Kjell Skartveit

Alder: 53
  RSS

Om Kjell

Lektor ved Wang Toppidrett Uldals i Stavanger, med fagene statsvitenskap, økonomi og historie. Er aktiv i Frelsesarmeen. Foruten fagene mine, der krysningen mellom politisk teori, historie og kristendom er der jeg trives best, har jeg har en lidenskap for brassband. Blogg: Samfunnogverdier.blogg.no

Følgere

Hvor går KrF?

Publisert nesten 6 år siden

Kan ledelsen i KrF forklare hvorfor de mener at et prosjekt som «Rosa kompetanse», der små barn seksualiseres lenge før puberteten, er i tråd med en kristendemokratisk sentrumsprofil?

I høstens budsjettforhandlinger har det kommet fram at KrF går inn for å gi økt støtte til LLH (Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) og deres prosjekt «Rosa kompetanse».

Rosa kompetanse er et undervisningsprosjekt om homofili i skole og barnehage, der lærere i skoler og barnehager skal undervises om kjønnsidentitet, seksuell orientering, ulike familieformer, bruk av homorelaterte skjellsord og heteronormativitet.

LLH ønsker at barn skal oppfostres til å forstå at mennesker ikke alltid faller inn under kategoriene mann og kvinne, og at den naturlige samlivsformen ikke nødvendigvis er mellom mennesker av motsatt kjønn.

Ekteskapet. I KrFs program står det at partiet er opptatt av å sikre ekteskapet mellom mann og kvinne i lovverket.  I KrFs alternative budsjettforslag står det også at «budsjettalternativet har en tydelig, kristendemokratisk sentrumsprofil som gjenspeiler KrFs egenart. Vi vil bygge samfunnet på de verdiene som er nedfelt i vår kristne og humanistiske kulturarv.»

LLH er en organisasjon som kjemper mot at alt det vår sivilisasjon er bygget på hva angår normer for samliv. De sier om seg selv at de «støtter alle seksuelle uttrykk som er basert på likeverd og samtykke.» Deres ideal kan kanskje best beskrives som et «samlivsanarki», der alle samlivsformer skal bli behandlet som like sunne, gode og bærekraftige for barn, familier og samfunn. Det er denne virkelighetsoppfatningen som gjennomsyrer Rosa kompetanse. Det dreier seg om en radikal kjønns- og familieideologi hvor den etiske relativismen er konsekvent. 

Seksualiseres. Kan ledelsen i KrF forklare hvorfor de mener at et prosjekt som «Rosa kompetanse», der små barn seksualiseres lenge før puberteten, er i tråd med en kristendemokratisk sentrumsprofil? Nå blir barn med "feil" oppfatninger om samliv gjenstand for en totalitær tilnærming; barna blir statens barn som skal læres opp i en radikal kjønnsideologi som svært mange foreldre vil ha seg frabedt. 

Ledelsen i KrF kan vanskelig forklare ønsket om å gi midler til LLH med en begrunnelse om å bekjempe mobbing. Små barn mobbes ikke for en seksuell legning de ikke identifiserer seg med. Barn er ikke homofile eller heterofile. De er barn. I dette tilfellet er det faktisk LLH som legger et grunnlag for mobbing av dem som ikke deler deres postmoderne virkelighetsforståelse – både barn og voksne. 

Er dette kristendemokrati i praksis?

KrF-medlemmer

Bjarne Bjelland

Torolf Nordbø

Kjell Skartveit

Pål Inge Hugdal

Otto Jakobsen

Johannes Kringlebotten

Sissi Kringlebotten

Først publisert i Vårt Land 21.11.2014

Gå til innlegget

Skepsis mot religion har økt

Publisert rundt 6 år siden

Hvis vi fortsetter med å hevde at alle religioner har kjærligheten som mål, bør det ikke undre oss at den oppvoksende slekt dømmer alle likt, og at skepsis blir resultatet. Vi har lagt opp til det selv.

Vårt Land kan melde om at skepsisen til religion har økt blant elever i den videregående skolen, og Sturla Stålsett mener det hele er urovekkende. Det er imidlertid mer urovekkende at Vårt Land ikke makter å stille et eneste kritisk spørsmål til sin egen rolle i dagens religionsdebatt eller til det multikulturelle samfunnets bærende ideologiske idé som sådan som forklaring til utviklingen.

Det etiske utgangspunktet for den offentlige religionsdebatten i dagens Norge, og resten av den vestlige verden, er at religioner skal betraktes som et trosfellesskap, et fellesskap der det er forskjeller i uttrykk, men ikke i intensjon. Biskop Erling Pettersens ord om at islam og kristendom har kjærligheten felles, er symptomatisk for denne holdningen. Sturla Stålsett viderefører dette synet når han til Vårt Land sier at:

 «det som forener oss må løftes fram, i stedet for det som skiller oss. Det er essensen i et livssynsåpent samfunn.»

Ingrid Rosendorf Joys, representant for Oslo katolske bispedømme i Samarbeidsrådet for tros – og livssynssamfunn (STL), er overrasket over tallene, og sier til Vårt Land at:

«Jeg hadde håpet at det multireligiøse Oslo hadde ført til økt toleranse for religion i det offentlige rom. Det er trist at religiøse ytringer i det offentlige rom skal møtes med skepsis.»

Ketil Botvar , forsker ved Stiftelsen Kirkeforskning, hevder at undersøkelsen viser at «fordommene mot religion ikke er borte.»

Det er bare litt over en uke siden at Oslo tingrett frifant Ubaydullah Hussain. Hussain har i fem åpne facebookposter hyllet konkrete terrorhandlinger som Bostan Maraton, In Amenas, Woolwich osv. Dette er religiøse ytringer, det er islam i praksis. Sturla Stålsett, sammen med Vårt Land og svært mange andre forkjempere for religiøs relativisme, hevder at kristne må holde frem det som forener islam og kristen tro. Men hva er det som forener? Hva er det som forener Hussain og kristne misjonærer? Det er i det hele tatt vanskelig å se at det er noe som forener islam og kristendom, men når dagens elever blir opplært til at religioner er mer like enn ulike, er det ingen grunn til å bli overrasket over at de utvikler en skepsis til all religiøs aktivitet. Det er nå engang slik at den religiøse aktiviteten vi stort sett hører om og erfarer, er islams forakt for annerledes troende. Det er svært lenge siden norske elever fikk positive fortellinger om for eksempel kristne misjonærer som arbeider som medisinsk personell i u-land.

Kan det være at elevene i den norske skole ikke har holdninger som er basert på fordommer, men at holdningene er basert på det de de faktisk opplever og hører fra våre egne religiøse ledere?

Hvis vi fortsetter å hevde at alle religioner har kjærligheten som mål, bør det ikke undre oss at den oppvoksende slekt dømmer alle likt, og at skepsis blir resultatet. Vi har lagt opp til det selv.

Gå til innlegget

Vårt Land og islam

Publisert rundt 6 år siden

Med tanke på de siste ukers hendelser knyttet til radikale muslimer og internasjonale konflikter, er det påfallende i hvilken grad Vårt Land prøver å fremstille islam som en uskyldig part i de aktuelle konfliktene.

Med tanke på de siste ukers hendelser knyttet til radikale muslimer og internasjonale konflikter, er det påfallende i hvilken grad Vårt Land prøver å fremstille islam som en uskyldig part i de aktuelle konfliktene. På samme tid er det tydelig at noen spørsmål aldri blir løftet opp og drøftet.

For det første gjelder det den nitten år gamle Faten Madhi al-Hussaini, som tok et oppgjør med IS og deres voldelige fremferd i Midtøsten da hun den 25. august foran Stortinget talte foran flere tusen demonstranter.

Selvfølgelig er det prisverdig at muslimer selv tar et oppgjør med terror som begås i islams navn. Men den intellektuelle utfordringen oppstår i det øyeblikket et samlet pressekorps og politikere fremstiller henne som en helt og som modig.

Modig?

Dersom du for 15 år siden hadde sagt at noen var modig fordi de tok avstand fra halshugginger av uskyldige mennesker, ville de ristet på hodet. Hvorfor skal det være et uttrykk for det å være modig? Du er modig dersom du gjør noe som innebærer en risiko for deg selv, men er det slik at Faten risikerer noe? Det er ingen nordmenn som vil true en person fordi han eller hun tar avstand fra terror. Fatens utsagn er selvfølgelige for oss, vi har ingen tradisjon, hverken politisk eller religiøs, for å bruke vold i kampen for det vi kjemper for. Selv marxister med sin klassekamp har gått bort fra tesen om væpnet revolusjon.

Men Faten er altså modig, en helt, og det forteller mye om det samfunnet som tar form rundt oss. For hennes status som helt viser at hun faktisk blir truet, og det ikke bare av en, men av mange. Vi kan altså konkludere med at vi har fått en stor gruppe muslimer som mener at IS sine handlinger er akseptable, og som er villige til å bruke makt for å kneble dem som vil kritisere voldsbruken. Men dette blir aldri problematisert, politikere innrømmer aldri at vår innvandringspolitikk fører til at vi har fått en stor gruppe muslimer som er villige til å begå de mest redselsfulle handlinger og hva en slik tilstedeværelse gjør med samfunnet vårt.

Det er muslimer som myrder i Midtøsten, muslimer som har så stor oppslutning i Norge at vi må kalle en jente som står opp mot dem for en helt. Det sier alt om hva som har skjedd.

Et annet forhold ved den siste tidens muslimdebatt, er påstanden om at kritikk av islam fører til radikalisering. Jeg har imidlertid til gode å se at noen stiller spørsmål ved en religion som er så skjør at selv noe så uskyldig som verbal kritikk kan føre til ekstrem vold fra religionens tilhengere. Hva er det med islams etiske utgangspunkt som fører til denne risikoen for voldsutøvelse? Ingen vil ta tak i et slikt grunnleggende spørsmål. Man tviholder på troen om islam som en fredelig religion, men presterer å gi Frps milde anklager ansvaret for unge muslimers radikalisering. Det er en selvmotsigelse av en slik dimensjon at det ikke bare er en elefant i rommet vi ikke snakker om, men en hel flokk av trampende afrikanske kjemper.

At ingen orker å drøfte Fatens plass i det muslimske landskapet, er ikke mer enn forventet, men å opphøye henne som et moralsk forbilde, uten av man stiller et eneste spørsmål ved hennes ståsted, vitner om en farlig naivitet.

Det er på tide Vårt Land tar tak i de tunge spørsmålene knyttet til islam, først da vil avisen få den troverdighet som er nødvendig.

På trykk i Vårt Land 9. september

 

Gå til innlegget

Hele det offisielle Norge synes gå på kne og tilbe disse menneskene som foretar den moralske prestasjonen det er å ta avstand fra halshugginger av kvinner og barn.

 

Det er noen ganger informasjonsflommen må sorteres, behandles og settes i en riktig kontekst, før en forstår hva det er som er i ferd med å skje.

Fredag den 8. august var den svenske politikeren Gudrun Schyman på gjestevisitt i Oslo. Det er snart valg til Riksdagen, og det er mange svenske politikere som tar turen over for å sanke stemmer hos svensker som bor i Norge.

Gudrun Schyman er leder for det svenske partiet Feministiske Initiativ, og hun kjemper i følge avisen Vårt Land (VL 9.august) for en rosa revolusjon. Hun ønsker «å løfte hele komplekset som omhandler likestilling og frihet fra diskriminering og inn i politikken, og at det skal bli anerkjent som det viktigste samfunnsspørsmål.» Og når hun hevder at Sverige sliter med strukturell diskriminering, vet alle at løsningen på slike spørsmål ikke alltid er like hyggelige. I sitt program skriver de blant annet at:

”Det handlar om en dimension som problematiserar och utmanar könsmaktsordningen, heteronormativiteten och dess samverkan med andra maktordningar som tillsammans skapar könsordningens fundament. Målet för den feministiska politiken är ett samhällsbygge som skapar utrymme för alla människor att utveckla sin fulla potential, i ett jämlikt samspel med andra, oberoende av kön, könsidentitet, ålder, funktionsduglighet, sexualitet, trosuppfattning, hudfärg, etnicitet eller medborgarskap.”

Det hele er en klassisk konfliktteoretisk tilnærming, der mannen blir ansvarliggjort for alle kvinners problemer, og der løsningen er å forme verden gjennom en rendyrket feminisert politikk. Det er mye Marx, men klasseskillene handler nå om kjønn. Uansett er det totalitært så det holder, vi har alle med å underordne oss partiets vilje.

Men det var ingen som hev seg over mobiltelefoner eller hva det måtte være for å vise sin avsky med Gudrun Schymans besøk. Da var tonen en annen uken etter. Sverigedemokratenes leder, Jimmie Åkesson, ble buet ut av både politikere og tilhørere i hovedstaden. Du skal være hardhudet når du legger deg ut med de politisk korrekte, da sitter fy-ordene løst, og du er stemplet som rasist før du i det hele tatt har fått anledning til å forklare hva du mener.

Samme dag, den 15. august, kom avisen Dag og Tid dalende i postkassa, like velkommen som alltid. Og som vanlig er spalten til Amal Aden lesverdig, men samtidig trist, for Amal Aden klarer å beskrive det multikulturelle samfunnets iboende schizofreni, der friheten vi alltid har tatt for gitt, ikke er en selvfølge for alle.

Denne fredagen fortalte Amal Aden om sin nye hverdag på Hønefoss. Hun skriver at ”sida eg kom til Hønefoss, har eg følt eg kan gå i lag med kven eg vil. Men i sumar har ikkje dette vore lett. I år har det ikkje vore lett å vera muslimsk kvinne med kort hår og kortbukse. Ei rekkje gonger i sumar har voksne minoritetsmenn plystra og ropa ”hore” etter meg. Eg veit det er mange som mislikar måten eg kler meg på, men eg har aldri opplevd slik hets i Hønefoss som eg har i sumar.” Og hun skriver videre at hun ikke kommer til å slutte å leve som hun vil, for ”Hønefoss er like mykje min by, og vi lever i eit fritt land.”

Vi lever i et fritt land, hevder Amal Aden, men er nå det så sikkert? Det er ikke slik at det er alle som nyter godt av vår frihet, og Adens møte med muslimske menn i Hønefoss burde fått mer enn en ansvarlig politker til å stoppe opp og drøfte hva vi egentlig er iferd med å gjøre. For den dagen mennene på torget i Hønefoss er blitt mange nok, er det ingen frihet tilbake. 

Det er ikke ekstremister fra IS som gjør hverdagen utrivelig for Amal Aden, det er menn som bor eller besøker noen på et asylmottak utenfor byen. Vi trenger ikke IS for å erfare hva islam betyr for utviklingen i et samfunn. Det er nok å følge Amal Aden en tur på byen. Og noen dager etter at moderate muslimer gjorde et halvhjertet forsøk i Oslos gater på å vise sin avsky for ekstremister under fjerne himmelstrøk, hadde det vært bedre om de tok tak i den undertrykkingen som skjer i vårt eget land.

Men det er åpenbart for mye for langt, hele det offisielle Norge synes gå på kne og tilbe disse menneskene som foretar den moralske prestasjonen det er å ta avstand fra halshugginger av kvinner og barn.

Ingen spør om de ikke burde gjort noe med sin egen ekstremisme, sin egen kvinneforakt.

Men det er det ingen som vil snakke høyt om, den eneste som tør gjøre det, vil vi helst kjeppjage hjem til Sverige. Rosa revolusjoner derimot...

 

Gå til innlegget

Totalitær anti-diskriminering

Publisert over 6 år siden

Det er vanskelig å komme utenom ord som «totalitært» i møte med en lov som dette. Proposisjonen til den nye loven bekrefter at hensikten med loven er å bidra til holdningsendringer i samfunnet.

Loven Forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, også kalt Diskrimineringsloven om seksuell orientering, kan få store konsekvenser for samfunnet slik vi kjenner det i dag.

Loven skal gjelde på alle samfunnets områder og gir bare unntak for familieliv og rent personlige forhold. Den gir dog arbeidsgivere rett til forskjellsbehandling i ansettelsesprosesser dersom det er saklig begrunnet i arbeidsgiverens virksomhet, som for eksempel hos religiøse organisasjoner.

Men lovens forbud mot trakassering er generell, og det heter i §8: «Trakassering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk er forbudt. Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende.» I lovens proposisjon kommer det frem at trakassering handler om en krenkelse av en persons verdighet.

Når man finleser disse formuleringene i loven, blir det tydelig at vi står overfor store utfordringer med tanke på ytringsfriheten. Hva virker krenkende, nedverdigende eller ydmykende for homofile i dagens Norge? Den nye loven har en klar og logisk sammenheng med innføringen av en kjønnsnøytral ekteskapslov. Med innføringen av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven opphevet Stortinget den naturgitte koblingen mellom biologiske foreldre og barn. Det er viktig å være klar over at Stortinget da ga «medmor» en verdighet på lik linje med kjødelig mor, og med far. Det er derfor naturlig at kritikk av «medmor» som fenomen kan oppleves som en krenkelse av verdigheten for dem det gjelder. Det samme gjelder for menn som har skaffet seg barn ved surrogatmor.

Stortingets vedtak betyr at kritikk av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven kan defineres som trakassering. Å hevde at barn blir utsatt for alvorlig diskriminering i en-kjønnede parforhold ved at de blir fratatt mor eller far, blir et angrep på loven selv. At slike påstander vil oppfattes som både fiendtlige og ydmykende av noen homofile, er det ingen tvil om. Og når loven forutsetter omvendt bevisbyrde, er det de som f.eks. forsvarer barns rett til mor og far, som må bevise at de ikke krenker eller trakasserer homofile og bifile.

Vi har med diskrimineringsloven om seksuell orientering fått en lov som likner på det som mange i Norge anklager Russland for, en lov som forbyr arbeid for et politisk ståsted. Det vil for eksempel bli svært vanskelig å føre en kamp for å få tilbake den gamle ekteskapsloven, ettersom homofile aktivister vil kunne påstå at dette arbeidet i seg selv oppleves som krenkende.

Men loven omfatter ikke bare ytringer. Også arbeidsgivere skal bidra til at lovens ånd blir virkeliggjort. Alle arbeidsgivere, også de som har lov til å forskjellsbehandle ved ansettelser på grunn av religiøse grunner, pålegges en aktivitetsplikt internt i sin egen organisasjon.

Arbeidsgivere skal etter den nye loven arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme lovens formål innenfor sin virksomhet. Aktivitetsplikten omfatter blant annet rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter og beskyttelse mot trakassering. Denne aktiviteten er virksomheten pålagt å gjøre rede for i sine årsberetninger.

Dette innebærer at et konservativt kirkesamfunn blir pålagt å arbeide for en lov og en ideologi som de er dypt uenige i. Og for Den norske kirke blir troen på at man kan leve med to syn en illusjon, siden det bare vil være legitimt å fronte det liberale synet internt i organisasjonen.

Det er vanskelig åkomme utenom ord som«totalitært» i møte med en lov som dette. Proposisjonen til den nye loven bekrefter at hensikten med loven er å bidra til holdningsendringer i samfunnet. Men loven er en logisk konsekvens av et ideologisert syn på kjønn og seksualitet, et syn som ikke er forenlig med klassiske, liberale prinsipper.


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere