Hallvard Sandvik

Alder: 72
  RSS

Om Hallvard

Billedkunstner

Følgere

Muhammed fra Mekka

Publisert over 3 år siden

Da Muhammed sto frem på torget i Mekka og proklamerte at han var profet, reagerte folk med sjokk og vantro, for ingen kunne i sin villeste fantasi forestille seg at han kom til å grunnlegge en ny verdensreligion.

Den arabiske-halvøya var like varm og ugjestmild på 600 tallet e.Kr som den er i vår tid. En mye brukt handelsrute som forbandt India og Kina med det bysantinske-riket og Europa gikk fra Jemen forbi Mekka og Medina til Syria. På tross av impulsene araberne fikk gjennom handelen med andre kulturer, må det likevel kunne sies at samfunnet deres var primitivt. Det arabiske folket var inndelt i fire stammer uten et samlende kongedømme eller sentralmakt. Konflikter ble løst gjennom forhandlinger og blodhevn. Religionen deres var en form for animisme med innslag av polyteisme. Vi vet fra gamle antikke skrifter at araberne tilba steiner i ørkenen og dyrket guder og gudinner på spesielle kultsteder. Den viktigste kult og pilegrimsbyen var Mekka med sin svarte og hellige meteorstein oppbevart i byens Tempel eller Kaba. Årlig ble det avholdt store pilegrimsprosesjoner der pilegrimene danset nakne rundt den hellige steinen og de andre stein gudene som var plassert i en sirkel rundt Kabaen.

 

I år 570 e.Kr. ble en gutt født i Mekka som fikk navnet Muhammed, foreldrene hans døde tidlig, derfor ble han adoptert av sin onkel. I sin ungdom var Muhammed med flere handels karavaner til Syria der de handlet med de kristne bysantinerne. Da Muhammed var 25 år fride en rik enke til ham, de ble gift selv om Kadhja var nærmere 40 år. Kadhja var en dyktig forretningskvinne som sendte ut sine egne karavaner som Muhammed fikk lede.

 

Da Muhammed var 40 år gammel sto han frem på torget i Mekka som forkynner, og folket i byen ble forferdet. Før dette skjedde, hadde han brukt mye tid på streife alene omkring i ørkenen rundt Mekka. Han påsto at en engel hadde oppsøkt ham i en fjellhule da han overnattet der. Engelen hadde kommet med et teppe det var skrevet noe på, og sa til Muhammed : « Les! « Engelen hadde vert aggressiv og hadde presset teppet mot han og skreket « Les ! « Muhammed leste og engelen forsvant. Dette var Muhammeds første åpenbaring, etter dette kom det en mengde åpenbaringer fra Allah som danner grunnlaget for det som skulle bli Koranen.

 

Islam var helt fra begynnelsen av en svært enkel religion. Islams fem søyler er også i vår tid det sentrale i læren og trosutøvelsen: Trosbekjennelsen, bønnen, fasten, pilegrimsreisen, og veldedigheten.

Muhammeds forkynnelse i Mekka førte etter hvert til at hele Quraysh – stammen som også var hans egen stamme gikk imot ham. Spesielt etter at han begynte å snakke nedsettende om deres guder. Dersom Muhammeds onkel som må ha vært en mektig mann, ikke hadde hålt sin hånd over ham, ville de ganske sikker drept ham. På denne tiden da presset mot religionsstifteren var på sit verste mottok han en ny åpenbaring fra Allah, den åpenbaringen som i ettertid har fått navnet de sataniske vers. I korthet gikk saken ut på at Muhammed sto frem og sa at nå hadde Allah åpenbart et nyt vers for ham, som sa at noen av arabernes guder nå kunne dyrkes som underguder under Allah, noe araberne ble svært glade for å høre, siden gikk han tilbake på det og hevdet at det ikke var Allah, men Satan som hadde inspirert han til å fremsette tillatelsen til å dyrke andre guder. Dette økte hatet mot religionsstifteren betraktelig, ikke minst set på bakgrunn av den strenge monoteismen han tidligere hadde forkynt.

 

En tidlig morgen sto Muhammed frem i Mekka og fortalte begeistret at han den natten hadde foretatt en reise til Jerusalem der han hadde møtt og samtalt med Abraham, Moses, og Jesus i tempelet. Her kan det nevnes at jødenes andre tempel ble revet av romerne i år 70, over fem århundrer tidligere. Selve reisen hadde foregått på den måten at engelen Gabriel kom inn til Muhammed mens han såv og veket ham. De to gikk ut av huset, og der sto et hestelignende dyr med vinger på sidene. Gabriel og Muhammed satte seg på dyret og de red avsted til Jerusalem gjennom luften.

 

Etter dette kom det religionsstifteren og hans lille flokk av troende for øret at det forelå konkrete planer om å drepe Muhammed. Muhammed hadde tidligere fått et tilbud om å være megler i en stamme-konflikt i nabobyen Medina og nå passet dette helt perfekt.Religionsstifteren handlet raskt og sendte sine troende i forveien, han selv og Abu Bakr skulle dra sist. Muhammed og Abu Bakr gjemte seg i en hule utenfor byen i tre dager for å lure eventuelle forfølgere. Deretter fulgte de en uvanlig reiserute til Medina.

 

TIDEN I MEDINA

 Det var stor glede i Medina da Muhammed og Abu Bakr red inn i byen og møtte sine troende venner. Det første religionsstifteren gjorde etter at han kom til Medina var å bygge en moské og et hus til seg selv. Det bodde åtte store arabiske klaner og tre store jødiske stammer i Medina. Flertallet av jødene var flyktninger fra Israel. I Medina hadde det vert stridigheter i lengre tid mellom stammene, noe som hadde resultert i er stort slag i år 618, da mange ble drept. Etter slaget hadde familiene til de falne soldatene samlet seg for å planlegge blodhevn, det var en plikt for den nærmeste mannlige slektningen å drepe morderen, eller en annen mann i hans klan. For å hindre denne blodsutgydelsen som ville ha skapt fullstendig kaos i Medina, hadde noen innflytelsesrike menn tilkalt Muhammed for å mekle og skape ro. For å skape den etterlengtede freden dannet Muhammed et samfunn eller (ummah ) som besto av hans egne tilhengere fra Mekka og folket i Medina. Alle tvister og problemer skulle legges frem for ham selv og Allah. Muhammed fik også skrevet et dokument som ble kalt Medinas grunnlov, der han selv dikterte innholdet og nyordningene som klanene skulle slutte seg til, og det gjorde de bortsett fra jødene. Dermed ble også forholdet til de jødiske stammene i Medina forverret, jødene nektet også å anerkjenne ham som profet, noe som såret ham dypt. Bønneretningen ble forandret fra Jerusalem til Mekka på denne tiden, samt et definitivt brudd med jødedommen og kristendommen. Teorien om Abrahams religion ble også utviklet på den tiden.

 

 

Religionsstifteren Muhammed og hans venner hadde uten tvil store økonomiske problemer den første tiden i Medina. Men trøsten og håpet var at makten nå delvis lå i Muhammeds hender, noe som åpnet for store muligheter. Og i år 624 i den hellige måneden ramadan sendte Allas budbringer ut bevæpnede patruljer for å angripe handelskaravaner som passerte til eller fra Mekka.

Historikeren Ibn Ishaq skriver : Da Allahs sendebud hørte at karavanen til Abu Sufyan kom fra Syria, kalte han muslimene samen og sa : Dette er Quraysh-stammens karavane med deres eiendom. Gå ut og angrip den, kanskje Alla skjenker den til dere som et bytte` « I den forbindelse åpenbarte Alla et vers for Muhammed for å støtte og oppmuntre muslimene til å angripe karavanen.Verset kan virke lit uklart, men nor vi kjenner forhistorien klarner det. Verset står nedskrevet i Koranen kapitel 8 vers nummer 7. Kjøpmennene i Mekka hadde forutsett et mulig muslimsk angrep på karavane og sendt et stort antall soldater for å beskytte den. Selv om muslimene helt klart ble overrasket over plutselig å stå overfor en hel hær, i stedet for bare en karavane, ble de inspirert til å kjempe av Muhammed, som hadde lovet dem at de som ble drept i kamp for Allahs sak ( djihd ) skulle komme direkte til Paradisets herligheter og få tildelt sine 72 jomfruer. Og det hadde sin virkning på kampmoralen for muslimene vandt en dundrende seier ved Badr, og krigsbyttet ble stort, karavanen hadde varer for 50 000 dinarer. Muslimene tok også flere fanger som de senere krevde løsepenger for, og to ble halshugget på stedet, en av de hadde spottet Muhammed, da han forkynte i Mekka.

 

Etter slaget ved Badr følte religionsstifteren seg mer sikker i sin sak, for da sendte han ut menn for å drepe dikteren Kab ibn al – Ashrat. Forbrytelsen Kab hadde gjort seg skyldig i, var at han hadde skrevet sanger og dikt, som spottet og latterliggjorde Muhammed. Kab eide et befestet hus i Medina, men han lot seg lokke ut i kveldsmørket, der han ble dolket ned av de islamske morderne, og Kab sit hode ble kastet foran Muhammeds føtter, ifølge historikeren al-Tabari.

 

 

I år 627 bestemte Quraysh – stammen i Mekka seg for å ta et endelig oppgjør med muslimene i Medina. De kom med en stor hær og beleiret Medina i fjorten dager. Men problemet deres var at muslimene hadde gravd dype voldgraver rundt byen, slik at hæren fra Mekka ikke uten videre kunne storme byen, slik planen deres var. Felttoget endte med at de trakk seg tilbake med uforrettet sak. Da faren var over beskyldte Muhammed den siste gjenværende jødiske stammen i byen som han ikke til da hadde fordrevet for å ha inngått en hemmelig avtale med hæren fra Mekka om å angripe muslimene bakfra, i samme øyeblikk som hæren fra Mekka stormet byen. For dette påståtte sviket ble hele Qurayzah – stammen dømt til døden av Muhammed, det vil si alle men skulle drepes, kvinnene og barna skulle selges som slaver. Den jødiske stammen overgav seg uten kamp og håpet på en forhandlingsløsning. Muslimene gravde dype grøfter over hele torget i Medina, og bødlene slipte sine sverd. Drepingen begynte en tidlig morgen og fortsette utover kvelden i lyset fra brennende fakler, mennene ble slepet bakbundne i grupper frem til grøftekantene der hodene raskt ble skilt fra kroppene. Gutter som ikke hadde fot hår på kjønnsorganene, ble spart og solgt sammen med kvinnene. Rundt 900 menn ble halshugget den dagen, skriver historikeren Al-Waqidi.

 

I midten av mars i år 628, i det sjette året etter muslimenes utvandring til Medina, inntraff det en viktig hendelse. Muhammed gav ordre til sine menn i Medina at de nå skulle reise på pilgrimsferd til Mekka. Alle ble kled i pilsgrimklær, for å vise at de bare var ute i et fredelig ærend, og at de ville besøke Kabaen. Historikerene mener at 1400 menn og 70 kameler var i følget i den hellige måneden dhal-qada, måned det ikke skulle kriges eller drepes. Muhammeds følge ble stanset utenfor Mekka, og forhandlinger ble innledet. Avtalen ble at muslimene kunne vende tilbake året etter for å besøke kabaen uten våpen. Avtalen skulle vise seg å være et genialt strategisk trekk fra Muhammeds side.

 

Muhammeds første kone Kadhja døde rett før utvandringen til Medina. Etter at han kom til Medina fikk han 8 koner og noen slavinner. Muhammed fikk to åpenbaringer fra Alla om at han skulle gifte seg med Aisha som da var 6 år gammel og han selv hadde passert sitt femtiende år. Muhammed drømte at en mann som bar på noe som var dekket med silke. Mannen sa til ham : «Dette er din kone, så ta bort det som dekker henne. « Muhammed løftet på silken , og der lå Aisha. Noen netter seinere så han, mens han såv, en engel som bar den samme bylten av silke, og denne gangen var det han selv som sa til engelen : Vis meg : ! Engelen løftet på silken, og der var igjen Aisha, og så sa Muhammed : ` Hvis dette er fra Alla, da vil han bringe dette til gjennomføring. `

Da Aisha var 9 år gammel kom Allas budbringer til hennes foreldres hus for å ha samleie med sin unge kone. Aisha har selv nedskrevet det som hendte, og denne historien er gjengitt i flere historiske verker fra denne tiden : Allas budbringer kom til vårt hus. Min mor kom til meg mens jeg ble dyttet i en huske mellom to greiner ute i hagen. Jeg ble hentet inn til Allas budbringer som sat på en seng i vårt hus. Min mor fikk meg til å sitte på hans fang. Deretter gikk alle ut av rommet. Allahs budbringer fullbyrdet ekteskapet med meg i mitt hjem da jeg var ni år gammel. Verken noen kamel eller sau ble slaktet for min skyld.

 

Kort tid etter fredsavtalen med Mekka som garanterte at muslimene kunne vende tilbake året etter for å besøke kabaen, samlet Muhammed sine menn til et nytt felttog, denne gangen mot byen Khaybat. Khaybar hadde i flere århundrer vert sentrum for jødiske stammer på den arabiske halvøya. Og spesielt etter år 70 e.Kr da jødenes andre tempel i Jerusalem ble revet av romerne økte flyktningestrømmen, og situasjonen for jødene ble yterligere forverret etter det store Bar Kokhba-opprøret i år 135 hadde sendt store jødiske folkegrupper bort fra Israel. Den muslimske hæren kom totalt overraskende på byen Khoybar, og muslimene erobret den i løpet av noen få dager. Kriksbyttet var stort og befolkningen ble gjort til dhimmier, noe som innebar at de ble påtvunget en avtale om å betale beskyttelsespenger og pålagt ydmykende leveregler for å skille dem fra muslimene. Den økonomiske situasjonen til muslimene forbedret seg betraktelig etter at de erobret Khoybar. Nye klær, hester og våpen kunne anskaffes til pilegrimsreisen til Mekka.

 

Muhammed giftet seg også med sin adoptivsønns kone Zaynab som var meget vakker, skriver historikeren Al – Tabari : Zaynab var også datteren til Muhammeds tante på farssiden, hun var altså kusinen til religionsstifteren. Det faktum at Muhammed giftet seg med sin adoptivsønns kone og innlemmet henne i sitt harem sjokkerte mange fordi dette ble regnet som insest og helt uhørt. Muhammed merket folkesnakket og ble urolig. Men da kom Alla Muhammed til unnsetning og sendte en ny åpenbaring som støttet han, Al Tabari skriver : En dag Allahs budbringer satt og snakket med sin unge kone Aisha, falt han i vannmakt. Da vannmakten forlot han, smilte han og sa : « Hvem vil gå til Zaynab og fortelle henne de gode nyhetene og si at Allah har giftet henne bort til meg ? « Så resiterte Allahs budbringer helle koranverset. ( se Koranen kapittel 33, vers 38 ) .

 

I mars 629 reiste Muhammed på pilgrimsferd til Mekka, som det var avtalt med Quraysh – stammen året før. Med i sit følge hadde han 2000 mann, 60 kameler og 100 hester. Befolkningen i Mekka hadde fryktet krig, men alt gjik fredelig for seg. Innbyggerne i Mekka sto langs ruten der den imponerende muslimske prosisjonnen passerte, og de ble mektig imponert, de var jo rike, hvorfor kunne ikke de også bli muslimer ? Muhammed gikk bort til Kabaen og berørte den svarte steinen med staven, så gikk han inn og ba noen bønner og gikk ut, så forlot muslimene byen. Men de skulle snart komme tilbake, med sverdet hevet til kamp.

 

Muslimene erobret Mekka med 2000 mann, de møtte liten motstand bare 28 av byens soldater ble dept, før byen overgav seg til Muhammed. Da Muhammed kom til Kabaen skriver historikeren Al – Waqidi : fikk han fjernet gudebildene, det skal ha vert 360 av dem. Så berørte han den hellige svarte steinen, gikk inn i Kabaen og ba noen bønner sammen med Osma, Bilal og Utman. Så gikk han ut og viste nøkkelen til Kabaen til folket og holt en tale som kan leses i Koranen kapitel 12, vers 92.

 

Like etter erobringen av Mekka var fullført, sendte Muhammed hærføreren Kalid ibn al-Walid til byen Nahhla. Oppdraget var å ødelegge tempelet til guden al-Uzza. Da Kalid med sine 30 soldater komdit, ble han rasende på en helt naken kvinne med langt flagrende hår, han trak sverdet og hogg henne i to og tok juvelene hennes. Dette likte Muhammed da han fikk høre historien og sa at Kalid hadde drept gudinnen al-Uzza som aldri mer ville bli dyrket. Skriver historikeren al-Tabari.

 

I år 630 e.Kr hadde Muhammed erobret Mekka og han kunne nyte sin seier og hevn over sin egen stamme Quraysh Ikke bare det, Quraysh-stammen var på denne tid i full gang med å konvertere til Muhammeds religion islam, mann for mann gav etter og ville delta i muslimenes erobringskrig som gjorde dem rike. Og stadig nye stammer gikk over til islam frivillig uten kamp. Men religionsstifteren og hærføreren Muhammed hadde bare to og et halvt år igjen å leve, men han kontrollerte og hersket over hele den arabiske-halvøya, og lagt grunnlaget for en videre ekspansjon som verden knapt hadde set maken til. Muhammeds siste ønske på dødsleie var at det ikke skulle være andre religioner på den arabiske-halvøya en islam. Muhammed døde av en smertefull hodepine i fanget til sin unge kone Asha den 8 juni 632 e.Kr.

 

KILDENE

 Historikeren Ibn Isahq ble født i Medina i år 704 e.Kr og døde i Bagdad i år 768. Ibn Isahq skrev ned sin egen bestefars opplevelser i boken Sirat rasul Allha. Dette historiske verket er det nærmeste vi kommer religionsstifteren Muhammed, og uten tvil den mest objektive fordi bestefaren Yasar deltok som ung soldat i krigen imot Muhammeds hær. Bestefaren ble tatt til fange av muslimene, og konverterte til islam for å bli en fri mann. Jeg nevner også historikerne al–Waqidi født i år 748 og al – Tabari født i år 839.

De to siste bygger i stor grad på Ibn Isahq sin bok, men kommer med verdifulle opplysninger som kaster lys over den tiden Muhammed levde.

Det store flertallet av verdens muslimer bygger ikke sitt trosgrunnlag på denne tradisjonen, men på hdith og sunna skriftene som er mye yngre, hadith og sunna skriftene begynte ikke å bli nedskrevet før et godt stykke inn på 800 tallet, og av den grunn må ses på som mindre troverdige.

Jeg vill også på det sterkeste anbefale boken : Muhammed slik samtiden så ham, av Hallvor Tjønn. Denne boken har jeg også lånt noen setninger fra under oppbygningen av denne artikkelen.

 

Hallvard Sandvik

03.12.2016.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Drømmen om Israel som ble virkelighet.

Publisert over 4 år siden

Da orkesteret sluttet å spille i Tel Aviv museum og David Ben Gurion reiste seg for å lese Israels selvstendighetserklæring opplevde representantene dette som i en drøm, for det 2000 år gamle håpet gikk nå i oppfyllelse foran øynene deres.

Det jødiske folket ble til i landet Israel for 4000 år siden, i skjæringspunktet mellom Asia og Europa. Israelsfolket ble tidlig et lett bytte for de store nabo sivilisasjonene som holdt til langs elvene Eufrat og Tigris i øst og Nilen i sør. Derfor har jødene vært okkupert pint og plaget av sine nabofolk opp gjennom historien. Dette er grunnen til at jødefolket har blitt spredt utover store deler av verden, og er det delvis også i vår tid. Men vi må huske at det alltid har bodd noen jøder i Israel, særlig de fattige som aldri greide å flykte fra åket. Jødene hadde også sin egen statsdannelse i flere perioder, spesielt kan nevnes kongedømme Israel grunnlagt i år 931 f.Kr.

Etter hundrevis av år med jødeforfølgelser over store deler av verden oppsto sionismen i Europa. Sionismen var en organisert religiøs lengsel etter å vende tilbake til Sion. Sion var en av Jerusalems høyder der Tempelet hadde stått og i utvidet forstand betyr Sion hele det området som i dag utgjør dagens Israel. Sionismen var også drevet av den eldgamle messianske drømmen, godt forankret i jødedommens daglige bønner, om å reetablere en jødisk stat i det eldgamle hjemlandet. Sionistbevegelsen organiserte de første jødiske immigrantgruppene som steg iland langs Palestinas strender i 1881. På den tiden lå området under det døende og korrupte ottomanske riket, det bodde 450.000 arabere i området, 90 prosent av dem var muslimer og resten kristne. Det bodde også 25.000 jøder der, og de fleste holdt til i Jerusalem. De fleste jødene kom fra tsarens Russland og øst-Europa. I 1947 hadde den jødiske befolkningen i Palestina kommet opp i 630.000, og den arabiske befolkningen på 1,3 millioner i 1948.

Krigen i 1948 var det nærmest uunngåelige resultatet av mer enn et halvt århundre med arabisk-jødiske gnisninger som hadde begynt da de første jødiske immigrantene kom fra Øst-Europa tidlig på 1880-tallet. Britene så bare utgifter og et uløselig etnisk problem ved å bli stående med store militære styrker i Palestina. Derfor bestemte den britiske regjeringen den 14. februar 1947 å fraskrive seg ansvaret for deres mandatområde Palestina og velte problemet over på FN.

Den 29. november 1947 kunne FNs generalforsamling legge frem en delingsplan for Palestina. Planen tok til orde for å dele Palestina i to suverene stater: en jødisk og en arabisk. Det britiske mandatet skulle avvikles, « ikke senere en 1.august 1948. De to landene skulle være sammenbundet i en økonomisk UNION. Den jødiske staten, på rundt 55, prosent av Palestinas territorium, skulle bestå av størsteparten av Niger, den sentrale og nordlige kyst-sletten mellom Rehovot og Haifa, og Jisreel og Jordandalen inkludert Galileas finger. Den arabiske staten, på rundt 42 prosent av Palestinas areal, skulle bestå av det nordvestlige hjørnet av Nigev og den sørlige kyst-sletten rundt Gaza, Samarias fjelland og Judea så langt sør som til Beersheba, og det sentrale og vestlige Galilea. ( se kart nederst )

Natt til 30. november brøt det ut høylytt jubel og sang i alle jødiske bosetninger i Palestina. De fleste hadde sittet ved radioapparatene og hørt på avstemningen fra FN i New York. Det lød et kollektivt gledesrop da opptellingen nådde 2/3 flertall. Det var ikke til å tro. Den over 2000 år gamle drømmen skulle nå bli virkelighet. Delingsplanen var ikke optimal sett fra jødenes synsvinkel. Men Ben Gurion og de fleste jødiske lederne mente at det ikke var mulig å oppnå mer. Araberne var rasende og truet med krig, og i slutten av april 1947 besluttet de å invadere Palestina.

Den 14 mai 1948, samme dag som det britiske palestinamandatet forfalt, samlet de jødiske lederne seg i Tel Aviv Museum. Ben Gurion reiste seg og leste Israels uavhengighetserklæring: « I landet Israel oppsto det jødiske folk. Her ble dets åndelige, religiøse og politiske identitet formet. Her oppnådde det først sin egen stat, skapte en nasjonal og universell kultur og skjenket verden den evige Bøkenes Bok. Det jødiske folket ble fordrevet fra landet med makt, men i landflyktighet beholdt jødene troskapen til hjemlandet. Aldri svant håpet; aldri forstummet bønnen om å vende hjem til frihet. ( se foto ) 

Den nyfødte nasjonen Israel skulle ikke få nyte freden lenge. Allerede dagen etter angrep araberne med full styrke, den pan-arabiske invasjon var et faktum. Syria, Irak, Transjordania og Egypt angrep samtidig. Egyptiske jagerfly bombet Tel Aviv. Fra Kairo kom en advarende besvergelse fra Razzia Paska, generalsekretæren i Den arabiske liga: « Dette kommer til å bli en utryddelseskrig og en voldsom massakre, som det vil gå frasagn om på linje med mongolenes massakrer. «

Syrerne rykket inn i Øvre Galilea, irakerne krysset lavlandet ved kysten, og sto bare 15 kilometer fra havet og truet med å splitte Israel i to, mens den transjordanske Arabiske legion omringet Jerusalem og inntok gamlebyen med det jødiske kvarteret den 25.mai. I sør var egypterne bare 30 kilometer fra Tel Aviv, og et annet fremstøt nærmet seg Jerusalem fra sørsiden. Men israelerne, som var bedre opplært enn fienden og kjempet for sine liv og sin eksistens, kom gradvis på offensiven og tok alt tapt territorium unntatt gamlebyen i Jerusalem. Kampen fortsatte, og jødene erobret nye terriotorier i Galilea, Judea og Nigev, hvor bare Gazastripen i grenseområdene mot Sinaihalvøya forble på muslimske hender. Krigen ble bare avbrutt av korte våpentilstander frem til juli 1949, da Syria undertegnet en våpenavtale med Israel. Kampene hadde til da kostet jødene 6000 falne. De muslimske styrkenes tapstall er usikre.

Kong Faruk av Egypt ble avsatt i 1952, og en gruppe yngre offiserer overtok makten med Abdel Nasser i ledelsen. Han hadde som mål å innføre muslimsk militarisme under ledelse av seg selv og Egypt. Nasser gikk straks igang med å planlegge ett nytt angrep på Israel. Dette kulminerte i Sinai-felttoget i 1956. Israelske styrker knuste muslimenes angrep i ørkenen mellom Sør-Israel og Suezkanalen etter en kort og heftig strid. Jødene okkuperte hele Sinai-ørkenen i seks måneder, hvoretter de trakk seg ut etter en avtale med FN.

Nasser gav ikke opp håpet om å knuse jødene. Den 30. mai 1967 erklærte han i en radiotale at Israel skulle utslettes. En uke senere, den 5. juni, brøt seksdagerskrigen ut. Egypt, Jordan og Syria angrep fra hver sin kant. I begynnelsen så det ut til at det muslimske angrepet skulle lykkes, men jødene kom gradvis på offensiven og drev araberne tilbake. Krigen ble en katastrofe for muslimene.De tapte store landområder, Jødene vant tilbake sine urgamle landområder Vest-Bredden, Øst-Jerusalem og deres gamle Tempel, samt Gaza-stripen, Sinai-halvøya og Golanhøydene. Israelerne tredoblet sit landområde som følge av denne krigen.

På den jødiske helligdagen Jom kippur den 6. oktober 1973. Kl 14.05 angrep Egypt og Syria staten Israel. Araberne satte 80 000 soldater over Suezkanalen i gummibåter og fordrev de undertallige israelske styrkene innover i Sinaiørkenen. Syria angrep samtidig Israel over Golan med nye sovjetiske våpen finansiert av Saudi-Arabia og truet lenge med å trenge inn i Galilea. Israelerne møtte denne gangen en mye sterkere fiende som var trent av sovjetiske instruktører. Etter hvert som de jødiske reservestyrkene nådde frem til fronten, stabiliserte styrkeforholdet seg og den arabiske fremrykkningen ble bremset. israelske styrker greide å ta seg over Suezkanalen og omringe egypterne. Sovjet truet da med å intervenere dersom ikke israelerne ikke trakk seg ut av Egypt, USA truet med verdenskrig og Sovjetunionen gav opp. Nå måtte araberne erkjenne at de ikke kunne vinne en krig mot Israel, men de hadde et ubrukt våpen i bakhånd, oljen.

Araberne forkastet FNs delingsplan for Palestina og gikk til krig mot jødene. Med det resultat at de tapte de landområdene som de var tildelt etter FNs delingsplanen. I ettertid har de anklaget Israel for å ha okkupert disse landområdene som de i utgangspunktet ikke ville ha. Men faktum er at de områdene som Israel blir beskyldt for å ha okkupert spesielt Judea og Samaria har vert jødenes kjerneområder i mer en 4000 år. Jødene har også sitt navn «jøde» avledet fra landområdet Judea. Araberne har utvilsomt rett til et verdig liv og et landområde, men de har ikke rett til å kreve noe land i det som i dag utgjør staten Israel. Også fordi det aldri har eksistert noen form for arabisk statsdannelse i det området som i dag utgjør staten Israel. Araberne i Palestina var i tiden før første verdenskrig en del av det store ottomanske riket og ble administrert fra Istanbul og andre og andre byer. Det er bare av propagandamesige årsaker at araberne i vår tid krever en egen stat.  

Hovedkilde:

Benny Morris 1948.

Hallvard Sandvik 10.02.2016.

Gå til innlegget

Israel og det oppdiktede folket.

Publisert over 4 år siden

Det finnes ingen tvil om at jødene har bodd i Palestina sammenhengende gjennom flere tusen år, og at staten Israel er deres rettmessige hjemland.

Araberne i Palestina blir på en kynisk måte holdt som gisler av sine arabiske brødre i den pågående propagandakrigen imot vesten. Palestina-araberne har konsekvent blitt nektet oppholdstillatelse og statsborgerskap i nabolandene Jordan og Syria samt de andre arabiske landene av samme grunn. For det overordnede målet for Den-Arabiske-Liga er å gjenerobre Palestina og å legge det under det islamske hus. 

Tror du meg ikke? Vent litt, les dette. Før strategien for propagandakrigen mot vesten ble finpusset av den Arabiske-Liga, uttalte eksekutivkomite medlem i PLO Zahir Muhsein til den Hollandske avisen Trouw i 1977:" Det palestinske folket finnes ikke. Opprettelsen av en palestinsk stat er bare et middel for å fortsette vår kamp mot staten Israel, for å oppnå arabisk enhet. Dagens realitet sier oss at det ikke finnes noen forskjell mellom jordanere, palestinere, syrere eller libanesere.Bare for politiske og taktiske grunner snakker vi i dag om eksistensen av et palestinsk folk, siden de arabiske interessene krever at vi opprettholder eksistensen av et palestinsk folk for å motsette oss sionismen. Av taktiske grunner, kan ikke Jordan, som er en selvstendig stat med klart definerte grenser gjøre krav på Haifa Jaffa og Jerusalem. Men vi som palestinere kan gjøre det. På en annen side kommer vi ikke til å vente et minutt på å slå sammen Palestina og Jordan." Sitat slutt.  De muslimske landene har over lengre tid vært dyktige til å plante desinformasjon om jødenes historie knyttet til Palestina i norske massemedier, skoler, høyskoler og universiteter. Det er en ganske grov historisk skisse jeg her tegner, men mer en nokk til å belyse de klare historiske fakta om jødenes tilknytning til Palestina.

                                                                                                                                         Det israelske folket, som besto av 12 stammer, finner vi tydelige arkeologiske spor av mot slutten av bronsealderen og i begynnelsen av jernalderen, omtrent 1200 – 1000 f.Kr.Det ble funnet en kongelig stein ( se foto ) med hebraisk tekst i Tel Dan i nord Israel i 1993, teksten refererer til den bibelske kong David av Israel. David regjerte over Judea og Israel ca. 1010 – 970 f.Kr. Dette arkeologiske funnet bekrefter de opplysningene som bibelen gir oss om det forente kongedømmet Israel som besto 1020 – 931 f.Kr. Det vi også vet med sikkerhet er at de jødiske stammene i tiden før det forente kongedømmet Israel ble opprettet ble styrt av karismatiske ledere som ble kalt dommere. Det var urolige tider og derfor samlet de jødiske stammene seg for å velge en konge. Og dommeren Samuel salvet Saul fra Benjamins stamme til jødenes første konge rundt 1020 f.Kr. Men det var først hans etterfølger kong David som skapte et sterkt kongedømme med Jerusalem som hovedstad.På det sted i Jerusalem som Abraham jødenes stamfar ville ofre sin egen sønn Isak etter en befaling fra Gud, reiste David Tabernaklet. Tabernaklet var en telthelligdom som jødene hadde båret med seg gjennom ørkenen under flukten fra fangenskapet i Egypt. Etter en tid bestemte kong David at det skulle bygges et tempel på samme sted. Hans sønn, kong Salomo, fullførte tempelet og gjorde det enda mer storslått ved å bruke hvit stein og gyldent sedertre fra Libanons veldige skoger. Og tempelet sto ferdig i år 960 f.K.r. Dette fantastiske tempelet ble totalt ødelagt i år 586 da kong Nebukarnesars styrker erobret Jerusalem. En stor del av den jødiske befolkningen ble sendt som slaver til Babylon. De fikk senere vende tilbake, og Tempelet ble gjenoppbygget på samme sted og sto ferdig omkring år 516 f.Kr Dette andre Tempelet også kaldt Herodes Tempel ble stående fram til Jesu tid.

Jesus og hans disipler var en gang sammen i Jerusalem. Og i Matteus 24:1 - 2 kan vi lese : Jesus forlot tempelet og gikk ut. Da kom hans disipler for å vise ham tempelbygningene. Men han svarte og sa til dem: ser dere ikke alt dette? Sannelig sier jeg dere: Her skal ikke bli stein tilbake på stein som ikke skal brytes ned. Og profetien til Jesus ble oppfylt. Etter et opprør mot den romerske okkupasjonsmakten, tok romerne hevn og rev Tempelet i år 70 e.Kr. Situasjonen stabiliserte seg, men i år 132 startet Bar Koba-opprøret som ble slått ned av romerne to år senere med katastrofale følger for jødene. Mesteparten av den jødiske mannlige befolkningen i nærmere 1000 bygder og byer ble drept, kvinner og barn ble tatt som slaver og mange greide å flykte. Noen bygder i Galilea ble spart.

Romerriket ble delt i år 395 i et vestlig og et østlig rike. Jødene kom da under det østlige riket også kalt det bysantinske riket, med Konstantinopel som hovedstad. Kristendommen ble innført som statsreligion, men situasjonen for jødene ble lite forandret bortsett fra at antisemittismen økte gradvis utover på 400 tallet. Om det ikke var ille nok så skulle det bli verre. For i år 638 skjedde noe totalt uventet. En liten, men lynrask muslimsk rytterhær kom stormende ut av den arabiske ørken fra øst, og først avskar forsyningslinjene til bysantinerne ved å erobre kystbyene langs middelhavskysten. Dermed var hele de gamle kjerneområdene til jødene Judea og Samaria samt Jerusalem og Damaskus avskåret fra Konstantinopel. Jerusalem og Damaskus overgav seg til muslimene året etter.

Islams andre kalif, Omar ibn al Chattab skal så ha inngått en pakt med jødene og de kristne i Palestina. De skulle få beholde troen og helligdommene sine ( unntatt Tempelet i Jerusalem ) og leve under muslimenes beskyttelse. Det forpliktet jødene og de kristne til en enorm motytelse: de måtte betale '' jizya '' altså en koppskatt, de fikk ikke bygge nye eller restaurere gamle synagoger, ikke vise religiøse symboler, ikke ri hest, ikke eie våpen, og ikke bygge hus som var høyere enn muslimenes. Kristne og jøder måtte dessuten gå med klær og ha en frisyre som gjorde det mulig å skjelne dem fra muslimene: Hodet var barbert foran, og de skulle ikke ha skill. Dette var ikke noe tilfeldig påfunn av kalif Omar, det er begrunnet i Koranen. I sure 9:29 står det: « Bekjemp de som ikke tror på Allah og dommens dag ( ... ) helt til de i ydmykelse stiller med tributt « To ord fra dette verset er betegnende: ydmykelse og tributt. Kun den som betaler i ydmykelse, oppnår som jøde eller kristen status som beskyttet, som dhimmi. Det var bare to måter å slippe unna denne slavetilværelsen på, konvertere til islam eller rømme fra landet.Spesielt mange kristne konverterte, og plutselig åpnet det seg enorme karrieremuligheter. For (islam bygger ikke på rase eller etnisk tilhørighet men om en person er utenfor eller innenfor ummaen ( det muslimske fellesskapet )Straks jødene var underkuet begynte muslimene å rive ruinene av jødenes gamle Tempel i Jerusalem. De bygget så en stor åpen plass der Tempelet hadde stått, og plasserte så Klippe-moskeen der. Deretter ble Jerusalem erklært for å være hellig muslimsk område, og jøder og kristne ble nektet adgang til byen.Islam ekspanderte enormt utover på 700 tallet og tok hele Nord-Afrika, deler av Spania og østover til Sentral-Asia helt til Indus i 713. Europeerne begynte å føle seg truet etter en rekke angrep fra muslimene. De samlet seg til det første motangrep og for å befri Jerusalem i 1096 e.Kr.Det var svært mange jøder som flyktet fra sitt gamle hjemland Palestina i denne perioden, spesielt de som ikke ville selge sin tro for mat og penger.

Konstantinopel ble erobret av muslimene i 1453, og dermed var det øst-romerske riket historie. De ottomanske muslimene gikk berserk i byen og myrdet befolkningen. I Haga Sofia kirken var menigheten samlet i bønn, men muslimene trengte seg inn og slaktet hele menigheten, og moret seg med å voldta nonner på alteret. Det ottomanske riket som nå styrte Palestina utviklet seg i en mer korrupt retning frem mot 1700 og 1800 tallet. En videre ekspansjon ble vanskelig og forfallet var tiltagende. I begynnelsen av 1800 tallet etter langvarige jødeforfølgelser i Russland og øst-europa tok en mann ved navn Moses Montefcore initiativ i London og foreslår at jødene bør danne en egen stat i sit gamle hjemland, Palestina. Den første sionistkonferansen ble holdt i Basel i Sveits i 1897, med målsetning å skape et tryggt hjem for jødene i Palestina. Det korrupte muslimske ottomanske riket som hadde styrt Palestina siden 1299 var på denne tiden i full indre oppløsning. Det var ganske enkelt for de små gruppene av jøder som steg i land langs Palestinas strender å kjøpe jord av araberne, for mesteparten av jorden lå brakk.I 1906 ble den første kibbutzen ved Genesaretsjøen etablert, og byen Tel-Aviv ble bygget.

Utbruddet av første verdenskrig i 1914 satte britene og deres allierte, først og fremst Frankrike, Russland og etter en tid USA, opp mot Tyskland og det øterriksk-ungarske og ottomanske riket.Som alliert med Tyskland fikk den ottomanske hæren i oppgave å invadere det britisk styrte Egypt ved å rykke frem over Sinai i 1915. Angrepet på britene ble et knusende nederlag for muslimene. Den engelske generalen Edmund Allenby kunne lett innta Samaria og hele Galilea samt Jerusalem, Damaskus og Aleppo. Nå kontrollerte britene hele Palestina og vel så det. Jødene så nå lysere på situasjonen med britene som herrefolk i Palestina selv om volden var økene fra arabisk side. De jødiske sionistene drev en intens lobbyvirksomhet i London, og fikk utenriksminister Arthur Balfour over på sin side, noe som resulterte i den berømte Balfour-deklarasjonen fra 2.nov 1917. Der skriver Balfour: « Hans Majestets regjering ser positivt på etableringen av et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina, og vil gjøre sitt ytterste for at dette prosjekt skal realiseres. « Araberne flammet opp i et hysterisk raseri, men jødene jublet og så muligheten for at deres gamle drøm nå kunne realiseres, Guds lovede land og « stat « Israel.

Etter 1 verdenskrig fikk Frankrike med mandat fra Folkeforbundet adgang til å styre Libanon og Syria, mens britene sikret seg direkte styre over Egypt og Transjordan. Den arabiske volden mot de jødiske nybyggerne ble nå sterkt opptrappet i perioden frem til utbruddet av 2 verdenskrig. Den jødiske befolkningen var i denne perioden kommet opp i 500 000 og den arabiske andelen av befolkningen kom nå langt under 70 prosent.Helt fra nazistene kom til makten i 1933, hadde den arabiske religiøse og politiske lederen muffien av Jerusalem, Hai Amin al Hussaini, sett for seg at Adolf Hitler kunne løse hans jødeproblem. (se foto)  Sommeren 1942 så alt lyst ut for Hitler og Hussaini, tyske avdelinger rykket østover i Nord-Afrika ledet av Hitlers mann feltmarskalk Rommel. Militær logistikk var ikke den selvgode førerens sterkeste side og uten drivstoff og nye soldater kunne selv ikke Rommel vinne panserslag i den nord-afrikanske ørkenen i det lange løp. Rommel tapte for britene og kom aldri til Palestina.                                                                                                                                                                                                                                                      

Men det vi vet med sikkerhet er at Hitler gav SS ordre om å klargjøre en innsatskommando med menn som hadde personlig erfaring med massemord av jøder fra Øst-Europa. Avdelingen skulle sendes til Palestina straks området var okkupert av Rommel og bistå muslimene med nedslaktingen av den jødiske befolkningen i Palestina, som på den tid besto av over 500 000 jøder. Hitler og Hussaini regnet med full støtte fra den muslimske befolkningen under nedslaktingen.

I 1945 var Storbrittania utarmet etter å ha vært gjennom to verdenskriger og så bare for seg utgifter og et uløselig problem med å bli stående med store militære styrker i Palestina. Derfor ville de velte problemet over på FN. Og FN la frem en delingsplan som ble vedtatt den 29.november 1947. Enda en gang jublet jødene, endelig hadde verdenssamfunnet anerkjent jødenes lengsel etter å komme hjem og danne sin egen stat. Men en bismak var likevel til stede i feiringen, de måte avstå store landområder til araberne og sirka 40 000 arabere kunne bli boende innenfor staten Israels grenser, og en storkrig med den muslimske verden var i emning.

Etter delingsplanen til FN skulle araberne overta Gaza stripen og omtrent hele de urgamle jødiske områdene Judea og Samaria helt fra sør for Hebron til nor for Galilea ved grensen til Libanon. Bare området rundt Genesaretsjøen og den fruktbare kyststripen fra Haifa og sørover til Tel Aviv og Jaffa samt Sinai ørkenen skulle være jødisk land. Området rundt Jerusalem og Betlehem skulle være permanent overvåket av FN styrker.Delingsplanen var utvilsomt god, sett fra begge parters side, planen kunne ført til varig fred i midtøsten, men araberne valgte heller å gå til krig mot jødene og dermed tapte de alt. Den 14. mai 1948 erklærte David Ben-Gurion at en jødisk uavhengig og selvstendig stat ved navn Israel nå formelt var grunnlagt. Jødenes mer enn 2000 år gamle drøm var nå med Guds hjelp blitt til virkelighet.

Først gikk muslimene til krig og erobret Palestina og Jerusalem. Deretter bygget de en Moske over jødenes hellige Tempel, for så å erklære Jerusalem for å være hellig muslimsk området, noe muslimene hevder også i dag med den største selvfølgelighet. Ikke bare det, de aller fleste arabere mener også at staten Israel skal utslettes. Dette er uten tvil verdenshistoriens største frekkhet. Det er nå på høy tid at muslimene avslutter okkupasjonen av Palestina.

Hallvard Sandvik 

05.12.2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
19 dager siden / 1478 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
29 dager siden / 1289 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
10 dager siden / 1055 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
6 dager siden / 949 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
28 dager siden / 603 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
15 dager siden / 424 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere