Rune Eidsaa

Alder: 32
  RSS

Om Rune

Filosof av utdanning, med bachelor i religion og historie. Skriver på fritiden, og er interessert i samfunnsspørsmål.

Følgere

Ytringskultur eller tidsåndens diktatur?

Publisert nesten 3 år siden - 484 visninger

Er vi alle uvitende eller stakkarslige ofre for tidsåndens jerngrep? Eller kan noe gjøres for å bekjempe dette monster? Dette utysket med slik en knugende makt, som reinkarnerer seg i en ny og uventet skikkelse med noen få tiårs mellomrom.

Jeg mener at ytringsKULTUR inntil nylig har vært en neglisjert debatt. Det er ikke vanskelig å se hvorfor: Ytringskulturen har vært dårlig.

Dette er i hovedsak tidsåndens skyld. Dette allmektige monster som tas som en selvfølgelighet, og tvinger alle avvikende meninger til taushet. Ikke formelt, men i praksis. Det reageres moralsk på avvikeren. Varsleren knebles, med mindre vedkommende er en del av samfunnets elite, eller kan ordlegge seg svært godt.

68-erne voktet sine intellektuelle skatter så godt, at det måtte en komiker til som Harald Eia for i det hele tatt å våge å stille spørsmålstegn ved deres helligdommer. Det tok flere år før andre våget å komme etter. Når nestleder i AP Helga Pedersen inviterte Eia til debatt, svarte han bare: "Jeg er komiker."

Ikke alle ville ha kunnet svart det. Alle andre enn Eia (eller i det minste, nesten alle) hadde blitt ustøtt fra det gode selvskap av tidsåndens mange slaver og opprettholdere. I det minste dersom de ikke hadde stått usedvanlig sterkt intellektuelt sett, eller vært veldig populære i samfunnet ellers.

Eia brukte ironi OG saklighet som virkemiddel, og hentet tungt intellektuelt skyts fra professor Steven Pinker, en ledende intellektuell. Han distribuerte idéinnholdet på TV til mange på en gang, også til vanlige folk. Det ble utfordrende å komme Eia i møte intellektuelt, SAMTIDIG som debatten ikke kunne legges død, fordi den var nådd ut til så mange med så stor kraft. 68-erne hadde rett og slett ikke MAKT til noe slikt lenger. Programmet "Hjernevask" ble en suksess. Den før så mektige tidsånden led sitt første banesår.

Den er ennå langt fra død, må vite. Faktisk er jeg imot at den dør, selv om den har kuet alle andre til taushet (i PRAKSIS) i omtrent 40 år. Her er nemlig de demokratiske dilemmaene:

Jeg er I MOT at samfunnet skal være slikt styrt, at en tidsånd (forbannet være dens navn!) STYRER hva vi kan si og ikke si i alle VIKTIGE saker, i flere tiår på rad. Så begynner den å bli svak! Det blir en voldsom kamp. Tidsånden kjempert bistert i sine dødskvaler.

I en kort periode er ideologien flytende. Tyranniet er relativt. Ingen har makten fullstendig lengre.

Så snart, kommer en ny tidsånd på banen. Det er ikke gitt at den er bedre enn de gamle. Hva verre er: De som fremdeles holder seg til den gamle tidsånds idealer, har nå å HOLDE KJEFT! De har tapt, for all fremtid. For evig og alltid.

Ingen vil nå lenger akseptere et selvsagt snakk om at menn og kvinner ikke er forskjellige. Ikke nå lenger. Tyrannen lider sine dødskvaler.

Selv må jeg tilstå at jeg opplever en pervers skadefryd over å bivåne tyrannens død. Et hat og sinne har brygget i meg over tyrannens overlegne og diktatoriske makt, helt siden ungdommen av. Jeg tenkte - og tenker! - nemlig annerledes enn andre. Mye fordi jeg er kristen. Men også fordi jeg tenderer å sympatisere med mange av de inntil nylig nedtrykte posisjonene, som begynner å komme til orde nå.

Slik som konservatisme. Og nasjonalisme. Og naturalisme. Sistnevnte nærmere presisert som en REALISME, i pakt med og tro mot kirkefedrenes ånd.

Det finnes nemlig personer som har tenkt bra, både før 68-erne, og før Bertrand Russell kom på banen. Det finnes nemlig ganske mange som har tenkt både rasjonelt og intelligent, like fra Sokrates og oppover gjennom hele vår idéhistorie. Det hadde kanskje vært lurt å sjekke nærmere ut hva som ligger i vår rike europeiske arv, før vi påny innrømmer en eller annen slags tidsånd seieren, og ukritisk gir oss i dennes vold.

Det jeg først og fremst har imot denne tidsåndens diktatur, er at når en ny har vunnet over den gamle, så har den gamle å tie still, og alle andre har å rette sin språkbruk deretter, eller i det minste i overensstemmelse med den ideologi som "samfunnet" krever.

Som kristen har jeg lenge vært irritert over at tidsåndens lakeier har håndhevet moral med den største selvfølgelighet. Moral som jeg selv ikke er enig i. Mens om jeg selv forsøker å gjøre det samme med den moral JEG er overbevist om, så blir jeg latterliggjort, fortiet eller skremt til taushet.

Slike forhold irriterer meg. Det må være lov å si. De er symptomer på en dårlig ytringskultur. Om skriftsteder er avgjørende for om en holder en posisjon, er det lov til å si det. Andre kan avfeie det som irrelevant, men det kan være sant! Muslimske kvinner hadde aldri gått med hodeplagg, dersom ikke dette kunne føres tilbake til Allah eller den guddommelige koran direkte.

Det må være akseptabelt å legge ulike premisser til grunn for sin livsholdning. For sin moral. For sin tenkning. For sitt verdensbilde. Med bare det minimum multiplum som borgernes generelle velvære og sikkerhet krever.

Først når dette er akseptabelt, kan tidsånden bekjempes. Likevel mener jeg det kan forsvares å la flertallets velvære trumfe mindretallets ønsker til utfoldelse. Et godt eksempel på dette, er at det ikke bør tillates bønnerop fra muslimske minareter over norske byer. Norge er nemlig tuftet på kristen og humanistisk tradisjon. Man bør vektlegge og aktivt hevde sine tradisjoner.

I Norge er våre tradisjoner bedre enn andres. Vi er i vår fulle rett til aktivt å holde dem i hevd med hevet hode. Dersom noen ikke kan akseptere det, får de flytte til et land de føler seg mer hjemme i.

Vi kan altså være tro mot våre tradisjoner og vårt verdigrunnlag, uten at tidsånden - hvordan den nå er - behøver å ha tyrannisk makt. Kan tidsåndenes tidshjul brytes og knekkes? Jeg håper det! Men det vil alltid være reaksjoner og etterfølgende motreaksjoner til disse tidsåndene, innenfor både det kulturelle og det intellektuelle liv. Når vi innser at tidsåndene i det større perspektiv er såpass vilkårlige og flyktige som de er, da trenger de ikke å skremme oss så veldig lenger. Om mange nok begynner å løsne opp i forhold til dette, kan kanskje de fleste gjøre det?

Det må være lov til å puste. Det må være lov til å ytre seg. En god ytringskultur må forsøke å legge til rette for dette. Hver dag, utrettelig, for alle borgere i staten Norge.

Gå til innlegget

Teologisk forskning?

Publisert nesten 3 år siden - 1142 visninger

Det har vært mye fokus på Fjellhaug og MF i bibelsyndebatten, men hva er Ansgarskolens syn? António Barbosa da Silva og Bjørn Øyvind Fjeld skriver om "teologisk forskning". Jeg kritiserer dem med utgangspunkt i religionsfilosofien.

"Med hvilken myndighet gjør dere dette?"

I et innlegg i Vårt Land 20.10.14, som også er publisert på Verdidebatt,javascript:mctmp(0); utformer da Silva og Fjeld det som mange vil tolke som Ansgarskolens offisielle holdninger i den offentlige debatt.

De har full rett til å ha sine meninger om forskningens prinsipielle retningslinjer, men på offentlighetens vegne etterlyser jeg en klarhet i nøyaktig hvem sitt syn de her målbærer. I kraft av hvilken autoritet målbærer de synet sitt? Som lærere? Som forskere? Som tillitsvalgte? Hvem bestemte at de skulle ha mer rett til å uttale seg om disse spørsmål enn andre ansatte ved Ansgarskolen? Og har ingen bestemt noe som helst, så er dette i seg selv et problem jeg ønsker å rette søkelyset på.

Et lignende problem ble nemlig nylig aktuelt her på Verdidebatt, da Egil Sjaastad ved Fjellhaug gikk ut og svarte Hallvard Jørgensen på hans kritiske innvendinger mot Wisløffs teologi og virkningene av dem. Mange vil spørre seg legitimt: Representerer Sjaastad her seg selv som forsker og underviser? Med hvilken autoritet taler han, og med hvilken myndighet, og på vegne av hvem? Den konkrete uttalelsen er mindre viktig her: Det er det prinsipielle jeg vil rette søkelys mot.

Når Espen Ottosen uttaler seg, er disse forhold ryddige og ordentlige. Han representerer ikke bare sin privatperson, men i kraft av sin stilling taler han på vegne av hele NLM - selv om dette kanskje blir en umulig oppgave i praksis. Likefullt er det dette som prinsipielt skjer. Det inngår nemlig i hans stillingsbeskrivelse.

Jeg spør ansatte nå ved Ansgarskolen, og i forlengelsen ved Fjellhaug: Ved hvilken autoritet, og med hvilken myndighet, taler ansatte der? Taler de på trossamfunnets vegne? På vegne av skolen de er ansatt ved? Som religiøse lærere? Som undervisere i fag, eller som forskere?

Det er nærliggende å tenke seg at da Silva og Fjeld målbærer sine personlige meninger som forskere, når de uttaler seg om "teologisk forskning". Dersom jeg har rett i dette, konstaterer jeg at deres uttalelser er uten læremessig autoritet, og at de ikke må betraktes som bindende for dem som er tilknyttet Ansgarskolen eller Misjonsforbundet på forskjellig vis.

Deres uttalelser om forskning, bærer likevel med seg en betydelig vekt, siden de er vel ansette forskere - og jeg regner med at de har personlig integritet.

Kampen om den indre borggårds skatt

Men jeg lurer nå likevel på hvordan offentligheten skal forstå de teologiske laug ved henholdsvis Fjellhaug og Ansgarskolen. Jeg har et realitetsorientert forslag, som jeg innstendig ber om at noen korrigerer meg på dersom det helt klart er feil.

Jeg ser de private og trossamfunntilknyttede teologiske høgskolene Ansgar og Fjellhaug, som et laug av forskere og lærere med sterke felles interesser, samlet under hver sin paraply. Fordi de er så sammensveiset i sine syn på viktige saker, og fordi de alle sympatiserer med den organisasjonen som har ansatt dem på grunnleggende vis, tillater de implisitt at noen av forskerne eller lærerne taler på vegne av dem alle. Hver av de to nevnte skoler, ønsker å fremstå med én autoritet, én røst, klarhet i teologiske spørsmål, et samlet forskerlaug i avgjørende spørsmål, samtidig som de også ønsker å åpne opp for den frie og dyptpløyende tanke, og interessebasert, høyst spesialisert og personlig motivert forskning.

Dette virker for meg både som edle og utfordrende hensikter. Jeg kan vanskelig se for meg hvordan forskerne klarer å være så samkjørte, dersom de ikke eksplisitt eller implisitt blir enige om å holde visse "skanser" - likesom alle representantene for et politisk parti implisitt eller eksplisitt er blitt enige om å representere partiets grunnsyn i alle sammenhenger.

For meg later det til (korriger meg dersom jeg tar feil!) at Ansgarskolen og Fjellhaug hver for seg har blitt enige om sterkt å befeste en enkelt skanse i bibelsyndebatten. Sammenlign det gjerne med at horden av liberale teologer og sympatisører, ønsker å trenge seg inn i det innerste borgkammer og besudle teologenes dyrebareste skatter. De rettroende utbryter med patos: "Det må ikke skje!"

Så de konservative teologer forskanser sin teologiske høyborg med to mektige forsvarsvoller, som hver forsvarer er beredt til å ofre livet sitt om nødvendig for å holde. (Det blir vanskelig med "fri" forskning da.) Fjellhaug holder den ytre vollen - den faller som regel først. Mens Ansgarskolen holder den indre, av årsaker vi skal komme tilbake til.

Jeg har ingen kompetanse til å dømme den teologiske høyborg til døden, og ikke ønsker jeg å gjøre det heller. Men det jeg tror er at hele denne høyborg står i brann. Og hele tiden kommer det naive unggutter inn fra landet og trenes opp med sverd, og de kjemper bistert mot de liberale horder, som aldri klarer å innta borgen. Stadig forskanser teologene seg lengre og lengre opp i fjellet, og det blir alltid flere av dem. De verves nemlig lett av propagandaboka, bibelen, som har blitt spredd over hele det ganske land, og setter hjerter i brann.

Selv om mange flammende hjerter etter hvert slukner, tennes alltid nye i brann. Selv om selve borgen også står i brann på et helt annet og mer destruktivt vis, vil kampen ingen ende ta. For "de liberale horder" finner også sin motivasjon i tilsynelatende tilkortkommenheter i bibelen, i fra kulturell påvirkning, og fra det de anser for å være sunn eller diskursiv fornuft i lys av forskningsresultatene.

Derfor vil kampen ingen ende ta. Det er i det store og hele en tragisk manneslakt, selv om noen av de dyktigste krigerne på begge sider ruster seg vel, og aldri faller.

I dette infernoet av et landskap, hvor hærene mønstres med hærrop, er det noen som våger å fremholde idealet om fri forskning!

Dette blir høyst problematisk for de samkjørte konservative laug som holder den ytre og indre skanse. Fjellhaug står ytterst, og ruster seg med bibelens ufeilbarlighet og autoritet i alle forhold. Ansgarskolen har ikke noe tro på at det går an å holde den ytre skanse i lengda. (Det var det inntrykk jeg fikk da jeg tok min bachelorgrad der for 10 år siden). De forskanser seg derfor lengre oppe i den trange dal mot fjellborgen, i et terreng de mener det vil være lettere å holde. Dette terrenget er også den skanse alliansens fremste kriger i hemmlighet kanskje har mest tro på. Men han holder selv porten i frontlinjen, for å styrke moralen hos sine egne.

Men selvsagt er Ansgarskolen interessert i at den ytre skanse holder om det går an! Så de anvender nok noen bueskyttere eller sinnrike kastemaskiner der på skansen sin, så de kan gi Fjellhaug noe sårt tiltrengt hjelp dersom de liberales angrep intensiveres.

De liberale har i det siste fått seg en rambukk som heter Hallvard Jørgensen. Han var en troens ridder som ble forført av den mørke siden, og bestemte seg for et frontalangrep mot sin tidligere hjemstavn. Sin rambukk beskyttet han tungt med bøker mot den kokende olje han forutså at ville strømme ned over ham. Men se! Porten åpner seg etter noen få kraftige bank på døren, og ut kommer Misjonssambandets Hektor, Espen Ottosen, væpnet til striden! Hallvard smiler og trekker sverdet.

Dette er altså min noe livlige og overdramatiserte tolkning av hva som skjer for tiden. Kampen mellom Hallvard og Ottosen kan leseren følge på direkten her på Verdidebatt et annet sted.

Selv finner jeg som regel kamper ustyrtelig morsomme, men vi skal ikke glemme at bak mine saftige skildringer er det reelle menneskeskjebner representert.

Fra sin tryggere skanse lenger bak, ladet Fjeld og da Silva opp sin katapult, og sendte ut det de trodde var en brennende ildkule mot det liberale angrep som de skuet. Dette for snart to måneder siden, men ingen så ut til å merke det noe særlig.

"Du skal ikke spise av dette tre!"

Selv finner jeg at både "the dark side" og "the light side" i denne striden er sterkt tilstede i meg. Dette i kraft av mine innsikter, min kunnskap, min tro og ulike dedikasjoner som må, eller bør tas hensyn til. Jeg er kristen, men også filosofisk etterrettelig og prinsipiell. Det finnes altså en smertegrense for hva jeg kan godta som god fisk, for hva jeg kan stille meg bak, og for hva jeg kan dedikere meg mot - på begge hold.

Som religionsfilosof finner jeg at jeg kan fortsette Jørgensens angrep om jeg vil, og det med knusende kraft, med min videre kompetanse bygget på hans. Men det er ifølge Fjeld og da Silva visse resultater som "teologisk forskning" ikke kan komme til, og visse undersøkelser som ikke teologene har rett til å ta i, siden det ligger utenfor deres fagfelt.

Særlig alvorlig er det å tukle med følgende:

Vi tenker på fortellinger som at verden er skapt av Gud, at Gud har en plan med sin skapning, at mennesket er en synder og at det finnes en mening med det menneskelige liv og historien.

Her ser det ut til at teologer bare kan ha visse meninger. Men som religionsfilosof er ikke min metafysikk inngjerdet like kraftig: Den er nær sagt ubegrenset, dog må den jo være knyttet til noe som anses som religiøst, dersom det skal være religionsfilosofi. Siden jeg er kristen selv, synes jeg det er særlig spennende (i motsetning til hva Fjeld og da Silva lar meg få lov til) å utforske de metafysiske forutsetningene som ligger i grenselandet - ja, kanske til og med over grensen! - hva angår forutsetningene for den kristne tro.

Vi kan kort liste opp de elementer da Silva og Fjeld ikke lar teologene få røre ved. Det blir da i deres egen rekkefølge:

A) Verden er skapt av [den kristne] Gud.

B) Gud har en plan og en hensikt med verden, som Han er mektig til å gjennomføre.

C) Mennesket er i seg selv syndig og grunnleggende fallent.

D) Det finnes en mening med det menneskelige livet.

E) Det finnes en mening med historien.

Jeg er forsåvidt enig med Fjeld og da Silva om at disse fem punktene i noe revidert form er nær sagt essensielle for den kristne troen. Men er de så essensielle for troen, hvorfor får ikke teologene lov til å granske dem og jobbe med dem? Den opplyste mannen i gata som ønsker å bli en kristen, men ikke klarer det på grunn av mange innvendinger, kommer I ALLE FALL til å jobbe med dem. Det skulle jo heller være tjenlig for den kristne tro, mener nå jeg, at den lokale presten og teologen opplæres til å møte denne søkende sjelen i hans grublinger og funderinger.

Fjeld og da Silva ser ut til å tro, at når disse museumsgjenstander som kirkens fedre har levd og blødd for er blitt listet opp, så er alt sagt. Som religionsfilosof ikke bare tillater jeg meg, men ser på det som min delegerte oppgave å være djevelens advokat her. Spesielt dersom teologenes eneste tillatte synsvinkel i en slik sammenheng, blir å forsvare de oppsatte påstander. Men noen må da også trene dem opp, og forberede dem på hva slags angrep som kan komme! Jeg har faktisk tenkt og strevd en del med hvert enkelt av disse punktene i min egen "forskning". Det av punktene som er lettest å forsvare, synes jeg er C). Det vil imidlertid ikke være nok til å lede opp til en kristen virkelighetsforståelse, dersom de andre faller.

Problemer som møter A)

Vi må her være oppsummerende, så la oss for argumentets skyld være maksimalt positive, og tillegge samtlige apologetiske og filosofiske gudsbevis stor vekt. De kosmologiske argumenter og de teleologiske tyder på at verden har en slags "årsak", men hva slags årsak er det? "Den første beveger", thomistisk sett? Men det er mye rart som nok kan tenkes å bevege universet inn i Big bang.

Eneste vektige innvending for et særegent kristent gudsbilde, blir da det ontologiske argument (innenfor for eksempel Plantingas eller Anselms formuleringer). Her presenteres Gud innenfor alle sine klassiske attributter, som ikke lar seg begrense i omfang. Men eksistens er selv et slikt attributt, og derfor må Gud eksistere (ellers mangler nemlig den filosofiske definisjonen av Gud noe).

Det er delte meninger over hvor vidt et slikt argument skal kunne veie opp mot alle de forhold som taler mot Guds eksistens. Etter mitt eget syn, tydeliggjør ingen alvorligheten av det ondes problem for den kristne, som nettopp Leibniz sin løsning på det: Gud skapte nettopp vår verden, fordi Han - med alle ting tatt med i beregningen - fant den å være den beste av alle mulige verdener Han innenfor sin Allmakt og Allvitenhet kunne skape.

Flere regner den logiske delen av det ondes problem, som faktisk å være løst. Men hva med de sannsynlighetsmessige kriteriene? Hvordan skal man i det hele tatt vurdere dem? For er mennesket skapt i Guds bilde, slik jo kristendommen hevder, virker det noenlunde rimelig at våre idéer om hva som utgjør en god verden, ikke avviker altfor mye fra Guds i diverse henseender...

Problemer som møter B)

Den Allgode, Allvitende og Allmektige kristne Gud, hadde en genial plan med verden. Viktigst for Ham var at alt gikk lovmessig for seg i en lek med fysikk og kjemi, i litt over ti milliarder år. Deretter fikk Han livet til å blusse frem på et lite støvkorn av en planet. Og livet ble underlagt de samme lovmessige prosesser, det med. Livet måtte nemlig kontinuerlig jobbe like fra begynnelsen av, for i det hele tatt å unngå å bli nedbrutt som følge av termodynamikkens 2. lov: Nemlig at alt går mot økt uorden. Sagt klarere, vil dette innebære at alt brytes ned over tid. Dette gjør det sannsynlig at en kristen Gud kunne skape selve livet (livets tilblivelse er nemlig ekstremt usannsynlig), men at Han ville la livet hvile under konstant trussel om ødeleggelse og forfall (uten et syndefall) allerede fra begynnelsen av (3,5 milliarder år siden), virker tilsvarende usannsynlig for min tanke.

Trusselen om konstant død for dette livet som Gud visstnok skal ha så kjært, kommer ikke bare fra selve fysikkens grunnstruktur like fra Big bang av: Naturkatastrofer av ymse slag, rovdyr som spiser andre dyr, korte livsløp og ikke minst veldige utryddelser hvor opp til over 90 % av alt liv dør ut, flere ganger i løpet av jordas geologiske historie, er hva som møter det undersøkende sinn som ønsker å granske denne beste av alle mulige verdener til bunns.

Problemer som møter C)

Til sist i løpet av denne evolusjonens kjøttkvern, har vi altså en godt utviklet ape med bevissthet og intelligens - mennesket skapt i Guds bilde. Dersom ikke Gud avbrøt evolusjonen fra det som er nærliggende å tenke at var våre forfedre, og tok opp jord fra jorden og formet menneskene, og blåste sin livsånde i dem, så de ble levende skapninger - så er det helt selvsagt at mennesket vil være "syndig"! Med masse seksualitet og overlevelsesinstinkter, og en omsorg proporsjonal til hvor nærme "vår neste" ligner oss selv i selve genmaterialet.

Så kom da Jesus til sist, for å betale for de syndene som vi var dømt til å begå. Verden opprettholdes ifølge bibelen av Guds ord, og Johannes 1 beskriver nettopp Jesus som Guds Ord. Da blir det naturlig å tenke at Han som reddet menneskene fra "den stygge syndens fordervelse" (vi er da ganske mye som før vi som har mottatt syndenes forlatelse, er vi ikke?), også er den direkte opprettholder av 3,5 milliarder år av raseforedling gjennom dødens og lidelsens verktøy. Det var nok den beste mulige måten å gjøre det hele på!

Problemer som møter D)

"Jesus har ved sitt uklanderlige menneskeliv, utført gjennom sin inkarnerte skikkelse, endelig gitt mening og verdighet til det jordiske menneskeliv som sådan!"

"Åja, hvordan da?"

"Ved at Han gav seg selv for andre uten å bry seg om seg selv!"

"Hva er det som er så meningsfullt med å ikke bry seg om seg selv? Og hvorfor skulle det å hjelpe andre for øvrig gi en meningsdimensjon til denne hverdagens gjøren og laden som vi ellers står i?"

"Arbeidets slit er vår egen straff, fordi vi ble fristet til å spise et eple."

" - GJESP! - ... Vel, uansett, vi kan kanskje si at ting har mening, nettopp fordi de er slik, fordi en eller annen Gud som vi ikke vet navnet på, av grunner vi ikke helt kan skjønne ville det slik. Men uansett forstår vi ikke meningen, men bare hva det menneskelige samfunn og våre egne kropper nøder oss til å gjøre. Uten en redegjørelse for alle disse forhold som ikke har noe som helst å gjøre med å være "mini-Pauluser", kan jeg ikke forstå hva selve meningen skal være med alt dette overflødige."

Problemer som møter E)

"Den menneskelige historie kan oppsummeres i et enkelt ord: Streben. Har noen noen gang oppnådd det de egentlig strebet etter?"

"Nei."

"Vet noen hvorfor det er meninga at vi skal strebe så mye etter noe vi aldri kan oppnå?"

"Nei."

"Vet noen hvorfor Gud kunne tenke seg å opprettholde akkurat denne verden fremfor en annen?"

"Bare dersom dette er den beste av alle mulige verdener Gud kunne skape."

"Og er det så noe i løpet av menneskehetens lange historie, som tyder på at akkurat denne verden er den beste av alle mulige verdener Gud kunne skape?"

"Nei."

Mulige redninger

Kan kanskje Fjeld og da Silva komme med noe litt mer enn "det enkle evangeliet om Jesus Kristus", og forsøke å komme alle mine oppsummerende innvendinger i møte? Dersom de ikke klarer det, hva skal vi da med så mange av dem her i samfunnet? Dersom det bare trengs noen få kritiske røster (som meg og Jørgensen) til å besudle det hele hærer av laug holder kjært?

Vi må nok innse at den indre borggård nå står i brann, og at de teologiske skatter av fornuftens og vitenskapens tvingende nødvendigheter har blitt besudlet. For dersom noen tror at jeg har ønsket å besudle disse, da tar de skammelig feil! Jeg etterlyste etterrettelighet. Ærlighet. Og dersom ikke skansene kan tåle det, så bør de oppløses snarest mulig.

Jeg og Jørgensen har skjønt noe de på skansene enda ikke har skjønt. Det går an å redde og beskytte troen, dersom troens og lærerens domene holdes skarpt adskilt fra vitenskapens!

For dersom de ikke adskilles - dersom uttalelser fra en professor fra Ansgar eller Fjellhaug likeså godt kan være lære, som forskning - se, da tror jeg de lavkirkelige lærestedene står overfor store problemer i fremtiden!

Dersom et slikt skille gjennomføres, se da oppløses den knugende (for forskningen) skansen, og kampen mot de liberale avvises! Forskningen blir fri. Ingen har vunnet, alle tapte slaget, alle holdt troen kjær. Doktrinen heves som hos katolikkene til det hinsidige, i en slags beskyttet sfære, avsondret fra vitenskapelige og destruktive sinns listige angrep.

Men virkeligheten er nå én, så denne utilgjengeligheten, dette bruddet på sammenheng i tilværelsen, blir i beste fall bare delvis gjennomført. Forskning kan påvirke læren, men veien hen dit blir mye lengre. Forskere har i utgangspunktet innenfor en slik modell, intet med den rene lære å gjøre. De skal følge resultatene av forskningen sin, de. Innenfor en slik modell, slipper vi i det minste at en forsker fra Ansgar eller Fjellhaug ikke kan innrømme vitenskapelige resultater, bare fordi han skal holde skansen!

"Teologisk forskning"

Det er noen ting jeg ikke helt forstår med "teologisk forskning". For meg som er mer enn grunnleggende filosofisk informert, fremstår denne "forskningen" som metafysisk blind av prinsipp, og som bare interessert i å lese tekster på mest mulig infløkte eller innviklede måter. Dersom man kunne få noe interessant ut av denne lesingen, kunne det kanskje være ett eller to poeng med det. Men poenget er jo bare å holde skansen, ser det ut til. "Vi tar inn ting som kollegene på lærestedet liker. Hva de ikke liker, avviser vi." Se det var noe til "forskning", må jeg si.

Den avvikende forsker må vel stilles helt til sist i oppramsingen av "disipler", likesom "Judas Iskariot, han som forrådte ham". For dersom premissene for å drive "forskning" er å holde en skanse for en hver pris med livet som innsats - hvorfor i det hele tatt kalle det "forskning" da? Vil ikke betegnelsen "apologetisk anvendelse av forutinntatte lesninger av Skriftene" være en bedre beskrivelse av hva som her foregår?

Problematisk er det særlig at veien fra selve forskningen på den ene siden, til læreformidlingen på den andre, er såpass kort som den er i de type institusjoner som jeg her kritiserer. Enda mer problematisk er det at disse ulike rollene ikke er videre avklart, og skarpt adskilt fra hverandre. Den store masse, og studentene ved institusjonene, burde vite eller gjøres oppmerksomme på, når en tillitsperson taler som lærer, og når denne tillitspersonen taler som forsker. Fortrinnsvis burde stillingen som teolog (læreformidler) og forsker (forskningsformidler) være to helt adskilte stillinger, i det minste to helt klart adskilte roller. Særlig gjelder dette dersom en person delegeres myndighet til å tale på vegne av et laug med teologer (kirkens lærere i denne sammenheng), eller på vegne av et laug med forskere (som altså burde bry seg om forskningen fremfor alt).

Om så dette blir gjort, får vi alt ganske ryddig. Vi kan forske fritt, bevarer ortodoksien, og slipper å slite oss ut på skansekrig attpåtil!

Gå til innlegget

Prinsipper for et kristent ekteskap

Publisert nesten 7 år siden - 72 visninger

Den pågående debatten innbyr til refleksjon omkring hva et ekteskap er, og da mer spesifikt et kristent sådan. Nå påberoper jeg meg ingen som helst definisjonsrett i saken, men mener debattens natur forplikter til at man reflekterer i dybden. Innlegget mitt er således en oppmuntring i denne retning.

Det har opp igjennom tidene vært valgt ulike løsninger hva angår kirkens rolle overfor den verdslige myndighet i forhold til ekteskapet. Ekteskapet regnes i katolsk tradisjon å være et sakrament, mens luthersk tradisjon i stor grad har latt staten stå for det institusjonelle, mens kirken har gitt denne juridiske anordningen guddommelig sanksjon.

Innenfor kristen tenkning har det vært vanlig å påpeke at ekteskapet består i vekselvirkningen mellom tre forhold som i dette ekteskapet er sammenføyet, dog hver for seg uavhengige og gjensidig konstituerende. Det første av disse er at både bruden og brudgommen gir sin sanksjon vedrørende ekteskapets godkjennelse. Dette prinsippet kan utledes av 1. Mos 24. Her trekkes også familiens samtykke inn i bildet, et forhold som uansett er av betydning, men som en kan tillate seg å legge mindre vekt på i et samfunn som har gått bort i fra de patriarkalske strukturer.

Den andre dimensjonen som er med å konstituere et kristent ekteskap er at dette ses som sanksjonert og velsignet, ja sågar sammenføyet, av Gud. I Matt 19,6 sier Jesus at Gud har sammenføyd de to til ett, og sågar regner de to som en enhet for seg (derfor skal de ikke skille seg). Guddommen er altså med å konstituere noe av ekteskapets essens, og det ville være naturlig (om ikke påkrevd) at kristne på et eller annet vis lot dette markere ved å inkludere en slags guddommelig dimensjon ved selve ekteskapsinngåelsesritualet.

Dermed er vi over i den siste delen av de tre ulike forhold som utifra et kristent synspunkt konstituerer fenomenet ekteskap. Det er ekteskapet som en grunnleggende samfunnsmessig og sosial enhet. Jesus minner også fariseerne om dette når han gjentar i Matt 19,4-5 Guds ord til Adam og Eva fra begynnelsen av. Denne enheten som mann og kvinne utgjør i institusjonen ekteskapet som Gud har stadfestet og velsignet fra begynnelsen av, utgjør selve den sosiale grunnenhet i ethvert menneskelig samfunn, og menneskene er på forhånd slik tilvirket av Ham at Guds samfunnsordning stort sett alltid blir det nærliggende resultatet. Det finnes såklart historiske unntak som i fornuftens navn har prøvd (i det minste i teorien) å endre på dette faktum. Til eksempel kan nevnes Platons idealpolis og den moderne konstruktivismens visjoner. Men "fornuften" her har praktisk talt aldri fått seire over de biologiske føringer, og familiemønstrene blir i det store og hele som før.

Derfor utgjør ikke den ukristelige vending å definere ektskapet som kjønnsnøytalt noen alvorlig trussel mot ekteskapet som sådan. Men den representerer en teologisk nøtt. For det framgår tydelig av de vers jeg har sitert ovenfor (hvilket er hentet fra skapelsesberetningen) at Gud skapte mennesket som mann og kvinne. Av dette fremgår det at dette skille langt ifra er en evolusjonsmessig kuriositet, men et godt og intendert skille som behager Gud. Samtidig presiserer Gud (1. Mos 2,18) at kvinnen er mannens like, en medhjelper Gud har gitt ham i hans oppdrag å forvalte jorden (og en nødvendig komponent som må til for å fylle den og legge den under seg).

Det er altså slik jeg leser skriften det eneste riktige kristent sett å fastholde den tilsynelatende motsetningsfulle dualismen at mann og kvinne er like og ulike på samme tid. Så er det selvsagt opp til den spesifikke teologien å presisere de praktiske implikasjonene av dette nærmere. For meg er det et sentralt poeng at kristne må både kjempe mot den villfarelse at det ikke eksisterer prinsipielle forskjeller mellom mann og kvinne, samtidig som de også må være rede til å bekjempe enhver form for tanke som segregerer dem i to uforenlige kategorier. Det stemmer ikke overens med virkelighetens empiri at alle menn er slik-og-slik, mens alle kvinner er slik-og-slik, samtidig som det heller ikke er til å komme over at det finnes markante forskjeller mellom kjønnene som går igjen i de aller fleste kulturer og samfunn, både i forhold til hva de foretrekker sånn grovt sett, og i forhold til måten de ter seg på. Her spiller nok både biologi og sosiologi inn i bildet.

Debatten om kjønnsnøytralt ekteskap er dypest sett en debatt om likestilling. Mann + mann og kvinne + kvinne er vesensforskjellig fra kvinne + mann. Derfor er det ikke diskriminerende å stå for en velbegrunnet forskjellsbehandling mellom de to ulike formene for samliv. Begge hovedtypene av relasjoner har kjærligheten til felles som bånd mellom seg, men skiller lag i det faktum at den ene relasjonen fra naturens side er slektsproduserende og -konstituerende, mens de andre to ikke er det. En kristen forståelse av ekteskapet er derfor grunnleggende vesensforskjellig fra en kjønnsnøytral forståelse av det, i den grad at en velbegrunnet forskjellsbehandling er på sin plass. Ettersom partnerskapsloven i den realpolitiske situasjonen for tiden er koblet sammen med ekteskapsloven, er det derfor kristnes plikt å se til at denne vesensforskjellen gir seg utslag på andre måter, nå som storsamfunnet har valgt å ignorere naturens forordninger og Guds lover. Hva slags konkrete forordninger dette kan bli, vil jeg ikke her foreslå sånn rent konkrét. Jeg ber bare om at man anvender prinsippene jeg har nevnt ovenfor som veiledende i utarbeidelsen av et konkret forslag som alle borgere av staten Norge, også samvittighetsfylte kristne, kan leve med.

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6572 visninger
296 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6881 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2233 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
24 dager siden / 3575 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 484 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 490 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3547 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8046 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2687 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Show i kirken
av
Paul Nergård Wirkola
rundt 3 timer siden / 63 visninger
0 kommentarer
Reis deg og gå inn
av
Ida Marie Haugen Gilbert
rundt 5 timer siden / 136 visninger
1 kommentarer
Et symboldokument
av
Vårt Land
rundt 7 timer siden / 93 visninger
0 kommentarer
Klarere på grensene
av
Joav Melchior
rundt 7 timer siden / 292 visninger
1 kommentarer
Makten og ærbødigheten
av
Alf Gjøsund
rundt 19 timer siden / 1011 visninger
10 kommentarer
Forfølgelsesvanvidd
av
Anne Jensen
rundt 20 timer siden / 733 visninger
13 kommentarer
Noahs Gud hadde nåde med Noah
av
Rolf Larsen
rundt 22 timer siden / 283 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Lise Martinussen kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
2 minutter siden / 1527 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
5 minutter siden / 1527 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
7 minutter siden / 1851 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
11 minutter siden / 1527 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
25 minutter siden / 1527 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Makten og ærbødigheten
28 minutter siden / 1011 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
31 minutter siden / 2796 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Reis deg og gå inn
36 minutter siden / 136 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Makten og ærbødigheten
40 minutter siden / 1011 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 1 time siden / 589 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 1 time siden / 589 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 1 time siden / 1851 visninger
Les flere