en nøytral holdning, kan gjøre det samme?

Flinke ansatte som bryter sammen, blir sykemeldt med symptomer på post-traumatisk stressyndrom eller endog forsøker å ta sitt eget liv - hvilket skussmål gir den kristnes nøytralitet i slike saker?

Det er nok mange gode grunner til å tie. Men ingen av dem handler om reell nestekjærlighet.

"Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!"

Gå til innlegget

Lesetips

Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
6 dager siden / 2201 visninger
3 kommentarer
Unnfallenhet som dyd
av
Arne Johan Vetlesen
10 dager siden / 947 visninger
5 kommentarer
Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
28 dager siden / 511 visninger
0 kommentarer
Morfar er bibelsmugler
av
Line Konstali
rundt 1 måned siden / 821 visninger
1 kommentarer
Selektiv historieskrivning
av
Einar Thomassen
rundt 1 måned siden / 3630 visninger
3 kommentarer
For vår jord
av
Arne Johan Vetlesen
rundt 1 måned siden / 1968 visninger
9 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Bare 1000 år?
rundt 3 timer siden / 752 visninger
Werner Skaug kommenterte på
Bare 1000 år?
rundt 3 timer siden / 752 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 1842 visninger
Kaj Sperrås kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 1842 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Hvor ble det av Jesus?
rundt 4 timer siden / 9340 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Dagbjørn Skipnes kommenterte på
Holocaust: Uklokt lovforbud
rundt 4 timer siden / 421 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 4 timer siden / 1915 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 4 timer siden / 1915 visninger
Les flere