Sarah Nazeem Eriksen

Alder:
  RSS

Om Sarah Nazeem

Sykepleier og sosiologistudent

Følgere

- Mer åpenhet om psykisk helse!

- La oss fjerne tabuer knyttet til psykisk helse!

- Nei til stigmatisering av psykisk syke!

- Du er god nok!

- Vi er alle mennesker! Vi har alle en psykisk helse!

Mer fokus på psykisk sykdom har skapt mer åpenhet og aksept i samfunnet. Mange fordommer har blitt fjernet idet økt kunnskap oftest bidrar til å fjerne frykt og ville fantasier. Når kjendiser står frem med sine psykiske lidelser eller vansker, bidrar det til å fjerne ideen om det sorgløse, glamorøse liv. Noen finner trøst i at de står fram, andre finner nye forbilder.

Likevel opplever mange som har psykiske lidelser at det fortsatt er mange fordommer og stigma knyttet til deres situasjon. Hva hjelper det om andre har økt kjennskap til forekomsten av depresjon, angst eller traumelidelser, hvis de ikke forstår hvor vanskelig det kan være å fungere i hverdagen med slike lidelser? Hva hjelper det å få en diagnose som anerkjenner at man har det vanskelig, når man samtidig stemples som lat, unnasluntrer, svak eller bare ustabil?

Mens de som har nokså lette erfaringer med psykiske vansker oftere synes å mene at fordommer og stigma ikke lenger er et problem, oppleves det ofte annerledes av dem som i større grad selv har problemer. Det er kanskje ikke så underlig - man må ofte erfare slike ting for å forstå det.

Tiltak for å fjerne fordommer og stigma rettes ofte mot samfunnet generelt. Det viktigste tiltaket er kanskje folkeopplysning: Fokus på relevante temaer, normalisering og holdningskampanjer. Å gi lidelsen et ansikt - enten i form av en kjendis eller en tilfeldig person - er et virkemiddel i så måte. Jeg har hørt flere si at de får aha-opplevelser når de ser at "helt vanlige mennesker" - som dem selv - kan ha ulike typer lidelser. Gjenkjennelse skaper økt forståelse, mer empati og mindre fordommer.

Imidlertid er det en egen kategori mennesker som ofte overses når stigma og fordommer mot psykiske lidelser diskuteres: Ansatte i offentlig psykiatri. Disse har gjennom utdanningen tilegnet seg kunnskap som befolkningen ellers ikke har, og de har i møtet med pasienter fått kjennskap til hvordan psykiske lidelser kan virke ødeleggende på livsutfoldelsen. Kanskje like viktig, lidelsen har fått et ansikt. Mange ansikter.

De har med andre ord alt det som tiltakene rettet mot samfunnet generelt, inneholder!

Likevel finnes det svært robuste fordommer og stigma nettopp innad i denne gruppen. De er utdannet og lønnet for å hjelpe dem som sliter - samfunnet har nemlig ordnet det slik fordi det har skjønt at mennesker med psykiske lidelser trenger hjelp. Likevel opplever mange pasienter at de blir møtt med mindre forståelser, mindre empati og mer fordømmer hos ansatte i psykiatrien enn hos andre de kjenner. Helsepersonellet kan kanskje flere begreper som beskriver og oppsummerer symptomene og plager. Men forståelsen for hva det vil si å være menneske i alt dette, blir altfor ofte så forsvinnende liten.

Hvorfor er det slik? 

Kanskje fordi ansatte i offentlig psykiatri gjennom utdanningen har lært å betrakte alt som sykelig. Mens holdningskampanjer rettet mot samfunnet søker å skape aksept og alminneliggjøring, er grunnholdningen i psykiatriutdanningen at alt handler om noe som ikke er som det bør være og som er unormalt. I tillegg kan ansatte som lar seg styre av empati, raskt bli rådet av sine mer erfarne kolleger til å være forsiktig slik at de ikke blir utnyttet av pasientene. En pasients ønske om å bli sett, hørt, forstått og hjulpet, blir alt for lett tolket som en patologisk utnytting av terapeuten som han/hun må beskytte seg mot.

Selv om helsepersonell selv søker støtte, trøst og bekreftelse hos sine kolleger i vanskelige situasjoner, er grunnholdningen at pasienten må lære å klare seg selv. En pasient som søker støtte, trøst og bekreftelse er nemlig patologisk.

Mens helsepersonell unnskylder sine feil og mangler med at de bare er mennesker, er grunnholdningen at pasientens feil og mangler definerer ham/henne som patologisk. Det er som om man det øyeblikket man blir "pasient", har mistet sin menneskelighet. Man blir et sett med symptomer, feil og mangler som samlet sett utgjør en (eller flere) diagnose(r).

Hva kan man gjøre med dette? 

Antakelig er det behov for en omfattende holdningskampanje, der ansatte i psykiatrien lærer å betrakte pasienter som like menneskelige som dem selv. De har de samme behovene i de samme situasjonene. Kanskje vil dette bli overveldende for helsepersonell å ta inn over seg. Å spalte av andre som en annen kategori er nemlig en god forsvarsmekanisme. Så kanskje må en mer hensiktsmessig egenomsorg innføres allerede tidlig i studiet, slik at de som har fullført utdanningen i større grad blir satt i stand til å være gode hjelpere.

Jeg tror uansett det er nødvendig med målrettede tiltak for å skape økt bevissthet blant helsepersonell, samt å gi dem redskaper til bedre mestring, for å fjerne de mer robuste fordommer og stigma som finnes mot psykiske lidelser i offentlig psykiatri.

Gå til innlegget

"Det er ikke forbudt å ta livet sitt..." - - - sa legen...

Publisert 6 måneder siden - 382 visninger

Nå har jeg hørt flere fortelle at de har hørt denne eller liknende kommentarer fra leger på legevakta eller psykologer på institusjoner. "Det er ikke forbudt å ta livet sitt..."

Og det er det heller ikke. Men for over 100 år siden var det faktisk straffbart! Det kan høres rart ut, men en person som hadde tatt livet sitt, ble faktisk straffet etter sin død. Straffen bestod i at han eller hun ble begravet utenfor kirkegården. Dette var i lys av datidens religiøse overbevisning en alvorlig straff: Å bli begravet i uvigslet jord, ville gjøre at man ikke kom til Paradiset, men til evig straff i helvete. Selvmord ble regnet som en alvorlig synd...

I andre land kunne liket til den som hadde begått selvmord, bli utsatt for ydmykende handlinger. I Nederland kunne kroppen bli hengt opp i en galge for å bli spist av ravnene; i Sverige kunne den bli brent; og i Frankrike kunne liket bli slept gjennom gatene før det ble hengt opp til spott og skue, og deretter slengt på dynga.

Årsakene til selvmord i tidligere tider var nok mange, da som nå. Men at det nok var en god porsjon psykisk smerte involvert, har jeg ingen tvil om. Omgivelsene, derimot, så ikke ut til å ha særlig mye forståelse for denne smerten. Og medlidenheten med de etterlatte var nok heller ikke mye å skryte av...

Heldigvis har helsepersonell i dag mye kunnskap om både psykiske lidelser og årsaker til selvmord. Men økt kunnskap er dessverre ikke nok når det fortsatt kommer krenkelser og nedverdigende kommentarer som "Det er ikke forbudt å ta livet sitt...", "Hvis du virkelig ønsker å ta livet ditt, vil du klare det..." eller "Neste gang bør du finne en høyere bro..."

I Norge ble selvmordsforbudet opphevet i 1902. De ble nå tillat å gi de som tok sitt eget liv, en anstendig begravelse.

Så legen hadde helt rett der han stod og sa til den pårørende til hun som nettopp hadde forsøkt å begå selvmord: "Det er ikke forbudt å ta livet sitt..."

Men kjære lege, og også dere andre som finner denne typen kommentarer betimelig når noen føler at livet er så vanskelig at de ikke lenger orker å leve det: Alt helsepersonell er forpliktet av lov til å yte forsvarlig helsehjelp. Hadde jeg stått der sammen med den pårørende, ville jeg sagt til deg: "Nei, det er ikke forbudt å ta livet sitt. Men du er forpliktet til å hjelpe!"

Det er ikke forbudt å dø av sprukken blindtarm heller. Eller å ødelegge lungene sine med røyking eller inhalering av asbest. Det er ikke forbudt å brekke benet i en sykkelulykke, eller å sovne inn under et hjerteinfarkt. - Men det er ikke med informasjon om hva loven ikke forbyr at du som lege eller annet helsepersonell møter mennesker som opplever dette, er det vel? Du hjelper, kanskje fordi du har medlidenhet, og i hvert fall fordi du har lovfestet plikt til å hjelpe.

Nei, doktor, det er ikke forbudt å ta livet sitt. Men du er forpliktet til å hjelpe dem som trenger det!

Gå til innlegget

Suksess og beundring beskytter ikke mot psykisk smerte

Publisert 7 måneder siden - 93 visninger

For noen uker siden ble det kjent at den svenske musikeren Avicii var død, i en alder av 28 år. Det skjedde mens han var på ferie i Midtøsten, og etter noen dager valgte foreldrene å dele det de visste med resten av verden: Han orket ikke mer.

Mange sliter med psykisk smerte og selvmordstanker fordi de føler seg mislykket, ensomme og utilstrekkelige. En person som Avicii, derimot, hadde det mange andre bare kunne drømme om. Kanskje trodde mange de ville bli lykkelige og få det bra hvis de bare kunne få det han hadde. Talent, karriere, beundring, supportere, verdensarena.

At Avicii begikk selvmord, kom nok som en overraskelse på mange. Noe av det viktigste dette viser oss, er det store mangfoldet som finnes bak psykiske lidelser, selvskading og selvmordstanker/forsøk.

Psykisk smerte, selvskading og selvmordstanker/forsøk er ikke som tørste. Når man er tørst, betyr det bare en ting - kroppen trenger å få tilført væske. Og det er bare en måte å løse problemet på - man må drikke (eller få intravenøs tilførsel).

Men psykisk smerte, selvskading eller selvmordstanker/forsøk handler ikke bare om én ting, eller om én bestemt type mennesker. Nei, hvert individ har sine spesielle historier, erfaringer og behov. Det er derfor ikke bare én bestemt måte å møte et menneske på som sliter. Det finnes ikke én fasit. Ikke én løsning. Ikke én behandling eller tilnærming som hjelper for absolutt alle.

Alle fordommer må derfor legges til sides og tilnærmingen må derfor individualiseres. Hva trenger akkurat den personen nå? Det er imidlertid noen ting alle har behov for, nemlig:

       - å bli sett

       - å bli hørt

       - å bli ivaretatt

       - å bli møtt med respekt

Det er derfor viktig at ingen blir oversett eller ignorert, uansett om de er rike eller fattige, berømte eller uansette, beundret eller forhatt. Det er viktig at ingen blir overlatt til seg selv - noen kamper er bare for harde å kjempe alene. Og det er viktig at ingen opplever å bli krenket - det kan nemlig være nok til å dytte dem den siste biten over kanten.

Ikke vær så redd for å gjøre noe galt at du lar være å bry deg. Med krenkelser tenker jeg særlig på den kulde og sarkasme som mange ansatte i helsevesenet viser mot mennesker som sliter psykisk, særlig med selvskading og selvmordsatferd. Dette gjør det aldri bedre - for noen. Å ikke bry seg er også en form for krenkende kommunikasjon - det viser at du ikke finner den andre tilstrekkelig verdifull til at du vil se, høre og bry deg om ham/henne. Bare vær rolig, høflig, lyttende og imøtekommende, så går det som regel bra - i hvert fall har du gjort hva du kunne, og det er det viktigste.

Gå til innlegget

Jeg vet at jeg av og til fornærmer folk når jeg klager på hvordan offentlig psykiatri behandler mennesker - eller hvordan de ikke vil gi dem behandling i det hele tatt. De som i sin tur klager på meg, er oftest folk som jobber i psykiatrien selv (og mener de gjør en god jobb) eller folk som har fått god hjelp fra psykiatrien.

Er det urettferdig å klage på helsevesenet?

Jeg har forståelse for at noen ansatte ikke synes særlig om det. Men dersom disse gjør en god jobb, så er det jo heller ikke dem klagen er myntet på. Sammenlign bare med politiet i USA: Det har kommet mange klager de siste årene på hvordan amerikansk politi behandler svarte, og disse klagene er i høyeste grad berettiget. Det finnes nok også mange gode politifolk som daglig gjør en fantastisk jobb. Men dette forandrer ikke det faktum at det foregår noe som er kritikkverdig i politiet. Man kan ikke fortie kritikken og late som om alt er fint av hensyn til de som gjør en god jobb, når så mange mennesker blir skadelidende på grunn av politiets feilgrep.

Slik er det også med psykiatrien. Mange gjør en god jobb. Men det forandrer ikke det faktum at mye av det som skjer er uverdig, skadelig og sterkt krenkende for mange pasienter. Jeg roser gjerne dem som gjør en god jobb. Men jeg synes ikke det er greit at den psykiatriske delen av helsevesenet påfører andre mennesker så mye smerte og problemer.

Jeg har forståelse for at de som har fått god hjelp, både er takknemlige og fornøyde. Men jeg har liten forståelse for at de som har vært så heldige, velger å lukke øynene for, irritere seg over eller kritisere dem som ikke har vært like heldige (og som snakker om det).  Jeg liker godt å lese solskinnshistorier både fra psykiatrien og fra somatikken. Jeg har også mine solskinnshistorier jeg kunne fortelle, men jeg forsøker å ikke glemme hva det vil si å være i skyggen - eller dem som fortsatt er der.

Er det urettferdig å klage på helsevesenet?

Jeg har jobbet der selv, og jeg synes vi bør tåle kritikk. Mye blir ikke tatt seriøst, det vet jeg. Folk klager på alt mulig, og det meste er ting vi uansett ikke kan få gjort noe med. "Slik er det bare..." og da blir klagene tilsvarende meningsløse for oss. Men vi SKAL behandle alle som klager med respekt likevel. Og ikke gjøre som legevaktlegen som rev i stykker klagebrevet foran alle sykepleierne og sa "for noe tull!" Det kalles disrespect!

Noen klager på barnevernet fordi de har vonde opplevelser med dem. Det må de få lov til. Jeg har ikke noen egne vonde opplevelser med dem, og er glad for at de griper inn og redder barn fra vonde oppvekstvillkår. Men jeg vet at ikke alt er som det skal - og da er det nødvendig å lytte til de stemmene som formidler det som ikke er bra også.

Noen klager på NAV fordi de opplever systemet tungrodd og håpløst. Det må de få lov til. Jeg har aldri opplevd et eneste problem med NAV, og er glad for at de finnes og kan hjelpe oss når vi faller utenfor arbeidsliv og liknende. Men jeg vet at ting ikke alltid går på skinner - og også her er det nødvendig å lytte til de stemmene som forsøker å si ifra. Bare da kan man gjøre forholdene bedre.

Noen klager på kollektivtransporten, ikke minst på NSB. Det må da også være lov. Jeg kan ikke skryte på meg å aldri ha vært berørt her, men jeg gidder sjelden å klage - annet enn i øyeblikket der og da. Jeg er glad for at kollektivtransporten finnes og hjelper meg til å komme raskt fra en side av byen til en annen. Men til tider går det ikke bare bra her heller - og de stemmene som sier ifra kan være det som må til for å få bedret problemet.

Hvorfor skulle det da ikke ha samme effekt på psykiatrien?

Så lenge min buss er i rute, kan jeg lett gi blaffen i dem som ikke kommer av gårde til jobb. Så lenge jeg får god hjelp med mine problemer, kan jeg lett gi blaffen i dem som ikke får det. Men psykisk helsevern handler om mennesker - og det er kun tilfeldigheter som bestemmer at 'jeg' får hjelp og ikke 'hun'. Det er derfor viktig å stå sammen for å endre systemet til det bedre - og ikke minst, å stå opp for dem som selv ikke orker å kjempe for sin sak.

Gå til innlegget

Nullvisjon mot selvmord - et fint begrep eller en god mulighet?

Publisert 7 måneder siden - 86 visninger

Det er utrolig bra at Stortinget nå vil vedta en handlingsplan mot selvmord. "Nullvisjon" har bidratt til tiltak som har redusert antall døde i trafikken. Kan en tilsvarende "nullvisjon" redusere antall selvmord og selvmordsforsøk her i landet?

Noen vil kanskje si at en "nullvisjon" er vanskelig, ja, kanskje umulig. Men er det bare et flott begrep de bruker, de politikerne som ønsker en "nullvisjon" mot selvmord?

Jeg synes ikke det! Jeg tror det er en kjempegod idé - ikke minst fordi det er så stort forbedringspotensiale i psykiatrien.

Ett godt tiltak som nå er igang, er å få psykisk helse inn i skolen. Jeg har stor tro på at det vil gjøre elevene bedre utrustet til å takle vanskeligheter og psykiske utfordringer. Ikke minst håper og tror jeg at en del psykiske vansker og lidelser knyttet til f.eks. misnøye med utseende, karakterer eller egen popularitet kan bli redusert - noe som vil kunne frigjøre ressurser til de som har opplevd alvorlige traumer, som vold, misbruk, mobbing etc.

Dernest er det stort forbedringspotensiale i kulturen i offentlig psykiatri. De trenger nok flere folk og flere ressurser, samt mer kunnskap og tid for å ivareta flere pasietner på en bedre måte. Men det er jammen mye som kan gjøres annerledes og bedre med de ressurser som per nå er tilgjengelige. Ikke minst når det gjelder å redusere krenkelser mot pasientene - som ikke akkurat gjør dem bedre.

Vil du avvise en pasients bønn om hjelp? Kanskje er du nødt til det, men gjør det i hvert fall på en mest mulig smertefri måte - uten ufine kommentarer, harde ord, flakkende blikk osv.

Politikerne bør legge til rette for et miljø der personalet ikke blir så opptatt av at det skal se ut som de gjør en fin jobb på papiret, men der det er rom for å innrømme feil, gjøre korrigeringer og rette opp skade de har gjort - uten at de taper anseelse eller føler seg mislykket. Det handler om en mentalitetsendring, og denne må også innebære økt respekt for pasienten som menneske.

Og ikke minst - de må begynne å snakke med pasienter som trenger hjelp! Ikke bare sende dem ut igjen - alene - etter et selvordsforsøk. En utredning 6-8 uker senere hjelper sjelden i en akutt krise. Men å snakke med noen, kan faktisk hjelpe. Det er slik psykiatrisk personell trøster hverandre - med å snakke sammen, lytte empatisk og komme med gode og konstruktive kommentarer. Mennesker som er "pasienter" fungerer som regel på samme måte og har de samme behovene.

Jeg kunne skrevet mer, men velger her å vise til et innlegg jeg hadde på NRK Ytring for litt siden, om Pasientene ingen vil hjelpe. Les den gjerne, del den gjerne - og engasjer deg gjerne for å påvirke politikere og helsepersonell til å gå inn for en "nullvisjon" i kampen mot selvmord!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Neglisjerer nynorsken
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 26 visninger
0 kommentarer
Ideologien rår
av
Espen Ottosen
rundt 2 timer siden / 76 visninger
0 kommentarer
Syversens formaning
av
Berit Aalborg
rundt 16 timer siden / 761 visninger
5 kommentarer
Redelig maktkamp
av
Øystein Blymke
rundt 18 timer siden / 81 visninger
0 kommentarer
Verdt å prøve
av
Vårt Land
1 dag siden / 293 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Mona Ekenes kommenterte på
Ordet = Jesus = verdensfornuften
21 minutter siden / 48 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Svar på Sofies Brauts innlegg: "Den store sammenhengen"
rundt 1 time siden / 560 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Når man kaster "et bein" til flokken.....
rundt 7 timer siden / 311 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Kan kristne drive vitenskap?
rundt 8 timer siden / 398 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
På feil frekvens
rundt 8 timer siden / 331 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Ich habe genug!
rundt 8 timer siden / 823 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Hvor salig er den lille flokk?
rundt 9 timer siden / 475 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Verdt å prøve
rundt 10 timer siden / 293 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 10 timer siden / 1815 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 10 timer siden / 495 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 10 timer siden / 495 visninger
Les flere