Ruth-Wenche Hebnes Vinje

Alder: 51
  RSS

Om Ruth-Wenche Hebnes

Jeg er fra Stavanger, men bor i Ålesund. Er gift og har tre barn. Jobber som lektor i den videregående skole i historie og samfunn/økonomiske fag. Leverte masteroppgave i karriereveiledning høsten 2016. Startet opp et Korsvei fellesskap i Ålesund i 2000.Har etablert og drevet et nettverk for lærere innen entreprenørskap og markedsføring i Møre og Romsdal fylkeskommune i fire år. De siste årene har jeg publisert en rekke kronikker om arbeidsliv, arbeidsmiljø og betydningsfulle damer i religionshistorien.

Følgere

DET USIKRE VALGET

Publisert 2 dager siden - 148 visninger

Mange unge fremstår som karriereovermodne fordi de er så opptatt med å komme igang med sine studier og yrker.Kan man forvente å få det yrket man drømmer om når man er ferdig med studiene? Idag må man få en forståelse av at hele livet ikke må være planlagt og at nettopp det kan gi muligheter i stedet for å være et hinder. Derfor kan det å være tvilende og ubesluttsom være viktige karrierekompetanser i dagens komplekse arbeidsliv.

I dag er arbeidslivet preget av stor usikkerhet knyttet til hvilken kompetanse som vil være aktuell i framtiden. Bård Tufte Johansen ble i 2016 intervjuet av Anne Lindmo om sin egen karriere i programmet Lindmo. Han fortalte at han startet med dørsalg av støvsugere da han ikke kom inn på videregående skole. Læringskurven i denne jobben var bratt og han understreket at dagens unge er for strømlinjeformet når det gjelder sine karrierevalg. Johansen mener at det er fint med «litt surr» og finne ut hva man ikke skal gjøre videre i livet.

I løpet av de siste skoleårene har karrieresamtaler vært en sentral arbeidsform for meg som lektor og kontaktlærer i den videregående skolen. En god del av elevene har allerede funnet fram til sin videre karrierevei, men resten er fortsatt noe usikre på hva de skal velge. For meg fremstår en del elever som «karriereovermodne» fordi de er så opptatt med å komme i gang med sine studier og yrker. På den ene siden vil dette passe godt i forhold til det moderne samfunnets effektivitetstenkning der konkurransekraft og verdiskapning er sentrale elementer. På den andre siden kan det stilles spørsmål om dette tankesettet kan forenes med de stadige endringene som preger dagens arbeidsliv? Kan vi forvente at vi får det yrket vi drømmer om nå vi er ferdige med å studere? Eller må vi forberede oss på at fremtiden er usikker? 

Innen karriereveiledningsfeltet var man før opptatt av finne fram til hvilke yrker som passet den enkelte, mens de nyere karriereteoriene er mer urasjonelle og forbereder veisøker på det usikre i samfunnet. Disse karriereteoriene omhandler tvil og ubesluttsomhet som viktige livsinnstillinger i dagens arbeidsmarked og dette vil kreve at de unge bør være innstilt på å se etter nye muligheter. Hvordan kan menneskene møte det usikre på en positiv måte? De nye karriereteoriene vektlegger også at man bør få en forståelse av at hele livet ikke må være planlagt og at nettopp det kan gi muligheter i stedet for å være et hinder. Kreativitet, utholdenhet, nysgjerrighet, risikotaging og fleksibilitet blir viktige kompetanser for den enkelte å ha i en slik situasjon. Hvilken yrkesskjebne én får til slutt, utspringer ifølge Krumboltz (2009) i mange planlagte og uplanlagte læringserfaringer som begynner allerede ved fødselen.  Det som er viktig er at man ikke bestemmer seg for tidlig, men at man holder alle muligheter åpne, tar sjanser og kjenner at veien blir til mens man går.

Næringslivet i mitt hjemfylke er preget av at bedriftene er spredt rundt om i de mange kommunene. Dagens store utfordring blir å skaffe kvalifisert arbeidskraft til bedriftene som ofte er lokalisert i mindre sentrale strøk. Målet må være at elevene allerede på barneskolen begynner å bli kjent med alle yrkesmulighetene som finnes i regionen og hvilket behov for kompetanse som vil kreves i framtiden. Ekornes ASA har samarbeidet med Sykkylven videregående skole for en tid tilbake med kartlegging av alle yrkesgrupper som på det tidspunktet jobbet på fabrikken. Dette ble fortalt meg og mine elever da vi gjestet Ekornes ASA i begynnelsen av desember. Arbeidet resulterte i en lang liste med en rekke av ulike yrkesmuligheter i denne bedriften, og denne lista må selvsagt justeres når nye arbeidskraftsbehov melder seg.

Den kvalitative forskningen i masterarbeidet mitt (2016) viste at elevene ønsker enda mer kunnskaper om mangfoldet av yrker man kan velge etter et endt studie i høyere utdanning. De mente at fokuset i dagens veiledning er for ensidig konsentrert rundt selve studietilbudet i høyere utdanning. En elev sa følgende i mine intervjuer: «Men du kan jo ikke spørre om muligheter som du ikke vet eksisterer!» En rimelig konklusjon synes å være at man prioriterer arbeidet med å sette formidling av de mange yrkesmulighetene etter endte studier mer i system, og dette er et omfattende arbeid som vil kreve en fellesdugnad der mange både fra skoleverket og arbeidslivet i regionen deltar. Både arrangementet «Sjekk inn» og samarbeidet mellom Ekornes ASA og Sykkylven videregående skole er gode eksempler på hvordan dette arbeidet kan foregå.

I dag foregår mye av karriereveiledningen i den videregående skolen på rådgiveres kontor eller i noen få timer som rådgivere har med de ulike klassene. Bruland (2011) sin forskning viser at mange elever opplever å få for liten tid med rådgiver. Et sentralt funn i forskningsarbeidet mitt (2016) var at gjennomføringen av ulike faglige opplegg på ekskursjoner vil gjøre det lettere for elevene å ta sitt karrierevalg. Elevene får tilgang til oppdaterte kunnskaper innenfor et fagfelt og bedriftene får vist fram sin virksomhet til mulige fremtidige ansatte. De ulike bedriftene i regionen er velvillige og syr sammen faglige og interessante ekskursjoner for elevene. Ekskursjoner og deltagelse i ulike faglige nettverk utenfor skolen kan gjøre karriereveiledningen mer sammensatt og robust.

Karrierelæring kan også inngå i flere fag der læreplanmålene tar opp ulike tematikker som kan relateres til elevens kommende yrkesvalg. Slike temaer inngår i flere fag og en av mine studenter på Høgskolen på Vestlandet har latt elevene sine fordype seg i temaet: «Fremtid, studier og drømme-jobb» som en del av undervisningen i fremmedspråkene tysk og spansk (nivå 2) i den videregående skole. Idag snakkes det om at karrierelæring bør integreres som egne læreplanmål i relevante fag. Konklusjonen blir at karriereveiledning vil foregå på svært mange arenaer og arbeidet krever en felles dugnad fra mange og ulike aktører. Denne dugnaden er spesielt viktig idag med tanke på det usikre arbeidsmarkedet som de unge skal inn i etter endt utdannelse.

Publisert i SMP 18. januar 2018

 

Gå til innlegget

Det kjærlige og hellige båndet mellom to folk

Publisert 11 dager siden - 882 visninger

Trump har kommet med sin annerkjennelse av Jerusalem som hovedstad for Israel like før jul. I november deltok jeg på en pilgrimstur gjennom Vestbredden. Det var en ny og ukjent verden for meg som i ettertid har gitt meg mange tanker.

Sjette desember i år kom Trump med sin anerkjennelse av Jerusalem som hovedstad i Israel. For noen uker siden kom jeg hjem fra en pilgrimstur gjennom Vestbredden. Nedal Sawalmeh var en av reiseledere. Han fortalte om den gang i 1949 da foreldrene fikk besøk av en jødisk venn som sa at jødiske terrorister snart kommer til å angripe byen deres og at de burde rømme vekk. De rømte til en teltleir i Al Faraa på Vestbredden og bor i dag i et hus på samme sted. Nedal sier at han vil tilbake til det landet som hans foreldre rømte i fra.

Under den andre verdenskrigen ble 6 millioner jøder utryddet på de mest grusomme måter. Rimehaug (2015) beskriver i boka: "Ett land og to folk" mannen som satt på bussen med en toåring på fanget. Mannen sier at barnet har ingen mor fordi moren ikke får tillatelse å bo i Jerusalem og at de må reise til en palestinsk by for å besøke henne. Mannen mener at jødene behandler palestinerne like ille som tyskere behandlet jødene under krigen. Rimehaug (2015) understreker at det er vanskelig å finne noe i historien som kan sammenlignes med den planmessige og metodiske utryddelsen av det jødiske folket. Han sier at årsaken til etableringen av den jødiske staten i 1948 var fordi jødene trengte et område der de kunne føle på trygghet uten å bli forfulgt. På den tiden var det mange som mente at Israel var Guds lovede land til jødene. I dag er det mange kristne som deler dette synet. FN ville dele Palestina i to stater, en arabisk og en jødisk i 1948. De sionistiske lederne sa ja til denne delingsplanen, mens palestinerne og alle arabiske land sa nei. De ville ikke godkjenne en jødisk stat i Midtøsten. Araberne angrep Israel i 1948 etter at FN hadde vedtatt en jødisk stat. Mot alle odds vant Israel. Rimehaug (2015) skriver at «nyere» israelske historikere har funnet ut at den israelske hæren rykket inn der palestinerne bodde etter krigen for å drive dem vekk fra det israelske området.

Etter seksdagers krigen i 1967 okkuperte Israel Palestina. Palestina har utviklet et godt utdanningssystem med blant annet flere universiteter, men foreldrene må selv betale for barna som går på universitet. Mange sliter med å skaffe disse pengene. De ungdommene som har fullført sin skolegang må skaffe seg jobb på Vestbredden og mange unge mennesker går arbeidsledige. Palestina er innegjerdet med en åtte meter høy mur. Denne høye muren, bygd i 2011, ble for meg et symbol om at palestinerne i dag er et «innesperret» folk omringet av et ytre stengsel som gir dem få muligheter.

Rimehaug (2015) skriver at både israelere og palestinere føler seg isolert og misforstått i verdenssamfunnet og de stoler ofte bare på sin egen dømmekraft. Nettopp derfor er det viktig at vi lytter til dem og prøver å forstå deres situasjon, istedenfor å komme med ferdige løsninger slik Trump nå har gjort. Jødene og araberne som levde i Palestina før 1948 levde stort sett fredelig side om side. Gustava Kielland har skrevet julesangen: «O, jul med din glede» i 1840. Mitt håp er at «kjærlighetens hellige bånd, som hun beskriver i teksten, skal knytte sammen og være med på å skape forsoning mellom disse to folkene i dette landet.

Gå til innlegget

MISJONSGLØDEN KOM FRA TYSKLAND

Publisert 16 dager siden - 70 visninger

I 2017 ble det feiret jubileum både for Martin Luther og for Det Norske Misjonsselskap. Reformasjonen startet i Tyskland og den påvirket også livet i Norge. Brødremenigheten til herrnhuterne i Tyskland har også gitt inspirasjon til misjonsaktivitet i Norge. Ekteparet Kielland brakte denne misjonsgløden videre i sitt daglige arbeid. Kronikken ble publisert i Dagen 27. desember 2017.

 

Herrnhuterne fra Tyskland var etterfølgerne etter Jan Hus og de hadde et stort misjonsengasjement. De er kjent for å ha en sterk Jesus sentrering i forkynnelsen sin, men noen mente de var pietister og hengehoder. I Oslo var det en brødremenighet som var inspirert av herrnhuterne. I studietiden ble prestestudenten Gabriel Kirsebom Kielland, født 1796, oppmerksom på noen bøker om herrnhuterne, og han ble medlem av brødremenigheten. Brødrevennene kom ofte fra kondisjonerte kretser, men helst enkeltvis. I denne menigheten fikk han et radikalt møte med Jesus som sin frelser.  Misjonsengasjementet smittet over på Gabriel.

Gustava, født Blom, giftet seg med prestestudenten Gabriel Kirsebom Kielland da hun var 24 år gammel. I boken: «Erindringer fra mitt liv» utgitt i 1996 skriver Gustava at Gabriel inspirerte henne til å lese i Bibelen, og det endte med at hun fikk et kristent livssyn. Inspirasjonen fra herrnhuterne preget dem da Gabriel startet opp i sin prestetjeneste på Finnøy i Ryfylke. Denne tiden var preget av store samfunnsomveltninger etter den franske revolusjonen og napoleonskrigene. Opplysningstiden preget tankegangen til mange, med en mer markant vektlegging på det enkelte individet, uavhengig av klassetilhørighet. Samfunnet var også preget av en ny teknisk og vitenskapelig utvikling. Bykvinna Gustava brukte lang tid å tilpasse seg livet på prestegården på Finnøy. Finnøybuene var staute og selvsikre av natur, og dette førte til flere feider mellom presten og allmuen.  

Gabriel startet opp med husmøtet på søndagskvelden for folket på gården, og etter hvert kom det flere til fra bygda. På disse samlingene var det også mulighet til «å gi en skjerv til misjonen». Kreativiteten var stor for å samle inn misjonsoffer. Noen hadde en misjonssau og andre en misjonsåker. Pengene ble sendt til utenlandske misjonsselskaper. Disse samlingene var i strid med konventikkelplakaten fordi presten samlet bygdefolket utenom sitt daglige virke. Han mottok brev fra biskopen om at disse samlingene måtte avsluttes umiddelbart og flere kollegaer mente at han fòr med vranglære. Dette må ha ført til at Gustava kom i anfektelse og tvil om mannens lære. Likevel fortsatte han med disse samlingene. Gustava fikk ansvaret for å ha samtaler med de mange kvinnene fra bygda, som trengte sjelesorg. Gustava så på seg selv som en søsterlig venninne. Disse oppgaven må ha gitt henne mer gudsinnsikt og selvtillit slik at hun kunne stå på egne bein i et slikt arbeid.

I 2017 blir det feiret at det er 175 år siden Det Norske Misjonsselskapet (NMS) ble opprettet i Stavanger. Det fortelles at de svermeriske brødrevennene og de praktiske haugianerne var sentrale ved etableringen av denne organisasjonen. Gabriel Kielland var med på å stifte dette misjonsselskapet. Gustava var med på å etablere misjonsforeningsbevegelsen, den første og største folkelige kvinnebevegelser i Norge. Antallet misjonsforeninger tidoblet seg over 30 år. De første misjonsforeningsdamene måtte tåle både spott og spe, og noen ble spyttet på, på veien til misjonsforeningen. Kvinnene bar med seg rokkene sine til møtet i misjonsforeningen. NMS gav kvinnene stemmerett i 1904 og det var 9 år før kvinnene fikk stemmerett i Norge. Dette arbeidet ble en viktig økonomiske bærebjelke i NMS, og misjonsforeningene drev med nyskapende arbeidsformer. Mange kvinner tok lederansvar i foreningene.  

Ekteparet Kielland, hentet sin inspirasjon fra herrnhuternes tro og misjonsvirke, og denne arven førte til mer misjonsaktivitet på ulike arenaer i Norge. Gustava er kjent for å ha forfattet en av Norges mest benyttede julesang: «O, jul med din glede». Hun valgte en melodi i marsjfart, slik at barna og de voksne virkelig får svingt seg til sangen. Motivasjonen hennes for å skrive denne sangteksten var at hun ville invitere til juletrefest i bygda. Hun skrev i sangteksten om «kjærlighetens hellige bånd» som skal knytte mennesker i sammen både rundt juletreet og i livet for øvrig.  Gustava Kielland hadde særskilte personlige evner og anlegg som hun brukte i sitt arbeid. Hun hadde syn for å bruke de skjulte strømninger i tiden til å skape bærekraftige og godt organiserte samværsformer for folket i Norge.     

 

 

 

 

Gå til innlegget

O JUL MED DIN GLEDE

Publisert rundt 1 måned siden - 232 visninger

På min pilgrimstur mellom Nazareth til Betlehem sang vi julesanger og sov under stjernehimmelen. Palestina var noe preget av fattigdom, men vi fikk mange og gode opplevelser på vår vandring på Vestbredden. Gustava Kielland ville ikke bare glede barna med et juletre, hun ville også gi dem en ny julesang i marsjakt. Hennes hensikt var at barna og de voksne skulle glede seg sammen på juletrefester og i hjemmene i jula.

I begynnelsen av november gikk jeg sammen med 30 andre turgåere fra Norge en vandretur fra Nazareth til Betlehem. Vi sang julesanger og overnattet under stjernehimmelen i Judeaørkenen, like utenfor Betlehem. Julesangene, juletreet og juletrefestene har vært og er en sentral del av vår julefeiring. Hvor finner vi noe opphavet til disse juletradisjonene? Gustava Kielland, prestekone på Finnøy og i Lyngdal i første halvdel av 1800-tallet, er en av de første i Norge som beskriver sitt juletre i sine egne erindringer. Gustava ville overraske sine barn med juletre i prestegården i Lyngdal. Hun fikk idéen fra sin bror som bodde i Danmark. Hun beskriver juletreet sitt på følgende måte:

Juletreet var tett besatt med hjemmestøpte lys, bestrødd med store gule og hvite evighetsblomster fra hagen, pyntet med silkebånd og perler for mine pikedager og med søster Saras fine, lange og brede silkebånd, behengt med epler, guirlander av rosiner som var tredd på en tråd og mandler i papirnett, og forsynt med simple hjemmelagede gaver- det fantes sjelden andre (Kielland, 1996, s. 214).

Gustava ville ikke bare glede barna med et juletre pyntet med småting som hun hadde for hånden, hun ville også gi dem en ny julesang. I den anledning skrev hun sangen: «O jul med din glede» og melodien var i marsjfart slik at barna og de voksne virkelig får svingt seg til sangen. Bruaset (2009) sier at sangen stod første gang på trykk i 1880 årene og at den først kom inn i sangbøkene tidlig på 1900-tallet. Gustava døde i 1887, og fikk aldri oppleve at denne sangen ble et kjært folkeeie. Bruaset (2009) understreker at mange opplevde at denne sangen brøt med de mer høytidelige julesalmene og at den ble sunget på juletrefestene når barna og de konservative voksne hadde blitt varme i trøya. Gustava organiserte og inviterte til juletrefest i Lyngdal der denne sangen ble et kjært innslag.

Hvem var så denne Gustava Kielland? Hun var først og fremst kjent som pioneren som startet opp den første misjonsforeningen i Norge i 1844, og antallet misjonsforeninger tidoblet seg gjennom 30 år i Norge. I boken: «Erindringer fra mitt liv» forteller hun at hun ble født på Kongsberg i temmelig trange kår. Da hun var 6 år flyttet familien til Stavanger som var et lite «Sibir» på den tiden. Faren avanserte til tollkasserer og han var musikalsk. Gustava lærte seg raskt å spille piano og det var mye musikk og glede i huset deres.  Faren hennes kom han hjem i pausene på jobben for å spise og spille lystig pianomusikk. Moren og Gustava danset til musikken. De deltok også i et musikalsk selskap for de kondisjonerte, lokalisert på Kongsgård, med levende musikk og dans. Kanskje det var dette som inspirerte Gustava til å skrive sin lystige julesang for barn med bevegelser til?

Hun giftet seg med prestestudenten Gabriel Kirsebom Kielland fra Stavanger og han var i studietiden blitt med i en brødremenighet inspirert av herrnhuterne i Oslo. Herrnhuterne fra Tyskland var etterfølgerne etter Jan Hus og de var en gren av husittene. Noen betraktet herrnhuterne som pietister og hengehoder. Denne menigheten hadde et brennende misjonsengasjement. Det endte med at Gustava ble med i dette fellesskapet. Gabriel startet opp som prest på Finnøy i Ryfylke og Gustava brukte lang tid å tilpasse seg livet på prestegården. Finnøybuene var staute og selvsikre av natur og dette førte til flere feider mellom presten og allmuen. Gabriel startet opp med husmøtet på søndagskvelden for folket på gården og etter hvert kom det flere til fra bygda. På disse samlingene var det også mulighet å gi penger til misjonsformål. Disse samlingene var i strid med konventikkelplakaten fordi presten samlet bygdefolket utenom sitt daglige virke. Han mottok brev fra biskopen om at disse samlingene måtte avsluttes umiddelbart. Likevel så fortsatte han, og Gustava fikk ansvaret for å ha samtaler med kvinnene på bygda som trengte en veileder og samtalepartner. Opplysningstiden la en sterkere vektlegging på individets selvstendige rolle uten hensyn til klassetilhørighet. Gustava hadde særskilte personlige evner og anlegg og hadde syn for å bruke de skjulte strømninger i tiden til å skape bærekraftige og godt organiserte samværsformer.  

I år blir det feiret både Lutherjubileum og at det er 175 år siden Det Norske Misjonsselskapet (NMS) ble opprettet i Stavanger. Det fortelles at de svermeriske brødrevennene og de praktiske haugianerne var sentrale ved etableringen av NMS. Gabriel Kielland var med på å stifte dette misjonsselskapet og Gustava var med på å stifte misjonsforeningsbevegelsen, den første og største folkelige kvinnebevegelser i Norge. NMS gav kvinnene stemmerett i 1904, og det var 9 år før kvinnene fikk stemmerett i Norge.

På min vandring inn mot Betlehem møtte vi på noen gjetere med sin geiteflokk i det skrinne landskapet. Den ene gjeteren spilte på ei lita fløyte for å samle flokken sin. Mon tro om det var slik også da gjeterne fikk møte englene på Betlehemsmarkene. De fikk høre englesangen under stjernehimmelen og gikk inn mot Betlehem for å finne Jesubarnet englene hadde sunget om.

Det ble en stor overgang for meg å komme hjem fra Palestina til julepyntede kjøpesentre med mennesker som haster av sted med mange handleposer og med støyende julemusikk i bakgrunnen. På TV-en og nettet blir vi bombardert med mange og ulike julegavetips. Palestina var noe preget av fattigdom, likevel traff vi mange hyggelige og gjestfrie palestinere på vår vandring gjennom Vestbredden.  Gustava oppfordret menneskene til å komme sammen i hjemmene og til juletrefest i jula. Kanskje det å endre fokuset fra alle de materielle godene vi kan anskaffe oss, til å skape de gode opplevelsene sammen med andre, kan føre til: «O jul med din glede og barnlige lyst»?

 

 

Gå til innlegget

NÅR KONFLIKTEN RAMMER OG LAMMER

Publisert 7 måneder siden - 243 visninger

Det beste i en konfliktsituasjon er at den blir løst å på lavest mulig nivå der de berørte parter selv forsøker å komme til enighet. Det er imidlertid ikke alltid mulig å få løst kompliserte og komplekse konflikter på den måten.

Stadig vekk kommer det opp mediesaker angående overgrep og maktmisbruk innen kristne menigheter og organisasjoner i Norge. Et spørsmål blir hvordan man kan håndtere slike saker. Trivsel, åpenhet, tillit og respekt kan være gode utgangspunkter for å skape gode organisasjonskulturer i ulike turbulente situasjoner.

 

Lojale medarbeidere vil ofte være et gode for både lederen og organisasjonen. Likevel må ikke denne lojaliteten bli viktigere enn å få fram sannheten i en sak. En følge kan være at medarbeiderne ikke våger å gi beskjed om løgn, maktmisbruk og uredelighet i organisasjonen. I en slik organisasjonskultur kan medarbeidere overse lederens manglende karakterbrister, fordi lojaliteten blir viktigst.

 

Ser medarbeiderne

Hvordan forholder man seg til historier om ungdommer som er blitt seksuelt misbrukt av en ungdomsleder i menigheten eller om misjonæren som måtte reise hjem på grunn av en konflikt? Manglende åpenhet i slike saker kan føre til fremmedgjorte medarbeidere som vil slite med å få en identitetsfølelse med organisasjonen.


En grunnleggende oppgave for lederen er at vedkommende ser sine medarbeidere, er nær dem og tør å komme med gode og konstruktive tilbakemeldinger på deres innsats. Det er avgjørende at medarbeiderne føler seg verdsatt og på den måten vil de også bli i stand til å yte en større innsats i organisasjonen.

 

Det beste i en konfliktsituasjon er at konflikten blir løst på lavest mulig nivå der de berørte parter selv forsøker å komme til enighet. Det er likevel ikke alltid mulig å få løst mer kompliserte og komplekse konflikter på denne måten. En utrygg leder vil for eksempel ha vanskeligheter med å ta opp slik uenighet og kritikk i en organisasjon. En trygg leder vil derimot velge å ta opp konflikter i organisasjonen på en konstruktiv måte og alle berørte parter i saken blir hørt og tatt på alvor. 

 

God friksjon

I en slik organisasjon vil uenigheten og kritikken skape kreativitet som gir positiv energi, og denne energien vil berike og videreutvikle organisasjonen. Kreativitet er mange ganger et resultat av friksjon, og mange opplever at de gjør en bedre jobb når det eksisterer spenninger i organisasjonen (Gulbrandsen, 2002).

 

Alle organisasjoner trenger dyktige ledere som gir sine medarbeidere tillit og respekt. Noen ledere kan bli for opptatt av å posisjonere seg selv og sine egne oppfattelser i for eksempel ulike tolkninger av tekster i Bibelen. Medarbeiderne kan da oppleve en form for maktmisbruk. Dette kan resultere i ulike hersketeknikker som igjen fører til at medarbeiderne ikke får tilgang på viktig informasjon og ikke involveres i ulike arbeidsprosesser i organisasjonen.

 

Felles oppfatning
En ungdom skrev følgende: «Vi møter mange utfordrende problemer i dagens arbeidsliv og da er det viktig at man jobber med noen som håndterer motgang med en avslappet og leken holdning». Denne ungdommen var opptatt at man må tørre å ta de ulike utfordringene man møter på i en organisasjon. For det andre så formidler hun et ønske om å være en del av en organisasjon som har en felles oppfatning av håndtering av utfordringer.

 

Å møte motstand på «en avslappet og leken måte» kan føre til at konflikter oppstår i arbeidsprosessen. Likevel vil denne framgangsmåten frigjøre energi og arbeidsglede hos de involverte. Innovasjon og god verdiskapning for hele organisasjonen kan bli resultatet av en slik prosess. Forutsetningen er god trivsel i organisasjonen med trygge ledere der det å gjøre feil er akseptert.

 

En organisasjonskultur som ikke vil legge til rette for at medarbeideren kan få fortelle de såre og kompliserte historiene, kan fort skape et feil bilde av levd liv. En sunn organisasjonskultur tar ansvar for hele mennesket og da må også disse historiene opp på bordet.

 

På den måten kan man ta vare på medarbeiderne og en «vi-følelse» kan oppstå der alle drar i samme retning mot et felles mål. Jeg er sikker på at dette er mulig i dagens kristen-Norge!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Sigurd Eikaas kommenterte på
Et gudsbilde og et perspektiv på forsoningen.
rundt 1 time siden / 216 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Et gudsbilde og et perspektiv på forsoningen.
rundt 1 time siden / 216 visninger
Stefan Hallman kommenterte på
Hit, men ikke lengre
rundt 1 time siden / 861 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 1 time siden / 1592 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 1592 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 1592 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Kirken, menneskerettigheter og dogmer
rundt 3 timer siden / 3334 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 3 timer siden / 1592 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 3 timer siden / 1571 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 3 timer siden / 2127 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 3 timer siden / 1592 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 3 timer siden / 1592 visninger
Les flere