Robert W. Kvalvaag

Alder:
  RSS

Om Robert W.

Førstelektor. Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier. Høgskolen i Oslo og Akershus/Oslo

Følgere

Evangeliet etter Jordan Peterson

Publisert rundt 1 måned siden - 374 visninger

Hva er kjernen i hans budskap, og hvilket verdensbilde er det han gir uttrykk for i sine bøker?

William Grosås skriver i et interessant innlegg (VL 25.10) at Jordan Peterson er vår tids mest innflytelsesrike apologet for et kristent verdensbilde. Etter å ha lest bøkene 12 regler for livet og Maps of Meaning, samt observert Peterson under et «vekkelsesmøte» i Oslo, tenker jeg at Grosås her innbyr til en viktig debatt. Peterson er utvilsomt en apologet, men hva er kjernen i hans budskap, og hvilket verdensbilde er det han gir uttrykk for i sine bøker?

I kapittel sju av 12 regler for livet
redegjør Peterson for sitt syn på kristendommen, som han imidlertid konsekvent omtaler i fortid. Han har mye positivt å si om den kristne teologien, som sidestilte slave og herre. Selv kongen var bare én blant mange, alle var like for Gud og loven. Også lavstatusmenneskene hadde rettigheter, og de kristne protesterte mot barnedrap, prostitusjon og prinsippet om at makt er lik rett. De insisterte på at kvinner var like verdifulle som menn. De skilte kirken fra staten, slik at menneskelige keisere ikke lenger kunne gjøre krav på samme dyrkelse som guder.

Kritikk av kristendommen. 

Peterson refererer ofte til Nietzsche, og i 12 regler bruker han denne filosofen som stråmann når han redegjør for sin egen kritikk av kristendommen. Ifølge Peterson mente Nietzsche at dogmatisk tro på kristendommens grunnsetninger hadde tre konsekvenser: For det første at det jordiske livets betydning ble nedvurdert, siden bare livet etter døden var viktig. For det andre en passiv aksept av status quo, fordi frelsen uansett ikke kunne oppnås gjennom anstrengelse i dette livet. For det tredje den troendes rett til å avvise enhver reell moralsk byrde, fordi Guds Sønn allerede hadde utført alt det viktige arbeidet. Nietzsche gikk til angrep på tanken om at Kristi offer, og det alene, hadde frelst menneskeheten. Dette innebar at det primære ansvaret for frelsen allerede var blitt båret av Frelseren, og at det dermed ikke var noe viktig igjen å gjøre for dypt falne mennesker.

Peterson skriver at de kristne dogmene sørget for en lang periode med ufrihet. Nå lever vi en ny tid, med «et fritt sinn», hvor de kristne dogmene er døde, i hvert fall for moderne, vestlige mennesker. Den kristne guden døde sammen med dogmene. Men hva skjer etter Guds død? Det er her Carl Gustav Jung, «psykoanalytiker par excellence», kommer inn i bildet. Ifølge Peterson sluttet Jung seg i all hovedsak til Nietzsches kritikk av kristendommen. I motsetning til Nietzsche, som endte i en form for nihilisme, skisserte Jung et alternativ til den tradisjonelle kristne livsanskuelsen.

Alkymistenes rolle. 

I et kort, men viktig avsnitt i 12 regler, skriver Peterson om alkymistenes rolle: «Disse store drømmerne forestilte seg at den materielle verden skjulte hemmeligheter som hvis de ble avdekket, kunne befri menneskeheten fra dens jordiske smerte og begrensninger» (min uthevelse). Mot slutten av middel­alderen ble forsøkene på å forvandle uedle metaller til gull erstattet av en indre, spirituell alkymi. Alkymiens sted ble flyttet fra støvete laboratorier til en indre, åndelig arena. Alkymistens virksomhet ble etter hvert forstått som en moralsk og åndelig omforming og foredling av mennesket. Den åndelige alkymien spiller en sentral rolle i det siste kapitlet av Maps of Meaning, som inneholder mange
referanser til Jungs gjenoppdagelse av denne tradisjonen.

Det var Jung som i forrige århundre fornyet tradisjonen knyttet til åndelig alkymi. I den seinere delen av sitt liv arbeidet han mye med denne tema­tikken. I nyere tid har den blitt popularisert, og den nådde ut til et stort publikum gjennom Paulo Coelhos bok Alkymisten. Det er den åndelige alkymiens menneskesyn og verdensbilde som videreføres av Peterson. Hans prosjekt i 12 regler er å gjøre Jungs vektlegging av åndelig alkymi forståelig og attraktiv for meningssøkende mennesker i det 21. århundre. I denne boka har Peterson «oversatt» Jung til et språk alle kan forstå.

Må frelse seg selv. 

12 regler er en selvhjelpsbok, hvor Peterson viderefører forestillingen om «the self-made man». Hvert menneske må frelse seg selv, og det finnes ingen nåde eller tilgivelse som gis gratis til enkeltindividet som en hjelp på veien. Fellesskapet med andre er viktig, men bare dersom det er bra for deg. Peterson påpeker ofte at Jesus er et forbilde, men ikke når det gjelder synet på hvem det er lurt å omgås med. Jesus omga seg nemlig med mange dårlige venner, men Jesus var det perfekte menneske, «og du er deg». Det lureste er ofte å la være å redde de fortapte, rett og slett fordi de egentlig ikke ønsker å forbedre seg. Forsøk ikke å opptre som en barmhjertig samaritan, men spør først de du kan tenke deg å hjelpe hvorfor de har problemer. Den godheten du viser bør ikke være spontan, men nøye kalkulert og gjennomtenkt: «Bruk dømmekraften din og beskytt deg mot for ukritisk barmhjertighet og medynk».

I Jung finner Peterson dessuten en tenker som svarer på de problemene kristendommen hadde latt stå uløst. For Jung er Kristus det arketypisk fullkomne mennesket. En sentral tanke hos Jung er at hvert menneske må bestrebe seg på å realisere eller legemliggjøre denne arketypen, «å kle det evige mønsteret i kjøtt». Denne tankegangen videreføres av Peterson. Kristus er den ensomme helten, som valgte den heroiske veien og overvant de destruktive kreftene i tilværelsen. Peterson kommer med følgende glade budskap til alle som strever og har tungt å bære: Dersom du virkelig tar seg sammen og anstrenger deg, kan også du bli som Kristus.

Gå til innlegget

Menneskets diabolske natur

Publisert 2 måneder siden - 305 visninger

Ingen sympati for djevelen? Dersom vi skal gi mennesket et navn, kan vi like gjerne kalle det Lucifer.

I sin kommentar «Ingen sympati for djevelen» (Vårt Land 2. oktober) reiser Håvard Nyhus noen viktige spørsmål om det ondes problem og om den ondes identitet.

Vår tids Faust. 

Nyhus spør blant annet hvor djevelen gjemmer seg i dag, og viser i den forbindelse til Rolling Stones-låten «Sympathy for the Devil». Etter å ha sitert de første linjene fra teksten, skriver Nyhus: «Djevelen er simpelthen chic; en dandy med klasse, list og diskré sjarme». Deretter trekker han en linje fra Milton, Bulgakov og Rolling Stones til den amerikanske presidenten: Donald Trump er vår tids Faust; «den mest tragiske skikkelsen av oss alle».

Sammenligningen mellom djevelen og Trump har Nyhus hentet fra filosofen og teologen David Bentley Hart, som etterlyser en reforhandling av det diabolske. En slik reforhandling finner faktisk sted i «Sympathy for the Devil», men da i en noe annen retning enn det som skisseres fra Bentley Hart. En sentral del av Jaggers tekst lyder slik: «Just as every cop is a criminal / And all the sinners saints / As heads is tails / Just call me Lucifer / ‘Cause I’m in need of some restraint».

Menneskets diabolske natur. 

Mennesket er med andre ord et sammensatt vesen, og kjennetegnes ikke ved et enten-eller, men ved et både-og. «As heads is tails» refererer til det som på norsk kalles «mynt og kron». Poenget er at selv om en mynt har to sider – «head» og «tail», er det like fullt én og samme mynt. På samme måte kan det som kalles menneske være politi og helgen på den ene siden, men kriminell og synder på den andre. Og dersom vi skal gi mennesket et navn, kan vi like gjerne kalle det Lucifer. Slik får Jagger frem det diabolske ved menneskets natur, den siden mennesket trenger hjelp til å holde i sjakk.

Mens Mick Jagger og resten av Rolling Stones arbeidet med «Sympathy», ble Robert Kennedy skutt i Los Angeles 5. juni 1968. Jagger refererer eksplisitt til denne dramatiske hendelsen i sin sang. Tekstens jeg-person roper ut: Hvem drepte Kennedy-brødrene? Hvem er den skyldige? Vi kjenner navnet på dem som avfyrte skuddene, men Jagger hevder i stedet at når alt kommer til alt var det du og jeg. Hvordan kan vi være ansvarlige for handlinger vi selv tar avstand fra?

Pessimistisk menneskesyn. 

For mange i 68-generasjonen var det systemet, politikerne og foreldrene som fikk skylda for det som hadde gått galt. Da «Sympathy» ble utgitt i 1968 var sangens budskap både politisk og religiøst ukorrekt. Rolling Stones videreførte bluesens pessimistiske menneskesyn til et publikum som var overbevist om at «All You Need Is Love». Mick Jaggers tekst var motkulturell i den forstand at søkelyset ble rettet mot enkeltindividet i stedet for kollektivet. Slik mennesket skildres i «Sympathy» er det ikke innerst inne uskyldig, guddommelig og rent. Det har mye mer til felles med Lucifer enn med Gud.

«Sympathy for the Devil» er en kompleks låt. Den inneholder referanser både til det kristne synet på djevelen som den personifiserte ondskapen, og til romantikkens bilde av opprøreren Lucifer, som med vold og makt snur opp ned på det bestående samfunnet. Men Mick Jagger svarte på spørsmålet om hvor djevelen gjemmer seg ved å vektlegge menneskets egen tilbøyelighet til ondskap, og ved å påpeke hvert enkelt menneskes potensielle evne til å utføre onde handlinger. Han reforhandlet det diabolske ved å understreke at det ikke er en djevel utenfor mennesket som er den skyldige, men mennesket selv, det vil si du og jeg, «vi»: «I tell you one more time / You’re to blame».

Trykket i Vårt Land 5. oktober 2018.

Gå til innlegget

Vi er underveis

Publisert rundt 1 år siden - 430 visninger

Musikalen The Book of Mormon speiler en kultur som – gudskjelov! – står fritt til å harselere med nesten alle former for religion.

Musikalen The Book of Mormon er blitt et populærkulturelt fenomen. Den går for fulle hus, både i New York, London og Oslo. Aftenpostens anmelder Mona Levin skriver: «At den i det hele tatt er skapt og spilles overalt (nåja nesten, i alle fall i Vesten), er et sivilisert svar på religionsterror. Samtidig er denne musikalen mer religionskritisk enn noe annet, med spark i absolutt alle retninger (nåja, nesten)».

Men hva slags religionskritikk er det som kommer til uttrykk i The Book of Mormon?

Ulike typer. Det finnes mange ulike typer religionskritikk. Den rasjonalistiske kritiserer overtro og troen på guddommelige inngrep. Den modernistiske
fokuserer på autoritære religionsformer, som kan true individets autonomi og hindre sosiale og politiske framskritt. Den historisk-kritiske studerer Bibelen og andre hellige tekster på lik linje med andre antikke tekster. Den moralske kritikken har særlig vært rettet mot undertrykkende og voldelige utgaver av religion. Den sekulære kritikken, som har likhetstrekk med den rasjonalistiske, vektlegger ofte at det er en konflikt mellom vitenskap og religion, og hevder at religion er absurd og utgått på dato.

Kritikk av tenkemåte. Joseph Smith er mormonernes Muhammad. Han møter engelen Moroni, som gir han noen gullplater fra en nedgravd kiste. Dette er opprinnelsen til Mormons Bok. Men The Book of Mormon er ikke først og fremst ute etter å ramme mormonerne, den er heller en satire over alle religioner som baserer seg på overnaturlige åpenbaringer. Musikalen er ikke primært en kritikk av én bestemt tro, men heller av en bestemt måte å tenke på – den som inneholder referanser til det overnaturlige, til hellige, åpenbarte tekster, og til forestillingen om en Gud.

Gir livsmot. Ifølge musikalen har det ikke noe å si om den religiøse praksisen er … rar, så lenge den gir livsmot, verdier og
glede. Religionene kan dikte opp og finne på de utroligste ting, slik at fattigdom, lidelse og smerte får mening. Og det virker!

Selv om religion er absurd kan den også ha en positiv
effekt. Den bidrar blant annet til en sterk opplevelse av tilhørighet og fellesskap, slik at menneskene får en følelse av at de er en del av noe som er større.

Det spiller imidlertid ingen rolle om dette «større» er virkelig eller ikke. Sannhetsspørsmålet er ikke relevant, eller mer presist: Gud finnes ikke, og religion er egentlig noe tull. Men det er morsomt!

I sin anmeldelse i Vårt Land skrev Kjersti Juul at «mer enn å harselere med religionens tilblivelse viser The Book of Mormon hvor viktig det er med religioners tilstedeværelse. Det er bedre å tro på noe, uansett hvor absurd det er, enn ikke å tro på noe i det hele tatt. Tro gir håp!»

Speiler trend. Et underliggende premiss i musikalen er at religiøse mennesker er naive. De tror jo på hva som helst, bare det bidrar til meningsskaping og en forventning om et bedre liv. Dette speiler en utbredt trend i deler av den vestlige kulturen. Mennesker som tror på noe overnaturlig blir ofte latterliggjort og behandlet på en nedlatende måte, mens de som er sekulære eller ikke-religiøse fremstilles som fornuftsstyrte og preget av
rasjonell tenkning. The Book of Mormon bygger opp under denne motsetningen. Budskapet er at du kan ikke både være troende og styrt av fornuft og intellekt.

Et annet premiss i musikalen er at religion kan betraktes som forlengelsen av showbiz og underholdningsindustrien. Eldste Cunningham skjønner at han kan døpe mange i Uganda dersom han «forbedrer» den grunnleggende fortellingen i mormonernes religion. Dette skjer ved hjelp av populærkulturelle elementer fra Star Wars, Matrix og Hobbiten, som han samler i en ny, hellig tekst, The Book of Arnold. Men eldste Cunningham har aldri lest Mormons bok, og blir dermed et eksempel på at troende mennesker ofte er feilinformerte og har mangelfulle kunnskaper om sin egen tro og religion.

Uhemmet harselas. Etter selv å ha opplevd The Book of Mormon tenker jeg at det er befriende å være del av en kultur som uhemmet kritiserer og harselerer med nesten alle former for religion og religiøse forestillinger. Ulike former for religionskritikk er viktig i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn. Det er derfor bra at denne musikalen har bidratt til å sette denne tematikken på dagsorden for et stort publikum.

Kanskje den også kan føre til at de som faktisk tror på det
absurde tenker gjennom og reflekterer over hvordan de skal møte religionskritikken på en intelligent og troverdig måte?

Gå til innlegget

Leonard Cohen: Det er en sprekk i alt

Publisert rundt 2 år siden - 992 visninger

Hvordan kan det guddommelige nå fram til et menneske? Ved at den perfekte fasaden sprekker opp. Uten at noe mangler kan ikke det fullkomne nå fram til det ufullkomne.

I 1984 fylte Leonard Cohen 50 år. Han markerte dette ved å publisere Nådens Bok. Den inneholder 50 korte prosatekster, en for hvert år av Cohens liv. Tekstene har ikke overskrifter, men er i likhet med salmene i Salmenes bok nummerert (fra 1 til 50).

Nådens Bok ble til i en periode da Cohen befant seg i en personlig og eksistensiell krise. Kvinnen han hadde bodd sammen med i ni år, tok med seg parets to barn og flyttet til Frankrike. Da han ble spurt hvilke omstendigheter­ som førte til at han begynte å skrive Nådens Bok, svarte han: «Stillhet. Stillhet på alle områder. Jeg var knapt nok i stand til å bevege meg».

Forent med Gud. Den eksistensielle krisen bidro til at Cohen­ begynte å fordype seg i sine ­jødiske røtter. Han befant seg i en situasjon hvor den eneste ­mulige uttrykksformen var bønn, og han forsøkte å adressere det han kalte «alle tings absolutte kilde».

Ønsket om å vende tilbake til kilden og bli forent med Gud, ved å gjøre rom for hans Navn, slik at Gud kan fødes i hans sjel, står sentralt i Nådens Bok. Jødedommen blir ofte oppfattet som en religion preget av lover og påbud. Men i den jødiske mystikken­ finnes­ en annen tilnærming, som ikke utelukker ritualer og religiøs­ praksis, men hvor ­erfaringen av det guddommelige nærværet vektlegges.

Om dette skriver Cohen i ­Nådens Bok 47: «Velsignet er Navnet som er sjelens trygghet, ryggrad og verge for det innerste­ menneske og sunnheten i det ­innerste åndedrett. Opp fra kaoset, opp fra nytteløse planer, våkner jeg til ditt Navn. Velsignet er min sjels ly, velsignet er nådens skikkelse, velsignet er Navnet».

Det finnes flere røde tråder i Cohens forfatterskap. En av de viktigste er knyttet til det jødiske­ gudsnavnet og det navnet ­representerer: Det guddommelige nærværet i verden. Den konkrete foranledningen til at Cohen skrev Nådens Bok var bruddet med en kvinne han hadde levd sammen med i mange år. Men i Nådens Bok løftes denne tematikken opp på et plan som gjør at tekstene taler til alle som befinner seg i en eksistensiell krise. Cohen formidler noe som er tidløst og universelt, selv om hans utgangspunkt er en tradisjon som strekker seg flere tusen år tilbake i tid. Om dette har Cohen uttalt: «Mitt vokabular er tilfeldigvis jødisk, men Gud er ikke jødisk, hjelp er ikke jødisk».

Knust. En annen viktig rød tråd er knyttet til ordet «broken», og til ord som er avledet av og i slekt med dette. Tematikken knyttet til det som er knust, brutt i stykker og nedbøyd står sentralt hos ­Cohen. I sangen «Suzanne» tegner han et bilde av Jesus som en sjømann, som går på vannet. Men den viktigste nøkkelen til å forstå Jesus-skikkelsen i «Suzanne» er setningen «He himself was broken». Hans kropp var nedbrutt og ødelagt, og i tillegg til dette var han «forsaken, almost human». Det er nettopp hos dette knuste og gudsforlatte mennesket at de som holder på å drukne kan få hjelp. Dette innebærer ikke at Cohen var en kristen artist, men snarere en kunstner som evnet å se et saksforhold fra et annet ståsted enn sitt eget.

I 1991 utgav Cohen albumet The Future, og til denne utgivelsen spilte han inn «Anthem», en sang han hadde arbeidet med i ti år. Det er særlig den siste delen av refrenget til «Anthem» som var eksistensielt viktig for Cohen. Om dette har han uttalt: «Det er en brist i alle ting, slik slipper lyset­ inn. Det oppsummerer alt, og er så nær et credo som jeg har kommet».

Ved å fremheve forestillingen om at alle ting brister, understreker Cohen at mennesket er feilbarlig, svakt og ufullkomment. Når «lys» forutsetter «brist» innebærer det at det knuste, istykkerslåtte hører sammen med det perfekte, lyset. Hvordan kan det guddommelige nå fram til et menneske? Ved at den perfekte fasaden sprekker opp. Uten at noe mangler kan ikke det fullkomne nå fram til det ufullkomne.

Prest. Leonards etternavn ­betyr prest på hebraisk. Gjennom et langt liv utforsket Cohen de ­religiøse tradisjonene han vokste opp med i Montreal, hvor hans bestefar, rabbi Klonitzki-Kline sørget for at unge Cohen fikk en solid innføring i Den hebraiske bibel. Gjennom sine tekster og på sine konserter har han videreformidlet det han lærte i synagogen. Han bidro dermed selv til at det gir mening å kalle ham en cohen, i ordets egentlige betydning.

I likhet med Bob Dylan berørte­ Cohen dessuten ofte apokalyptiske tema i sine tekster. På samme tid som den kalde krigen ­ebbet ut og Berlin-muren falt, utga Cohen sangen «The Future». Her sang han: «Give me back the Berlin­ Wall/Give me Stalin and St. Paul/Give me Christ/or give me Hiroshima». Ved å sidestille det gode med det onde, det hellige med det profane, fikk Cohen fram de enorme kontrastene i den verden vi lever i. Og konklusjonen? «I’ve seen the future, brother: it is murder».

Reiseklar. I refrenget til tittelsporet på Cohens siste utgivelse You Want It Darker, synger han: «Hineni, hineni, I’m ready, my Lord». Det hebraiske ordet hineni, som betyr «Her er jeg», forekommer bare åtte ganger i Den hebraiske bibel. Hver gang brukes det i forbindelse med en skjellsettende hendelse i livet til den som snakker. Da Gud ba Abraham ofre sin eneste sønn, sa Abraham: «Hineni». Da Gud talte til Moses fra den brennende busken, sa Moses: «Hineni». Da Gud, etter tre ganger å ha kalt på ham, sa Samuel: «Hineni».

Og da Leonard Cohen skjønte at livet nærmet seg slutten, sang også han «Hineni». Han var reise­klar, som det heter på bedehusspråket. Til oss som skal leve videre er Leonard Cohens «Hineni» en påminnelse om at også vi må respondere når noen kaller på oss.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.11.2016

Gå til innlegget

Bob Dylans apokalypse

Publisert rundt 2 år siden - 1089 visninger

Dersom vi forsøker å spore en rød tråd i sangtekstene til årets Nobelprisvinner i litteratur, er apokalypsen aldri langt unna.

I 2012 var det 50 år siden Bob Dylan debuterte som plateartist. Samme år ga han ut albumet Tempest, som stort sett høstet gode kritikker. Sangen «Tempest» er en av de lengste Dylan har spilt inn, den har 44 vers og varer i nesten 14 minutter. Den handler om Titanics vei mot undergangen.

Men i Dylans tekst blir Titanics skjebne et bilde på vår egen sivilisasjons vei mot apokalypsen. Han synger at da kapteinen skjønte at alt håp var ute, tok han fram en bok og begynte å lese. Boka var Bibelens siste bok, ­Johannes’ Åpenbaring, en apokalyptisk tekst som på dramatisk vis skildrer de hendelsene som fører fram til jordas undergang. Om de som overlevde katastrofen, synger Dylan at de ventet på sine kjære mens de prøvde å forstå det ufattelige; dommen fra Guds hånd.

I forbindelse med utgivelsen av Tempest gjorde Dylan noen ­intervju, og til bladet Rolling Stone uttalte han: «Jeg tror på Johannes’ Åpenbaring». Det går en rød tråd fra «Tempest» til «A Hard Rain’s A-Gonna Fall», som han spilte inn i 1963. I denne sangen opptrer Dylan som en profet med et apokalyptisk budskap. I det siste verset synger han at han vil oppsøke folket, samle det og tale til dem slik Moses talte til folket fra fjellet. Der vil han proklamere sitt budskap om en ­døende verden, samtidig som heller ikke han unngår å bli et offer for vannet som stiger og regnet som faller.

Jesu gjenkomst. Det går også en rød tråd fra det han sa til Rolling Stone og til det han uttalte til en journalist i Sydney i 1966. Journalisten spurte: «Finnes det et gjennomgående tema i dine sanger?» Til dette svarte Dylan: «Ja, alle handler om Jesu gjenkomst».

En kjent apokalyptisk hendelse­ i Bibelen er fortellingen om Noah og storflommen. Dylan henspiller på denne hendelsen flere ganger i sangene sine. I «The Times They Are A-Changin’» spør han om ikke folk merker at vannet stiger, for snart kommer den store omveltningen; i form av en flod. Ifølge 1. Mos 8, 8-12 sendte­ Noah tre ganger ut en due fra ­arken for å se om vannet hadde sunket fra jordoverflaten. Den tredje gangen Noah slapp duen, kom den ikke tilbake.

Dette er bakgrunnen for at ­Dylan i det første verset av «Blowin’ In the Wind» reiste følgende spørsmål: «Yes, and how many seas must a white dove sail, before­ she sleeps in the sand?» Duen er kanskje det mest kjente av alle fredssymbol, og spørsmålet kan derfor omskrives slik: Hvor lenge kommer menneskene­ til å føre krig mot hverandre?

I Dylans arbeider fra 60-tallet er apokalypsen først og fremst samfunnsrelatert, den kommer som et resultat av atombomben, av de truende samfunnsomveltningene og av krigens ondskap. Det apokalyptiske budskapet i Dylans tekster fra denne tidsepoken inneholder ofte et håp om en bedre framtid, en overbevisning om at samfunnet 
kan endres gjennom bevisst-
gjøring og politisk handling.

Etter Dylans omvendelse til kristen tro høsten 1978 ble denne tematikken aktualisert på en ny og dramatisk måte. ­Allerede i den første teksten han skrev etter omvendelsen, «Slow Train», sang Dylan om det langsomme toget som beveger seg gjennom et USA som står overfor avgjørelsens time. Det apoka­lyptiske budskapet er mørkere, 
og måten det framføres på ­truende.

Profetier. Etter å ha tilbrakt våren 1979 på en bibelskole i California, ­begynte han med konsertvirksomhet igjen høsten 1979. Mellom gospelsangene med eksplisitt kristne sangtekster, opptrådte­ han som vekkelsespredikant. I november 1979 besøkte Dylan og hans band San Fransisco. Her benyttet han anledningen til å proklamere at enden er nær.

Han forkynte dessuten at konkrete politiske begivenheter som ville finne sted i nærmeste fremtid var oppfyllelsen av bibelske profetier: «Hvor mange her er klar over at vi lever i endetiden akkurat nå? Jesus Kristus skal komme til jorden to ganger. Han har allerede kommet én gang. Nå kommer han for andre gang. Bare følg med i avisene, så skal du få se. Dette kommer til å skje om to, kanskje tre, eller fem år fra nå av. Russland kommer til å angripe i Midtøsten. Kina har en armé på to millioner soldater. Det kommer et slag som heter Harmageddon-slaget. Og Kristus skal opprette sitt rike og styre det fra Jerusalem!» (Clinton Heylin: Saved! The Gospel Speeches of Bob Dylan. Hanuman Books: New York. 1990, 42 og 47).

Det er ikke tilfeldig at den sangen han oftest framfører på sine konserter er «All Along the Watchtower». I denne låten, gjennom tekst og musikk (takket være Jimi Hendrix’ cover-
versjon), maner Dylan frem en apokalyptisk stemning, hvor ­tekster fra profetene i Den ­hebraiske bibel (eller Det gamle testamente) overføres fra en fjern fortid til hans egen samtid.

«Dersom Bibelen har rett, vil verden eksplodere». Dette er en tekstlinje fra sangen «Things Have Changed», som han vant en Oscar for i 2000. Den sterke vektleggelsen av død, undergang og apokalypse er et godt eksempel på at Dylan først og fremst er en førmoderne kunstner, som opererer innenfor et jødisk-kristent verdensbilde.

Fallen verden. I Dylans ­univers lever vi i en fallen verden, som er på full fart mot den store­ ­katastrofen. Den teksten han ­stadig vender tilbake til og henter inspirasjon fra, er Bibelens siste bok: «Helt siden Adam og Eva ble kastet ut av hagen har planeten vi lever på hatt én retning;­ på vei mot apokalypsen. Alt er beskrevet i Johannes’ Åpen­baring». Dette uttalte ­Dylan i 1984. (Younger Than That Now: The Collected Interviews with Bob Dylan. Thunder’s Mouth Press: New York. 2004, 190). Det er helt i tråd med andre, lignende ­uttalelser.

Dersom vi forsøker å spore en rød tråd i sangtekstene til årets Nobelprisvinner i litteratur, er apokalypsen aldri langt unna. Eller som han synger i «God Knows»: «God knows there’s gonna be no more water, but fire next time».

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.10.2016

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77385 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43440 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34832 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27794 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22439 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22146 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20048 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19052 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 23 timer siden / 149 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
2 dager siden / 342 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
2 dager siden / 132 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
2 dager siden / 122 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
2 dager siden / 170 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
2 dager siden / 223 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
3 dager siden / 269 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
3 dager siden / 157 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
3 dager siden / 112 visninger
Les flere

Siste innlegg

Ekstremreligiøs kamp mot norsk barnevern
av
Oddbjørn Johannessen
rundt 20 timer siden / 851 visninger
Et julebudskap for hele året
av
Susanne Ingebrigtsen
rundt 20 timer siden / 316 visninger
Det som ikke sies II
av
Åge Kvangarsnes
rundt 20 timer siden / 115 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 23 timer siden / 149 visninger
Hva heter gud egentlig?
av
Johan Velten
1 dag siden / 267 visninger
Plikt til aktivitet
av
Vårt Land
1 dag siden / 142 visninger
Den våkne biskopen
av
Inger Cecilie Stridsklev
2 dager siden / 158 visninger
Les flere