Sarah Nazeem Eriksen

Alder:
  RSS

Om Sarah Nazeem

Sykepleier og sosiologistudent

Følgere

Et hvert menneske som blir "pasient", blir prisgitt den hjelperen de får. Mange "pasienter" opplever store krenkelser i psykiatrien. Noe kan faktisk forsvares, men mye er unødvendig og dessuten svært skadelig. Men den byrden må "pasienten" ofte bære alene. Omgivelsene har en tendens til å tro at alt som kalles "hjelp", også er det. Og dersom en autorisert person gir "behandling", antas det at det er det som skjer. Men det er ikke nødvendigvis tilfellet. "Behandlere" vil ikke alltid påvirke "pasienten" til det bedre eller til nøytralt resultat, men kan også påvirke til det verre. Helsepersonell kan ikke fraskrive seg alt ansvar på dette feltet.

Kjære psykiater L.

Tiden går, men den har ikke klart å lege de sårene du laget i mitt liv. Jeg har av og til drømt om å se deg igjen. Ikke fordi jeg har savnet deg, men fordi jeg har ønsket å fortelle deg hva du har gjort. Det ville hjelpe meg om du ble klar over det; og det ville kanskje hjelpe deg til å endre måten du opptrer på overfor pasienter.

Jeg tror ikke du mente å gjøre noe negativt. Jeg tror deg faktisk hvis du sier du trodde du gjorde en god jobb. Men det du gjorde, var å lage et helvete ut av en allerede vond situasjon, populært kalt 'mitt liv'. Det er nesten to år siden, og du går nok videre i ditt liv uten å tenke over eller forstå hva du har gjort. Jeg skulle så inderlig ønske at du en dag forstod hva du faktisk har gjort.

Jeg møtte deg første gang etter at jeg hadde forsøkt å ta livet mitt. Jeg var livredd og skremt etter det som hadde skjedd. Du virket hyggelig, men det så ikke ut som du tok det jeg sa alvorlig. Særlig fnisingen din forvirret meg. Jeg følte meg dum som var skremt av noe det virket som du og kollegaen din tok som den største selvfølge. Jeg turte ikke vise hva jeg virkelig følte. Det var nok dumt. For du tolket mine skjelvende smil som om situasjonen ikke var så ille som jeg forsøkte å beskrive med ord. Jeg skjønner at du ble usikker når du så meg. Men jeg skulle også ønske at du forstod hvor usikker jeg ble når jeg så deg.

Du ble behandleren min. Det var jeg glad for. Din kollega, psykiater S., hadde skremt livet av meg, nesten bokstavelig talt. Du virket i hvert fall hyggelig. Men jeg merket raskt at du ikke tok det jeg sa seriøst. Samme hva jeg sa, nikket og smilte du - "Aha... Jaha..." Jeg forsøkte å fortelle at jeg ikke orket leve lenger; jeg prøvde å holde ut, men de siste månedenes påkjenninger hadde gjort at det ble for mye. Det var en akutt krise. Jeg klarte ikke mer. "Aha... Jaha... Da ses vi neste uke..."

Slik holdt vi på. Du hadde visst god tid. Jeg var i en akutt krise på grunn av en konkret situasjon jeg ikke taklet. Du synes det passet med en utredning - og henviste meg til poliklinikken 6-8 uker senere. I mellomtiden holdt jeg på å dø. Da vi møttes igjen, fortalte jeg det - og jeg trodde du ville forstå. Men ikke denne gangen heller. Du fortalte kort hvordan opplegget ville være og sa det var vanlig å ta opp anamnese første gang - men det hadde du jo gjort et par måneder tidligere, så da kunne vi like godt avslutte timen og heller møtes om en uke for å fylle ut skjemaer.

Jeg døde igjen.

Du fulgte den vanlige oppskriften med skjemaprogresjon. I mellomtiden døde jeg sakte. Men jeg ventet tålmodig og håpet at kanskje neste gang... Kanskje neste gang... Kanskje neste gang... Men vi kom aldri inn på den akutte krisen, den konkrete situasjonen som hadde vippet meg helt av pinnen og som fortsatt ikke var håndterbar for meg. Jeg forsøkte å si ifra. "Aha... Jaha..." Og så fortsatte du med å tegne kryss på papirene og å spørre meg ut for å få meg til å fortelle om alle vonde ting fra fortiden som jeg helst hadde villet glemme. På toppen av den aktuelle krisen, ble alle fortidens kriser vekket til live. Jeg hadde ikke klart å håndtere dem mens jeg var frisk; hvordan skulle jeg klare å håndtere dem nå?

Du repeterte historiene mine med fagord: traumer, emosjonell omsorgssvikt, oppveksttraumer... Ordene sa meg ingenting. Kanskje du trodde du hjalp meg med å avdekke noe. Men i virkeligheten var det bare jeg som informerte deg om ting som hadde skjedd, ting jeg var fullt klar over, og som jeg hadde forsøkt å legge til side. Det eneste som holdt meg oppe, var troen på at kanskje neste gang... kanskje neste gang... kanskje neste gang...

Du gjorde en selvmordstest på meg. Jeg lurer på hvorfor. Det stod kanskje i prosedyren. Men du hadde ikke trengt å gjøre det. Du forandret jo på resultatet etterpå. Du halverte poengene mine og kommenterte at du ikke trodde jeg mente det jeg sa. Det slo deg visst ikke at du kanskje kunne ha hørt meg meg før du inni ditt hode fant på andre konklusjoner om hva jeg tenkte og følte. Lurer du på hvilken farge jeg liker best? Om jeg svarer 'blå', vil du da kanskje si: "Hun sier blå, men jeg tror ikke hun mener det... Jeg tror hun mener gul." Jeg lurer på om du klarer å se hvor lite intelligent fremgangsmåten din er. Men det er klart, dette er psykiatrien - der kan du gjøre hva du vil: psyke pasienter er psyke i hodet, de vet nok ikke hva de selv tenker eller føler - det vet bare du, selv uten å spørre dem, og selv om de skulle si noe helt annet...

Jeg kan ha forståelse for at du trodde du gjorde en god jobb. Hvem gjør ikke det? Men du trodde åpenbart at jeg syntes det samme. Når jeg ble verre, trakk du den konklusjon at jeg kompenserte fordi du skulle slutte: Jeg var visst redd for å miste deg; derfor lot jeg som om jeg ble dårligere - kuttet meg selv, ble mer deprimert og fikk økende selvmordstrang - alt for å ikke miste kontakten med min fantastiske behandler...

Det slo deg visst ikke å høre med meg om denne ideen kanskje kunne stemme. Hadde du spurt meg, ville jeg sikkert vært høflig og sagt jeg var fornøyd. Men hadde jeg vært ærlig - eller hadde jeg vist deg meldingene jeg sendte til vennene mine - ville du forstått at jeg ikke følte du hjalp meg det spor. Jeg følte du var et surrehode, at det jeg sa gikk inn det ene øret og ut det andre, at du ikke tok noe av det jeg sa seriøst. Jeg forsøkte å klamre meg til livet, samtidig som du rotet opp i alt annet grums, og det var ingen som hjalp meg; alle trodde jo at jeg fikk hjelp hos deg. Du også. Men jeg følte det faktisk ikke slik.

Det var bare i ditt hode at jeg opplevde deg som en fantastisk behandler som ga god hjelp. Du tenkte ikke en gang på å spørre meg for å finne ut om det kunne stemme. Men du kalte ideen din for en "vurdering". Det er et hellig ord i psykiatrien. Det var ikke sant (jeg følte jeg ikke fikk hjelp i det hele tatt), det var ikke faglig (det var kun en idé inni ditt hode), men siden du skrev det magiske ordet - "jeg vurderer det slik at..." - hadde du lagt grunnvollen for alle tanker som dine kolleger kom til å tenke etter at du hadde sluttet.

Min selvskading og mine selvmordsforsøk ble - takket være din "vurdering" - tolket som tilknytningsatferd. Det var aldri tilfellet. Jeg selvskadet og forsøkte å ta livet mitt før jeg møtte dere fordi jeg var i en akutt krise. Den krisen snakket du aldri om, og det jeg forsøkte å si, gikk inn det ene øret og ut det andre... Krisen ble forsterket av all fortidsgrumset som du trakk frem i hukommelsen min. Jeg var allerede sprengt. Ingen problemer ble løst; alt ble bare verre.

I tillegg satte dere meg på en medisin (Cipralex) som jeg ikke tålte, og som i stedet gjorde meg enda mer ustabil. Jeg selvskadet mer og mistet kontrollen; jeg hadde store problemer med å stå imot selvmordsimpulsene. Dette er en kjent bivirkning av medisinene jeg fikk - og min gentype gir meg økt sannsynlighet for bivirkninger. Men ingen av dine kolleger brydde seg om det - takket være din "vurdering". I stedet forsøkte de å oppdra meg (harde, kyniske og ufine kommentarer... jeg ville aldri drømt om å svare noen pasienter på den måten dine kolleger gjorde mot meg, uansett hvor dumme spørsmål de måtte komme med). Man kunne like gjerne kalt det mobbing, for fint var det ikke. Og det gjorde ikke situasjonen bedre, bare verre: Jeg fikk ikke hjelp for det jeg trengte hjelp til, men i stedet strødde de bare mer salt i såret.

Møtet med DPSen er noe av det verste jeg har vært med på i hele mitt liv. Det sluttet ikke da du sluttet, men ble bare verre og verre og verre. Jeg kan ikke klandre deg for å ha trodd at du gjorde en god jobb. Men jeg vil gjerne informere deg om at jeg ikke syntes det samme: For meg var møtene våre meningsløse og vonde, men jeg ventet og lyttet tålmodig i håp om at du kanskje en dag også ville lytte til meg. Tenk, så dum var jeg...

Jeg kan ikke klandre deg for å ha gode tanker om deg selv. Men det kan ikke på noen måte forsvares - verken faglig eller etisk - å gjøre det du gjorde. Dine såkalte "vurderinger" gjorde livet til et helvete for meg - jeg har ikke beskrevet så mye som en brøkdel av det her. Flere ganger kunne den ha kostet meg livet. Men du har ikke visst noe om det. Du gikk videre med ditt liv uten å ane noe om hva du hadde stelt i stand gjennom din "faglige vurderingsmåte".

Jeg har av og til drømt om å se deg igjen. Ikke fordi jeg har savnet deg, men fordi jeg har ønsket å fortelle deg hva du har gjort. Det ville hjelpe meg om du ble klar over det; og det ville kanskje hjelpe deg til å endre måten du opptrer på overfor pasienter.

Med hilsen
Sarah

 

-------------------------------------------------------------------------------------

 

PS. Det kan være at noen ansatte i psykiatrien føler seg støtt av å lese et slikt innlegg. Mange forsøker å gjøre en god jobb, og mange gjør det også. Dette innlegget har ikke til hensikt å såre dere. Det handler om andre ting, bl.a. hvilke alvorlige konsekvenser det kan få for en "pasient" å få en "behandler" som gjør en dårlig jobb - for det er dessverre en del av dem også.

Gå til innlegget

"I følge psykiatrien var jeg en manipulerende, behandlingsresistent og kronisk suicidal. Jeg var et håpløst tilfelle," forteller Hedda Abel i et innlegg på Psykobloggen"Jeg var gitt opp av psykiatrien og jeg hadde gitt opp meg selv. Jeg fikk beskjed om at hvis jeg overlevde ville jeg aldri noen sinne få et normalt liv igjen. Mine foreldre fikk beskjed om at de like gjerne kunne glemme at de hadde en datter, fordi jeg før eller siden uansett ville klare å ta livet av meg. Min mening er at det var alt for enkelt av psykiatrien og stemple meg som kronisk suicidal og behandlingsresistent, og dermed frita seg selv fra det ansvaret de hadde for å tilby meg behandling."

Hedda opplevde møtet med dem som skulle hjelpe henne, mer som et overgrep - og hun er ikke alene med denne erfaringen.

Når noen får diagnosen "borderline" eller "emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse" vil de ofte bli møtt av godt utdannet helsepersonell på en måte som er både umenneskelig, ufin og skadelig. Hvorfor er det slik?

Det er knyttet en rekke fordommer og stigma til denne diagnosen, og med en gang den er nedtegnet i journalen virker det som om helsepersonellet legger til side alt de ellers har lært om menneskets behov for sosial bekreftelse, vennlighet, omsorg, kjærlighet og støtte i vanskelige perioder.

På sykepleierutdanningen lærte vi at vi skulle behandle alle pasienter pent, selv om de var sure, gretne, hysteriske eller rett og slett vanskelige på andre måter. Vi lærte at det kunne være en grunn til det - ja, det er som regel en grunn til all menneskelig atferd. Og ofte er det de som fortjener det minst, som trenger vår oppmerksomhet, vennlighet, omsorg og kjærlighet mest.

Kjære helsepersonell - skjønner dere ikke at de med borderline er like mye mennesker som dere selv?

* Når de er triste, har de like mye behov for vennlighet, sympati og trøst som dere.

* Når de er sinte, har de like mye behov for å bli sett, hørt og forstått som dere.

* Når de er fortvilte, har de like mye behov for oppmuntring og fornyet håp som dere.

Borderline er bare en diagnose. De menneskene som har den, er like forskjellige som de som f.eks. har diabetes, får hjerteinfarkt eller har ren depresjon.

Kjære helsepersonell - jeg tror ingen av dere ville ristet oppgitt på hodet av en diabetiker fordi blodsukkeret bare stiger, og så pushe på med flere søtsaker. Dere vet at det er kontraindisert - det vil bare gjøre vondt verre!

Hvorfor da møte de som - berettiget eller på feil grunnlag - har fått borderline-diagnosen, på en ufin måte når de virkelig har det vondt og trenger hjelp? Skjønner dere ikke at dere da vil gjøre den vonde situasjonen bare enda verre? Dere bruker tid, innflytelse og ressurser som dere kunne (og burde) brukt for å hjelpe dem, til å påføre enda mer smerte. Det er så unødvendig!

"Min egen erfaring med diagnosen EUP, og den behandlingen, eller mangel på behandling, jeg møtte som svingdørspasient, de første årene jeg var i psykiatrien, gjorde at jeg følte meg mindreverdig og den bekreftet min egen følelse av at det ikke fantes noe håp for meg. Jeg følte at jeg bare var en parasitt i systemet som de helst ville bli kvitt." - Hedda Abel.

Du kan lese hele innlegget til Hedda her.

 

Gå til innlegget

Kjære landsmenn - - - La oss ta en liten alvorsprat...

Publisert rundt 2 måneder siden - 202 visninger

Kjære landsmenn,


Vi har avsluttet nok en kalender, og står klare til å ta i bruk en ny. For de fleste av oss inneholder almanakken en rekke blanke dager, dager vi ennå ikke har noen anelse om hva vil gi oss. Noen har kanskje skriblet ned noen ord her og der. Det kan være ting vi gleder oss til. Eller det kan være ting vi gruer oss til.


Ser vi tilbake på fjorårets almanakk, vil våre skriblerier trolig gi oss minner om begge deler. Det var de ting vi gledet oss til - og som vi fortsatt kan glede oss over. Det var de ting vi gledet oss til - men som endte som en skuffelse. Det var de ting vi gruet oss til - men som ikke var så ille allikevel. Og det var de ting vi gruet oss til - og som vi nå er sjeleglad for at er forbi.


Alt tilhører fortiden. Vi kan lukke almanakken nå. Ja, vi kan brenne sidene om vi vil.


For noen av oss vil fjorårets hendelser henge fast som et plagsomt klistremerke. Men vi er ikke merket for livet. La oss forsøke å se på årsskiftet som en anledning til å rive oss løs. Dagene kommer og går som de alltid har gjort. Naturen merker ingen forskjell på at vi skifter almanakk. Men mentalt kan vi bruke det som et springbrett til å komme videre. Til å begynne på nytt.


Alle fortjener en ny sjanse. Også vi.


Kjære landsmenn. Vi har mye å være takknemlige for, dersom vi tenker etter. For et par uker siden traff jeg en 'gjestearbeider' fra det tidligere Jugoslavia. Hun hadde én ting å si om Norge som jeg håper vi alle kan slutte opp om: "Jeg føler meg trygg her."


Vi har nok alle våre håp, ønsker og forventninger til det nye året. Det største er kanskje at vi må få fortsette å leve i fred og frihet, være friske og ved godt mot. Jeg håper at vi alle kan glede oss over at vi har innlagt vann, elektriske strømuttak i veggene, varme nok klær og sko, mat og drikke, samt vannklosett. Vi kan rette blikket videre ned mot detaljene. De aller, aller fleste av oss vil nok se at vi har mye vi kan være takknemlige for i hverdagen.


Men! Vi må ikke glemme dem som ikke har det like bra som oss. Verken innenfor eller utenfor våre egne landegrenser. Fattige finnes på begge sider. Det gjør også de som sørger, de som føler seg ensomme, og de som lider under fysisk eller psykisk sykdom.


"Vi må ikke tåle så inderliv vel den urett som ikke rammer oss selv."

Det er dessverre lett å glemme de andre, særlig når man blir opptatt av sitt eget. Vi kan føle oss triste og nedfor; samtidig glemmer vi den som er knust. Vi kan føle oss engstelig og bekymret; samtidig glemmer vi den som aldri får hvile. Vi kan føle oss utilstrekkelige og utenfor; samtidig glemmer vi den som ikke har noe eller noen.


I sin nyttårtale i 1968 minnet kong Olav om at det var 50 år siden slutten på 1. verdenskrig. Den gang sa hele verden: "Aldri mer krig!" Femti år senere, i 1968, var det fortsatt kriger. Vi har nå beveget oss enda 50 år videre, til 2018. Fortsatt er det krig på jord. Og krigen rammer også nasjoner der befolkningen tror de lever i fred, i form av terrorangrep og frykt. Men vi må ikke slutte å håpe. Og vi må ikke slutte å hjelpe dem som trenger det.


Kjære landsmenn. Vi er heldige i Norge. Vi har fred, innlagt vann og elektriske strømuttak i veggene. Men mange mennesker i dette land kjemper en krig i sitt indre. Tallene for 2017 er ikke kjent ennå, men i 2016 ble det registrert 617 selvmord i Norge. Av disse var 2/3 menn. Enda flere forsøker. Vi har det godt i Norge. Men ikke alle.


Kanskje hendler det om at de materielle godene vi har, ikke betyr det samme som lykke. Jo, det gjør livet enklere, og ja, vi har mye å være takknemlig for. Men det er noe vesentlig som mangler.


Kjære landsmenn. Jeg håper at dere alle vil gå inn i 2018 med noen viktige ord skrevet i huskelisten på almanakken deres: Medmenneskelighet, omsorg, vennlighet, respekt, høflighet, tålmodighet, kjærlighet og empati.


En slik investering i ens medmennesker vil ikke slite ut oljefondet. Det er gratis. Eller, kanskje ikke helt. Ofte vil det koste oss noe, personlig. Det kan koste oss noe når vi selv har en dårlig dag, å smile vennlig og si et oppmuntrende ord til en annen. Det kan koste oss noe når vi kommer slitne hjem fra jobb, å ta den telefonsamtalen. Det kan koste oss noe når vi selv føler oss stresset og lei, å hjelpe den gamle damen med snømåkingen.


Men det er en nødvendig invistering dersom vi ønsker et godt samfunn, der hvert enkelt menneske blir ivaretatt, sett og respektert. Til syvende og sist vil det også slå tilbake på oss selv. Vi vet aldri om vi selv en dag - eller noen vi har kjær - ender opp som den som ikke orker mer, som den som trenger en hjelpende hånd, som den som trenger at noen andre bryr seg.


Jeg vil ønske dere alle et godt, lyst og fredelig år 2018, og jeg håper det nye året må bli et lykkelig år for vårt kjære fedreland og for alle mennesker på jord.


Godt nytt år, dere!

Gå til innlegget

Et sted, kanskje ikke så langt unna, sitter en liten gutt på gulvet foran TVn. Ryggen rak, hodet løftet, øynene ivrig opptatt med å følge figuren som beveger seg hurtig frem og tilbake på skjermen. Bamsen ligger en halv meter unna. Den er ikke så viktig nå. I dag er nemlig en annerledes dag. Det er glede i luften. Det er den eneste dagen i året han får være oppe til over midnatt. Pappa har kjøpt inn fyrverkeri og stjerneskudd. Alt ligger klart i boden. Finstansen henger nystrøket på badet. Han gleder seg til å ta den på. Mamma og pappa må bare våkne først. Han titter bort på soveromsdøra med jevne mellomrom. En spennende dag ligger foran. Han gleder seg til den begynner.

Et sted, kanskje ikke så langt unna, sitter en eldre mann, dypt tilbakelent i en slitt lenestol. Skuldrene peker slapt fremover, nakken er bøyd, han legger knapt merke til TVn som surrer og blafrer i bakgrunnen. På bordet, omlag en halv meter unna, står en samling tomflasker. Det lukter sprit i luften. I dag er dagen hvor alle snakker om å glede seg, feire sammen med venner, ønske det nye året velkommen med et smil. Han vet at finstasen ligger sammenkrøllet i en skuff. Men den er ikke så viktig nå. Han kommer ikke til å ta den på. Han minnes vagt hvordan det var i gamle dager, da han hadde noen å glede seg sammen med. Nå sitter han alene. Slik han alltid gjør. Men det er vanskeligere nå. Han titter bort på flaskene med jevne mellomrom. De har ikke mer å gi ham. En lang dag ligger foran. Han gleder seg til den er over.

Et annet sted, kanskje ikke så langt unna, står en ung kvinne på kjøkkenet. Hun lister seg for ikke å vekke de to døtrene. Med lette, men bestemte bevegelser skjærer hun opp salatblader, tomater, agurk og oliven. Halvannen meter unna står et bilde av en smilende ung mann. Hun smiler tilbake. I dag er nemlig første gang de skal feire nyttårsaften sammen. Hun og han, sammen med de nye vennene hennes på andre siden av byen. Hun vet hun må la døtrene være alene hjemme den kvelden, det er ingen familie i nærheten som kan passe dem. Men det er ikke så viktig nå. Hun har gledet seg så lenge til denne dagen. Den eldste er dessuten åtte, snart ni; hun kan ta vare på lillesøster i kveld. Dessuten vil hun ringe dem. Hver time. Hun kaster et blikk på kjolen på veggen. Hun gleder seg til å ta den på. Timene føles lange, men hun har mye å ordne først. Hun gleder seg sånn til å møte ham igjen.

Det finnes enda et sted, kanskje heller ikke så langt unna. Det sitter en trettenåring i sengen. Han trykker seg inn i hjørnet. Armene holder godt fast rundt knærne som er presset opp mot brystet. Tett inntil seg har han en bamse. Den er viktig. Det er den eneste vennen han har. Blikket flakker rundt i rommet. Han forsøker å lytte. Har noen stått opp nå? I dag er dagen han må ta på seg finskjorta igjen, slik som på julaften. I dag er dagen hvor han garantert ikke vil få sove igjen før neste morgen. Pappa har kjøpt inn vin og champanje. Og en del andre ting han ikke vet hva er. Han er ikke sikker på hvem som kommer i år. Han vet ikke hva de vil si. Eller hva de vil gjøre med ham. Denne gangen. Han kaster et blikk på skjorta på stolen. Han gruer seg til å ta den på. Timene føles så lange. Han gleder seg til han blir stor og kan flytte ut.


Og her sitter jeg og tenker. Tenker og lurer på hva andre føler nå, hva vennene mine skal gjøre i kveld, hvordan naboen har det. Naboen som jeg egentlig ikke kjenner... Nyttårsaften kan være så mye forskjellig - alt fra gledelig feiring til personlig kamp mot demoner. Jeg vet hva det vil si å glede seg. Jeg vet hva det vil si å grue seg. Jeg vet hva det vil si å ikke føle noe. Men hvordan naboen har det nå, det vet jeg ikke...

Uansett hva dine planer er for i kveld og hvordan du måtte føle deg nå, vil jeg sende deg mine beste ønsker for det nye året! Jeg håper 2018 vil bli et år der flere bryr seg om hverandre, der flere tar ansvar for dem som trenger litt ekstra støtte, og der flere deler sin glede med dem som ikke har noen.

God nytt år, da, dere!

Gå til innlegget

Psykiatrien er en dårlig elsker!

Publisert 2 måneder siden - 439 visninger

Man kan ikke elske noen som aldri gir noe tilbake, som ikke vil lytte til det du sier, som ikke har tid til deg, som ikke bryr seg seg om noe annet enn seg selv.

Psykiatrien er en dårlig elsker. Det har nok mange erfart. Vi strekker ut armene, åpner opp hjertet, går inn i relasjonen med tillit, håp og tro på at det kan være begynnelsen på et bedre liv.

Psykiatrien sluker alt du kommer med. Han er nokså ubarmhjertig i senga. Det er smertefullt. Men vi godtar det. Fordi vi tror det skal være slik. Tror det vil bli godt etter en stund.

Men så går han. Igjen. Og vi sitter alene tilbake - alene med nakenheten, skammen og smerten. Så kommer sorgen snikende. Sorgen over alt vi har gitt - uten å få noe tilbake.

Hvor skal vi nå ta veien?

Vi trodde på ham da han smilte, rakte ut hånden og åpnet den lille boksen. Han inbød til en relasjon. Vi trodde han mente det. Vi trodde han ville bli en del av livet.

Men han var brutal i senga. Vi ble med på det fordi vi trodde vi trengte det. Vi trodde han mente det da han sa at han elsket oss, at han brydde seg. Han kledde av oss alt vi hadde på oss. Raskt og brutalt. Men vi godtok det fordi vi trodde det skulle være slik. Trodde det ville bli godt etter en stund.

Men det var bare ydmykende og smertefullt. Ja, det var veldig smertefullt.

Og når han følte han hadde fått det han ville ha, gikk han videre. Videre til neste.

Han vet at det er mange der ute som trenger ham. Eller som tror de trenger ham. Han sveiver forbi dem, blunker med øyet og smiler lurt. Gir inntrykk av at han vil ha 'henne' eller 'henne'.

Men i morgen er det 'henne' han vil ha. Tilbake står de mange som en gang hadde trodd... som en gang hadde håpet... som en gang hadde gått inn i relasjonen med tillit, lengsel og kjærlighet.

De står nakne tilbake, frarøvet lykke, tid og tro... tro på mennesker, verden og livet...

Psykiatrien er en dårlig elsker. Men han fremstår som en stor sjarmør. Bare de som har fått føle ham på kroppen, de som har opplevd sviket, vet hvordan han egentlig er. De andre lar seg lure - enten til å gå i seng med ham, eller til å overøse ham med komplimenter.

Stakkers hun som sier noe annet. Stakkars hun som våger å snakke om smertene, skammen, nakenheten og ensomheten. Hun blir ikke trodd. I stedet blir hun stemplet som en løgner, en uhelbredelig taper.

Alt ser nemlig så flott ut på utsiden. Når han skrur på sjarmen, smiler lurt og forteller om alle de flotte tingene han har gjort for sin elskede: roser og vin, levende lys og fem stjerners middag, motevesker og flotte sko.

Han vifter med papiret: Alt står skrevet der. Han er den perfekte partner!

Men hun som kjenner ham, vet at det er annerledes. Bak husets fire vegger skjer det ting som ingen vil høre på når hun forsøker å fortelle om dem. Bare dem som selv har latt seg lure, forstår hva som virkelig skjer.

Det er vanskelig å bryte med dårlige relasjoner. Særlig når man tror at man trenger den andre. Håpet, lengselen og ønsket er der fortsatt. Og hvor skal man ellers gå?

Jeg vet jeg vil bli stående alene, men kanskje er det bedre enn å ligge i samme seng som en som bare påfører meg skader, sår og smerte?

Jeg tror jeg har bestemt meg nå. Det er slutt! Slutt mellom meg og Psykiatrien. Jeg hater ham for det han har gjort. Men det er ikke noe han tar seg nær av...

Nå er han på vei videre, inn til neste. Jeg håper hun vil få en hyggelig opplevelse... Men dypt inni meg føler jeg en uro for at hun kanskje vil oppleve det samme... at hun vil bli avkledd, herjet med og så etterlatt alene - alene med nakenheten, skammen, sorgen og smerten...

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Gud hjelper på den måten
av
Benito FAUVEL
2 minutter siden / 1 visninger
0 kommentarer
All makt i denne sal
av
Rune Berglund Steen
rundt 2 timer siden / 109 visninger
0 kommentarer
Vi blir på Holmlia!
av
Silje Kivle Andreassen
rundt 3 timer siden / 129 visninger
0 kommentarer
Satan, hvor er du?
av
Astrid Sætrang Morvik
rundt 3 timer siden / 209 visninger
4 kommentarer
Kjærlighet og valg
av
Signe Sandvig
rundt 5 timer siden / 141 visninger
0 kommentarer
Et Monster ?
av
Jørgen Thorkildsen
rundt 5 timer siden / 72 visninger
0 kommentarer
Moderne tro?
av
Heidi Schmidt
rundt 6 timer siden / 83 visninger
0 kommentarer
En konge til Ingrid Alexandra
av
Berit Aalborg
rundt 6 timer siden / 444 visninger
6 kommentarer
Det aller beste til barna våre!
av
Cecilie Heian
rundt 8 timer siden / 60 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Robin Tande kommenterte på
Satan, hvor er du?
5 minutter siden / 209 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Satan, hvor er du?
10 minutter siden / 209 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Satan, hvor er du?
27 minutter siden / 209 visninger
Robin Tande kommenterte på
En konge til Ingrid Alexandra
33 minutter siden / 444 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Argumentasjon i klimadebatten
38 minutter siden / 155 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Terje Tvedt - Myteknuser eller mytespinner?
44 minutter siden / 1444 visninger
Benito FAUVEL kommenterte på
En konge til Ingrid Alexandra
rundt 1 time siden / 444 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 1 time siden / 427 visninger
Anders Ekström kommenterte på
Nådebevegelsen, Amazing Grace, lederskap og teologi - del 3
rundt 1 time siden / 117 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 1 time siden / 427 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 2 timer siden / 209 visninger
Les flere