Rune Eidsaa

Alder: 32
  RSS

Om Rune

Filosof av utdanning, med bachelor i religion og historie. Skriver på fritiden, og er interessert i samfunnsspørsmål.

Følgere

Oslos nye biskop og verdier

Publisert 27 dager siden - 614 visninger

Det har vært mye oppstyr rundt Oslos nye "raddis-biskop". Dette er et forsøk på å tenke helhetlig og kristent rundt spørsmål om fattigdom, materielle verdier, og det å være kirke i en fallen verden.

Er det noe min vekkelseshistorie nylig publisert her har fått meg til å tenke nytt om, så er det hvor avgjørende svekkede de materialistiske hjerter blir, hva angår et reelt etterfølgende disippelliv. Materialisme og det å være seg selv nok er i sin rot veldig ikke-kristen atferd.

Så i dette er jeg helt enig med biskopen. Likevel kommer det ikke frem at biskopen mener de rike bør forvalte sine opptjenede verdier klokt, til landets felles oppbyggelse og velferd. Det virker mer som om hun ønsker å ødelegge landet og de rike, sånn at det gode skal komme.

Ved for høy skattlegging, vil de rike flytte utenlands med sine "verdier", og godhetstyrannene i Norge blir da sittende igjen med skjegget i postkassa. Oppmuntre heller alle med nok penger til å skape flere jobber, og bidra til landets velferd ved nøye gjennomtenkte gaver og investeringer!

Det må nemlig ikke bli sånn at vi må velge mellom å være klok og raus. God eller realistisk? For det er bare tåpelig. Den naturlige åpenbaring, som er tilgjengelig for alle, må tas hensyn til like så mye som det bibelske materialet.

Noen ganger kan kristne være kalt til ikke å holde noe tilbake, men ofre alt. Nasjoner og folkeslag er veldig sjeldent kalt til det, om noen gang. For vi lever i noe som heter virkeligheten, og her må morgendagens hungersnød avverges av verdier opparbeidet i dag. Det ligger i ordtaket at det er bedre å gi en mann en fiskestang, så han selv kan skaffe seg mat, enn en fisk hver dag.

Men tiggerne (som ofte er en forlengelse av organisert, lyssky virksomhet) gjør oss jo til så gode mennesker, når vi bare kan øse ut av våre overfylte lommer! For se! Når vi ikke har mer å leve av, da er vi som dem! Og da kan vi RELATERE til hverandre...

Dette kan fungere for en munk eller en hellig mann. Kanskje for Kirkens Bymisjon? Men ikke for et helt folk. Det kan aldri være noen tale til hele folket å oppgi alt de eier! Visselig var disiplene så kalt, og Jesus befaler det av sine etterfølgere. Så noen skal faktisk selge alt, mens andre skal fungere som trofaste forvaltere av materielle verdier med gudsfrykt.

Så kan vi spørre oss om biskopen, basert på ordbruken, har visjoner om en verdensvid utslettelse av kollektiv velferd, snarere enn denne velferdens kontinuerlige bygging og videre forvaltning? Og er biskopen interessert i å bevare folkeslagene? Har hun i det hele tatt tenkt over disse problemstillingene?

Hun fremmer i det minste et sterkt ønske om åpne grenser. Det er et - for å si det forsiktig - ladet politisk spørsmål. Omtrent som skattlegging. Men vi vet jo alle at Jesus var en radikal hippie som gikk rundt og snyltet på pengene til rike enker, mens han mente at "morgendagen får bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage."

"Gi, og det skal bli gitt dere." Vi vet jo alle hvordan forretningsmoguler som Jan Hanvold vet å tyne slike ord til det ytterste, og systematisk suge landets minstepensjonister tomme for penger. Velsignet skal de likevel være for investeringen, både i denne verden og i den kommende. Men Hanvold er sleip, og de materielle verdiene her går veldig sjeldent den andre veien.

Ved kloke investeringer av penger (Jesus snakker også veldig mye i sine lignelser om forvalterskap), skapes det arbeidsplasser og kontinuerlig forsyning av materielle verdier inn til samfunnet. For i vårt univers råder det noe som fysikerne kaller entropi: Det innebærer at alt brytes ned over tid. For at det ikke skal brytes ned, må folk arbeide. Dette problemet møtte den første menigheten i Jerusalem: De ble mange, og hjalp de fattige ved å selge alt de eide inn til en felles kasse. Det er veldig positiv kommunisme!

Om de kristne hadde fortsatt med å vokse like raskt som den første menigheten i Jerusalem, da Guds Ånd først kysset vanlige folk, kunne sikkert denne form for kommunisme ha fungert. Men folk bor i hver sin by, og er opptatt med seg og sitt. Alle er heller ikke kalt til fulltidstjeneste for Gud. Også kristne mennesker bør innse verdien av hardt arbeid og forvaltning. For uten dette kan ikke varig fordeling finne sted.

Det var dette som møtte menigheten i Jerusalem. Siden nesten alle som eide noe hadde solgt alt de eide (Jf. historien om Annanias og Saffira), hadde ikke menigheten lenger noe inntektsgrunnlag til å forsørge de mange trengende med. Menighetene i andre byer måtte da hjelpe til. Paulus snakker utførlig om en storstilt pengeinnsamling rundt om i menighetene inn til menigheten i Jerusalem, i sitt andre brev til korinterne.

Det later til at de opprinnelige apostlene til sist innså, at kristne ikke bare kan gi og gi. Noen, ganske mange faktisk, må arbeide for å produsere, og forvalte verdier klokt. Ellers kan ingen få.

Så kan det vel være, mener noen, at vi har "godt av" å gå ned i velstand. Men hvem bestemmer det? Her er det snakk om hvor hjertet er. Det er vanskelig for en rik å komme inn i Guds rike, sier Jesus. Så de rike må virkelig passe seg! Men når et land har mye rikdom, da kan det brukes til å velsigne. Minsker landes rikdom, da leder det til manges forbannelse, snarere enn til velsignelse.

Det er vel derfor flere reagerer negativt på den nye biskopens uttalelser, og sier omtrent som så: "Hvem er hun til å føre forbannelse over oss, så hun selv skal kunne nyte den selvsentrerte gleden å velsigne andre ut fra egen fromhet, og attpåtil fordømme oss slitere i samme slengen?"

Gå til innlegget

Professor emeritus i kirkehistorie Bernt Torvild Oftestad, koblet i et foredrag på MF de åndelige strømninger innen norsk vekkelseshistorie sammen med idéhistoriske forhold, sosiologiske betingelser og gruppepsykologi.

UTVIDEDE PERSPEKTIVER

A) Sosiologi og internasjonale trender.

Oftestad legger i sin fremstilling vekt på hvordan vekkelsesfolket delvis kunne sympatisere med den liberale utvikling innen styresett og sivilsamfunn. Jeg tilføyde at bondepredikanten Hans Nielsen Hauge var før liberalismen i det å frigjøre kristen oppbyggelse i fra presteveldet, om enn han ble værende i kirken sammen med sin bevegelse. Men særlig utover i det 20. århundret ble "Kristen-Norge" fragmentert inn i en rekke "esoteriske klubber", i alt fra liberal protestantisme, til lavkirkelig og frikirkelig virksomhet, til karismatikk og høykirkelig og apologetisk renessanse.

Her er altså noe å velge mellom for enhver smak, om noen skulle ønske å bli kristne. Men det religiøse tilbudet her er nettopp markedsdrevet, på en annen måte enn det bedehuskulturen brukte å være. Var du "vakt" så var du med bedehuset, ellers ikke. Likesom sosialister var med i Arbeiderbevegelsen, dersom de var tilstrekkelig organisert: For disse vokste frem parallelt innen de store folkebevegelsers tid.

Disse bevegelsene var begge sterke fram til 30-tallet, men etter Andre verdenskrig ble Arbeiderpartiet det statsbærende partiet, og vekkelsesbevegelsene ebbet ut. Hvorfor det skjedde er det ikke enkelt å svare på, og den som er interessert i forholdet mellom de to folkebevegelser, bør lese "Kirken og Arbeiderbevegelsen" av Nils Ivar Agøy.

Selv har jeg noen teser som kan bidra til å forklare hvorfor, og det skal vi komme tilbake til. Det har mye med materialismens plass i folks hjerter å gjøre, og at de var lei av store bevegelser og søkte trygghet og nasjonsbygging, i en tid der en annen ikke ubetydelig bevegelse, Nasjonal Samling, hadde blitt drenert ned i dragsuget sammen med Hitler.

Det var altså behov for å samle nasjonen i en annen form for nasjonalsosialisme enn den som hadde vært forut. Da måtte bedehusfolkets selvstendige rolle tones ned. Noe av vekkelsesilden syntes tapt, i det lekmannshøvdingen Ole Hallesby trakk seg tilbake til alderdommen. Parallelt med de politisk-kulturelle omveltningene på 60- og 70-tallet, blusset vekkelsen opp igjen i ikke ubetydelig omfang. Men den var gjerne nå karismatisk og radikalisert, fremmedgjort i fra bedehusets røtter og den dypere norske kulturarven hvis jordsmonn den kunne ha dratt nytte av, men ikke gjorde.

Dermed økte den kirkelige fragmenteringen, og vi fikk frigjøringsteologi med radikal fattigdomsbekjempelse og feminisme som ideal. Det ble følgelig strid om kvinnelige prester, noe som ytterligere fragmenterte kirken. Dermed ble de ulike fraksjonene redusert til hobbyelementer for spesielt interesserte, og sekulariseringen av det norske samfunnet skjøt fart. En lignende utvikling kunne spores i mye av Vesten. Men i Norge var altså den bredere kristelige konstellasjonen, i likhet med Arbeiderbevegelsen, vokst fram innen særegne forutsetninger, om enn lignende utviklingstrekk kan spores i våre to naboland.

Som Oftestad kommer inn på, gjorde alt på 1800-tallet flere ulike internasjonale bevegelser, med ulike vektlegginger av frelse og helliggjørelse, seg gjeldende på norsk jord. Den avgjørende fragmenteringen innen Kristen-Norge skjedde i året 1907, da Det Teologiske Menighetsfakultetet ble opprettet som en utdanningsinstitusjon som ikke skulle bringe liberalteologi inn i Den Norske Kirkes presteutdannelse. Dermed skilte konservative og liberale tydelig lag. Videre kom Thomas Ball Barratt tilbake fra USA, hvor han hadde opplevd pinsevekkelsen. Og han ble opphavsmannen til Pinsebevegelsen i Norge, og var en pioner også i Europeisk sammenheng.

Pinsebevegelsen vokste meget i vekkelsene til og med 30-tallet, i likhet med det lutherske lekmanns-Norge. Til å begynne med ønsket Barratt å bringe tungetale og Åndsdåp inn i sin metodistmenighet, og videre inn i kristenheten, men det førte ikke fram, så de endte opp med å danne sine egne menigheter. Det var i hovedsak lavutdannede og arbeiderklassefamilier som ble med her. Mange av disse gjorde ikke ubetydelige klassereiser videre innover i Etterkrigstiden.

Som et verdenshistorisk fenomen, gjorde typiske pinsekjennetegn seg gjeldende i de fleste andre kirkesamfunn i løpet av 60- og 70-tallet. Deler av både den lutherske og den katolske kirke ble preget. Disse vekkelsene skulle prege både Latin-Amerika og Afrika sterkt, og det ble en tilnærmet global trend innen den bredere evangelikalismen. (Det er en kristen bevegelse som legger vekt på kristen enhet og forkynnelse av evangeliet. Her kan evangelisten Billy Graham stå som en typisk representant.)

Også i Norge gjorde disse trendene seg gjeldende. Men avstanden mellom disse og den dypere forankringen i folkelig protestantisme hos mange, ble for stor. Resultatet ble at den eventuelle fornyelsen ikke ble tatt videre inn i det høykirkelige gudstjenestelivet. Og den lavkirkelige lutherdommen tok i stor grad avstand fra de karismatiske fenomenene, hvilket ble sett på som fremmede.

Evangelieforkynnelsen, som var kommet mye bredere inn med et slags "tilbud og etterspørsel" -element like fra 1800-tallet av, holdt likevel stand, og fungerte enda en tid. Men interessen fra allmuen uteble i stor grad, noe vi kom mer inn på i del 2). Årsakene må her søkes i tapt kirkelig autoritet i kulturen, og at folk ble seg selv nok i sine materialistiske hjerter: For distraksjonene innen liberalismen var mange, og i tråd med Marx sine innsikter hadde folk det stort sett godt, og så ikke videre behov av religionen.

Her ble pietismens og bedehusbevegelsens store vektlegging av synden en torn i kjødet for hele Kristen-Norge. For Kultur-Norge, som lenge i stor grad hadde vært splittet i fra Kristen-Norge, hadde lenge kritisert den oppfattede saktmodigheten og livsfiendligheten innenfor bedehuskulturen, i bøker, teaterstykker og alle slags mulige andre produkter. Avisene og den felles offentligheten ble nå bedehuskulturen fremmed, og folk flest hadde enten sterke fordommer til den, eller klarte ikke av andre grunner å relatere til den. Hva som en gang hadde vært en sterk folkebevegelse, slet altså med manglende autoritet i fremførelsen av sitt budskap, og med store image-problemer. Den fremvoksende liberalteologien innen Den Norske Kirke skulle forverre dette ytterligere. Allerede på 80-tallet var krisen her akutt, om enn det tok mye lengre tid for kristne flest å innrømme dette.

Vekkelsene fra 70-tallet hadde likevel ført til en slags fornyet vitalitet langt inn i Den Norske Kirke, og enda i våre dager drives det mange steder vellykket arbeid rettet mot ungdom og andre, med gitarspilling, avslappet atmosfære og hverdagspreget, men klassisk forkynnelse, med mer. Så bildet er alltid fullt av nyanser, og slett ikke sort.

Særlig om vi retter blikket internasjonalt, blir situasjonen lysere. For i Russland gjenfødes den statsbærende kirken. I Kina er de kristne nå godt over 10 % av befolkningen, og vokser raskt. Det globale tyngdepunktet av kristne er i ferd med å forflytte seg mot Afrika og Syd-Amerika som de verdensdelene med flest aktive kristne. Men i USA nå, som i flere tiår i Europa, føler de yngre generasjonene i det store og det hele at kristendommen ikke "angår dem".

Dette bør være en hovedutfordring for Kirken i Vesten, og dersom disse alarmerende tendensene både kan bremses og reverseres, skal vi nok snart se at Kirken vokser bortimot i hele verden. For utgangspunktet for alle kristne, mener jeg, bør være at den levende Kristus er utøvende Herre over hele sin Kirke med stor K. Mer om dette skal vi skrive i neste punkt.

B) Utfordringer og muligheter for vekkelse.

Det første man må finne ut av når man snakker om vekkelse, er om man vil ha det eller ikke. I dette ligger også spørsmålet om hva det er. Burde ikke kirkelig fornyelse i forskjellige former være nok? Hvorfor alle disse emosjonelle eller ekstatiske fenomenene? Fornyelsen burde da være nok for menneskene, så sant de evner å motta den? Men det kommer jo helt an på hva fornyelsen innebærer.

Historien viser at det er utmerket mulig å holde det gående uten fornyelse overhodet. Om dette er mulig innen liberale samfunnsformer, vet jeg ikke. Ikke i lengden, tror jeg. Men i størsteparten av Norgeshistorien har det å være ikke-kristen så og si vært utenkelig. Det var kirker i hver bygd, og prestene hadde ortodoksi i sin utdannelse, og forkynte dette for folket. Annet tankegods ble verken fremmet i nevneverdig grad, eller tolerert.

Med statspietismen på 1700-tallet la man ekstra stor vekt på at hver enkelt person skulle lære grundig og vedkjenne seg hele innholdsfylden i den kristne troen. Pontoppidans lærebok med spørsmål og svar ble puggekost til konfirmasjonen. Opplæringen innen kristendommen ble det avgjørende element for opprettelsen av allmenn skolegang i 1735. Men ved dette ble også kimen lagt for den inderliggjortes egengjorte overbevisning, ut fra den eneste høyere instansen i verden enn kongen og statsmakten, nemlig Gud selv.

For det var dette som skjedde etter at Hans Nielsen Hauge opplevde at Gud kom ham i møte i en slags lysvisjon mens han pløyde åkeren. (Omtrent som apostelen Paulus på vei til Damaskus.) Dette ble livsforvandlende for ham, og han leste bibelen mye oppe på loftet hos sine foreldre, og sov og spiste svært lite. Deretter mente han seg kallet av Gud til å forkynne for folket. Dette var ikke ulovlig, så lenge presten hadde overoppsyn under selve møtet. Men Hauges kallsbevissthet skulle snart her forstyrre statsmaktens oppfatninger ganske kraftig.

Det later altså til å være en viss spenning mellom vekkelse som overskridende fenomen, og de rådende autoritetsstrukturer som mennesker flest liker å befinne seg innen. Dette gjelder også i fra kirkelig hold. Det beste etter min oppfatning, vil være den symbiose som inderligheten og autoriteten levde under i Norge utover på 1800-tallet. Det karakteristiske ved slik en setting går igjen som fenomen i mye europeisk historie, innen alle slags menneskelige virkningsfelt. Nemlig at sivilisasjonen trives best helt generelt sett når voldsomme individuelle krefter ekspanderer ut fra et solid kristelig ortodokst jordsmonn. Gullalder kaller vi dette, foreningen mellom kollektiv og individuell selvrealisering.

Forbannelsen blir dessverre ofte i videreføringen, at frigjøringen blir såpass sterk en generasjon eller to senere, at man fjerner seg nærmest helt i fra det kristne jordsmonnet, som man tilsynelatende "glemmer". Dermed går man glipp av den velsignelse som den kristne stabilitet innen verdensanskuelsen opprinnelig tilveiebragte ved den kulturelle ekspansjonens begynnelse. Dette er et gjennomgående fenomen innen mye europeisk kultur og sivilisasjonsutvikling, hvilket gjør det desto mer interessant å studere. Trenger vi vekkelse? Ja, men den bør gå langt dypere enn visse teaterforestillinger i frimenigheter for spesielt interesserte.

Spørsmålet blir da hva slags muligheter for fornyelse vi har. Kristenlivets fornyelse er slett ikke det samme som sivilisasjonsfornyelse, om enn de i visse tilfeller faktisk overlapper hverandre. I Russland per i dag gjør de faktisk dette, for etter 80 år med mislykket kommunisme, og ti år med mislykket liberalisme, innså mangeårig leder Vladimir Putin at landet trengtes å gjenoppbygges langt mer grundig. I Russland har de ikke hatt noen reformasjon, så individualismen står heller dårlig, og landet har ofte hatt topptunge strukturer, hvilket ikke er annerledes i dag. Ikke alt er perfekt slik vi ser det, med hvordan det russiske systemet fungerer. Journalister forsvinner, og offentlig tjenestemenn kan være svake for korrupsjon. Den mislykte liberaliseringen førte til at en mengde materielle verdier falt på alt for få hender: De såkalte oligarkenes. Men midt i alt dette, innser russerne sitt behov av kristendommen som statsbærende fundament, og kirker reises i stor stil.

Nå er ikke jeg selv som kristen fremmed i fra karismatikk og ekstase og alle disse tingene. Men jeg vil heller ha et helt folk med løs tilknytning til kristendommen, enn noen få tusen som ruser seg i stevnehaller mens resten av folket går fortapt. For kristne er nødt til å ta fortapelsen på alvor, at i følge kristen lære finnes det ikke noe annet navn vi kan bli frelst ved enn nettopp Jesus Kristus - det er, Jesus Messias, jødenes lovede frelserkonge. Kristne tror at Jesus både er sann Gud og sant menneske, født i historien av en kvinne, men Gud i fra evighet av, "født av Faderen før alle tider". Den Hellige Ånd tar også del i Guds vesen, likesom de to andre guddommelige personene. Sammen danner de den fullkomne kjærligheten, som Gud ved Kristus inviterer oss mennesker til å få del i, her på jorden og videre i evighet.

Nå, å komme inn i denne form for kjærlighet hos guddommen, er hva vekkelse EGENTLIG er for noe. Derfor har det i de middelalderske, kristne samfunnene hele tiden vært mennesker som dedikerte seg spesielt for å delta i bønnen, for så og si "trenge inn" i Guds vesen, ved stadig økende hellighet, avståelse fra synder og skrøpelighet, og fornyet innsikt. Den kanskje viktigste innsikten er at det er selve skrøpeligheten som gjør at vi trenger Gud, og uten denne så vil vi være stolte og selvtilstrekkelige, og ikke evne å søke Ham, til tross for at Gud kaller. Her ligger mye dyp visdom og kristen innsikt gjemt.

Vekkelse er altså i egentlig forstand ikke å riste på gulvet hos Jan Hanvold på Visjon Norge, men faktisk å kjenne Gud, å bli forelsket i Ham, så og si. Dette er hva som holder kristne oppe i alle slags prøvelser. For Gud selv ønsker å være den uuttømmelig kilden for oss, når alt annet rakner. Ofte så må ting først rakne for oss mennesker, for at vi skal innse dette.

Hva er det så som hindrer vekkelsen? Distraksjonen. Det at du aldri stopper opp og tenker på Gud, søker Ham. Selværgjerrigheten. For Gud søker alltid deg, det er du selv som hindrer Ham. Gud kan visselig alltids utvelge seg hvem Han vil: Han er mektig til det. Men Han kaller alle, og få svarer.

Det at det ikke er vekkelse, er at vi ikke har tid til Gud. Og at vi ikke gjør hva Han i sitt Ord befaler. Og ikke avstår fra hva Han sier at vi skal avstå i fra. Om dette kan igjen sies mye, og her kan vi snakke om både de ti bud, de syv dødssynder og mange ting. Men det helt grunnleggende innen den kristne troen er å bli født på ny, hvilket dåpen symboliserer. Den kristne har ved sin nye fødsel fått Guds eget liv på innsiden av seg selv. Gud selv ønsker å bo hos den som har blitt en kristen. Derfor er alt mulig for den som tror, hvis du i det hele tatt innser hvor revolusjonerende dette er.

Den kristne må også komme i fellesskap sammen med andre som deler den samme troen. Det er dette som er menigheten, der lemmene på Kristi kropp samles, i det de spiser sin Herres kropp og drikker Hans blod som konkret symbol på den enhet og det kall de har.

Kristne må gjerne også gjerne dedikere konkrete steder til bønn, lovprisning, oppbyggelse og sosialt samvær. Kanskje også til å ta seg av de utstøtte, drive barmhjertighetsarbeid? For de trenger å samtale sammen, be og synge, oppbygge hverandre. Kanskje spise sammen og chille litt? Bønnehus kaller noen dette. Eller bedehus. Kanskje de gamle bedehusene må rives, slik at nye kan oppstå?

At kristne i Norge trenger et kraftig spark bak for å revitalisere selve ånden og essensen i hva det vil si å være et bønnens hus i det 21. århundret, synes heller klart. Fremtiden for en eventuell vekkelse i Norge, tror jeg ligger i opprettelsen eller revitaliseringen av en mengde slike bønnehus, uavhengig av kirkesamfunn. Om disse kunne inngå i et samlet bønnenettverk, ville det vært ypperlig. Jeg vet at initiativ til dette både fremmes, foreslås og opprettes innen flere sammenhenger, flere steder.

Så det er ingen grunn for kristne til å klage. Omvend deg heller fra materialismen, alle hverdagens avguder som stjeler din tid, og søk Gud. Når du forstår Hans vilje, skal du lyde Ham, og oppsøke andre kristne.

Gå til innlegget

Professor emeritus i kirkehistorie Bernt Torvild Oftestad, koblet i et foredrag på MF de åndelige strømninger innen norsk vekkelseshistorie sammen med idéhistoriske forhold, sosiologiske betingelser og gruppepsykologi.

TILFØYENDE PERSPEKTIVER TIL OFTESTADS VEKKELSESHISTORIE

A) Introduksjon.

Min egen kompetanse på feltet er ikke like tungtveiende som Oftestad sin, men jeg skriver ut fra en mangeårig interesse, og studier i kirkehistorie som del av både min bachelor i teologi og i historie. Dessuten har jeg aktivt oppsøkt en lesegruppe i kirkefedrene, karismatiske møter, med mer. Så vil påstå at jeg har ganske god oversikt i kirkelandskapet, når alt kommer til alt.

Innen filosofien har jeg også interessert meg for temaer tett knyttet opp mot teologihistorien. Jeg finner det personlig veldig stimulerende å undersøke både den rasjonelle metafysiske underbygningen til troen, så vel som de konkrete menneskelige erfaringene som støtter opp om denne troen. Men her vil jeg altså legge min egen personlige reise til side, og opplyse om helt grunnleggende, men viktige trekk nasjonalt og internasjonalt, som kan støtte opp om Oftestads egen historiefortelling.

B) Hans Nielsen Hauge.

Oftestad presenterer sine vekkelseshistoriske perspektiver ut fra en lavkirkelig, luthersk kontekst, gjerne kalt bedehuskulturen. Siden denne tapte kulturkampen etter Ole Hallesbys død, har mange et ganske negativt bilde av hva som preget en slik kultur. Dette er heller ikke en kultur jeg selv kjenner inngående fra innsiden. Men det gir inntrykk å lese av Oftestad hvordan de som hadde erfart vekkelsene, ble preget av dem, og opplevde disse i ettertid. (Ikke minst hans egen mor.)

Innen vekkelseshistorien i Norge må bondepredikanten Hans Nielsen Hauge sies å være den mest interessante og mest avgjørende skikkelsen. Jeg har også studert hva denne mannen opplevde på et jorde i Tune i Østfold i 1796, og hvordan dette siden bredte seg utover det aller meste av Norge i årene fram til 1804. Hvordan et slikt opplevd møte med Gud over få år plutselig sprer seg videre utover hele landet, som ild i tørt gress, er det skrevet flere bøker om, som kan være mer enn verd å lese.

Hauge er av mange kalt den første moderne nordmann, og at en bondesønn tok seg til rette slik innen det som var prestenes oppgave, ble for sterk en kost for mange. Hauge ble arrestert flere ganger, men aldri lenge, og startet flere bedrifter, reiste landet rundt og skrev en mengde bøker, som en stor andel av befolkningen leste.

Men i 1804 fikk myndighetene nok, og Hauge ble utsatt for et justismord som førte ham i fengsel i ti år, like til det avgjørende år i vår egen historie, 1814. Etter dette var Hauge en svekket mann, om enn en dypt troende, og han trakk seg tilbake til en gård, giftet seg og levde et stille liv. Men han gav mange av vennene sine verdifulle råd.

C) Ole Hallesby.

Hallesby er en farlig mann å nevne, siden han ble forsøkt svekket av alle de kulturradikale kreftene som vokste fram utover på 1900-tallet, noe de i ettertid har klart godt.

Faktum er at mannen likesom Gisle Johnson både var professor i systematisk teologi, samtidig som han var lekmannsforkynner. Han koblet seg på de eksistensielle trendene innen datidens lutherdom med en kierkegaardiansk vri, koblet med en særegen innsikt i troens verden som mange mindre begavede sjeler måtte ha brukt adskillig med tid for å oppnå.

For Hallesby var, likesom Hauge, en produktiv og aktiv mann. Han foreleste ved Menighetsfakultetet, forsket, skrev oppbyggelige bøker, reiste rundt i landet som predikant, var formann i to misjonsorganisasjoner på én gang, skrev hyppige leserinnlegg i avisen, samtidig som han vant priser for beste hagestell på hjemmebane.

Dessuten satte han av tid til samtaler med studenter, og fungerte som sjelesørger for noen. Dag Kullerud forteller i sin biografi at Hallesby ba for mennesker til helbredelse ved bønn i flere tilfeller. Men dette var om mulig enda mer kontroversielt enn i dag, så det ble dysset ned.

Den mest berømte av Hallesbys bøker, "Fra bønnens verden", viser en dyp åndelig og psykologisk innsikt fra hans side. Men når det kom til de såkalte kulturstridene, gikk Hallesby hardt ut og var uforsonlig og uten reflekterende nyanser. I dette feilet han i å nå ut, og ble et yndet hatobjekt blant medie- og kultureliten. Dette er noe kristne har lært av i ettertid, men kanskje for mye: Erfaringer tilsier at fasthet kombinert med ærlighet om tvil og vanskelige temaer, fungerer best i dag. Altså ekthet uten skjønnmaling, men likevel i lojalitet til de kirkelige overleveringer.

D) Om de sosiologiske og psykologiske forutsetningene for vekkelse.

I sin fremstilling legger Oftestad tett opp sin vekkelseshistorie sammen med framveksten av den sekularistiske liberalismen. Denne skjer i en forlengelse av det moderne gjennombrudd generelt i Vesten, som likevel Hauge med sin vekt på personlig og inderlig tilegnelse av det ortodokse (dog pietistiske) trosinnholdet, var en forløper for i Norge.

Derfor kom, som han beskriver, pietistene i en indre konflikt i forhold til liberalismen: De ønsket den personlige friheten til tenkning, ytring og forsamling, samtidig som de også ønsket at hele folket skulle få den lutherske ortodoksien inn med morsmelken, og Pontoppidans forklaring til konfirmasjonen.

I takt med skolens sekularisering, begynte også lekmannsbevegelsen innen kirken med et storstilt opplæringsprosjekt innen kristendommen, med ungdomsskoler etter den obligatoriske folkeskolen, som på den tiden var endt ved barnets fylte 14 år. Voksen ble man deretter ved konfirmasjonen, på den tiden. Slik hadde det vært i lang tid, men denne samfunnsorden skulle nå stå for fall.

Sosialdemokratiet på 50-tallet var det som i Hallesbys og pietismens alderdom skulle fullbyrde kvelningen av lekmanns-Norges reelle samfunnsplass og vitalitet. Fra nå av sto det allmenne fokuset på modernisering og landsbygging, og dekning av folks materielle behov. "Avkristningen var på alles lepper" i den tiden, og folk ble sin egen innsnevrede livsverden nok. Marx sine psykologiske innsikter om at religion var opium for folket, ble tatt til etterretning av samfunnsingeniørene, og snart var det ikke lenger plass i folks hjerter og sinn til de dypere åndelige lengsler og sannheter.

Lengselen etter behagelighet og de mange hverdagens nye distraksjoner, kunne se ut til å kvele det jordsmonn som vekkelsens spire tidligere hadde vokst så godt i. Dessuten var kirkens og bedehusets autoritet svekket i folket gjennom lang kulturkamp, ikke minst på 30-tallet. Like etter andre verdenskrig ønsket mange seg en gjenreisning av den kristelige bevissthet, og sosialdemokratiet og de kristne organisasjonene levde tidsvis godt sammen. Kanskje for godt. For skoleprosjektene ble kvelt av den byråkratiske statens kontroll, samtidig som mediene fortsatte å angripe Hallesbys personlighet. Det ble hevdet at han hadde betalt for lite i skatt, mens han i ettertid ble frifunnet, og egentlig hadde betalt for mye. Til alle tider i Norge har mediene målbært en viktig motstemme mot vekkelsesbevegelsene, i den grad at nesten ingen journalister vet hvordan de skal skrive positivt om kristendommen.

Likevel er den kulturelle fragmenteringen ikke massemedias og Arbeiderpartiets feil, men vi må gå lengre tilbake for å finne årsakene. Helt fra realismens tid i norsk litteratur på 1800-tallet, har bedehuskulturen stått i en avgjørende spenning med viktige strømninger innen kultur-Norge. Dette til tross for at diktere helt opp til Arnulf Øverlands tid var meget preget av bibellesningen og sin egen lutherske oppseding. Der hvor vekkelseskristendommen "tente ild på barnelærdommens ved" hos noen, førte den til anstøt hos andre. Triumviratet Freud, Marx og Darwin ble fremholdt av mange som en kur i mot kristen virkelighetsforståelse gjennom hele det 20. århundret. Dette kom også inn i skoleverket og i Ex. Phil-pensumet, hvor også den stigende feminismen etter hvert kom inn som en antitese mot de såkalte "gammelmodige kristen-aristoteliske maktstrukturene". Resultatet ble at kristendommen ikke fikk prege virkelighetsforståelsen som tidligere, og ble et perifert påheng til resten av orienteringssansen hos spesielt interesserte.

Dette var helt i tråd med den dypereliggende liberalismens konsumerisme, hvor individet fristilles til å selv å velge hva slags underordnede fellesskap det ønsker å delta i. Den haugianske selvransakelsen av sjelslivet i botsøvelser før en eventuell omvendelse, ble erstattet av en radikal nådeforkynnelse, som riktig nok var dypt luthersk: Synden er betalt på Golgata! Og synderen kunne derfor gå fri. Gleden var intens, men dette måtte forstås på bakgrunn av syndens alvor, som var kommet inn med morsmelken med full autoritet. Utover i det 20. århundret fikk syndsforkynnelsen svekket autoritet, og det radikale nådebudskapet mistet dermed sin appell. Resultatet ble videre i det 21. århundret, hvor vi er nå, at syndskulturene langt på vei er erstattet med en skamkultur, hvor den oppvoksende generasjonen knapt forstår hvorfor en slik forkynnelse av nåde kunne vekke begeistring.

Den kirkelige fragmentering i tråd med liberalismens atomisering, ble utover i det 20. århundret total. Dette gjaldt både teologien innenfor statskirken, og statskirken selv som identitetsbærende fellesskap for den norske nasjonen. Liberaliseringen endte med at staten gav slipp på sin kontroll over kirken, som ble om til en "folkekirke" de fleste nå bare bruker til livets store anledninger, og unntaksvis til jul og påske. Den rest av lojalitet lekmannsbevegelsen hadde til denne kirken, fikk seg en alvorlig knekk i fjor, da likekjønnet vigsel ble akseptert av folkekirken som apostolisk lære. Uenigheten ble ikke ansett som kirkesplittende, til tross for at Norsk Luthersk Misjonssamband formelt opprettet sitt eget trossamfunn for "de kirkeløse", og andre aktive medlemmer fant seg mer til rette i de aktive frikirkene eller foreningene.

Da hadde avskallingen av det aktive kirkefolk fra den identitetsbærende, norske kirke allerede forekommet i lang tid. Vakte lutheranere hadde i 200 år funnet seg til rette andre steder, og ikke ubetydelige deler av kirke-Norge hadde tatt til seg pinsekarismatikken på forskjellig vis. Dette skjedde visselig også innenfor Den norske kirke, med Oasebevegelsen og alt den førte med seg. Sist men ikke minst har mange aktive høykirkelige medlemmer av Folkekirken i de seneste årene meldt sin overgang til Den katolske kirke, og unntaksvis til den Ortodokse. Atomiseringen av de aktive kristne har gjort det vanskelig for dem å tale med én røst, om enn den inderlighet som ledsager de samvittighetsfylte personlige valgene, fortjener å bli tatt på alvor.

Grunnene til vekkelsestidens opphørelse og lekmannsbevegelsens svekkelse, er altså sammensatte. En enkel og overfladisk analyse kan vanskelig trenge til bunns i slike kompliserte sosiologisk-psykologiske fenomener. Men den kan peke på viktige utviklingstrekk.

Et av dem er som nevnt den svekkede autoriteten den kristne virkelighetsforståelsen fikk utover i det 20. århundret. Dette ble lenge ikke tatt på alvor, og teologene sto rådville. Men her har det også i den helt siste tid skjedd en del interessant. Representativt kan være Bjørn Are Davidsens utsagn om at Freud og Marx fullstendig har mistet sin autoritet, mens Darwin står som en påle. Konservativ kristendom i Norge har begynt å vise at de tar vitenskap og koherens på alvor. Den apologetiske renessanse er ikke fremmed for tvilen, men mener at sannheten tåler alle gode spørsmål. Dermed ikke sagt at alle svarene vil være tilgjengelige for oss. Likevel er det verd å merke seg hvor godt det er mulig å svare på nesten alle gode spørsmål det er mulig å innvende i mot kristentroen. Også selve det fenomen at vi kan drive vitenskap, forener ledende apologeter godt med kristentroen.

De historiske kirkesamfunnene med lange tradisjoner, opplever også i likhet med denne apologetikken en bemerkelsesverdig renessanse i våre dager. Dette i overensstemmelse med den generelle utviklingen innen filosofien i løpet av den siste halvdelen av det 20. århundret. Man kan gjerne si at i løpet av Bertrand Russells tid var det vanskelig å intellektuelt forsvare en kristen tro. Etter ham, fra og med Alvin Plantinga, har det blitt lettere. Men dette kan vi ikke komme videre inn på her.

Den moderne frihetsforståelsen med den eksistensielle opplevelsen i sentrum, har særlig opp i gjennom det 20. århundret manifestert seg i to markant ulike (noen vil si uforenlige) tradisjoner: Den karismatiske og den liberale.

Den karismatiske tradisjonen (innen alle dens avarter) må ses på som en logisk konsekvens av de spektakulære forventningene som oppstår gjennom intens vekkelsesforventing, i det individet selv får avgjøre hva det vil ha, og ellers distraheres rikelig av alle de andre produkter det konsumerer. I det førmoderne samfunnet var det som regel ikke mange distraksjoner som var såpass verd å få med seg at folk helst ville gå glipp av møteukene fra toppen av galleriet. Men i dag er det mange slike, og desto flere nå i den gjennomdigitaliserte tidsalderen. Kombinert med at begge kjønnene skal i jobb, skaper dette og markedsføringen et forventningspress som fullstendig overrumpler og overbelaster mange individer. Som trøst og distraksjon fra dette forventningspresset, søker en god del mennesker inn i det som forkynnes som Faderens uforbeholdne aksept. Dette noen ganger på bekostning av den tradisjonelle synd og nåde -forkynnelsen, andre ganger ikke. Gjennom en intens fokusering på manifestasjoner og livsforvandlende opplevelser, opplever de troende å få trøst og styrke og mot til å møte en hektisk hverdag. Derfor trekker den dag i dag mange mennesker verden over til karismatiske gudstjenester og møter, for å få visse vitale behov dekket som den liberalistiske samfunnsdannelse ikke kan tilby seg (per dags dato) å møte dem med andre steder.

Den andre store individualistisk-eksistensielle tendensen, er teologisk liberalisme, mye utviklet av teologer i Tyskland som Rudolf Bultmann. Den hadde også sin egen konservative versjon i en teolog som Karl Barth. Den konservative eksistensialismen levde i Norge i arven fra Kierkegaard og pietistene lenge side om side med de mer teologisk liberale tendensene, som frigjøringsteologi av både marxistisk og feministisk art. Det avgjørende skillepunktet var likevel hva slags tolkningsforutsetninger som ble lagt til grunn i lesningen av bibelen. For luthersk teologi ligger jo hele kjernepunktet og forankringen for tenkningen fast i bibelen, så denne uenigheten stakk svært dypt og var svært viktig for mange. Ettersom teologistudentene nå i over 100 år har blitt utdannet i kildekritikk, som har forholdt seg med en kjølig, dissikerende distanse til kirkens hellige tekster, er det ikke til å undres over at den flammende nidkjærhet hos de geistlige i forsvar av hele Skriftens bokstavelige sannhet har avtatt med årene. Noen mener at bibelen har rett i alt den sier om lære og liv, men ikke nødvendigvis om historie og vitenskap. For den opplyste sannhetssøker er det ikke vanskelig å tilslutte seg at historier som Noas ark, syndefallet og Babels tårn utfordrer forutsetningene for et naturvitenskapelig paradigme. Og det kan videre være vanskelig å argumentere prinsipielt for hvorfor bibelens etiske prinsipper med mer burde stå fast, når så mye annen bibelhistorie blir trukket i tvil. Derfor er det heller ikke til å undre seg over at den kirkelige dogmatikken etter hvert har tilpasset seg den sekulære konsensusen, i møte med synkende medlemstall og interesse, i det mange vanlige samfunnsborgere intuitivt avviser samtlige kirkesamfunn som enten uinteressante eller avleggs.

Midt i en slik vurdering kommer også spørsmålet om gudstjenestens form opp. Hva er en gudstjeneste, og hvordan bør kirkelige sannheter formidles? Hvordan bør møtet med Gud skje? Her har ulike kirkesamfunn vektlagt ulike formidlingsstrategier. Mange frimenigheter har vektlagt populærkulturell musikk og "en avslappende atmosfære" i fra scenen. Mens også de historiske kirkesamfunnene har kommet til, og fornyet den allerede kjente lutherske liturgien med utvidede elementer og ny innholdsfylde. Igjen treffer markedsliberalismen og den individuelle psykologiseringen her inn: Man vil ha hva som funker for seg, og er ikke nødvendigvis så opptatt av dogmene.

Noen er det, og de som er i overkant firkantet på det kan passe godt innenfor Norsk Luthersk Misjonssamband eller Den katolske kirke. Mens de som er opptatt av mysteriøse opplevelser knyttet til møter med Gud, gjerne trekkes mot Ortodoks spiritualitet, likesom Peter Halldorf, eller mot mer meditative karismatiske tradisjoner, som den i Bethel eller Toronto.

Mekanismene av tilbud og etterspørsel har altså tilveiebragt noe for enhver smak. Men hvor er så Gud i alt dette? Og den opplevelse av sterke møter med Gud som våre forfedre her i landet gjennom kollektive møter kunne oppleve i fellesskap?

I det nye medielandskapet, er vi alle foret med så mange inntrykk av såpass forskjellig karakter, at det sjelden er slik at én gjennomgripende predikant kan appellere til noe helt sjelelig vitalt hos en hel sosiologisk gruppe på én gang, med den ønskede massesuggesjon som effekt. Med "suggesjon" mener jeg her kun at den indre erfarte opplevelse som er svært dyptgripende, også oppleves gjensidig erfart hos mange av dine medmennesker, og at dette blir kollektivt forsterket gjennom mange individuelle møter mangefolds. Her gjelder de mange ansikter som stråler av begeistring mot hverandre: Hvor er de i dag?

De kan gjerne være der, og jeg selv har opplevd slike gjennomstrømmende og livsforvandlende bevegelser i mitt indre i løpet av de siste par månedene. Mitt ansikt stråler ut når jeg forteller om det, har jeg skjønt. Men min egen reise er dypt filosofisk og intenst søkende, med mange opplevde mangler og smerter lagt bak meg. Dette er ingen kollektiv erfaring, selv om vekkelsens ild oppleves tent i meg av Gud selv. Dette skal ikke utdypes her ytterligere, da slike typer vitnesbyrd sømmer seg andre sjangre, eller en helt selvstendig tekst.

Gå til innlegget

Om hva som beveger verden

Publisert over 1 år siden - 740 visninger

Å orientere seg i samtiden er krevende. Med vår sivilisasjon stirrende mot den potensielle avgrunn, bør vi minnes hvordan den krans av laurbær vi alle hviler på ble lagt.

Det er bare å konstatere det: Det som for noen tiår siden var dominerende folkebevegelser, og som dominerte folks bevissthet, nemlig kristendommen og sosialismen, er i vår tid blitt for sekter å regne, hver av dem av forskjellige grunner.

 

Hva skal så fellesskapet nå bygge på? Dette er utfordringen. Jeg for min del vil ikke avskrive den generelle konservative bevissthet, og alle de romantiske forestillingene fra vår nasjonale arv som ytre høyre har tråkket ned i søla, da de led idéhistorisk skipbrudd etter krigen.

 

I stedet for den folkelige konsensus som brukte å være normalen, er det fritt vilt hva landet vårt vil bygge på i fremtiden. Her vil jeg kaste inn et par tanker om kristendommens rolle.

 

For hva er vår sivilisasjon bygget på? Det bør være aktuelt å tenke på i dagens samfunn hvor alle konkurrerer på lik linje, og fremmede tankesystemer og ideologier står for døren.

 

Jeg kommer selv tilbake til at syntesen mellom kristendom og klassisk filosofi, sementert og utviklet gjennom den lange og produktive "middelalder", bør danne grunnsteinene i det som må forventes å bli et "arveoppgjør".

 

I høymiddelalderen var det Thomas Aquinas som var den ruvende syntetikeren av datidens visdom. Han forente de aktuelle intellektuelle strømningene som hver for seg preget samtiden, til en intellektuell tilfredsstillende sammenblanding, selvstendig i sin egen rett: Kort og godt til en helhetlig filosofi.

 

Etter det vitenskapelige gjennombrudd, i den tidlig-moderne tiden, var det Kant som var den store syntetikeren, som forente datidens kunnskap. Også dette på grunnleggende kristen grunn, med røtter helt tilbake til antikkens filosofi, selv om de konkrete dogmene og læresetningene både var endret, og/ eller nedtonet.

 

I nyere tid er det foreløpig ingen som har forent de aktuelle idéhistoriske strømningene i tiden. Det måtte muligens være Habermas, som en videreføring av Kant, og ikke fremmed for andre aspekter av vår europeiske arv som sosialisme, liberalisme og kristendom.

Det er nok sant at dersom kristendom fremdeles skal være vår sivilisasjons idéhistoriske næringskilde, så må en oppofring av konservative dogmer til for å skape samlende holdninger som bærer vår sivilisasjon gjennom kommende, og muligens svært tøffe tider. Jeg tror selv at en slik vidtfavnende syntese er det beste som kunne skje vår verdensdel. Det handler om dens grunnleggende kontinuitet og vitalitet. Dette er det mange som ser, men få som evner å gjøre noe med.

 

Det vil selvsagt være drakamper om den konkrete utformingen av et slikt prosjekt. Hvordan det kan og bør skje vet jeg ikke. Men jeg vet at det sårt behøves.

 

Hvorfor er akkurat kristendommen god å bygge på, lurer du kanskje på? Og har de gamle tenkerne i toga noe å si oss i dag?

 

Her havner det i mitt univers, som jeg håper er det felles universet vi faktisk lever i, at det er visse sannheter som svarer til dette universet bedre enn andre. Hvis noen hevder at det er troll som har meislet ut fjordene våre en gang i fortiden, vil jeg si det er en bedre teori at det er isbreene som har gjort det. Denne teorien kan sannsynliggjøres gjennom god vitenskap. Selv om ingen var der da det skjedde, og kan si det med sikkerhet.

 

Et fundament som den kristne kulturen har, som ikke andre har på samme måte, er det egalitære aspektet FORENET med en oppvurdering av den enkeltes personlighet og genuinitet - som et individ, selv om noen vil mistenke meg å løpe liberalismens ærend med en gang jeg sier det.

Men individet innen liberalismen er ikke selvtilstrekkelig i vår helhetlige verden. Hvordan det innordner seg i samfunnet, og hvordan samfunnet som helhet forholder seg til det, vil være påvirket av en rekke faktorer - ikke minst av idéhistorisk art. (Som vi nå her skal konsentrere oss om.)

 

Jeg vil hevde at ethvert samfunn som ikke bygger grunnleggende på kristendom og/ eller europeisk arv (som igjen bygger på kristendom og helt grunnleggende filosofi), står i fare for BÅDE å nedvurdere enkeltmennesket i helheten OG tendere mot å skape pyramidestrukturer i samfunnet som helhet, hvor ikke alle er like mye verd.

 

I Narniaboka "Hesten og hans gutt" karikerer C. S. Lewis dette pyramidesystemet i islam på glimrende vis, gjennom hans skildringer av byen Tashbaan og samfunnet der. Når det gjelder hinduer så rekker det å minne om det tradisjonelle kastesystemet, og i buddhismen så smelter det unike mennesket Gud har skapt sammen med altet, og forsvinner bort fra samfunnet og genuin livsutfoldelse "som en dråpe i havet".

 

Med et sideblikk på Russland kan vi godt se hva den nordeuropeiske reformasjonen innenfor katolisismen har hatt å si. Putin er på mange måter blitt en slags "bysantinsk keiser" som velsigner den utvalgte statsreligion, som er ortodoks kristendom, og ellers forsøker å gjøre så godt han kan. Om en eller noen flere journalister og dissentere må ofres på veien mot det gode samfunnet, så er det langt det beste for den helhetlige harmoni at slike forstyrrende elementer tas et oppgjør med.

 

Hva mennesker grunnleggende tenker om verden, utgjør den grunnleggende basisen for hvordan DE I DET HELE TATT HAR EVNEN til å organisere verden. For det handler her om konsensusbygging og hele samfunnskulturer, og slikt tar tid å endre. Det kan godt skje, men da med bevisst og kontinuerlig endring over tiår. Etter 300 års kontinuerlig sekularisering, merker vi for eksempel at det er et gapende hav mellom de martyrer som utgjøt sitt blod i Romas Colosseum, og dagens konservative biskoper i Den Norske Kirke.

 

Så til deg som leser dette, og enten er enig eller uenig med meg: Tenk deg om hvordan verden bør se ut! Og tenk etter hva slags idéer og prioriteringer, både på individuelt nivå og på samfunnsnivå, som kan lede verden sakte, men sikkert mot dette bildet.

 

Mine venner: Tenk vel og gjør vel! Sammen kan vi skape en bedre framtid :-)

Gå til innlegget

Den latterlige lutherdommen

Publisert over 2 år siden - 1111 visninger

Den katolske kirke får mye pepper for tiden. Men er vi ikke i ferd med å sage over grenen vi selv sitter på?

Jeg er faktisk medlem av Den Norske Kirke, og det sier jo mye om hva jeg mener for noe og hva jeg står for.

Katolikkene står i det minste for noe, og har en rekke ulike tradisjoner, fortolkninger og retninger innenfor moderkirken.

Dessuten har de en rekke rike filosofiske og åndelige tradisjoner. Det har også lutherdommen, men vannet her er til sammenligning grunt.

I denne sammenhengen er det oppmuntrende å lese Ole Jakob Lølands siste innlegg. Bare lutherdommen holder stø kurs, midt i den katolske kirkes og pinsevekkelsens mange villfarelser.

For lutheranere holder seg som alle vet til Skriften alene. (Nå har jeg hørt det også.)

Det er nok riktig at Luther gjorde det, men han ville knapt ha kjent igjen sine påståtte arvtagere.

Protestantismens intellektuelle arv er umåtelig rik. Den handler om hvordan fri vilje er mulig eller ikke mulig, og hvor vidt det er predestinasjon eller ikke. Det er omtrent det eneste av intellektuell verdi, annet enn eksistensialismen i fra Kierkegaard og videre oppover, og den bryr seg om individets lidenskapelige forhold tilknyttet troen, snarere enn den rasjonelle begrunnelse som tar utgangspunkt i kristendommens objektive sannsynlighet eller ei.

Videre har man prioritert en veldig rik tradisjon innen bibelkritikk. Det må jo være oppmuntrende å spenne beina under seg selv på denne måten, tatt i betraktning det identitetsgivende "Skriften alene"-mantraet, som så ofte har lydt like fra Luthers dager.

Den vitenskapelige bibelkritikken har vist at Skriften ikke "forklarer seg selv", slik Luther hevdet. Hva gjør man da, med "Skriften alene"? Jo, man tyr til "tolkning", hva enn det skulle innebære for noe.

Midt i disse uklarhetene og det teologiske dobbeltsnakket, finnes det noen prisverdige sjeler som etterstreber teologisk koherens. Atle Søvik er blant disse, men blir raskt utsatt for kritikk: Han ofrer for mye på det teologiske alteret.

Søvik tenker at teologien burde ta hensyn til hva naturvitenskapen er kommet frem til. Det finnes teologer som nok vil fastholde et slags fall dette til tross, men blant disse er ikke Søvik: Han henter støtte i menneskenes begrensethet som skapninger. (Også dette har den klassiske tradisjonen hevdet svært lenge.)

Søvik gjør filosofisk rett i å nedvurdere betydningen av synd, men bommer teologisk stygt. Dette siste er han ikke enig i, grunnet sitt åpenbaringssyn: Det bygger på Pannenberg, og at Guds åpenbarer seg i historien, og ikke direkte i ordene.

Man skulle jo tro at om Gud hadde åpenbart seg i historien, så var det naturlig å se etter hans signaturer - tydelige eller vage - i bibelen. (Gitt at åpenbaringen er kristelig å forstå, vel å merke.)

Det er helt sikkert mange temaer som dominerer gjennom store deler av bibelen. Guds rike er er ett av dem, og Søvik gjør rett i å legge vekt på dette og å trekke dette fram i sine tolkninger.

Men å stryke Guds kamp mot synd, død og djevel (og alle andre ulumskheter) fra listen over de teologisk meningsbærende elementene, finner jeg dypt utilfredsstillende teologisk.

Hva med hellighet, bot, frelse, samvittighet, soning og syndoffer, arvesynd, fall, dom og evig salighet eller evig fortapelse? Det kan sammenlignes med å ta ringen ut av Ringenes Herre, for "den er jo ikke så viktig". Viktigst er det at en overordnet hensikt (providence) her fører sin vilje gjennom: Nøyaktig HVORDAN er ikke så farlig!

Jeg mener på min side at dette "hvordan" er meget vesentlig. Protestantismen har klart å slå meget krøll på seg selv med en rekke filosofiske distinksjoner på hva som er Guds vilje og menneskers vilje, på hva som er bestemt og på hva som er mulig, og på hva som utgjør frie valg uten egentlig å være det. Dette blir i sin tur koblet opp sammen med det ondes problem.

Merkelig det der, at det den intellektuelle protestantismen klarer aller best, er å spenne beina over ende på seg selv.

For hvis det er slik at Guds "providence" - Hans hensiktsmessige, overbestemmende virken eller medvirken - har satt alt i gang, eller deltar aktivt i alt som skjer... Ja, så er Gud den største synderen som universet i det hele tatt har mulighet til å frembringe. Han gjør sikkert mye mer godt da enn vondt, så klart, men det at Han GJØR så mye vondt, må jo gjøre Ham helt klart til den største synderen noensinne.

Leibniz var protestant, et geni og slett ikke dum. Han tenkte særdeles lurt fordi han hadde lest og tatt hensyn til hele den klassiske intellektuelle tradisjonen: Det er de 2000 årene med tenkning før reformasjonen, som katolikkene (og de ortodokse) også leser.

Han kom fram til at dersom denne vår verden (totaliteten av den) er den beste av alle mulige verdener Gud kunne skape, så er Gud unnskyldt, eller rettferdiggjort innen sine handlinger, selv med et nærmest calvinistisk-filosofisk syn omtrent så strengt som det oppsatt ovenfor her.

Dersom man ikke mener at denne verden er den beste av alle mulige verdener, da er man virkelig ute å kjøre. Det er derfor det er kommet så mye oppgulp om hvordan viljen er fri, og likevel ikke, og hvordan Gud bestemmer alt, og likevel ikke.

Det skal bli spennende å se framover om Søvik kommer med noen troverdige løsninger om hvorvidt denne verden naturvitenskapelig sett kan være såpass selvstendig at Gud fritas for ansvaret for det som skjer innen den.

Dersom han ikke klarer det, har likevel Søvik resonnert svært filosofisk godt innenfor de videre delene av resonnementet sitt.

I Søviks måte å forstå kosmos utfoldelse på, blir nemlig Gud den største synderen av alle - vel å merke dersom ikke verden er å forstå som fullstendig løsrevet fra Guds medvirkende hensiktsårsaker her i tiden.

Søvik har imidlertid fortalt oss hva som vil hende etter at dette kosmos er ferdig utspilt, i følge hans "tolkninger": Gud kommer da til å frelse alle eller nesten alle - for hvordan kan noen si nei til denne uendelige godheten?

Søvik bruker imidlertid ikke ordet "frelse" i sin munn: Det ville jo være å forstå at mennesket hadde noe skyld, som de måtte frelses i fra!

Nei, uttrykket "uendelig kompensasjon" for deres lidelser her i tiden, er det som brukes.

Så nå forstår dere kanskje hvorfor jeg mener at Søvik har resonnert filosofisk svært godt, og teologisk svært dårlig.

I Søviks konsepsjon av altets hendelser og altets grunn, er det nemlig Gud som gjør alle mennesker urett, og må si "unnskyld". Dette er meget uverdig den klassiske gudsforståelsen. Mennesker blir som laboratorierotter i Hans hånd.

Det er altså ikke slik som Luther vektla det, at "synd og nåde" er de altoverskyggende temaer i hele Skriften.

Først mot enden, blir nemlig dette klart: Det er Gud som egentlig har vært Synderen hele veien. Vi er de forulempede. Han sier "UNNSKYLD!", og er villig til å gjøre det godt igjen ved å gi alle mennesker "uendelig kompensasjon" ved badelse i nytelser eller salighet eller hva det nå skal være som utgjør denne "kompensasjonen", til evig tid.

Jeg føler det blir mye mer meningsfylt å leve nå.

Gå til innlegget

Lesetips

Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
3 dager siden / 2004 visninger
3 kommentarer
Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
25 dager siden / 495 visninger
0 kommentarer
Morfar er bibelsmugler
av
Line Konstali
rundt 1 måned siden / 802 visninger
1 kommentarer
Selektiv historieskrivning
av
Einar Thomassen
rundt 1 måned siden / 3599 visninger
3 kommentarer
For vår jord
av
Arne Johan Vetlesen
rundt 1 måned siden / 1943 visninger
9 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Johannes Taranger kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
11 minutter siden / 1099 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Islamliknende atferd
15 minutter siden / 818 visninger
Audun Wold kommenterte på
Islamliknende atferd
19 minutter siden / 818 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
30 minutter siden / 1099 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
39 minutter siden / 1099 visninger
Inger Marie Johnsen Aralt kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
43 minutter siden / 6967 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Islamliknende atferd
rundt 1 time siden / 818 visninger
Joanna Bjerga kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
rundt 1 time siden / 1099 visninger
Joanna Bjerga kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
rundt 1 time siden / 1099 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
rundt 1 time siden / 1099 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Hvor ble det av Jesus?
rundt 1 time siden / 8987 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
rundt 1 time siden / 1099 visninger
Les flere