Rune Berglund Steen

Alder: 43
  RSS

Om Rune

Leder, tidligere kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter.

Følgere

All makt i denne sal

Publisert 4 måneder siden - 296 visninger

Politikken blir ikke bedre av å samles på få hender. Aller minst i krisesituasjoner.

Regjeringen har bestemt seg for å opprette et offentlig utvalg «som skal se på om regjeringen bør ha mulighet til å supplere eller gjøre unntak fra lovgivning, og til midlertidig å suspendere eller modifisere ellers lovpålagte rettigheter i ekstraordinære situasjoner».

Mens regjeringen per i dag har mulighet til å gi bestemmelser «av lovgivningsmessig karakter» «ved krig, krigsfare eller når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare», ønsker regjeringen å utrede en nokså kraftig utvidelse av denne adgangen. Regjeringen har vist til det forholdsvis høye antallet asylsøkere høsten 2015 som et eksempel på en slik «ekstraordinær situasjon», i likhet med «naturkatastrofer, ulykker, pandemier og sammenbrudd i infrastruktur».


Langt inne. «Det skal sitje langt inne for eit liberalt demokrati å la regjeringa handle på fullmakt frå parlamentet», skriver statssekretær i Justis- og beredsskapsdepartementet Sveinung Rotevatn i Dagbladet.

Ja, det er akkurat hva det skal. Det sitter imidlertid ikke så langt inne hvis man mener at «flyktningkrisen» i 2015 nådde terskelen. At de ansatte i utlendingsforvaltningen hadde en krevende periode på jobb, eller at noen kommuner slet med å gi skoletilbudet i tide, bør ikke være nok til at man anser at denne terskelen ble nådd – desto mye mindre når jobben som skulle gjøres, stort sett ble gjort.

Det blir også paradoksalt hvis den norske regjeringen skal få særskilte fullmakter for å håndtere en situasjon av et betraktelig mindre omfang enn regjeringer lengre sør i Europa stadig må håndtere, uten slike fullmakter.

Det manglet helt klart god, politisk ledelse den høsten. Kaoset rundt ankomstregistreringen på Tøyen var et eksempel på dette. Politiet var ikke i stand til, og viste sviktende vilje til, å ta imot sårbare flyktninger på en god måte.


Beredskapshjemler. For å bedre denne situasjonen var det imidlertid ikke behov for utvidede beredskapshjemler for regjeringen. Alt man trengte, var at regjeringen gjorde jobben sin bedre, og brukte den makten den allerede besatt til å sørge for tilstrekkelige ressurser, og ikke minst gode retningslinjer for hvordan man skulle møte mennesker i en desperat situasjon.

Man løser ikke slike kriser ved å gjøre sjenerøse unntak fra standarder for medmenneskelighet, eller for den saks skyld standarder for god ledelse. Man løser dem ved å sørge for en bedre reell beredskap, og bedre håndtering når krisen inntrer.

Regjeringen demonstrerte generelt ikke det klarsyn som skulle tilsi utvidede fullmakter i slike situasjoner. Viljen til å «utfordre» – bryte – menneskerettene, spesielt i den elendige behandlingen av asylsøkerne som kom over Storskog, eksemplifiserte dette tydelig. Problemet var ikke at regjeringen hadde for lite makt, men at Stortinget ikke brukte sin makt til å holde mer igjen.


Potensial for misbruk. Mer generelt er det klart at potensialet for misbruk av slike hjemler er betydelig. Straks man innfører slike hjemler, risikerer man at en regjering vil innføre mer dramatiske tiltak i praksis enn de mer moderate eksemplene de bruker når de ønsker hjemlene innført (som muligheten for å gjøre unntak fra rettigheter som skoletilbud fra dag én).

Som hovedregel får man ikke bedre politikk av å samle mer makt hos noen få personer. Det er ikke minst i krisesituasjoner, hvor det skal fattes beslutninger med dramatisk betydning for mange mennesker, at vi må forsikre oss om at makten utøves på en god og demokratisk måte.

Så får vi bare håpe at samfunnets beredskap mot en regjering som ønsker å utfordre grunnleggende maktfordelingsprinsipper, er god nok.

Gå til innlegget

I Listhaugs drakt

Publisert 4 måneder siden - 304 visninger

Det siste dette samfunnet trenger, er at politikken blir et karneval hvor stadig flere vil kle seg ut som Sylvi Listhaug.

For noen dager siden ­uttalte innvandrings­politisk talsperson i ­Arbeiderpartiet, Masud Gharahkhani, til ABC Nyheter at «verken Sylvi Listhaug eller SV er interessante» når Ap skal utvikle sin nye innvandringspolitikk (26. januar). Det spørs.

Hele forarbeidet. Tvert om ser det ut som om Frp og Sylvi Listhaug har gjort hele forarbeidet. Se bare på Gharahkhanis litt snodige påstand om at «Arbeiderpartiets viktigste ­merkevare er trygghet.» Hadde han med dette ment trygghet for mennesket på flukt, ville det utvilsomt ha skilt seg fra Frp. Det han mener, er imidlertid det som var en gjenganger fra Listhaug ­under valgkampen: «Stem trygt. Stem Frp». Det er nesten så Listhaug bør kreve betalt av Ap for ­kommunikasjonsrådgivningen.

Samtidig er dette noe av det mest problematiske ved Listhaugs retorikk: det noen ­ganger underforståtte, andre ganger overtydelige budskapet om at innvandrere og flyktninger bringer med seg fare. Jeg hadde ikke ventet å gjenfinne dette bud­skapet i så tydelig form hos Ap. Tvert om: Jeg hadde håpet at Ap skulle være en skanse mot det.

Stråmannsargumentasjon. Gharahkhani stadfester det selvsagte i kronikken «Bor du i Norge, så skal du akseptere frihet, demokrati og likestilling» (VG, 29. januar). Det spørs om den stråmann finnes som egentlig er uenig i dette. Dette speiler også Listhaugs retorikk, hvor majoritetens positive verdier kontinuerlig settes i relieff mot trøbbelet med minoritetene. Det virker nå som om også Ap og Gharahkhani tenker at denne negativt ladede retorikken om innvandrere og flyktninger er hvordan man best vinner velgernes tillit. Det er i så fall trist.

Dette er dermed ikke kronikken som sier til norske arbeidsgivere at de må legge fordommer til side, og ta i et tak for å få ­syriske krigsflyktninger i ­arbeid. En slik kronikk hadde bygd ­landet. Dette er i stedet kronikken som bygger opp under de negative forestillingene som gjør at deler av næringslivet stenger folk ute.

Betydelige modifikasjoner. At dagens asylpolitikk ­«belønner de som har mest ressurser til å flykte», er en sannhet med betydelige modifikasjoner. Jeg spør meg om Gharahkhani noen gang har vært i en flyktningleir hvor folk selger unna de siste tingene av verdi for å skaffe midler til reisen videre, eller om han har møtt ungdommer fra Afghanistan som har brukt ett eller to år på å jobbe seg langsomt til håpet om norsk trygghet.

Han hevder videre at ­systemet favoriserer menn. Det er ofte slik at mennene foretar den ­krevende flukten først, med håp om å ­hente familien ­etterpå. En ­rekke innstramninger av familie­gjenforeningsreglene har gjort dette stadig vanskeligere. Kan vi nå vente at Ap vil gjøre det ­lettere å redde ektefelle og barn til trygghet i Norge?

Massiv flyktningleir. Eller ­tenker de seg snarere et system hvor hele familien kan tilbringe livet i en massiv flyktningleir et sted lenger sør på kloden?

Ja, vi trenger et bedre globalt system for å beskytte ­mennesker på flukt. Da trengs imidlertid ­visjoner med et tilsnitt litt mer i Nansens ånd, og litt mindre i parti­strategenes. Mest av alt ­akkurat nå savner jeg et sosialdemokratisk parti som skryter av sin humanitet, ikke sin strenghet.

Innlegget er også publisert i VG.

Rune Berglund 
Steen

Leder, Antirasistisk Senter

Gå til innlegget

Med ensidigheten som varemerke

Publisert 9 måneder siden - 180 visninger

Sylvi Listhaugs oppgjør med rasistisk hets kom sent, men kom det godt?

I SIN TALE på regjeringens integreringskonferanse tok statsråd Sylvi Listhaug et oppgjør med rasistisk hets og sjikane (talen er gjengitt som kronikk i Vårt Land 30. september).

Isolert sett var det hun sa om hetsen mot samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn tydelig og godt. Det er akkurat slik en statsråd bør uttale seg, og jeg håper at det vil ha en positiv effekt.


Når hun gjør noe bra. Hvis man ser denne talen isolert – virkelig helt isolert – forstår jeg derfor de som mener at Listhaug fortjener anerkjennelse for den. På et vis virker det riktig at de av oss som ofte kritiserer statsrådens retorikk og tilnærming, også anerkjenner det når hun gjør noe bra.

På et annet nivå skulle det bare mangle at en ansvarlig statsråd tar et slikt oppgjør. De som har hetset, ikke minst på Facebook-sider som er opprettet til hennes ære, har holdt på lenge. Et slikt oppgjør har tvunget seg fram langsomt. Man kan også se det slik: De av hennes tilhengere som har valgt å sjikanere, måtte gå riktig langt før hun tok mer skikkelig affære.

Og så er det altså slik at integrering er jobben hennes, og det burde så mye mindre til før en statsråd med dette ansvarsfeltet, tar et oppgjør som dette. Når man gir anerkjennelse for at hun holdt en tale hvor hun sa det opplagte, kan jeg heller ikke oppleve annet enn at man legger terskelen litt lavt. Ingen andre statsråder som har hatt det samme politiske ansvaret, ville ha fått lovord for å si slikt som dette.


Det finnes en kontekst. Disse avsnittene i talen eksisterer heller ikke i et vakuum. Det finnes en kontekst, og den konteksten er snart to års innsats som integreringsminister med å dyrke problemfokus, polarisering, engstelse og stempling av meningsmotstandere.

Den konteksten er en valgkamp hvor en underliggende essens i det Listhaug kommuniserte, var «Stem trygt. Stem Frp», slik hun oppsummerte det i en Facebook-post.

Det er denne engstelsen Listhaugs retorikk spesialiserer seg på, formidlet gjennom et stort sett ensidig fokus på negative forhold knyttet til minoritetsbefolkningen, og en retorikk som vedvarende tar utgangspunkt i negative scenarioer.

For ordens skyld: Jeg sier ikke at man ikke skal snakke om problemer. Det er enhver politikers oppgave. Det er en nødvendighet. Men jeg sier at man bør snakke om noe annet også; det bør simpelthen være en viss balanse og en viss helhet, ikke minst fordi et vedvarende negativt fokus kan bidra til å forverre problemene man angivelig søker å bøte på.


Grunn til tvil. Jeg har selvsagt ingen grunn til å betvile at Listhaug mener det hun sa. Derimot har jeg grunn til å betvile at hun som ansvarlig statsråd vil endre tilnærmingen og retorikken, selv om hun åpenbart ser hva retorikken hennes er med på å skape. Tvert om er hun tydelig i talen på at hennes tilnærming vil bli stående. Da er vi i praksis mer eller mindre like langt.

Det er også snakk om en statsråd som har utmerket seg med sin negative retorikk mot meningsmotstandere som ønsker en mer liberal og human politikk, hvor kirken er «godhetstyranner», kritikere er et «hylekor» og en partileder som står på en annen fløy i innvandringsdebatten, «slikker imamer oppetter ryggen».

Er det mulig at en politiker ikke forstår at retorikk som dette, bidrar til den polariserte samfunnsforståelsen som gir grobunn for den sjikanen hun her tok avstand fra?

Dette er ikke en retorikk som skaper respekt for meningsmotstandere. Det er en retorikk som forsøker å plukke fra hverandre den respekten andre skulle ha for Listhaugs meningsmotstandere. Det har en effekt.


Fortegnet bilde av meningsmotstandere. I den samme talen sa hun også slikt som dette: «Meningspolitiet mener at alle som har andre oppfatninger enn dem selv er rasister, fascister og nazister.» Selvsagt er dette «meningspolitiet» en stråmann, et fortegnet bilde av meningsmotstandere som skal gjøre det lettere å utdefinere dem.

Påstanden er også åpenbart feil. Ingen mener at alle som er uenige med dem i innvandringsdebatten, er nazister. For egen del mener jeg verken at Listhaug er rasist, fascist eller nazist – men jeg faller utvilsomt inn i kategorien «alle som har andre oppfatninger enn dem selv» i denne sammenhengen likevel.

Jeg er derfor bekymret for at denne talen kan være en litt ensom svale på himmelen – noe som kan brukes av hennes tilhengere, og henne selv, som et eksempel på at hun har tatt et oppgjør, men uten at hun trenger å endre den tilnærmingen hun selv har valgt.

Tvert om kan en tale av denne typen gi politisk ryggdekning til den negativistiske tilnærmingen hun ellers fremmer. Kanskje den også kan hjelpe henne til å beholde jobben.



(En lengre utgave av teksten ble første gang publisert på antirasistisk.no)

Gå til innlegget

Orlando. Homofobi dreper.

Publisert rundt 2 år siden - 6471 visninger

Homofobi dreper. Mange, også i Norge, trenger å gå noen runder med seg selv på dette. Gå dem nå.

Noen vil si at dette ikke handler om islam. Andre vil bli rasende over påstanden.

Hvis noen begår ondskap i kristendommens navn, vil jeg si at dette ikke er kristendom. Jeg vil si at dette ikke er kristent. Det er ment som en avstandtagen, en moralsk fordømmelse, et uttrykk for fremmedhet og avsky for handlingen, en opprørthet og et raseri over at noen perverterer mitt menneskesyn på dette viset.

På samme måte sier noen at dette ikke er islam. Det er en uttalelse som betyr at dette ikke er hva islam er for dem, at dette ikke er hva de mener islam er, og hva de ønsker islam skal være. Å bli rasende på grunn av slike uttalelser, er et merkelig selvmål. Dette er jo hva vi alle burde ønske - at alle skal si at ondskap som dette er uforenlig med deres tro og deres livssyn.

Samtidig kan onde handlinger som dette på et annet plan selvsagt ha noe med religion å gjøre. Foreløpig vet man lite om gjerningsmannen tro. Det man kan si, er at konservative og reaksjonære utgaver av religion ofte har bidratt til hat mot og forfølgelse av homofile, og ofte gjør det stadig. Reaksjonære utgaver av religion har bidratt til at heterofiles subjektive opplevelse av fremmedhet for skeiv kjærlighet, blir opphøyd til en moralsk rettesnor, og et grunnlag for moralsk forargelse, blindhet og hat. Det er derfor alle religioner, også islam, og alle religiøse, også muslimer, har et ansvar for å kjempe mot holdninger som dette - holdninger som bare kan skape hat, ondskap, lidelse og sorg.

Homofobi dreper. Mange, også i Norge, trenger å gå noen runder med seg selv på dette. Gå dem nå.

Gå til innlegget

Forenklinger om enslige mindreårige

Publisert over 2 år siden - 788 visninger

Per Steinar Runde framviser i sitt innlegg om enslige mindreårige asylsøkere manglende kjennskap til noen nokså grunnleggende forhold.

Innlegget det svares på, kan leses her.

Mitt første møte med den såkalte "ankerbarnteorien" var i 1999 - det vil si teorien om at de enslige mindreårige kommer hit som et anker, så foreldre og eventuelle andre søsken kan komme etter - da advokat Trond Romstad hadde samlet mange av sine saker for å vise hvor umulig det var for enslige mindreårige å få familiegjenforening med foreldrene. Slik har det vært hele tiden. SSB uttaler til Aftenposten i dag at det i en lengre periode som de var satt til å undersøke, 1996-2005, var snakk om fire prosent innen denne gruppen som fikk familiegjenforening. Nyere tall bekrefter dette. Tall fra UDI, i brev til Justisdepartementet av 31. august 2015, viser at av de enslige mindreårige som ble innvilget oppholdstillatelse i 2013, er det mindre enn 6 prosent som har fått familiegjenforening. Runde omtaler likevel et av få unntakstilfeller som om det skulle være representativt, samtidig som han hevder at det er vanskelig å finne mer informasjon om forekomstene. Hvor hardt har han prøvd? Som Runde skriver:

"Kor mange liknande saker som finst, er ikkje lett å finne svar på, men omfanget er iallfall så stort at det har fått eit eige namn, nemleg ankerbarn." For hvem trenger reelle sakskunnskaper når man har Wikipedia?

Nei, det har ikke et eget navn fordi omfanget er så stort, eller fordi det er vanskelig å kjenne omfanget. Det har et eget navn som gjentas i tide og utide fordi noen velger å forlenge en myte - en myte som primært er egnet til å diskreditere ungdommene som kommer hit, og spesielt deres foreldre. For alle som jobber med disse ungdommene, har det vært et kjent faktum i mange år at ytterst få enslige mindreårige får familiegjenforening.

Deretter sveiper Runde innom aldersundersøkelsene, som han uten videre legger til grunn som et pålitelig faktagrunnlag, selv om de i realiteten er meget kontroversielle – og med god grunn. Jeg var selv med på å skrive en kritisk rapport i 2006 - om metoder som stadig er i bruk ("Mamma vet hvor gammel jeg er", fra NOAS og Redd Barna).

Runde viser blant annet ukritisk til håndrotundersøkelsene, som flere sykehus i Norge har nektet å gjennomføre fordi de ikke anses som forsvarlige indikatorer på alder, og som Legeforeningen har vedtatt at leger ikke bør delta i utførelsen av (se her). Røntgen av håndrot kan ikke stadfeste at noen er over 18 år, siden skjelettet normalt modnes tidligere, og dermed er ferdig utvokst før man blir 18. Dette skulle Runde vite, som lege. Når UDI likevel har tillatt seg å bruke denne undersøkelsen, er det fordi man baserer seg på tall fra 1930-tallet i Ohio (!) som sier at skjelettet i snitt er ferdig ved 19 års alder, selv om det per i dag i snitt skal være ferdig omkring 17 års alder for gutter, tidligere for jenter. I mange år har UDI brukt disse testene for å konkludere med at mindreårige er voksne, selv om også Ullevål sykehus – som i perioder har gjennomført undersøkelsene – har sagt at man må trekke fra et par år sammenlignet med de gamle Ohio-tallene. Konsekvensen er at mange mindreårige feilaktig har blitt stadfestet som voksne.

I tillegg til håndrotrøntgen, brukes flere metoder for å undersøke tennene. En av de viktigste metodene har Odontologisk fakultet ved UiO selv utviklet (Kvaals metode). Ingen andre fagmiljøer jeg har snakket med, være seg i Norge, Sverige eller Danmark, mener metoden kan brukes til dette formålet. Likevel har den vært brukt helt rutinemessig. Denne metoden har etter min erfaring i mange saker vært spesielt relevant for å trekke alderen opp.

Så skriver Runde heller distansert om foreldre som sender barna fra seg. De mindreårige jeg har kjent, har stort sett en forhistorie som er litt mer kompleks enn dette. Mange har selv vært utsatt for forfølgelse og overgrep, eller flyktet fra krig. Som UDI skriver i det samme brevet til departementet om grunnene de enslige mindreårige oppgir for å ha flyktet:

«Det er for Afghanistan stor variasjon i søkernes asylgrunner, men det er noen hovedtrekk. Flere anfører frykt for tvangsrekruttering til Taliban, eller frykt for represalier fra Taliban etter å ha rømt fra steder hvor de får opplæring i å bli selvmordsbombere. Mange anfører også den generelle sikkerhetssituasjonen og den vanskelige humanitære situasjonen i hjemlandet. Vi ser også at enslige jenter primært anfører frykt for tvangsekteskap. Vi fører ikke statistikk på opprinnelsessted for søkerne, men hoveddelen oppgir å komme fra områder som UDI vurderer å være usikre, eller de har bodd lang tid i eksil i Iran eller Pakistan.»

Selv kjenner jeg til mindreårige som har blitt sendt av foreldre som bor i flyktningleirer. Man står selvsagt fritt til å sitte her oppe med en moralsk pekefinger over disse foreldrene. Pekefingre er imidlertid sjelden et godt uttrykk for innsikt, men snarere for menneskelig avstand til skjebnene det dreier seg om. Disse foreldrene sender barna for at de skal slippe å vokse opp i en flyktningleir. Som en afghansk gutt sa til meg: Foreldrene hans betraktet sitt eget liv som over, men de ønsket noe bedre for ham enn flyktningleirens elendighet. Hvis man utelater å ta med slike helt grunnleggende perspektiv, kaster man reelt sett lite lys over situasjonen.

Dette skal imidlertid Runde gis helt og fullt rett i: Dagens asylsystem er i sin essens grusomt, ved at det er lagt opp til at det henimot forutsetter smugling, med stor fare for liv og helse. Det er heller ikke et system som legger til rette for den beste bruken av ressurser, i en verden hvor mange flyktninger akutt trenger hjelp. Du verden som vi trenger at noen løser dette, og lager et bedre internasjonalt system. Men inntil det skjer vil noen av oss stadig være skeptiske til ideen om at løsningen vil være å utsette mindreårige som har flyktet fra urett, for enda mer urett når de kommer hit.

Rune Berglund Steen, leder, Antirasistisk Senter

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Sannhetsbegrepet
av
Gunnar Hopen
rundt 9 timer siden / 81 visninger
0 kommentarer
Endetid skrevet av Derek Prince.
av
Knut Rasmussen
rundt 12 timer siden / 92 visninger
0 kommentarer
Jonas håper fortsatt på sentrum
av
Berit Aalborg
rundt 13 timer siden / 635 visninger
0 kommentarer
Blikket mot himmelen
av
Petter Mohn
rundt 15 timer siden / 73 visninger
0 kommentarer
Kommentarer til en bokanmeldelse
av
Kjell Tveter
rundt 17 timer siden / 169 visninger
1 kommentarer
Allmenningens tragedie
av
Lars Gilberg
rundt 17 timer siden / 834 visninger
3 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1291 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1291 visninger
Svein Ole Hansen kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1291 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1291 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Er dåpen nødvendig til frelse?
rundt 6 timer siden / 87 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1291 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 6 timer siden / 546 visninger
Karl Yri kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1291 visninger
Svein Ole Hansen kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1291 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 7 timer siden / 546 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1291 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 7 timer siden / 546 visninger
Les flere