Rune Eidsaa

Alder: 33
  RSS

Om Rune

Filosof av utdanning, med bachelor i religion og historie. Skriver på fritiden, og er interessert i samfunnsspørsmål.

Følgere

Kort svar Tore Olsen

Publisert 1 dag siden - 33 visninger

Det er ikke lett å vite hva du presist legger i spørsmålet.

Det korte svaret blir: Ja, her er jeg i mål.

Gå til kommentaren

En ikke-diskusjon

Publisert 3 måneder siden - 21 visninger

Jeg hadde allerede studert og tenkt grundig før jeg eventuelt ble personlig forurettet i mindre grad på grunn av maktforholdene her. Jeg har lenge vært klar over disse maktforholdene, og de eksisterer uavhengig av mine personlige opplevelser av dem. Dette er altså en ikke-diskusjon.

Gå til kommentaren

Personlig forsoning og historisk bakgrunn

Publisert 3 måneder siden - 34 visninger

Forsoningens logikk

Soningens logikk må være absolutt og objektivt gyldig, i de tilfeller det dreier seg om forsoning i forhold til objektive rettferdighetskriterier, som eksempelvis i forhold til landets lover og innen teologien, hvor Gud i Kristus forsoner mennesket med seg selv.

Når det gjelder personlige forhold, er det å gjøre opp for seg ikke alltid like enkelt å plassere, og henger sammen med gjensidig opplevelse av rimelighet og rettferdighetsfølelse. For slike formål er det ikke utviklet objektive logiske kriterier, all den tid personlige forhold følger "organiske algoritmer", omtrent som trær: De spirer og gror, eller visner og dør hen, trives eller vantrives gitt flere ulike betingelser for vekst- og næringsvilkår. Det er vanskelig å sette disse betingelsene på formel, for ikke å snakke om å gjøre dem allment-deskriptivt gyldige.


Historisk urett

Den urett det her er snakk om, ser du tydeligere dersom du faktisk leser Terje Tvedts nylige lengre imøtegåelse av Espen Søbyes anmeldelse av boken hans. Tvedts tekst finner du i denne ukens utgave av Morgenbladet, eller på nett. Deretter sammenligner du det Tvedt reagerer på med Hans Fredrik Dahl sin anmeldelse av Kaj Skagens bok "Bazarovs barn", fra 1983. Skagen har på sin hjemmeside lagt ut et avisutklipp i PDF av Dahl sin tekst: Der har han streket under en rekke utsagn i fra Dahl som er temmelig sterke. Med tanke på hvor opprørt Tvedt ser ut til å ha blitt av anmeldelsen av boken "Det internasjonale gjennombruddet" i Morgenbladet av Søbye, var det naturlig for meg å trekke en sammenligning med hvordan Skagen må ha følt dette i 1983 og videre.

Men dette igjen koblet sammen med personligheten og relevante forholds variabler: Skagen kan ha opplevd dette helt annerledes enn Tvedt nylig har opplevd det. Det er et personlig anliggende mellom ham og Dahl, som offentligheten ikke kan ha annet enn en overfladisk interesse av. Kriteriene for en eventuelt personlig forsoning mellom de to, har offentligheten intet med.

Grunnen til at dette har stor samfunnsrelevans, er den større problematikken Tvedt trekker fram i sitt tilsvar til anmeldelsen i Morgenbladet. Anmeldelsen hadde nemlig til hensikt å utestenge ham fra et hvert anstendig selskap, hevder han. Her må vi regne med at den offentlige debatt også kan risikere å få følger for det sosiale liv. Når du også ser hvordan Dahl ordla seg i 1983, står det meget tydelig å lese mellom linjene, dersom vi skal resonnere slik Tvedt gjør, at Dahl hadde til hensikt å bedrive et karaktermord på Skagen, og "utestenge ham fra ethvert anstendig selskap", likesom Søbye ut fra ordbruken må ha ønsket det i forhold til Tvedt.

At enkelte tanke- og kulturstrømninger delegerer seg moralsk rett etter eget forgodtbefinnende å utestenge legitim uenighet - om enn dyptpløyende og/eller krass - er demokratisk svært betenkelig innen et ytringsperspektiv. Kulturradikalismen har dessverre de siste 40-50 årene hatt helt overlegen hegemonisk makt innenfor det meningsbærende høykulturelle klimaet i Norge. Det er på høy tid at dette endres.

Derfor må du og andre gjerne tolke det som skrives her som et angrep. Det at kulturradikalismen tilsynelatende virker "snill", er fordi den ikke har behøvd å forsvare seg. Det har simpelthen vært nok å utestenge brysomme stemmer fra de dominerende meningsbærende arenaer. (Som medier og arrangementer, etc.)

Kaj Skagen og Terje Tvedt samlet gir interessante perspektiver i det nyeste de har skrevet, om hvordan et kulturradikalt tankesett gjennom "tredjeverdenismen" (som Skagen kaller det) har infiltrert de mest dominerende og tungtveiende kristne samfunnsaktørene. (Jeg selv nevner Den Norske Kirke, Vårt Land, KrF og Skaperkraft her.) Dette er heller ironisk og urovekkende, all den tid kristendommen (slik den har blitt oppfattet) i alle kulturradikalismens tre historiske faser, har vært selve hovedfienden.

Nå i kulturradikalismens fjerde fase, har denne infiltrert kristendommen, og spiser i samarbeid med liberalteologien kristendommen opp innenfra.

Gå til kommentaren

Viktige problemstillinger, Hallvard!

Publisert 4 måneder siden - 20 visninger

Takk for kommentar, Hallvard Jørgensen.

Jeg skal også være tilbakeholden med å ha ulike løsninger for hånden. For radikale endringer kan potensielt være farlig. Å ikke endre noe tror jeg potensielt vil være farligere. Systemet slik vi nå har det, er iboende ustabilt, som du beskriver. Grunnene til dette er å hente i den overordnede kulturutviklingens nåværende fase, både internt i Norgeshistorien og i Vesten som helhet, koblet sammen med realistiske prognoser for teknonologi-, markeds- og statsutvikling.

Fornyelse kan hentes i de dypere og tyngre kristne intellektuelle og mystiske tradisjonene, ikke minst fra tiden før reformasjonen. Men vi skal heller ikke alt for fort avskrive de utviklinger som har skjedd i nyere tid, også her i Norge. Kaj Skagen beskriver i sin nylig utgitte bok de dypere kulturstrømninger fra grundtvigianismen og haugianismen, hvor dypt de preget Norge. Men som motvekt også den sosialdemokratiske teknokratstat og de kulturradikale strømninger, som ved sitt avgjørende gjennombrudd for 50 år siden, uthulet det kulturelle gjennomslaget til hva Skagen betegner som "den metafysiske tradisjonen" i norsk kultur.

For Norge i særdeleshet, men også for Vesten, tror jeg det eneste holdbare svaret på sikt vil være den dypere og mer tilgrunnleggende foreningen mellom intellektet og mystikken. Hvordan forholde seg til Kierkegaards rikholdige arv, vil her være noe av jokeren i spillet. (Med tanke på eksistensialisme og subjektiv sannhet, som både er viktig for personlig kristendom og for kulturradikalismen, om enn den vitenskapelige objektivismen har forringet denne arven i nyere tid. Et samfunn kan verken opprettholdes eller bygges på subjektiv sannhet. Men å objektifisere mennesket og dets livsverden, vil føre til kulturell selvutslettelse, og motvirke enhver fornyelse. Sterkere sagt, vil både en radikal subjektivisme OG en radikal objektivisme helle bensin på bålet til den vesterlige kulturs dommedagsprofeter.)

Gå til kommentaren

KONTURER AV BARBARIET, OG EN MULIG REDNING

Publisert 4 måneder siden - 21 visninger

(Fra først av en Facebook-kommentar ved deling av dette innlegget.)

Samfunnet fragmenteres, helt klart. Postmodernismen og digitaliseringen er her langt viktigere faktorer enn innvandringen. 

Avkristningen er også noe vi bør snakke om. Den har vært villet også av  kristne politikere, som har vært motstandere av slikt et samfunnslim.  Sekularismen har dessverre maktet å knekke kristendommen i dette landet,  forstått som kollektiv kraft. Men sekularismen er på sin side helt avhengig av stor tilslutning til en sivilisasjonsvennlig religion.  Ellers vil autokratiet ta over, og relativismen gjennom liberalismen  føre til at hver enkelt har nok med seg og sine, og er "salig i sin tro". Fellesskapets "sannheter" vil innen den postmoderne tradisjonen måtte trumfes gjennom med makt. 

Her burde kristne  samfunnsbevegelser kunne representere en motkultur. Dessverre så har kristne Hareide og kristne Støre fremmet denne kulturen. Listhaug, som  ikke har avvist en sosialkonservativ realisme (hvor hun også snakker fra  levra), har på grunn av "retorikken" blitt avvist. 

Intet parti kan eie sannheten eller religionen. Ulike religioner hevder hver for seg å ha funnet sannheten, så da trenger rett og slett samfunnet å velge  mellom dem. Jeg synes vårt samfunn skal velge kristendommen, siden samfunnet i tusen år har vært bygd på kristendom. Det må være religionsfrihet, tanke-, forsamlings- og ytringsfrihet. Filosofers oppgave er for øvrig å finne ut av sannheten, vidt forstått, så å fremsette sannhetspåstander kan aldri være forbudt. 

Spenningen består i at samfunnet er i sterkt behov av et verdigrunnlag, samtidig som det er liberalismen fremmed å tvinge mennesker til slikt. Dog er ikke slik tvang fremmed for verken sekularismen eller sosialismen, historisk forstått. På denne bakgrunn får gjerne den sosialistiske leder en yppersteprestelig rolle under humanismen, om han nå er kristen eller ei. Han vender seg mot godheten på folkets vegne, og forvalter godheten  overfor folket. 

Men nå finnes det ikke lenger noen selvsagt godhet som har monopol. Det er fullstendig kaos, eller vil bli det: En brutal kulturkrig venter oss. Religionen, i særdeleshet kristendommen, gjør oss dannede og overbærende overfor våre medmennesker. Her var Listhaug et dårlig eksempel når hun bar korset, så man kan diskutere hvor vidt det var "kristelig" av Støre og Hareide å fjerne henne. 

Men det er større debatter som også forsøkes legges lokk på, som  Listhaug representerer motstemmer til. Disse kan ikke lenger forstummes uten akutt fare for rikets sikkerhet. Så de må frem i lyset, i det de forsøker å snakke sant innenfor det felles offentlige ordskiftet. Hvorfor skulle vi ha overbærenhet med hverandre? Fordi vi bor på samme jord, og ingen av oss vil flytte fra landet. 

Flertallsmakt er moralsk makt, og moralsk makt har blitt relativ. Sannhet har blitt vilkårlig, slik Hadia Tajik tydeliggjorde i sitt innlegg i Aftenposten, da hun stemplet kritikk av Arbeiderpartiet som konspirasjonsteorier, når hun heller mer sakssvarende ut fra Listhaugs innlegg, burde ha skilt mellom intensjon og konsekvens. (https://www.aftenposten.no/…/Det-er-en-misforstaelse-at-nor…

Moralen vil fremover trumfes gjennom ved statens voldmakt i siste instans, ikke ved Kirkens forkynnende makt, slik det brukte å være  tilfelle. Derfor går vi ikke noe anstendig samfunn i møte, med mindre vi vender tilbake til kristendommen som land og folk, i det vi omvender oss og søker Herren Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, og Hans fullkomne frelse. 

"For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved."  

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Bibeltime for politikere
rundt 1 time siden / 1946 visninger
Ronnie Johanson kommenterte på
Bibeltime for politikere
rundt 1 time siden / 1946 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 12816 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 10 timer siden / 11340 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 10 timer siden / 11340 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 10 timer siden / 11340 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 11 timer siden / 11340 visninger
Robin Tande kommenterte på
Mening med eller uten Gud?
rundt 11 timer siden / 289 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 11 timer siden / 12816 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 11 timer siden / 11340 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 12 timer siden / 11340 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 12 timer siden / 12816 visninger
Les flere