Kjell Skartveit

Alder: 53
  RSS

Om Kjell

Lektor ved Wang Toppidrett Uldals i Stavanger, med fagene statsvitenskap, økonomi og historie. Er aktiv i Frelsesarmeen. Foruten fagene mine, der krysningen mellom politisk teori, historie og kristendom er der jeg trives best, har jeg har en lidenskap for brassband. Blogg: Samfunnogverdier.blogg.no

Følgere

KrF bekymrer seg for legene, ikke barna

Publisert over 6 år siden

Abort handler om å ta liv, hverken mer eller mindre. Krf ønsker ikke å diskutere det. De synes mest synd på fastleger som kan gå glipp av millioner i årsinntekter. De ufødte barna bryr de seg mindre om. Det hele er et patetisk skue.

 

Det er med stor forbauselse jeg har vært vitne til den siste tidens debatt om reservasjonsrett for leger med hensyn til abort. Fra Krfs ledelse har budskapet vært unisont: Man ønsker ikke å gjøre debatten til en ny abortdebatt. Og fra samme hold har det med stor styrke blitt hevdet at målet ikke er å gjøre det vanskeligere for kvinner å få tatt abort.

Man argumenterer som om abortloven er et gode, men at man synes synd på noen stakkars leger som ikke ønsker å være med på de lovlige fjerningene av fostre. Det er legene det er synd på…

Men hvorfor er det synd på legene dersom målet ikke er få aborttallene ned? Dersom Krfs holdning skulle vært troverdig, måtte budskapet vært entydig: Vårt mål er å få så mange leger som mulig til å reservere seg, for på den måten å gjøre det umulig å få tatt abort.

Men det er åpenbart ikke målet for Krf. Krf prøver fortvilet å fremstille både reservasjonsrett og abortlov som to likestilte størrelser. Men det er ikke mulig. Reservasjonsrett er kun forståelig dersom den omhandler dype moralske spørsmål. Vi kan ikke som samfunn tillate at statens ansatte påberoper seg samvittighetskvaler for all verdens ulike oppgaver. Hvem skal være den som til syvende og sist skal vurdere når samvittighetsnaget er stort nok? Hvilket samfunn får vi da?

Rerservasjonsretten må være forbeholdt spørsmål om grunneleggende spørsmål om menneskeverd, liv eller død eller dype menneskelige relasjoner som barns rett til foreldre. Men samtidig må vi da være forberedt på at staten ikke vil innrømme noen reservasjonsrett på et slikt grunnlag, og det av den enkle grunn at staten ikke kan innrømme at den opptrer moralsk uansvarlig. Og med det som bakgrunn bærer enkelte legers forsvar for reservasjonsretten preg av naivitet og Kardemommebytenkning.

Abort handler om å ta liv, hverken mer eller mindre. Krf ønsker ikke å diskutere det. De synes mest synd på fastleger som kan gå glipp av millioner i årsinntekter. De ufødte barna bryr de seg mindre om. Det hele er et patetisk skue.

Og til de legestudenter som frykter fremtiden som lege: Det er ofrene for dagens politikk dere bør bekymre dere for, ikke dere selv. Dere kan fortsatt velge å gjøre noe annet.

Gå til innlegget

Reservasjonsrettens iboende selvmotsigelse

Publisert over 6 år siden

Hvis ikke kampen for reservasjonsretten blir en del av kampen mot abortloven, bør Krf og andre forkjempere foreta en realitetsorientering med hensyn til hvilken moralsk avgrunn samfunnet vårt befinner seg i, det er et moderne Holocaust vokser frem.

Debatten om reservasjonsretten for leger viser at abortdebatten er død, og at hensynet til det ufødte barnet er et ikke-tema. Selv i Krf er man opptatt av at debatten om legers reservasjonsrett ikke er en abortdebatt, det er som om de forsvarer abortloven som et gode, en lov de forsvarer bruken av, så lenge de selv slipper å bidra aktivt. Alle de som har argumentert for reservasjonsrett, har så langt jeg har sett argumentert med at den abort-søkende kvinnen ikke vil bli skadelidende. Det moralske dilemmaet er flyttet over fra barnet til legen. Det synes som om Krf kun er bekymret for utsatte leger, ikke drepte barn. Ja, det er som om man ser på seg selv som litt mer moralsk, etter som man tar hensyn til både legen og kvinnen. Men hva med barnet?

Hvordan er det mulig å argumentere for at legers reservasjonsrett dersom en ikke forankrer argumentet i at abort er drap? Det er selvsagt umulig, og derfor blir Krfs strategi så hul. Dersom en på alvor mener at abortloven er et onde, bør målet med reservasjonsretten være å få flest mulig leger til å reservere seg, slik at det blir umulig for kvinner å få tatt abort. Men det er ikke temaet lenger, snarere tvert imot.

Krf og reservasjonslegenes tilhengere argumenterer som om begge ordninger er et gode for samfunnet, at det norske samfunnet viser sin humanitet ved å tillate begge to. Dette er imidlertid en logisk umulighet. Vi kan ikke i det ene øyeblikket si at abortloven er et gode, for i det neste øyeblikk si at de som ikke vil være en del av den samme lovens ordninger også gjør det rette.

Et samfunn må bygge på en sannhet, det kan ikke ligge i strid med seg selv. Å tro noe annet vitner om en naivitet farligere enn det meste av filosofiske og ideologiske tanker som har blitt produsert de siste hundre årene. I det øyeblikk abortloven ble vedtatt, gikk vi inn i en langsom politisk revolusjon, en revolusjon som gjorde menneskelivet til et redskap for den enkeltes oppfattelse av det gode liv. Det ufødte livet var ikke lenger hellig. Denne oppfatningen er sanksjonert av det norske Storting, og ettersom det samme Storting fortsatt mener drap ikke er moralsk akseptabelt, kan ikke abort bli sett på som noe annet enn et ordinært medisinsk inngrep. Dermed blir reservasjonsretten en logisk umulighet. Staten kan ikke ha reservasjonsrett for en ordning de mener er moralsk akseptabel. Det bør være mulig å forstå, selv for ledelsen i Krf. At samfunnet vårt har tillatt reservasjonsretten i noen år rokker ikke ved det. Den revolusjonen vi er vitne til er ikke som den russiske oktober-revolusjonen. Denne tar lengre tid, men er desto seigere å vende når kursen først er satt.

Hvis ikke kampen for reservasjonsretten blir en del av kampen mot abortloven, bør Krf og andre forkjempere foreta en realitetsorientering med hensyn til hvilken moralsk avgrunn samfunnet vårt befinner seg i, det er et moderne Holocaust vi er vitne til. Det er der fokuset må ligge, glemmer vi det er kampen for reservasjonsretten tidenes største hykleri.

 

 

 

Gå til innlegget

Julens budskap, politisk aktuelt i 2014?

Publisert nesten 7 år siden

I en tid hvor begreper som toleranse og livssynsnøytralitet er blitt de nye honnørordene og samfunnets grunnmur, kan det være på sin plass å stille et avgjørende spørsmål; Kan et samfunn overleve uten et felles verdigrunnlag, en felles tro?

I en tid hvor begreper som toleranse, pluralisme og livssynsnøytralitet er blitt de nye honnørordene og samfunnets grunnmur, kan det være på sin plass å stille et avgjørende spørsmål; Kan et samfunn overleve uten et felles verdigrunnlag, en felles tro?

Stadig flere tar til orde for at samfunnets økende religiøse mangfold må få konsekvenser for hvordan vi vurderer de ulike religionene innbyggerne har. Det er for det første blitt vanskelig å hevde at en religion skal ha forrang fremfor andre, og for det andre har kunnskapsnivået om den kristne tro sunket i takt med kravet om økt toleranse og forståelse for andre religioner. De settes alle i samme bås, og sjelden så vi det tydeligere enn under kors-debatten i NRK.

Journalist Sven Egil Omdal skrev i Stavanger Aftenblad 9. november at «Hadde Siv Kristen Sællmann vært muslim, ville det ikke vært vanskelig å samle 108.000 stemmer på at hun måtte fjerne alle tegn på sin identitet. Det er helt sant, kors på halsen.» som en reaksjon på at mange kristne engasjerte kristne ønsket å tillate programledere i NRK å bruke kors som smykker.

Spørsmålet er ikke til å komme utenom; er islam og kristendom to sider av samme sak? Er det irrelevant hvilken religion samfunnet vårt henter ideene våre fra, eller trenger vi i det hele tatt en felles tro? Kan det være at Omdal ikke ser hvorfor det blir så sterke reaksjoner på korsnektelsen?

Den franske politiske teoretikeren, Alexis de Tocqueville, skrev etter sitt besøk i USA i 1832 at:

«Det er lett å se at et samfunn ikke kan trives hvis dets borgere ikke har en felles tro å samles om, ja, det vil ikke engang kunne eksistere. For uten et felles idégrunnlag blir det ikke noe samvirke, og finnes det ikke samvirke, finnes det kanskje fremdeles mennesker, men ikke noe samfunn. For at man kan tale om et samfunn, og for at dette samfunnet skal trives, må alle borgerne alltid kunne samles om visse grunnleggende ideer, og dette er umulig hvis ikke den enkelte iblant henter sine meninger fra en felles kilde og godtar atskillige ferdige oppfatninger.»

Siden middelalderen har Norge vært et samfunn der kristendommen har definert menneskets verdi og samtidig vist oss hvem Gud er, det har vært den sannheten vi har hatt som utgangspunkt for lovgivning og nasjonsbygging. Men dette synet er under sterkt press, eller for å si det enkelt, vi blitt likegyldige til religionens betydning, og dermed er alt blitt like gyldig.

Men kristendommens budskap handler ikke om likegyldighet, det handler om Gud selv som ble menneske, og det for å kunne invitere oss til en evig kjærlighetsrelasjon til seg selv. Vi kan si at hensikten med skaperverket blir åpenbart i julens budskap, det er Skaperen selv som kommer med en redningsaksjon for å frelse det som er skapt i hans bilde, og som han elsker så høyt at han var villig til selv å gjennomgå den ultimate krenkelse for å redde det. Dette budskapet førte til en ny forståelse av begrepet menneskeverd, det ble vår felles kilde og sannhet. Det er den diametrale motsetning til islams budskap, og den kristne verden har derfor helt frem til vår tid bekjempet islams lære.

Men ikke nå lenger, nå er det verdipluralismen som skal bære fellesskapet, og samfunnet blir i prinsippet ateistisk, religionen privatiseres. Men hvilket resultat gir det?

Forfatter og professor i litteratur, C. S. Lewis, var en av de som var tydeligst i møte med dem som hevdet at man kan bygge et samfunn på ateismen, og han skriver om naturalistene at: «Når de skriver at vi «må skape en bedre verden», husker de da at ordene «må» og «bedre» ifølge deres egne påstander, henviser til irrasjonelt bestemte impulser som verken kan være sanne eller uriktige, like lite som oppkast eller en gjesp kan være det?» C.S. Lewis kritiserer dem for å fastholde en filosofi som utelukker humanitet, men allikevel forblir humane, og peker blant annet på deres krav om at vi alle skal handle slik at våre etterkommere ikke lider under våre handlinger. Men hvorfor skal vi det, dersom det ikke ligger en moralsk vurdering til grunn? Og han fortsetter; «Naturalistene kan ikke knuse all min respekt for samvittigheten på mandag og forvente at jeg skal bøye meg for den igjen på tirsdag.»

C.S.Lewis tok også opp kampen mot dem som hevdet at Jesus Kristus var en stor morallærer, men ikke noe mer enn det. Og han er skarp når han påpeker inkonsekvensen i hyllesten av Jesus som et moralsk forbilde. Vi må enten akseptere Jesus Kristus som Guds Sønn, eller forkaste hele historien. Men forkaster vi historien om Jesus som Guds Sønn, blir ideen om hans morallære umulig å holde fast på, for da forsvinner det faste punktet Han snakket ut fra; Gud selv, og uten treenighet, er det ingen kjærlig relasjon tilbake. Det er dette NRK utfordrer med sin korsnektelse, det er en aktiv handling i kampen mot over 1000 år med en felles sannhet om ondskapen og kjærligheten.

Vårt samfunn er bygget på troen på Treenigheten, en tro som har ført til resultater vi i dag synes å ta for gitt. Det er blitt dårlig latin å hevde at hva vi tror på former samfunnet, eller hevde at ulike religioner gir ulikt resultat. For Tocqueville var det en umulighet, Hans svar var entydig; et samfunn må bygge på noe samlende, noe som limer folket til hverandre og loven. Men vi er i ferd med å forkaste denne forståelsen av et samfunn. I vår multikulturelle tid skal vi ikke ha noen sannhet, alle religioner og livssyn forutsettes å leve fredelig side om side. Men problemet er at det ikke er mulig, all historie bekrefter det. Og det er ikke bare religionsdebatten som avslører det, også abort- og homofilidebatten viser at et samfunn ikke kan være verdimessig i strid med seg selv.

Det er på tide å drøfte hva konsekvensene blir når julens budskap ikke lenger skal være samfunnets grunnmur. Slik sett handler striden om korssmykket om mye mer enn et smykke, den handler om hvem vi egentlig er, og i en slik diskusjon er englenes sang på Betlehemsmarken like relevant i 2014 som i år 0. I vår tid synes valget å stå mellom sekulærhumanismens uforutsigbare egoisme, islams krav om underkastelse under en a-moralsk monoteistisk guddom og kristendommens invitasjon til en kjærlig relasjon med Treenigheten. Men alle tre er gjensidig utelukkende, mennesket kan ikke være et tilfeldig resultat av evolusjonen, underkastet Allah og skapt i Treenighetens bilde på en og samme tid. Samfunnet vårt må velge hva vi skal bygge fremtiden på.

Er det sikkert at kristendommen er det verste alternativet?

Gå til innlegget

Kjærlighetens problem

Publisert nesten 7 år siden

Det er ikke kristendommen som har et problem med ondskapen, men ikke-kristne som har et problem med kjærligheten, hevder C. S. Lewis.

«For jeg skammer meg ikke over evangeliet, det er en Guds kraft til frelse for alle som tror.»

I dag er det 50 år siden C. S. Lewis døde. Skal noe bli stående etter ham, må det være disse ordene fra Paulus’ brev til romerne. Og for en inspirasjon han har vært for kristne, både i sin samtid og frem til våre dager, denne professoren innen middelalder- og renessanselitteratur ved Universitetet i Cambridge, som sa om sin omvendelse at den må ha vært historiens mest gjenstridige. Men en gjenstridig omvendelse til tross, få har på en slik måte utfordret både kristne og ikke-troende på hvem Gud er og hva Guds eksistens er nødt til å bety.

Krav om logikk. Som en ivrig leser av hans forfatterskap, er det noen avgjørende momenter ved C. S. Lewis’ tenkning som har gjort inntrykk, blant annet hans krav om logikk. Han krever at troen, eller mangel på sådan, skal ha konsekvenser. Og ikke bare for kristne, men også for dem som avviser troen på Gud. Og her er han muligens på sitt beste, når han etterlyser et etisk grunnlag for de ikke-troendes krav om moralske standpunkt. Som når han skriver om naturalistene at: «Når de skriver at vi «må skape en bedre verden», husker de da at ordene «må» og «bedre» ifølge deres egne påstander, henviser til irrasjonelt bestemte impulser som verken kan være sanne eller uriktige, like lite som oppkast eller en gjesp kan være det?» 

C. S. Lewis kritiserer dem for å fastholde en filosofi som utelukker humanitet, men likevel forblir humane, og peker blant annet på deres krav om at vi alle skal handle slik at våre etterkommere ikke lider under våre handlinger. Men hvorfor skal vi det, dersom det ikke ligger en moralsk vurdering til grunn? Og han fortsetter; «Naturalistene kan ikke knuse all min respekt for samvittigheten på mandag og forvente at jeg skal bøye meg for den igjen på tirsdag.»

Objektiv standard. Ondskapens problem er en velkjent innvending mot kristendommen: Hvordan kan en allmektig og kjærlig Gud akseptere eksistensen av ondskap? Men C. S. Lewis returnerer spørsmålet. Han hevder at det ikke er kristendommen som har et problem med ondskapen, men ikke-kristne som har et problem med kjærligheten. For hvordan kan man hevde at mennesket er grunnleggende godt, eller kjempe for noe så abstrakt som menneskeverd, dersom det ikke ligger en objektiv standard til grunn? Det er som han sier at det er på tide at naturalistene bør begynne å leve som de lærer, selv om han innrømmer at han er glad de ikke gjør det. For kristne er imidlertid ondskap en realitet, eller som C.S. Lewis påpeker, et bevis på at svært mye av den verden Gud skapte er kommet galt av sted, og at Han insisterer meget sterkt, på å bringe det på rett kjøl igjen.

Dynamisk. Det er nettopp dette som er Lewis’ poeng; at naturalistene i prinsippet er nødt til å forsone seg meg ondskapen, for dem må holocaust være en historisk tilfeldighet på linje med løvens jakt på savannen. For dem er kjærlighetens eksistens et uoverstigelig problem. For kristne er den derimot svaret på et tilsynelatende umulig hinder. For naturalistene må ondskap og kjærlighet ha den samme berettigelse.

C. S. Lewis peker deretter på at Gud ikke er en statisk ting, ikke engang en person, men en dynamisk, aldri hvilende aktivitet, et liv, nesten et slags drama, en enhet mellom Faderen og Sønnen, der konsekvensen av denne relasjonen blir en tredje person; Den Hellige Ånd. Denne Treenigheten er en levende, dynamisk kjærlighetsrelasjon som alltid har gått for seg i Gud og skapt alt annet. Det er fra den kjærligheten utgår, en kjærlighet vi alle erfarer og lever i.

Kristen utfordrer. C. S. Lewis tok derfor opp kampen mot dem som hevdet at Jesus Kristus var en stor morallærer, men ikke noe mer enn det. Og han er skarp når han påpeker inkonsekvensen i hyllesten av Jesus som et moralsk forbilde. For han er klar på en ting, og det er at dette ikke er et spørsmål om hva vi kan med gjøre med Ham, men et spørsmål om hva Han akter å gjøre med oss. Vi må enten akseptere Jesus Kristus som Guds Sønn, eller forkaste hele historien. Men forkaster vi historien om Jesus som Guds Sønn, blir ideen om hans morallære umulig å holde fast på, for da forsvinner det faste punktet Han snakket ut fra; Gud selv, og uten treenighet, er det ingen kjærlig relasjon tilbake.

C. S. Lewis utfordret både ikke-troende og troende i debatter og bøker. Han var aldri redd for å peke på kristendommens suverenitet, og jeg har mer enn en gang savnet en tilsvarende kapasitet, ja, ikke bare kapasitet, men også hans kristne frimodighet i vårt møte med dagens postmoderne krav om toleranse og religionsnøytralitet. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.11.2013

Gå til innlegget

Hva med islam, Shoaib Sultan?

Publisert rundt 7 år siden

Shoaib Sultan ønsker ikke å underkaste seg fascismens krav om underkastelse. Det kan vi alle forstå. Hva skal til for at han forstår at vi ikke ønsker å underkaste oss islams krav om lydighet, at vår motstand mot hans tro bunner i noe annet enn islamofobi og fremmedfrykt?

 

Rådgiveren ved Antirasistisk Senter, Shoaib Sultan, skriver på side 2 i Klassekampen 23. september at; «Drapet på en antifascist i Athen er en del av en større helhet», og at «Fascismen er avkledd».

Sultan skriver videre at:

«Høyreekstrem vold er ikke et ukjent fenomen her hjemme, med knivangrepet mot en ungdom utenfor Blitz friskt i minne. De to personene som stod bak knivangrepet på Blitz skal først og fremst være kriminelle med langt rulleblad, men en av dem skal ha frekventert antiislamske nettsteder. Nazislagord og nazihilsen før de knivstakk 16-åringen kan indikere noe om at selv om de ikke tilhørte en spesiell høyreekstrem gruppering så var de motivert fra et høyreekstremistisk standpunkt.»

Men det er drapet på den 34-årige Pavlos Fyssas i Athen, en hiphopartist og kjent antifascistisk aktivist som opptar Sultan. For det er medlemmer av det nyfascistiske partiet Gyllent daggry som står bak drapet, et drap som har fått myndighetene til å reagere, og Sultan skriver :

«Med en kriserammet økonomi har høyreekstreme krefter funnet en helt annen type fertile forhold for å vokse seg sterke i Hellas. Greske myndigheter har i lang tid syntes å være ganske hjelpeløse i møte med denne politiske realiteten…

I kjølvannet av fremveksten av dette partiet ser vi voldshandlinger mot innvandrere og andre som de så på som «fienden».»

Til slutt oppsummerer Sultan med at:

«Nå synes imidlertid begeret å være fullt, og det jobbes med lovgivning som skal forby partiet, og president Karolos Papoulias har uttalt at «det er vår plikt å ikke gi etter en tomme for fascismen», mens statsminister Antonis Samaras sverget at «vi ikke skal la nazistenes etterkommere få forgifte våre liv.»

Drapet på Pavlos Fyssas var kanskje det som skulle til for at greske myndigheter tok utfordringen fra fascismen på alvor. Vi bør gi full støtte til dem i denne kampen.»

Jeg setter pris på Sultans kamp mot totalitære krefter, men i en tid som denne, hvor islamsk terror har ført til at over 100 kristne i et kjøpesenter i Nairobi i Kenya er blitt drept, hvor 65 deltakere i en begravelse i Irak og 75 gudstjenestebeøkende utenfor en kirke i Pakistan, da folk var på vei ut for å få seg et gratis måltid mat på plenen, er blitt drept, undres jeg på, Shoaib Sultan, kommer du noen gang til å skrive: «Islam avkledd»? Vil du noen gang se at alle drapene muslimske terrorister begår også er en del av en større helhet, nei, ikke en sosio-økonomisk, men i en religiøs helhet?

Vi har ikke  problemer med å se sammenhengen mellom fascisme og vold. Vi trenger ikke enda et drap i Hellas for å få stadfestet det, det holder med å forstå fascismens lære om statens krav om underkastelse. Det er det fascismen handler om, og det er det som legitimerer volden.

Men hvorfor blir det så vanskelig når motivet ligger i den religiøse underkastelsen?

Nå  barn blir drept fordi de ikke er muslimer, hva skal vi kalle det?

Dersom vi i fullt alvor hevder at drapene i Nairobi og Pakistan ikke er religiøst motivert, hvordan kan vi da anklage fascister i økonomisk kriserammede stater for å handle ideologisk motivert? Hva kommer det av at vi bruker ulike analyseredskaper på religiøse og ideologiske bevegelser?

Det er på tide at vi i den vestlige verden spør hva kravet om underkastelse egentlig innebærer, for i Midtøsten har de erfart det i lang tid. De vet at den muslimske volden ikke bare er knyttet til redselsfulle terrorangrep. Den er en del av dagliglivet til alle kristne i det muslimske Midtøsten, og sjelden har den blitt dokumentert bedre enn i boka Den sidste nadver, skrevet at den danske journalisten Klaus Wivel. Her forteller Wivel historien om undertrykte mennesker i muslimske omgivelser; Prester, hvis kirker er blitt brent, foreldre som har mistet sine barn, unge jenter som har blitt kidnappet for å bli tvangskonvertert og giftet bort, og selvfølgelig drap, drap vi aldri møter med den moralske indignasjonen som når en venstreaktivist må bøte med livet. Wivel forteller historien om en kristen minoritet som snart ikke orker mer, som gjør alt for å komme seg til en tryggere plass.

Dette er islams krav om underkastelse i praksis. Shoaib Sultan ønsker ikke å underkaste seg fascismens krav om underkastelse. Det kan vi alle forstå. Hva skal til for at han forstår at vi ikke ønsker å underkaste oss islams krav om lydighet, at vår motstand mot hans tro bunner i noe annet enn islamofobi og fremmedfrykt?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere