Sara Elisabeth Moss

Alder: 29
  RSS

Om Sara Elisabeth

Jeg var cand.theol fra Teologisk Fakultet juni 2014 og er menighetsprest i Den norske kirke. I 2013 og 2014 skrev jeg debattinnlegg som leder av Norges Kristelige Studentforbund.

Følgere

Vårt homo-land

Publisert over 2 år siden - 6562 visninger

Oh, my Gay! Er det virkelig homo-mulig? Har homo-desken laget en homo-forside på Vårt homo-Land også på tredje homo-dag?

I morges syklet jeg til kirka i nydelig vårsol. Vi skulle ha storstabsmøte i Hamar fellesrådsområde og startet med messe i domkirka. Da jeg åpnet kirkadøra og kom opp midtgangen var hele kirka fyllt av lys.

Jeg var litt seint ute, og de andre var godt i gang med "Påskemorgen slukker sorgen." Det er vanskelig å feste solstråler til mobilkameraet, men tro meg på mitt ord, det var ingen grunn til å tvile på at redningsmannen er oppstanden, er oppstanden til evig tid. Rommet var så flott. Så vakkert. Så hellig.

Bak oss lå en intensiv "påskeferie" i Hamar menighet. Palmelørdag var det en gjeng storfornøyde tårnagenter i Domkirka, som var med på gudstjeneste i Storhamar palmesøndag. Tirsdag og onsdag har det vært nattverdsgudstjenester ute ved bo- og service-sentrene. Gravferder var det også. Torsdag var det messe i Domkirka kl. 11 og Storhamar kveldmesse og kveldsmåltid - med nybakt brød til alle. Langfredag pasjonsgudstjeneste i Domkirka og korsvandring rundt i sentrum. Påskeaften midnattsmesse. Påskedag full rulle i begge kirker og fullt i benkene. Andre påskedag ble tre babyer båret til døpefonten i Domkirka og døpt i navnet til Faderen, Sønnen og Ånden. 

Så godt det er å være kirke i påsken, og så godt det er å vite at vi har en oppstanden frelser i Kristus, at kjærligheten er sterkere enn døden og at ødelagte kropper skal bli gjort hele igjen! Så godt det er når sola skinner gjennom vinduene i Domkirka, våren er på vei og det snart er konfirmasjoner!

Denne fortellingen tror jeg er ganske representativ for hva menigheter rundtom var opptatt av på tredje påskedag 2015. Det har også hendt en del andre ting i verden. Det er noen studenter som er skutt og drept. Det er visst krig et sted. Det er noen barn som ikke får lov til å bo i Norge mer.

Men dumme meg. Jeg glemmer hva som er viktig. For på kirkekontoret har noen tatt inn Vårt Lands utgave for tredje påskedag. De har ikke publisert noen avis siden onsdag, så de burde jo hatt en del å skrive om. Det skjer tross alt en hel del i kristen-norge mens de holder stengt. Jeg husker ikke om Vårt Land er kirke-norge eller kristen-folkets avis, eller om de har blitt noe helt annet, men uansett skulle jeg tro de klarte å finne noe nytt å skrive om.

Men nei. Da jeg plukket opp avisa, kom jeg på hva den har blitt: Vårt homo-Land. For her skriker det mot meg at det er KAMP OM HOMO-EKTESKAPET. Her snakker vi tydeligvis gravejournalistikk, for noen har ringt rundt til kandidater og spurt hva de mener om dette. Igjen. 

Jeg veit ikke om det var med vilje at drap på kristne og atomavtaler ble skviset ut til fordel for å kunne skrive homo med store bokstaver, en gang til. En gang til. Og så en gang til. Kom igjen, da dere, la oss skrive HOMO på førstesiden en gang til! Helst som oppsummering av påskehøytiden, mens Kristus såvidt har rukket å stå opp av graven og legge i vei mot Emmaus!

Jeg er bare et bindestrekord. Journalistene i Vårt Land holder meg i en klype, langt fra nesa si, og skriver med store bokstaver om livet mitt. Alt som handler om homo-(fyll inn det som passer) er kjempespennende, men det er veldig, veldig viktig å ikke skrive noe som gjør at leserne kan tro avisa har blitt homo-liberal. Husk balanse i oppslaget, da dere! Ring minst en eldre heterofil mann også hvis dere skal høre hva en homo mener om noe!

Eller hva med å heller skrive om at en homo-prest serverte homo-boller til homo-liberale kolleger? Deigen var laget av en lesbisk homo-bråkmaker, kona var også involvert, og de hadde ikke eltet den deigen med hendene, for å si det sånn.*** Dette skjedde i dag. Fortsatt en fersk nyhet.

Så kjære homo-avis! Jeg stiller gjerne opp til hjemme hos homoene-intervju. Jeg viser alt. Dere kan få ta bilder av alle homo-detaljer. Hver eneste homo-bolle. Vi har homo-katter også. Og homo-gardiner og homo-ekteseng og homo-tannbørster. Jeg synes Vårt homo-Land har sluppet opp for fantasi når de lager homo-ord. Kan det ikke snart komme en gladsak på forsida? Homo-glede i rosa homo-hjem, for eksempel.

I dag kom de heldigvis på å lage et slags adjektiv; pro-homo. Hva det betyr, aner jeg ikke, for jeg har ikke lest avisen. Jeg ga opp på side 1.

Vårt Land har en maktposisjon i kirkelandskapet fordi det er den avisa som - av og til - tar tak i saker som gjelder kristendom og kirkesamfunn. Personlig synes jeg Klassekampen hittil har hatt en bedre dekning av de faktiske forberedelsene til Kirkevalget, med sin kulturreporter Åse Brandvold. Dette handler ikke om HOMO-sak, det handler om hvem som har makt i Den norske kirke og hva slags kirke Den norske kirke skal være.

Det er Vårt Land som ene og alene har skylda for at neste kirkevalg blir et homo-valg. Det er bokstavelig talt mange milliarder i potten, en helt ny kirkeordning skal vedtas, alt skal ristes om og de som stiller til valg i år er helter. De får et enormt ansvar på sine skuldre. Alt er i spill, fra sognegrenser til statsbudsjett. Jeg er så innmari takknemlig for alle som vil være folkevalgte i Den norske kirke, helt uavhengig av hva de homo-mener om såkalte homo-saker som Vårt homo-Land vrir og vrenger på. Hvorfor skal de utsettes for denne homo-jakten fra Vårt Land? Igjen?

Og hvorfor skal de av oss som utgjør dette begrepet Vårt homo-Land ynder å lage bindestrekord med, i lengden finne oss i å bli redusert til bindestrekord av en marginal avis? Oh, my gay, altså. Hvorfor bryr jeg meg? Fordi det er mitt liv. Fordi det er mitt ekteskap. Fordi folk tror at det Vårt Land skriver om Den norske kirke er sant, selv når de ljuger så det renner.

For en stund siden hadde jeg denne spalten på trykk i Vårt homo-Land. Det var tydeligvis til stor inspirasjon, for i dag fikk jeg omtrent 365 000 resultater da jeg googla "homo + Vårt Land." "Kirke + Vårt Land" fikk omtrent 322 000.

Nei, gå dere en homo-runde, dere som bruker tredje homo-dag til å fokusere på homo-ekteskapet. Igjen. Få av dere homo-brillene. Dere kan heldigvis ikke ta fra oss andre gleden over at Kristus har stått opp fra de døde og at det har blitt feiret over hele verden denne uka. Men dere kan virkelig ta fra en kapellan arbeidsgleden av og til.

*** Selvsagt ikke, vi har jo kjøkkenmaskin!

Gå til innlegget

Kirka som sier kom

Publisert nesten 3 år siden - 303 visninger

Vi tok ofte snarveien over prestegårdsjordene i skjul av vintermørket. Full galopp i snøen. Men gå inn i kirka?

Da jeg var 22 år ble jeg invitert til samling for toåringer i kirka. Det var mamma som fikk invitasjonen, fra kirka som er nærmest der hun bor. Ta med deg lille Sara og en bamse hun er glad i, sto det. 

Årsaken til den merkelige invitasjonen var at jeg hadde blitt døpt to år tidligere. Mamma ville ikke være med, men jeg dro. Den norske kirke hadde aldri uoppfordret henvendt seg til meg personlig før. På menighetshuset var det boller og saft. Presten hadde med seg en skattekiste og sin egen lille bamse. Toåringene myldret rundt i rommet. Mødre og bestemødre drakk kaffe. En av mødrene var på min alder og vi kjente hverandre litt. 

«Dere bor vel ikke her lenger?» spurte jeg. 

«Nei, men det var jo hit vi kom da vi skulle døpe datteren vår,» svarte hun. «Det er jo her vi hører til. Og så er det så fint at mamma kunne være med når datteren min skal få sin toårsgave.» 

Det ble sagt som en helt selvsagt ting – «datteren min skal få sin toårsgave» – selv om det var første gang i historien at akkurat denne kirka hadde invitert døpte toåringer på boller og saft. Kanskje det er sånn når du får ditt første barn, at du griper alt som tilbys deg? Toårskontroll, bokklubbens toårspakke og toårsgaven i kirka – alt som dumper ned i postkassa må testes. Eller kanskje det faktisk finnes noen der ute som gjerne vil komme i kirka, og ikke helt vet når den er åpen? 

Som innflyttet prest i fremmed by får jeg av og til spørsmål om hvilken kirke jeg kommer fra. Da er jeg aldri helt sikker på hva jeg skal svare. 

I oppveksten kan jeg ikke huske at jeg hadde noen kirke som jeg kalte for min. Ingen tok meg med i kirka. Jeg svarer ofte at jeg kommer fra Bragernes i Drammen. Skolegudstjenesten der var det siste vi måtte holde ut før vi fikk jule- og påskeferie, gjennom seks lange år på barneskolen. Men det var på Åssiden speidertroppen holdt til. Og det er ingen kirker jeg har passert så ofte som Frogner, som lå mellom stallen og skogen. Vi tok ofte snarveien over prestegårdsjordene i skjul av vintermørket. Full galopp i snøen. Men gå inn i kirka? Jeg visste ikke hva man gjorde i kirker. 

Siden jeg ikke ble døpt før jeg var voksen har jeg ikke fireårsbok, søndagsskolekort eller konfirmantbibel. Det ble folk av meg også, men jeg skulle gjerne vært åtteåring igjen og fått personlig invitasjon fra kirka mi til tårnagenthelg.

Nord-Hålogaland har landets ferskeste biskop, og rekruttering av prester og andre kirkelige medarbeidere er en av utfordringene biskop Olav vil møte, melder Vårt Land. Men den utfordringen finnes over hele landet. 

En av årsakene er kanskje at færre unge mennesker har vokst opp i ei kirke. Se bare på dåpstallene fra Oslo. Halvparten av kirkemedlemmene der lar være å døpe sine egne barn. Da får barna ingen invitasjon til toårsgave eller fireårsbok. Da får de ingen kirke som de kan komme fra. De kan ikke velge å høre til. Og da vil ingen utfordre dem til prestetjeneste, verken i sør eller nord. Foreløpig ser tallene bedre ut på bygda enn i byen. Men trenden sprer seg fra de store byene og utover – bare kirka selv kan stoppe den. 

Trosopplæringsreformen kom i rett tid. På sitt beste kan den hjelpe oss å bremse dåpstall i fritt fall, eller i det minste bidra til at de som nå døpes, vil døpe sine barn igjen. 

Vi må tåle at noen barn i menigheten satser på fotball og ikke har tid til barnegospel og søndagsskole hver uke gjennom hele barneskolen. Men å invitere bredt inn til lokale arrangementer med lav terskel og minst like høy kvalitet som i det ukentlige arbeidet, gir flere barn muligheten til å lære om Gud, kirka og Bibelen. 

Mye tyder på at bare ett eneste positivt møte med kirka kan gjøre at barnet kommer tilbake. Noen ganger skjer det neste uke. Noen ganger om ti eller tjue år. Vi veit sjelden hvilke frø vi sår.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND I SPALTEN GJESTEN 14.11.2014

Gå til innlegget

Ikke lyv på jobben din

Publisert nesten 3 år siden - 525 visninger

Da jeg begynte studiene bestemte meg for at hvis jeg skal være prest, så skal jeg også være åpen.

Er du åpen på jobben? Tør du snakke sant til kollegene dine? Og tror du kollegene dine tør å være åpne i møte med deg? Denne uka har Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) dratt i gang en kampanje i sosiale medier som heter #min­arbeidsplass. De oppfordrer folk til å skrive innlegg om hvordan det er å være homo på sin arbeidsplass, og «tagge» innleggene med #minarbeidsplass så andre kan se dem og dele sine erfaringer.

For meg er det naturlig å fortelle i lunsjen om hva kona mi og jeg gjorde i helga, eller svare ærlig når noen på kirkekaffen lurer på hva slags familie jeg har hatt med meg til den nye menigheten min. Jeg har aldri tenkt annerledes om det. I et nyere historisk perspektiv må det jo ha skjedd en revolusjon. En prest kan være åpen på jobben. Jeg og Elisabeth ble viet av en prest i Svenska Kyrkan for tre år siden. For bare atten år siden var det ramaskrik da Siri Sunde inngikk partnerskap.

Da jeg begynte studiene bestemte­ meg for at hvis jeg skal være prest, så skal jeg også være åpen. Når jeg studerer, når jeg møter biskoper, når jeg søker jobb, og ikke minst når jeg kommer i jobb. Hvis jeg gjør det.

Jeg kom i jobb. 24. august ble jeg erklært rettelig kalt til prestetjeneste i Den norske kirke. Jeg gikk sjokkert ut bakdøren på domkirka etter at alt var over. Jeg var ordinert. Ingen hadde dyppet albaen min i maling, ingen hadde skutt meg da jeg sto på prekestolen. ­Ingen biskop hadde foretatt noe pinlig forhør. Jeg er prest i Den norske kirke og utenfor bakdøren venta den velsignede hverdagen. Dåp, konfirmasjon, vielse og ­begravelse.

Noen har brøytet vei for meg, sånn at jeg kunne få oppleve dette. Ikke alle har fått sin takk. Noen har betalt med privatliv og helse. Ikke alle har fått sin oppreisning.

Jeg vil gjerne hilse til de skeive studentene på Menighetsfakul­tetet, Det teologiske fakultet og Misjonshøgskolen og si at det er på høy tid å rette ryggen og snakke sant. I studietida, på jobbintervju og på deres framtidige arbeidsplass. Jeg synes det skal være slutt på å lure på om vi skal vurderes ­etter andre kriterier enn våre streite medstudenter, for det skal vi ikke. Kirka har som arbeidsgiver fortsatt lov til å forskjellsbehandle, men den er på ingen måte forpliktet til det.

Dette kunne kanskje den såkalte­ kirken selv ha rykket inn en ­annonse i Vårt Land og opplyst folk om, all den tid mange fortsatt går og gruer seg gjennom studietida og lurer på hvor de skal ende opp. På en måte gjør den jo det, gjennom at en del stillings­utlysninger spør etter samlivsform under punktet for kvalifikasjoner, mens andre ikke gjør det.

Tillegges samlivet ditt vekt? Står punktet høyere på lista enn utdanningen di? Lurer de på om du kan noe, selv om du er kvinne? Søk et annet sted. Du er verdt en skikkelig, faglig vurdering. Du har studert til prest, diakon, kateket, kantor. Du skal ha en arbeidsgiver som verdsetter deg som fagperson, og du skal kunne være #åpenpå­jobben. Du har ingen grunn til noe annet. Du skal elske din neste som deg selv – og du skal ikke lyve.

Jeg er stolt av alle #minearbeidsplasser, og fornøyd med at jeg har en arbeidsgiver og kolleger som mener at samlivsform ikke primært hører innunder punktet kvalifikasjoner.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17. JULI 2014 I SPALTEN GJESTEN

Gå til innlegget

Mellom jurister, prester og rosa vibratorer

Publisert rundt 3 år siden - 1291 visninger

Å komme med prester på Pride (eller "homofestival" som Vårt Land kaller det) utfordrer kanskje det sekulære mer enn noe annet.

I går fikk jeg et kors, et rosa kors. Det var en gave fra Human-Etisk Forbund. De er også på Europride og i år markedsfører de blant annet humanistisk gravferd. På standen viser de fram ei rosa kiste - men den hadde blitt levert med et kors, og det kunne de altså ikke ha på sin stand. Derfor sendte de en representant bort til Kirken på Pride med en liten gave. Godt naboskap er viktig på festival!

Europride er en av de større festivalene som foregår i Oslo i år. Arrangørene venter 40 000 besøkende på festivalområdet på Rådhusplassen. På åpningsdagen i går var det tjukt av folk, og utover kvelden knapt en sitteplass å oppdrive. Det er ca. 60 forskjellige utstillere, og mangfoldet er stort.

Her står vi. Til venstre for bildekanten står jurister og andre fra Likestillings- og diskrimineringsombudet, og til høyre står sexleketøyprodusenten Laid. Bak fotografens rygg ligger jentebaren SO. I midten står prester fra Den norske kirke og tilbyr lystenning og bønn. I går var det mange som husket oss fra i fjor. Bønnetreet ble fylt opp mye raskere. Folk ber for hverandre, for familien sin og fellesskapet på festivalen.

Men i år er det større innrykk på festivalen fra andre europeiske land, siden Oslo i år er vertskap for Europride, og det er ikke alle bønnene som er lesbare for meg. Lystenning, kors og prestesnipper er dog symboler som går på tvers av språk. Mens en del nordmenn er vant til at kirke og religion er noe som er et annet sted, noe som bare er på julaften eller når noen dør, har mange besøkende fra katolske områder en mer intuitiv tilnærming til kirkestedet vårt. Klart det skal tennes et lys. 

Når jeg står midt i standsgata og ser på kirkens sted mellom alle de andre organisasjonene og institusjonene klarer jeg ikke å bestemme meg for om kirken bryter med rekka eller bare utfyller den. Men det er i alle fall et sted å plassere det religiøse - et sted Human-Etisk Forbund kan kvitte seg med korset sitt og veit at det blir tatt godt vare på. Et sted det kan tennes lys uten at det er flaut og rart, og et sted du kan hviske noen ord i øret til en prest med taushetsplikt.

Gå til innlegget

Kirka - What's in it for me?

Publisert over 3 år siden - 642 visninger

Mange homofile og lesbiske har i årenes løp stilt dette spørsmålet, og med god grunn. Men flere av oss velger å høre til i kirka der vi bor, og derfor er Den norske kirke hjertelig til stede på "homofestivalen" Europride i Oslo denne uka.

I morgen, fredag 20. juni, starter den europeiske festivalen Europride, som i år er lagt til Oslo. Det er Europas største festival for og av homser, lesber, bifile, transpersoner og andre som bryter med heteronormativiteten - og alle andre som har lyst til å stikke innom. Arrangørene venter omtrent 40 000 besøkende i år. 

Europride er årets versjon av Skeive Dager i Oslo, og gjester fra andre land får også oppleve mange av de faste innslagene derfra. Tradisjonen tro er det derfor gudstjeneste i Åpen Kirkegruppe på åpningsdagen, og festivalen avsluttes med Regnbuemessa i Oslo Domkirke søndag 28. juni kl. 18. Det var du kanskje ikke klar over? Vel, nå veit du det.

Jeg er blant initiativtakerne til et prosjekt som heter Kirken på Pride. Vi ønsker å vise det skeive miljøet at kirka er mer enn krangling om ekteskapsliturgi. For det er dessverre det mange av deltakerne på Europride forbinder med Den norske kirke, særlig etter alle debattene som har pågått rundt Kirkemøtet denne våren.

Kirken er pride, og på pride! Bli med på temamøter, kirkekaffe, gudstjenester, diskusjoner og åpen kirke! Vi ønsker å vise fram en kirke vi er stolt er, og samtidig være med på å bidra til det brede mangfoldet på Europride. Hele programmet kan du lese her!

Pride Park, festivalområdet på Rådhusplassen, har sitt eget kirkested. Det er åpent fra onsdag 25. juni til lørdag 27. juni kl. 15 - 21. Slå av en prat, spør om noe, tenn et lys for noen du tenker på eller heng en lapp i bønnetreet. Her treffer du prester fra Den norske kirke og noen andre kirkelig ansatte.

Å delta på Pride synes vi er en naturlig konsekvens av Den norske kirkes kommunikasjonsvisjon (KM 06) om å være en inkluderende og tydelig kirke som inspirerer mennesker til å leve i tro, håp og kjærlighet. Det burde også passe greit innunder slagordet "I Kristus, nær livet."

Jeg gleder meg, og håper å møte mange kjente og ukjente på våre arrangementer den tida festivalen varer. Men det er vel mange av Verdidebatts lesere som er på hytta en solfyllt uke i juni, så jeg vil derfor gi dere noen jevnlige rapporter her.

I morgen er det diskusjon med flere av styremedlemmene i Åpen Folkekirke hos Oslo Kristelige Studentforbund, og på søndag forsøker en debatt på Pride House å besvare spørsmålet "Den norske kirke - what's in it for me?" Har du noen forslag allerede nå, så kom gjerne med dem i kommentarfeltet under her! Kanskje blir det høytlesning derfra på Litteraturhuset på søndag?(Her er prest Ketil og jeg på stand i Pride Park i 2013)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
21 minutter siden / 1030 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Internett gjør oss dummere
27 minutter siden / 3230 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
31 minutter siden / 5415 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Mot til å håpe
40 minutter siden / 164 visninger
Mette Solveig Müller kommenterte på
Internett gjør oss dummere
42 minutter siden / 3230 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 2 timer siden / 1030 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 2 timer siden / 1030 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Biskopens 11.bud. "Du skal ikke spise kjøtt"
rundt 2 timer siden / 514 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Bannons bulle
rundt 3 timer siden / 626 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 8 timer siden / 1030 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 8 timer siden / 1030 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 9 timer siden / 1030 visninger
Les flere