Kjell Skartveit

Alder: 53
  RSS

Om Kjell

Lektor ved Wang Toppidrett Uldals i Stavanger, med fagene statsvitenskap, økonomi og historie. Er aktiv i Frelsesarmeen. Foruten fagene mine, der krysningen mellom politisk teori, historie og kristendom er der jeg trives best, har jeg har en lidenskap for brassband. Blogg: Samfunnogverdier.blogg.no

Følgere

Hva er grunnlaget for religiøses handlinger? Stadig oftere får vi inntrykk av av religiøse egentlig er et resultat av krefter de ikke er herre over. Hvorfor får vi dette inntrykket?

 

 

Mitt innlegg om islams møte med nazismen førte til en debatt der journalist Øyvind Strømmen gikk hardt ut mot undertegnede, og i lys av hans påstander om sammenhengen mellom nettdebatter og 22.juli, er det en interessant opplevelse å lese hans raljeringer mot personer som er uenige i hans virkelighetsoppfatning.

Akademikere er mer tolerante, hevdet Tony Burner, men enhver kan se at det ikke er tilfelle. Tolerante akademikere er en sjeldenhet, tvert imot er de ofte bedrevitere og nedlatende overfor dem som våger å gå i opposisjon til den herskende religionen; vår utgave av Robespierres tilbedelse av fornuften.

There can be no neutrality between right and wrong, sa Theodore Roosevelt for over 100 år siden, og aldri har utsagnet vært mer relevant enn i vår egen tid, en tid preget av en stadig økende verdirelativisme, der troen på rett og galt blir sett på som et opprør mot fornuften.

Når vi diskuterer islam, er det viktig å være klar over hva vi egentlig diskuterer. Debatten går raskt over til å dreie seg om religionens forutsetninger, ikke dens opprinnelige innhold. Og dette dreier seg ikke bare om islam. I diskusjonen om homofiles plass i kirken, finner vi en analog problemstilling. Frontene står mellom konservative og liberale, mellom bibeltro og de som vil tolke teksten inn i vår egen kontekst. Det hele er egentlig en ideologisk debatt, der ikke-troende religionsvitere ( og representanter for mange andre faggreiner) mener seg meningsberettiget til å utlede religioners utvikling og årsaker til religiøses handlinger.

På samme måte som få eller ingen trekker i tvil Bibelens ord om homofilt samliv, kan vi ikke bortforklare islamske teksters budskap om jødehat og krav om sharialovgivning. Spørsmålet blir om tekstene har relevans i dag og om tidligere tiders praksis har noe å si for vår tolkning av dem. Er bibeltro kristne og bokstavtro muslimer bare parkert i utviklingen? Har de gått glipp av opplysningstiden, og er de egentlig alle sammen misforståtte humanister?

I diskusjonen om islams møte med nazismen, er det liten grunn til å sette spørsmålstegn med det som fant sted i Midtøsten før utbruddet av 2VK. Islamske ledere og lærde omfavnet nazismen lenge før Tyskland ble en erklært fiende av Storbritannia, og vennskapet startet samtidig med at Storbritannia ble mer restriktiv overfor jødisk innvandring til Palestina. Det var læren som sådan den muslimske verden applauderte, ikke nazismens mulige geopolitiske funksjon.

En slik framlegging av historien møter motbør. Vi kan ikke sammenligne to tankesett som har så ulike forutsetninger er omkvedet, og påstanden om ideers utvikling går igjen. Det som skjedde i går trenger ikke skje i dag. Det blir det samme som å sammenlikne epler og pærer, det er noe vi rett og slett ikke kan gjøre. Men vi gjør det uansett stadig vekk. Vi drøfter ulike ideologiers forhold til begreper som frihet, likhet og rettferdighet. Menneskesynet i marxismen og liberalismen settes opp mot hverandre og drøftes. Ideologier fra ulike epoker sammenlignes. Slik holder vi på. Hele tiden. Vi spør oss selv: Hva er forutsetningene for demokratiske styresett? Komparativ, eller sammenlignende politikk, kaller vi det i statsvitenskapen, men religionsviterne blir fornærmet når vi stiller spørsmål med islams kvaliteter i så måte. Ja, det er som om islam ikke eksisterer, det er åpenbart bare muslimer som gjør det.

Vi skal altså ikke få drøfte islam på lik linje med andre ideologier, for islam er en religion, og religioner er blitt unntatt kritiske blikk. At islam og nazismen fant hverandre i et felles jødehat og forakt for demokratiet spiller ingen rolle for vår egen tid, det var da, nå er nå, er mantraet. Religioner er i stadig endring, er svaret vi får når vi kritiserer islam. Men hvem hevder dette, og hvorfor gjør de det? Hvordan kan man hevde at en religion endres, når flertallet av dens egne tilhengere er uenige?

Religionsvitenskapen ( det er  vanskelig å peke ut en spesifikk vitenskap, vi har religionsosiologi, religionspsykologi  osv.  Poenget er at det synes å være noen fellestrekk i deres møte med islam, og hvordan de formidler dette til offentligheten, så la oss kalle dem religionsvitere, for alle mener de å vite noe om islam) preges av sine aksiomer, på samme måte som religionene religionsviterne vil studere. Jeg har tidligere gjort rede for hvordan marxismen forholder seg til religion, og hvordan den med sin konfliktteori søker å forklare endringer og religiøs atferd ut fra en kamp om makt mellom grupper. Undertrykkelse skaper motstand, en motstand som vil forsvinne i likeverdige samfunn, og kvinnefrigjøringen med sine aborter og høye skilsmisserater er for en konfliktteoretiker uttrykk for redusert makt til mannen.

Men ikke alle er marxister, langt derifra. Også fra konservativt og liberalt hold kommer påstanden om at religioner er i stadig endring. Funksjonalismen har et annet analysefokus enn konfliktteoretikerne, den ser på hvordan en religion funksjonerer, og viser til hvordan for eksempel sosiale endringer vil lede til endringer i religiøs praksis. Kvinnefrigjøring innenfor religiøse grupper vil oppstå som en konsekvens av at familiens oppgaver endres ( f.eks på grunn av teknologisk utvikling), det er ikke en underliggende konflikt som leder til endringen, slik en konfliktteoretiker vil hevde.

Nå er det ikke slik at enhver religionsviter har et avklart forhold til sin ideologiske plattform. Vi hører mange som anvender flere modeller, men ofte er det en moralsk overbygning knyttet til analysen. Terror og overgrep blir relativisert fordi man har som mål å finne en årsakssammenheng eller en funksjonell forklaring på handlingene. Det er en overbevisning om historiens gang som minner om religiøs fanatisme.

Nå vil nok noen si at religiøses atferd viser at religioner endres. Men da glemmer man noe viktig, og det er at atferd ikke alltid er det samme som akseptert religiøs atferd. La oss ta noen eksempler:

Det er vanlig å vise til hyppigheten av samboerskap som et bevis på at kristendommen har endret syn i samlivsetikken. Det at så mange kristne par bor sammen uten å være gift, blir et bevis i seg selv på at religionen endres. Men da glemmer man både motkreftene og historien. Det har nesten fra dag 1 vært debatt om samboerskap innenfor kristenheten. I middelalderen var det svært vanlig at prester i Norge hadde friller, dvs samboerlignende forhold. Men det var alltid krefter som arbeidet imot, og i dette tilfellet tapte de liberale, en seier som har bestått inntil vår egen tid. Bibelens ord vant i middelalderen, og det er ingen grunn til å tro at den ikke skal vinne igjen. Også i muslimske land finner vi tilsvarende eksempler, blant annet Tyrkia som er på vei tilbake til et mer konservativt islam etter mange år med sekularisering.

Alle religioner opplever at noen tilhengere velger andre løsninger enn det utgangspunktet foreskriver. Spørsmålet er om vi da snakker om samme religion, eller om det er nye religioner som blir grunnlagt. Når for eksempel Åpen Kirkegruppe kaller Gud for mor, må vi kunne drøfte om det fortsatt er kristendom vi taler om, men en religionsviter vil nok hevde at det bare er kristendommen som endrer seg. For ham har Bibelen ingen normativ kraft. At det oppstår grupper med andre meninger innenfor perifere læresetninger, endrer ikke dette. Det har f.eks vært debatt om dåpslæren i hele kristendommens historie, men troen på Jesus Kristus har vært felles.

Men la oss gå tilbake til islam.

Det er påfallende hvordan mange religionsvitere (og andre) tar et funksjonalistisk perspektiv, og gir majoritetssamfunnet ansvaret dersom det ikke skjer en endring i islam. Ut fra en funksjonalistisk tilnærming må vi være med på å legge grunnlaget for endringer, vi må integrere muslimer på en måte som gir islam en ny funksjon i et pluralt samfunn. Dette innebærer at dersom jeg ikke tror at islam vil endre seg, og forholder meg til muslimer som bokstavtro, vil det være mitt ansvar at de fortsetter med sin konservative tro.

I en stor undersøkelse fra den tyske tenketanken Friedrich-Ebert-Stiftung ( Stavanger Aftenblad 19/11) viser det seg at europeere er svært skeptiske til islam, og en av forskerne, sosialpsykologen Beate Küpper, finner omfanget av fordommer veldig bekymringsverdig. Hun mener at disse fordommene mot islam blir akseptert fordi det ikke eksisterer et politisk klima som gjør den typen ytringer uakseptabel, og hevder til slutt at det er denne fremmedfiendtligheten som skaper personer som ABB.

Det er grunn til å ta holdningene til forskere som Beate Küpper på alvor, for hun gir et godt eksempel på hva konsekvensen av funksjonalismen blir i praksis. Islam er ifølge Küpper ikke en fare, å påstå det er fremmedhat og er en fare for demokratiet, fordi en slik argumentering kan lede til høyreekstrem vold. At fordommene kan være uttrykk for reell kunnskap blir ikke vurdert, det vil være det samme som å bryte med det ideologiske utgangspunktet.

Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at demokratiets grunnvoller vil bli rykket bort dersom holdningene til Küpper blir stående. Når debatten om religionens plass i samfunnet, og dens evne til å være med på å bygge opp demokratiske samfunn, preges av religionsvitere o.l. får vi en debatt på falske premisser. Religionsvitere oppfatter som vi har sett, ofte religiøses handlinger som et produkt av andre forhold enn troens grunnlag, det vil si det dens tilhengere finner hellig. At personer som ikke tror at det finnes en dimensjon utover det rent materielle, skal fortelle troende mennesker at deres handlinger ikke er et resultat av deres overbevisning, kan oppleves uvirkelig, men det er dagens virkelighet. Den største utfordringen er imidlertid den posisjonen de har fått som premissleverandører til det politiske apparatet og partienes utforming av praktisk politikk. Politikerne tror de har fått servert sannheten om religiøses motiver, og det bør noen snart utfordre dem på. Vi må ta debatten om vår frihet bort fra akademikere hvis agenda er høyst tvilsom.

16. juli 2005 hevdet Vårt Land at de muslimske selvmordsbomberne i London var preget av “håpløshet og fremmedgjøring”, og vi vet alle at ABB ikke vil møte samme forståelse for sine handlinger. I det øyeblikk vi innser dette enkle faktum, vil vi forstå hvorfor så mange reagerer på sammenligninger mellom islam og nazismen; å akseptere en slik sammenligning må for våre religionsvitere føre til forståelse for nazistisk terror og dermed til forståelse for ABB, og det er mer enn vi kan leve med.

There can be no neutrality between right and wrong, sa Theodoore Roosevelt. Forkaster vi dette faktum, forkaster vi alt hva vår vestlige tradisjon er bygget på. Å gå bort fra troen på at religioner i seg selv kan lede til vold, å påstå at årsaken til islams voldelige natur ligger i konflikt- eller funksjonelle årsaker, gjør oss nøytrale til rett og galt.

 

Gå til innlegget

Islams møte med nazismen

Publisert nesten 9 år siden

Hvorfor hører vi så lite om hvordan islam i sin tidde møtte nazismen, eller hvordan islamske ledere samarbeidet met tyskerne? Er det fordi vi ikke liker det vi ser?

Det er ikke mye som provoserer mer i debatten om islam enn når nazismen trekkes inn som et sammenligningsgrunnlag. Det er som å trykke på bryter, reaksjonene kommer som på kommando, enhver kobling mellom islam og nazismen ansees for å være verre enn den verste rasismen, og den som prøver å komme med slike antydninger stenges ute av det gode selskap på ubestemt tid.

Men det er et tema de fleste historikere ikke tar tak i, og det er hvordan islam møtte nazismen da den entret den politiske verdensarena tidlig på 1930-tallet. Hvordan reagerte muslimske- og politiske ledere i Midtøsten på det som skjedde i Tyskland? Klaus-Michael Mallmann og Martin Cüppers kom i 2005 ut med boka Nazi Palestine The Plans for the Extermination of the Jews in Palestine, og den gir en detaljert oversikt over hvordan Tyskland tenkte med sitt samarbeid med araberne, og hvordan araberne forholdt seg til nazistenes ideologiske plattform.

Det er slående hvor positivt den muslimsk-arabiske verden reagerte på Hitler. Hitler ble plassert på samme nivå som profeten Muhammed selv, mange imamer pekte på gamle hemmelige profetier og pekte på Hitler som den tolvte imam, sendt av Gud selv. Noen hevdet at Hitler hadde overnaturlige evner, en jinni, som fortalte ham hva han skulle gjøre og hvordan han skulle reagere.

I mars 1933, besøkte Jerusalems Mufti, Amin El Hussein, den tyske konsulen i Jerusalem, Heinrich Wolff, og han forsikret ham om at muslimene ønsket velkommen det nye tyske styret og at de så frem til spredningen av det fascistiske anti-demokratiske lederskapet til andre stater. Og han hevdet at en tysk boikott av jøder, ville få stor støtte av den muslimske verden.

I Palestina på slutten av 30-tallet, var det vanlig at tyskere reddet seg unna vanskelige situasjoner med å vise til at de var nazister. Et eksempel var hvis arabere angrep en jødisk buss, og det var tyskere om bord, ville disse unngå å bli drept dersom de viste at de støttet nazistene.

Samtidig med nazistenes vekst i Tyskland, vokste også Det Muslimske Brorskapet i Egypt. På to år, fra 1936 – 1938, vokste bevegelsen fra 800 til 200 000 medlemmer. Veksten skyldtes forsøket på en arabiske revolusjon i Palestina, der anti-jødiske sitater fra Koranen og hat mot jøder ble omskapt til jihad og demonstrasjoner med krav om å få jødene ut av Egypt og Palestina. I oktober 1938 ble antijødiske skrifter som Mein Kampf og Sion Vises Protokoller distribuert blant muslimer i Egypt.

I 1939 erklærte kong Ibn Saud av Saudi-Arabia at: “Alle arabere og muslimer over hele verden har en stor respekt for Tyskland, og denne respekten økes av den kampen Tyskland fører mot jødene, arabernes erke-fiende.”

En tysk offiser som reiste gjennom Nord-Irak på midten av 30-tallet rapporterte om at det hang store portretter av Hitler i kafeer, og han fortalte at kurderne var entusiastiske for Hitler, selv om det de visste om ham, begrenset seg til at de forstod at han ville gjøre Tyskland stort igjen, og at han hadde samme fiender som dem; engelskmenn og jøder. Og det er typisk at engasjementet for Hitler ikke begrenset seg til områdene knyttet til Palestina, men gjaldt hele araberverdenen. I alle Nord-Afrikanske land er det historier om støtte til nazismen og utbredt jødehat, og tyske representanter fortalte om hvor fornøyd araberne var på grunn av tyskernes jødehat.

Eksemplene ovenfor er bare et lite utdrag av en mange, men de bekrefter noe vi ikke liker å høre i våre dager, nemlig at mellomkrigstidens islam ønsket nazismen velkommen på grunn av dens antidemokratiske, aggressive og antijødiske ideologi.

 Mange mener at det var Storbritannias koloniseriherredømme som var årsaken til støtten til Tyskland, men en slik forklaring blir alt for enkel. De muslimske arabernes støtte til Tyskland var ikke på tross av nazismen, men på grunn av den. I nazismen så de en vestlig ideologi de kunne identifisere seg med, i motsetning til den gudløse kommunismen eller den demokratiske kristendommen, og dette var en utbredt holdning, fra det øverste lederskap til den vanlige mann i gata.

Er det ikke da et aldri så lite paradoks at vår egen samtid hevder at islam er demokratisk, fredelig og ikke anti-jødisk, når all historie viser noe annet? Men hva med den arabiske våren, spør nok mange da. Viser ikke den at også muslimene ønsker demokrati? Det spørs hva vi da mener med demokrati. De revolusjonene vi har sett, har først og fremst vært en protest mot undertrykkelse, for selv muslimer liker ikke å bli undertrykt. Men det betyr ikke at det vi har i vente er en overgang til demokrati etter vestlig mønster. Det er langt fra regelen at en revolusjon leder til noe bedre, snarere tvert imot. Det er farlig dersom vi tror at et opprør mot et undertrykkende regime er det samme som en kamp for frihet for alle. Tenk bare på de kommunistiske revolusjonene vi har sett gjennom historien. De aller fleste av dem ble gjennomført i autoritære samfunn, men ingen av dem ledet til noe bedre. Resultatet ble alltid verre enn det som hadde vært.

Det kan da ikke være slik at islam for alltid skal forbli en autoritær religion, den må da kunne utvikles i en moderat retning, hevder islams forsvarere da. Slike utsagn fører til at det oppstår en tro på at islam egentlig er akseptabel, og som Jørgen Sandemose skrev i Klassekampen 22.oktober: “Det er den alminnelige, moderate islam som har preget utviklingen i så mange fattige land, fordi den krever betingelsesløs underkastelse under trege herskerformer. I alle land hvor islam dominerer religiøst, er den også en politisk ledende ideologi.”

Islam var islam i mellomkrigstiden, og islam er islam i dag, og så lenge islam i siste instans er basert på vold basert på underkastelse, vil den føre til at de trekkene vi finner i nazismen, også vil få støtte i alminnelig moderat islam. La oss derfor slutte å diskutere radikal islam, la oss konsentrere oss om det alminnelige, og se om budskapet til det vi kaller moderat islam prinsipielt sett er en motsetning til budskapet til dagens radikale islamister.

 

 

Gå til innlegget

Hva er det med religion og politikk?

Publisert nesten 9 år siden

Stadig oftere får vi høre at vi ikke skal blande religion og politikk. Men hva vil det føre til? Skal vi tørre å ta debatten om hva det livssynsnøytrale samfunnet egentlig fører til?

Politikk er fordeling av goder, lærer elevene på skolen, og lærebokforfattere får det hele til å høres ut som et dannet juleselskap, der alle har fått det de ønsker, og det nærmeste man kom Jesusbarnet var Prøysens Julekveldsvise.

Men politikk handler på langt nær bare om gaver og fromme ønsker. Politikk og ideologi handler om hva vi skal tillate våre innbyggere å gjøre, hvordan vi skal forholde oss til dem som ikke kan forsvare seg selv i det offentlige rom. Ideologien handler om politikkens plattform og om vår evne til å forstå de prinsipielle konsekvensene av de valg vi tar, konsekvenser ikke bare for oss, men også for fremtidige generasjoner. Politikk handler dermed om hva vi mener mennesket egentlig er, og hvilke konsekvenser det skal få for lovgivningen vår. Disse konsekvensene er man imidlertid ikke alltid like villig til å snakke for mye om. Humanismens optimisme fortrenger all kritikk. Det synes som om vi for alltid skal leve i nuet, at våre valg ikke vil få konsekvenser, at fremtiden vil bli lik som nå, uansett hva vi gjør.

 Men hva om det finnes en sannhet om mennesket? Hva om humanismens evige optimisme ikke gjør mennesket bedre, men bare sender det ut på en seilas uten et nødvendig kompass? Venstres Guri Melby hevder at vi trenger en livssynsnøytral stat, og synes ikke å forstå at et slikt utsagn er et ledd i kampen om å få definere mennesket. For politikk handler om nettopp denne kampen, kampen om å få forklare mennesket, enten ut fra et humanistisk, naturalistisk, materialistisk, muslimsk eller et kristent ståsted. Og ethvert ståsted skal ha lov til å kjempe for sitt syn, der det kristne er like legitimt som ethvert annet, ja ikke bare legitimt, med nødvendig, for kampen om mennesket har dominert det politiske liv i all tid, og med kristendommens inntog ble likhet og menneskeverd en naturlig del av det offentlige rom, en forståelse som er under sterkt press. For når til og med politikere i Krf sier at vi må skille politikk og religion, viser det hvor langt vi har kommet.

Når politikere argumenterer for at religion er en privatsak, at det ikke er noen grunn for det offentlige til å ha en mening om religiøs praksis, eller at innvandrernes religiøse tilhørighet ikke betyr noe, vitner det om at de allerede har tatt et standpunkt om hva mennesket er, og hva politikken dermed bør inneholde. Det er selvfølgelig greit å argumentere for et slikt syn, men å hevde at meningsmotstanderne spiller på det brune laget dersom de mener at humanismen ikke har svaret på alt, gjør vår tids liberale og tolerante samfunn om til diktaturets venteværelse. Det vitner om en historieløshet, selvgodhet og mangel på ydmykhet som er fjernt fra demokratiets idealer. Humanismens store svakhet ligger nemlig i det at den ikke er forankret i noe absolutt. Uten en tro på en absolutt sannhet, uten et forhold til objektive verdier, uten dette lys fra en åpenbart Gud, har mennesket i virkeligheten ingen verdighet eller respekt for hverandre, og historien er nådeløs for den som tror noe annet. Den viser at den gudløse humanisme er en indre selvmotsigelse, for uansett hvordan du forsøker å basere den, blir resultatet umulig. For på hvilken moral eller klasses regler skal den bygges på? Det hele ender opp i et vurderingsanarki som ikke har evnen til å gi et reelt svar.

Ut fra et kristent ståsted er imidlertid verdiene faste, og kristendommens innføring av det kristne menneskesynet var en revolusjon stadig færre forstår rekkevidden av. Men det er viktig å være klar over at kristendommens svar på årsaken til menneskets verdi også gav et svar på ondskapens opphav, og en forståelse av den som en levende realitet, ikke som en konsekvens av kapitaleiernes tyranni eller en ulykkelig oppvekst. Kristendommen gir oss helt andre svar på hva mennesket er og hva dets beveggrunner er, enn hva humanister og marxister klare å konstruere av teorier. At troen påvirker deg, om det så er kristendommen, islam eller hinduismen, er et helt naturlig utsagn for en troende. Og det som påvirker en troende, vil til slutt påvirke hele samfunnet. En slik slutning kan alle som tror enes om. Men så kommer da altså ikke-troende og hevder at vi tar feil, at samfunnets evne til å fungere sivilisert og liberalt ikke har en sammenheng med innbyggernes tro, at ondskap er uavhengig av religion, og jeg spør meg selv; er ikke et slikt utsagn på grensen til et overgrep? Ja, i vår tid nesten rasistisk, så lett som det begrepet brukes om dagen. For slike utsagn vitner om liten evne til å ta folks tro på alvor, det er en paternalisme uten sidestykke.

Et av de mange paradoksene i denne debatten, er hvordan vi ser på nazistiske andre rasistiske ideologier. Det er for eksempel ingen som argumenterer mot at den ideologien som lå til grunn for apartheidregimet i Sør-Afrika ledet til en rasistisk politikk, på samme måte som nazismen leder til totalitære og rasistiske regimer. Der er vi altså alle enige, men når vi kommer til vår tid, og til islam, blir bildet plutselig endret. Da er det humanismen eller Marx’ materialisme som skal være utgangspunktet, troen på en læres iboende kraft er blitt borte. Men hvorfor er det slik?

En av årsakene til dette paradigmeskiftet i oppfatningen av troens funksjon, ligger nok i et stadig mer sekularisert og postmoderne samfunn. Stadig oftere hører vi at det er det samme hva du tror, bare du tror. Troen blir en personlig opplevelse av en relasjon til noe større enn deg selv, uten betydning for andre, og konsekvensen hører vi nesten daglig; du skal ikke blande religion og politikk. At religioner ikke blir vurdert på samme måte som ideologier, blir derfor åpenbart, ideologier handler om den verden du lever i, hvordan du vil endre den. Men som Ronald Fangen så klart så det i 30-årene; både nazismen og kommunismen hadde religionens kjennetegn, de krevde alt av mennesket, ga det en mening, en mening som forklarte og forsvarte dets eksistens. Troende mennesker ser og forstår disse sammenhengene, de forholder seg til begreper som ånd og sjel, de tror at mennesket kan ledes til handlinger for troens egen skyld. De ser at kristendom, islam, jødedom, nazisme og kommunisme handler om en ting; å overgi seg til noe større enn dem selv. Og da må vi spørre: Vil en slik overgivelse ha betydning for andre enn deg selv?

Vi har Jesus i hjertet, lærer vi barna på søndagsskolen, og spørsmålet kommer selvfølgelig automatisk: Er det mulig å fylle hjertet med andre krefter? Tåpeligheter, sier ateisten, og vil peke på de materielle forutsetningene for din tilværelse. Du bestemmer selv dine handlinger uansett hva du tror, sier humanisten, og vil hevde at mennesket er grunnleggende godt.

Men hva om det finnes en ondskap som kan forme mennesket på samme måte som Jesus Kristus kan helliggjøre det? Hva gjør islam og andre religioner og totalitære ideologier med sine tilhengere? Et slikt spørsmål er nesten umulig å stille i dagens samfunn, ikke med tanke på høyreekstreme tanker, men med tanke på islam. Dersom du hevder at det er en sammenheng mellom islam og undertrykkelse, vil anklager om generalisering og stigmatisering komme automatisk. Men dersom vi hevder at Gud er reell, at kristendommen er sann, må vi drøfte om tilhengere av islam vil opptre forutsigbart, på samme måte som vi hevder at det er en sammenheng mellom den kristne tro og det kristne livet. Vi må se på om Islam vil føre til samme handlingsmønster i et vestlig samfunn som i Midtøsten, eller om det vil gå seg til, slik det har blitt så populært å si. Dette forutsetter selvfølgelig at det er grunnlag for å hevde at islam er voldelig ut fra religionens tekster, om det er en åndelig dimensjon som ikke er positiv. Dersom det er en sammenheng mellom islams lære og undertrykkelse, vil det fra et kristent ståsted ikke være noen urimelig påstand å hevde at islam vil føre til undertrykkelse og ufrihet, på samme måte som kristendommen fører til menneskeverd og frihet. Fra et kristent ståsted er det derfor klart at menneskers overgivelse til islam eller andre religioner har en fundamental virkning på samfunnets evne til å fungere slik vi har lært oss å sette pris på.

Kristendommen gir oss et redskap til å forstå menneskers natur, både den gode og dårlige, samtidig som den er vårt eneste reelle håp i møte med undertrykkelsens mareritt. For uansett hvor mye humanistene hevder at de kan hjelpe, så vil de stå maktesløse når muslimer hevder at deres krav har like stor berettigelse som våre, de vil stå rådville i et verdianarki uten et fast punkt, det faste punktet som kan forklare mennesket, det faste punktet Gud, en Gud som gir mennesket menneskeverd. For uten Gud blir alt en del av naturens orden, begrepet ondskap blir meningsløst, Holocaust like selvfølgelig som løvens jakt på savannen.

Dette er hva politikk dypest sett handler om, kampen om definisjonsmakten om mennesket, om makten til å meisle ut en politikk som enten forutsetter at vi er en del av Guds skaperverk, eller som forkaster Gud og innfører verdirelativismens uhyggelige uforutsigbarhet.

Gå til innlegget

Thorbjørn Jaglands drøm om Eurabia

Publisert nesten 9 år siden

Når skal vi begynne å diskutere hvor langt vi som suveren stat er villig til å gå med hensyn til overnasjonalt samarbeid og integrasjon?

Det nye Europa-kartet

Søndagens vellykkede valg i Tunisia gjør at politiske krefter på begge sider av Middelhavet vil tegne Europa-kartet på nytt: Thorbjørn Jagland åpner for medlemskap i Europarådet. Det forelås å la Tunisia bli med i EFTA, med samme rettigheter som Norge. 

Etter 22.juli har få påstander vekket større harme enn påstander om Eurabia. Problemet med Eurabiafenomenet, er at det er en konspiratorisk påstand, det har blitt liten debatt rundt realiteter. Men hva kanvi lese ut fra intervjuet Ny Tid har gjort med Thorbjørn Jagland? Her åpnes det opp for nær kontakt mellom Europa ogTunisia og Marokko.

Etter å ha lest intervjuet, måtte jeg spørre meg selv, er dette sant, eller er det en dårlig ironisk tekst? Utsagnene fra Jagland oppleves for meg så utrolige, spesielt med tanke på Eurabia-debatten etter 22.juli, at jeg hadde vanskelig for å ta dem alvorlig. Men artikkelen ligger altså ute på nytids hjemmesider, og jeg tar derfor sjansen på å diskutere den seriøst, noe som viser endelav problematikken I vår tid. Holdningene til forsvarerne av det ubegrensete verdirelative multikulturelle samfunnet oppleves så ekstreme at det er vanskelig å argumentere mot dem. Men det er dit vi er kommet. Som Per Steinar Runde kommenterte i et annet innlegg; man skal ikke langt tilbake i tid før alle forstod at fri innvandring med muligheter for en million innvandrere var dårlig politikk. Idag er det knapt mulig å argumentere mot slike forslag uten å bli stemplet som både det ene og det andre.

Men la oss se på et utdrag av artikkelen:

Nå åpner generalsekretæren i Europarådet, norskfødte Thorbjørn Jagland, for at Tunisia kan bli medlem der, i tillegg til å få en EØS-lignende avtale med EU. Allerede 21. februar besøkte Jagland Tunisia for å følge opp den. Han mener at Europarådet, med sine 47 medlemsland, er det best egnede forumet for nå å inkludere de nye demokratiene i Stor-Europa.

Europarådet tilbyr derfor nå «partnerskap for demokrati»-avtaler også med arabiske land. Den 21. juni fikk parlamentet i Marokko, etter en demokratisk reform, slik «partner for democracy»-status med Europarådet. Det samme fikk så De palestinske selvstyremyndighetene 4. oktober.

Etter søndagens valg åpner Jagland opp for at Tunisia, som ligger en kort sjødistanse fra Italia, framover også kan bli medlem av Europarådet:

Også en nærmere EØS-avtale med dagens EU kan bli aktuelt. Siden 1998 har Tunisia hatt en handelsavtale (AA-avtale) med EU. 14. oktober tok leder for de liberale partiene i Europaparlamentet (ALDE-gruppen), Guy Verhofstadt, så til orde for å tilby Tunisia et nærmere medlemskap, i EFTA.

«Tunisia er det mest utdannede og åpne landet i Nord-Afrika. Vi bør undersøke om de bør bli medlemmer i EFTA-gruppen, med samme rettigheter som Norge og Island,» skriver Verhofstadt i sin pressemelding.

Thorbjørn Jagland ønsker altså å gi en nærmere EØS-avtale til et land der det muslimske Ennahda-partiet er størt I oppslutning, og jeg lurer på når slike spørsmål skal komme på dagsorden her hjemme. En EØS-avtale har direkte konsekvenser for oss alle, og er det ikke endelav demokratiet at slike avtaler skal bli diskutert? Statsminister Jens Stoltenberg sa at konsekvensene av 22.juli skulle bli være mer demokrati, ikke mindre. Mer åpenhet, ikke mindre. Men detkansynes som om våre politikere er livredde for å ta I spørsmål som medfører at de må ta stilling til noe som helst som har med islam å gjøre. En kritikk av Jagland må jo nødvendigvis medføre en indirekte kritikk av det multikulturelle og islam, og det ikke det letteste I dagens politiske virkelighet.

Thorbjørn Jagland har lenge vært en kjent motstander av nasjonalstaten og en ivrig tilhenger av overnasjonale ordninger. Men skal vi overlate slike spørsmål til aktivister som Jagland? Jeg opplever at vi sjelden eller aldri diskuterer om de internasjonale organisasjonene vi er medlemmer av utvikler seg i en retning vi er tjent med. Det virker som om vi er tvunget til å bli med på alt det EU og andre organisasjoner ønsker. Å legge ned veto eller å melde seg ut av f.eks EØS og Schengen-samarbeidet, blir sett på som ekstreme holdninger, men spørsmålet bør etter min mening være hvor langt vi som en suveren stat er villig til å gå? Jagland misliker suvrene nasjonalstater, det vet vi, men jeg savner politkere med ryggrad og mot til å forfekte syn som var legitime inntil vår egen nære fortid, poltikere som ikke har VG eller Aftenposten som moralsk rettesnor for deres politiske liv, politikere som opptrer som folkevalgt av det norske folket, ikke som folkevalgte for byråkrater i EU.

Intervjuet med Thorbjørn Jagland viser at det er sterke krefter som ønsker svært tette relasjoner mellom Europa og arabiske stater.Omvi kaller målet for Eurabia eller ikke, er egentlig irrelevant, det vi bør begynne å diskutere, er om vi ønsker så tette bånd mellom Nord-Afrika og Europa som Jagland legger opp til, på samme tid som vi bør slutte å karakterisere påstander om Eurabia som vår tids Sions Vises Protokoller, til det er denne debatten for viktig.

Og ja, jeg har sjekket med nytid, artikkelen er ikke ment ironisk.

 

Gå til innlegget

Fritt ord, eller sensur på VD?

Publisert rundt 9 år siden

For en tid tilbake, ble innlegget Anne Hege Grung og politisk virkelighet blokkert for kommentarer og slettet fra VD. Debattredaktør Morken mente at jeg skapte et fiendebilde det ikke var grunnlag for, og dermed var innlegget plutselig uønsket

For en tid tilbake, ble innlegget Anne Hege Grung og politisk virkelighet blokkert for kommentarer og slettet fra VD. Debattredaktør Johannes Morken mente at jeg skapte et fiendebilde det ikke var grunnlag for, og dermed var innlegget plutselig uønsket.

 

Det var, for å si det forsiktig, en underlig opplevelse. Med ett ble de politiske realitetene klarere enn en er vant til, det var som en forsmak på hva som kan bli fremtidens realiteter.

 

Jeg har til vanlig ikke så mye til overs for Karl Marx, men hans utsagn om at ”de herskende tanker er herskernes tanker”, har fått ny aktualitet. Definisjonsmakten slår oss i øynene hver gang 22.juli og ABB omtales, og legg merke til en ting; det er sjelden at terroren omtales og analyseres som en isolert kriminell handling, den settes alltid i en ideologisk kontekst, og spørsmålet blir hvem som med slike grep skaper fiendebilder, hvem er det som har en politisk agenda når tema som terrorens ideologiske klima, hatefulle ytringer og ansvar for egne ytringer kommer opp? Hvem tjener på å dyrke frem bildet av det høyreekstreme?

 

Debatten om ABBs ugjerninger foregår på mange nivåer, og diskusjonen om terrorens politiske kontekst er en av dem. En av mange påstander går ut på at vi ikke skal forholde oss til mennesker som grupper, som oss eller dem, det aksepteres ikke at vi omtaler en gruppe som motstandere av vesten eller fiender av kristendommen. Det kalles å skape et fiendebilde, uten at man spør seg selv om det kan være grunnlag for påstanden. Hevder man at muslimer har en felles beveggrunn som gjør at vi kan forutsi gitte handlinger, blir anklagene mange, men å hevde at terror er en konsekvens av konservativ samfunnskritikk, det er holdbart. Plutselig er det god latin å hevde at ord skaper handling. Bør vi ikke diskutere om det er noen som ønsker denne utviklingen?

 

I mitt innlegg mot Anne Hege Grung hevdet at jeg hun satte motstandere i samme bås, og bakgrunnen for det var avsnittet nedenfor:

 Ekstremisme er en ideologi der vold og tvang er sentrale elementer. Ekstremistisk politikk er ikke interessert i demokratiske spilleregler, og setter egne planer om å tvinge eller drepe dem som er konstruert som fiender, over menneskerettighetene. Høyreekstrem, kristen ideologi er gjerne preget av bestemte fiendebilder: Antisemittisme, hat mot muslimer eller annen rasistisk ideologi, hat mot feminisme og kamp mot likestilling, samt sterk motstand mot alt som kategoriseres som marxisme eller sosialisme.

Utgangspunktet for Anne Hege Grung var å se på mulige koblinger mellom ABB og høyreekstrem kristendom, og min konklusjon er at hun finner en kobling, en ideologisk kobling mellom ulike typer kristent hat og høyreekstremisme og dermed videre til mulig terror. Hennes innfallsvinkel er imidlertid problematisk, for hun klarer ikke å gi en plausibel forklaring på hvordan den kristne tro kan føre til et slikt hat. Hun stadfester kun at den eksisterer, noe som gjør arbeidet vanskelig for meningsmotstanderne, vi må gjette oss frem til hvem hun oppfatter som høyreekstreme, og spørsmålet er om jeg har definert hennes oppfattelse av høyreekstreme for vidt.

Når vi diskuterer politikk og politisk teori, er det på sin plass å gjøre rede for om en diskuterer realiteter eller fiksjoner, og vi skal snart se at dagens debatt er realitetsorientert, for 22.juli har skapt en ny virkelighet, en ny ramme for all politisk debatt. Og når debattleder Johannes Morken hevder at jeg skaper et ubegrunnet fiendebilde, at Grung ikke ønsker å sette likhetstegn mellom politiske motstandere og potensielle terrorister, så er det åpenbart at det er riktig, men det var da heller ikke det jeg hevdet. Jeg hevdet at Grung satte alle i samme bås, underforstått; i samme ideologiske bås, det vil si i den båsen høyreekstreme terrorister vil vokse frem fra. Og da snakker vi om realiteter, realiteter som kan få uhyggelige konsekvenser dersom de får stå uimotsagt.

I hvilken retning vil det være holdbart å tolke Grung? Er vi usaklige dersom vi tolker henne vidt? Leser vi henne som fanden leser en gitt bok? Tar vi alt opp i verste mening? Selvfølgelig er det en mulighet for det, men da bør to premisser være oppfylt: For det første må en slik tolkning være stikk i strid med hva som er normalt i vår tid, og for det andre må vi overse andre tolkningsmuligheter i teksten.

Vil en vid tolkning av Grung være i strid med hvordan andre tolker den ideologiske virkeligheten etter 22/7? En rask titt på enkelte medier gir, om ikke et fullstendig svar, så i alle fall en god pekepinn på hvor vi er på vei:

Torsdag 6. juni har Stavanger Aftenblad et lengre intervju med Lars Gule som ønsker offentlige midler til blogg-forskning, dvs forskning på høyreeksreme blogger og debattfora, og henviser til Document.no. Gule mener at slike nettsteder må ta et moralsk ansvar for Breiviks handlinger, og at innleggene på disse nettsidene fungerer som gjødsel som forsterker hverandre. Så spør Gule retorisk om noe vil blomstre i denne blandingen, og svarer selv; Breivik. At Gules ønske om forskning bare er et penere ord for overvåking, får vi la ligge foreløpig.

Enhver som har vært inne på Document.no vet at nettstedet ikke er høyreekstremt, men Gule vet som alle oss andre, at i det øyeblikket du har stemplet dine motstandere som høyreekstreme, og stemplet blir sittende, da har de tapt.

 I forrige ukes Dag og Tid var Kaj Skagen enda mer eksplisitt. Her blir kampen mot islam definert som mutert nazisme, der Skagen aksepterer den ideologiske konflikten, men kun forholder seg til gruppe- og nasjonstenkning når ABBs ideologiske kontekst skal forstås.

Andre som analyserer Breiviks ideologiske plattform, er Universitetet i Oslo:

I kjølvatnet av terroråtaka mot Noreg i sommar held Universitetet i Oslo forelesingsrekka «Etter 22. juli» kvar laurdag framover. Jorunn Økland, leiar ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning og historikar Anders Granås Kjøstvedt entra 1. oktober podiet for å gje publikum eit innblikk i den ideologiske familien massedrapsmannen Anders Behring Breivik er ein del av.

Ikke uventet var de begge opptatt av det konservative kvinnesynet til såkalte høyreradikale bevegelser, og selv om Kjøstvedt advarer mot å blande høyreradikale med høyreekstreme, blir det ikke bedre av at han definerer Sverigedemokratene som en del av den ideologiske familien til ABB, og det er høyresidens kritikk av feminismen som er limet, og man kan jo spørre: hvem orker å stå opp mot den statsbærende feminismen etter slike sammenligninger?

I lys av ovennevnte utklipp fra en vanlig uke i oktober, er det grunn til å spørre om noen bør bli sjokkert over at undertegnede påstod at Anne Hege Grung er ute i samme ærend, nemlig å plassere flest mulig av sine politiske motstandere i ABBs ideologiske landskap, ikke fordi hun mener at vi alle er potensielle terrorister, men fordi vi skal tvinges til å ta et ”moralsk ansvar ”, som Gule sier, et ansvar som ikke er berettiget, men som vil sikre dem en politisk seier i uoverskuelig fremtid. For det er påfallende hvor lite politiske kommentatorer er opptatt av den politiske kampen som utspiller seg. Denne kampen, kampen mellom det postmoderne og verdikonservative, er av en karakter som verden ikke har sett maken til på lang tid, og aktørene har ikke blitt mer fintspillende med årene. Men hvordan kan vi få argumentert for at det er en strid vi står oppe i, hvordan skal vi få beskrevet denne kampen, når sensuren nekter oss å komme til orde? Jeg kunne akseptert Morkens sensur dersom jeg hadde vært dypt usaklig, men en slik usaklighet er knapt mulig å finne.

Hva så med teksten til Grung? Er jeg for streng i møte med henne? Burde jeg la tvilen komme tiltalte til gode? Hadde hun tatt noen forbehold med hvem hun mente var bærere av alt hatet hun trekker inn, kunne det vært grunnlag for moderering, men Grung gjør ikke det, snarere tvert imot så trekker hun linjene bort fra de isolerte individene bak pc-ene og over til et større ideologisk landskap. Grung er akademiker, og det må være lov til å stille større litterære krav til henne enn til ordinære elever i den videregående skole, hennes valg av virkemidler opplever jeg som bevisste, og hun brukte aldri anledningen til å redegjøre for eventuelle misforståelser, snarere tvert imot.

Vi står i en politisk strid der frontene er harde. Vår tids verdirelativisme har lagt et ideologisk fundament for en kjønnsløs ekteskapslov og kjønnsløs liberal teologi. Islam blir ufarliggjort fordi religion er en privatsak som ikke skaper normer, men kjærlighet, og nasjonalstaten er en ekskluderende og diskriminerende institusjon, åpenbart en historisk parentes vi bør glemme så fort som mulig. Deres tro på rasjonaliteten gir oss skremmende perspektiver, alt skal forklares eller kan forhindres med rett samfunnsvitenskaplig medisin, ondskapen finnes jo ikke, og handlinger må forstås ut fra en logisk kontekst, og i dette tilfelle blir det Ole Jørgen Anfindsen, Document.no med flere som må ta støyten. Uten dem hadde åpenbart ikke ABB gjennomført sin udåd, en udåd som i stadig større grad brukes til å mane frem fiendebilder av politiske motstandere, de høyreekstreme.

Mot dette står da en gruppe verdikonservative mennesker, mennesker som ikke aksepterer at de skal ta ansvar for en gal manns verk, de finner seg ikke i å bli satt i bås med høyreradikale eller høyreekstreme. Men de skal måtte høre at deres syn på likestilling, islam, nasjonalstaten og marxisme skal mistenkeliggjøres, alt fordi ABB har delt noen av deres synspunkter. Synspunkter uten logisk sammenheng til terror. Det er ikke slik at en avvisning av islam i siste instans fører til drap på AUFere. Vi vet det, men i vår tid er 22,juli blitt et politisk redskap det er svært vanskelig å forsvare seg mot.

Vårt Land må gjerne få hevde at det ikke er grunnlag for å hevde at islam er en fiende av vår vestlige sivilisasjon, de må gjerne hevde at Grung ikke mener det hun skriver, men å nekte meningsmotstandere å påstå at så er tilfelle, å nekte debattanter å peke på at andre skaper et fiendebilde av verdikonservative, å slette innlegg som kritiserer motdebattanter, er etter min mening ikke i ånden til Fritt Ord. Det er ikke opp til debattleder Johannes Morken å avgjøre hva som er vår tids korrekte fiendebilder, for i det øyeblikket han gjør det, opptrer han ikke lenger som moderator, men som en representant for et politisk ståsted, og da bør vi spørre oss selv hvor vi har kommet, om det er Johannes Morken og Vårt Land som er representant for de herskende tanker?

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere