Kjell Skartveit

Alder: 53
  RSS

Om Kjell

Lektor ved Wang Toppidrett Uldals i Stavanger, med fagene statsvitenskap, økonomi og historie. Er aktiv i Frelsesarmeen. Foruten fagene mine, der krysningen mellom politisk teori, historie og kristendom er der jeg trives best, har jeg har en lidenskap for brassband. Blogg: Samfunnogverdier.blogg.no

Følgere

Journalister og antisemittisme

Publisert over 8 år siden

Hvilken rolle spiller media og norske journalister for at antisemittismen stadig er levende i det norske folk? Er deres dekning av konflikten i Midtøsten objektiv eller preget av gamle antisemittiske fordommer?

Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) har kartlagt den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter. Rapporten «Antisemittisme i Norge?», ble offentliggjort 29. mai og viste at 12,5 prosent av de spurte har utpregede fordommer mot jøder. I de seneste dagene har også Vårt Land rettet søkelyset mot den moderne antisemittismen og dens uttrykksformer. Men hva med media selv? Hva med journalisters dekning av konflikten i Midtøsten? Er denne dekningen uproblematisk eller nører den opp under jødehatet? Undertegnede skrev en kronikk om skribentene Morten Strøknsens og Sven Egil Omdals dekning av Israael-Palestinakonflikten, og Strøksnes’ reaksjon tyder på at leder for Det mossaiske trossamfunn i Oslo, Ervin Kohn, har rett når han hevder at det norske samfunn har en berøringsangst for begrepet antisemittisme.

Antisemittismen tilhører ikke noe politiske parti eller bestemt ideologi. Historien har vist oss at den trives like godt på venstresiden, i sentrum og på høyresiden. Som Trond Berg Eriksen sier i boka Jødehat: «Hver eneste generasjon og situasjon utmynter fremmedhatet i egenartede ideologiske mønstre. Det finnes ingen evig og uforanderlig antisemittisme.» Neville Chamberlain hevdet i 1939 at det tyske folk var sjalu på jødene fordi jødene var flinke. «Det er ingen tvil om at jødene ikke er noe elskelig folk, jeg er ikke glad i dem selv» (Menneskerøyk, Nicholsen Baker).

«Israel er som unggutten som drepte sine foreldre og deretter tryglet om nåde, siden han var en stakkars foreldreløs gutt.» Morten Strøksnes brukte historien som et bilde på det han oppfatter som Israels arroganse i Aftenbladet 30.april 2010. 25.februar 2012 skrev Sven Egil Omdal: «I mellomkrigstiden var det ikke så lett å vite at man levde i mellomkrigstiden, i hvert fall ikke før Hitlers planer ble umulige å ignorere. Som Israels planer er det i dag.»

Spørsmålet er om de kjente skribentene Morten Strøksnes og Sven Egil Omdal gjør mer enn bare å kritisere Israel, når de stadig peker på landet som den ansvarlige for Midtøstens problemer. Er de medansvarlige for dagens jødehat? Antisemittismens historie er ikke en fiksjon, slik det høres ut som, når Strøksnes beskriver den israelske statsministeren Benjamin Netanyahus far; en professor i jødisk historie som var overbevist om at verdenshistorien drives av et evig og uutslettelig jødehat (SA 28/2 2009). Jødehatet viser menneskehetens dypeste avgrunn og få har skildret det bedre enn André Schwarz-Bart i boka Den siste rettferdige. Den tyske antisemittismen gav seg utslag i en overbevisning om at jødene var ute etter verdensherredømme, og at dette innebar en kamp på liv og død mellom jøder og tyskere. Nazistene hentet sin overbevisning fra blant annet Sions vises protokoller. I dag er det få som bruker Sions vises protokoller som bevis for jødenes hensikter om å erobre verden, dagens kritikere av Israel er mer opptatt av å redde verden fra den jødiske endetiden.

Når Sven Egil Omdal hevder at Israels planer om å forberede seg på en forkjøpskrig mot Iran er en historisk parallell til Hitlers totale krig, og den raskeste veien til helvete (Stavanger Aftenblad 25/2 2012), er det en tydelig analogi til Sions vises protokoller. Han hevder selvfølgelig ikke at Israels, les jødenes, plan er å erobre verden. Strøksnes og Omdal advarer mot det motsatte, nemlig Israels manglende ydmykhet og det at «Israel ser på seg som et land som alltid kan diktere sine betingelser overfor omgivelsene, og som anser sin egen sikkerhet som hellig, selv om denne oppnås på andres bekostning»(SA 17/3 2012). Denne manglende ydmykheten vil, ifølge Omdal, føre til et helvete, eller som Strøksnes sier; «apokalypse snart». Noen av oss spør hva den logiske konsekvensen av Omdal og Strøksnes’ argumentasjon blir, annet enn hat.

Det er imidlertid ikke bare apokalypsen som er tema. Israel som stat blir gjort til gjenstand for grove karakteristikker. Landet er «en militarisert stat som er vant til å starte og vinne kriger..»(ibid), eller som den bortskjemte gutten, nevnt innledningsvis. At Israel aldri har startet noen stor krig, er bare en av de vanlige historiske omskrivingene fra Strøksnes. Verre er det hvordan han på middelaldersk vis ilegger Israel motiver og egenskaper som gjør landet om til Midtøstens inkarnerte ondskap og problembarn. I følge Strøksnes er Israels forhold til USA som et fortapt ekteskap hvor «den staeste og mest ustabile partneren drar den andre inn i sine ville og farlige prosjekter, hvis katastrofale resultater bare ser ut til å bekrefte hans paranoide verdensbilde»(ibid). Også Sven Egil Omdal gjorde, muligens ubevisst, bruk av middelalderens oppfatninger når han forsvarte at Aftenbladet trykket bildet av den drepte palestinske jenta fra krigen på Gaza i 2008. Israel drepte åpenbart jenta med vilje. Omdals argumentasjon er med på å bekrefte eldgamle myter om jøder som barnemordere.

Morten Strøknses hevder at det er uttrykk for en formidabel arroganse når Netanyahu mener at «det jødiske folk skal kontrollere sin egen skjebne»(ibid). Men hva ble konsekvensen for jødene når de overlot kontrollen over sin egen skjebne til andre? Israels krav om å leve innenfor trygge grenser, og med et jødisk flertall blant innbyggerne, må ikke bare sees i lys av Holocaust. Vel så viktig er årene etter 2VK. I tiden mellom 1945 og 1948 opplevde overlevende jøder at ingen ønsket å ta imot dem. De hadde kunnskap om fortiden, men uhyggelig uvisshet om fremtiden. I nesten 2000 år lot de, med hjerteskjærende konsekvenser, sin skjebne bli styrt av andre. Når Strøksnes under disse forutsetningene beskriver landets utenrikspolitikk som paranoid og arrogant, er det i beste fall historieløshet. Paranoia er en diagnose, men for Strøksnes er det et bilde på Israel, et Israel som vil styre seg selv, og det er mer enn Strøksnes kan tåle.

Jødenes historie har gitt dem en visshet om hva fremtiden kan bringe, men både Omdal og Strøksnes avviser jødenes ny-gamle fiende, islamismens hat, som relevant for landets politikk. De er begge opptatt av at Israel er den ansvarlige for Midtøstens problemer. Det forklarer deres retorikk, men gjør den ikke mer holdbar enn vestens avvisning av jødiske flyktninger etter krystallnatten. Også da var jødene et problem og nazismen en trussel de burde kunne leve med, men for Omdal og Strøksnes er bildet snudd på hodet, for dem er det Israel som er blitt forfølgeren. Strøksnes hevder (28/2 09) at palestinerne har «engstelige blikk vendt mot en blå himmel. Fra den kan et når som helst regne nye bomber på nytt. Israels nye ansikt er Israels gamle ansikt» og krever samme beskyttelse av dem som libyerne fikk av NATO. Konklusjonen er klar: verden må reddes fra jødenes ondskap. Strøksnes og Omdal har et mørke og en retning over sine analyser vi kjenner igjen fra Sions vises protokoller. Dette mørket kjenner Israel godt, for dem er det en realitet.

Neste rapport fra HL-senteret bør også se på hvordan antisemittismen blir gjødslet av norske journalister og skribenter, de har lenge nok skjult seg bak rubrikken kritikk av Israel.

 

 

Gå til innlegget

KrFs manglende integritet

Publisert over 8 år siden

Hva vil KrF? Hva mener KrF egentlig? Hva vil KrF mene i fremtiden? Med dagens ledelse er det totalt umulig å forutsi.

 

«Vi må forholde oss til det politiske landskapet slik det faktisk er. Vi kunne sagt at vi står ved det gamle, gått ned med flagget til topps og latt saken være, sier Dagrun Eriksen til Vårt Land.»

 

Jeg vet ikke helt hva Dagrun Eriksen forstår av politisk tenkning. Jeg vet ikke om ledelsen i Krf forstår noe av politisk arbeid i det hele tatt, men en ting vet jeg, og det er at ingen partiledelse med et snev av politisk integritet går bort fra sine kjerneverdier bare fordi de opplever motstand.

Krfs politiske standpunkt i samlivsspørsmål og abort er basert på hva partiet mener er sannheten om mennesket, en sannhet basert på forståelse av at Gud har et skaperverk han har en mening med. Dersom Krf skal begynne å endre politiske standpunkt etter hva som til enhver tid er det politiske landskapet, da er det grunn til å stille spørsmål med fundamentet for dagens ledelse. Er det slik at politisk opportunisme er blitt stuerent bare fordi det er slitsomt å stå for gamle standpunkt? Hva vil de stå for i morgen eller i neste uke? Med dagens ledelse er det totalt umulig å forutsi.

Kan noen se for seg at partiet Rødt forlater Marx bare fordi de aldri får regjeringsmakt og innflytelse? Selvfølgelig ikke, og årsaken er at i det partiet vet de hva troverdighet handler om, de vet at det handler om å bygge et parti som vet hva de står for, som tror på noe, og som ikke oppgir sine idealer på grunn av sårende ord fra gamle venner.

Det er enda ikke for sent for Krf å snu, men det er noen sentrale Krfere som har vist at de ikke er til å stole på, personer som har gitt begrepet å snu kappen etter vinden et nytt innhold. Det hele er et patetisk skue.

Gå til innlegget

Islam og kristendom, forenlige størrelser?

Publisert over 8 år siden

Er det mulig å forene kristendom og islam? Kan deres forståelse av moral og personlig ansvar fungere sammen?

 

I diskusjonen om islams møte med vestlig kultur, er det sjelden vi går til kjernen av troen og troens konsekvenser. Er det mulig å forene kristendom og islam i den vestlige verden? Kan deres forståelse av moral og personlig ansvar fungere sammen? Handler islam om mer enn bare hijab i det offentlige rom?

I kristendommens historie har menneskets frie vilje og dets evne til å ta standpunkt i kampen mellom det gode og det vonde stått sentralt. I den kristne tro er det en dualisme mellom rett og galt, synd og tilgivelse, sikker frelse og fortapelse vi ikke finner andre steder. Betydningen dette har hatt for vestlig kultur kan knapt overvurderes.

I islam har mennesket en annen rolle. Her leves livet under Allah, den allmektige, den som styrer alt som skjer. Knut S. Vikør gjør i boka Ei verd bygd på Islam, rede for hvordan denne oppfatningen vokste frem. Ali ibn Ismail al-Ash’ari (873 – 935 e.Kr), en av de største teologene i islams historie, utviklet læren som dominerer muslimers forståelse av deres plass i verden. I følge Ash’ari er Allah rettferdig, men etter hans egne prinsipper. Mennesket er ikke i stand til å vurdere hva grunnlaget for Allahs rettferdighet skal være. Mennesket kan derfor ikke skille mellom de av Allahs handlinger som de oppfatter som gode og de som de oppfatter som vonde. Kampen mellom det gode og det vonde eksisterer ikke, i kampen for Allah relativiseres alle handlinger, og frelsen avgjør Allah alene.

I spørsmålet om menneskets frie vilje, er det hele mer komplekst. Her utviklet Ash’ari en teologi som forente menneskets frie vilje med predestinasjonslæren. For Allah står bak alle gjerninger mennesker gjør, gode som onde, det er altså ikke et skille mellom de handlinger som kommer fra Allah og de som kommer fra mennesket.

Den tyrkiske journalisten Ayse Onals bok Æresdrap og TV-dokumentaren Tsjetsjenias stjålne bruder, gir oss et innblikk i muslimsk tankesett vi sjelden får ta del i, og kanskje viktigst av alt; de viser hvordan hverdagslig islam preges av forestillinger fjernt fra kristen tro. Vi får et godt bilde på hvordan islams fatalisme med påfølgende moralsk relativisme preger dagliglivet i muslimske kulturer.

I Tsjetsjenia er det blitt vanlig at menn kidnapper den kvinnen de vil gifte seg med, og journalisten bak dokumentaren klarte å få den lokale imamen i tale om problemet. Han var klar på at bruderov er galt i forhold til sharia. Men den islamske fatalismen betyr mer. Da den kvinnelige journalisten spør om hva som skjer dersom jenta ikke vil, svarer imamen at klanen til jenta gir henne bort allikevel.

«Men det er jo livet hennes», svarer journalisten, hvorpå imamen ser på henne og sier: «Selvsagt, men det er forutbestemt av den allmektige». Om bruden noen gang fikk se sine foreldre og resten av slekten igjen, var tvilsomt.

Litt senere i programmet får journalisten møte bruden på ny, og spør hva hun mener om situasjonen.; «Det var ment slik», svarer kvinnen.

Men det er ikke bare i Tsjetsjenia at slike overgrep dokumenteres. Den tyrkiske journalisten Ayse Onalgir oss i boka Æresdrap et rystende innblikk i den økende volden mot kvinner i Tyrkia, kvinner som samfunnet mener opptrer i strid med islams lære om et ærbart liv. Ayse Onal gir flere perspektiver på hvordan menn fortolker drap på nære kvinnelige familiemedlemmer inn i muslimsk tro. Felles for alle er imidlertid at de ser seg fanget av religionens fatalisme og Allahs ansvar for alle handlinger.

 

Noen menn oppfatter seg som fortapt, de vet at drapet de har begått fører til en slik straff. Men hvorfor begikk de da drapet? Drapsmannen oppfatter seg som utvalgt til å ofres, ofres i kampen mot synden, haram. De har derfor ikke noe valg dersom samfunnet skal fungere etter islams målestokk. Det er selvfølgelig også de som mener at de vil komme til paradis som en konsekvens av drapet, at drapet var riktig sett i forhold til den synden som ble begått. Bildet er altså ikke entydig, men felles for alle er at de føler seg fanget av islams forståelse av skjebnen.

 

Dette er bare noen av mange eksempler på hvor vanskelig det er å forholde seg til moralen i islam. En religion som er så preget av skjebnetro som islam, og der Allah i tillegg ilegges så stort ansvar for alt som skjer, fører til en forståelse av moral som kommer i konflikt med vestlige tradisjoner.

Som en konsekvens av islams fatalisme, kan kvinner i den muslimske verden bli uten skikkelig rettsbeskyttelse, årsaken er at menns overgrep tilpasses islamsk rettstradisjon.

Møtet mellom islamsk og kristen kultur er utfordrende på mange måter, utfordringer som ikke forsvinner med en god integrering. Islams moralske relativisme og fatalisme bryter med grunnleggende normer i vår kristne tradisjon, spørsmålet er hvordan vi skal møte den.

På trykk i Vårt Land 13.mars

Gå til innlegget

Vårt Land og Krfs valg

Publisert over 8 år siden

Vårt Land mener at Krf ikke bør velge samarbeidretning før etter valget i 2013. Men hvorfor er det da et poeng å gå til valg?

Vårt Land har på lederplass i dag, 29 februar, en analyse av Krfs alternativer før valget i 2013, og den analysen er interessant, for her er det kun partitaktiske hensyn som teller.

I følge Vårt Land vil Krf «male seg opp i et hjørne med å velge samarbeidsretning nå. Høybråtens analyse viser at det ikke er så åpenbart hva som er riktig. Da er det langt bedre for Krf å holde alle muligheter åpne til etter valget i 2013».

Fra et demokratiteoretisk ståsted er dette en svært betenkelig strategi. Karl Popper, en av den nyere tids store politiske teoretikere, sa at demokratiets viktigste funksjon var å skape en mulighet til å kaste makthaverne. Alle andre hensyn kom i annen rekke, og valgmodellen burde utformes med dette perspektivet for øye.

Men hva er det så Vårt Land sier? Jo, de hevder at Krf skal gå til valg uten å gi velgerne beskjed om partiet er villig til å felle regjeringen eller ei. Men hva er da demokratiet? Hvorfor skal vi da stemme Krf? For å gi sentrale personer i partiet en mulighet til karriere innenfor en ny regjering, muligens bestående av gamle regjeringspartier? Ja, det er jo faktisk en mulighet for at regjeringen kan tape valget i 2013, men fortsette med makten fordi Krf kommer på vippepunktet og sikrer den videre liv med sin deltakelse, og det med et utgangspunkt der svært mange av Krfs velgere ønsker noe annet. Et demokratisk valg handler først og fremst om å kaste eller beholde den sittende regjeringen, men Vårt Land synes åpenbart noe annet.

Har Vårt Land tenkt over om et slikt scenario er tilfredsstillende ut fra et demokratiteoretisk ståsted? I politikken kalles slikt ofte for en hestehandel. Spørsmålet er om det ikke burde kalles for politisk korrupsjon. Velgerne har krav på å få vite hvilket alternativ partiet går for, noe annet er politisk uredelig.

Et annet, men kanskje ikke så viktig poeng, er hensynet til partiets tillitsvalgte og valgkampmedarbeidere. Hvor mange av dem tror Vårt Land finner det tilfredsstillende å si til velgerne at regjeringsalternativet ikke er relevant, men at det er kjøpslåingen etterpå som skal avgjøre valget av partner? Igjen, for et parti som snakker varmt om behovet for trofasthet og tillit, er den strategien Vårt Land foreslår kun egnet til å skape mistillit og usikkerhet.

Krf står seg på å gjøre det klart hvem de foretrekker skal ha regjeringsmakt, om de nødvendigvis behøver å sitte i den, det er et annet spørsmål, da kan kjøpslåingen komme inn i bildet.

 

Gå til innlegget

Høyre- eller venstresiden for Krf?

Publisert over 8 år siden

Dagfinn Høybråten mener at Høyres verdisvik gjør Ap mer spiselig. Men bør man ikke drøfte hvem av dem det er mulig å snu i KrFs kjernesaker?

Skal Krf samarbeide med venstre- eller høyresiden? I følge Dagfinn Høybråten bør Krf ikke bare ser til høyresiden, Ap er ifølge ham et like godt alternativ. Høybråten ser spesielt på abort- og ekteskapsloven, og peker på den siste tids utvikling, der høyresiden har vist en negativ utvikling, sett fra Krfs ståsted. Men da blir spørsmålet: Er høyresidens standpunkt i verdispørsmålene en naturlig konsekvens av den ideologien de sier de forfekter, eller er de et resultat av tidsåndens populisme? Og hva med Ap, hvor henter de sine argumenter i verdikampen?

Kristin Clement synes å kjempe en ensom kamp i Høyre for fastleger som ønsker å reservere seg mot å henvise pasienter til abort. Bent Høie er blant dem som finner konservative legers kamp som et hinder og begrensning av individets rett til å realisere seg selv. Høie forfekter dermed en liberalisme uten kontakt med ideologiens grunnverdier, nemlig at individet ikke har rett til å realisere seg selv på bekostning av sine medmennesker. Men det er ikke bare i abortkampen Høyre viser sin manglende forståelse for klassisk liberalisme, vi så det ikke minst i forbindelse med den nye ekteskapsloven, der Høyres innsats resulterte i en lov så selvmotsigende at det knapt er mulig.

Klassisk liberalisme har alltid tatt utgangspunkt i individet og dets rett til beskyttelse og likeverd når praktisk politikk skal utformes. Liberalismen har ikke anerkjent ønsker som forutsetter bruk av en annen for å bli realisert, men det er kampen for slike ønsker som kjennetegner dagens liberale, og som får dem til å fremstå som skyggene av ideologier de til daglig forakter. For dagens abortlov og ekteskapslov handler i prinsippet om en eneste ting; tillatelse til enten å drepe eller å skape liv på statens bekostning eller velsignelse. Barna, de har ingen stemmerett, selv om de absolutt er part i saken.

Høies argumentasjon for individets frihet i forbindelse med abort er problematisk ut fra to forhold. For det første har Høie en stor utfordring med hensyn til fosterets rettsvern, for det andre smaker det ikke godt når en Høyrepolitiker forholder seg til begrepet lovlig slik Høie gjør.

Nå kan selvsagt Høie argumentere med at fostre ikke er liv, men alle vet at den argumentasjonen kun er ment til indremedisinsk bruk. Vi vet alle hva en abort er, da er det langt mer redelig å innrømme at en er villig til å ta livet av ufødte barn for den årsaken en finner passende. Og for et parti som Høyre, der reservasjonsretten til partiets valgte Stortingsrepresentanter i samvittighetssaker har lang tradisjon, er det en underlig opplevelse å lese Høies forståelse av det moralske dilemmaet med abort. Å skille mellom det å henvise til abort, og det å utføre abort, er en krevende øvelse, og Høie står da også til stryk, det blir søkt, uten troverdighet.

Men Høie er mer opptatt av pasienten ( Når ble en abortsøker pasient? Er graviditet en sykdom?) og hennes rett til å få det som hun vil. At hun bruker både det ufødte barnet og helsevesenet for å realisere sine ønsker, er åpenbart uvesentlig for ham og det moderne liberale samfunnet. Hos Høie har barnet kun en instrumentell funksjon, der spørsmålet er hva det kan bidra med av lykke til den vordende mor. Barnet blir et redskap for morens videre liv, på samme måte som legen blir det, og på samme måte som barnet kan fjernes, vil nå Høie fjerne de legene som ikke vil støtte abortloven. Da er det ikke lenger liberalisme, det er det stikk motsatte, det er et samfunn som tillater at forsvarsløse mennesker gjøres om til redskaper for andres lykke. Hva en til slutt velger å kalle det, er uinteressant, liberalt er det uansett ikke.

Et like stort problem for Høie, og alle som trodde at partiet Høyre hadde en gjennomtenkt forståelse av den liberale rettsstaten, er oppfattelsen av begrepet lovlig, og hva det har å si for hva som er moralsk akseptabelt. For det har aldri vært slik at det som er lovlig nødvendigvis er moralsk akseptabelt, snarere tvert imot. Raselovene ga i sin tid muligheten til mange lovlige overgrep mot jødene, men de ble ikke moralsk akseptable av den grunn. Men for Høie er det av avgjørende betydning at tilbudet om abort er lovpålagt. Man kan jo begynne å lure hva som skjer den dagen vi får et lovpålagt tilbud om aktiv dødshjelp.

Liberalismen er ingen enkel ideologi å ha som ideologisk plattform. Å stå imot alle gode ønsker, som når det kommer til stykket forutsetter at noen må stille opp for å tilfredsstille disse, fører til anklager om både diskriminering og overgrep, men slike anklager gjør ikke ettergivenhet moralsk akseptabelt, snarere tvert imot. For Krf bør det derfor være lettere å argumentere overfor Høyre i viktige verdispørsmål, enn det vi opplever overfor Ap. Aps standpunkt i abort og livssynsspørsmål er en direkte konsekvens av deres materialistiske arv, og det å snu i disse spørsmålene vil åpenbart innebære et langt større nederlag enn for Høyre. I Høyre er det mange nok som vet at det de har vært med på ikke er gangbar liberal eller konservativ politikk. Det Høybråten kaller verdisviket i på høyresiden, er egentlig et ideologisk svik. Vi ser det godt i spørsmålet om surrogati. Her har mange i Høyre vært negative til å åpne opp for en slik praksis, der blant annet Bent Høie har vært en aktiv debattant. Det interessante er at Høie i denne debatten bruker argumenter han ikke aksepterer i debatten om kunstig befruktning til lesbiske.

Det viktigste argumentet for Krf til å velge høyresiden, bør imidlertid være at dagens politikk har retning mot det autoritære, der samfunnets viktigste oppgave blir å tilfredsstille enkeltindividets lyster til enhver tid, uansett hvor mye disse lystene forutsetter bruk av uskyldige tredjepersoner. En slik utvikling tror jeg høyresiden har størst motstand mot, for venstresiden er det  veien til det forjettede land.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere