Kjell Skartveit

Alder: 53
  RSS

Om Kjell

Lektor ved Wang Toppidrett Uldals i Stavanger, med fagene statsvitenskap, økonomi og historie. Er aktiv i Frelsesarmeen. Foruten fagene mine, der krysningen mellom politisk teori, historie og kristendom er der jeg trives best, har jeg har en lidenskap for brassband. Blogg: Samfunnogverdier.blogg.no

Følgere

Ideologien bak homobevegelsen

Publisert rundt 7 år siden

Den eneste logiske slutningen av Kleppas innlegg er at Ottosen ikke burde fått lov til å argumentere slik han gjør. Ja, jeg tviler på om han i det hele tatt burde fått lov til å leve sammen med sine barn. Han er jo en ekstremist. Men hvor er vi kommet da?

 

Espen Ottosen er i hardt vær om dagen. Hvorfor? Jo, han har tatt idelogien bak homobevegelsen på alvor, og det misliker tilhengerne av den nye ekteskapsloven, plutselig hevder de at begrepene homofil og heterofil legning gir mening, selv om tankene bak ekteskapsloven tilsier noe annet.

Det er interessant dette, hvordan tilhengerne av homofiles rettigheter opptrer som om vi taler om manglende rettigheter til en gitt gruppe mennesker, og at homokampen derfor handler om diskriminering eller ei. Men dette er så langt fra sannheten det er mulig å komme.

Innføringen av den nye ekteskapsloven handler ikke om homofiles rettigheter, de var vel ivaretatt i partnerskapsloven, nei, den handler om hvordan mennesker skal få muligheter til å skaffe seg barn, hverken mer eller mindre, og det interessante er at regjeringen selv var åpne på det. Ekteskapsloven handlet altså om å frata barn rettigheter de en gang hadde.

Spørsmålet er hva som har skjedd og som gjør dette mulig? Hvordan kan vi akseptere at barn mister sine grunnleggende menneskerettigheter, rettigheter Norge har forpliktet seg til å følge?

For å gjennomføre denne endringen, har vi gjennomgått en omfattende ideologisk snuoperasjon, der barns biologiske opphav har mistet all betydning og der det guddommelige har forlatt oss. Det vi står igjen med er ideen om mennesket som et ensomt individ, fullstendig overlatt til seg selv og sine preferanser, preferanser vi ikke kan forutse eller gi en moralsk vurdering av. Alt er tillatt og ingenting kan vurderes som unormalt. Kjønnet er borte, og seksualiteten er overlatt til begjærets skiftende luner. Dette er selvfølgelig nødt til å få konsekvenser for hvordan vi ser på barn og deres behov for biologiske relasjoner. Vi kan ikke lenger hevde at et barn har behov for en mor og en far, det eneste som betyr noe er relasjonen til en eller flere omsorgspersoner. SV har for eksempel programfestet at enslige bør få tilbud om kunstig befruktning dersom de ønsker det. Statens oppgave skal være å tilfredsstille alle tenkelige behov.

Når homofile Håvard Kleppa i Vårt Land 6. september hevder at Espen Ottosen fratar ham de grunnleggende menneskerettighetene når han opponerer mot det menneskesynet som ligger til grunn for den nye ekteskapsloven, og i tillegg mener at konservative kristne vil sortere ham ut på lik linje med barn i mors liv, viser han homoideologiens totalitære konsekvenser. Den tåler ikke opposisjon, til det er den for total, for omfattende. Men han viser svært godt hvordan denne ideologien gjør bruk av de viktigste retoriske grepene i vår tid. Dersom vi i tillegg ser på Lars Gules vurdering av sine meningsmotstandere (som igjen er blitt aktuelt), kommer det klart fram at Ottosen faller inn under ekstremisme begrepet. For ifølge Gule er normativt ekstreme posisjoner standpunkt som avviker sterkt fra omforente og godt begrunnede etiske, moralske, juridiske og politiske normer, og de normene Gule legger til grunn er menneskerettighetene, demokratiets og rettsstatens styringsprinsipper.

For Gule er godt kjent med kristne ekstreme normative posisjoner. For ham er standpunkt som støtter en evig fortapelse ekstrem, og det at det fortsatt finnes menigheter som argumenterer teologisk for diskriminering av kvinner og homofile, og krenker deres menneskeverd og grunnleggende rettigheter, mener Gule er et betydelig problem. Og problemer må vi gjøre noe med.

Et betydelig problem?

 

Espen Ottosen tør å opponere mot et menneskesyn som forutsetter total underkastelse, det kan bli kostbart i fremtiden. Med utgangspunkt i de homofiles argumentasjon har vi fått en verden der rettighetsbegrepet er snudd på hodet; Barna er blitt rettighetsløse, de voksnes preferanser betyr alt, og dem skal staten oppfylle.

Og når Håvard Kleppa i dagens VL hevder at:

«Det er visst svært vanskeleg å veksa opp med far og far eller mor og mor. La meg minna om at dette er born som er heilhjerta ønska av foreldra sine. Det høyrest ut som om alle ungar som bur med mor og far lever i det pure paradis. Vel, er det noko empirien viser så er det at det er mange ungar som slett ikkje har det bra i denne opphøgde mor-far-barn relasjonen. Mange av desse ungane lever med foreldre som rett og slett ikkje er eigna til den ansvarsfulle oppgåva. Og mange lever med trangsynte foreldre som overfører haldningane sine til borna, som blir fulle av skam og vondt samvit. Ikkje særleg utviklande. Ikkje særleg paradisisk.»

er vi vitne til dramatiske tanker, for dette betyr at Kleppa legger opp til at det er foreldrenes omsorgsevne som skal ligge til grunn for om de skal få beholde barna eller ei. Barn skal ikke ha rett til kjødelige foreldre og foreldre skal ikke automatisk ha rett til barna. Og her er det ikke snakk om klassisk omsorgssvikt, nei her snakker vi om «trangsynte foreldre» som utgangspunkt for omsorgsevnen.

Den kristne troen bygger på en Gud som har en mening med skaperverket, den bryter med alt homoideologien bygger på. Den eneste logiske slutningen av Kleppas innlegg er at Ottosen ikke burde fått lov til å argumentere slik han gjør. Ja, jeg tviler på om han i det hele tatt burde fått lov til å leve sammen med sine barn. Han er jo en ekstremist.

Men hvor er vi kommet da?

 

Gå til innlegget

Toleransens heslige ansikt

Publisert rundt 7 år siden

Morgenbladet har vist hva fremtiden bringer, det er bare å stålsette seg.

Skann 8

Av og til avslører eliten sin sanne jeg. Av og til, ikke ofte, de er for veloppdratt til det, men av og til klarer de ikke å skjule den forakten de har overfor dem som ikke kan spillereglene, de som ikke er som dem, de som prøver å innta deres egen arena. Av og til viser de at deres eleganse, deres dyre klær og viner, deres designermøbler og pene fasader, at alle deres sosiale koder ikke er annet enn nettopp det; fasade, et byggverk som ikke rommer annet enn et grenseløst hat, et hat så stort at det av og til glipper, ikke ofte, men i dag var en av de dagene. I dag kan vi alle se at deres vakre ord om toleranse og fellesskap bare er ment å omfavne dem som tilber dem; eliten, de selvgode nihilistene av noen selvoppnevnte moralens voktere. Ja, deres egen moral selvfølgelig, den som er en annen i dag enn den var i går. For her gjelder det å følge med, du må ikke tråkke feil der i gården, her må du forstå hvem som sitter med definisjonsmakten, og nåde deg om du tør å utfordre den.

Ja, nåde deg Siv Jensen. Du er dømt, ikke bare dømt, men du er fratatt all ære. Du gikk med feil kjole og sa: «Morn`a Jens». Det var en grense du tråkket over. Jeg tror ikke du var klar over det selv, elitens grenser er alltid vanskelig å se, de holder normene for seg selv, slik at vi vanlige dødelige ikke skal vite når vi tråkker over, men viser for hele overklassen at vi ikke hører til der hvis vi utfordrer dem.

Morgenbladet har i dag blottstilt sin mangel på moral for en hel verden, de har vist hvilke midler de er villige til å bruke i kampen mot dem som ikke lar seg blende av deres Soria Moria. Det er blod de vil se, den fullstendige overgivelse, for de tror ikke på noe annet enn seg selv, og de tåler ikke annet enn seg selv. De er mobben. Forkledd i sitt hykleri, sin overlegenhet og veltalenhet, avslører dagens utgave av det nye Vi’s menighetsblad at der er det ikke plass for andre enn de innvidde, en plass Siv Jensen ikke hører hjemme. Det er som om de mener hun har fortjent det, at hun har lagt opp til det, at de derfor kan harselere som de vil. Det er Morgenbladet, vår tids velvillige, pøbelen som skremmer vannet av ethvert oppegående menneske, pøbelen som er vant til å få viljen sin.

Det er dagens Norge Morgenbladet så motbydelig har vist oss, det er på tide å stålsette seg for fremtiden.

Gå til innlegget

Politikk uten kristendom

Publisert rundt 7 år siden

Er det sekulære samfunnet egentlig vasket rent for religion, eller er det bare en ny teologi vi ser konturene av?

 

Andreas Skartveit skriver i Aftenposten 14. juli 2013 at «Då demokratiet kom sigande inn i europeisk politikk i ulike former, møtte det ofte Gud og hans folk som motstandarar. No må dei ta same kampen i Midtausten

Men Andreas Skartveit er ikke alene om å mene at religionen ikke skal spille en rolle i det politiske liv. På Olavsfestdagene i2010 sa daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre i en samtale med Per Arne Dahl at:

«Det er en styrke i vårt demokrati at vi har vasket religionen ut av politikken. Steder hvor samfunn og religion er innprentet ser vi at det går dårlig. Men samtidig har vi et potensiale i å hente ut fellesnevnere i folks tro. Det er med på å forme folks identitet»

Ja, det synes å bli en stadig mer dominerende oppfatning at politikken er en verdslig sfære som ikke skal ha rom for religiøse argumenter, og alle religioner puttes i samme sekk, islam og kristendom omtales i samme åndedrag, man gjør ikke forskjell på noen.

Er det virkelig irrelevant hvilken religion et lands innbyggere har? Er det ingen forskjell med hensyn til islam og kristendom og deres rolle for samfunnets evne til å fungere? Forsvarerne av det sekulære ynder å likestille alle religioner, og fremstår selv som det fredelige gudløse alternativ. Men er sekulære argumenter og det sekulære verdensbildet egentlig nøytralt? Klarer vi å se hva konsekvensene blir med en verden der moralen ikke lenger skal ha et guddommelig utgangspunkt, og der alt er opp til enkeltindividet å definere? Forstår vi hvilken betydning Treenigheten har for ideen om menneskeverd og moralske standpunkt? Gir det i det hele tatt mening å snakke om en livssynsnøytralstat stat, eller er begrepet nøytralitet bare navnet på en ny livsanskuelse? Og hva skjer dersom kristendommen mister sin rolle som premissgiver for våre verdivalg?

For det første må vi slå fast at det finnes ikke verdinøytrale rom. Alle, også de sekulære, tror på noe, eller for å si som tidligere professor i teologi ved Universitetet i Cambridge, John Milbank; «se, sekularismens keiser har klær på seg likevel.» Ideen om det nøytrale sekulære bør egentlig betraktes som en alternativ teologi, der enkeltindividets autonomi forutsettes å være rasjonaliteten og sannhetens utgangspunkt.

For det andre synes det som om politikere, og andre som problematiserer religionens plass i politikken, mener at alle religioner handler om det samme, at de gir de samme svarene, og at de temaene de er opptatt av, er irrelevante for det politiske liv.

Det er slående hvordan Jonas Gahr Støre anser religionen for å være en privatsak, som om politiske verdispørsmål kan løses uten en religiøs forankring, og uten en oppfatning om det finnes en sannhet om Gud og mennesket. Men blir resultatet noe annet enn et verdimessig anarki når flertallets vilje er moralens utgangspunkt?

 

Det er en utfordring at aktører i vår tid ikke klarer å se forskjell på religioner. Men det er kanskje ikke så underlig at verdslige politikere ikke klarer å holde tunga rett i munnen, når selv biskop Erling Pettersen etter 22.juli 2011 sa til avisen Vårt Land at «kristendom og islam har kjærligheten felles». Det vitner om en manglende forståelse for islams natur som er typisk i dagens samfunn.

 

Dersom vi med religion mener islam, og tror at alle religioner har samme ambisjoner som den, kan det nok være positivt å se for seg en politisk sfære uten religiøs innblanding. Islams absolutte monoteisme, hvor kravet om underkastelse av guddommen er utgangspunktet, fører til at menneskeverdet forsvinner. I islam er mennesket slave under Allah, og for en slaveeier har mennesket kun en instrumentell verdi tilbake. Allahs monoteisme gjør ham relasjonsløs, og dermed uten kjærlighet, for kjærligheten forutsetter flere, den forutsetter en relasjon i guddommen.I islam forveksles kjærlighet og vilje, der Allahs vilje til å la noen unngå fortapelsen oppfattes som kjærlighet, selv om Allah ikke trenger mennesket. Det kan minne om en religiøs utgave av Stockholmsyndromet.

 

Kristen tro har et annet utgangspunkt enn islams absolutte monoteisme. I Treenigheten finner vi en relasjon mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Denne relasjonen er en kjærlighetsrelasjon, en kjærlighet som er utgangspunktet for skaperverket, og som Treenigheten ønsker å invitere mennesket inn i. Ja, det er selve målet med skaperverket, og det gir derfor mening å si at skaperverket ble ferdig med Jesu død og oppstandelse. Da ble den inkarnerte Guds Sønn, Jesus Kristus, en del av Treenigheten, og med det fikk menneskeheten et helt nytt utgangspunkt for forståelsen av menneskeverdet. Den tyske teologen, Gisbert Greshake, skriver at i Jesus Kristus blir Gud menneske, det vil si: «Den evige Sønn trer på helt nytt vis inn i skapningen, idet han blir en «del», et «stykke» av den den. Gud blir selv et «medmenneske», han aksepterer vår historie og deler vår skjebne». (Å tro på Den Treenige Gud, en nøkkel til forståelse)

 

Religioner er derfor ikke like, deres oppfatninger av mennesket og det sivile samfunn er vidt forskjellige. Kristendommen handler om å se mennesket i lys av Treenighetens kjærlige ønske om en relasjon, en kjærlighet som gir menneskelivet en verdi større enn vi kan fatte. Denne forståelsen av menneskelivets ukrenkelighet formet gradvis lovgivningen i den kristne verden, og demokrati og likhet for loven ble selvfølgeligheter. Den kristne tro er ingen motstander av demokratiet, den er en forutsetning for det. Men forståelsen av mennesket skapt i Treenighetens bilde har fått motstand de siste 40 årene. Epokegjørende i så henseende er loven om selvbestemt abort som ble innført i 1978. Det ufødte liv mistet da sitt rettsvern, og i et sekulariseringsperspektiv representerer den en definitiv overgang for statens forståelse av mennesket og religion. Staten overtok definisjonsmakten over livet. I 2008 erstattet staten den gamle ekteskapsinstitusjonen med en kjønnsnøytral ekteskapslov, en lov som lar staten selv konstruere en ideologisert oppfatning av kjønn, familie og ekteskap. Statens rolle uten Gud er blitt uforutsigbar og total, og som professor Bernt Torvild Oftestad skriver: «Sekulariseringen er gått over fra verdsliggjøring av det hellige til rasering av det naturlige» (Etter Utøya, Om det nye norske Vi og det nye norske De), en sekularisering som har medført stadige angrep på ytringsfriheten. Statens nye ideologi misliker motstand, den avslører løgnen den er bygget på. Er det slik vi ønsker at samfunnet vårt skal styres, eller kan det være at den kristne skapertanke representerer en mer virkelighetsnær fortelling om menneskes liv enn den gudløse sekularismen?

 

 

 

Gå til innlegget

Kjønnsnøytral verneplikt

Publisert over 7 år siden

Er sønderrevne kvinnekropper på slagmarken virkelig det største likestillingskampen kan gi oss?

Arbeiderpartiet gikk på vårens landsmøte inn for kjønnsnøytral verneplikt og følger dermed opp vedtak i SV og Senterpartiet.

Om vedtaket på landsmøtet sa statsminister Jens Stoltenberg at: 

«Ett av vedtakene dette landsmøtet vil bli husket for, er den modige beslutningen om kjønnsnøytral verneplikt. Det er kanskje ikke før i ettertid vi vil skjønne hvor stort det er.»

Forsvarsminister Grethe Strøm-Erichsen fulgte opp og sa:

 «Sett fra Forsvarets side er det viktig å få flere kvinner inn. Det er behov for kvinner for å følge opp våre internasjonale forpliktelser. En organisasjon der ett kjønn er underrepresentert, blir en spesiell organisasjon. Akkurat nå har ikke Forsvaret behov for så mange, men det vil jo variere.»

Det er interessant å oppleve hvordan våre idealer forvitres og endres på kort tid. Da undertegnede vokste opp, var det et ideal at gutter ikke skulle slå jenter, jentene skulle beskyttes og æres. Men det var før, nå skal jentene ut og sloss, uten av vi i særlig grad drøfter hva det egentlig betyr.

Kvinnenes posisjon i samfunnet har alltid vært under press. I antikkens Hellas, som så mange holder frem som en lysende tidsalder for menneskelig visdom, var kvinnene ikke stort mer verd enn i dagens Saudi Arabia. Det var bedre i Romerriket, men det var først med innføringen av kristendommen at vi kunne snakke om et reelt likeverd.

I middelalderen var ridderordenen den institusjonen som dyrket kvinnen og fremhevet mannens plikt. Grimberg beskriver det slik:

«Omkring 20 års alderen ble den som hadde bestått sin prøvetid, slått til ridder. Det skjedde i alminnelighet i nærvær av en høytidelig forsamling av riddere, prelater og adelige damer. Natten i forveien hadde den unge adelsmannen våket i en kirke foran den hellige jomfus bilde. Nå ble han ført inn og avla riddereden om «etter beste evne og med sitt liv og å beskytte den hellige kristne tro, bekjempe all urett, styrke fred og rettferdighet, beskytte far- og morløse barn, jomfruer og enker og være tro mot konge og land.» Og takket være ridderidealet, «ble krigeryrket i en ellers barbarisk og brutal tid løftet opp på et annet plan og adlet ved å bli tildelt den store oppgave å hjelpe og beskytte de svake i samfunnet.»

Det er for øvrig interessant at historikeren Barbara W Tuchman hevder at noe av dette idealet forsvant på 1300-tallet som en følge av riddernes lange konfrontasjon med islam. Islams kvinnesyn smittet over på dem selv. Kvinnens rettsvern var åpenbart ikke gitt en gang for alltid.

Men det kristne idealet fra middelalderen var uansett med på å forme vår sivilisasjons syn på kvinnen. Det var likeverdet som var i sentrum, ikke dagens forståelse av likestilling. Man aksepterte kjønnenes forskjellighet, og dyrket mannens rolle som beskytter. Jeg antar at de fleste av oss har sett filmer som Titanic, hvor menn lot kvinner og barn gå først i livbåtene. Det hele har et sivilisatorisk ideal som synes å forsvinne.

For hva betyr det egentlig at kvinner blir en del at de stridende styrker? Hvorfor drøfter vi aldri de etiske og militære konsekvensene av det vi er i ferd med å gjøre?

Et militærvesen har en oppgave, og det er å drepe en eventuell motstander slik at han ikke får drept oss. Det kan høres kynisk ut, men det er kort fortalt forsvarets mål. Vi håper jo at vi med hjelp av ulike midler kan slippe å komme i en slik situasjon, men dersom fienden angriper, er det enten oss eller dem.

En krig er altså ikke en lek eller spill med ord, det er dødelige realiteter. Ingen spør etter at slaget er over om soldatene hadde rette holdninger, eller om hærens kjønnsbalanse oppfylte likestillingslovens krav til den slags aktiviteter.

Det er ikke til å komme forbi at menn, fra naturens side, er bedre utrustet til å gjennomføre krigens redsler, det gjelder både de fysiske og psykiske utfordringer en krig innebærer. Men kvinner i forsvaret handler ikke bare om evnen til å sloss, det handler også om den effekten den menneskelige lidelsen har på soldatene.

Krig er brutalt og hjerteskjærende, det er ingen søndagsskole, selv om dagens likestillingsforkjempere får det til å høres slik ut. Soldater blir lemlestet og utsatt for de verste overgrep, det handler om å drepe eller bli drept. Spørsmålet blir hva det vil gjøre med stridsevnen til en hær dersom halvparten av de som ligger igjen på slagmarken er kvinner? Kvinner de mannlige soldatene er glad i, kvinner de kanskje har et forhold til og ønsker å forsvare. Hva skjer med saniteten? Ville de allierte styrkene ha klart å gå i land i Normandie 6.juni 1944 dersom det var et stort antall kvinner blant soldatene? Ville mannlige soldater stolt på at en overordnet lot være å sende en kvinnelig soldat, men dem selv, ut i farlig oppdrag uten tanke på at det kunne foreligge en mulig følelsesmessig relasjon?

Men en ting er at vi tillater vår fiende å drepe våre kvinner, noe annet er om vi tenker over om vi ville orke å gjøre det selv? Hva synes vi om en fiende som tvinger oss til å drepe sine kvinner? For en tid tilbake viste NRK filmen Stalingrad, en film hvor vi fikk følge tyske soldaters marsj mot utslettelsen. Før de kom frem til byen, fortalte en tysk overlevende at de måtte angripe et sovjetisk batteri, og at de til sin forferdelse oppdaget at det var bemannet av kvinnelige soldater. Reaksjonen var tap av moral og kampvilje, de opplevde det som en ytterligere forverring av krigens brutalitet. Det kan være at Jens Stoltenberg i fullt alvor mener at det er stort at vi som menn skal tvinges til å drepe kvinnelige soldater, men er det virkelig så ille stilt med oss?

Et annet etisk problem med kvinner i strid, er at de alle er mulige mødre. Det vil si de alle kan være gravide. Det er ikke uvanlig å være gravid uten å vite det, og det er derfor ikke nok å si at gravide kvinner skal slippe å gå i strid. For motstanderen gjør dette situasjonen ekstra belastende. Ikke bare tvinges du til å gjøre noe du ikke ønsker, nemlig å drepe kvinner, men du blir også muligens nødt til å drepe uskyldig ufødte barn. Selv for aborttilhengere bør dette være et gyldig argument. Dersom den kvinnelige soldaten i utgangspunktet ikke ønsker abort, er handlinger som tar livet av det ufødte barnet allerede i strid med straffeloven, man tar livet av en uskyldig part, en som ikke er blitt spurt om å være med.

Vi bør spørre hva det gjør med oss som samfunn dersom likestillingsidealet skal gjennomføres helt ut i krigens gru. Middelalderen ble humanisert av riddernes idealer, vil vi som samfunn kunne leve med at disse idealene blir snudd på hodet? Er sønderrevne kvinnekropper på slagmarken virkelig det største likestillingskampen kan gi oss?

 

På trykk som kronikk i Dagen og Stavanger Aftenblad 29/4

Gå til innlegget

Krfs nye selvmordsparagraf

Publisert over 7 år siden

Krf velger å satse på menneskerettighetene, men ser ikke at disse rettigheten er relative av natur og i opposisjon til kristen forståelse av menneskelivets ukrenkelighet.

Krfs nye selvmordsparagraf

Krf har vedtatt forkastet sin opprinnelige bekjennelsesparagraf og erstattet den med følgende:

«Kristelig Folkepartis formål er å fremme en kristendemokratisk politikk bygget på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. Kristelig Folkepartis verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter.»

Ved første øyekast kan det hele se ganske så tilforlatelig ut, men ved nærmere ettertanke, er denne teksten svært problematisk.

For det første sier den ingenting om hva det kristne menneskesynet er. Å bruke begrepet kristent menneskesyn, uten å spesifisere Treenighetens betydning for menneskets forhold til Gud og medmennesker, vitner en om et grunnleggende fravær av forståelse for kristendommens innerste vesen; Gud som relasjon, en relasjon som elsker og lider, og som inviterer, her på jord, mennesket til et samfunn med seg. Dette er en gudsforståelse som i klar opposisjon til andre religioner, men som landsmøtet ikke synes å forstå konsekvensen av.

Det eneste vi kan forstå ut fra landsmøtets vedtak, er at det ønsker å bevege seg bort fra det opprinnelige vedtaket, og da er det på sin plass å spørre i hvilken retning man vil gå. Og spørsmålet er om ikke svaret på det spørsmålet ligger i vedtakets siste ord; menneskerettigheter.

Begrepet menneskerettigheter er for Krf et utfordrende begrep. Mens troen på Treenighetens Gud viser til livets ukrenkelighet, forståelse av sannhet, aksept for forskjellighet og den frie vilje, er menneskerettighetenes postmoderne gudløshet en dyrking av det relative, der sannheten er opp til den enkelte å definere.

Menneskerettighetene blir dermed stående i opposisjon til det Krf synes å tro de skal utfylle, nemlig den kristne tro. Menneskerettighetene er ikke gitt en gang for alle, de endres og hver ny generasjon definerer dem på nytt og på nytt. I dag blir det ansett som en menneskerett for en kvinne å få tatt abort. Det ufødte liv har ingen rettigheter. Selv senaborterte barn som er i live etter aborten, blir lagt til side for å dø. Homofile har en menneskerett til barn, og kristne som argumenterer mot slike rettigheter får høre at de krenker de homofiles menneskerettigheter.

I Storbritannia klarer man ikke å kaste ut terrorister fra landet. Deres menneskerett til å unnslippe mulig tortur i hjemlandet, teller mer enn uskyldige briters rett til å leve i trygghet,

Slik kan vi fortsette. Alle de spørsmålene Krf har definert som kristne verdispørsmål, kan i vår tid sees på som et angrep på noens menneskerettigheter. Utfordringen for Krf, er at retningen de har tatt, med å definere seg bort fra ren kristendom og mot relative verdier, er et tydelig signal om hvor de vil stå i fremtidens verdikamp.

Det spørs om ikke Krfs nye «bekjennelsesparagraf» kan vise seg å bli en ideologisk selvmordsparagraf.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere