Rune Berglund Steen

Alder: 44
  RSS

Om Rune

Leder, tidligere kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter.

Følgere

Med Australia som inspirasjon?

Publisert 9 dager siden - 120 visninger

Australia bør ikke være en inspirasjonskilde, men et skrekkeksempel på den harde vendingen mot mennesker på flukt.

Aftenpostens Therese Sollien framholder 22. august Australias asylpolitikk som den dypest sett mest humane, og en mulig vei framover for Europa i møte med flyktninger og migranter. Det er snakk om en modell hvor både voksne og barn sitter endeløst i interneringsleirer med svært dårlige forhold, og påviselig tar betydelig skade av dette.

To ansikter. 

Retorikken som brukes for å fremme en slik politikk har gjerne to ansikter. I Solliens kronikk finner man bare de humant orienterte argumentene, nemlig hensynet til å motvirke menneskesmuglingen og de mange dødsfallene til sjøs.

Her sies det derimot ingenting om den fremmedfiendtlige retorikken som hele tiden har ledsaget den australske politikken, som tidligere statsminister Tony Abbots advarsler om en «fredelig invasjon». Eller som nåværende statsminister Turnbull har sagt: «Hvis du kommer til Australia med båt, kan du være den beste personen i verden, til og med et geni som har mottatt Nobelprisen, men vi vil uansett ikke slippe deg inn.» Det er humanismen sin, det.

Samtidig som man noen ganger hevder å behandle flyktninger elendig for deres eget beste, er man andre ganger tydelig på at man betrakter dem mer eller mindre som en fiende. Hvis man ønsker å teste ut hvilken retorikk som er mest oppriktig, er det bare å se på hvordan flyktningene faktisk behandles i disse leirene. Humant er det ikke.

Skremme mennesker. 

Sollien skriver og at hvis Europa skal følge Australias ledelse, må det likevel være med «noe ganske annet enn de uverdige forholdene i Stillehavet». Problemet er at brutaliteten er en del av systemet. Det handler om å skremme mennesker unna. Det er derfor Amnesty International har beskrevet Australias svært harde behandling av mennesker på flukt som «tilsiktet».

Å framholde at en europeisk utgave ville være vesentlig bedre, er derfor trolig naivt. For et Europa med lange grenser er det selvsagt langt mer komplisert å gjennomføre et slikt opplegg enn det er for Australia, og kan vanskelig gjøres med mindre brutalitet. Man kan også se hen til den elendige situasjonen i flyktningleirene på greske øyer. Lite tyder på at Europa har så mye mer humanitet på lager nå om dagen enn Australia.

Humaniteten kveles. 

Sagt annerledes: En vesentlig del av grunnlaget for den australske modellen er viljen til å behandle medmennesker skånselsløst. I virkelighetens verden kveles humaniteten i det øyeblikket man godtar at mennesker skal sperres inne i årevis, om det så skulle være under litt bedre forhold enn i noen av de verste interneringsleirene på jord.

Det er ingen tvil om at det internasjonale flyktningsystemet er i krise. Enhver reell løsning som har fokus på flyktningene, forutsetter imidlertid mer solidaritet, ikke mindre. Det er ikke som et tegn på humanitet, men i fravær av en dypere solidaritet, at slike ekstreme løsninger kan være i ferd med å tvinge seg fram.

Trykket i Vårt Land 10. september 2018.

Gå til innlegget

Merkelig rehabilitering ­­av Jimmie Åkesson

Publisert 3 måneder siden - 690 visninger

Et parti med åpent nynazistiske røtter som delvis rensker opp imagen – er dette noe man bør være på vakt overfor, eller glatte veien for?

‘Det er balsam for sjelen å lytte til Jimmie ­Åkesson’, ifølge Frank Rossavik. ­(Aftenposten, 21. juni). Det er nesten så jeg spør meg om han har skrevet den selv.

Jimmie Åkesson ble altså med i ­Sverigedemokraterna den gang ­partiet var mer åpent ekstremt. Flere ­medlemmer gikk blant annet i uniform. Det var det partiet som tiltrakk ham. Senere har han gjort det flere høyreekstreme og høyreradikale partier har gjort i ulike land, da de innså at det ikke er noen framtid i uniformer og åpenlys rasisme, nemlig rensket opp fasaden på det mer ekstreme partiet han selv ble med i.

I overkant dristig. 

Det Rossavik oppfatter som balsam for sjelen, er altså den PR-messige «makeoveren» som Åkesson har valgt å profilere partiet sitt med. Hva som er partiets egentlige kjerne per i dag, akkurat hvor langt til ytre høyre de faktisk er – det mest ­moderate man kan si, er at man bør være varsom med å konkludere. Å oppsummere Åkesson som «ærlig og ­redelig» framstår som i overkant dristig.

Åkesson ser muslimske ­innvandrere som vårt «största utländska hot ­sedan andra världskriget». Jeg tror ­heller ikke at dette skal regnes som en ­veldig ­positiv uttalelse om homofile: «Jag tror för övrigt att det är viktigt att betona just detta, att de flesta homosexuella inte är som de smaklösa figurerna i Prideparaden.» Tvert om framstår det som at det er ganske åpent for ­rasistiske og homofobe holdninger i partiet, så lenge man passer på hva man sier høyt.

Nestleder Bjørn Söder har for ­øvrig gjort det klart gjennom lengre tid, ikke bare nå nylig, at han ikke anser at ­samer eller jøder kan være svenske. Han uttalte tilsvarende i 2014. Dette strider ikke imot partiets profil, men utgjør en del av kjernen.

En hundefløyte. 

Jeg er usikker på om denne retorikken kan sammenlignes med en hundefløyte, siden ­uttalelsen er tydelig nok i seg selv – dette er en lyd alle kan høre, og som alle burde skjønne. Samtidig er det en lyd som ­eksempelvis jødehatere vil høre litt ­bedre enn oss andre. ­Söder er ­heller ikke et «rart ­element» i ­partiet, men ­Åkessons kampfelle gjennom tjue år.

For å si det slik: Et parti med åpent nynazistiske røtter som delvis ­rensker opp imagen, men stadig snakker i ­samme retning som gamle ­holdninger – er dette noe man bør være på vakt overfor, eller glatte veien for? Litt for mange har gjort det siste opp ­gjennom årene.

Jeg håper å våkne til en mer skjerpet Rossavik neste gang.

Trykket i Vårt Land 5. juli 2018. 

Gå til innlegget

All makt i denne sal

Publisert 7 måneder siden - 299 visninger

Politikken blir ikke bedre av å samles på få hender. Aller minst i krisesituasjoner.

Regjeringen har bestemt seg for å opprette et offentlig utvalg «som skal se på om regjeringen bør ha mulighet til å supplere eller gjøre unntak fra lovgivning, og til midlertidig å suspendere eller modifisere ellers lovpålagte rettigheter i ekstraordinære situasjoner».

Mens regjeringen per i dag har mulighet til å gi bestemmelser «av lovgivningsmessig karakter» «ved krig, krigsfare eller når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare», ønsker regjeringen å utrede en nokså kraftig utvidelse av denne adgangen. Regjeringen har vist til det forholdsvis høye antallet asylsøkere høsten 2015 som et eksempel på en slik «ekstraordinær situasjon», i likhet med «naturkatastrofer, ulykker, pandemier og sammenbrudd i infrastruktur».


Langt inne. «Det skal sitje langt inne for eit liberalt demokrati å la regjeringa handle på fullmakt frå parlamentet», skriver statssekretær i Justis- og beredsskapsdepartementet Sveinung Rotevatn i Dagbladet.

Ja, det er akkurat hva det skal. Det sitter imidlertid ikke så langt inne hvis man mener at «flyktningkrisen» i 2015 nådde terskelen. At de ansatte i utlendingsforvaltningen hadde en krevende periode på jobb, eller at noen kommuner slet med å gi skoletilbudet i tide, bør ikke være nok til at man anser at denne terskelen ble nådd – desto mye mindre når jobben som skulle gjøres, stort sett ble gjort.

Det blir også paradoksalt hvis den norske regjeringen skal få særskilte fullmakter for å håndtere en situasjon av et betraktelig mindre omfang enn regjeringer lengre sør i Europa stadig må håndtere, uten slike fullmakter.

Det manglet helt klart god, politisk ledelse den høsten. Kaoset rundt ankomstregistreringen på Tøyen var et eksempel på dette. Politiet var ikke i stand til, og viste sviktende vilje til, å ta imot sårbare flyktninger på en god måte.


Beredskapshjemler. For å bedre denne situasjonen var det imidlertid ikke behov for utvidede beredskapshjemler for regjeringen. Alt man trengte, var at regjeringen gjorde jobben sin bedre, og brukte den makten den allerede besatt til å sørge for tilstrekkelige ressurser, og ikke minst gode retningslinjer for hvordan man skulle møte mennesker i en desperat situasjon.

Man løser ikke slike kriser ved å gjøre sjenerøse unntak fra standarder for medmenneskelighet, eller for den saks skyld standarder for god ledelse. Man løser dem ved å sørge for en bedre reell beredskap, og bedre håndtering når krisen inntrer.

Regjeringen demonstrerte generelt ikke det klarsyn som skulle tilsi utvidede fullmakter i slike situasjoner. Viljen til å «utfordre» – bryte – menneskerettene, spesielt i den elendige behandlingen av asylsøkerne som kom over Storskog, eksemplifiserte dette tydelig. Problemet var ikke at regjeringen hadde for lite makt, men at Stortinget ikke brukte sin makt til å holde mer igjen.


Potensial for misbruk. Mer generelt er det klart at potensialet for misbruk av slike hjemler er betydelig. Straks man innfører slike hjemler, risikerer man at en regjering vil innføre mer dramatiske tiltak i praksis enn de mer moderate eksemplene de bruker når de ønsker hjemlene innført (som muligheten for å gjøre unntak fra rettigheter som skoletilbud fra dag én).

Som hovedregel får man ikke bedre politikk av å samle mer makt hos noen få personer. Det er ikke minst i krisesituasjoner, hvor det skal fattes beslutninger med dramatisk betydning for mange mennesker, at vi må forsikre oss om at makten utøves på en god og demokratisk måte.

Så får vi bare håpe at samfunnets beredskap mot en regjering som ønsker å utfordre grunnleggende maktfordelingsprinsipper, er god nok.

Gå til innlegget

I Listhaugs drakt

Publisert 8 måneder siden - 307 visninger

Det siste dette samfunnet trenger, er at politikken blir et karneval hvor stadig flere vil kle seg ut som Sylvi Listhaug.

For noen dager siden ­uttalte innvandrings­politisk talsperson i ­Arbeiderpartiet, Masud Gharahkhani, til ABC Nyheter at «verken Sylvi Listhaug eller SV er interessante» når Ap skal utvikle sin nye innvandringspolitikk (26. januar). Det spørs.

Hele forarbeidet. Tvert om ser det ut som om Frp og Sylvi Listhaug har gjort hele forarbeidet. Se bare på Gharahkhanis litt snodige påstand om at «Arbeiderpartiets viktigste ­merkevare er trygghet.» Hadde han med dette ment trygghet for mennesket på flukt, ville det utvilsomt ha skilt seg fra Frp. Det han mener, er imidlertid det som var en gjenganger fra Listhaug ­under valgkampen: «Stem trygt. Stem Frp». Det er nesten så Listhaug bør kreve betalt av Ap for ­kommunikasjonsrådgivningen.

Samtidig er dette noe av det mest problematiske ved Listhaugs retorikk: det noen ­ganger underforståtte, andre ganger overtydelige budskapet om at innvandrere og flyktninger bringer med seg fare. Jeg hadde ikke ventet å gjenfinne dette bud­skapet i så tydelig form hos Ap. Tvert om: Jeg hadde håpet at Ap skulle være en skanse mot det.

Stråmannsargumentasjon. Gharahkhani stadfester det selvsagte i kronikken «Bor du i Norge, så skal du akseptere frihet, demokrati og likestilling» (VG, 29. januar). Det spørs om den stråmann finnes som egentlig er uenig i dette. Dette speiler også Listhaugs retorikk, hvor majoritetens positive verdier kontinuerlig settes i relieff mot trøbbelet med minoritetene. Det virker nå som om også Ap og Gharahkhani tenker at denne negativt ladede retorikken om innvandrere og flyktninger er hvordan man best vinner velgernes tillit. Det er i så fall trist.

Dette er dermed ikke kronikken som sier til norske arbeidsgivere at de må legge fordommer til side, og ta i et tak for å få ­syriske krigsflyktninger i ­arbeid. En slik kronikk hadde bygd ­landet. Dette er i stedet kronikken som bygger opp under de negative forestillingene som gjør at deler av næringslivet stenger folk ute.

Betydelige modifikasjoner. At dagens asylpolitikk ­«belønner de som har mest ressurser til å flykte», er en sannhet med betydelige modifikasjoner. Jeg spør meg om Gharahkhani noen gang har vært i en flyktningleir hvor folk selger unna de siste tingene av verdi for å skaffe midler til reisen videre, eller om han har møtt ungdommer fra Afghanistan som har brukt ett eller to år på å jobbe seg langsomt til håpet om norsk trygghet.

Han hevder videre at ­systemet favoriserer menn. Det er ofte slik at mennene foretar den ­krevende flukten først, med håp om å ­hente familien ­etterpå. En ­rekke innstramninger av familie­gjenforeningsreglene har gjort dette stadig vanskeligere. Kan vi nå vente at Ap vil gjøre det ­lettere å redde ektefelle og barn til trygghet i Norge?

Massiv flyktningleir. Eller ­tenker de seg snarere et system hvor hele familien kan tilbringe livet i en massiv flyktningleir et sted lenger sør på kloden?

Ja, vi trenger et bedre globalt system for å beskytte ­mennesker på flukt. Da trengs imidlertid ­visjoner med et tilsnitt litt mer i Nansens ånd, og litt mindre i parti­strategenes. Mest av alt ­akkurat nå savner jeg et sosialdemokratisk parti som skryter av sin humanitet, ikke sin strenghet.

Innlegget er også publisert i VG.

Rune Berglund 
Steen

Leder, Antirasistisk Senter

Gå til innlegget

Med ensidigheten som varemerke

Publisert 12 måneder siden - 185 visninger

Sylvi Listhaugs oppgjør med rasistisk hets kom sent, men kom det godt?

I SIN TALE på regjeringens integreringskonferanse tok statsråd Sylvi Listhaug et oppgjør med rasistisk hets og sjikane (talen er gjengitt som kronikk i Vårt Land 30. september).

Isolert sett var det hun sa om hetsen mot samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn tydelig og godt. Det er akkurat slik en statsråd bør uttale seg, og jeg håper at det vil ha en positiv effekt.


Når hun gjør noe bra. Hvis man ser denne talen isolert – virkelig helt isolert – forstår jeg derfor de som mener at Listhaug fortjener anerkjennelse for den. På et vis virker det riktig at de av oss som ofte kritiserer statsrådens retorikk og tilnærming, også anerkjenner det når hun gjør noe bra.

På et annet nivå skulle det bare mangle at en ansvarlig statsråd tar et slikt oppgjør. De som har hetset, ikke minst på Facebook-sider som er opprettet til hennes ære, har holdt på lenge. Et slikt oppgjør har tvunget seg fram langsomt. Man kan også se det slik: De av hennes tilhengere som har valgt å sjikanere, måtte gå riktig langt før hun tok mer skikkelig affære.

Og så er det altså slik at integrering er jobben hennes, og det burde så mye mindre til før en statsråd med dette ansvarsfeltet, tar et oppgjør som dette. Når man gir anerkjennelse for at hun holdt en tale hvor hun sa det opplagte, kan jeg heller ikke oppleve annet enn at man legger terskelen litt lavt. Ingen andre statsråder som har hatt det samme politiske ansvaret, ville ha fått lovord for å si slikt som dette.


Det finnes en kontekst. Disse avsnittene i talen eksisterer heller ikke i et vakuum. Det finnes en kontekst, og den konteksten er snart to års innsats som integreringsminister med å dyrke problemfokus, polarisering, engstelse og stempling av meningsmotstandere.

Den konteksten er en valgkamp hvor en underliggende essens i det Listhaug kommuniserte, var «Stem trygt. Stem Frp», slik hun oppsummerte det i en Facebook-post.

Det er denne engstelsen Listhaugs retorikk spesialiserer seg på, formidlet gjennom et stort sett ensidig fokus på negative forhold knyttet til minoritetsbefolkningen, og en retorikk som vedvarende tar utgangspunkt i negative scenarioer.

For ordens skyld: Jeg sier ikke at man ikke skal snakke om problemer. Det er enhver politikers oppgave. Det er en nødvendighet. Men jeg sier at man bør snakke om noe annet også; det bør simpelthen være en viss balanse og en viss helhet, ikke minst fordi et vedvarende negativt fokus kan bidra til å forverre problemene man angivelig søker å bøte på.


Grunn til tvil. Jeg har selvsagt ingen grunn til å betvile at Listhaug mener det hun sa. Derimot har jeg grunn til å betvile at hun som ansvarlig statsråd vil endre tilnærmingen og retorikken, selv om hun åpenbart ser hva retorikken hennes er med på å skape. Tvert om er hun tydelig i talen på at hennes tilnærming vil bli stående. Da er vi i praksis mer eller mindre like langt.

Det er også snakk om en statsråd som har utmerket seg med sin negative retorikk mot meningsmotstandere som ønsker en mer liberal og human politikk, hvor kirken er «godhetstyranner», kritikere er et «hylekor» og en partileder som står på en annen fløy i innvandringsdebatten, «slikker imamer oppetter ryggen».

Er det mulig at en politiker ikke forstår at retorikk som dette, bidrar til den polariserte samfunnsforståelsen som gir grobunn for den sjikanen hun her tok avstand fra?

Dette er ikke en retorikk som skaper respekt for meningsmotstandere. Det er en retorikk som forsøker å plukke fra hverandre den respekten andre skulle ha for Listhaugs meningsmotstandere. Det har en effekt.


Fortegnet bilde av meningsmotstandere. I den samme talen sa hun også slikt som dette: «Meningspolitiet mener at alle som har andre oppfatninger enn dem selv er rasister, fascister og nazister.» Selvsagt er dette «meningspolitiet» en stråmann, et fortegnet bilde av meningsmotstandere som skal gjøre det lettere å utdefinere dem.

Påstanden er også åpenbart feil. Ingen mener at alle som er uenige med dem i innvandringsdebatten, er nazister. For egen del mener jeg verken at Listhaug er rasist, fascist eller nazist – men jeg faller utvilsomt inn i kategorien «alle som har andre oppfatninger enn dem selv» i denne sammenhengen likevel.

Jeg er derfor bekymret for at denne talen kan være en litt ensom svale på himmelen – noe som kan brukes av hennes tilhengere, og henne selv, som et eksempel på at hun har tatt et oppgjør, men uten at hun trenger å endre den tilnærmingen hun selv har valgt.

Tvert om kan en tale av denne typen gi politisk ryggdekning til den negativistiske tilnærmingen hun ellers fremmer. Kanskje den også kan hjelpe henne til å beholde jobben.



(En lengre utgave av teksten ble første gang publisert på antirasistisk.no)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Tjene Gud og mammon
av
Vårt Land
rundt 4 timer siden / 824 visninger
0 kommentarer
Nådens evangelium
av
Petter Olsen
rundt 13 timer siden / 561 visninger
22 kommentarer
Vis kirkelig solidaritet!
av
Tron Hummelvoll
rundt 13 timer siden / 233 visninger
1 kommentarer
No treng vi anti-populistane
av
Emil André Erstad
rundt 13 timer siden / 1018 visninger
7 kommentarer
De unge enslige
av
Vårt Land
rundt 13 timer siden / 746 visninger
1 kommentarer
Skinne klart
av
Åste Dokka
rundt 22 timer siden / 640 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Dan Lyngmyr kommenterte på
No treng vi anti-populistane
6 minutter siden / 1018 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Digitale disipler
29 minutter siden / 187 visninger
Roald Øye kommenterte på
Oslo-avtalen er død; leve Oslo-prosessen
rundt 1 time siden / 1110 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Digitale disipler
rundt 1 time siden / 187 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 1 time siden / 561 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 1 time siden / 561 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 2 timer siden / 561 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 2 timer siden / 561 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 3 timer siden / 561 visninger
Trond Bollerud kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 3 timer siden / 1018 visninger
Trond Bollerud kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 3 timer siden / 1018 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 4 timer siden / 2535 visninger
Les flere