Rune Eidsaa

Alder: 33
  RSS

Om Rune

Filosof av utdanning, med bachelor i religion og historie. Skriver på fritiden, og er interessert i samfunnsspørsmål.

Følgere

Et tidsbilde over Norges og kristendommens fremtid

Publisert 2 måneder siden - 464 visninger

I ukens Dag og Tid og Morgenbladet (begge 20. april) er det skrevet tre lesverdige tekster som omhandler Norges åndshistorie og ytringsklima. Blikket trekkes mot Hans Fredrik Dahls infamøse anmeldelse av Kaj Skagens bok "Bazarovs barn", men også fremover.

Jeg kan herved anbefale inneværende ukenummer av Dag og Tid (20. april) for alle som er opptatte av kulturutvikling.

Det gjelder stykket av Terje Tvedt om kristendommen som kulturbærende fram til, men ikke etter, Bondeviks Verdikommisjon. Men like mye kampen mot kristendommen som høykulturens bæremoment, slik Hans Fredrik Dahl påstår det i sin anmeldelse av Kaj Skagens nylig utgitte bok, "Norge, vårt Norge".

Skagen skrev nylig på Facebook at Dahl i denne anmeldelsen gjør soning for den slakt han hadde av Skagens bok "Bazarovs barn" tilbake i 1983. På sin hjemmeside har Skagen lagt ut et utklippsbilde av denne tidligere anmeldelsen, med understreking i rødt hvor det går temmelig hardt for seg.

En lignende reaksjon i det å se rødt over en anmeldelse, har Terje Tvedt fått på trykk i denne ukens Morgenbladet, hvor han kritiserer Espen Søbye meget skarpt for anmeldelsen han der i avisen maktet å prestere av Tvedts bok "Det internasjonale gjennombruddet".

Det skal bli interessant å se hvordan kulturradikalerne svarer på slik en skarp kritikk av den praksisen de selv har tillatt seg å bedrive mot kristne i alle år, med sjikanering, latterliggjøring, utfrysinger og mobbing. Hans Fredrik Dahl var tidligere sentral innen kulturradikalismen, men som filosofiprofessor emeritus Arild Pedersen påpeker på Skagens vegg, har han de senere årene blitt mer "katolsk i hodet".

"Hans Fredrik, alt er tilgitt", skriver Skagen til sist i sin Facebook-post. Dette er svært forbilledlig av ham, at han lar Dahls nye og ferske anmeldelse få stå til soning for den tidligere hatske. Det skal være mulig for kulturradikalerne å se sine tidligere synder og angre.

Men om kulturradikalerne angrer eller ikke, så har allerede Norge blitt avkristnet av presten og statsministeren Bondevik, gjennom dennes nedsatte Verdikommisjon. Dette kunne skje ved at Bondevik-regjeringen ukritisk overtok (via Tor Aukrusts "Mennesket i samfunnet"?) den selvutslettende kombinasjonen multikulturalisme og internasjonal humanisme som statsbyggingsideologi. Dette var i sin tur kulturstrømninger som vant fram på 60- og 70-tallet, parallelt med at kulturradikalismen etablerte sitt samfunnsmessige hegemoni.

Derfor har kulturradikalismen seiret ved å få ledende kristne samfunnsaktører til å avkristne Norge. Dette er det store bildet, som i særdeleshet Den Norske Kirke, avisen Vårt Land, KrF og tankesmien Skaperkraft bør ta til etterretning.

Det blir fremover svært naivt å skulle hevde at universelle, humanistiske eller kristne verdier utgjør en felles basis for innbyggerne i Norge. Her finnes også transhumanister, og en god del flere muslimer.

Ved å ta utgangspunkt i både Norge og verden som helhet, føler jeg meg trygg på å kunne hevde at kristendommen kommer til å overleve i vitalitet minst i flere tiår fremover, og sannsynligvis mye lengre enn det. Til og med innenfor en liberal statsbyggingsideologi som den europeiske og den norske. Men kristendommen kommer muligens til å endre form og uttrykk radikalt, uten derved å miste sin nerve, sin bibeltrosskap, eller sin evne til å stå for og hevde seg og sitt i aller videste forstand, uavhengig av hva slags rolle sekularitetsteoretikerne tar sikte på å gi den.

Hva angår vår egen nasjons og kulturs fremtid, ser det ut fra relevant forskning og prognoser langt mørkere ut. Vi kommer til å få den situasjonen at de dominerende kulturelle strømningene i Norge ikke bare klarte å AVKRISTNE nasjonen: De klarte også å AVVIKLE selve nasjonens grunnlag, som er den dypere metafysiske, kulturbærende meningshorisonten som et folk har felles.

Noe slikt kulturbærende fundament kan ikke eksistere innenfor et radikalt positivistisk-hedonistisk, individuelt betinget "fellesskap". For det finnes ikke da lenger noe minste felles multiplum innenfor det markedsstyrte teknokratiet og byråkratiet. Transhumanistene og lignende grupperinger vil nemlig ikke klare å tvinge konkurrerende filosofiske og religiøse retninger til å følge deres anvisninger, og heller vil ingen annen ideologisk eller kvasi-religiøs gruppe i nær fremtid klare å tvinge i gjennom en konsensus. Verken sosialismen, kristendommen, islam eller positivismen er sterke nok til det.

En relativisme formulert i absoluttistiske gevanter kommer til å regjere. De som reelt har makt kommer til å legge føringer for hva som KOMMER TIL å bli oppfattet som sant, under tvang ved bruk av alle tilgjengelige sivile midler. Hvem som kommer seirende ut av den lengre perioden av usikkerhet vi nå går inn i, kommer altså ikke til å være likegyldig. Tvedt frykter i sin tekst i ukas Dag og Tid at selve Grunnloven kommer til å bli utradert og underminert.

Kristendommen som sivilisasjonsbærer i Vest kan stå i fare for å gå under. Men kristendommen innen en menighetsforstand, og i teologisk forstand, kommer ikke til å gå under. Dette siste er kirkehistorisk og verdenshistorisk hevet over tvil.

Personlig er jeg langt mer bekymret for de mange familier og enkeltmennesker i både Norge og i Vesten som helhet, som har sterke internaliserte verdier som snylter på et kristent verdisett. (Og de er ofte ikke klar over dette!) Ved radikal nihilisme eller positivisme kan selve tiltroen til rasjonalitetens verktøy og samvittighetens moralske nøden gå tapt. Validiteten av moral blir dermed avskrevet som absurd: Fra da av gjelder makt, og det alene, for å tvinge i gjennom en konsensus i hver en avkrok av borgernes liv.

Hva slags samfunn vi får ut av dette, står å lese i Terje Tvedts tilsvar i ukens Morgenbladet. Basert på Hans Fredrik Dahl sin kritikk av "Bazarovs barn" i 1983, er slik en utfrysende maktmisbruk blitt praktisert i vårt eget land innenfor det meningsbærende kulturlivet i flere titalls år allerede, sannsynligvis i mellom 40 og 50 år.

Siden slikt et tankesett utgjør den største fare for et sunt sivilsamfunn i tiden fremover, setter jeg stor pris på både Dahls sunne anger i denne ukes Dag og Tid, samt Skagens før nevnte vilje og evne til å tilgi. Dette er verdier som i sin tur henter næring direkte i fra det kristne jordsmonn, i fra helt sentrale punkter av livspraksis og lære.

I det hele tatt finnes det veldig mye slik "frukt" i fra kristendommen, som sekulære mennesker i dagens Norge nyter godt av. Om de selv er klar over dette, er en annen sak.

Gå til innlegget

Et kristent nettverk av internasjonalister

Publisert 3 måneder siden - 598 visninger

Dette er del 2 av mitt utfyllende svar til Espen Ottosen på hvordan jeg forstår Norsk Luthersk Misjonssamband og multikulturalisme. Skrevet i tråden under mitt innlegg her på Verdidebatt, "Hvorfor KrF knebler Kors-Sylvi". Jeg har ved republisering her kun endret innledende avsnitt.

I del 1 av mitt tilsvar til Espen Ottosen, så redegjorde jeg for en debatt meg og han tidligere hadde om hvordan han personlig og NLM som organisasjon forstår og arbeider i henhold til multikulturalismen. Med utgangspunkt i Terje Tvedts bok "Det internasjonale gjennombruddet", fant vi ut at den strengeste og mest "ytterliggående" definisjonen på multikulturalisme, som norsk statsforvaltning har fremmet, verken samsvarer med NLMs eller Espen Ottosens uttalte syn. 

Jeg ser i del 2 av mitt tilsvar videre på hvor vidt multikulturalisme som fungerende samfunnsfenomen, sammenfaller ikke bare med NLM sin forståelse i praksis, men også med deres søken etter samfunnsinnflytelse og nettverksbygging, i utvidet forstand. I hvor stor grad er NLM preget av multikulturell ideologi i praksis? Dette forsøker jeg her å komme nærmere et svar på.

Jeg har behov for en noe løsere, men likevel presis og omfattende definisjon av multikulturalisme, og tar derfor utgangspunkt i følgende beskrivelser av "multikulturalisme" på Wikipedia:

"Multikulturalisme brukes også i samfunnsdebatten som betegnelse på politiske idéer eller strategier som bygger på ideen om at kulturelle forskjeller er viktige å bevare, det vil si at et samfunn er rikere desto flere kulturer som finnes der. I henhold til dette, hevdes det ofte at kjernen i multikulturalisme er en aksept av forskjeller.  Samfunnsborgere bør ha noen felles verdier, men disse behøver kun å dreie seg om lover og regler, mens kulturelle eller religiøse livssyn kan variere i stor grad. (...)

Ifølge multikulturalismen kan et samfunn være godt integrert og harmonisk selv om individene i samfunnet har svært ulike ideer om hva det gode liv er. En multikulturell samfunnsorden er med andre ord et samfunn der mindretallet deltar med like rettigheter og plikter uten å måtte oppgi sine nasjonale, kulturelle eller religiøse særtrekk.

Noen forstår dette som et samfunnsyn som hevder at et mangfold av flere kulturer og etniske tilhørigheter er grunnleggende positivt og et ønske om at kulturelle grupper bør få anledning til å leve i henhold til sine egne kulturelle verdier.  Tilhengere av multikulturalisme hevder at en ikke kan bruke sin egen kultur som målestokk på hvor gode andre kulturer er. Tilhengere av multikulturalisme hevder at en kultur blir rikere av å være i kontakt med andre kulturer."

Jeg tror jeg forstår NLM og Espen Ottosen riktig når jeg hevder at den eneste setningen i det foregående lengre sitatet som NLM er uenige i, er følgende:

"Tilhengere av multikulturalisme hevder at en ikke kan bruke sin egen kultur som målestokk på hvor gode andre kulturer er."

Tankegangen, som Espen Ottosen også har uttrykt i denne tråden (jeg har hørt det samme uttalt muntlig i en uformell setting av en med et sentralt tillitsverv innenfor NLMs medievirksomhet), er at muslimene må anses enten som "venner" eller "allierte" i den kontinuerlige kulturelle kampen mot den virkelige "fienden", som er antireligiøs sekularisme fra både sosialistisk, liberalt og kulturradikalt hold. Her må de ulike religiøse minoriteter som sterkt fremholder en trosskap til religiøse praksiser som flertallet av norske samfunnsborgere fornekter, stå sammen. Dette kan innebære så forskjellige, om enn likevel relaterte trostemaer, som retten til å bære hijab, og til å ansette tillitsvalgte som deler verdigrunnlaget at homofilt samliv er synd.

Etter mitt syn feiler denne tankegangen, fordi det ikke er tilfelle at "min fiendes fiende er min venn". Muslimer er ikke kristendommens "venner", de er per definisjon kristendommens "fiender". Dette på et religiøst og overordnet grunnlag, selv om de politiske fellesinteressene mot den norske sekulære offentlighet og stat, tidvis sammenfaller.

Jeg vil nå presentere to konkrete tilfeller, hvor NLM sentralt i praksis forsøkte å kneble en gryende kritikk av det multikulturelle samfunnssynet.

I) Fordømmelsen av Terje Tvedts bok «Det internasjonale gjennombruddet».

Etter at redaktør i Dagen Vedbjørn Selbekk hadde gitt boka "Det internasjonale gjennombruddet" av Terje Tvedt positiv omtale både på lederplass og ellers i avisen, rykker NLM sentralt ut med et motinnlegg, skrevet av lederen for NLM Utland, Hjalmar Bø, og generalsekretær i NLM Øyvind Åsland. Jeg vil gi dem delvis rett i kritikken av hvordan Tvedt portretterer denne lavkirkelige misjonsorganisasjonen, sett opp i mot bistand.

Det ligger likevel noe mer under her, som føyer seg inn i et større bilde. Eksempelvis setningen: "Det er også grovt at [Tvedt] viser til en kronikk skrevet rett etter 22. juli som advarte mot hatefulle ytringer og påstår at denne inneholdt et forslag om å forby kritikk av ideen om det multikulturelle samfunnet." Hvorfor er dette grovt? På grunn av ordbruken?

Det er fullstendig legitimt å kritisere dette leserinnlegget av Thomas Hylland Eriksen og Arne Johan Vetlesen, som demokratihistorisk bør betraktes i beste fall som en historiebetinget kuriositet, i verste fall som veiviser hen mot en svært farlig utvikling. Hvor dypt problematikken her stikker, er redegjort godt for av professor emeritus i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet, Bernt Torvild Oftestad, i hans bok fra 2012: "Etter Utøya. Om det nye norske Vi og det nye norske De." Dette er demokratiutviklingskritikk på sitt mest dyptpløyende.

Jeg skal likevel innrømme at Espen Ottosen har rett i at NLM sentralt aldri eksplisitt har støttet multikulturell ideologi, i betydningen at alle kulturer må forstås på likefot og som like gode. Bø og Åsland skriver: "Det er bra at Tvedt tar et oppgjør med ideen om «multikulturalisme» som i denne sammenheng betyr å betrakte alle kulturer som likeverdige." Det er nærliggende å tro at det som menes her, er at kulturer som er dypt preget av kristne tankesett, verdier og praksis, OBJEKTIVT er bedre enn alle de kulturer som ikke er det. Om dette er deres tankegang, har forfatterne av innlegget her min fulle støtte.

Det er likevel et stort MEN her: Har kulturer og nasjoner verdi for sin egen skyld, som en del av en god skaperordning i verden under Gud? Her tror jeg NLM kunne ha vært langt mer prinsipielle innen sin tenkning. En økt realisme i forhold til innvandringens omfang med tilhørende statistiske prognoser for barnefødsler i Norge og i Europa i fremtiden, hører med til dette bildet. Islam er nok her den største, farligste og mest påtrengende konkurrenten til kristendommen innen dette bildet, men problemstillingen gjelder i prinsippet alle religioner.

Det er ikke bare lov, men også tilrådelig å ta grep innen innvandringspolitikk med mer, for å minske det religiøse mangfoldets utviskinger på sikt av den kristenkulturelle majoriteten. Dette kan fint gjøres uten dermed å være motstandere av en prinsipiell og høyst funksjonell religionsfrihet. Min og andres "spekulasjon" over at NLM, i likhet med Den Norske Kirke og andre trossamfunn, ønsker å bruke muslimenes tilstedeværelse som "brekkstang" i kampen mot sekularismen, består. Som filosof med grader innen religion og historie, vet jeg godt hvordan sekularismen kun er en mindre parasitt på den langt mer filosofisk sofistikerte og rikholdige kristenhellenistiske syntesen. Med "parasitt" forstås her at sekularismen i vestlig form ikke kan overleve uten den mer grunnleggende kristenkulturens vitale liv.

Dette har mange areligiøse fritenkere for lengst innsett. Sekularitetsteoretikeren Jürgen Habermas tar bare feil i at han tror at andre religiøse tradisjoner her kan gi sekularismen den samme "påtrengte næringen" som de kristne åndelige tradisjonene. På et historisk, overordnet grunnlag bør derfor trusselen fra islam betraktes som langt mer alvorlig enn de filosofiske truslene fra sekularismen. Vi er nemlig ikke garantert hva slags innflytelse de sekulære trendene i fremtiden kommer til å få på islam.

De kultur-sekulære aspektene av problemstillingen, representerer derfor ytterligere grunner til at den kristne, norske majoritetskulturen både bør pleies og bevares. Nøyaktig hvor engasjert Espen Ottosen egentlig er i bevaringen av norsk kultur, blir avslørt mot hans vilje av følgende sitat fra en kronikk i Aftenposten (https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/novK5/-En-trussel-mot-norsk-kultur--Espen-Ottosen):

"La oss si at fire millioner kinesere slo seg ned i Norge i løpet av  de neste fem årene (et eksempel som gjør at vi ikke trenger å diskutere  islam). De kommer med sine verdier, sin kultur og sine tradisjoner – og  får norsk statsborgerskap. 

Gjør det noe med norsk kultur? Selvsagt. Er det negativt? 

Der gis det nok ulike svar."

Til dette vil jeg innvende at det ut fra sunn fellesmenneskelig fornuft, og i overensstemmelse med kristen naturrettstenkning, SELVSAGT er negativt dersom over halvparten av de som bor på det tradisjonelle, norske stammeterritoriet ikke lenger er rotfestet deltagende i den norske kulturen. Det vil innenfor dette eksempelets rammer vanskelig kunne sies å være et kulturelt "fellesskap" innenfor det norske territoriet.

Dette betrakter jeg som negativt i seg selv, og enda verre hva angår den kristenkulturelle situasjonen.  

II) Avvisningen av evangelieforkynnelsen til Franklin Graham i Norge, fordi han hadde uttalt politisk støtte til Donald Trump på hjemmebane.

Dette ble satt i gang av UiA-forsker Stefan-Fisher Høyrems engasjement (https://www.vl.no/nyhet/kristenledere-trekker-seg-fra-graham-kampanje-1.924411?paywall=true) og fulgt videre opp av Skaperkraft (https://skaperkraft.no/om/media/i-media-artikel/article/1411946), og av NLMs generalsekretær (http://www.nlm.no/nlm/nyheter-nlm.no/aasland-trekker-seg-fra-graham-kampanje), som var med i gruppen av kristne organisasjoner som i februar 2017 avviste at Franklin Graham skulle komme å forkynne evangeliet, og det alene, i Norge november det samme året.

Flere kristne organisasjoner nektet å stille seg bak invitasjonen, men klarte likevel ikke å forhindre at Grahams organisasjon arrangerte "Håpets festival" i Oslo Spektrum 11. og 12. november i fjor. AsiaLinks nyhetsmagasin, "Rapport fra asia" [sic] nummer 1 2018, skriver på lederplass at organisasjonen betalte hele regningen, som kostet millioner. "Kampanjelederen, med 35 års fartstid i Billy Graham organisasjonen, fortalte meg at han aldri hadde vært noe sted i verden hvor kaoset og motstanden hadde vært større enn i Oslo." Dette skriver Jørgen Aass, styreleder i AsiaLink.

Han skriver videre om arrangementet: "Billy Grahams sønn, Franklin, forkynte evangeliet i klassisk stil, med synd og tilgivelse som sentrale begreper, og med tydelig vekt på behovet for omvendelse. 4.350 mennesker var til stede på lørdagen, 3.200 på søndagen. 274 mennesker kom fram og søkte frelse. Vi som var der og så alle de unge strømme frem for å overgi sine liv til Gud, ble grepet og fylt av takknemlighet."

Verdidebatts redaktør, Alf Gjøsund, var tilstede under Håpets Festival, og ble kritisert for hans dekning i ettertid. (http://www.verdidebatt.no/innlegg/11705436-vart-land-franklin-graham-og-hapets-festival) Han var også til stede under en paneldebatt under Protestfestivalen 2015 i Kristiansand, som vakte sterke reaksjoner hos meg selv, da jeg maktet å koble den daværende flyktningekrisen opp mot EU-vennligheten til Skaperkraft og andre. (http://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/KRONIKK/Noen-har-snakket-sammen-381070)

NRKs Tomm Kristiansen var også til stede under nevnte paneldebatt, hvor han uttalte at han pleide god kontakt med flyktningevennlige og konservative biskop innen Den Norske Kirke, Stein Reinertsen, som også var deltager i panelet. Under Olavfestdagene i fjor var det 29. juli en debatt om Hellig-Olav representerer "et idol for vår tid". Tomm Kristiansen var her møteleder for debatten, og enkelte uttrykte på Facebook at de ikke var helt fornøyde med måten selve debatten og samtalen ble ført på.

Hans Aage Gravaas, tidligere rektor ved Fjellhaug, NLMs fremste Høgskole, og nå generalsekretær i Stefanusalliansen, kritiserte invitasjonen av Franklin Graham likeså åpent som han nylig på Facebook i flere innlegg støttet utestengelsen av Listhaug fra regjeringen. (Se hans Facebook-profil, og https://korsetsseier.no/2017/02/17/jeg-ville-ikke-invitert-graham/.) Fjellhaug Høgskole har formelt stilt seg som samarbeidspartner for Skaperkraft. ("Kurset blir holdt på Høyskolen Fjellhaug, en av Skaperkrafts samarbeidspartnere." https://skaperkraft.no/arrangementer/arrangement/calendar_event/7617644)  

Skaperkraft har over tid etablert seg som en av internasjonalismens aller tydeligste forsvarere innen Kristen-Norge. De har i likhet med tidligere nevnte Stefan Fisher-Høyrem, initiativtaker til Filosofiuka som Skaperkraft er viktig støttespiller for (og som jeg også støtter fullt ut), vært i mot alt det Trump representerer, ikke bare anstendighetsmessig, men også i forhold til begrensninger av internasjonalismen. Skaperkraft har vært åpne om at de støtter og er i dialog med Europabevegelsen. (Her, blant annet: https://skaperkraft.no/om/media/i-media-artikel/article/1393690). De skriver: "Europabevegelsen har nemlig kun ett mål og en eksistensberettigelse: Å få Norge inn i Den europeiske union." Nylig arbeider også Skaperkraft med å opprette et eget kontor i Brüssel. (Dette redegjør de for i en mail til deres støttepartnere, som jeg som støttepartner er usikker på om det er kutyme å sitere.)

Tidligere så hadde tankesmien ordet "multikulturelt samfunn" i sine vedtekter. (Jeg har vært i åpen debatt med personer fra Skaperkraft om vedtektene tidligere.) Jeg ser nå at de har erstattet denne formuleringen med "pluralistisk samfunn" i stedet, hvilket jeg selv anser som en helt vesentlig presisering og forbedring. Det kunne være interessant å høre noen fra Skaperkraft presisere nærmere hva de legger i dette.

Gå til innlegget

Hvorfor KrF knebler Kors-Sylvi

Publisert 3 måneder siden - 1983 visninger

Sylvi Listhaug er en ventil i en trykkoker på varmen. Kanskje ikke så lurt å fjerne ventilen?

Det er debatter som gjerne bør tas, og debatter som ikke skal tas for enhver pris.

Den debatten som ikke skal tas, er debatten om hvor vidt multikulturell ideologi ødelegger for Norges identitet som en kristen stat, OG i forlengelsen av det, hvor vidt multikulturell statsideologi på sikt dekonstruerer Norge som en nasjon.

Multikulturalistene er sentralt plassert i Kristen-Norge, til å gjete alle intelligente kristne fra ikke bare de viktige fortene Vårt Land og Verdidebatt, men også fra Skaperkraft og KrF. Mange i NLM har tatt deres parti.

Multikulturalistene vil ikke lenger arbeide for at Norge skal være en nasjon med kristen identitet. Landet skal helst ha universell, humanistisk identitet, som er å betrakte som en historisk betinget snylter, eller parasitt, på den langt mer interessante kristne kulturarven.

(Jeg snakker her i historisk og europeisk målestokk, og Norge tar ut fra sine særegne betingelser del i dette større fellesskapet.)

Kristne som fremdeles vil at landet skal ha en klar kristen identitet, settes dessverre i samme bås som Jan Hanvold og andre "Trump-folk". De blir regelrett avfeid, eller forsøkt latterliggjort eller stemplet bort fra en i utgangspunktet legitim debatt.

"Hvor kristent skal Norge være?" Det spør filosof Henrik Syse og Biskop Halvor Nordhaug i tittelen på en bok. Dette er legitime sprøsmål, og en legitim debatt.

Jeg selv mener at landet bør være så kristent som et rett forhold til sannheten primært, og kulturen sekundært, tillater. Kristendommen aksepterer lett demokratiet, så dette er ikke noe problem.

Problemet er hvordan vi skal forstå ordet "humanisme", som KrF var pådrivere for å få inn i Grunnloven. Det er ikke helt enkelt å forstå.

Terje Tvedt avslørte i sin bok "Det internasjonale gjennombruddet" at regjeringen Bondevik ønsket at de kristne verdiene gjennom humanismen som verktøy, skulle bli definert som universelle verdier.

Det gikk selvfølgelig ikke an, og Verdikommisjonen strandet. Alle deler ikke de samme verdiene. Behøver de talløse sivilisasjonskonfliktene mellom islam og kristenheten overhode nevnes?

Et annet spørsmål, er om vi alle har samme erkjennelsesevnen av objektive moralske sannheter via samvittigheten. Det vil jeg hevde at vi har, innenfor en kristenplatonsk tradisjon.

Men gitt at alle mennesker har del i samme menneskenatur, så følger dermed ikke at vi alle bør bo sammen i en stor FN-lignende stat, som utgjør hele Europa, Vesten eller hele verden. Mennesket er syndig, og farene for at noe går galt øker når all makt konsentreres på få hender.

Vi kan lære at globalisme ikke er noen god idé gjennom fortellingen om Tårnet i Babel, hvor Gud selv spredde folkene på jorden, så de ikke sammen skulle "skape seg et navn". Jeg tolker dette som en bibelsk fordømmelse av internasjonal humanisme.

At nasjonalisme (eller tribalisme) er en god og gudgitt ordning, kan vi lese av Paulus sin tale på Areopagos i Apostlenes gjerninger, kapittel 17. Paulus sier her ekplisitt at det er Gud som har bestemt tidene og stedene for de ulike nasjonene, eller folkegruppene, som alle stammer fra ett menneske.

Dette gjorde Han så kulturene hver for seg skulle søke Gud. Men kristendommen skulle også gå på tvers av kulturene, og bringe dem sammen. Det skriver Paulus om andre steder i bibelen.

Så er spørsmålet videre om stammefellesskapene er et avlagt stadium i skapelsens utvikling, eller om vi gjør lurt i å ta vare på de ulike kulturenes særegenheter.

Noe som ikke fungerer, fordi folk blir så rasende, er å si at "det norske" er en paraply for alt mulig rart. At det ikke er noen nåværende eller historiske kriterier (bortsett fra muligens språk) som gjør at noen, rent faktisk, er mer norske enn andre.

Så kan det være at "det norske" ikke eksisterer, rent metafysisk. Jeg er selv metafysiker, og tror at dette er meningsfullt å snakke om. Men forsøk å si til mannen i gata at "det norske" ikke eksisterer.

Da blir det bråk. For det er ikke Listhaug som lager bråket, ikke primært sett.

Det er det den brede kulturallianse av multikulturalister som gjør.

Gå til innlegget

Oslos nye biskop og verdier

Publisert 9 måneder siden - 658 visninger

Det har vært mye oppstyr rundt Oslos nye "raddis-biskop". Dette er et forsøk på å tenke helhetlig og kristent rundt spørsmål om fattigdom, materielle verdier, og det å være kirke i en fallen verden.

Er det noe min vekkelseshistorie nylig publisert her har fått meg til å tenke nytt om, så er det hvor avgjørende svekkede de materialistiske hjerter blir, hva angår et reelt etterfølgende disippelliv. Materialisme og det å være seg selv nok er i sin rot veldig ikke-kristen atferd.

Så i dette er jeg helt enig med biskopen. Likevel kommer det ikke frem at biskopen mener de rike bør forvalte sine opptjenede verdier klokt, til landets felles oppbyggelse og velferd. Det virker mer som om hun ønsker å ødelegge landet og de rike, sånn at det gode skal komme.

Ved for høy skattlegging, vil de rike flytte utenlands med sine "verdier", og godhetstyrannene i Norge blir da sittende igjen med skjegget i postkassa. Oppmuntre heller alle med nok penger til å skape flere jobber, og bidra til landets velferd ved nøye gjennomtenkte gaver og investeringer!

Det må nemlig ikke bli sånn at vi må velge mellom å være klok og raus. God eller realistisk? For det er bare tåpelig. Den naturlige åpenbaring, som er tilgjengelig for alle, må tas hensyn til like så mye som det bibelske materialet.

Noen ganger kan kristne være kalt til ikke å holde noe tilbake, men ofre alt. Nasjoner og folkeslag er veldig sjeldent kalt til det, om noen gang. For vi lever i noe som heter virkeligheten, og her må morgendagens hungersnød avverges av verdier opparbeidet i dag. Det ligger i ordtaket at det er bedre å gi en mann en fiskestang, så han selv kan skaffe seg mat, enn en fisk hver dag.

Men tiggerne (som ofte er en forlengelse av organisert, lyssky virksomhet) gjør oss jo til så gode mennesker, når vi bare kan øse ut av våre overfylte lommer! For se! Når vi ikke har mer å leve av, da er vi som dem! Og da kan vi RELATERE til hverandre...

Dette kan fungere for en munk eller en hellig mann. Kanskje for Kirkens Bymisjon? Men ikke for et helt folk. Det kan aldri være noen tale til hele folket å oppgi alt de eier! Visselig var disiplene så kalt, og Jesus befaler det av sine etterfølgere. Så noen skal faktisk selge alt, mens andre skal fungere som trofaste forvaltere av materielle verdier med gudsfrykt.

Så kan vi spørre oss om biskopen, basert på ordbruken, har visjoner om en verdensvid utslettelse av kollektiv velferd, snarere enn denne velferdens kontinuerlige bygging og videre forvaltning? Og er biskopen interessert i å bevare folkeslagene? Har hun i det hele tatt tenkt over disse problemstillingene?

Hun fremmer i det minste et sterkt ønske om åpne grenser. Det er et - for å si det forsiktig - ladet politisk spørsmål. Omtrent som skattlegging. Men vi vet jo alle at Jesus var en radikal hippie som gikk rundt og snyltet på pengene til rike enker, mens han mente at "morgendagen får bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage."

"Gi, og det skal bli gitt dere." Vi vet jo alle hvordan forretningsmoguler som Jan Hanvold vet å tyne slike ord til det ytterste, og systematisk suge landets minstepensjonister tomme for penger. Velsignet skal de likevel være for investeringen, både i denne verden og i den kommende. Men Hanvold er sleip, og de materielle verdiene her går veldig sjeldent den andre veien.

Ved kloke investeringer av penger (Jesus snakker også veldig mye i sine lignelser om forvalterskap), skapes det arbeidsplasser og kontinuerlig forsyning av materielle verdier inn til samfunnet. For i vårt univers råder det noe som fysikerne kaller entropi: Det innebærer at alt brytes ned over tid. For at det ikke skal brytes ned, må folk arbeide. Dette problemet møtte den første menigheten i Jerusalem: De ble mange, og hjalp de fattige ved å selge alt de eide inn til en felles kasse. Det er veldig positiv kommunisme!

Om de kristne hadde fortsatt med å vokse like raskt som den første menigheten i Jerusalem, da Guds Ånd først kysset vanlige folk, kunne sikkert denne form for kommunisme ha fungert. Men folk bor i hver sin by, og er opptatt med seg og sitt. Alle er heller ikke kalt til fulltidstjeneste for Gud. Også kristne mennesker bør innse verdien av hardt arbeid og forvaltning. For uten dette kan ikke varig fordeling finne sted.

Det var dette som møtte menigheten i Jerusalem. Siden nesten alle som eide noe hadde solgt alt de eide (Jf. historien om Annanias og Saffira), hadde ikke menigheten lenger noe inntektsgrunnlag til å forsørge de mange trengende med. Menighetene i andre byer måtte da hjelpe til. Paulus snakker utførlig om en storstilt pengeinnsamling rundt om i menighetene inn til menigheten i Jerusalem, i sitt andre brev til korinterne.

Det later til at de opprinnelige apostlene til sist innså, at kristne ikke bare kan gi og gi. Noen, ganske mange faktisk, må arbeide for å produsere, og forvalte verdier klokt. Ellers kan ingen få.

Så kan det vel være, mener noen, at vi har "godt av" å gå ned i velstand. Men hvem bestemmer det? Her er det snakk om hvor hjertet er. Det er vanskelig for en rik å komme inn i Guds rike, sier Jesus. Så de rike må virkelig passe seg! Men når et land har mye rikdom, da kan det brukes til å velsigne. Minsker landes rikdom, da leder det til manges forbannelse, snarere enn til velsignelse.

Det er vel derfor flere reagerer negativt på den nye biskopens uttalelser, og sier omtrent som så: "Hvem er hun til å føre forbannelse over oss, så hun selv skal kunne nyte den selvsentrerte gleden å velsigne andre ut fra egen fromhet, og attpåtil fordømme oss slitere i samme slengen?"

Gå til innlegget

Professor emeritus i kirkehistorie Bernt Torvild Oftestad, koblet i et foredrag på MF de åndelige strømninger innen norsk vekkelseshistorie sammen med idéhistoriske forhold, sosiologiske betingelser og gruppepsykologi.

UTVIDEDE PERSPEKTIVER

A) Sosiologi og internasjonale trender.

Oftestad legger i sin fremstilling vekt på hvordan vekkelsesfolket delvis kunne sympatisere med den liberale utvikling innen styresett og sivilsamfunn. Jeg tilføyde at bondepredikanten Hans Nielsen Hauge var før liberalismen i det å frigjøre kristen oppbyggelse i fra presteveldet, om enn han ble værende i kirken sammen med sin bevegelse. Men særlig utover i det 20. århundret ble "Kristen-Norge" fragmentert inn i en rekke "esoteriske klubber", i alt fra liberal protestantisme, til lavkirkelig og frikirkelig virksomhet, til karismatikk og høykirkelig og apologetisk renessanse.

Her er altså noe å velge mellom for enhver smak, om noen skulle ønske å bli kristne. Men det religiøse tilbudet her er nettopp markedsdrevet, på en annen måte enn det bedehuskulturen brukte å være. Var du "vakt" så var du med bedehuset, ellers ikke. Likesom sosialister var med i Arbeiderbevegelsen, dersom de var tilstrekkelig organisert: For disse vokste frem parallelt innen de store folkebevegelsers tid.

Disse bevegelsene var begge sterke fram til 30-tallet, men etter Andre verdenskrig ble Arbeiderpartiet det statsbærende partiet, og vekkelsesbevegelsene ebbet ut. Hvorfor det skjedde er det ikke enkelt å svare på, og den som er interessert i forholdet mellom de to folkebevegelser, bør lese "Kirken og Arbeiderbevegelsen" av Nils Ivar Agøy.

Selv har jeg noen teser som kan bidra til å forklare hvorfor, og det skal vi komme tilbake til. Det har mye med materialismens plass i folks hjerter å gjøre, og at de var lei av store bevegelser og søkte trygghet og nasjonsbygging, i en tid der en annen ikke ubetydelig bevegelse, Nasjonal Samling, hadde blitt drenert ned i dragsuget sammen med Hitler.

Det var altså behov for å samle nasjonen i en annen form for nasjonalsosialisme enn den som hadde vært forut. Da måtte bedehusfolkets selvstendige rolle tones ned. Noe av vekkelsesilden syntes tapt, i det lekmannshøvdingen Ole Hallesby trakk seg tilbake til alderdommen. Parallelt med de politisk-kulturelle omveltningene på 60- og 70-tallet, blusset vekkelsen opp igjen i ikke ubetydelig omfang. Men den var gjerne nå karismatisk og radikalisert, fremmedgjort i fra bedehusets røtter og den dypere norske kulturarven hvis jordsmonn den kunne ha dratt nytte av, men ikke gjorde.

Dermed økte den kirkelige fragmenteringen, og vi fikk frigjøringsteologi med radikal fattigdomsbekjempelse og feminisme som ideal. Det ble følgelig strid om kvinnelige prester, noe som ytterligere fragmenterte kirken. Dermed ble de ulike fraksjonene redusert til hobbyelementer for spesielt interesserte, og sekulariseringen av det norske samfunnet skjøt fart. En lignende utvikling kunne spores i mye av Vesten. Men i Norge var altså den bredere kristelige konstellasjonen, i likhet med Arbeiderbevegelsen, vokst fram innen særegne forutsetninger, om enn lignende utviklingstrekk kan spores i våre to naboland.

Som Oftestad kommer inn på, gjorde alt på 1800-tallet flere ulike internasjonale bevegelser, med ulike vektlegginger av frelse og helliggjørelse, seg gjeldende på norsk jord. Den avgjørende fragmenteringen innen Kristen-Norge skjedde i året 1907, da Det Teologiske Menighetsfakultetet ble opprettet som en utdanningsinstitusjon som ikke skulle bringe liberalteologi inn i Den Norske Kirkes presteutdannelse. Dermed skilte konservative og liberale tydelig lag. Videre kom Thomas Ball Barratt tilbake fra USA, hvor han hadde opplevd pinsevekkelsen. Og han ble opphavsmannen til Pinsebevegelsen i Norge, og var en pioner også i Europeisk sammenheng.

Pinsebevegelsen vokste meget i vekkelsene til og med 30-tallet, i likhet med det lutherske lekmanns-Norge. Til å begynne med ønsket Barratt å bringe tungetale og Åndsdåp inn i sin metodistmenighet, og videre inn i kristenheten, men det førte ikke fram, så de endte opp med å danne sine egne menigheter. Det var i hovedsak lavutdannede og arbeiderklassefamilier som ble med her. Mange av disse gjorde ikke ubetydelige klassereiser videre innover i Etterkrigstiden.

Som et verdenshistorisk fenomen, gjorde typiske pinsekjennetegn seg gjeldende i de fleste andre kirkesamfunn i løpet av 60- og 70-tallet. Deler av både den lutherske og den katolske kirke ble preget. Disse vekkelsene skulle prege både Latin-Amerika og Afrika sterkt, og det ble en tilnærmet global trend innen den bredere evangelikalismen. (Det er en kristen bevegelse som legger vekt på kristen enhet og forkynnelse av evangeliet. Her kan evangelisten Billy Graham stå som en typisk representant.)

Også i Norge gjorde disse trendene seg gjeldende. Men avstanden mellom disse og den dypere forankringen i folkelig protestantisme hos mange, ble for stor. Resultatet ble at den eventuelle fornyelsen ikke ble tatt videre inn i det høykirkelige gudstjenestelivet. Og den lavkirkelige lutherdommen tok i stor grad avstand fra de karismatiske fenomenene, hvilket ble sett på som fremmede.

Evangelieforkynnelsen, som var kommet mye bredere inn med et slags "tilbud og etterspørsel" -element like fra 1800-tallet av, holdt likevel stand, og fungerte enda en tid. Men interessen fra allmuen uteble i stor grad, noe vi kom mer inn på i del 2). Årsakene må her søkes i tapt kirkelig autoritet i kulturen, og at folk ble seg selv nok i sine materialistiske hjerter: For distraksjonene innen liberalismen var mange, og i tråd med Marx sine innsikter hadde folk det stort sett godt, og så ikke videre behov av religionen.

Her ble pietismens og bedehusbevegelsens store vektlegging av synden en torn i kjødet for hele Kristen-Norge. For Kultur-Norge, som lenge i stor grad hadde vært splittet i fra Kristen-Norge, hadde lenge kritisert den oppfattede saktmodigheten og livsfiendligheten innenfor bedehuskulturen, i bøker, teaterstykker og alle slags mulige andre produkter. Avisene og den felles offentligheten ble nå bedehuskulturen fremmed, og folk flest hadde enten sterke fordommer til den, eller klarte ikke av andre grunner å relatere til den. Hva som en gang hadde vært en sterk folkebevegelse, slet altså med manglende autoritet i fremførelsen av sitt budskap, og med store image-problemer. Den fremvoksende liberalteologien innen Den Norske Kirke skulle forverre dette ytterligere. Allerede på 80-tallet var krisen her akutt, om enn det tok mye lengre tid for kristne flest å innrømme dette.

Vekkelsene fra 70-tallet hadde likevel ført til en slags fornyet vitalitet langt inn i Den Norske Kirke, og enda i våre dager drives det mange steder vellykket arbeid rettet mot ungdom og andre, med gitarspilling, avslappet atmosfære og hverdagspreget, men klassisk forkynnelse, med mer. Så bildet er alltid fullt av nyanser, og slett ikke sort.

Særlig om vi retter blikket internasjonalt, blir situasjonen lysere. For i Russland gjenfødes den statsbærende kirken. I Kina er de kristne nå godt over 10 % av befolkningen, og vokser raskt. Det globale tyngdepunktet av kristne er i ferd med å forflytte seg mot Afrika og Syd-Amerika som de verdensdelene med flest aktive kristne. Men i USA nå, som i flere tiår i Europa, føler de yngre generasjonene i det store og det hele at kristendommen ikke "angår dem".

Dette bør være en hovedutfordring for Kirken i Vesten, og dersom disse alarmerende tendensene både kan bremses og reverseres, skal vi nok snart se at Kirken vokser bortimot i hele verden. For utgangspunktet for alle kristne, mener jeg, bør være at den levende Kristus er utøvende Herre over hele sin Kirke med stor K. Mer om dette skal vi skrive i neste punkt.

B) Utfordringer og muligheter for vekkelse.

Det første man må finne ut av når man snakker om vekkelse, er om man vil ha det eller ikke. I dette ligger også spørsmålet om hva det er. Burde ikke kirkelig fornyelse i forskjellige former være nok? Hvorfor alle disse emosjonelle eller ekstatiske fenomenene? Fornyelsen burde da være nok for menneskene, så sant de evner å motta den? Men det kommer jo helt an på hva fornyelsen innebærer.

Historien viser at det er utmerket mulig å holde det gående uten fornyelse overhodet. Om dette er mulig innen liberale samfunnsformer, vet jeg ikke. Ikke i lengden, tror jeg. Men i størsteparten av Norgeshistorien har det å være ikke-kristen så og si vært utenkelig. Det var kirker i hver bygd, og prestene hadde ortodoksi i sin utdannelse, og forkynte dette for folket. Annet tankegods ble verken fremmet i nevneverdig grad, eller tolerert.

Med statspietismen på 1700-tallet la man ekstra stor vekt på at hver enkelt person skulle lære grundig og vedkjenne seg hele innholdsfylden i den kristne troen. Pontoppidans lærebok med spørsmål og svar ble puggekost til konfirmasjonen. Opplæringen innen kristendommen ble det avgjørende element for opprettelsen av allmenn skolegang i 1735. Men ved dette ble også kimen lagt for den inderliggjortes egengjorte overbevisning, ut fra den eneste høyere instansen i verden enn kongen og statsmakten, nemlig Gud selv.

For det var dette som skjedde etter at Hans Nielsen Hauge opplevde at Gud kom ham i møte i en slags lysvisjon mens han pløyde åkeren. (Omtrent som apostelen Paulus på vei til Damaskus.) Dette ble livsforvandlende for ham, og han leste bibelen mye oppe på loftet hos sine foreldre, og sov og spiste svært lite. Deretter mente han seg kallet av Gud til å forkynne for folket. Dette var ikke ulovlig, så lenge presten hadde overoppsyn under selve møtet. Men Hauges kallsbevissthet skulle snart her forstyrre statsmaktens oppfatninger ganske kraftig.

Det later altså til å være en viss spenning mellom vekkelse som overskridende fenomen, og de rådende autoritetsstrukturer som mennesker flest liker å befinne seg innen. Dette gjelder også i fra kirkelig hold. Det beste etter min oppfatning, vil være den symbiose som inderligheten og autoriteten levde under i Norge utover på 1800-tallet. Det karakteristiske ved slik en setting går igjen som fenomen i mye europeisk historie, innen alle slags menneskelige virkningsfelt. Nemlig at sivilisasjonen trives best helt generelt sett når voldsomme individuelle krefter ekspanderer ut fra et solid kristelig ortodokst jordsmonn. Gullalder kaller vi dette, foreningen mellom kollektiv og individuell selvrealisering.

Forbannelsen blir dessverre ofte i videreføringen, at frigjøringen blir såpass sterk en generasjon eller to senere, at man fjerner seg nærmest helt i fra det kristne jordsmonnet, som man tilsynelatende "glemmer". Dermed går man glipp av den velsignelse som den kristne stabilitet innen verdensanskuelsen opprinnelig tilveiebragte ved den kulturelle ekspansjonens begynnelse. Dette er et gjennomgående fenomen innen mye europeisk kultur og sivilisasjonsutvikling, hvilket gjør det desto mer interessant å studere. Trenger vi vekkelse? Ja, men den bør gå langt dypere enn visse teaterforestillinger i frimenigheter for spesielt interesserte.

Spørsmålet blir da hva slags muligheter for fornyelse vi har. Kristenlivets fornyelse er slett ikke det samme som sivilisasjonsfornyelse, om enn de i visse tilfeller faktisk overlapper hverandre. I Russland per i dag gjør de faktisk dette, for etter 80 år med mislykket kommunisme, og ti år med mislykket liberalisme, innså mangeårig leder Vladimir Putin at landet trengtes å gjenoppbygges langt mer grundig. I Russland har de ikke hatt noen reformasjon, så individualismen står heller dårlig, og landet har ofte hatt topptunge strukturer, hvilket ikke er annerledes i dag. Ikke alt er perfekt slik vi ser det, med hvordan det russiske systemet fungerer. Journalister forsvinner, og offentlig tjenestemenn kan være svake for korrupsjon. Den mislykte liberaliseringen førte til at en mengde materielle verdier falt på alt for få hender: De såkalte oligarkenes. Men midt i alt dette, innser russerne sitt behov av kristendommen som statsbærende fundament, og kirker reises i stor stil.

Nå er ikke jeg selv som kristen fremmed i fra karismatikk og ekstase og alle disse tingene. Men jeg vil heller ha et helt folk med løs tilknytning til kristendommen, enn noen få tusen som ruser seg i stevnehaller mens resten av folket går fortapt. For kristne er nødt til å ta fortapelsen på alvor, at i følge kristen lære finnes det ikke noe annet navn vi kan bli frelst ved enn nettopp Jesus Kristus - det er, Jesus Messias, jødenes lovede frelserkonge. Kristne tror at Jesus både er sann Gud og sant menneske, født i historien av en kvinne, men Gud i fra evighet av, "født av Faderen før alle tider". Den Hellige Ånd tar også del i Guds vesen, likesom de to andre guddommelige personene. Sammen danner de den fullkomne kjærligheten, som Gud ved Kristus inviterer oss mennesker til å få del i, her på jorden og videre i evighet.

Nå, å komme inn i denne form for kjærlighet hos guddommen, er hva vekkelse EGENTLIG er for noe. Derfor har det i de middelalderske, kristne samfunnene hele tiden vært mennesker som dedikerte seg spesielt for å delta i bønnen, for så og si "trenge inn" i Guds vesen, ved stadig økende hellighet, avståelse fra synder og skrøpelighet, og fornyet innsikt. Den kanskje viktigste innsikten er at det er selve skrøpeligheten som gjør at vi trenger Gud, og uten denne så vil vi være stolte og selvtilstrekkelige, og ikke evne å søke Ham, til tross for at Gud kaller. Her ligger mye dyp visdom og kristen innsikt gjemt.

Vekkelse er altså i egentlig forstand ikke å riste på gulvet hos Jan Hanvold på Visjon Norge, men faktisk å kjenne Gud, å bli forelsket i Ham, så og si. Dette er hva som holder kristne oppe i alle slags prøvelser. For Gud selv ønsker å være den uuttømmelig kilden for oss, når alt annet rakner. Ofte så må ting først rakne for oss mennesker, for at vi skal innse dette.

Hva er det så som hindrer vekkelsen? Distraksjonen. Det at du aldri stopper opp og tenker på Gud, søker Ham. Selværgjerrigheten. For Gud søker alltid deg, det er du selv som hindrer Ham. Gud kan visselig alltids utvelge seg hvem Han vil: Han er mektig til det. Men Han kaller alle, og få svarer.

Det at det ikke er vekkelse, er at vi ikke har tid til Gud. Og at vi ikke gjør hva Han i sitt Ord befaler. Og ikke avstår fra hva Han sier at vi skal avstå i fra. Om dette kan igjen sies mye, og her kan vi snakke om både de ti bud, de syv dødssynder og mange ting. Men det helt grunnleggende innen den kristne troen er å bli født på ny, hvilket dåpen symboliserer. Den kristne har ved sin nye fødsel fått Guds eget liv på innsiden av seg selv. Gud selv ønsker å bo hos den som har blitt en kristen. Derfor er alt mulig for den som tror, hvis du i det hele tatt innser hvor revolusjonerende dette er.

Den kristne må også komme i fellesskap sammen med andre som deler den samme troen. Det er dette som er menigheten, der lemmene på Kristi kropp samles, i det de spiser sin Herres kropp og drikker Hans blod som konkret symbol på den enhet og det kall de har.

Kristne må gjerne også gjerne dedikere konkrete steder til bønn, lovprisning, oppbyggelse og sosialt samvær. Kanskje også til å ta seg av de utstøtte, drive barmhjertighetsarbeid? For de trenger å samtale sammen, be og synge, oppbygge hverandre. Kanskje spise sammen og chille litt? Bønnehus kaller noen dette. Eller bedehus. Kanskje de gamle bedehusene må rives, slik at nye kan oppstå?

At kristne i Norge trenger et kraftig spark bak for å revitalisere selve ånden og essensen i hva det vil si å være et bønnens hus i det 21. århundret, synes heller klart. Fremtiden for en eventuell vekkelse i Norge, tror jeg ligger i opprettelsen eller revitaliseringen av en mengde slike bønnehus, uavhengig av kirkesamfunn. Om disse kunne inngå i et samlet bønnenettverk, ville det vært ypperlig. Jeg vet at initiativ til dette både fremmes, foreslås og opprettes innen flere sammenhenger, flere steder.

Så det er ingen grunn for kristne til å klage. Omvend deg heller fra materialismen, alle hverdagens avguder som stjeler din tid, og søk Gud. Når du forstår Hans vilje, skal du lyde Ham, og oppsøke andre kristne.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Med ansvar for religion
rundt 6 timer siden / 191 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
En Gud som griper inn
rundt 6 timer siden / 2558 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Jo, Listhaug er politiker
rundt 6 timer siden / 1121 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Med ansvar for religion
rundt 7 timer siden / 191 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
En Gud som griper inn
rundt 7 timer siden / 2558 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Verdiløse menn
rundt 7 timer siden / 1951 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
En Gud som griper inn
rundt 8 timer siden / 2558 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 8 timer siden / 7505 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
En Gud som griper inn
rundt 8 timer siden / 2558 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 8 timer siden / 2624 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
En Gud som griper inn
rundt 8 timer siden / 2558 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
En Gud som griper inn
rundt 8 timer siden / 2558 visninger
Les flere