Kjell Skartveit

Alder: 53
  RSS

Om Kjell

Lektor ved Wang Toppidrett Uldals i Stavanger, med fagene statsvitenskap, økonomi og historie. Er aktiv i Frelsesarmeen. Foruten fagene mine, der krysningen mellom politisk teori, historie og kristendom er der jeg trives best, har jeg har en lidenskap for brassband. Blogg: Samfunnogverdier.blogg.no

Følgere

Vår nye autoritære virkelighet

Publisert over 8 år siden

Klassekampen er borte, og begreper som nasjonal identitet og kultur er fraværende, men allikevel er det klam hånd som ligger over den politiske debatten. Hvordan kan vår tids politiske virkelighet best beskrives?

 

I løpet av kort tid har Norge fått en ny ekteskapslov, arbeidsmiljølov og Ikke langt tilbake fikk vi en liberalisert bioteknologilov. Liberale kristne opphøyer seg selv og kaller Gud for mor.  Offentlige utvalg vil akseptere bruk av surrogatmødre og allmenn 12-ukers grense for ultralyd. Det er et uhyggelig press på dem som er uenige i islam – og innvandringsdebatten, begreper som nasjonal kultur og identitet er blitt negativt ladete, og i utenrikspolitikken blir Israel demonisert. Islam blir derimot neglisjert som forklaring på de problemer muslimske land sliter med. Ja, sentrale personer i offentlig debatt forsvarer bruken av niqab i Norge, motforestillingene er få.

Alle disse forandringene har skjedd i et tempo ingen trodde var mulig for kun få år siden.

Noen av oss har begynt å lure; hva ligger bak disse endringene? Er det en ideologisk plattform vi kan forholde oss til og forstå? Finnes det en ideologi som kan peke på hva svaret blir på fremtidens etiske utfordringer?

Det er noe i dagens politiske klima som gir assosiasjoner til regimer bygget på autoritære krefter. Men det er vanskelig å peke på et klart opphav, for vi hører lite om klassekamp eller nasjonalisme, snarere tvert imot. Men det er et meningspress vi ikke er vant til, et klima der opposisjon blir mistenkeliggjort.

Fascismen bygget på staten, nasjonal kultur, førerskap og underkastelse, lite av dagens politiske virkelighet bygger på disse elementene. Hva vi imidlertid kan se, er verdier som er diametrale motsetninger overfor fascismen, ja, verdier som ved første øyekast kan virke tilforlatelige, men som ved nærmere øyesyn har autoritære tilbøyeligheter. For, hvordan skal disse verdiene realiseres? Og, er det mulig å gi rom for meningsmotstand? Ja, var det egentlig mer enn en glipp når Jonas Gahr Støre brukte NS begrepet samholdskraft, da han gjorde rede for Norges situasjon etter 22.juli?

Som fascistene dyrket staten og underkastelse, dyrker vi individet og den totale individuelle frigjøring. Som fascistene dyrket nasjonal kultur, er vi globalister hvor den nasjonale kultur blir underordnet tilfeldighetenes spill. Men, det hele bygger på en moral, og som fortidens fascisme hadde sin moralske autoritet fra ideen om staten, har vår tid hentet sitt moralske fundament i ideen om individets suverenitet på alle plan, en idé som må forsvares på samme måte som ideen om staten. For utfordringen med vår tids individualisme er hvordan den skiller seg fra den klassiske liberalismens utgangspunkt. Den klassiske liberalismen brukte ikke mennesker for å oppnå frihet for enkeltindividet, men for vår tids individualister er dette en forutsetning. På samme måte som islam bruker og forakter annerledes troende, er opposisjon umulig for homoliberale og aborttilhengere.

Vår tids ideologi rammer imidlertid ikke bare samliv og ufødte barn. Alt som handler om identitet knyttet til andre ting enn våre individuelle preferanser blir forkastet. Mener du at Gud som mor gir deg en bedre opplevelse enn Gud som far, er det helt i orden. Sannheten finnes ikke, den skaper du selv, og overgrepet skjer dersom noen tar fra deg muligheten til å realisere dine drømmer og religiøse symboler blir det opp til den som bærer det å fortolke, akkurat slik Sturla Stålsett hevder.

Derfor blir også identitet knyttet til nasjonal kulturarv en trussel, for det plasserer mennesket i en gruppe, og grupper stigmatiserer. Gruppen begrenser ideen om enkeltindividet, og ideen om det store «Vi» er egentlig bare et ferniss for en samling individualister. På denne måten blir påstanden om den islamske trussel et overgrep mot den enkelte muslim, for den bygger på en idé om at mennesket ikke opptrer alene, at vi kan si noe om ideene andre steder enn i individets relasjon til sine omgivelser.

Norsk Språkråd fikk kraftig kritikk da de i 2006 definerte begrepet nordmann ut fra en historisk og etnisk kontekst, Likestillingsombudet ville ikke vite av at noen ikke kunne bli nordmann, det var åpenbart ekskluderende, og politikerne stilte villig opp; Torbjørn Jagland sa at alle med norsk statsborgerskap er norske, ellers som Trond Giske sa så treffende: «Det er opp til den enkelte å definere seg». Og kjernen i dagens ideologiske plattform ligger nettopp her; Vi definerer oss selv, vi skaper vår egen sannhet. At Maria Amelie kunne bli årets nordmann i 2010 blir en logisk konsekvens av slike tanker.

Men hva med andre kulturer? Nei, her er logikken en annen. Indianere i Amazonas skal vi la være i fred. Deres kultur er åpenbart av en annen karakter enn vår egen. Her er det ikke snakk om fri kulturflyt. Kulturimperialisme kaller vi det når vestlig kultur eksporteres til den tredje verden, men pakistanske jenter med bunad og hijab blir opphøyd til vår tids kulturelle suksess, de har, for å sitere Giske; definert seg selv.

Men det er fellesskapet vi dyrker, sier Arbeiderpartiet. Likeverd og likhet messer SV, og ingen av dem forstår at fellesskapet kun har en instrumentell verdi tilbake. For i dag er fellesskapets funksjon å legge til rette for at enkeltindividet skal kunne gjøre sine valg så fritt som mulig. Vår tids fravær av allmenn moral gjør det mulig for den enkelte å forfølge sine ønsker uansett hvor outrerte de kan oppleves. En homofil politidirektør kan med største selvfølgelighet bli far ved hjelp av en surrogatmor i USA, fellesskapet gjør det mulig. På denne måten blir ikke fellesskapet det det en gang var; en opplevelse av et skjebnefellesskap bygget på en identitet med noe mer enn oss selv, nei det blir som et kjøpesenter, kun konstruert for egen nytelse.

Den nye tids ideologer blir således representanter for en omvendt fascisme, der staten ikke lenger er målet, men hvor enkeltindividets valgfrihet blir tilbedt. Den nasjonale kulturens betydning for innbyggerne forkastes på samme måte som den ble motbydelig dyrket i fascistenes storhetstid. Det samme skjer med vår historie og forholdet til andre kulturer. Som fascistene dyrket sine helter, er nåtidens historiebøker en studie i det motsatte. Det vi ser i vår postmoderne tid, er en politisk bevegelse som ikke aksepterer at noen velger å gå i utakt med den politisk korrekte majoritet. Denne majoriteten som hevder at de dyrker individets frihet, men som er mer konform enn vi har sett av politiske bevegelser på svært lang tid. Fraværet av en stram ledelse er erstattet av en usvikelig tro på individets egne valg, valg vi ikke skal moralisere over.

Men vi er da ikke voldelige, hevder den moderne individualisten. Nei, men i spørsmålet om vold ser vi de tydeligste tegn på det postmoderne. Vold brukes ikke, men vi forstår den, så lenge den begås av andre enn oss selv og mot andre enn oss selv. Muslimsk terrorisme settes alltid inn i en kontekst, vi har ikke integrert dem godt nok. Okkupasjon skaper terror, sa LO da Israel viste frem en utbombet buss på Youngstorget, og i møte med Israel ser vi fortidens skygger best. Men vi gjør det på motsatt måte enn morderne fra fortiden. Vår forakt for jøden vises i vår manglende evne til å forsvare jødene enten det er i Europa eller staten Israel. Vi tar ikke livet av dem, vi overlater dem til deres bødler og vasker våre hender som en annen Pilatus. Israel opplever at det er deres hellige plikt å skape fred med fredelige midler, mens palestinerne har fått en hellig adgang til voldelig motstand. For når alt kommer til alt, mener vi at det er Israel som er problemet. Vår oppfatning av hva som motiverer mennesket til handling beviser at palestinerne har rett, for ingen vil vel gripe til vold og selvmordsbomber uten å ha vært utsatt for lignende overgrep?

Sammenhengen mellom den feminiserte kristendom, kjønnsnøytral ekteskapslov, avvisning av nasjonal identitet og alminneliggjøring av islam ligger dermed i dyrkingen av individet og fornektelsen av den objektive sannhet. Man benekter forståelsen av noe større enn seg selv. Fellesskapet i opprinnelig forstand blir en trussel og hatretorikk.

Den omvendte fascismen og den opprinnelige møtes så i et felles punkt, i den harmonimodellen som legges til grunn i møte med opposisjonen. Kritikk oppleves som et fremmedelement som i seg selv kan lede til uønsket atferd. Den nye generasjonen samfunnsrefsere er ikke formet som fortidens radikalister. I vår tid henter de ideene fra andre steder enn Marx og er konservative av legning, 68-erne forakter dem. For en 68-er er det nesten utålelig å få høre at det er deres egen ideologi som er årsaken til kulturelle kollapsen vi er vitne til. Det hatet nåtidens samfunnsrefsere møtes med, viser hvordan demokratiet kan tape i kampen mot våre nye autoritære krefter. Er det en ting tiden etter 22.juli har vist oss, så er det hvordan den nye tid forholder seg til kritikk. Når sentrale grupper i et demokrati avviser og sykeliggjør kritikk, ser vi deres autoritære opphav, for årsaken til angrepene er de samme som for tidligere fascister og kommunister. Dagens individualiserte ideologi bygger på en oppfatning av mennesket, og denne oppfatningen tåler ikke alternativer, til det er den for total, den tåler ikke kompromisser. Kritikken avkler deres autoritære tendenser og viser alternativer, men den fungerer også som en ansvarliggjøring. Problemet er at denne avkledningen gjør dem ansvarlige for handlinger de ikke kan forsvare i det offentlige rom.

Ideologienes tid er absolutt ikke over, fortidens autoritære systemer opptrer bare med motsatt fortegn. Spørsmålet er hva resultatet blir. Resultatet blir tragisk nok det samme, det ser bare litt penere ut fra utsiden. Og svaret på fremtidens etiske problemstillinger gir seg selv, det er garantert ikke et vakkert syn.

 

 

Gå til innlegget

Islams hvite slaver

Publisert nesten 9 år siden

På NRK 2 nett-tv har du anledningen til å se en unik produksjon om forholdene mellom den muslimske verden og Europa i perioden 1500 - midten av 1800-tallet, en periode hvor ca en million europeere led som slaver i Nord-Afrika.

Muslimenes slavehandel med europeere er en lite belyst del av historien. Men på NRK 2 er det mulig å se serien Hvite slaver, en vellaget dansk produksjon om temaet. Denne produksjonen er i tre deler og er tilgjengelig på NRKs nett-tv frem til litt over nytt-år.

Serien tar for seg perioden 1500 - 1840, en periode hvor man antar at så mange som en million europeere led som slaver i det muslimske Nord-Afrika. Hver episode har en hovedperson som man følger, men samtidig får vi mye generell informasjon om forholdene slavene levde under.

I den første episoden følger vi Miguel Cervantes som ble tatt til fange og gjort til slave i 1575, en opplevelse som fikk stor betydning for hans senere forfatterskap. I andre episode får vi høre historien til den danske sjømannen/gutten Hark Oluf som opplevde å bli kapret på sin første tur i 1724. Hark Oluf får en bemerkelsesverdig karriere som slave, og blir til slutt satt fri av sin eier. I siste episode får vi ta del i en historie som knapt har sitt sidestykke. I 1627 kom fire muslimske kaperskip til Island og tok til fange ca 400 hundre islendinger, blant disse var kvinnen Gudridur og hennes sønn. Vi følger hennes liv som slave i byen Alger. Gudridurs liv og skjebne er ikke hverdagskost, men den gir oss kunnskap til å forstå den muslimske tenkemåte og mentalitet.

Det er imidlertid noen ankepunkt mot produksjonen, ankepunkt som ikke bør overraske noen i 2011, for selvfølgelig må også den muslimske slavehandelen relativiseres. Problemet er når det skjer på feil premisser. Foruten relativiseringen er det også en del hendelser som burde blitt utdypet og forklart.

For det første hevdes det at muslimenes jakt på slaver var en konsekvens av krigstilstanden mellom det kristne Europa og den muslimske verden.

Til det er det å si at det ikke var snakk om en vedvarende konflikt mellom disse partene fra middelalderen og frem til midten av 1800-tallet, og det bør da også påpekes at det var tyrkerne som var den aggressive part i de perioder da denne konflikten var aktuell som forklaring. Og denne forklaringen mister mye av sin kraft i møte med mange av de hendelsene også denne produksjonen bygger på. For når var tyrkerne i konflikt med Island, Sverige eller Danmark? Da er det nok mer riktig som den ene danske historikeren hevder, at denne aktiviteten var en del av islams jihad, uavhengig av de utenrikspolitiske forholdene.

For det andre hevdes det at den muslimske verden ikke var alene om å ta slaver, at også Europa tok muslimer til slaver. Uten å referere til kilder kommer påstanden; vi tok også muslimer som slaver. Som historielærer med brukbar tilgang til kilder var en slik opplysning ny. Jeg visste at man brukte krigsfanger som roere på galeier, men at også vi tok slaver for slaveriets egen skyld var ny, og jeg fant ingenting som bekreftet påstanden. Jeg tenkte derfor; la meg ta kontakt med en som tør å uttale seg, som tør å bli sitert og som har greie på temaet, så derfor kontaktet jeg professor emeritus i historie, Ole Jørgen Benedictow, og spurte ham om påstandene kunne stemme. Han avviste dem, og sa at uten kildehenvisninger var slike påstander ingenting verd.

Slike påstander er imidlertid altfor typiske i vår tid, vi kan ikke peke på noe negativt i den muslimske verden uten at vi også finner tilsvarende negativt i vår egen, og de påståtte negative karaktertrekkene ved vår egen kulturhistorie fremsettes med en slik selvfølgelighet og selvsikkerhet at vi lett aksepterer dem, for vi blir vel ikke utsatt for løgn? Dette er en del av moderne myteskaping det er vanskelig å forsvare seg mot. For de farligste mytene i dagens historieformidling handler ikke om troen på jorden som flat eller kampen om universets utforming, men om etableringen av troen på islam som en tolerant religion, en religion som vokste med fredelige midler.

Men, selv med disse negative sidene, er denne produksjonen noe av det beste undertegnede har sett om islamsk kultur og dens forhold til den kristne verden og anbefales på det varmeste.

Hilsen en historielærer

 

Gå til innlegget

Er misjonsbefalingen utgått på dato?

Publisert nesten 9 år siden

Hvordan kan det ha seg at stadig færre kristne peker på den kristne tro som relevant i møte med vår tids utfordringer?

Misjon i vår tid

Norske misjonsorganisasjoner skifter navn. De ønsker ikke å være for tydelig på sitt oppdrag. Det kan virke som om belastningen blir for stor, de menneskelige kostnadene for høye.

Vi lever i en tid der det synes viktigere å bygge broer enn å forkynne evangeliet for ufrelste. Vi fremhever dialogen og finner den bedre enn Paulus’ eksempel, og da spør jeg; bør vi ikke snart problematisere hvordan vi som kristne forholder oss til vår egen tro og misjonsbefalingen?

Kristne synes å ignorere følgende to forhold i dagens religionsdebatt:

1.      Den første kristne menighet drev en misjonsvirksomhet som overgår alt hva vi kan drømme om. Veksten av kristne var stor, men det skjedde under svært vanskelige forhold. Konvertitter ble henrettet og misjonærer utvist fra byer de forkynte i.

2.      Den kristne tros kraft i møte med et ikke-kristent samfunn. Antikkens slavesamfunn var preget av ekstreme forskjeller, både rettslige og økonomiske, og kristendommen kom med et revolusjonerende budskap, et budskap som var med på å endre de land som tok i mot evangeliet.

I dagens situasjon er begge ovennevnte perspektiver borte. Man er redd for at de menneskelige kostnadene blir for høye, et argument man ofte møter i debatt om muslimske land. Men viser ikke en slik holdning en feighet som sår tvil om evangeliets troverdighet?

Det er imidlertid det siste punktet som etter min oppfatning er mest bekymringsfullt. Kristendommen endret samfunn, men vi tror ikke det kan gjelde vår egen tid. Muslimske lands fattigdom og håpløshet skyldes en tro som gjør utvikling og frihet umulig. Islam sementerer konflikten i Midtøsten, og er grunnlaget for Irans ønske om atomvåpen. Hvorfor tør vi ikke lenger forkynne at evangeliet kan endre alle disse forholdene? Hvor er frimodigheten? Eller er det slik at vi ikke lenger tror på det vi forkynner? Tror vi ikke at vår kristne tro har betydning for økonomisk utvikling og bygging av rettsstaten? Hvordan og hvorfor har det blitt slik at vi ikke ser hvilken fordel det har vært for land som har en kristen bakgrunn og historie? Jeg kan ha en lang utledning om Weber og den protestantiske etikk og kapitalismens ånd, om kalvinismens betydning for innstillingen til arbeidet, men det er ikke det viktigste her, poenget er at vi synes å ha glemt vår kristne historie, og kristendommens betydning for vår velferd. Eller ligger årsaken til den defensive holdningen i et stadig større mindreverdighetskompleks hos våre kristne ledere? Er de redd for at akademia og politikere skal finne deres argumenter og virkelighetsoppfatning for naive? Eller bunner redselen i frykten for å bli stemplet som ekstremister, dersom de fremholder kristendommen som sannheten?

Det er interessant å se hvordan kristne i vår tid forholder seg til sin egen historie og løsningen på muslimske lands problemer.At islams problemer må bli løst med politiske virkemidler er et nærmest unisont budskap fra vesten, kristne inkludert. Men hvordan kan vi innbille oss at muslimer, mennesker som tar religiøse spørsmål på alvor, skal endre livsførsel på grunn av politisk press? Islam avviser våre verdslige politiske tradisjoner, men like fullt fortsetter vi med vårt arbeid for endring på politisk grunnlag. Det er etter min oppfatning langt mer naivt å tro at muslimer skal endre forståelsen av sin tro på grunnlag av politisk press enn å arbeide for omvendelse til kristendommen.

 Bjarte Botnen hevdet i mandagens Vårt Land at Norge har brukt lang tid på likestilling mellom kjønn, og mener vi bare kan drømme om hvor lang tid det vil ta i muslimske land. Men Botnen tar feil når han hevder at likestillingen kom til Norge med kvinners deltakelse i idrettsarrangementer. Likeverd er grunnleggende bakt inn i den kristne tro, og for kvinner i Norge har kristendommen alltid vært en garanti for dette (selv om det til tider har vært ulike rettigheter, men det kan man ikke klandre kristendommen for). Islam handler om det motsatte, og det hadde vært befriende om noen i Vårt Land en dag vil tørre å si de forløsende ordene; muslimske kvinners eneste håp er Jesus Kristus.

Jesus Kristus ga oss en misjonsbefaling, og jeg er overbevist om at den gjelder også i dag, men vi opplever at kristne argumenterer som om den ikke lenger er aktuell, at den kristne tro har mistet sin kraft og at verdens ufrelste egentlig ikke trenger evangeliet, kun en god dialog og brobygging. Hvis disse holdningene får sette seg, da dør vi som en kristen kirke.

Gå til innlegget

La oss få en ærlig innvandringsdebatt

Publisert nesten 9 år siden

Hvordan er det mulig å være for et multikulturelt samfunn og forsvare islam, samtidig som du angriper dem som hevder at vi blir snikislamisert?

 

 I stadig større grad opplever vi at den politisk kompakte majoriteten argumenterer for synspunkt de ikke er villige til å drøfte holdbarheten av. Kritiske spørsmål knyttet til islam og innvandringens størrelse møtes med massiv motbør, ja, ofte oppfattes påstandene som konspiratoriske, det vil aldri skje det kritikerne antyder.

Det kan selvsagt være slik at noen reagerer på den uttalte redselen for fremtiden dersom den er basert på feil premisser. Ønsket om å presentere riktige tall med hensyn til og innvandring og andelen muslimer i Europa kan selvfølgelig ha et slikt utgangspunkt. Men problemet oppstår når uttalelsene kommer fra aktører som i andre debatter finner verken islam eller liberal innvandringspolitikk problematisk. For det er bare en ting vi med sikkerhet kan si om fremtidens innvandring, og det er at med dagens politikk er alt usikkert.

Dersom du hevder at islam er en religion som medfører utfordringer, vil du ofte bli møtt med påstander om at du lider av islamofobi eller andre mindre hyggelige diagnoser. Før valget i høst, var det mange som mente at Frps Siv Jensen burde ta et oppgjør med grumset i egne rekker. Siv Jensen ble anklaget for at hun ikke tok avstand fra påstander som snik-islamisering og at ikke-vestlige innvandrere kom til å overta Oslo.

Men er ikke dette en smule underlig? Vi lever i tid der islam blir normalisert og akseptert, så hvorfor skal media anklage noen for å peke på muligheter for islamisering? Dersom du mener at det er greit med en moské, kan det ikke være galt med 100, ja, hva er egentlig galt med islamisering?

I det etter hvert kjente karakterdrapet av Ole Jørgen Anfindsen på NRKs Aktuelt 26.oktober, viste Ole Torp til en undersøkelse som beregnet veksten av muslimer i Norge til 6,5% i 2030, altså ikke så mange som Anfindsen mente, og Torp tok livet av ham på direkten. Anfindsen var ikke pålitelig, han kan vi ikke stole på, var budskapet.

Men hva hadde Ole Torp gjort tidligere i programmet? Jo, han hadde gjennom en samtale med Bushra Ishaq, den muslimske kvinnen som fikk Fritt Ords pris i 2010, gjort alt han kunne for å ufarliggjøre islam. Islam utgjør ingen fare for det norske samfunnet, budskapet fra Torp var så klart som det er mulig å få det.

Men hva skjer så? Jo, en annen gjest, styreleder av HEF; Åse Kleveland, brukte mye energi på å gjøre rede for at bare halvparten av muslimene i Norge var aktive moské-gjengere. Det var åpenbart viktig for henne å få frem at så få av muslimene er det vi kan kalle aktive troende, og deretter anklager hun Anfindsen for rasisme. Ved siden av henne stod fortsatt Bushra Ishaq, og jeg lurer på hva hun tenkte der hun stod. Først hadde Ole Torp gjort alt han kunne for å normalisere islam, og så brukte de resten av programmet til å få frem at det ikke var så mange muslimer i Norge som folk tror. Hvem var det egentlig som fremstod som fremmedfiendtlig i NRKs studio denne kvelden?

 

Så bra, tenker du kanskje, når du får høre at antallet muslimer ikke vil bli større enn 6,5 % i Norge, eller når Åse Kleveland forteller at så få er aktive i sin tro. Men hvorfor er det så bra da, hvorfor trenger NRK å berolige oss?

Vi har kjærligheten felles, sa biskop Pettersen, da han karakteriserte islam og kristendommen, og avisene i Stavanger frydet seg. Men dersom det er sant at islam er fredens religion, dersom det er sant at det ikke er noen sammenheng mellom islam og muslimske lands forfølgelse av ikke-muslimer, hvorfor er da de samme avisene og NRK så opptatt av at innvandringen av muslimer ikke vil komme opp i den størrelsen noen frykter? Hvordan kan det ha seg at antallet muslimer er et tema dersom vi ikke vil merke noe til det, at islam ikke er muslimer? Eller for å si det på en annen måte: Det er svært sjeldent at noen er bekymret for en eventuell vekst av kristne, og ingen kristne nekter for at de er Guds redskap på jorden.

Det samme paradokset finner vi debatten om ikke-vestlige innvandrere. For finnes det egentlig ikke-vestlige innvandrere i dagens politisk korrekte virkelighet? Finnes det en norsk kultur? Er det lov å si at staten Norge bygger på nasjonalstaten? Vi er jo alle nordmenn, og da må det vel være det samme hvem som styrer Oslo, eller er det ikke det? Å kritisere noen for å frykte at ikke-vestlige innvandrere skal overta Oslo, har som bærende premiss at kultur er en gitt størrelse, en faktor å regne med. Men slike holdninger er jo ikke særlig stuerene i våre dager, så hvorfor brukes de da av forsvarerne av det multikulturelle?

AUF-leder Eskil Pedersen er en forkjemper for det multikulturelle samfunnet, men samtidig angriper han dem som frykter det han kjemper for, og mener de bør være forsiktige med hvordan de ordlegger seg, eller sagt på en annen måte; Pedersen ønsker seg sensur av Frp-politikere. Eskil Pedersen mener Frp fører til en hatsk debatt. Bakgrunnen for dette er bl.a Frps Willy Amundsens påstand om at det vil bli muslimsk flertall I Oslo, en påstand Pedersen avviser på det sterkeste. Men hvorfor er Pedersen så opptatt av å tilbakevise Amundsens påstander? Jeg tror ikke noen ville tilbakevist påstander om at kristendommen kommer til å dominere i hovedstaden dersom det hadde vist seg at antallet kristne var sterkt økende, snarere tvert imot. Kan vi tolke Pedersen på en annen måte enn at også han frykter, eller aksepterer frykten for et muslimsk Oslo? Men er han da bedre enn de islamofobe han vil sensurere?

Media og mange politikere er opptatt av å vise at innvandringen av muslimer er marginal sett i forhold til det totale folketallet, det er en stadig henvisning til analyser som viser dette. Men de samme medier er altså opptatt av å ufarliggjøre islam, og dersom de virkelig mener at innbyggernes religiøse tilknytning ikke har noen betydning, da bør de også si det. Deres svar på Eurabia, eller hva det skulle være noen av oss frykter i fremtiden, bør være at fremtiden ikke er å frykte, at vi er alle nordmenn, eller verdensborgere. Det eneste holdbare svaret fra en som forsvarer det multikulturelle samfunnet, er å fornekte den originale kulturens betydning. For i et multikulturelt samfunn er det prinsipielt umulig å foretrekke en kultur fremfor en annen. Det multikulturelle samfunn er verdirelativisme satt i system, og det må vi kreve skal prege debatten.

Som en liten avslutning kan dere jo reflektere over bruken av begrepet urfolk, og hvordan vi forsvarer samenes rett til begrenset selvstyre. Hvorfor er urfolks kultur er mer verd enn min? Hvorfor skal de forskånes for det multikulturelle idealet? Hvorfor er begreper som etnisitet og kultur selvfølgelige for dem, ja, ikke bare selvfølgelige, men også viktige for deres eksistens? NRK sendte 29.november et program som viste hvordan kampen mot utbyggingen av Alta ble en kamp for urfolkets rettigheter. Det er påtagelig å være vitne til hvordan argumenter som er blitt umulige å bruke i innvandringsdebatten blir brukt med den største selvfølgelighet når samene kjemper for sine rettigheter. Er det redelig?

Det er ingen mennesker med et demokratisk sinnelag som vil hindre noen fra å argumentere for fri innvandring eller for at islam er en fredelig religion, men jeg misliker at stadig flere nekter å være prinsippfaste for det de står for. Det er uredelig å påstå at islamkritikere lider av islamofobi, samtidig som de prøver å berolige folk med at tallet på muslimer ikke vil komme over en gitt størrelse, og jeg håper Ole Jørgen Anfindsen påviser hykleriet neste gang han får mulighet til å komme i et NRK-studio. Men ifølge Torp kunne jo det bli lenge til.

La oss få en ærlig innvandringsdebatt, det tjener vi alle på.

 

Gå til innlegget

Homofili i kirken, ideologi eller teologi?

Publisert nesten 9 år siden

På alle andre arenaer enn i den kristne kirke, oppfattes spørsmålet om homofili og homofiles kamp for likestilling med heterofile som et ideologisk spørsmål. Bør det fortelle oss noe?

 

 

Man fødes ikke som kvinne, man blir det, det er sivilisasjonen som former det, skrev Simone de Beauvoir i sin berømte bok, Det annet kjønn. Eller som kjønnsforsker Jørgen Lorentzen sa til Harald Eia: De biologiske forskjellene handler kun om reproduktive evner. En del år før, hevdet filosofen Feuerbach at Guds egenskaper var et resultat av menneskelige forventninger, og spørsmålet bør komme automatisk; er det blant tenkere som disse vår nye samlivsetikk har sitt utgangspunkt?

 

Takket være kirkevalget ble spørsmålet om homofili og synet på de etiske problemstillingene knyttet til konsekvensene av den nye ekteskapsloven aktuelle på ny. I vår opplevde Menighetsfakultetet at stadig flere vitenskaplig ansatte stilte seg positive til homofil praksis, men ledelsen ønsket ikke å problematisere det hele. Rektor Vidar L. Haanes kalte emnet et teologisk spørsmål, og problematiserte ikke begrepsbruken. Det er en stadig tilbakevendende utfordring at problemstillingen går under rubrikken teologi med en gang kristne drøfter disse spørsmålene, mens de for andre blir forstått som ideologiske utledninger.

 

Så kan man selvfølgelig spørre; har det i det hele tatt noen betydning om man kaller spørsmålet ideologisk eller teologisk? Dersom utgangspunktet har noe å si for svaret, bør beveggrunnen for endringer i den samlivsetiske læren drøftes. Spørsmålet er om et endret syn på Bibelens ord er en konsekvens av studiet av Beauvoir, kjønnsforskere og Feuerbach, eller av Bibelen selv?

 

Dersom homofilispørsmålet blir stående som et ideologisk spørsmål, får vi noen forhold vi må avklare. Ideologier sier noe om mennesket, hva som former det og hva som må til at for at livet oppleves godt. Vi kan si at i ideologien blir Gud hva ideologien betinger, mens i teologien blir Gud det altomfattende og evige, utenfor vår rekkevidde og uavhengig av vår opplevelse av Ham. Konsekvensen blir da at det kan være lettere for mange å avvise en liberal homoteologi dersom den er ideologisk fundert og ikke teologisk. Som mange vil skjønne, er det i dag lettere å forsvare at avisen Klassekampen vil ha journalister som identifiserer seg med marxismen, enn det er for et kirkesamfunn å argumentere for at deres ansatte skal ha et konservativt syn på homofili. Alle forstår at en liberalist ikke vil passe inn i Klassekampen, men det er langt verre å få den samme forståelsen for en kirke og deres ønske om et konservativt ståsted i synet på homofile. For synet på homofili er jo bare et perifert teologisk spørsmål og skal ikke splitte. Men hva om dette ikke dreier seg om teologi, men om ideologi?

 

Det interessante med homofilispørsmålet er at hvordan noen i det hele tatt har begynt å kalle det et teologisk spørsmål, for det er liten tvil om at problemstillingen har et ideologisk utgangspunkt, og da spesielt i marxistiske miljøer. Marxismen med sitt syn på kjønn som sosialt konstruert er et uunngåelig utgangspunkt for dagens syn på homofili, og sammen med Marx følger en ateisme som gjennomsyrer all tenkning om mennesket, og spørsmålet kommer uunngåelig; kan et syn som har ateisme som fundament bli et teologisk spørsmål?

 

Filosofen Feuerbach er berømt for sin kritikk av religionen og påstanden om at oppfattelsen av Gud er menneskeskapt. Feuerbach hevdet at mennesket først levde i en uskyldstilstand, i harmoni med seg selv, men at det med tiden skapte et gudsbilde, en gud som fikk egenskaper som refser og en som truer. I følge Feurbach er mennesket nå spaltet, mellom det som det oppfatter som seg selv og det som det oppfatter som en ytre makt, en spalting som karakteriseres som en fremmedgjøring, en fremmedgjøring med deler av seg selv. Mennesket opplever nå gud som en selvstendig kraft og seg selv som maktesløs. Det blir slave av sitt eget produkt, og for å komme ut av denne fremmedgjøringen, må mennesket erkjenne sammenhengen, det må se at normer og regler er menneskeskapt, ikke den evige Guds vilje. For Feuerbach var det tilstrekkelig med religionskritikk for å oppheve denne fremmedgjøringen, og det er skremmende å erfare hvor nær knyttet dagens forsvarere av liberal samlivsetikk står Feuerbach. Når for eksempel tidligere biskop Finn Wagle hevder at det er ”et hovedanliggende å se homofilispørsmålet i sammenheng med all annen samlivsetikk. Selv om Bibelen har et svært restriktivt syn på skilsmisse og gjengifte, er det jo i dag stor åpning for dette i kirkens praksis. For meg er det umulig at vi skal se bort fra Bibelens restriktive ord på dette feltet, og samtidig fastholde et nei til homofilt samliv” (Vårt Land 18.juni 2011), ser vi hvordan Wagle oppfatter frigjøringen fra Bibelens krav som noe positivt. Vi frigjør oss fra Bibelens krav på samme måte som Feuerbach hevder at mennesket frigjør seg ved å erkjenne sammenhengen mellom deres oppfattelse av gud og deres slaveri. Spørsmålet om kristen samlivsetikk er altså ikke lenger et spørsmål om hva Gud sier, men hva mennesket tolker inn i Gud, og hva det kan frigjøre seg fra.

 

Dagens kjønnsforskning er muligens den grenen innenfor samfunnsvitenskapen som har den tydeligste marxistiske plattformen. Denne forskningen har lagt premissene for dagens lovgivning om barn og ekteskap, og Beauvoir kan mer enn skimtes i bakgrunnen. Men lovens resultat, at barn er uavhengig av sitt biologiske opphav, er et resultat av mer ytterliggående syn på kjønn enn det klassisk feminisme legger til grunn, og her har dagens kjønnsforskning virkelig hatt mye å si for resultatet.

 

Ville dagens politikere engasjert seg slik i kirkens ståsted i homofilisaken dersom saken ikke hadde stor ideologisk betydning? Hvorfor er de rød-grønne så opptatt av å utnevne liberale biskoper og til å presse på for å få i stand liturgi for homovigslinger? Det er ikke vanlig at norske regjeringer engasjerer seg slik i teologiske spørsmål. Svaret ligger selvfølgelig i den nye ekteskapslovens revolusjonerende menneskesyn, et menneskesyn som er i strid med kristendommens. Regjeringen kan ikke leve med en tydelig konservativ kirke i et spørsmål som dette, og de konservative må derfor svekkes så mye som mulig.

 

Når alle andre enn kirken diskuterer homofili gjøres det med et ideologisk utgangspunkt. Diskusjonen startet utenfor kirken og opprettholdes utenfor kirken. Den har aldri vært et teologisk spørsmål, Bibelens svar har alltid vært klart. Dersom vi kan si at homofilispørsmålet er et ideologisk betinget, kan et liberalt svar være uforenlig med kristen tro, og derfor like motsetningsfylt overfor troen som markedskreftene er overfor planøkonomien. Et liberalt ståsted vil dermed være kirkesplittende.

 

Spørsmålet til liberale teologer og kristne blir derfor: Hvordan kan et syn på mennesket som forutsetter et ateistisk verdensbilde bli et teologisk spørsmål? Hvordan kan det gudløse gi oss svar på spørsmål om Guds natur? Det er ingen hemmelighet at liberale teologer aksepterer at Bibelen er klar i sin avvisning av homofilt samliv, men at dagens kontekst gjør det mulig å forkaste tradisjonell forståelse av spørsmålet. At de samme teologene da bruker en marxistisk samfunnsforståelse inn i tolkningen av Bibelen er det åpenbart ingen som stusser over, men er det ikke på tide at noen spør: Hvordan kan det gudløse si noe om Gud og hans skaperverk?

 

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere