Rune Berglund Steen

Alder: 45
  RSS

Om Rune

Leder, tidligere kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter.

Følgere

Hva vet vi egentlig om rasisme i Norge?

Publisert 10 måneder siden

De siste årene har gitt oss mye viktig forskning om rasisme og diskriminering i Norge.

De siste årene har det kommet en rekke ­undersøkelser som sier noe om omfanget og arten av rasisme, fordommer og diskriminering i Norge knyttet til etnisitet og religion. Senest ut er Fafos rapport «Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge». Den har raskt også blitt en av de mest omdiskuterte.

Tror nordmenn på «rase-­hierarkier»? 

Funnet som har vakt mest oppsikt er, av åpenbare grunner, at «hver fjerde nordmann tenker at det finnes «menneskeraser», og at disse­ «rasene» kan rangeres etter ­intelligens». Det synes her å være snakk om eksplisitt støtte til en form for «rasehierarki» som selvsagt burde­ ryste i 2019.

Mot dette funnet har det blant annet vært innvendt at en ­undersøkelse gjennomført av European Social Survey i 2012 ga et helt annet resultat. Som svar på spørsmålet «Tror du at mennesker med en bestemt hudfarge eller etnisk tilhørighet er født mindre intelligente enn ­andre?», svarte kun tre prosent her til lands «ja» den gang. I ­undersøkelsen fra 2012 var Norge­ et av landene som kom best ut blant i alt 22 land, bare slått av Sverige.

Det er med andre ord et uvanlig gap mellom funnene i de to undersøkelsene som det fore-­løpig mangler en god forklaring på. En av undersøkelsene må nødvendigvis være feil – eller så er begge det.

Det er selvsagt lov å håpe at resultatet i Fafos rapport på et vis eller annet er oppblåst, men det virker dessverre forhastet å konkludere slik. En av grunnene er at Fafos funn ikke er isolert, men inngår i en helhet. Som det står i rapporten: «Denne raseforståelsen finner vi at samsvarer sterkt med syn på likestillingspolitikk og innvandring. Personer som tror at noen «menneskeraser» er smartere enn andre, oppgir at de har større aksept for og mindre vilje til å sanksjonere om etniske minoriteter utsettes for diskriminering. De tror også i større grad at innvandring er skadelig for landet.» Videre: «Personer som tror på rasehierarkier, mener tre ganger oftere at en person som er mørk i huden, ikke kan bli norsk, enn en som ikke tror på rasehierarkier.»

Rett og slett smartere

Påstanden man skulle ta stilling til, var formulert slik: «Jeg tror noen menneskeraser rett og slett er smartere enn andre». Noen har argumentert for at spørsmåls-formuleringen kan være ledende,­ blant annet fordi respondentene ikke gis annet valg enn å godta påstanden om at «raser» finnes. På den annen side er spørsmålet formulert så spisset som et uttrykk for «rasehierarkier», at varsellampene burde ha blinket rødt for respondentene – og likevel gjorde de ikke det. Respondentene skal også ha fått muligheten til å svare både «Vet ikke» og «Ingen mening», eksempelvis hvis de var ukomfortable med spørsmålsformuleringen.

Den voldsomme metodiske diskusjonen som dette funnet har vakt, minner meg om den kraftige diskusjonen om den undersøkelsen av holdninger blant muslimer som inngikk i Bushra Ishaqs bok fra 2017, Hvem snakker for oss? At undersøkelsen ­indikerte at muslimer statistisk sett har mer liberale holdninger og verdier enn mange på ­islamofob fløy åpenbart forventet, ble et funn det virket svært viktig for noen å sable ned. Det kan oppfattes som et beslektet fenomen at det for noen aktører tilsynelatende er viktig å avfeie et funn fra Fafo som indikerer at en del nordmenn har rasistiske holdninger.

Den metodiske debatten om slike undersøkelser er selvsagt nødvendig – jeg mener aldeles ikke å påstå noe annet. Spørsmålet er likevel om det er tilfeldig hvilke undersøkelser som vekker sterkest motstand, og om en del av den metodiske kritikken også har tendensiøse elementer.

20 prosentpoeng

At rasistiske fordommer ligger der, har det uansett aldri vært noen tvil om, ikke minst ut fra de etter hvert mange undersøkelsene som finnes, spesielt fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) og Fafo av arbeidsmarkedet, og fra HL-senteret av holdninger. Det kan eksempelvis være betydelig forskjell på mulighetene en person har til å få en jobb basert på navn, samtidig som dette varierer mellom utdannelsesnivå og etnisk bakgrunn.

En Fafo-rapport fra 2018 demonstrerer diskrimineringen tydelig: «… det er nær 20 prosentpoengs forskjell når det gjelder sannsynlighet for å bli innkalt til intervju om en er 40 år, har relevant utdanning og erfaring om en sammenligner søkere med majoritets- og minoritetsnavn. Forskjellene videreføres til hvem som har størst sannsynlighet for å få tilbud om jobb. Analysene viser at en majoritetssøker på 40 år med relevant bakgrunn og erfaring har 17 prosent sjanse, mot 7 prosent hvis vedkommende har synlig etnisk minoritetsbakgrunn.»

Hvis det finnes noe overraskende med tallet i den nyeste FAFO-undersøkelsen, er det dermed ikke at fordommene finnes, men at det kan dreie seg om en så bevisst stillingtagen til fordel for troen på «rasehierarkier».

Enda litt høyere

I sosiale medier har flere framhevet at blant personer som oppgir at de selv har innvandret, er andelen som uttaler seg bekreftende om «rasehierarkier» enda litt høyere. Rapporten sier ingenting om hvordan denne gruppen er sammensatt. Det er imidlertid greit å ha med seg at de tre største gruppene som har innvandret til Norge, er fra Polen, Litauen og Sverige. Polen og Litauen scorer generelt dårligere enn Norge på slike undersøkelser. Samtidig skal man selvsagt ikke se bort fra rasismen som finnes i andre nasjonalitetsgrupper, ikke minst overfor personer med afrikansk bakgrunn. Uansett er gruppen «innvandrere» så liten i denne undersøkelsen at feilmarginen er stor. Mens det var 4.235 deltakere med norsk majoritetsbakgrunn, var det kun 208 «innvandrere eller folk uten etnisk norsk bakgrunn».

Samtidig vet vi godt at disse fordommene ofte rammer hardt – på skolen, arbeidsmarkedet, boligmarkedet, utesteder, offentlige transportmidler, gata. For innsikt i hvordan dette fortoner seg for menneskene som rammes, gir vår rapport fra 2017 om rasisme som rammer barn og unge, mange sterke eksempler. Det er helt nødvendig å ha med seg dette – de faktiske opplevelsene som skjuler seg bak de mange tallene.

Ja, det kan kalles «islamofobi»

Et funn i Fafo-rapporten som derimot ingen har funnet grunn til å bestride, handler om frykten for muslimer: «Én av tre oppgir at de av og til blir redde om de må gå forbi en gruppe muslimske menn på gaten. Respondentene oppgir altså ikke bare en frykt for islam på et overordnet ideologisk nivå, men en konkret frykt for mennesker som framstår som muslimer, når de møter dem på gaten. Denne frykten for muslimer er den enkeltfaktoren som har klart størst forklaringskraft i analyser av holdninger til innvandring.»

Man ser blant annet at det er et tydelig samsvar mellom dem som er redde for muslimer på gatenivå, og de som svarer negativt på mer generelle spørsmål om innvandringens betydning for demokrati, ytringsfrihet, velferd og trygghet.

Dette går rett inn i en diskusjon som har pågått i det siste, nemlig hvilket begrep som er mest dekkende å bruke om fordommer mot muslimer. Mens «islamofobi» nok er det begrepet som har festet seg, bruker andre «muslimhat», mens HL-senteret i sin undersøkelse fra 2017 brukte «muslimfiendtlige holdninger». HL-senteret fant for øvrig at 34,1 prosent av befolkningen har «utpregede fordommer mot muslimer». For egen del mener jeg «muslimfiendtlige holdninger» kanskje er mest anvendelig, fordi det kan omfatte både frykt og hat; fokuset er på fiendtligheten som uansett blir konsekvensen.

Ny-autoritære stater

Samtidig gir Fafo-rapporten godt belegg for å bruke begrepet «islamofobi». Det konkrete eksempelet jeg alltid tenker på, er en artikkel Hege Storhaug skrev i fjor om hvor trygg hun føler seg i de ny-autoritære statene, som Ungarn og Polen. I Polen fant hun «et lykkelig folk» og «ikke en eneste korankloss». «De vil selvsagt ikke ha Merkels migranter innover sine grenser. De ser jo terroren og utryggheten – og islams fremmarsj – hos oss, sier de rett ut.» Den vonde frykten gjør at Storhaug lander her: «Fremtiden ligger i øst, i Visegrad-­landene. Der politisk ledelse setter fakta og fornuft, ikke følelser, i førersetet. Der omtanken er folket de er satt til å lede.»

Frykten for muslimer er med andre ord nok til at Storhaug har beveget seg inn i det autoritære – og for øvrig nok til at en del av respondentene i Fafos undersøkelse godtar mer diskriminering spesielt av kvinner i hijab enn av andre.

Støtte til politikk mot diskriminering. Det er et betydelig antall andre funn som fortjener oppmerksomhet. Et viktig funn er at 78 prosent av respondentene mener at myndighetene bør bruke ressurser på å hindre diskriminering, selv om uenigheten er stor om hvordan dette bør skje.

De fleste er også godt i stand til å gjenkjenne «hatprat». Mens 81 prosent eksempelvis mener at rasisme ikke bør være lov, er det derimot bare et mindretall som ønsker strafferettslige reaksjoner, som en bot. Samtidig er det verdt å huske at når disse sakene behandles i rettsapparatet, deltar også legfolk som meddommere. «Folk flest» er dermed med på å sørge for at de fleste av de sakene som har vært oppe, har medført en dom, med bøter som den primære straffereaksjonen.

Når flertallet i undersøkelsen ikke støtter bruk av bøter, spør jeg meg om det handler om en avstand til problemet det er snakk om, spesielt en avstand til konsekvensene som grove, hatefulle ytringer kan ha for dem som rammes. I en rettssal blir den avstanden kraftig redusert. Dermed blir resultatet også ­annerledes.

Positive funn

Man risikerer raskt å få et dystopisk bilde av holdningene i dette landet når man leser en del av forskningsrapportene som har kommet de siste årene. Jeg oppfatter det heller ikke som at det ligger særlig mye trøst i at funnene ofte er dårligere i andre land. Generelt er Norge blant landene som kommer best ut i komparative holdningsundersøkelser på tvers av Europa. Det endrer likevel ikke på at de fordommene som åpenbart finnes hos oss, får konsekvenser for mennesker hver dag, hos oss.

Det er her det likevel er viktig å ha med seg de regelmessige rapportene fra SSB, som år etter år gir positive funn, som en motbalanse som er egnet til å nyansere bildet: «Syv av ti er for eksempel enige i at innvandrere flest beriker det kulturelle livet i Norge.» Eller dette: «Bortsett fra en tilbakegang […] på sensommeren 2016, året etter den store flyktningstrømmen spesielt fra Syria, har det vært en utvikling av mer positive holdninger til at flyktninger får opphold i Norge.»

I Fafo-undersøkelsen gir det også mer håp, og igjen viktig balanse, å se på hvordan folk svarer på spørsmål om flyktninger. 90 prosent mener at Norge bør ta imot mennesker som flykter fra krig. Dette betyr også at mange av dem som har fordommer, likevel ikke er så preget av disse at de eksempelvis anser at grensene må stenges. Det er en påminnelse om at det er ulikt hvor dypt fordommene stikker. Man har personer som uten tvil besitter klart rasistiske holdninger. Samtidig har man en nokså stor gruppe personer som innehar fordommer som utvilsomt kan være skadelige for samfunnet og for menneskene som rammes av dem, men hvor bildet likevel ikke er entydig, og hvor man også kan håpe at det er en reell mulighet for positiv påvirkning.

Mer liberalt

69 prosent ­mener faktisk at vi burde ta imot mennesker som flykter fra fattigdom, noe som er dramatisk mer liberalt enn norsk asylpraksis per i dag. Samtidig som andre funn er egnet til å bekymre, viser dette hvordan man alltid trenger å balansere ulike statistikker, så man sitter igjen med en nyansert helhet som inkluderer både problemer og potensial.

Så er det en av vår tids største tragedier at samtidig som viljen til å hjelpe mennesker på flukt skulle være der, har Norge og Europa utviklet en asylpolitikk som nærmest må kunne betegnes som asylfiendtlig – dette mens flyktninger fra både krig og fattigdom kontinuerlig drukner i Middelhavet.


Første gang publisert i Agenda magasin.

Rune Berglund 
Steen

Leder i Antirasistisk Senter

Gå til innlegget

Stygt og trist fra Amundsen

Publisert rundt 1 år siden

Forslaget om å redusere barnetrygden for at det skal fødes færre barn med minoritetsbakgrunn, er å dele barn i ulike kategorier, som ønskede og uønskede, et slags A-lag og B-lag av barn, ut fra opprinnelse og etnisitet. Det er vanskelig ikke å oppfatte dette som rasistisk.

Det Amundsen i essens sier, er at han ikke vil ha for mange barn av en viss type med mørk hud, med muslimsk bakgrunn, osv. Både barna og deres foreldre forstår godt hva han mener.

Å begynne å skille ut noen barn som uønskede, og til og med et samfunnsproblem, er stygt. Vi vil alltid ha uenigheter i innvandringsdebatten, men noen former for retorikk og politikk bør man simpelthen holde seg for god for – i alle partier.

Det er nedslående at Amundsen nokså nylig var justisminister i dette landet, blant annet med ansvar for å beskytte minoriteter mot rasisme og diskriminering. Og det er nedslående at han tydeligvis opplever dette som godt stemmefiske.

Dette er selvsagt ikke første gang Amundsen kommer med uttalelser av denne typen. Jeg håper Amundsens tidligere sjef, statsminister Erna Solberg, som et minimum vil slå fast at alle barn som fødes i dette landet, er like mye ønsket. Og gjerne at enkelte tidligere statsråder ikke lenger er det

Gå til innlegget

Er «negerarbeid» rasistisk?

Publisert over 1 år siden

Byggmesteren reklamerer for at han gjør «ælt i neger­ærbe», og har illustrert slagordet med en billedlig framstilling av en afrikaner som er utpreget stereotypisk og rasistisk.

Norges institusjon for menneskerettigheter har i VG påpekt at uttrykket «negerarbeid» neppe er straffbart i seg selv. Samtidig kan det være viktig å tolke byggmesterens slagord sammen med tegningen han også har benyttet. Selv om ­uttrykket ­«n-arbeid» nok ikke er straffbart når det står for seg selv, må det vurderes om det stiller seg ­annerledes på bakgrunn av tegningen. Tegningen er hentet ut av en lang historie med rasistiske karikaturer av afrikanere, og er ærlig talt til og med en ganske ekstrem utgave av denne tradisjonen.

En mann har tidligere blitt dømt for uttalelsen: «Det er altfor mange negere, jeg hater negere». En annen har blitt dømt for å si «jævla neger» i en krangel på byen. N-ordet er ikke alene nok til å bli dømt, men sammen med andre elementer kan det være det.

Problemet med uttrykket «n-arbeid» er dobbelt – både bruken av n-ordet, som normalt regnes som ­nedsettende, og den faktiske betydningen av uttrykket, nemlig den ­typen slitsomt og uverdig arbeid som folk med afrikansk bakgrunn gjør eller kan gjøre. Derfor bør man styre unna.

Det sender et svært uheldig signal til minoritetsbefolkningen hvis majoritetsbefolkningen stadig skal forsyne seg fritt av det store, historiske forrådet av rasistiske uttrykk og framstillinger.

Gå til innlegget

Et retningsskifte for norsk asylpolitikk?

Publisert over 1 år siden

Så langt framstår forslagene fra Aps migrasjonsutvalg som en blanding av problematiske og uklare.

Det er ingen tvil om at asylsystemet opplever et betydelig press, ikke minst fra høyrepopulistisk hold. Krisen i 2015 viste at mange land mangler viljen til å møte mennesker på flukt med solidaritet. I stedet for at ankomsten av flyktninger mobiliserer til solidaritet, bruker politikere på ytre høyre fløy desperate og sårbare flyktninger for å mobilisere velgere til egne rekker. 

At Arbeiderpartiet forsøker å utmeisle en ny politikk som man håper skal kunne hjelpe flere flyktninger, kan derfor i utgangspunktet være positivt. Spørsmålet er hva de foreslåtte tiltakene betyr, og hvordan de vil virke i praksis. 

Med forbehold. 

Forslaget om å opprette en «solidaritetspott» på fem milliarder kroner som skal fordeles til land i nærområdene som tar imot mange flyktninger, kan isolert sett være positivt, med et klart forbehold om at finansieringen i praksis kan bli tatt fra annen bistand. Forslaget om tredjelandsavtaler som skal muliggjøre retur av asylsøkere til land utenfor Europa, for å hindre dem i å søke asyl i Norge, er derimot dypt problematisk. Det blir ikke bedre når Tyrkia-avtalen framholdes som et positivt eksempel. 

Som en begynnelse er det mange spørsmål om hvordan dette eventuelt skal implementeres. Hvis Norge skal inngå eller bli med på slike tredjelandsavtaler, må det som et minimum være en forutsetning at asylsø- kerne som sendes til andre land, behandles i tråd med menneskerettighetene. Det holder ikke at landene har signert de relevante menneskerettsdokumentene – de må også følge dem i behandlingen av asylsøkere. I praksis kan det bety at asylsøkerne Norge sender fra seg må behandles bedre enn det som er normen i de landene vi eventuelt skal sende asylsøkerne til. Hvordan dette skal skje i praksis, framstår som høyst uklart, og utvalget har ikke hjulpet oss mye på vei til å forstå det. Alternativt vil dette bety at vi sender mennesker inn i en humanitær elendighet og et menneskerettslig vakuum. Uansett er det svært vanskelig å se for seg at sluttresultatet vil bli positivt for dem som eventuelt omfattes av en slik ordning. 

Innhogg i asylretten.

Selv hvis man mot all formodning skulle klare å tilby asylsøkere akseptable forhold i tredjelandene, står man igjen med at man har gjort et solid innhogg i asylretten. Når Europa først beveger seg inn på denne veien, er man med på å skape aksept internasjonalt for at det er legitimt å undergrave asylretten. Det som gjør asylretten så viktig, er at det er den ene, sterke rettigheten verdenssamfunnet tidligere har kjempet fram at mennesker på flukt skal stå igjen med i en situasjon hvor de har mistet alt, og ellers er tilnærmet rettighetsløse. I sum ønsker migrasjonsutvalget å utvikle asylsystemet i en radikalt ny retning, men sentrale spørsmål om hvordan dette skal gjøres, er det ikke sagt noe om. Hvis dette forslaget skulle bli gjennomført, er det uansett liten tvil om at det ville innebære et dramatisk retningsskifte i norsk asylpolitikk. Gitt de mange utfordringene knyttet til dagens asylsystem, ser også jeg behovet for endringer. Problemet er at ingen av forslagene som ligger på bordet, kan ha særlig troverdighet sett fra asylsø- kernes perspektiv. Jeg er redd også migrasjonsutvalgets forslag i praksis raskt vil bli en ordning som handler mye om å skyve folk unna, og hvor vi overlater dem til svært dårlige forhold.

Subsidiær beskyttelse. 

Et annet forslag fra migrasjonsutvalget er å svekke rettighetene til de som likevel får bli værende i Norge, men kun får såkalt subsidiær beskyttelse. De skal kun få midlertidig opphold, med begrensede rettigheter til gjenforening med ektefelle og barn. Slik utvalget har uttrykt seg, framstår det som om dette eksempelvis vil kunne gjelde syriske krigsflyktninger, og andre grupper i en tilsvarende kategori i framtiden. Dette vil med andre ord kunne være snakk om krigsflyktninger som har blitt skilt fra ektefelle og barn på grunn av krig. Er det virkelig slik at Arbeiderpartiet nå ønsker å gjøre det umulig for disse å få treffe familien igjen i flere år? Det er i så fall brutalt, og selvsagt skadelig for integreringen. Vi vet også av erfaring at de fleste krigssituasjoner er langvarige, før det er trygt å reise hjem. Å holde mennesker i den usikkerheten midlertidige ordninger nødvendigvis gir, vil igjen være skadelig for integreringen – desto mye mer når sluttresultatet gjerne vil bli at de uansett blir i Norge permanent. 

Forslaget om å innføre et skarpere skille mellom ulike typer flyktninger er for øvrig svært kunstig. I realiteten er skillet mellom disse kategoriene ofte glidende, slik at mange kan plasseres i den ene kategorien eller den andre ut fra en nokså lø- selig vurdering. En krigsflyktning – som etter dette forslaget ofte vil regnes som en slags Bklasse av flyktninger, med dramatisk svakere rettigheter – vil ikke nødvendigvis ha dårligere grunn til å flykte enn eksempelvis en journalist fra et diktatur (A-klassen).

Stenge grensene. 

Utvalget ønsker å føre norsk asylpolitikk i retning av å stenge grensene for asylsøkere, og heller åpne opp for å ta imot flere «kvoteflyktninger». Det er viktig å være klar over at i praksis kan de kvoteflyktningene som utvalget ønsker å hente til Norge, være hentet fra akkurat de samme kategoriene av flyktninger som migrasjonsutvalget ønsker å behandle hardere hvis de kommer hit som asylsøkere. Samtidig som det isolert sett er positivt å ta imot flere kvoteflyktninger, er det på det rene at fokuset på kvoteflyktninger på bekostning av asylsø- kere, fører mer av makten over på statene – de kan velge om de vil ta imot flyktninger eller ikke. Asylsøkerne står igjen i en enda svakere rettsstilling enn før, enda mer prisgitt statenes høyst skiftende godvilje. 

I sum: Det som så langt er lagt fram av migrasjonsutvalget, mangler dessverre mye på å være den visjonære, nye politikken vi trenger for å håndtere en krevende global flyktningsituasjon.

Trykket i Vårt Land 20. september 2018.

Gå til innlegget

Med Australia som inspirasjon?

Publisert over 1 år siden

Australia bør ikke være en inspirasjonskilde, men et skrekkeksempel på den harde vendingen mot mennesker på flukt.

Aftenpostens Therese Sollien framholder 22. august Australias asylpolitikk som den dypest sett mest humane, og en mulig vei framover for Europa i møte med flyktninger og migranter. Det er snakk om en modell hvor både voksne og barn sitter endeløst i interneringsleirer med svært dårlige forhold, og påviselig tar betydelig skade av dette.

To ansikter. 

Retorikken som brukes for å fremme en slik politikk har gjerne to ansikter. I Solliens kronikk finner man bare de humant orienterte argumentene, nemlig hensynet til å motvirke menneskesmuglingen og de mange dødsfallene til sjøs.

Her sies det derimot ingenting om den fremmedfiendtlige retorikken som hele tiden har ledsaget den australske politikken, som tidligere statsminister Tony Abbots advarsler om en «fredelig invasjon». Eller som nåværende statsminister Turnbull har sagt: «Hvis du kommer til Australia med båt, kan du være den beste personen i verden, til og med et geni som har mottatt Nobelprisen, men vi vil uansett ikke slippe deg inn.» Det er humanismen sin, det.

Samtidig som man noen ganger hevder å behandle flyktninger elendig for deres eget beste, er man andre ganger tydelig på at man betrakter dem mer eller mindre som en fiende. Hvis man ønsker å teste ut hvilken retorikk som er mest oppriktig, er det bare å se på hvordan flyktningene faktisk behandles i disse leirene. Humant er det ikke.

Skremme mennesker. 

Sollien skriver og at hvis Europa skal følge Australias ledelse, må det likevel være med «noe ganske annet enn de uverdige forholdene i Stillehavet». Problemet er at brutaliteten er en del av systemet. Det handler om å skremme mennesker unna. Det er derfor Amnesty International har beskrevet Australias svært harde behandling av mennesker på flukt som «tilsiktet».

Å framholde at en europeisk utgave ville være vesentlig bedre, er derfor trolig naivt. For et Europa med lange grenser er det selvsagt langt mer komplisert å gjennomføre et slikt opplegg enn det er for Australia, og kan vanskelig gjøres med mindre brutalitet. Man kan også se hen til den elendige situasjonen i flyktningleirene på greske øyer. Lite tyder på at Europa har så mye mer humanitet på lager nå om dagen enn Australia.

Humaniteten kveles. 

Sagt annerledes: En vesentlig del av grunnlaget for den australske modellen er viljen til å behandle medmennesker skånselsløst. I virkelighetens verden kveles humaniteten i det øyeblikket man godtar at mennesker skal sperres inne i årevis, om det så skulle være under litt bedre forhold enn i noen av de verste interneringsleirene på jord.

Det er ingen tvil om at det internasjonale flyktningsystemet er i krise. Enhver reell løsning som har fokus på flyktningene, forutsetter imidlertid mer solidaritet, ikke mindre. Det er ikke som et tegn på humanitet, men i fravær av en dypere solidaritet, at slike ekstreme løsninger kan være i ferd med å tvinge seg fram.

Trykket i Vårt Land 10. september 2018.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 1254 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
20 dager siden / 1226 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
26 dager siden / 1212 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
1 dag siden / 983 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
12 dager siden / 854 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 597 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere