Ruth-Wenche Hebnes Vinje

Alder: 53
  RSS

Om Ruth-Wenche Hebnes

Jeg er fra Stavanger, men bor i Ålesund. Er gift og har tre barn. Jobber som lektor i den videregående skole i historie og samfunn/økonomiske fag. Leverte masteroppgave i karriereveiledning høsten 2016. Startet opp et Korsvei fellesskap i Ålesund i 2000.Har etablert og drevet et nettverk for lærere innen entreprenørskap og markedsføring i Møre og Romsdal fylkeskommune i fire år. De siste årene har jeg publisert en rekke kronikker om arbeidsliv, arbeidsmiljø og betydningsfulle damer i religionshistorien.

Følgere

Regjeringens byrdefulle budsjettforslag

Publisert 10 dager siden

Regjeringen har foreslått at unge under 25 år skal få en reduksjon i arbeidsavklaringspenger. De innsparte midlene skal brukes til ulike NAV tiltak for å få disse unge mennesker i jobb. Dette vil kreve store og økte forpliktelser både i NAV-systemet og i arbeidsmarkedet.

Regjeringen vil ifølge Statsbudsjettet kutte i arbeidsavklaringspenger til unge under 25 år.Innsparingen på 119 millioner skal brukes av NAV for å hjelpe disse unge inn på arbeidsmarkedet. Regjeringen har mottatt mye kritikk fra opposisjonen som sier at dette vil føre til større forskjeller og at noen kan ende på sosial stønad. Dagens situasjon er at disse unge går fra praksisplass til praksisplass som varer i 3 måneder uten å få arbeidskontrakt. Dette gjør noe med selvtilliten og motivasjonen til disse unge menneskene.

Mange ungdommer som går på arbeidsavklaringspenger (AAP), har ikke fullført videregående skole og har ulike helsemessige utfordringer. For meg blir det vanskelig å forstå at man kan sammenligne disse ungdommene med velfungerende ungdom med fullført skolegang. Det å ta fra dem deler av AAP vil gjøre at disse ungdommene får en enda vanskeligere hverdag.

Sammensatte utfordringer

Hvem er disse unge som går på AAP? En del unge er ute av arbeidslivet for en kortere periode. Andre sliter med psykiske lidelser og vansker. Noen har nedsatt funksjonsevne, er rusavhengige og har andre diagnoser. Deres utfordringer er sammensatte, og ofte har flere offentlige og private instanser vært inne for å støtte enkeltindividet. Dette er en sårbar gruppe med med lite ressurser, og vil kreve mye støtte og hjelp i en inkluderingssituasjon på en arbeidsplass.

Regjeringen ønsker å få disse i jobb gjennom en tettere oppfølging av den enkelte i Nav-systemet. Dette vil kreve økt kompetanse hos de Nav-ansatte. De må kartlegge hvilke evner og utfordringer den unge har, for å finne hvilket arbeid den unge er i stand til å stå i.

Kompetanseløft

Skal dette lykkes, må Nav-systemet jobbe systematisk med å hente inn informasjon fra hele hjelpeapparatet til den unge arbeidssøkeren. De må deretter få karriereveiledning av høy kvalitet, noe som vil kreve et kompetanseløft hos de ansatte. I disse dager er det lagt fram et forslag til et nytt Kvalitetsrammeverk for karriereveileding i Norge der NAV-ansatte er en viktig målgruppe.

Hvordan skal man lykkes i å få flere bedrifter til å ta imot ungdommene? Regjeringen er avhengig av at mange bedrifter ønsker å ta imot dem. Dette vil kreve en stor arbeidslivsdugnad, og regjeringen bør støtte disse bedriftene med økte ressurser i form av pengestøtte og økt kompetanse.

Mitt inntrykk er at mange bedrifter vegrer seg mot å ta imot, fordi dette vil kreve både tid og ressurser fra dem. Ungdommene vil kreve en omfattende oppfølging, og dette kan gjøres ved at en fadder tar imot og følger dem tett opp. Denne fadderordningen er nødvendig for å sikre sårbar ungdom trygghet i hvordan utføre arbeidsoppgavene og fungere i en bedrift. Mange bedrifter er i dag opptatt av å merkevare sin virksomhet med at de bidrar i samfunnet, det å hjelpe en sårbar ungdom med jobb vil være et viktig samfunnsansvar.

Må stille krav

Myndighetene bør stille krav til de bedriftene som vil inkludere ungdom på AAP. Det er viktig at man sørger for at alle tiltakene som er igangsatt, er av god kvalitet, men dette må ivaretas uten at arbeidsavklarings-pengene blir redusert!

Gå til innlegget

Sårbare unge kan ende i utenforskap

Publisert rundt 2 måneder siden

Regjeringen vil kutte i arbeidsavklaringspenger til unge under 25 år. Det vil forverre deres situasjon.

Regjeringen vil kutte i arbeidsavklaringspenger til unge under 25 år. Innsparingen på 119 millioner skal brukes av NAV for å hjelpe ungdommene inn på arbeidsmarkedet. Dagens situasjon er at disse unge går fra praksisplass til praksisplass som varer i tre måneder uten å få arbeidskontrakt. Det gjør noe med selvtilliten og motivasjonen til deres. Å ta fra dem en del av arbeidsavklaringspengene vil forverre deres situasjon.

Økt kompetanse i NAV 

Disse unge kan slite med psykiske lidelser og vansker, ha nedsatt funksjonsevne, være rusavhengige eller ha andre diagnoser. Deres utfordringer er sammensatte og ofte har flere offentlige og private instanser vært inne for å støtte enkeltindividet.

Regjeringen ønsker å få disse i jobb gjennom en tettere oppfølging av den enkelte i NAV-systemet. Vårt Land skriver på lederplass lørdag 5. oktober at dette vil kreve økt kompetanse hos de NAV-ansatte. De må kartlegge hvilke evner og utfordringer den unge har for å finne hvilket arbeid vedkommende er i stand til å stå i. Skal dette lykkes må NAV-systemet jobbe systematisk med å hente inn informasjon fra hele hjelpeapparatet til den unge arbeidssøkeren.

Krav til bedrifter 

For å treffe med dette tiltaket er regjeringen avhengig av at mange bedrifter ønsker å ta imot disse ungdommene. Dette vil kreve en stor arbeidslivsdugnad og regjeringen bør støtte deltagende bedrifter med økte ressurser. Mitt inntrykk i dag er at mange bedrifter vegrer seg mot å ta imot disse unge fordi det krever en omfattende oppfølging.

Myndighetene bør stille krav til de bedriftene som vil inkludere ungdom på arbeidsavklaringspenger. Disse bedriftene må kunne rapportere over en tidsperiode at de har ansatt ungdom som sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet. Det er viktig at man må sørge for at alle tiltakene som er igangsatt overfor disse unge menneskene er av god kvalitet, men dette må ivaretas uten at arbeidsavklaringspengene blir redusert!

Gå til innlegget

BAK ENHVER STOR MANN STÅR EI STERK KVINNE

Publisert 11 måneder siden

Jens E. Ekornes etablerte Ekornes Fabrikken i 1934 i Sykkylven på Sunnmøre. Hans kone Petrine Ekornes var en viktig støttespiller for ham både økonomisk, i fabrikkarbeidet og som en omsorgsfull integrator overfor de ansatte på fabrikken. Petrines økonomiske bidrag var dessuten avgjørende for at Ekornes-fabrikken ble etablert.

I 2019 er det 85 år siden J.E. Ekornes Fjærfabrikk ble etablert av Jens Ellingsen Ekornes. På steinbauten, som ble reist i 2001 på Ikornnes like ved Ekornesfabrikken, er det et bilde både av Jens E. Ekornes og hans kone Petrine. I utgangspunktet var det Jens E. som etablerte fjærfabrikken i 1934 og i ettertid har jeg undret meg hvorfor Petrine også er med på bildet på steinbautaen.

Petrine var født i 1910 og på den tiden herjet da tuberkulose og mange livstruende sykdommer herjet i Norge. Faren hennes døde av tæring da hun bare var 1,5 år gammel. Hun og moren flyttet inn på farsgården i sammen med bestemoren på Krissengården i Sykkylven. Hun hadde en god barndom og det ble drevet både mølle og meieri på gården. Mange bønder kom for å levere melka si eller å få malt kornet sitt på gården. Da hun var 15. år møtte hun for første gang Jens E. da hun var ute i kålåkeren og Jens måtte stoppe sykkelen for å bli kjent med den nydelige jenta som han senere forelsket seg i (Tandstad, 1995).  Det skulle senere vise at denne jenta hadde gode egenskaper og ble en viktig støttespiller for Jens E. både økonomisk, i fabrikkarbeidet og som en omsorgsfull integrator overfor de ansatte på fabrikken.

Startkapital

Jens E. var en foretaksom mann og hadde lært av sin mor at det var det samme hva man holdt på med bare man var flittig. Etter å tatt fagbrev i kurvfletting startet han og Petter Langlo Møre Kurvmøbelfabrikk i 1928 med egne oppsparte midler. De fikk merke konsekvensene av den økonomiske verdenskrisen i 1929 og tapte penger på etableringen. Jens E. ønsket å starte en fjærfabrikk som kunne være en underleverandør til møbelindustrien. Han manglet penger til denne etableringen som ville koste mellom 7000 og 8000 kroner. Banken kunne maksimalt gi ham et lån på 4000 kr. Petrine hadde jobbet noe som telefondame i Sykkylven og på et ungdomshjem i Ålesund. Hun var en flittig sparer fra hun var liten (Høidal, 2009). I tillegg så forteller Agnes Tandstad (2018) at hun hadde arvet et jordstykke av sin familie. Dette jordstykket ble solgt. Disse sparepengene finansierte resten av startkapitalen til den nye fjærfabrikken. Det fikk rykter i den lille bygda hvor pengene til fabrikken kom fra og ei av venninnene sa: «Ej ha`ikkje trudd at Petrines sine pengar skulle bli brukte på dinnja måten!» (Høidal, 2009). Denne tiden var preget av stor økonomisk ustabilitet og Petrines økonomiske bidrag var avgjørende for at Ekornesfabrikken ble etablert.

Samarbeid

Petrine var ei aktiv dame som tok i et tak i fabrikken og regnskapsføringen i etableringsfasen av fabrikken ble utført av henne. Fabrikklokalene var ikke isolert og de måtte gå på do utendørs i fjæra. Det var Petrine om sto for søm arbeidet på den første fjærmadrassen som ble utviklet og som skulle vises på messe i Torghallen i 1935. Dessuten var hun opptatt av å ta imot gjester i hjemmet sitt og forteller om at hun til tider drev pensjonatvirksomhet (Høidal, 2009).

Jens E. var lite tålmodig, oppfarende og stilte høge krav til de ansatte. Dette sinnelaget fikk noen av de ansatte på fabrikken oppleve og Jens E. kunne ty til drastiske tiltak. Agnes Tandstad (2018) forteller at i slike situasjoner var Petrine sine råd dyrebare for å løse opp i disse motsetningene.  Petrine var tålmodig og etter å ha snakket med henne kunne han se det hele sitasjonen på en mer nyansert måte. Hun hadde like fra barnsbein fått tilegnet seg gode relasjonsegenskaper i møte med de mange mennesker som kom til gards og disse erfaringene kom godt med som ektefelle til Jens E. Kanskje dette samarbeidet mellom den rasjonelle og foretaksomme Jens E. og den omsorgsfulle og reflekterte Petrine var en viktig faktor for at Ekornesfabrikken ble en trygg og stabil arbeidsplass for bygdefolket i Sykkylven?  

Raus

Tandstad (1995) sier at Petrine hadde stor omsorg og omtanke for de som arbeidet på Ekornes fabrikken. Hun gav gaver både til fødselsdager, brylluper og barnedåper. Agnes Tandstad (2018) forteller at hun hadde kjøpt et stort lager av gaver i ulike valører som hun gav videre i disse anledningene. Hun forteller videre at Petrine og Jens E. ikke likte å motta gaver selv og var som regel bortreist på sine bursdagsdager. Petrine gjorde en stor innsats i foreninger og i ulike organisasjoner. Agnes Tandstad (2018) forteller at hun var med i foreningsarbeidet til Det Norske Misjonsselskap og i kommunestyret for KRF i en periode på 1970-tallet. Hun tok førerkortet da hun var litt over 50 år gammel i en tid det var et mindretall av kvinnene som kjørte bil.

Samlingssymbol

- Jeg hadde planer om å bli lærarinne, men jeg var så blyg. For å være en lærerinne må man våge å tale i forsamlinger, sier Petrine Ekornes (85) til Kjetil Tandstad i 1995. Denne blygheten ble mindre med årene. Petrine hadde tale hver jul for de som arbeidet på Ekornesfabrikken etter at hennes mann gikk bort bare 68 år gammel. Jens E. Ekornes falt om og døde på veien hjem i 1976 for å spise lunsj sammen med Petrine. Han hadde slitt med helsen sin over flere tiår. Petrine gikk også inn i det øverste organet i Ekornes da Jens E. døde. Broren Martin E. tok over direktørjobben i to år før Jens Petter Ekornes ble ansatt som direktør.

Mitt arbeid har ført til at jeg har fått økt kjennskap til hvor viktig Petrine var for at Jens E. Ekornes både i etableringsfasen, i driftsfasen av møbelfabrikken og etter hans død. Hun ble et viktig samlingssymbol for de ansatte i fabrikken og var også opptatt av å være en samfunnsbygger i bygda gjennom sitt engasjement i politikken og i organisasjonslivet for øvrig.

Ble publisert i Sunnmørsposten 26. 1. 2019.

Gå til innlegget

Både harde og myke skills vil være viktige i karriereutviklingen til enkeltmennesket i framtiden. Bruk av markedsøkonomiske styringsprinsipper som dominerer i den offentlige sektor bør byttes ut med andre og mer kollektive verdisett.

OECD Learning Framework 2030 sier at samfunnet står overfor mange sosiale, økonomiske og miljømessige utfordringer. Disse utfordringene vil bli større på grunn av den teknologiske utviklingen og globaliseringen. Skolen skal gi den fremtidige generasjonen kompetanse til å takle denne utviklingen, og hjelpe elevene til å finne sitt potensiale slik at de kan bidra i lokalsamfunnet, nasjonalt og globalt. Dagens unge skal lære seg å navigere gjennom en kompleks og usikker verden, og dette vil kreve bruk av ulike ferdigheter.

I den engelske termologien snakker man om hard and soft skills og skills kan direkte oversettes med ferdigheter, dyktighet eller teknikk.  En annen tilnærming er å bruke begrepet kompetanse fordi dette begrepet inkludere både ferdigheter, verdier og holdninger.

Det å få selvinnsikt og valgkompetanse, takle overganger og se ulike muligheter vil bli viktige målsettinger for menneskene i framtidens arbeidsmarked. Bruk av harde og myke kompetanser kan bidra til at man kan nå disse målene. De harde kompetansene er spesifikke evner og ferdigheter som kan defineres og måles, som for eksempel gjennomført utdannelse og ulike kurs. De myke kompetansene kan være mellommenneskelige ferdigheter som sier noe om den måten man forholder seg og samhandler med andre mennesker. Videre vil myke kompetanser være intuitiv tenkning som kreativitet, optimisme, utholdenhet og pågangsmot, og å håndtere usikkerhet, uforutsigbarhet, fiasko og avvisning. Både harde og myke kompetanser vil bli viktige i karriereutviklingen til enkeltmennesket i framtidens arbeidsliv.

Ordet karriere er et fagord som blir flittig brukt av mange i dag. Man snakker om karriereveiledning, karriereutvikling og karrierejegere. Noen sier at karriere er noe man skulle ha hatt, mens andre ser på karriere som suksess og framgang i et yrke. De siste årene har flere tatt til orde, innenfor karriereveiledningsfeltet, for at det å ha en karriere handler om hele ens liv og ikke bare yrkesvalget man tar. Professor Peter Plant understreker også dette og sier: “Vi reiser gjennom hele livet, og det handler om mye mer enn å ha en jobb". Man kan si at karrieren blir den livsvegen man velger å følge gjennom livet. Med dette menes at karriere blir alle de valgene man tar gjennom livet knyttet til utdanning, familie, fritid og arbeid, og å finne fram til en balanse mellom disse valgene. Bruk av begrepet karriere kan lett misforståes fordi flere mennesker har til dels ulike oppfatninger om hva som ligger i dette begrepet. Kanskje man kan finne fram til et annet og mer dekkende begrep enn bruk av begrepet karriere?

Jeg er med i ei prosjektgruppe som skal utvikle et kvalitetsrammeverk innen karriereveiledning for hele befolkningen på oppdrag fra Kunnskaps-departementet.  I begynnelsen av 2019 vil det foreligge et forslag til dette rammeverket, som vil bli sendt ut til høring.  Sentralt i dette arbeidet står utarbeidelse av hvilke kompetanser befolkningen skal inneha for å fungere i arbeidslivet og i samfunnet.  

Dagens samfunn er preget av at unge mennesker tar en lengre utdannelse for deretter å gå ut på arbeidsmarkedet for å konkurrere om å få de beste jobbene. New Public Management har gjennomsyret tankegangen både i offentlig og privat sektor. Disse markedsøkonomiske styringsprinsippene fra privat sektor skal gjøre offentlig sektor mer effektiv ved bruk av mål- og resultatstyring. I skolen er læreplanene dominert av ulike læreplanmål som styrer i store grad den evalueringen som elevene får. Sykehusene behandler de pasientene som gir størst inntekter og ikke de som legene sier trenger behandling først. Konsekvensene av dette er at man får et konkurransesamfunn som dyrker fram vinnere. Dette fokuset fører til en individualisering av samfunnet, mens det kollektive samholdet og solidariteten mellom menneskene blir tonet noe ned.

OECD Learning Framework 2030 fokuserer på at de unge om er under utdanning i 2018 må lære at våre naturressurser er begrenset, og de må lære seg å verdsette felles velstand og bærekraft for alle i samfunnet. I tillegg vil det bli viktig at man lytter til hverandre om hva man kan bidra med for å finne fram til de beste løsningene i et samfunn. Dette vil kreve at det i framtiden bør være andre og mer kollektive verdisett som skal få dominere i skole og samfunn enn tankegangen som gjennomsyrer New Public Management.  Det vil derfor bli enda viktigere i framtidens skole å anerkjenne settet av relasjoner som elevene har til andre.  Dette vil også gjelde for arbeidslivet. På den måten kan elevene og arbeidstakeren få innvirkning på omgivelsene sine og forstå de andres hensikter og handlinger.  Noe som igjen vil gi oss et samfunn som blir et bedre sted for alle.

Gå til innlegget

KRIMINELLE MED DOBLE DIAGNOSER

Publisert nesten 2 år siden

Nylig ble hele Ålesunds befolkning rystet av at en ung mann på 29 år ble drept med kniv på åpen gate en mandags ettermiddag i februar. Drapsmannen hadde en dobbeldiagnose som er rusavhengighet kombinert med en alvorlig psykisk lidelse. Svært ofte vil mennesker med dobbeltdiagnoser bli kasteballer mellom ulike instanser. Det viser seg at det ikke er et system med overføring av informasjon mellom de ulike instansene som kan bistår disse personene med doble diagnoser.

 

Sist uke ble vi som bor i Ålesund rystet av nyheten om at en gutt var knivstukket og drept i rusmiljøet i byen. Dette skjedde på åpen gate en mandags ettermiddag utenfor et hotell i byen.

Et tidligere knivoffer fortalte om sitt møte med drapsmannen i SMP torsdag 1. mars som endte med et basketak og knivstikking. Drapsmannen mistet kontrollen i handlingsøyeblikket, noe som kan tyde på manglende impulskontroll. Dette knivofferet er sterkt kritisk til at samfunnet ikke tilbyr mer hjelp til personer med rus- og psykiatriske problemer. Videre mente knivofferet at samfunnet må bli flinkere til å se helheten i utfordringene til de som har dobbeltdiagnoser knyttet til rus og psykiatri. En dobbeltdiagnose er forbeholdt mennesker med vedvarende rusavhengighet i kombinasjon med en alvorlig psykisk lidelse. Noen vil få en alvorlig psykisk lidelse som følge av sin rusavhengighet. Andre mennesker kan også lide av en utviklingshemming som kan være tilstand av forsinket eller mangelfull utvikling av kognitive, språklige, motoriske og sosiale evner og funksjonsnivå.

Mange av dem har droppet ut av skolen. Disse har ofte vært innom mange institusjoner som fengsel, ulike behandlingssentre, jobbtrening etc.  Likevel så er sjansen stor for at vedkommende gjentar sine kriminelle handlinger.

Disse har være kasteballer fra instans til instans helt siden de gikk på ungdomsskolen. Noen av dem sluttet på videregående skole, ofte på grunn av at undervisningen ikke var tilrettelagt i forhold til den enkeltes diagnose. Svært ofte blir flere slike elever med ulik utrustning og utfordringer satt sammen i ei gruppe med forholdsvis begrensede lærerressurser. Denne framgangsmåten blir nyttet på grunn av en knapp tilgang på ressurser. Dette fører til at flere opplever manglende mestring i skolearbeidet. Motivasjonen til eleven blir redusert og lærerne sliter med å få til gode relasjoner til disse elevene. Resultatet blir at disse elevene dropper ut av skolen. Noen av disse søker mestring på andre arenaer og havner ofte på skråplanet hvor rus blir en del av hverdagen.   

Rusavhengigheten fører til at de må begå kriminelle handlinger for å finansiere sitt forbruk, og da er sjansen stor for at de blir tatt av politiet. Pårørende til barn over 16 år vil på grunn av taushetsplikten ikke få tilgang til viktig informasjon fra politiet, som om at deres barn er tatt med dop eller er på vei inn i et rusmiljø. Flere som havner i fengsel opplever at det er mulighet for å dope seg også der og man blir sosialisert inn i et miljø med likesinnede kriminelle. Dessuten kan fengselsoppholdet være en opplæringsarena der man lærer å utføre ny kriminalitet.

Mange rusavhengige havner i dag på ulike behandlingsinstitusjoner. Mange av disse har god kvalitet, men utfordringen kommer når vedkommende skal ut av institusjonen og stå på egne bein. For noen blir russuget for stort og man faller tilbake til sitt tidligere liv med rusmidler. Dette vil igjen føre til nye behandlingsopphold.

NAV tilbyr jobbtrening til mange av disse menneskene. De får prøve seg på en arbeidsplass med støtte fra NAV. Målet for disse menneskene er å få fast arbeid, men det viser seg at dette blir spesielt vanskelig for disse menneskene. De gir opp og da blir løsningen for noen å finne ulovlige veier til lettjente penger.  Bjørn Hvinden er forsker ved Nova på Høgskolen i Oslo og Akershus. Han har funnet ut at mange med funksjonsnedsettelser føler at de møter veggen og ikke får vist hva de duger til. Dette påvirker både selvtillit og selvfølelse til den enkelte.

Bjørn Hviden etterlyser en arbeidslivsdugnad for at disse menneskene skal få seg et arbeid. Hviden mener at arbeidsgiverorganisasjonene bør stimulere sine medlemmer til å gi disse personene arbeid, gi dem lengre kontrakter med lønnstilskudd eller delpensjon. Han anbefaler også er at myndighetene bør stille krav til sine leverandører av varer og tjenester om at de har konkrete planer om å rekruttere flere personer med funksjonsnedsettelser. Disse leverandørene må kunne rapportere over en tidsperiode at de har ansatt flere med ulike nedsatte funksjonsevner. Personer med funksjonsnedsettelser vil trenge ekstra støtte og oppbacking for å lykkes i en jobb og da er det viktig at det blir gitt tilbud om veiledning og støtte til arbeidsgiverne.

Svært ofte vil mennesker med dobbeltdiagnoser bli kasteballer mellom ulike instanser innen psykiatrien og kommunale institusjoner. Det administrative ansvaret for psykiatrien i Norge ivaretas av helsevesenet med helseforetakene, mens rusomsorgen er organisert som kommunale selvstendige institusjoner. Primærlegen har et viktig ansvar til å følge opp sykdomsbildet. At ansvaret  ligger hos ulike instanser,  øker faren for at disse tjenestene ønsker å dytte det individuelle pasientansvaret over på de andre tjenestene noe som kan resultere i at  ingen i hjelpeapparatet tar ansvaret for disse med dobbeltdiagnoser. Det viser seg at det ikke er et system med overføring av informasjon mellom de ulike instansene som skal bistå disse personene med doble diagnoser. Dette betyr at i noen tilfeller vil hver hjelpeinstans nærmest «begynne på nytt» for å hjelpe til i stedet for å møte personen der vedkommende er i livet.

Hvordan kan samfunnet bistå slik at personer med dobbeltdiagnoser får hjelp til å fungere i samfunnet? Knivofferet sa at man i dag ikke ser helheten i hjelpetilbudet til disse menneskene. Mitt forslag er at samfunnet tilbyr disse menneskene en personlig ledsager som skal være en støttespiller. Denne personen bør ha koordinerende funksjon i forhold til å få til et samarbeidende nettverk som skal hjelpe dette mennesket ut av rusavhengigheten. På den måten blir det slått en ring rundt disse menneskene, dette tiltaket vil dessuten spare samfunnet for betydelige summer. Sist men ikke minst kan vi håpe at et slikt tiltak vil hjelpe flere med doble diagnoser til å få et liv med mening.

 

Kronikken ble publisert i Sunnmørsposten tirsdag 6. mars 2018.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere