Kristine Sandmæl

Alder:
  RSS

Om Kristine

Prost, Leder i Mellomkirkelig råd og Leder i Den norske kirkes LHBT-utvalg

Følgere

Når fest blir dom

Publisert rundt 2 måneder siden

Søndag kveld den 23. august i år, fikk jeg en melding fra en venn i Kautokeino menighet. Det var fortvilelse over dagens konfirmasjonspreken i Máze kirke som var foranledningen. Med meldingen lå en lenke til et opptak av konfirmasjonsgudstjenesten.

Jeg så en festkledd menighet og spente konfirmanter. Jeg hørte salmesang og bønn. Så kom prekenen. Sokneprest Bjarne Gustad advarte mot skilsmisse, homofili, abort og kjønnsskifte. Det er i seg selv imponerende å klare å dekke alle disse temaene i én preken, men soknepresten tok de ti bud til hjelp, og temaene kom som forklaringer til budene.  

I Den norske kirke har vi ulikt syn på mange ting. Blant annet både skilsmisse, homofili, abort og kjønnsskifte. Både soknepresten, de som deler hans syn og de som ikke gjør det, har anledning til å la sitt syn komme til uttrykk i undervisning og forkynnelse. Det er det ikke tvil om. Det betyr imidlertid ikke at det alltid er like klokt å bruke prekestolen til dette, og kanskje særlig ikke på en konfirmasjonsdag, en festdag i familien, kirken og i lokalsamfunnet.  

Preken er i all hovedsak enveiskommunikasjon. Tilhøreren gis ikke mulighet til å gå i debatt med predikanten, han eller hun får uforstyrret og uimotsagt komme med sitt budskap. Det er derfor spesielt viktig å utvise skjønn i forhold til hvordan man uttaler seg om et hvert sensitivt spørsmål fra prekestolen, - under enhver omstendighet. Det som er spesielt forstemmende i denne saken er at soknepresten bruker konfirmasjonsdagen som en anledning til å bringe dom over mennesker i kirkebenken. Det fremstår som blottet for empati og omsorg for enkeltmennesket og for menigheten.  

I kirkerommet denne dagen satt det mennesker som ble tråkket på. Noen av oss som har hørt prekenen, har grått og vært rasende på vegne av og sammen med dem.  

Den norske kirke inngikk i 2017 et kompromiss med seg selv når det gjaldt synet på likekjønnet vigsel. Vi ville prøve å holde kirken sammen til tross for vår uenighet. Når soknepresten velger å fordømme homofili i sin konfirmasjonspreken på denne måten, og i ettertid også forsvarer sitt valg, er det vanskelig å se at dette er respekt for ulike syn, slik vedtaket fra 2017 forutsetter.  

Som prest med LHBT-identitet, er det fristende å bringe fram et annet perspektiv: Jeg må erkjenne at mitt arbeidsmiljø blir betydelig forringet av at prester kan bruke prekener til å underkjenne mitt liv. I dag vil jeg imidlertid snakke for menneskene samlet i Masi/ Máze kirke denne dagen og for Kautokeino/ Guovdageaidnu menighet og deres konfirmanter. De fortjener bedre enn det vi ble vitne til 23. august.

Gå til innlegget

Hvorfor arbeidslivsundersøkelse om LHBT?

Publisert 8 måneder siden

Jo Hedberg fra Bønnelista skriver i et innlegg på Verdidebatt 20. februar at han undres over hvorfor Den norske kirke lager en stor undersøkelse bare for den lille delen av befolkningen som definerer seg som LHBTer. Allerede der viser han at han ikke har forstått hva undersøkelsen er og for hvem.

Den norske kirkes siste arbeidslivsundersøkelse har et spesielt fokus på hvordan de ansatte opplever det å arbeid i en kirke, både som en medarbeider med identitet som lesbisk, homofil, bifil eller transperson (LHBT), og som en medarbeider til mennesker med LHBT-identitet. Undersøkelsen er ikke bare for medarbeidere som definerer seg innenfor spekteret LHBT, men for alle ansatte i kirken.

Hvorfor er ikke de bevegelseshemmede med, de med syns- eller hørselsproblemer eller dysleksi (ca 10% av befolkningen) tatt med i undersøkelsen? Hvorfor dette store fokus bare på de som sliter med sin kjønnsidentitet? spør Hedberg. 

Det er sjelden anbefalt å sette minoriteter opp mot hverandre, selv om det stadig forsøkes gjort, og er en kjent herskerteknikk. Jeg anbefaler det ikke i denne saken heller. 

Som arbeidsgiver er Den norske kirke opptatt av at medarbeiderne skal ha et godt arbeidsmiljø, og kirken tar helse, miljø og sikkerhet (HMS) på alvor. I 2015 kom det en bekymringsmelding i form av et brev til Den norske kirkes Bispemøte fra en gruppe prester og prestevikarer med LHBT-identitet. Dette er alvorlig for kirken. Resultatet av dette brevet ble et utvalg under Bispemøtet som jobbet i to år og kom med anbefalinger om oppfølging av disse brevene. En av anbefalingene var at det ble etablert et utvalg for LHBT under Kirkerådet. Dette ble gjort, og utvalget fikk blant annet i mandat å gjennomføre en arbeidslivsundersøkelse for å kartlegge hvordan arbeidsvilkårene er i kirken, i lys av mange års debatt om homofili og likekjønnet vigsel. 

Utvlaget hadde sitt første møte i januar 2019, og undersøkelsen ble sendt ut i januar 2020. I undersøkelsen vil medarbeiderne få mulighet til å ta stilling til og gi til kjenne (anonymt) egne holdninger og erfaringer knyttet til tematikken. 

Det er viktig at alle medarbeidere svarer på undersøkelsen, uavhengig av egen identitet og holding til tema knyttet opp mot LHBT. Personvern og konfidensialitet er godt ivaretatt i prosjektet som styres av Fafo i samarbeid med KIFO. Vi ønsker at resultatene skal reflektere hele bredden i Den norske kirke, og gjennom holdningsspørsmål forsøkes det å ivareta ulike meninger om LHBT. Det er viktig at meningsgrupper ikke usynliggjøres ved at de ikke svarer på undersøkelsen.

Min oppfordring til Jo Hedberg er derfor at han og Bønnelista anbefaler alle å delta i undersøkelsen. 


Kristine Sandmæl

leder i Den norske kirkes LHBT-utvalg

Gå til innlegget

Kopperstads homofili-tabu

Publisert rundt 4 år siden

Det er mulig debatten har gått Rikke G. Kopperstad hus forbi. Men jeg og mange med meg har levd hele vårt voksne­ liv med en kirke som har debattert våre liv.

Rikke Grevstad Kopperstad uttrykker (Vårt Land 20. oktober) at hun i kirken opplever uvilje mot å diskutere det hun betegner som «vår tids største tabu». Hun stiller en rekke spørsmål om hvorfor det opp­leves provoserende og mennesker blir aggressive når hun presenterer teser om hvordan det hun kaller ­«evnen til å hengi seg til det motsatte kjønn er skadet» på grunn av overgrep, pornografi eller separa­sjonstraumer.

Jeg kan svare for min egen del. Det provoserer meg fordi hennes utgangspunkt er at min evne til å elske et annet menneske er uønsket, (og jeg spør for hvem er den uønsket?) og et avvik fra Guds «opprinnelige design for seksuelt samliv». Hennes tese er da at min evne til å elske min kone ikke er godt, ønskelig eller gudvillet. Hun gjør med sine teorier om tabu og sin generalisering av homofilt samliv og grunnholdning av at homofilt samliv er i strid med Guds opprinnelige ­design, det beste i mitt liv til noe skittent, uønsket og feilslått.

Belastning. Når kirken disku­terer homofili, sier Kopperstad, behandler den symptomet, uten å ta på alvor de underliggende ­årsaker. Det er ikke kirkens oppgave å velsigne symptomer,­ skriver hun, men å vise til ham som gir nytt liv, forvandling og gjenopprettelse på alle områder i livene våre. Det ligger ­ingen fordømmelse i å snakke om ­homofili, bifili og andre seksuelle ­varianter som symptomer, mener Kopperstad.

Det er fullt mulig at det fra Kopperstads side ikke er tenkt som fordømmelse, men å hevde­ at et sant møte med Kristus vil helbrede dette symptomet, er krenkende for de av oss som slettes ikke opplever vår seksualitet som et symptom på et underliggende problem, som har hatt og har personlige møter med Kristus og opplever vår evne til å elske et annet menneske som en god gave gitt oss av Gud. I tillegg legger det en økt belastning på de blant oss som sliter med å akseptere egen seksualitet.

Ikke enig. Jeg deler Kopperstads oppfatning av at både ­fysiske og psykiske sykdommer, traumer og overgrep, kan føre til problemer med seksualitet. Dette kan få ulike former, men jeg er ikke enig i at det kan settes­ i sammenheng med utviklingen av en annen seksuell orientering. Som Kopperstad selv sier, er ­årsakene til homofili debattert, og forskere er uenige om hvorvidt homofili er genetisk og dermed medfødt eller ikke, om homofili er en del av en glidende skala av menneskelig seksualitet som vi alle er på ulike steder i, eller om, som Kopperstad mener, homofili er et uønsket resultat av ulike traumer. Vi velger selv hvilke teorier vi setter vår lit til, også i dette spørsmålet. Kopperstad og jeg velger ulike teorier for vår virkelighetsforståelse.

Det er mange teorier om hvorfor noen tiltrekkes av det samme kjønn. Grovt sett: På den ene s­iden finner vi queerteori med sitt konsept om kjønn og seksualitet som flytende fra fødselen
av, og en avvisning av kategoriene homofil – heterofil, i Norge­ for eksempel, representert ved ­Agnes Bolsø. På den andre ­siden leger som Arne Schjøth, som anerkjenner at homofili sitter­
dypt i personligheten, men som ikke vil avvise forsøk på reorien­tering. Et sted i mellom finner du Mathematical and Biological­
Synthesis sine funn i epigen-etikk som viser at overføringer
av kjønnsmotstridende epimarkører mellom generasjonene
er den mest rimelige evol-
sjonære mekanismen for ­feno­-
menet menneskelig ­homo-
seksualitet. Saken er: Her har ikke vitenskapen funnet ett svar, og vi overlates til selv å velge vår kilde for vitenskapelig sannhet.

Livslangt. Jeg registrerer at noen elsker noen av samme­ kjønn, majoriteten gjør det ikke. Som kirke bør vårt viktigste enga­sjement her være å legge til rette for at mennesker som vil dele livet, gjør dette i livslange, monogame forhold. Hvis mennesket er skapt i Guds bilde, er også mennesker som elsker en av samme kjønn skapt i Guds bilde, og i likhet med de som elsker en av det motsatte kjønn, er vi alle preget av syndefallet på ulikt vis i vår evne til å elske.

Debatten om hvorfor noen er homofile, er ikke ny – den har pågått lenge. Det er mulig den har gått Kopperstad hus forbi, men for meg og mange med meg som har levd hele vårt voksne liv med en kirke som har debattert våre liv, kan jeg forsikre Kopperstad om at hennes «tabu» er tatt opp ved flere anledninger og er blitt behørig debattert. Hun bringer ikke noe nytt til torgs.

For mange har det vært en stor belastning at våre liv og vår kjærlighetsevne igjen og igjen blir gjort til en sak. Mange føler for fritt å tråkke rundt i våre liv og mene noe om dem. For noen av oss ble det en for stor belastning også trosmessig, og noen valgte å forlate kirken, og noen klarte ikke å holde fast på troen.

Den norske kirke har heldigvis kommet til at det er viktig å ta imot de mennesker som ønsker å være en del av fellesskapet, og gir nå også rom for å utvikle en liturgi som gjør det mulig for homofile og lesbiske å få en forpliktende ramme om sine samliv også i kirken.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.10.2016

Gå til innlegget

Hvordan lever vi sammen?

Publisert over 5 år siden

Å leve sammen kan være utfordrende. Å leve sammen i kirken likeså, noe Møre bispedømme til fulle har erfart de siste dagene.

Møre bispedømmeråds tilsetting av en lesbisk prest som skal gifte seg til sommeren, og biskop Ingeborg Midttømmes håndtering av en eventuell ordinasjon av den tilsatte, har fått mye oppmerksomhet.  Da det torsdag kveld ble klart at biskop Midttømme selv var kommet til at hun hadde tolket regelverket feil, og derfor ikke ville stille seg i veien for at en annen biskop eventuelt ordinerte kandidaten, var også reaksjonene mange fra begge sider i kirkens debatt rundt likekjønnet ekteskap.

Det er trist at en debatt ikke kan gjennomføres uten at man føler et behov for å rakke ned på og latterliggjøre meningsmotstandere eller dømme hverandre til evig pine. Derfor har jeg i utgangspunktet ikke tenkt å kaste meg ut i den offentlige debatten om denne saken.

I avisen Dagen 10. april løftes imidlertid et poeng fram, som jeg ikke kan la stå uimotsagt. Biskopen uttaler at det at en annen biskop kan tenke seg å ordinere en kandidat når biskopen i det aktuelle bispedømmet av samvittighetsgrunner og teologisk overbevisning ikke kan ordinere, kan oppfattes som en undergraving av hva det innebærer å leve med to syn på likekjønnede samlevende i vigslet tjeneste i kirken. ” …dette er en prøvesten på hvordan vi skal kunne si at vi har to syn ved siden av hverandre i kirken så lenge det er mulig for en annen biskop å gå inn å ordinere”, sier biskop Midttømme.

Dette er å snu hele problematikken på hodet! Kirken lever med to syn i det som for mange på begge sider oppleves som et vanskelig spørsmål. Kirkemøtet i 2007 anerkjente at det finnes to legitime syn på likekjønnet samliv i kirken. Dette ble bekreftet av Kirkemøtet i 2014, ved vedtaket om at ulikt syn på kirkelig vigsel av likekjønnede ikke var av kirkesplittende karakter. Ulikt syn på et spørsmål av denne typen, må nødvendigvis føre til ulik praksis, i gjensidig respekt for meningsmotstanderens samvittighet og valg av egen praksis.

Kirkens medlemmer og teologiske kandidater må ikke forhindres fra å motta kirkens tjenester eller innsettes til tjeneste på grunn av at de lever i partnerskap eller likekjønnet ekteskap i en kirke som har to syn. Dette gjør det nødvendig med en slik fleksibilitet som Bispemøtet her legger opp til.

Den norske kirke har vigslede medarbeidere som lever i partnerskap/ likekjønnet ekteskap. Kirken har benyttet seg og benytter seg av muligheten den har som trossamfunn  til å etterspørre og eventuelt vektlegge samlivsform i tilsettingssaker. Noen bispedømmeråd benytter seg av denne muligheten, mens andre har gått bort fra den. Møre bispedømmeråd benytter seg av muligheten, men valgte likevel å tilsette den aktuelle kandidaten, med andre ord valgte de å ikke vektlegge samlivsform. Bispedømmerådet har ingen forpliktelse til å være lojale mot sin biskops teologiske overbevisning, men biskopen står igjen fritt til å velge å ikke ordinere. I denne vurderingen er biskopen suveren. Hadde kandidaten vært ordinert før hun søkte stilling i Møre, hadde dette ikke vært en sak, da hadde bispedømmerådets tilsetting ført til at presten kunne begynt i stilling umiddelbart, uavhengig av biskopens overbevisning. Dette viser, etter min mening, at det er viktig med en fleksibilitet som sikrer at faktorenes orden ikke får slike følger for den aktuelle søkeren. I en kirke med to syn, må vi ha et helhetlig og forutsigbart arbeidsmarked også vigslede medarbeidere/medarbeidere som skal vigsles som lever i partnerskap/ likekjønnet ekteskap. Biskopenes vilje til å gå inn og ordinere kandidater som en av kollegaene ikke ser seg i stand til å ordinere på grunn av syn på likekjønnet samliv, sikrer dette hensynet, slik det i sin tid gjorde det hva gjaldt kvinnelige prester.

 Å leve sammen handler om sammen å ta ansvar for fellesskapet. Dette opplever jeg at Den norske kirkes biskoper gjør i denne saken.

Gå til innlegget

Hvordan lever vi sammen?

Publisert over 5 år siden

Å leve sammen kan være utfordrende. Å leve sammen i kirken likeså, noe Møre bispedømme til fulle har erfart de siste dagene.

Møre bispedømmeråds tilsetting av en lesbisk prest som skal gifte seg til sommeren, og biskop Ingeborg Midttømmes håndtering av en eventuell ordinasjon av den tilsatte, har fått mye oppmerksomhet.  Da det torsdag kveld ble klart at biskop Midttømme selv var kommet til at hun hadde tolket regelverket feil, og derfor ikke ville stille seg i veien for at en annen biskop eventuelt ordinerte kandidaten, var også reaksjonene mange fra begge sider i kirkens debatt rundt likekjønnet ekteskap.

Det er trist at en debatt ikke kan gjennomføres uten at man føler et behov for å rakke ned på og latterliggjøre meningsmotstandere eller dømme hverandre til evig pine. Derfor har jeg i utgangspunktet ikke tenkt å kaste meg ut i den offentlige debatten om denne saken.

I avisen Dagen 10. April løftes imidlertid et poeng fram, som jeg ikke kan la stå uimotsagt. Biskopen uttaler at det at en annen biskop kan tenke seg å ordinere en kandidat når biskopen i det aktuelle bispedømmet av samvittighetsgrunner og teologisk overbevisning ikke kan ordinere, kan oppfattes som en undergraving av hva det innebærer å leve med to syn på likekjønnede samlevende i vigslet tjeneste i kirken. ” …dette er en prøvesten på hvordan vi skal kunne si at vi har to syn ved siden av hverandre i kirken så lenge det er mulig for en annen biskop å gå inn å ordinere”, sier biskop Midttømme.

Dette er å snu hele problematikken på hodet! Kirken lever med to syn i det som for mange på begge sider oppleves som et vanskelig spørsmål. Kirkemøtet i 2007 anerkjente at det finnes to legitime syn på likekjønnet samliv i kirken. Dette ble bekreftet av Kirkemøtet i 2014, ved vedtaket om at ulikt syn på kirkelig vigsel av likekjønnede ikke var av kirkesplittende karakter. Ulikt syn på et spørsmål av denne typen, må nødvendigvis føre til ulik praksis, i gjensidig respekt for meningsmotstanderens samvittighet og valg av egen praksis.

Kirkens medlemmer og teologiske kandidater må ikke forhindres fra å motta kirkens tjenester og innsettes til tjeneste i en kirke som har to syn. Dette gjør det nødvendig med en slik fleksibilitet som Bispemøtet her legger opp til.

Den norske kirke har vigslede medarbeidere som lever i partnerskap/ likekjønnet ekteskap. Kirken har benyttet seg og benytter seg av muligheten den har som trossamfunn til å etterspørre og eventuelt vektlegge samlivsform i tilsettingssaker. Noen bispedømmeråd benytter seg av denne muligheten, mens andre har gått bort fra den. Møre bispedømmeråd benytter seg av muligheten, men valgte likevel å tilsette den aktuelle kandidaten, med andre ord valgte de å ikke vektlegge samlivsform. Bispedømmerådet har ingen forpliktelse til å være lojale mot sin biskops teologiske overbevisning, men biskopen står igjen fritt til å velge å ikke ordinere. I denne vurderingen er biskopen suveren. Hadde kandidaten vært ordinert før hun søkte stilling i Møre, hadde dette ikke vært en sak, da hadde bispedømmerådets tilsetting ført til at presten kunne begynt i stilling umiddelbart, uavhengig av biskopens overbevisning. Dette viser, etter min mening, at det er viktig med en fleksibilitet som sikrer at faktorenes orden ikke får slike følger for den aktuelle søkeren. I en kirke med to syn, må vi ha et helhetlig og forutsigbart arbeidsmarked også vigslede medarbeidere/medarbeidere som skal vigsles som lever i partnerskap/ likekjønnet ekteskap. Biskopenes vilje til å gå inn og ordinere kandidater som en av kollegaene ikke ser seg i stand til å ordinere på grunn av syn på likekjønnet samliv, sikrer dette hensynet, slik det i sin tid gjorde det hva gjaldt kvinnelige prester.

 Å leve sammen handler om sammen å ta ansvar for fellesskapet. Dette opplever jeg at Den norske kirkes biskoper gjør i denne saken.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere