Sarah Nazeem Eriksen

Alder:
  RSS

Om Sarah Nazeem

Sykepleier og sosiologistudent

Følgere

Suksess og beundring beskytter ikke mot psykisk smerte

Publisert 15 dager siden - 71 visninger

For noen uker siden ble det kjent at den svenske musikeren Avicii var død, i en alder av 28 år. Det skjedde mens han var på ferie i Midtøsten, og etter noen dager valgte foreldrene å dele det de visste med resten av verden: Han orket ikke mer.

Mange sliter med psykisk smerte og selvmordstanker fordi de føler seg mislykket, ensomme og utilstrekkelige. En person som Avicii, derimot, hadde det mange andre bare kunne drømme om. Kanskje trodde mange de ville bli lykkelige og få det bra hvis de bare kunne få det han hadde. Talent, karriere, beundring, supportere, verdensarena.

At Avicii begikk selvmord, kom nok som en overraskelse på mange. Noe av det viktigste dette viser oss, er det store mangfoldet som finnes bak psykiske lidelser, selvskading og selvmordstanker/forsøk.

Psykisk smerte, selvskading og selvmordstanker/forsøk er ikke som tørste. Når man er tørst, betyr det bare en ting - kroppen trenger å få tilført væske. Og det er bare en måte å løse problemet på - man må drikke (eller få intravenøs tilførsel).

Men psykisk smerte, selvskading eller selvmordstanker/forsøk handler ikke bare om én ting, eller om én bestemt type mennesker. Nei, hvert individ har sine spesielle historier, erfaringer og behov. Det er derfor ikke bare én bestemt måte å møte et menneske på som sliter. Det finnes ikke én fasit. Ikke én løsning. Ikke én behandling eller tilnærming som hjelper for absolutt alle.

Alle fordommer må derfor legges til sides og tilnærmingen må derfor individualiseres. Hva trenger akkurat den personen nå? Det er imidlertid noen ting alle har behov for, nemlig:

       - å bli sett

       - å bli hørt

       - å bli ivaretatt

       - å bli møtt med respekt

Det er derfor viktig at ingen blir oversett eller ignorert, uansett om de er rike eller fattige, berømte eller uansette, beundret eller forhatt. Det er viktig at ingen blir overlatt til seg selv - noen kamper er bare for harde å kjempe alene. Og det er viktig at ingen opplever å bli krenket - det kan nemlig være nok til å dytte dem den siste biten over kanten.

Ikke vær så redd for å gjøre noe galt at du lar være å bry deg. Med krenkelser tenker jeg særlig på den kulde og sarkasme som mange ansatte i helsevesenet viser mot mennesker som sliter psykisk, særlig med selvskading og selvmordsatferd. Dette gjør det aldri bedre - for noen. Å ikke bry seg er også en form for krenkende kommunikasjon - det viser at du ikke finner den andre tilstrekkelig verdifull til at du vil se, høre og bry deg om ham/henne. Bare vær rolig, høflig, lyttende og imøtekommende, så går det som regel bra - i hvert fall har du gjort hva du kunne, og det er det viktigste.

Gå til innlegget

KLAGE PÅ barnevernet? - helsevesenet? - NAV? - kollektivtransporten?

Publisert rundt 1 måned siden - 276 visninger

Jeg vet at jeg av og til fornærmer folk når jeg klager på hvordan offentlig psykiatri behandler mennesker - eller hvordan de ikke vil gi dem behandling i det hele tatt. De som i sin tur klager på meg, er oftest folk som jobber i psykiatrien selv (og mener de gjør en god jobb) eller folk som har fått god hjelp fra psykiatrien.

Er det urettferdig å klage på helsevesenet?

Jeg har forståelse for at noen ansatte ikke synes særlig om det. Men dersom disse gjør en god jobb, så er det jo heller ikke dem klagen er myntet på. Sammenlign bare med politiet i USA: Det har kommet mange klager de siste årene på hvordan amerikansk politi behandler svarte, og disse klagene er i høyeste grad berettiget. Det finnes nok også mange gode politifolk som daglig gjør en fantastisk jobb. Men dette forandrer ikke det faktum at det foregår noe som er kritikkverdig i politiet. Man kan ikke fortie kritikken og late som om alt er fint av hensyn til de som gjør en god jobb, når så mange mennesker blir skadelidende på grunn av politiets feilgrep.

Slik er det også med psykiatrien. Mange gjør en god jobb. Men det forandrer ikke det faktum at mye av det som skjer er uverdig, skadelig og sterkt krenkende for mange pasienter. Jeg roser gjerne dem som gjør en god jobb. Men jeg synes ikke det er greit at den psykiatriske delen av helsevesenet påfører andre mennesker så mye smerte og problemer.

Jeg har forståelse for at de som har fått god hjelp, både er takknemlige og fornøyde. Men jeg har liten forståelse for at de som har vært så heldige, velger å lukke øynene for, irritere seg over eller kritisere dem som ikke har vært like heldige (og som snakker om det).  Jeg liker godt å lese solskinnshistorier både fra psykiatrien og fra somatikken. Jeg har også mine solskinnshistorier jeg kunne fortelle, men jeg forsøker å ikke glemme hva det vil si å være i skyggen - eller dem som fortsatt er der.

Er det urettferdig å klage på helsevesenet?

Jeg har jobbet der selv, og jeg synes vi bør tåle kritikk. Mye blir ikke tatt seriøst, det vet jeg. Folk klager på alt mulig, og det meste er ting vi uansett ikke kan få gjort noe med. "Slik er det bare..." og da blir klagene tilsvarende meningsløse for oss. Men vi SKAL behandle alle som klager med respekt likevel. Og ikke gjøre som legevaktlegen som rev i stykker klagebrevet foran alle sykepleierne og sa "for noe tull!" Det kalles disrespect!

Noen klager på barnevernet fordi de har vonde opplevelser med dem. Det må de få lov til. Jeg har ikke noen egne vonde opplevelser med dem, og er glad for at de griper inn og redder barn fra vonde oppvekstvillkår. Men jeg vet at ikke alt er som det skal - og da er det nødvendig å lytte til de stemmene som formidler det som ikke er bra også.

Noen klager på NAV fordi de opplever systemet tungrodd og håpløst. Det må de få lov til. Jeg har aldri opplevd et eneste problem med NAV, og er glad for at de finnes og kan hjelpe oss når vi faller utenfor arbeidsliv og liknende. Men jeg vet at ting ikke alltid går på skinner - og også her er det nødvendig å lytte til de stemmene som forsøker å si ifra. Bare da kan man gjøre forholdene bedre.

Noen klager på kollektivtransporten, ikke minst på NSB. Det må da også være lov. Jeg kan ikke skryte på meg å aldri ha vært berørt her, men jeg gidder sjelden å klage - annet enn i øyeblikket der og da. Jeg er glad for at kollektivtransporten finnes og hjelper meg til å komme raskt fra en side av byen til en annen. Men til tider går det ikke bare bra her heller - og de stemmene som sier ifra kan være det som må til for å få bedret problemet.

Hvorfor skulle det da ikke ha samme effekt på psykiatrien?

Så lenge min buss er i rute, kan jeg lett gi blaffen i dem som ikke kommer av gårde til jobb. Så lenge jeg får god hjelp med mine problemer, kan jeg lett gi blaffen i dem som ikke får det. Men psykisk helsevern handler om mennesker - og det er kun tilfeldigheter som bestemmer at 'jeg' får hjelp og ikke 'hun'. Det er derfor viktig å stå sammen for å endre systemet til det bedre - og ikke minst, å stå opp for dem som selv ikke orker å kjempe for sin sak.

Gå til innlegget

Nullvisjon mot selvmord - et fint begrep eller en god mulighet?

Publisert rundt 1 måned siden - 69 visninger

Det er utrolig bra at Stortinget nå vil vedta en handlingsplan mot selvmord. "Nullvisjon" har bidratt til tiltak som har redusert antall døde i trafikken. Kan en tilsvarende "nullvisjon" redusere antall selvmord og selvmordsforsøk her i landet?

Noen vil kanskje si at en "nullvisjon" er vanskelig, ja, kanskje umulig. Men er det bare et flott begrep de bruker, de politikerne som ønsker en "nullvisjon" mot selvmord?

Jeg synes ikke det! Jeg tror det er en kjempegod idé - ikke minst fordi det er så stort forbedringspotensiale i psykiatrien.

Ett godt tiltak som nå er igang, er å få psykisk helse inn i skolen. Jeg har stor tro på at det vil gjøre elevene bedre utrustet til å takle vanskeligheter og psykiske utfordringer. Ikke minst håper og tror jeg at en del psykiske vansker og lidelser knyttet til f.eks. misnøye med utseende, karakterer eller egen popularitet kan bli redusert - noe som vil kunne frigjøre ressurser til de som har opplevd alvorlige traumer, som vold, misbruk, mobbing etc.

Dernest er det stort forbedringspotensiale i kulturen i offentlig psykiatri. De trenger nok flere folk og flere ressurser, samt mer kunnskap og tid for å ivareta flere pasietner på en bedre måte. Men det er jammen mye som kan gjøres annerledes og bedre med de ressurser som per nå er tilgjengelige. Ikke minst når det gjelder å redusere krenkelser mot pasientene - som ikke akkurat gjør dem bedre.

Vil du avvise en pasients bønn om hjelp? Kanskje er du nødt til det, men gjør det i hvert fall på en mest mulig smertefri måte - uten ufine kommentarer, harde ord, flakkende blikk osv.

Politikerne bør legge til rette for et miljø der personalet ikke blir så opptatt av at det skal se ut som de gjør en fin jobb på papiret, men der det er rom for å innrømme feil, gjøre korrigeringer og rette opp skade de har gjort - uten at de taper anseelse eller føler seg mislykket. Det handler om en mentalitetsendring, og denne må også innebære økt respekt for pasienten som menneske.

Og ikke minst - de må begynne å snakke med pasienter som trenger hjelp! Ikke bare sende dem ut igjen - alene - etter et selvordsforsøk. En utredning 6-8 uker senere hjelper sjelden i en akutt krise. Men å snakke med noen, kan faktisk hjelpe. Det er slik psykiatrisk personell trøster hverandre - med å snakke sammen, lytte empatisk og komme med gode og konstruktive kommentarer. Mennesker som er "pasienter" fungerer som regel på samme måte og har de samme behovene.

Jeg kunne skrevet mer, men velger her å vise til et innlegg jeg hadde på NRK Ytring for litt siden, om Pasientene ingen vil hjelpe. Les den gjerne, del den gjerne - og engasjer deg gjerne for å påvirke politikere og helsepersonell til å gå inn for en "nullvisjon" i kampen mot selvmord!

Gå til innlegget

Hvordan kan påsken, som egentlig handler om det mest selvoppofrende som har funnet sted i verden, nå fungere som en dyrkningstid for egoisme og selvtilfredsstillelse?

Dette er ikke "breaking news", det er en kjensgjerning som følger årssyklusen like sikkert som klokka tikker. Mange gruer seg til jul, påske og andre helligdager. En gang var disse tidene kristne, fylt med religiøst alvor; nå skal det være kos, moro, glede, samvær, familiehygge.

For velfungerende familier som til vanlig er opptatt med jobb, skoler og et halvt dusin fritidsaktiviteter, skjønner jeg godt at det kan være fint, deilig, fantastisk og flott med litt felles fri som gir anledning til ekstra tid sammen. Og så finner man på fine ting - slik som å dra på hytta, ta en tur et annet sted eller bare gå på ski sammen i marka. Det er viktig å ta vare på familien, men...

Så dukker det opp påskekyllinger og påskehilsener over alt, lett blandet med kommentarer om hvor fantastisk tilværelsen er. Det er en slags kollektiv feiring og glede som innebærer oppsplitting av verden til de nære relasjonene. En underlig kombinasjon, i grunn. Alt skal være så flott og fint for alle - samtidig så ekskluderes andre fra den gode, lukkede sfære av noen få personer (gjerne nærfamilien).

Det eneste man deler med omverdenen, er små glimt av det perfekte. Små glimt, men samtidig sterke som lyn. De lyser jo opp hele samfunnet, men bare et lite øyeblikk. Bare nok til at de som ikke har, får en enda sterkere følelse av hva de går glipp av.

Hadde jeg hatt armene fulle av glede, ville jeg kanskje ikke brydd meg. Jeg ville hatt nok med min egen glede, som så mange andre. Men jeg gleder meg ikke, og jeg skjønner derfor veldig godt hvor vondt det er for dem som ikke har, og som i tider som dette bare får forsterket det vonde.

Ensomheten. Utenforskapet. Annerledesheten. Ekskluderingen. Den psykiske smerten.

Jeg gruer meg. Som sykepleier jobbet jeg ofte bort de røde dagene. Nå kan jeg ikke jobbe. Jeg skal besøke foreldrene mine. Men det gjør vondt for det.

"Så hyggelig, da!" er den vanlige kommentaren når jeg forteller. Jeg har noen ganger lurt på om det er ironi, sarkasme eller bare en sjargong - eller om de faktisk har ment det. Jeg har vanligvis satset på det siste. "Ja, ikke sant?" har jeg svart med et digert glis. Og så er vi ferdige med den saken.

Det ser kanskje fint ut på utsiden. Men på innsiden verker det. Men det må skjules omhyggelig. For det vonde tålereres ekstra dårlig på dager som dette.

"Kast ikke skygge på andres sti", heter det. Og det er ikke minst en sannhet for jul, påske, søndager og liknende lykkedager. Å ytre et negativt ord mot "familiedagene", er som å banne i kirka. Noen vil ha det hyggelig, og det er bra. Det er bare det at de vil at hele verden skal lyse i den samme lyserosa glansen. Hele samfunnet må kle på seg lykkefargen, og de som ikke spiller med, må stenges ute.

Det er som å jage tiggerne bort fra hovedgatene, der alle turistene finnes. Vi har det jo så fint i dette landet! Det er det vi ønsker at alle skal tro. I hvert fall har vi behov for å tro det selv!

Slik også med helligdagene. En gang religiøse; nå en arena for kos, moro, glede, samvær, familiehygge.

Hvorfor skrur vi ellers av TV'n når veldedighetsreklamen slår inn midt i julemarsipanen? Mørke skygger gjør seg nemlig dårlig på en lyserosa sky. Vi vil ha det bra, og vi må ha samfunnet med på laget. Verden rundt oss må se bra ut, det vonde må eksluderes. Det handler først og fremst om oss og hvordan vi har det. Ikke om de som ikke har det så bra.

Hvordan kan påsken, som har sitt opphav i en historie som handler om fullstendig selvoppofrelse og kjærlighet til de dårligst stilte, ende opp som en dyrkningstid for egoisme og selvtilfredsstillelse?

Vi har alle behov for å ha det bra, oppleve glede og rekreasjon. Men når disse høytidene har blitt til eksklusive cruiseskip for de som allerede 'har', og det på bekostning av de som 'ikke har', føles det mer som om høytidene har kjørt i feil retning.

Slike høytider tilfører ikke samfunnet noe godt. De er populære fordi vi har det så godt i dette landet. Det er så mange som 'har' her, så mange som kan kose seg. Men det er stort behov for en høytidsreform - slik at man kan snu skipet før det kjører fellesskapet og enkeltindivider i stykker.

Gå til innlegget

Føler du deg krenket, Støre?

Publisert 2 måneder siden - 538 visninger

Ja, det var både barnslig og hardt det innlegget som ble postet av selveste justisministeren for litt siden. Jeg kan forstå at det virker krenkende. Det er ikke godt å bli tillagt meninger man ikke har.

Det synes sikkert ikke justisministeren heller. Så vidt jeg har fått med meg, har hun sagt unnskyld flere ganger - ikke minst fordi innlegget ble oppfattet annerledes enn hun hadde tenkt. Men det er ikke godt nok.

Kjære politikere - kan dere slutte å krangle så mye om egne krenkelser og heller fokusere på å styre landet?

Jeg vil ikke forsvare Listhaug - jeg stemte Helsepartiet ved forrige valg. Nettopp fordi det finnes grunnleggende svakheter i helsevesenet som i mye større grad fortjener politikernes tid og oppmerksomhet enn at de fornærmer hverandre.

Hvis alle politikere som direkte eller indirekte fremstiller andre partiers meninger og politikk i et uriktig eller misvisende lys måtte gå av, ville vi trolig bli nødt til å skrive ut nyvalg på nyvalg - og vi ville antakelig hatt en mer ustabil regjering enn Italia.

Kanskje handler dette mer om sakens innhold enn om en uriktig fremstilling av motparten? Men da karikaturtegnerne krenket det som var hellig for mange muslimer, ropte de store massene "ytringsfrihet". Nå er også viktige verdier krenket - men vi snakker ikke om ytringsfrihet, bare om en uforskammet justisminister som på grunn av sin bruk av sosiale medier bør trekke seg. Javel, for så mye tåler vår ytringsfrihet her i landet. I hvert fall på Stortinget.

Jeg skjønner deg om du føler deg krenket, Støre. Men det er det så mange andre som også gjør. Tusenvis av borgere i den nasjonen som du får betalt for å tjene, lider daglig under krenkelser. Uten at de får så mye som en liten unnskyldning.

Tusenvis av unge mennesker blir mobbet på skolen, og tusenvis av voksne sliter i dag fordi de opplevde det samme i oppveksten. Men hvem krevde at mobberne skulle si unnskyld? Eller bli utvist fra skolen?

I arbeidslivet blir mange syke på grunn av mobbing og trakassering fra kolleger og ledere. Det har vært mye fokus på #metoo-varsling de siste månedene. Men arbeidstakere som varsler om andre forhold på sine arbeidsplasser, blir ofte straffet med sanksjoner fra sine ledere - som ikke sjelden presser dem ut av arbeidslivet og skaper store psykiske problemer. Men hvem krevde at lederne skulle si unnskyld? Eller trekke seg fra ledervervet?

Jeg skjønner at du føler deg krenket, Støre. Det hun sa var barnslig og ufint. Men jeg ber deg så vel som alle de andre folkevalgte om å rette fokus på det dere får betalt for å gjøre: Ta vare på befolkningen - de som selv ikke har mulighet til å påvirke sin skjebne. De som blir mobbet. De som blir trakassert. De som blir ødelagt av arbeidsgivere som ikke takler kritikk. De som har blitt krenket store deler av livet, og som så blir krenket igjen og igjen av et psykisk helsevesen som ikke fungerer.

Kjære alle politikere! Kan dere slutte å krangle med hverandre om skygger og stråmenn, og heller fokusere på å styre landet?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 3 timer siden / 515 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 3 timer siden / 515 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 3 timer siden / 515 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 4 timer siden / 515 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 4 timer siden / 515 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 4 timer siden / 515 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Kling no, klokka
rundt 5 timer siden / 282 visninger
Frank Håvik kommenterte på
Politiet følger gjeldende retningslinjer
rundt 5 timer siden / 1657 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Tegn og undre i den arabiske verden
rundt 6 timer siden / 752 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 6 timer siden / 515 visninger
Håkon Carsten Pedersen kommenterte på
Hva har jeg lært av NRK-streiken?
rundt 6 timer siden / 257 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tegn og undre i den arabiske verden
rundt 6 timer siden / 752 visninger
Les flere