Kjell Skartveit

Alder: 53
  RSS

Om Kjell

Lektor ved Wang Toppidrett Uldals i Stavanger, med fagene statsvitenskap, økonomi og historie. Er aktiv i Frelsesarmeen. Foruten fagene mine, der krysningen mellom politisk teori, historie og kristendom er der jeg trives best, har jeg har en lidenskap for brassband. Blogg: Samfunnogverdier.blogg.no

Følgere

Vårt Land og Geir Lippestad

Publisert over 7 år siden

Geir Lippestads uttalelser er typiske for det postmoderne mennesket. Man forkaster troen på noe større enn seg selv, den allmenne moral finnes ikke, rangering av kulturer blir umulig.

Advokat Geir Lippestad er ute med bok om sine tanker om det multikulturelle samfunnet og hvordan vi skal møte fremtidens utfordringer.

Geir Lippestad har til ulike media uttalt at han preges av barndommen, og da spesielt opplevelsen av at en nær venn stod bak bombene på Østbanehallen i 1982, der en person ble drept og flere ble skadet.

I Dagsrevyen 18.april sier han at vi trenger en verdidebatt om det multikulturelle samfunnet i Europa. Han mener at vi ikke har tatt et oppgjør med det verste i oss, våre fordomsfulle tanker om de andre. Han innrømmer at Anders B Breivik nok er unik, men at holdningene til det multikulturelle samfunnet deles av mange der ute. At flere mener at noen som kommer fra gitte kulturer er bedre enn andre også lignende.

Selv mente Lippestad at debatten om norsk kultur var irrelevant, spørsmålene om ski, kirke og moské var etter hans syn egentlig uinteressante, det viktige var verdiene vi skulle bygge samfunnet på. Hva de norske verdiene skulle være, kom han ikke eksplisitt inn på, bortsett fra at han snakket mye om rettssikkerhet. Men at toleranse som sådan er en av verdiene var ganske åpenbart.

Geir Lippestad mente at samfunnet, dersom vi klarte å samles og enes om gitte verdier, ville være spennende og utviklende, selv om vi er forskjellige.

Det er interessant dette, hvordan multikulturalistene fremhever seg selv og sine verdier, men nekter å se at disse verdiene faktisk ekskluderer dem de er ment å inkludere. For hva vet egentlig Lippestad om de fremmede kulturene han snakker så varmt om? Er det sikkert at de deler hans oppfattelse av det nye vi? Har en somalier samme forhold til rettssikkerhet som han selv? Og blir Lippestad da bedre enn dem han anklager, dem som går rundt og bærer på det verste i oss?

Geir Lippestads uttalelser er typiske for det postmoderne mennesket. Man forkaster troen på noe større enn seg selv, den allmenne moral finnes ikke, rangering av kulturer blir umulig. Saudi Arabias kvinnesyn blir like normalt som kristendommens frigjørende evangelium. Men midt opp i dette vokser da dette paradokset frem; man skal bygge samfunnet på noen verdier, ja ikke hvilke som helst verdier, de skal enda til være norske. Geir Lippestad ble selvfølgelig aldri utfordret på denne påfallende selvmotsigelsen, man er snill mot sine egne, men er det ikke på tide at spørsmålet kommer?

Hvordan er det i det hele tatt mulig for en multikulturalist å snakke om verdier? For den postmoderne humanisten er begrepet verdi en selvmotsigelse det ikke er mulig å komme utenom. Og dette er ikke science fiction. Både abortlov og den kjønnsnøytrale ekteskapsloven legger til grunn at verdiene skapes av den enkelte, at det er opp til den enkelte å leve ut de verdiene han ønsker. Det samme ser vi i møte med islam. Vi får ikke dømme den mangelen på respekt for ytringsfrihet og religionsfrihet vi finner oss andre, vi er åpenbart ikke bedre selv. Begrepet multikultur er derfor verdinøytralt av natur, det forutsetter at alt er relativt, og Geir Lippestads forhold til sine egne verdier blir ingenting annet enn en umulighet. Man kan ikke få både i pose og sekk.

Men Geir Lippestad kritiserer oss gjerne, ja ikke fundamentalister fra himmelstrøk, men de som er så utidige at de setter spørsmålstegn ved de verdiene han mener verden bør bygges på, dem har han ingen toleranse for.

Vårt land følger opp Lippestads uttalelser i dagens papirutgave. Her sies det at:

«Da er det langt bedre å møte ideene som skiller mellom «oss» og «de andre» og tankene om at samfunnet vårt er truet av at noen er annerledes med argumenter. Våre verdier, som likeverd, ytringsfrihet og religionsfrihet, er et bedre fundament for et trygt og godt samfunn enn ideologier som setter skiller mellom mennesker og nører opp under konflikter.»

Men da må det være på sin plass å stille et avklarende spørsmål:

Hva gjør Vårt Land den dagen det kommer grupper til Norge, og som til og med Vårt Lands redaksjon ser at har et verdigrunnlag som er i strid med Vårt Lands ideal? Vil de da peke på dette, og risikere å få samme overhaling som den Lippestad gir sine motstandere, eller vil de se en annen vei og fortsatt hylle det multikulturelle idealet? Eller betyr setningen «tankene om at samfunnet vårt er truet av at noen er annerledes» rett og slett at Vårt Land mener at det finnes ingen som er i stand til å true oss?

Dagens multikulturelle idédebatt er et underlig skue. Det er George Orwell på ny.

Vi er alle like, men noen er åpenbart likere enn andre.

 

Gå til innlegget

Sannheten i det sekulære samfunnet

Publisert nesten 8 år siden

Troen på den livssynsnøytrale sekulære staten er troen på en myte, en fiksjon brukt for å undertrykke meningsmotstandere. La oss begynne å kalle en spade for en spade, det vil debatten tjene på.

Da det regjeringsoppnevnte utvalget for livssyn kom med sin innstilling i januar 2013, het det at"Statens aktive tros- og livssynspolitikk må i sin utforming vurderes opp mot sentrale fellesverdier: demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, ikke-diskriminering og likestilling."

Utvalget var opptatt av at alle religioner og livssyn må behandles likt. Det hevder at «alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom.» «Religion eller livssyn bør få være en synlig og akseptert del av dagliglivet i slike (offentlige) institusjoner.» Men hvorfor bør det være slik. Hvorfor skal alle religioner behandles likt? Det er bare et svar på det, og det er at vi har forlatt ideen om at det finnes en sannhet utenfor oss, at sannheten ikke lenger finnes i en gitt religion. Vi tror ikke lenger at religioner i seg selv kan forme samfunn i negativ eller positiv retning.

Men hva skal da samfunnet bygges på? Hva betyr det sekulære samfunn i praksis? Professor i teologi og medlem i utvalget, Oddbjørn Leirvik, forsvarer innstillingen og hevder i Vårt Land 21.januar at «Ein må også kunne skilje mellom stat og samfunn. Det utvalet har gått inn for, er ein stat som er sekulær og eit samfunn som er livssynsope.» Videre skriver Leirvik at han «går inn for ei statsskiping som ikkje er sekularistisk i tydinga religionsfiendtleg, men sekulær på den måten at ho famnar alle på tvers av tru og livssyn».

Professor Oddbjørn Leirvik hopper galant bukk over det viktigste spørsmålet av dem alle: På hvilket menneskesyn skal den sekulære staten bygge sitt lovverk på? For det er nå engang slik at til og med en sekulær stat må ta standpunkt i verdibaserte spørsmål.

Hva Norge skal bygge på blir tydelig når vi hører hvordan forsvarerne av det livssynsåpne samfunnet argumenterer. Det har vokst frem en ny gud; mennesket selv. Og mennesket i våre dager skal føyes i sine krav og ikke krenkes. Det er det verste overgrepet vi kan begå. Da utvalget kom med sin rapport, foreslo de at ungomdsorganisasjoner som sier nei til homofile ledere skal miste offentlig tilskudd. Argumentasjonen bak forslaget er interessant, for her sier utvalgets leder, Sturla Stålsett:

«Men støtteordninger for barne – og ungdomsorganisasjoner har til hensikt å utvikle medbestemmelse, demokrati og inkludering. Da blir det feil å ha et ekskluderende regelverk eller en praksis som forhindrer at homofile kan få lederverv», sier Stålsett til Vårt Land 9. januar 2013.

Det er sjelden vi hører en så klar og presis ideologisk forklaring på hva statens oppgave er. Dette er ikke i tråd demokratisk teori, men det bygger opp under forståelsen av en stat som er ansvarlig for menneskets natur, en stat som skal forme det nye mennesket, en stat med en idé om hva mennesket skal være. Legg merke til at organisasjoner ikke skal få støtte i kraft av å være organisasjoner innenfor det norske demokratiet, nei de skal få støtte dersom de bidrar til å utvikle mennesket i den ideologiske formen det nye mennesket skal støpes i. Avslaget bør komme fordi organisasjonene ikke deler de verdiene hele samfunnet skal bygges på, som våre barn skal oppdras i. Det er den nye sannheten.

Når professor Oddbjørn Leirvik hevder at kristne ikke kan ønske seg en kristen grunnlov her til lands, samtidig som de protesterer mot islamisering av lovverket i den arabiske verden, er det grunn til å spørre hvorfor professor Leirvik mener at utvalgets oppfatninger av menneskerettigheter skal ha en større suverenitet. Utvalget bør vite at muslimske land ikke anerkjenner FNs menneskerettigheter (eller aksepterer utvalget muslimske lands brudd på dem?), og samtidig er vår oppfatning av de samme rettigheter et høyst flyktig fenomen. Homofiles rettigheter til barn var tidligere en forbrytelse, i dag er de en menneskerett.

Professor Oddbjørn Leirvik har i utvalget kjempet for det han mener er sannheten om mennesket. Det er derfor like legitimt for kristne å arbeide for en grunnlov basert på kristen tro. Troen på den livssynsnøytrale sekulære staten er troen på en myte, en fiksjon brukt for å undertrykke meningsmotstandere. La oss begynne å kalle en spade for en spade, det vil debatten tjene på.

Gå til innlegget

Til barnas beste

Publisert nesten 8 år siden

Det er skremmende hvor lett vi avgjør hva som er til barnas beste. Det synes som om voksnes ønske om barn er det viktigste argumentet i den vurderingen. At de samme voksne selv har vært med å ta fra barnet moren, hopper vi bukk over.

Det er underlig med hvilken letthet vi avsier en dom om hva som er til barnets beste. I saker som angår surrogati blir barns skjebne avgjort som om det var hundevalper. Kvinner i India føder barn for ulike par i Norge, men de møter problemer med leveringen, barna blir liggende for seg selv. Vi får høre at de ligger alene der i India, alene, som om lokalsamfunnet vil la dem sulte i hjel, som om det ikke finnes noe alternativ til et homofilt par i Norge.

 «The white man’s burden», forkynte Rudyard Kipling da han skulle forklare imperialismens nødvendighet. I dag er det hvite kvinner som kronprinsesse Mette Marit, som ser det som sin livsoppgave å redde hjelpeløse barn fra å vokse opp i det som blir fremstilt som et garantert mareritt. For India kan selvfølgelig ikke ta vare på sine. De er jo ikke som oss.

Har noen noen gang tenkt på hva barna vil mene om det livet de tilbys her i Norge? Glemmer vi hva vi sender dem til? Påstander om den garanterte kjærligheten det homofile (eller heterofile for den saks skyld) paret vil gi til barnet umuliggjør enhver kritisk debatt. Kritiske røster blir en devaluering av de homofile som mennesker. Kritikk blir det samme som å hevde at de har ikke samme omsorgsevne som heterofile, og det klarer vi ikke å leve med.

Men prøv og sett deg inn i barnas situasjon. For det første er det ikke sikkert at de vil finne det særlig attraktivt å vokse opp i et homofilt parforhold. Selv om slike utsagn er politisk ukorrekte i vår tid, er de ikke mindre relevante av den grunn. Vi påfører barna en unødvendig stigmatisering, de blir ufrivillige prøvekaniner i vårt kjønnsløse samfunnsprosjekt. Det er ikke sikkert de liker det, men spurt blir de ikke.

Like viktig er hvilke spørsmål disse barna vil stille til sine omsorgspersoner i oppveksten. Er det unaturlig om mor etterlyses? Jeg tror ikke det, tvert imot vet jeg at det spørsmålet garantert vil komme.

«Hvor er mor?» Vil ethvert barn som ser to menn invadere sitt eget liv spørre. Men hva vil da svaret være? Vil de, som Utdanningsdirektoratet gjør i sitt undervisningsopplegg for kjønn og samliv, peke på storken, og si at det ble levert på døra?

Vi vet at barn en dag blir store nok til å tenke selv. Vi vet en dag vil de legge sammen to og to og få fire. Det er enkel matematikk, og omsorgspersonene vil måtte fortelle sannheten, nemlig den at moren har de tatt fra det. Da vil barnet se at de menneskene som er hennes omsorgspersoner med overlegg har tatt fra det det kjæreste alle barn har; sin egen mor. Hver eneste dag vil de måtte være sammen med mennesker som en gang brukte deres mor som en slave, en fødselsmaskin, uten andre tanker enn å få tilfredsstilt sine egoistiske ønsker om et barn de kan få en relasjon til. Barnet vil vite at deres omsorgspersoner var villige til å risikere liv og helse til en kvinne for å få det slik de ville. At denne kvinnen også blir barnets mor er åpenbart uvesentlig, men ikke for barnet. Barnet vil alltid vite at det var deres mor som ble brukt.

Har de som bruker argumentet om barnets beste tenkt over hva det vil gjøre med et menneske å vokse opp med personer som har begått et slikt overgrep mot dem? Har de tenkt over hvilken aggresjon dette kan føre til? Barn blir fratatt sin identitet, og vi forventer at de skal være takknemlige? Det er det samme som å si at alle mødre i prinsippet er overflødige, for det kan ikke være slik at moren er viktig for noen, men ikke for surrogatibarna i India.

Men barna er jo der, de er jo allerede født, vil mange si. Er det ikke bedre at de kommer til noen som ønsker dem? Nei, det er ikke det. Det er ikke bedre for barna å vokse opp hos dem som med vilje har frarøvet dem deres mor. Det er mange heterofile par som ønsker å adoptere, de kan erstatte det som er ment å være det riktige, og barna trenger ikke plages med at de er produkter av vestens heslige egoisme, hvor menneskelig lidelse ikke spiller noen rolle så lenge deres egne ønsker og behov ivaretas.

EN NOE FORKORTET UTGAVE BLE PUBLISERT I VÅRT LAND 08.12.2012

Gå til innlegget

Ingen vil prøve å forstå, unnskylde eller akseptere Breiviks vold ut fra hans opplevelse av Arbeiderpartiets politikk. Men hvorfor er det da slik at vi alltid skal forstå den muslimske krenkelsen? Er det en annen standard for muslimer enn for andre?

I vårt møte med islam er ytringsfriheten et av de første områdene som blir problematisert.  Ytringsfriheten blir kritisert på grunn av at den kan brukes til å krenke meningsmotstandere, eller fordi noen kan bli inspirert til å forfølge krenkende ytringer av islam ut i det ekstreme. Vi er blitt skeptiske til karikaturer og negative karakteristikker, det skaper stereotyper hevdes det. Brenning av Koranen fremstilles som det verste man kan finne på, alt på grunn av muslimers voldelige reaksjoner. Nå er det en film som fører til at muslimer blir krenket. Vi vet ikke hva de blir krenket av i morgen, det eneste vi vet er at deres krenkelse er like sikkert som amen i kirken.  Debattredaktør i NRK.no, Halvor Tretvoll, er indignert over den bevisste latterliggjøringen av islam, og mer enn antyder at personene bak filmen har et medansvar for volden, når han hevder at motivet med filmen er å skape religiøst hat, hva han nå mener med det. Også i andre aviser er tonen den samme. Årsaken til volden ligger hos filmskaperne. Men hva er konsekvensene av denne holdningen? Kan vi i det hele tatt kritisere politisk vold dersom dette skal være malen? Kan vi i det hele tatt akseptere politisk kritikk? Må vi ikke ta Breiviks påståtte krenkelse på alvor dersom vi alltid skal forstå islamsk vold? Husk at Breivik er blitt erklært tilregnelig. Han er like lite syk som enhver muslimsk terrorist. Hvis vi avviser at Ap er en årsak til Breiviks myrderier, betyr det at vi må ha en standard for muslimer og en annen for andre ekstremister. Hva blir kostnadene med en slik tilnærming? Blir det noe igjen av den frie liberale rettsstaten vi så ofte hyller og dyrker?

Tegneren Ragnvald Blix laget mange karikaturegninger under 2VK. Han er kjent for sine mange karikaturtegninger av nazismen og dens lederskap. Men selv om han bodde i Sverige, turte han ikke annet enn å tegne under pseudonymet Stig Höök. Selv for 70 år siden kunne det være farlig å bruke karikaturer som politisk virkemiddel.

Ragnvald Blix er imidlertid ikke den eneste som brukte satire og karikaturer som kampmiddel. Charlie Chaplins film, Diktatoren, er et fremragende eksempel på bruk av parodi i film, men også her var det motstand, i USA var det til dels sterke reaksjoner. Man måtte ikke tirre Hitler… 

Bruk av karikaturer har altså en lang historie, f.eks gjorde Martin Luther og den katolske kirken begge utstrakt bruk av slike tegninger for å få frem sine poeng i den harde kampen under reformasjonen. Tegningene var ofte av en karakter som får vår tids karikaturer til å fremstå som de reneste glansbilder.

Paven presenterte blant annet Luther som djevelens sekkepipe. Men også Luther var knallhard mot pavedømmet. Tegningen der paven og hans kardinaler presenteres som avføring fra djevelen selv er velkjent.

Reaksjonene fra pavekirken lot ikke vente på seg, men Luther ga ikke opp av den grunn, og bør slik sett være en inspirasjon for vår tids aktivister.

I forbindelse med karikaturtegningene av Muhammed tok flere til orde for at tegningene ikke burde publiseres. Den vestlige verden må ikke møte islam med konfrontasjon var argumentet, og det kan nok forsvares, men ikke nødvendigvis. For hvorfor er det ingen som stiller det avgjørende spørsmålet: Hvem er det som konfronterer hvem? Kritikk av religion og politiske ideologier har lang tradisjon i Norge. Øverlands "Kristendom, den tiende landeplage", burde være velkjent, og som vist ovenfor har vi en lang tradisjon for latterliggjøring av motstandere, både politiske og teologiske. Når muslimer vil nekte oss i å publisere karikaturtegninger eller lage provoserende filmer, er det et direkte angrep på denne tradisjonen, og forsvaret for den er også viktig.

Men ikke alle liker denne måten å kjempe eller å tenke på. Psykolog Gudrun Kolderup skrev for en tid tilbake i Vårt Land at vi må gå inn for dialog fremfor konfrontasjon (20.jan 2010) fordi "gjennom dialog vil vi kunne lære mer om både den andre og om oss selv." Men har dialogtilhengerne tenkt over at vi ikke trenger å lære mer om islam? Kan det være at vi har nok kunnskap om islam til å avvise kravet om dialog? Eller er det slik at dialog skal være virkemiddelet uansett motstander? Skal også staten velge et slikt virkemiddel?

For en avis er det forskjell på å avvise trykking av tegningene og det å gå inn for dialog. Med å velge dialogen tar en et standpunkt i den verdikampen som foregår. Den aksepterer at også andre kan ha rett i de store spørsmålene. Men da er ikke lenger kristendommen sannheten, vår liberale rettsstat blir bare en fiksjon. En slik strategi finner jeg derfor problematisk. Man kan imidlertid avvise publisering, men stå fast på hva en mener om islam, da forfekter man ikke verdirelativismen, men står fast på at det finnes en sannhet. For en avis som Vårt Land kan det derfor være riktig å ikke trykke tegningene, men de bør forsvare alle som velger å gjøre det, og i den situasjonen andre aviser kom opp i, kunne nok en solidaritetsaksjon vært på sin plass.

Kristne vil nok hevde at vi er vi kalt til å leve i fred med våre medmennesker, der overbærenhet og tilgivelse er en dyd. De skal ikke sette noen i en posisjon som tvinger ham, ut fra en kulturell kontekst, å begå handlinger han i utgangspunktet ikke ønsker. Det kan derfor være galt for en kristen å tegne karikaturtegninger av Muhammed. På den annen side er det et aspekt med hensyn til islam vi ikke må glemme, og det er at islam ikke bare er en religion for enkeltindividet, men en religion med autoritære politiske ambisjoner for hele samfunnet. Bruk av karikaturtegninger og latterliggjøring kan derfor sees på som en politisk kamp, en kamp som er nødvendig for at friheten skal bevares, og i en slik kamp må vi være forberedt på motstand. Det er et aldri så lite paradoks at norske medier og politikere ikke forstår at voldelige reaksjoner på vestlig latterliggjøring er et bevis for at kampen er riktig, at islam i slike situasjoner avslører sitt sanne jeg. Også kristne må kunne delta i denne kampen, på samme måte som Luther kjempet mot paven.

Noen misliker offentliggjøring av karikaturtegninger fordi det fører til vold mot ikke-muslimer i muslimske land. Problemet med dette synspunktet er at vi lar andres umoralske valg bestemme våre egne handlinger. Det viktigste argumentet er imidlertid at vi ikke vet hvor det vil ende. Det er naivt å tro at voldelige reaksjoner bare vil gjelde latterliggjøring. Vi vet hvor vanskelig det er for konvertitter i muslimske land. I Egypt kan ikke kirker forholde seg til dem, de må leve i skjul. Hva gjør vi den dagen muslimer i Norge fremmer samme krav overfor oss? Vi vet at det å stå imot vil medføre fare for vold og overgrep. Hvorfor er det grunn til å tro at dagens dialogtilhengere vil forholde seg annerledes overfor islams holdning til apostasi enn til latterliggjøring?

De samme argumentene som brukes om karikaturene brukes stadig oftere også om ytringer. Stadig flere bruker begrepet ytringsansvar. Lars Gule skrev i et innlegg på Verdidebatt at:

«For hvis det som blir ytret er hatefullt, menneskeverdskrenkende, alarmistisk, konspirasjonsteoretisk og/eller aggressivt i sin form og sitt innhold, så kan dette lede til ganske så konkrete overgrep og uhyggelige handlinger.»

Videre sa Gule at:

«Å kreve at den som yterer seg utviser ytringsansvar, har intet med sensur og/eller knebling å gjøre. For selve kravet om å utvise slikt ansvar, er samtidig å stille noen til ansvar for deres ytringer.»

Lars Gule forståelse av begrepet ytringsansvar er interessant, for hva innebærer egentlig ytringsansvar? Gule er opptatt av at ytringer kan føre til handlinger, men ser åpenbart bare for seg ytringer som kan plasseres på poltikkens høyre fløy. Men det blir en smule selvmotsigende. For alle holdninger kan føre til og forsvares med ekstreme midler. Hva med den farlige aksjonen mot monstermaster i Hardangerfjorden? Var de som konstruerte begrepet monstermast ansvarlig for påfølgende aksjoner? For det begrepet er jo både ekstremt og aggressivt. Skal ikke marxistene få ytre det de vil fordi revolusjon kan bli en konsekvens? Eller hva med alle angrep på konservative kristne? Det snakkes aldri om ytringsansvar i slike situasjoner.

Gule hevder at de som ytrer seg mot islam og det flerkulturelle samfunnet skal tåle å bli kritisert. Men hvem av kritikerne har motsatt seg det? Det Gule gjør, er at han konstruerer en kobling mellom ytringene og handlinger som fungerer som et redskap i en politisk kamp. Hans påstand om at det handler om å imøtegå kritikk er oppkonstruert. Det har aldri vært et problem.

Tenk etter, så tror jeg de fleste ser hvor dagens tilhengere av ytringsansvar vil.

Begrepet ytringsansvar er en konstruksjon som viser avsenders autoritære tilbøyeligheter, der formålet ikke er å oppfordre til debatt og forsvar for en samfunnsform. Nei, det er å umuliggjøre diskusjon om vår tids store utfordringer. Dersom debattanter skal ta hensyn til mulige reaksjoner både hos motstandere og hos ekstreme meningsfeller, ja, da ha vi forkastet friheten fordi kostnaden blir for høy, vi underkaster oss det autoritære vi ønsker å bekjempe.

Men la oss gå til staten, Hva bør staten gjøre i møte med utsagn og handlinger som opprører muslimer, for når det komme til stykket, er det muslimer som er problemet.

Problemene oppstår når vi venter på hva staten skal gjøre i situasjoner der ytringer medfører kostnader. Mange personer ønsker ikke å fornærme eller håne andres religiøse overbevisning og mener at det fra et etisk ståsted er galt for dem å opptre slik. En slik holdning er selvfølgelig helt i orden. Men skal staten opptre som et enkeltindivid? Hvilken etikk skal den legge til grunn for sine valg? Altfor ofte hører vi mennesker som vil at den individuelle etikken også skal være statens etikk, men da blander vi to ulike verdener, og det blir feil. Staten skal ikke tilgi. Staten skal straffe lovbryterne. Staten skal ikke beskytte noen mot krenkelse, staten skal i ytringsfrihetens navn beskytte dem som krenker. Og de som reagerer på krenkelse med vold, har vist at de ikke hører hjemme i en liberal fri rettsstat. Det er statens oppgave å straffe dem. Staten skal ikke beskytte dem mot de krenkelser de mener seg forulempet av. Staten skal ikke la seg styre av sentimentalt føleri, der øyeblikkets gode opplevelse er normen for hva som er riktig. Staten må bygges på en moral, ikke et lappeteppe av ulike oppfatninger og lovbud. Å akseptere at innbyggerne velger ulike rettsoppfatninger fører til anarki, lovløshet og oppløsning av samfunnets strukturer. Staten kan ikke akseptere at noen vil leve etter en tro som forutsetter drap på meningsmotstandere. Det var ikke for ingenting at kristendommen ble innført med makt. Det var ikke for å frelse mennesker, det var for å sikre staten en objektiv sannhet som plattform for videre lovgivning og nasjonsbygging.

En stat kan ikke både beskytte dem som på ulik måte kritiserer islam, på samme tid som den beskytter muslimer som går inn for å ta livet av kritikerne. Staten kan ikke ha en slik schizofren holdning til rett og galt. Men da vil nok noen si at en slik kritikk også vil ramme marxistene. Skal vi ikke tillate dem å argumentere for revolusjon? Deres holdning til vår oppfattelse av rett og galt bryter, som islam, med grunnleggende liberale verdier. Ja, det er riktig, men det er en avgjørende forskjell på marxister og muslimer. Marxister arbeider for en kommende revolusjon, men aksepterer normalt vår rettsstat. Muslimer som demonstrerer mot Koranbrennere eller gitte karikaturtegnere lever imidlertid etter sine idealer i det øyeblikket de demonstrerer. De lever allerede i et parallellsamfunn, sharia definerer rammene for deres liv. Nå har vi også hatt enkelte marxistiske grupper som har opptrådt på samme måte, som f.eks tyske RAF, men da har samfunnet motarbeidet dem med alle midler, noe vi ikke kan si at staten gjorde mot de muslimske demonstrantene utenfor Stortinget.

Å akseptere kravet om ytringsansvar er det samme som å gi opp kampen mot autoritære krefter som bruker motstand som unnskyldning for overgrep og vold. Å forstå og dermed unnskylde muslimers vold etter påståtte krenkelser er det samme som å forstå Breiviks argumentasjon. Men det gjør vi ikke, og det bør lære oss hvordan vi skal møte andre ekstremister som tyr til vold. Vi må snart forstå at ytringsfriheten ikke kan tillempes de ulike grupper vi står overfor. Enten har vi ytringsfrihet, eller så har vi det ikke. Det vi imidlertid synes å ha glemt, er at friheten har aldri vært gratis, den har mennesket alltid måtte kjempe for.

Eller skal vi ende opp som Lenin, som så treffende sa at "det er sant at friheten er dyrebar, så dyrebar at den bør rasjoneres".

 

De som ønsker å se tegningene jeg har referert til, kan se dem her. Teknologien var ikke på min side idag, og det var ikke mulig å laste dem ned.

 

 

 

 

Gå til innlegget

Det modne Norge, Arbeiderpartiets demagogi

Publisert rundt 8 år siden

Det norske samfunnet er modent for å tillate eggdonasjon, hevder Aps parlamentariske leder Helga Pedersen til Vårt Land 24. august. Modent? Hva betyr egentlig det, annet enn at noen av oss åpenbart er umodne?

 

Det norske samfunnet er modent for å tillate eggdonasjon, hevder Aps parlamentariske leder Helga Pedersen til Vårt Land 24. august.

Modent? Hva betyr egentlig det, annet enn at noen av oss åpenbart er umodne?

Aps tilnærming til verdispørsmål er skremmende fascinerende, man vet ikke hvordan man skal forholde seg til dem, men vi er nødt, for Ap sitter med definisjonsmakten og ingenting synes umulig, alt må bare bli modent først.

Men la oss prøve å trekke noen prinsipielle konsekvenser av Aps vurdering av verdispørsmål. For det er jo ikke slik at Ap kan hevde at det kun er dagens verdispørsmål som skal måles som høstens fruktsesong. Både historien og fremtiden må kunne vurderes i samme perspektiv. Og det er selvsagt ikke bare samliv og forplantning Ap kan reservere for den nevnte modningen, vi må la alle våre verdispørsmål bli en del av den.

Det er fristende å være morsom på Aps bekostning, og påpeke at alt som er modent nødvendigvis har en tilstand i fremtiden som ikke er så fristende, nemlig forråtnelse eller den konsumerte. Men nå er det ikke så populært for tiden å hevde at fremtiden kan vise seg å bli mindre hyggelig på grunn av våre verdivalg, så jeg skal være forsiktig med den slags.

Men la oss se på noen konsekvenser av Aps perverterte demagogi. Kan vi for eksempel fordømme fortidens overgrep dersom det viser seg at de hadde støtte i befolkningen? Det er ikke vanskelig å finne eksempler på hendelser vi i dag tar avstand fra og som vi med en tradisjonell normforståelse reagerer på, men som med Aps rettesnor blir umulige å dømme, overgrepene har mer enn en gang hatt solid støtte i befolkningen.

Eller hva med dagens muslimske redselsregimer? Vi kan like det eller ikke, men de har som regel overbevisende oppslutning om kvinne- og livssynspolitikken. Kan Ap argumentere for at vi skal arbeide for en endring i disse områdene dersom vi skal la verdispørsmål bli basert på en nasjonal forståelse av modenhet? Selvsagt ikke. Selv Ap kan ikke hevde at den norske forståelse av modenhet er mer riktig enn tradisjonell muslimsk.

Men la oss gå tilbake til eggdonasjonen og Aps bekymring for de ufrivillig barnløse. Det er åpenbart avgjørende for Aps standpunkt at den urettferdigheten denne gruppen opplever med dagens ekteskaps- og bioteknologilov må bøtes på. Rett til barn blir avgjørende. Men det er ikke bare rett til barn som er avgjørende for Ap. Aps familiepolitiske talsmann, Arild Stokkan-Grande, svarer dette til Dag og Tid 24.august på spørsmål om forslaget er til barnas beste:

               «Det er ei ovenfrå-og-ned-haldning til einslige. Alternativet for barnet er kanskje aldri å bli fødd. Eg meiner at mange einslige er utmerkte forsørgjarar og omsorgspersonar. Det er gjerne godt etablerte par som sjølve har fått høve til å få barn, som leitar etter å måtar å avgrense andre sin fridom. Kritiske og usikre bør heller spørje korleis fleire barn kan bli fødde i Noreg, og fleire kan få høve til å bli foreldre».

Det er viktig å bli bevisst på premissene til Aps standpunkt. For det første anser de spørsmålet om barn som en rettighet det er statens oppgave å bringe til veie. For det andre mener de at de biologiske koblingene mellom foreldre og barn er av underordnet betydning, ja, av nærmest minimal interesse. For det tredje blir fødselsratene et statlig anliggende, Ap mener at statens oppgave ikke bare er å legge forholdene til rette for ektepars reproduksjon, men at det faktisk er statens oppgave å sørge for at barn blir født.

Men hvilke konsekvenser er det mulig å tenke seg av slike standpunkt? Hva vil skje når samfunnet har fått modnet seg, dvs blitt enda modnere enn i dag? I seg selv er det en underlig problemstilling, for i det øyeblikket du oppfatter verdispørsmål som et resultat av modenhet, må du erkjenne at det er noen områder hvor du selv undertrykker, og opptrer i strid med hvordan fremtiden vil vurdere deg.

Men hva kan vi forvente ut fra ovennevnte premisser? For det første blir surrogati en selvfølge. Arild Stokkan-Grande hevder at «førebels er det ein uaktuell problemstilling»(ibid). Legg merke til at Stokkan-Grande sier foreløpig. For Ap er alle moralske standpunkt blitt av foreløpig karakter. De vet ikke hva de vil mene i fremtiden, for de vet ikke hva folket vil mene.

Men hva skjer den dagen vi ikke har nok sæddonorer eller egg-donorer til å dekke et åpenbart voksende behov? Husk at Ap legger til grunn at barnets relasjon til sitt biologiske opphav er av ingen betydning, på samme måte som de biologiske mødrene og fedrene også forutsettes likegyldige til de barna som blir resultatet av den nye loven. Med et Ap som er bekymret for de barna som i dag ikke blir født, bør vi tenke på fortsettelsen. Stokkan-Grande sier til Vårt Land at vi faktisk har en forpliktelse overfor de mulig ufødte. Det er ikke vanskelig å tenke seg konsekvensene av slike standpunkt.

Med en stat som mener at den har et direkte ansvar for fødselstallene, er det ikke umulig å se for seg at denne vil hevde at det å skaffe tilveie sæd eller egg blir et statlig ansvar. I dag er det uaktuelt, men husk at for Ap handler alt om modning, og med den utviklingen vi har sett på det familiepolitiske området, er det vanskelig å påstå at noe kan være umulig. Samfunnet har på kort tid tatt moralske kvantesprang få trodde var mulig. Å drøfte fremtidige verdispørsmål med det som bakteppe er en svært krevende øvelse.

Til slutt bør vi også dvele litt med de retoriske grepene Ap tar i verdidebatten ved å bruke de ovennevnte begrepene. Det er ikke lett å argumentere mot grupper som hevder at du er umoden, krenkende og lignende. Motstandere av Ap må til enhver tid være beredt på først klargjøre sin egen integritet før de diskuterer sak, ja, diskusjonen om sakens innhold blir nærmest umulig, for med modenhet forsvinner problemene, og ikke bare det, det blir du som den umodne som blir irritasjonsmomentet og sanden i vårt sosialdemokratiske samfunnsmaskineri. Å bruke begrepet modenhet ødelegger derfor anledningen til å drøfte forslagenes egentlige innhold, det er fordummende og grunnleggende udemokratisk. Det er Norge i 2012, og det er demagogien som rår.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere