Kjell Skartveit

Alder: 53
  RSS

Om Kjell

Lektor ved Wang Toppidrett Uldals i Stavanger, med fagene statsvitenskap, økonomi og historie. Er aktiv i Frelsesarmeen. Foruten fagene mine, der krysningen mellom politisk teori, historie og kristendom er der jeg trives best, har jeg har en lidenskap for brassband. Blogg: Samfunnogverdier.blogg.no

Følgere

Legene, våre nye bødler

Publisert over 8 år siden

Lørdagens TV-dokumentar om legenes krig, ga, uten å vite det, en uhyggelig opptakt til mandagens Vårt Land

 På lørdag viste NRK dokumentaren Legenes krig, en dokumentar om legestudenten Elling Kvamme som sammen med 644 andre studenter ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland under 2VK. Dokumentaren gir oss en rystende beretning om den tyske legestandens samarbeid med nazi-regimet før og under 2VK. De norske legestudentene skulle i Tyskland indoktrineres i et menneskesyn der raselære og forakt for svakhet var bærende elementer.

Tysklands utryddelse av jødene er velkjent historie, men at landet lenge før krigen startet systematisk utrenskning av medisinsk sett uønskede mennesker er ikke like kjent. Totalt ble over 200 000 psykisk utviklingshemmede, psykiatriske pasienter og andre med lidelser det nazistiske samfunnet mislikte drept. Men det var ikke SS eller politiet som gjorde jobben, det var tyske leger, leger som var velvillige hjelpere i realiseringen av Hitlers drøm om den rene ariske rasen. Og det var ikke vanskelig for Hitler-Tyskland å finne leger til å hjelpe dem. Over 45 % av alle leger sluttet seg til nazi-partiet, langt flere enn for eksempel lærere. Pasientene ble drept i gasskamre på sykehus og videre kremert der. Familiene fikk så falske dødsattester med dødsårsaker som var mest sannsynlige etter ofrenes alder og fysiske tilstand. Etter krigen ble ingen straffet for dette, Nürnberg-domstolen anså disse forholdene for å være interne tyske forhold.

Vårt Land 20. februar 2012: Siri Fuglem Berg har et av sterkeste innleggene som noensinne er satt på trykk i avisens debattsider.

LES SIRI FUGLEMS INNLEGG OG SI DIN MENING

Hennes opplevelse av helsevesenet som gravid og bærer av et barn med diagnosen trisomi 18 er uhyggelig lesing, og av en eller annen grunn er jeg tilbake i lørdagens dokumentar. Her er det leger uten medfølelse for svakhet, kun med øye for instrumentell nytte. For legene hun møter har bare ett svar til hennes situasjon, og det er abort. Utsagn som at hun påfører sin familie påkjenning ved å bære frem et liv med svær funksjonshemming og sykehusenes manglende evne til å støtte henne i hennes valg, vitner om et helsevesen i moralsk oppløsning.

Alle autoritære regimer må ha sine velvillige medhjelpere. Verken Stalin, Mao eller Hitler ville klart å utrydde millioner alene. I dag er det ikke slik at staten gir ordre om hvem som skal drepes, og det blir selvfølgelig feil å sammenligne det med klassiske totalitære regimer, men den teknologiske utviklingen og dyrkingen av individets frihet, skaper et samfunn der skrøpelighet og annerledeshet blir som sand i et velsmurt maskineri. Uten nødvendigvis å være klar over det, blir mange av vår tids leger bærer av de samme holdninger som Elling Kvamme møtte hos høyt aktede medisinprofessorer i Nazi-Tyskland. Døden blir et selvsagt redskap i møte med det uønskede, og når denne holdningen blir institusjonalisert i en slik grad som Siri Fuglem Berg kan vitne om, ja, da er det på tide at vi setter de rette merkelappene på de som gjør dette mulig. Uten legenes aktive medvirkning vil ikke det som Siri Fuglem Berg opplevde skjedd. For Fuglem Berg viser oss hva en liberal abortlov fører til; den fører til et system som ikke tar utgangspunkt i en kvinnes ønske, nei, den skaper en holdning hos legestanden som igjen overfører sine holdninger til pasientene.

Abortloven skaper normer svært forutsåi utgangspunktet, normer det er vanskelig å stå i mot, både blant helsepersonell og gravide. De velvillige som lar seg forme av tidsånden finnes i alle samfunn til alle tider, Norge er ikke noe unntak, men mangelen på moral er den samme, om det er tyske professorer under 2VK, eller leger i Norge i 2012.

Gå til innlegget

Det er et stadig tilbakevendende fenomen at karkateristikker av islam må følges oss med en sammenlikning av kristendommens egen historie. Problemet er at det sjelden eller aldri stemmer.

 

I Vårt Land onsdag 8. februar kunne vi lese Bjarte Botnens kommentar til Irans president, Mahmoud Ahmadinijads besøk i Sør-Amerika, og responsen han fikk fra Brasils kvinnelige president, Dilma Rousseff. I følge Botnen aktet ikke den nye presidenten i Brasil å støtte et regime med et kvinnesyn preget av dyster middelalder…

Jeg har flere ganger reagert på Vårt Lands bruk av begrepet middelalder. Av og til kan man forstå at epoken er lett å gripe til dersom man vil bruke et bilde som skal beskrive en situasjon fremmed for vår egen tid, men det Botnen gjorde den onsdagen i februar var langt verre, for her overfører han et gitt verdisett inn i vår egen kulturhistorie, og det finnes det ikke grunnlag for.

Islams kvinnesyn finner ingen paralleller i europeisk middelalder-historie, snarere tvert imot, i middelalderen finner vi mange eksempler på sterke kvinner, enhver som tar seg tid til å lese relevant litteratur vil oppdage det.

I 2009 kom Tore Skeie ut med boka Alv Erlingsson, en fortelling om en adelsmanns undergang, en glitrende dokumentar om den politiske kampen i Norge på slutten av 1200-tallet. Og han beskriver kvinnens posisjon slik (si 125):

«Enkedronninger med styringsmakt, som Margrethe Sprenghest i Danmark også var et eksempel på, var ikke et uvanlig fenomen. I alle samfunnslag hadde kvinner og menn klart adskilte roller. Mannen var familiens ansikt utad og bæreren av husholdets ære. Kvinnen tok seg av hjemmet. Men disse rollene var ikke så fastlåste som en kanskje skulle tro. Rollene var ikke biologisk definert, men først og fremst sosiale, basert på den funksjonen kvinnen og mannen fylte i samfunnsfellesskapet. Og ved ektemannens død kunne kvinnen overta mannens rolle. De kunne, på sett og vis, bli menn. Bondekvinner kunne drive jordbruk. Håndverkerfruer kunne i visse tilfeller drive håndverk. Og dronninger – de kunne bli regenter. Mange europeiske riker ble styrt av slike kvinner. De spilte det politiske spillet minst like godt som menn. Enkedronning Ingeborg skulle snart vise seg som en både ambisiøs og handlingsdyktig leder av kongerådet. Og som sin danske stemor skulle også hun bevise at en kvinne ved makten ikke trengte å medføre en fredelig politikk».

Dersom du vil ha flere detaljer om kvinners vilkår i middelalderens Norge, anbefaler jeg professor Sverre Bagges bok Mennesket i middelalderens Norge, hvor han bl.a skriver (si 196):

«I kongens bønn i Kongespeilet fra midten av 1200-tallet nevnes dronningen som den fremste av kongens rådgivere. Hun er nå ikke bare kongens hustru og mor til hans barn, men har en offisiell politisk stilling. Samtidig ble kvinners stilling styrket når det gjaldt arverett til tronen, parallelt med at fjernere slektningers og uektefødte sønners arverett ble svekket. Høydepunktet kom da Håkon 5. i 1301 fikk innført at også kvinner kunne arve tronen. Tronfølgeloven av 1302 plasserte i samsvar med dette kongens datter i syvende arveklasse og hans dattersønn i tredje».

Kvinnen i middelalderen var altså i en helt annen posisjon enn det Botnen hevder med sin islam-parallell, og spørsmålet blir hvorfor Botnen karakteriserer Ahmadinijads kvinnesyn som middelaldersk? Hvorfor kan ikke Botnen si som det er, at Ahmadinijads kvinnesyn er islams kvinnesyn? Når Botnen bruker begrepet dyster middelalder, vet han at alle vil tenke kirke og kristendom, og at resultatet av denne sammenligningen er at folk flest vil tro at synet på kjønn er dynamisk, og at også islam kan utvikle seg, slik kristendommen har gjort. Men det kristne menneskesynet revolusjonerte i sin tid synet på kvinnen, frigjorde dem fra antikkens nedvurdering, og har stått seg til i dag. Ja, hadde Botnen sammenlignet Ahmadinijad med de greske tenkere, ville det gitt mer mening, men kanskje ikke så stor popularitet. Det er interessant at få samfunn tilbød sine kvinner lavere status enn antikkens Hellas, en negativ posisjon de ikke fikk tilbake før islam kom.

Det er et stadig tilbakevendende fenomen at karakteristikker av islam må følges opp med en sammenlikning av kristendommens egen historie. Problemet er at det sjelden eller aldri stemmer, det gjør bare fremstillingene mer spiselige for vår tids innbitte forsvarere av islams tilstedeværelse i den vestlige verden. Men islam har sin egen tro, sine egne lover og sin egen historie. Kjære journalister i Vårt Land; la islam være islam, den hviler godt nok i sin egen uhyggelige kraft, om dere ikke skal ødelegge frihetens evangelium på samme måte som dere renvasker slaveriet og undertrykkelsens utgangspunkt.

 

 

 

 

Gå til innlegget

På søndag feirer vi mor, og det er det all grunn til å gjøre. Men vi har fått en ny mor, medmoren. Hvem er hun, og hvilke forpliktelser og rettighter har hun?

 

 

I2008 fikk Norge enekteskapslov som innførte en ny juridisk person, medmoren. Men hvem er hun? Hvilke rettigheter og plikter har hun?

Når man leser det som finnes av materiale utgått fra våre lovgivende myndigheter, slår det en at evnen til å problematisere de etiske problemstillingene knyttet til medmoren er tilnærmet fraværende.

Departementet forholder seg til medmor som en parallell størrelse til en steril far. Men medmor er ikke det, det er en helt ny virkelighetsforståelse som har blitt innført. En steril far overtar for noe som naturlig finnes, nemlig far. En medmor finnes ikke i naturen. En medmor er en konstruksjon som forutsetter at skeiv teoris oppfatning av kjønn er reell. Dette synet blir verken problematisert eller drøftet.

 

Men hvem er denne medmoren? Har departementet noen tanker om hvem hun er og hvordan hun blir til? Barneloven, som ble endret i forbindelse med den ekteskapsloven, gir oss en del svar. For kravet til medmoren er i bunn og grunn kun at hun samtykker til at kvinnen hun er partner med blir kunstig befruktet.

 

Det kunne vært interessant å vite om det skal være en grense for hvor mange barn en kvinne kan være medmor til? Ifølge forskriften holder det at kvinnene var samboere da assistert befruktning ble gjennomført. I en tid der partnerbytter er mer vanlig enn det stabile samlivet, er mulighetene mange.

 

For det er ikke slik at departementet ser på legning som noe uforanderlig, selv for lesbiske i likekjønnede ekteskap, noe Ot.prp 33 2007-2008 gir klart uttrykk for. Her står det bl.a at:

 

 «I den forbindelse vil departementet gjøre oppmerksom på at det kun skal være mulig å fastsette medmorskap hvor et barn er unnfanget etter assistert befruktning ved hjelp av donorsæd. I andre tilfeller vil ikke hun som moren er gift med kunne bli medmor i kraft av barneloven. En slik mulighet ville bryte for sterkt med det biologiske prinsipp, da det i andre tilfeller alltid vil være en mulighet for at en far vil gjøre farskapet gjeldende. Hun som er gift med moren kan i disse tilfellene, hvor det er en potensiell far tilstede, kun bli foreldre ved en eventuell stebarnsadopsjon».

 

 

Departementet så altså klart at en kvinne i et likekjønnet ekteskap kan bli mor både naturlig og ved kunstig befruktning, samt medmor. Men det er ikke den eneste rollen en kvinne kan ha i vårt verdirelative kaos.

 

En kvinne i fremtiden kan få flere ulike roller. En kvinne kan få barn med en mann hun er glad i, samtidig som hun kan være stemor til denne mannens eventuelle barn, skifte legning og bli mor med assistert befruktning, hun kan bli medmor til et barn hun ikke har et kjødelig forhold til, eller hun kan bli stemor til barn av en kvinnelig partner, eller som vi så; bli mor sammen med en mann mens hun lever i likekjønnet partnerskap.

 

Er dette uproblematisk? Vil dette gi trygge rammer for utviklingen av identiteten til barna som er involvert i slike forhold?

 

Å bli medmor er en alvorlig oppgave. Som medmor gir du arverett til et barn du ikke har et slektsforhold til. Du påtar deg bidragsplikt i 18 år. Bør ikke da forholdene rundt et slikt forhold være gjenstand for nøye drøfting? Departementet synes åpenbart ikke det. Ifølge forskriften til barneloven skal det holde at:

§ 5. Krav til søknad

Søknad om å få fastsett medmorskap skal ein skrive på fastsett blankett og sende til folkeregistermyndigheita. Søkjar kan sende søknad så snart den assisterte befruktninga har funne stad.

Minst ein av partane skal underteikne søknaden.

Vedlagt søknaden skal følgje

1)

samtykke til assistert befruktning frå mors ektefelle eller sambuar

 

2)

dokumentasjon frå godkjent helsestell i tråd med § 2. Dokumentasjonen skal stadfeste at assistert befruktning har funne stad

 

3)

dokumentasjon som viser at barnet som er fødd etter assistert befruktning, ved fylte 18 år har rett til å få opplysningar om sædgivars identitet. Det må gå fram at det finst prosedyrar eller registre som gjer at denne retten kan oppfyllast.

 

Ja, det er faktisk nok at partene er samboere da assistert befruktning ble gjennomført for å bli godkjent som medmor. Departementet krever ikke mer enn en felles adresse på befruktningstidspunktet for at medmorskapet kan innvilges. At noen kvinner kan bli utnyttet under disse mulighetene synes uinteressant for dagens regjering.

Hvilke rettigheter har en medmor som angrer? Hva skjer dersom en kvinne mener seg lurt, brukt av en sterk partner? En kommende mor kan ta abort, hva kan en medmor kreve? En lesbisk kvinne som er gravid etter assistert befruktning har faktisk inngått en avtale med en annen kvinne om å føde dette barnet. Skal det være slik at en kommende mor skal ha mulighet til å gå fra avtalen, mens medmoren er bundet i det øyeblikket hun underskriver?

Hva med avtaleloven, gjelder ikke den her? Det er mulig å se for seg mange problemstillinger i fremtiden. Departementet ser åpenbart ikke muligheten for at en kvinne kan bruke en annen kvinnes avhengighet til henne og på den måten skaffe seg og sine barn både mulige inntekter og arv. Slike avtaler er ugyldige etter avtaleloven.

Jeg lurer på om Senterpartiet har sett for seg det mulige scenario: En odelsjente flytter sammen med en annen kvinne, gir sin tilslutning til at partneren kan få assistert befruktning og blir medmor. Etter kort tid finner hun imidlertid ut at hun er heterofil og gifter seg med en mann. Men odelsgården er plutselig ute av slekten, den er i hendene til en person ingen av hennes familie har noe forhold til.

At fremtidige arveoppgjør kan bli en utfordring, skal det ikke mye fantasi til for å forestille seg.

Hva med fremtidige skilsmisser? Mor står allerede sterkest i skilsmisseoppgjør. Hva får de homofile til å tro at fremtidige dommere vil behandle mor og medmor på like vilkår? En medmor er en person uten kjødelig tilknytning til barnet. Hva med samværsrett? Hvilke rettigheter skal en kvinne ha hvis tilknytning til et barn kun er en signatur på en fastsatt blankett? Vil hun få sympati i samfunnet? Disse problemstillingene har knapt vært drøftet, men vi vet at de vil komme. En medmor kan dermed lett erfare at hun har gitt forpliktelser og arv til en person hun ikke har eller får noen binding til. En medmor er en konstruert størrelse, og barnet vet det. For et barn blir en forhenværende medmor kun en person som en gang i livet har vært glad i dets kjødelige mor. Hverken mer eller mindre. Bortsett fra det rent økonomiske selvsagt. Barnet vil ha en arv å se frem til. Men om det blir mer enn pliktdelsarven er vel tvilsomt.

Departementet har imidlertid tenkt på noen mulige problemstillinger, og disse er (Ot 33 si 76):

En rettssak om medmorskap kan for eksempel bli aktuell i to tilfeller. For det første i de tilfeller der morens kvinnelige ektefelle eller samboer bestrider at hun er medmor til et barn født etter assistert befruktning ved hjelp av donorsæd. Har medmoren samtykket til den assisterte befruktningen, og det ikke er lite trolig at barnet har blitt unnfanget ved assistert befruktning, vil hun bli dømt til medmor i henhold til barneloven § 9.

For det andre kan en rettssak bli aktuell i de tilfeller hvor en mann hevder at han er far til et barn til tross for at moren har fått assistert befruktning ved hjelp av donorsæd. I et slikt tilfelle vil domstolene måtte vurdere om det er lite trolig at barnet er unnfanget ved assistert befruktning. Dette vil enkelt kunne gjøres ved en DNA-analyse.

Det er påfallende at en lov som ble kjempet gjennom for å gi lesbiske likestilling, er nødt til å forholde seg til en virkelighet forsvarerne av loven egentlig fornekter.

Det er vel verdt å feire morsdagen, men jeg tror at flere medmødre i fremtiden vil oppdage at deres situasjon ikke er noe å feire, snarere tvert imot.

 

Gå til innlegget

Islams destruktive fatalisme

Publisert over 8 år siden

I den vestlige verden forvirres vi av at muslimer svært ofte opptrer i strid med det de selv hevder er bestemt av sharia. Problemet er at vi ikke forstår islams fatalisme

Å diskutere islam er en krevende øvelse. Uansett hva man påpeker, møtes man med argumenter om at dette ikke er islam, eller at det er ekstremister vi snakker om, og da gjelder plutselig ikke eksempelet lenger.

Men av og til er det nok å se og høre muslimer selv argumentere for sine egne valg og handlinger. Frimodigheten er ofte stor, i alle fall dersom du møter dem i omgivelser der de er den herskende part.

For en tid tilbake, viste NRK dokumentaren Tsjetsjenias stjålne bruder, en dokumentar som tar opp et fenomen som for de fleste av oss oppleves absurd, men som er blitt mer vanlig i Tsjetsjenia, nemlig det at menn i stadig økende grad kidnapper den kvinnen de vil gifte seg med.

Journalisten klarer å få den lokale imamen i tale om problemet, og han er klar på at bruderov er galt i forhold til sharia. Og denne imamen visste hva han snakket om, godt utdannet fra Kairo som han var. Men, og her er utfordringen som vestlige humanister så sjeldent forstår; og det er at et forbud i sharia ikke trenger å bety så veldig mye, den islamske fatalismen betyr mer.

Da den kvinnelige journalisten spør om hva som skjer dersom jenta ikke vil, svarer imamen at klanen til jenta gir henne bort allikevel.

«Men det er jo livet hennes», svarer journalisten, hvorpå imamen ser på henne og sier: «Selvsagt, men det er forutbestemt av den allmektige». Om bruden noen gang fikk se sine foreldre og resten av slekten igjen, var tvilsomt.

Litt senere i programmet møter journalisten bruden igjen og spør hva hun mener om situasjonen, og svaret er i god muslimsk ånd; «Det var ment slik».

Før bryllupet fant sted, var bruden og brudgommens representanter samlet for å løse den tvisten som var oppstått i forbindelse med kidnappingen, imamen var opptatt av at situasjonen ikke skulle utvikle seg til en konflikt, og han kunne etter en stund fornøyd konstatere at kvinnens klan for Allahs skyld hadde akseptert situasjonen. De hadde for Allahs skyld bestemt seg for ikke å protestere, dvs lage trøbbel, og aksepterte at en kvinne ble kidnappet og giftet bort mot sin vilje. Hva kvinnen selv mente om situasjonen var åpenbart uvesentlig.

At imamen selv hadde kidnappet en av sine koner, bør vel ikke komme som en overraskelse på noen.

Men det er ikke bare i Tsjetsjenia at slike overgrep dokumenteres. Den tyrkiske journalisten Ayse Onals  gir oss i boka Æresdrap et rystende innblikk i den økende volden mot kvinner i Tyrkia, kvinner som samfunnet mener opptrer i strid med islams lære om et ærbart liv. Ayse Onal gir flere perspektiver på hvordan menn fortolker drap på nære kvinnelige familiemedlemmer inn i muslimsk tro. Felles for alle er imidlertid at de ser seg fanget av religionens fatalisme og Allahs ansvar for alle handlinger.

 

Noen menn oppfatter seg som fortapt, de vet at drapet de har begått fører til en slik straff. Men hvorfor begikk de da drapet? Dette er interessant, for her kommer vi inn på prosesser som ligner svært på Stalins Moskvaprosesser på 30-tallet. Drapsmannen oppfatter seg som utvalgt til å ofres, ofres i kampen mot synden, haram. De har derfor ikke noe valg dersom samfunnet skal fungere etter islams målestokk. Selvfølgelig finner de det bittert, men det som Allah har bestemt, er det ikke noe å gjøre med. Alternativet, å ikke gjøre noe med synden, er enda verre, da vil de også gå fortapt, men samtidig vil de ødelegge for slekt og familie, motarbeide islams krav om renhet og dermed gjøre seg skyldig i stor synd.

Det er selvfølgelig også de som mener at de vil komme til paradis som en konsekvens av drapet, at drapet var riktig sett i forhold til den synden som ble begått.

Bildet er altså ikke entydig, men felles for alle er at de føler seg fanget av islams forståelse av skjebnen.

Dette er bare noen av mange eksempler hvor vanskelig det er å forholde seg til moralen i islam. En religion som er så preget av skjebnetro som islam, og der Allah i tillegg ilegges så stort ansvar for det som skjer, fører til en moralsk relativisering vi knapt forstår konsekvensene av. I Tsjetsjenia har det ført til landets kvinner i praksis er uten rettsbeskyttelse, noe som for øvrig gjelder kvinner i store deler av den islamske verden. Det er ikke slik at det trenger å være slik i utgangspunktet, men man tilpasser handlingene til fatalismen, og når kvinnen i utgangspunktet har en lavere status enn mannen, er det lett å forstå at menns overgrep mot kvinner kan tilpasses islamsk rettstradisjon.

 

Gå til innlegget

Det er noe skremmende autoritært over et samfunn som frykter mennesker med meninger som ikke får konsekvenser for andre enn dem selv, men klapper personer som Sturla Stålsett på skulderen når han arbeider for at vi skal akseptere islams brutalitet.

 

 

Den offentlige debatten har så langt i 2012 vært tidvis et sørgelig skue, der personer med dårlige spøker og avvikende meninger har stått i sentrum.

Jeg skal ikke bruke for mye tid på mokkamenn, men jeg konstaterer at all verdens dårlig språk og bannskap aksepteres med største selvfølgelighet. At vi ikke stusser over den kulturelle forflatningen den sistnevnte språkbruken representerer, men lar oss opprøre av en ubetenksomhet, sier mer om selvgode kulturpersonligheter og et konformitetspress vi sjelden diskuterer konsekvensene av.

I de siste dagene har imidlertid oppmerksomheten vært rettet mot forfatteren Per Haakonsens oppfatninger av årsaken til drapene på Utøya og Aleksander Kielland ulykken, men vi kan også ta med saken om en lege som ikke fikk jobb ved Oslo Universitetssykehus fordi han ikke tror på Darwins utviklingslære og som Vårt Land kunne melde om den 24.janaur.

Det er selvfølgelig helt på sin plass at de som føler for det, reagerer på ulike uttalelser og oppfatninger, men det har skjedd noe med debattklimaet i Norge som gjør at fremtiden skremmer. For hvorfor er det slik at vi bruker så mye tid på å diskutere og fordømme overbevisninger og trosretninger som ikke har konsekvenser for andre enn avsender, en tro uten oppfordringer om fremtidige handlinger, men debatterer i største fordragelighet om Sturla Stålsett har rett i at niqab og hijab utgjør et demokratisk problem, eller om islams terror skyldes undertrykkelse eller ei?

Et demokrati er fullstendig avhengig av at det skal være fri meningsbrytning, uten en slik frihet vil ingen tørre å komme med motforestillinger av den rådende politikken. Men når utfallet av et enkelt foredrag på et lokallag i et politisk parti, kan føre til at en biskop med kongen til stede bruker anledningen til verbalt sett å hogge hodet av en stakkar, ja da har den åpne debatten dårlige framtidsutsikter. Det blir en studie i en moderne inkvisasjonsprosess, der media og andre offentlig godkjente kommentatorer er bødlene. For hvem tør å utfordre slike krefter? Hvem orker å gå i mot den politiske konsensus, når det du risikerer er en behandling som gjør brenning på bål til et lystelig alternativ?

Hva innebærer det egentlig at Haakonsen tror at Gud straffer i vår egen tid? Hva betyr det at en lege ikke tror på Darwins utviklingslære? Svaret er ingenting, ingen verdens ting, men allikevel lar mange seg opprøre, opprøre over at noen mener at deres handlinger er feil, eller at deres verdensanskuelse ikke er holdbar. Haakonsen har aldri sagt at det er opp til oss å gjennomføre Guds straff, ingen kristne vil noensinne gjøre det, men han har vurdert ulike historiske hendelser og kommet frem til hva han tror er årsaken, på samme måte som lege Mads Gilbert mente at 11. september kunne forstås ut fra USAs utenrikspolitikk. Men Gilbert er senere hedret av både den ene og andre, selv om hans forståelse for terror oppmuntrer nye terrorister. Haakonsen derimot, fikk hodet sitt servert på et fat til kongen under en gudstjeneste.

Det er noe skremmende autoritært over et samfunn som frykter mennesker med meninger som ikke får konsekvenser for andre enn dem selv, men klapper personer som Sturla Stålsett på skulderen når han arbeider for at vi skal akseptere en religion som vil slavebinde halve befolkningen eller hyller leger som arbeider for terrorister.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere