Kjell Skartveit

Alder: 53
  RSS

Om Kjell

Lektor ved Wang Toppidrett Uldals i Stavanger, med fagene statsvitenskap, økonomi og historie. Er aktiv i Frelsesarmeen. Foruten fagene mine, der krysningen mellom politisk teori, historie og kristendom er der jeg trives best, har jeg har en lidenskap for brassband. Blogg: Samfunnogverdier.blogg.no

Følgere

Et konservativt hjertesukk

Publisert over 10 år siden

ET KONSERVATIVT HJERTESUKK

I forbindelse med den nye ekteskapsloven har konservative kristne kommet under stadig sterkere press, og kravet om å akseptere to syn i samlivsetiske spørsmål er stadig sterkere. De konservative oppleves som vrange og smålige når de f.eks ikke aksepterer tilsyn av liberale biskoper, og organisasjoner som ikke ønsker endring i arbeidsmiljøloven for å kunne beholde retten til å ansette dem de vil, blir sett på som overgripere.

Men, hvorfor er det slik at liberale aldri er villig til å drøfte de prinsipielle konsekvensene av den nye virkeligheten loven presenterer for oss?

Liberale kristne blir stadig utfordret til å trekke nødvendige prinsipielle konsekvenser av sine synspunkt, men har til nå alltid vridd seg unna. Det eneste vi får høre er at det må kunne være mulig å leve med to syn. For det andre sammenligner alltid liberale homofilispørsmålet med mer eller mindre perifere teologiske spørsmål det er uenighet om.

For å ta det første først:

Argumentasjonen for homofilt samliv har stort sett tatt utgangspunkt i samfunnet vi lever i og de homofiles opplevelser. Hvordan vil liberale forholde seg til andre kulturer med andre ordninger for samliv og til den videre utviklingen i Norge? Hvordan kan vi dersom vi aksepterer homofilt samliv kreve at mennesker som konverterer til kristendommen i kulturer med polygami skal oppgi sitt samliv dersom de ærlig mener at de elsker dem de er gift? Ja, spørsmålet kan egentlig oppsummeres i dette: Hva kan vi i fremtiden si nei til når utgangspunktet for kristen samlivsetikk skal være individets opplevelse av situasjonen og samfunnets aksept av den valgte samlivsformen?

Biskop Tor B Jørgensen forsvarte sitt standpunkt i homofilisaken (VL 16 .mars 2008) med at spørsmålet dreier seg om identitet og menneskeverd: ”Når krenkelsen angår menneskers grunnleggende opplevelse og naturgitte forutsetninger, berører det deres menneskeverd. Vi ser i dag at homofili dreier seg om et slikt grunnleggende identitetsforhold. Det er rimelig ny erkjennelse.”

Da blir spørsmålet: Hva med de erkjennelsene som kan komme i fremtiden, og som flere kjemper for den dag i dag? Landforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH), kjemper for aksept for alle seksuelle uttrykk. I Nederland kan personer i et trekantforhold inngå partnerskap. Hva vil liberale si den dagen personer argumenterer med at de opplever trekantsforholdets kjærlighetsforhold og samlivslengsel som en gudegitt gave på samme måte som tradisjonelle homofile og heterofile? Hva sier liberale dersom personer i trekantforhold mener at fordømmelse av deres samliv krenker deres grunnleggende opplevelse av identitet og naturgitte forutsetninger?  Ser ikke liberale at ethvert argument de bringer til torgs kan tas til inntekt for enhver seksuell orientering som ikke krenker medmennesker?

For det andre:

Konservative har i store trekk forståelse for at det kan være uenighet om teologiske spørsmål, der blant annet synet på sakramenter og kvinnelige forkynnere er inkludert. Paradokset er at liberale ofte har et langt mer dogmatisk syn på disse spørsmålene enn det konservative har. Men det er de konservative som blir anklaget av de liberale. Vi blir anklaget for at vi har evnen til å endre på perifere teologiske holdninger, men holder fast på det sentrale. Dette er simpelthen en uredelig måte å argumentere på. Logikken er at når vi kan endre på noe, ja da bør vi kunne endre på alt. Konservative, på lik linje med liberale, mener noe er så sentralt i den kristne tro at det ikke kan rokkes med, men det nekter liberale oss å ha, men sine egne dogmer, dem vil de ha i fred. Det liberale gjør, er å oppheve sine egne meninger til allmenngyldige sannheter, mens de blir fornærmet når konservative klarer å leve sammen med sine uenigheter.

Den nye ekteskapslovens menneskesyn er uforenlig med et kristent menneskesyn, og det oppleves som akademisk og intellektuelt uredelig å prøve å glatte over den dype motsetningen som er en realitet.

Gå til innlegget

Islam - kritikk og rasisme

Publisert over 10 år siden

ISLAM – KRITIKK OG RASISME

Utenriksminister Jonas Gahr Støre misliker måten Siv Jensen har forholdt seg til truslene om terror på norsk jord, fremsatt av den islamistiske gruppen, De frivillige, og sier:

  Hun presenterer et skremmebilde. Siv Jensen kommer ikke med ett konstruktivt bidrag til hvordan et mer mangfoldig Norge skal leve godt sammen.

 

Det er imidlertid ikke noe nytt for Siv Jensen at hennes motstandere ikke vil diskutere sak med henne, og at de er mer opptatt av å karakterisere hennes uttalelser. Siv Jensen har blitt kalt rasist og det som verre er. Årsak? Hun har våget å sette spørsmålstegn ved den politiske elitens forhold til islam. Og pressen har fulgt samstemt opp. I Vårt Land lørdag 28. februar 2009 var Une Bratberg talerør for det til enhver tid politisk korrekte. Vi som reagerte på hijabkrav og blasfemilovgivning lider av fremmedfrykt og intoleranse. Eller kanskje en dose islamofobi? Uansett er vi knapt meningsberettigede. Per Kristian Foss prøvde å trekke historiske paralleller, og for de av som har historiefaget som levebrød, var det hele et tragisk skue.

Foss hevdet at Jensens angrep på muslimer minner om angrepene på jødene under 2VK, og plasserte Jensen i samme kategori som fortidens fascister og nazister uten at noen stilte spørsmålstegn ved det. At slike utsagn ødelegger debatten er en ting, noe annet er at den historiske sammenligningen er totalt misvisende.

Debatter vedrørende verdispørsmål i Norge klarer sjelden eller aldri å nå opp på et anstendig nivå. Det er vi etter hvert vant til. Den politisk korrekte elite nøyer seg med å stemple motstanderne som uanstendige (Stoltenberg om motstanderne av den nye ekteskapsloven) eller rasister, og dermed er debatten stort sett over. Det er begrenset hvor lenge en orker å stadig snakke til en vegg av beskyldninger og ikke til saklige argumenter. Det er imidlertid trist at Vårt Land i lang tid har gått i samme fotspor.

Men la oss se på Per Kristian Foss’ påstander om at Siv Jensen minner om mellomkrigstidens jødeforfølgelse. For dette er en viktig debatt, og Foss er ikke den eneste som drar slike paralleller. Flere media, Vårt Land inkludert, trekker ofte opp beskyldningen om fremmedhat og brune krefter når motstanderne av islam skal merkes. Det har mer enn en gang blitt hevdet at muslimer er vår tids jøder, og at motstanden mot islam minner om jødeforfølgelsene. Senest ved den internasjonale holocaustdagen, ble det advart mot frykt for islam, og det ble minnet om fortidens redsler.

Men hva er realitetene?

Jo:

Mellomkrigstidens jøder krevde ingenting av den samtiden de levde i. De ønsket å få være i fred. De krevde ikke at samfunnet rundt dem skulle ta spesielle hensyn til deres behov, tvert imot ba de om lov til å bli integrert og ta del i den verden de levde i. Men samtiden nektet dem.  Jødene ble forfulgt for å være det de er, ikke for hva de ville samfunnet skulle bli. Jødenes opptreden var altså stikk motsatt av hvordan konservative muslimer opptrer i vår tid. Det andre forholdet som er viktig å legge merke til er hvordan disse to gruppene reagerer på motstand. Konservative muslimer har et forhold til vold som nesten mangler sidestykke i historien. De stater som i dag styres etter tradisjonell sharialovgivning minner mer om mellomkrigstidens fascistiske diktaturer enn vi liker å snakke om. Jødene reagerte aldri med vold på de forfølgelser de ble utsatt for, snarere tvert imot. De hadde heller ingen ønske om å innføre jødiske lover i de samfunn de levde i. At konservative muslimer ønsker sharialovgivning innført i de samfunn de lever i, er faktisk vel dokumentert. Og bruk av hijab er et tegn på det.

Når da Foss hevdet at Jensen gjør det samme som fortidens jødeforfølgere, begikk han derfor et overtramp vi sjelden har sett maken til. Skal dagens konservative muslimer sammenlignes med noe, må det være mellomkrigstidens fascister. Skal Jensen sammenlignes med noen historiske skikkelser, må det være Winston Churchill. Churchill var en av de få som turde å advare mot fascismen.

Det må kunne gå an å diskutere farene ved konservativ islam uten å bli beskyldt for rasisme og det som verre er. Tidlig i januar i 2009 så det ut til at en person som hadde konvertert fra islam til kristendom kunne bli arrestert av en polititjenestekvinne iført hijab, tiltalt av en aktor iført hijab og dømt av en dommer iført hijab. Og straffebudet? Jo en blasfemiparagraf som forbød hatefulle utsagn mot religion. Er jeg rasist og fordomsfull om jeg finner denne utviklingen betenkelig?

Hvor har vi kommet, når vi ikke lenger ser forskjell på:

-                     Nåde og hevn,

-                     kjærlighet/tilgivelse og hat,

-                     forfulgte og forfølgere ?

Det at vi selv tror på kjærlighetens evangelium må ikke få oss til å akseptere overgrep som ikke rammer oss selv.

Gå til innlegget

En krigserklæring?

Publisert over 10 år siden

Støre  og ytringsfriheten

Utenriksminister Jonas Gahr Støre gav i Dagsrevyen lørdag 13.februar en underlig forelesning om en av samfunnets grunnverdier, ytringsfriheten. Uten å blunke gjorde han rede for hvor sentral ytringsfriheten er for Norge, og så ut til å ha glemt sin innsats mot Vebjørn Selbekk. At Støre i sin tid nærmest tvang Selbekk til offentlig å stå skolerett foran hele Europas muslimer, er nå et ikke-tema, og vi kan ikke annet enn spekulere i hvorfor. En åpenbar årsak er selvfølgelig at vi nå snakker om Dagbladet, den multikulturelle elitens eget menighetsblad. At Dagbladet, som har vært regjeringens kanskje beste forsvarer for den liberale innvandringspolitikken, skulle trampe slik i salaten som de gjorde med grisetegningen, tror jeg mer enn overrasket Støre og co. Det var jo så mye enklere den gangen de kunne plassere ansvaret hos en annen ekstrem variant av religionsutøvelse, nemlig, i Støres øyne, en sær ultrakonservativ avis, Dagen Magazinet. Men det var ikke tilfellet denne gangen. Nå var det deres egen allierte som stod for overtrampet, og hva gjør man da? Jo, man står opp og forsvarer Lars Helle med de selvfølgelige ord om at i Norge hviler samfunnet på ytringsfrihetens prinsipper.

Men, og det er et stort men. For Støre går et skritt videre, han forsvarer arrangørene av demonstrasjonen som truer med død og ødeleggelse. Dette er også ytringsfrihet sier dialogens mester.

Ytringsfrihet?

La oss tenke oss om, og prøve å forstå hva det egentlig dreide seg, denne fredagen i Oslo. En stor gruppe mennesker, stort sett innvandrere (alle?), reagerer, ikke bare på karikaturtegningene, men på hele det liberale samfunnet. Vårt Land kan sågar hevde at demonstrasjonen er en reaksjon på lang til hetsing. I følge avisen mener generalsekretær i islamsk råd, Shoaib Sultan, at muslimer føler seg uthengt og stigmatisert.

Har muslimer blitt hetset i lang tid?

Muslimer har ikke blitt hetset i Norge, snarere tvert imot. Selv norske redaktører har innrømmet at de har behandlet islam ut fra andre standarder enn andre politiske og religiøse grupper. Men virkelighetsoppfatningen til norske muslimer viser mer enn annet at de forventer noe mer, de forventer å være i førersetet, de er ikke vant til kritikk, snarere tvert imot, de er vant til at samfunnet tilpasser seg deres krav. Derfor er selv norsk tilpasning for lite for dem, de ønsker mer, de ønsker et samfunn bygd på deres idealer, og truer med terror dersom ikke kravene blir oppfylt.

Altså, en gruppe innvandrere, som har et annet land å flytte til dersom de vil, krever at deres nye hjemland oppgir sin lange liberale tradisjon og tilpasser seg deres levesett, ja, ikke bare tilpasser seg deres levesett, men også straffer dem som går krenker deres profet. Og Støre kaller det ytringer vi skal ha respekt for.

Noen av oss vil kalle det en krigserklæring. For hva annet skal en kalle trusselen om et nytt 11.september? Hvorfor skal vi ha respekt for mennesker som kommer hit, nyter godt av vårt velferdssamfunn, for deretter kreve at vi ordner samfunnet etter deres standarder og truer med krigshandlinger dersom vi ikke gjør som de sier?

Det vi hørte på Universitetsplassen denne fredagen handler derfor ikke ytringsfrihet men om en fiendtlig handling overfor vertslandet. Noen av oss hadde forventet en annen reaksjon fra utenriksministeren.

Hva med å be de som misliker liver her i Norge så intenst at terror er en naturlig reaksjon, å dra hjem dit de kommer fra?

Gå til innlegget

Ekteskapslovens konsekvenser

Publisert over 10 år siden

Nytt menneskesyn, ny arbeidsmiljølov

Regjeringen ønsker å stramme inn på kristne organisasjoners mulighet til å ansette personer med utgangspunkt i deres samlivsform, og mange forstår ikke hva som er i ferd med å skje. Men forklaringen er like enkel som den er skremmende: Vi har fått en ekteskapslov der det viktigste premisset i hele lovgivningen er et marxistisk menneskesyn, noe som vil få store konsekvenser for andre områder enn de rent ekteskaplige.

Ved å legge et marxistisk menneskesyn til grunn, har lovgiverne valgt side, eller skiftet religion om du vil. Og et slikt skifte får dramatiske konsekvenser for samfunnet, der vi foreløpig bare har sett begynnelsen.

Det viktigste med denne endringen er at barnet har blitt fratatt slektskapet basert på biologi. Avdelingsoverlege Johan T. Hazerkamp ved Volvat medisinske senter sier det treffende i Morgenbladet 8.januar: ”Hvis du er sosial far til barnet, er du far til barnet. Når et barn blir 18 år, og donoren blir kjent med det, er han likevel ikke en far”.

Også på andre områder gjør det marxistiske menneskesynet seg gjeldende, og særlig ser vi det i synet på kjønnsidentitet. Mens skeiv teori om menneskers bifile utgangspunkt tidligere ble sett på som en akademisk øvelse, hører vi stadig flere uttale seg som bifile, og at det bør være normen for samfunnets holdning, i alt som har med kjønn og samliv å gjøre.

Med disse to grunnleggende endringene i mente, blir ikke regjeringens politikk særlig overraskende. Staten kan nemlig i lengden ikke leve med at tunge samfunnsinstitusjoner utfordrer dem på de viktigste etiske bærebjelkene som fellesskapet hviler på, i alle fall ikke legitimere dem ved å gi dem unntak fra arbeidsmiljølov eller gi dem finansiell støtte. I fremtiden vil vi derfor se en videre utvikling på disse områdene. Det er bla ingen grunn til å tro at staten vil tillate kirkesamfunn å ansette forkynnere/ledere ut fra samlivsperspektiv. Det er ulogisk av staten å tillate at samlivsetikk skal ha en betydning for en gruppe ansatte, men ikke for andre. Når staten tar diskrimineringsperspektivet og kjønnsperspektivet så alvorlig, kan den ikke akseptere at homofile/bifile utelates fra de viktigste jobbene, særlig ikke når en forstår at staten avviser det menneskesynet som ligger til grunn for ansettelsen.

Når det kommer til barnets situasjon, er det klart at surrogatmoren vil tvinge seg frem. Når barnet er et produkt av samfunnet, kan vi ikke samtidig fremheve morens rolle fremfor faren, det er ikke holdbart. Samtidig er også naturlig å drøfte antallet omsorgspersoner som er nødvendig. Aps Gunn Karin Gjul handler ikke i et ideologisk tomrom når hun taler for ensliges rett til kunstig befruktning. Når vår opplevelse av mor-far-barn forholdet kun er religiøst betinget, er det ingen grenser lenger for hva som er mulig når religionen er borte. Det blir dermed like naturlig med en, som med to eller flere ”mødre eller fedre” for barnet.

Det mest alvorlige punktet er imidlertid at når barnet ikke lenger skal ha en rettighet til kjødelig far, vil det unektelig komme et spørsmål om farens rett til sine barn. Når barn blir en rett, sæd blir en mangelvare og barnet kun et produkt av samfunnet, ja da er det grunn til å spørre hvor lenge menn får gå uten at de blir avkrevd en innsats i likestillingens navn.

Og på sidelinjen står noen borgerlige politikere som ikke helt har forstått hva de stemte for da de gikk inn for den nye ekteskapsloven, og at Nina Karin Monsen ikke får prøvd sin sak for retten bør ikke overraske noen.

Kjell Skartveit

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere