Rune Eidsaa

Alder: 33
  RSS

Om Rune

Filosof av utdanning, med bachelor i religion og historie. Skriver på fritiden, og er interessert i samfunnsspørsmål.

Følgere

Mening - en dyptpløyende kritikk av ateisme og kristendom

Publisert 5 måneder siden - 1078 visninger

Andreas Wahl Blomkvist og Morten Marius Larsen har skrevet mye godt om mening. Men ennå er de ikke ved kjernen av det som virkelig utfordrer.

Spørsmålet dreier seg om livene våre har objektiv mening, og hva vi gjør i forhold til det, og hvordan utfordringene blir innen dominante livssyn som kristendom og ateisme.

Personlig er jeg vel tilfreds med utviklingen i livet mitt, og de dagene jeg lever akkurat nå. Men hva jeg her skriver er fruktene av tanker jeg lenge har båret på.

Jeg skrev en masteroppgave i filosofi om "den beste av alle mulige verdener", som Leibniz mente at Gud hadde skapt. Jeg mente at Leibniz hadde argumentert godt (han var et geni!), men etter at jeg hadde levert oppgaven, innså jeg snart at jeg ikke lenger kunne si meg enig med hans konklusjoner.

Jeg tror ikke at vår verden er den beste som det var mulig for Gud å skape. Så Leibniz sin løsning på det ondes problem (det er faktisk en løsning!), blir dermed ikke aktuell for meg.

Siden jeg ikke klarer å tro på løsningen, har jeg store problemer med hvorfor Gud valgte å skape akkurat DENNE verden. For jeg mener Han kunne ha skapt en annen verden, og kan ikke begripe hvorfor Han skapte nettopp vår verden.

Atle Søvik mener at Gud har skapt en perfekt verden, "Himmelen", allerede. Det er en god tanke. Men jeg er ikke enig i at "du og jeg bare kunne bli til i denne verden". For jeg er filosofisk essensialist, og mener at det vesentlige i å være MEG, og det vesentlige i å være DEG, kunne ha vært skapt inn i en annen verden.

Så hvorfor har ikke Gud da plassert oss inn i et paradis, men i en verden som kjennetegnes av ufullkommenhet? Det er forsøkt drøssevis av svar på denne problemstillingen. Personlig er jeg overbevist om kristendommens sannhet på flere filosofiske og personlige nivåer, og slik jeg mener å ha erfart Gud, så er Han svært god og langt fra ond.

Dermed oppstår det en intellektuell spenning mellom darwinistisk teisme på den ene siden, og den Gud Jesus portretterer, og som jeg mener å ha personlig erfart, på den andre siden. Jeg er overbevist om at dersom filosofisk teisme er sann, så er vår verden skapt av et fallent vesen av lavere fullkommenhet enn Gud. Et vesen som nødvendigvis ikke er ondt, slik vi forstår det, men som mangler en del.

Filosofisk teisme er jo nettopp posisjonen at et MAKSIMALT vesen er tilværelsens ultimate grunn. Og at et maksimalt vesen skulle ville skape vår verden, har jeg store problemer med å tro. Derfor så tenker jeg at dersom filosofisk teisme (uten forbehold) er sann, så kan ikke kristendommen være sann. Dette er vel omtrent som å banne i kirka.

Jeg følger en del "avvikende religionsfilosofiske stemmer" (Pierre Bayle, C. S. Lewis, Gregory Boyd, Johan B. Hygen m. fl.) i å mene at vår verden forstås best i lys av en dualisme som kan minne om den manikeiske, men hvor Gud likevel har "the upper hand". Jeg kan ikke begripe at vårt kosmos burde være skapt, dersom det ikke var som ledd i en større ulykke, eller et (eller flere) syndefall, eller en kosmisk krig, eller noe slikt.

Det er av stor betydning at bibelen støtter et slikt syn i sine mytologiske fortellinger, i forestillingsverdenen i evangeliene, i Jobs bok, og så videre. På én måte er Gud suveren, og i en annen forståelse så har Han ikke "kontroll" på alt. Dette siste mener jeg er avgjørende i forhold til det ondes problem, og dermed også avgjørende for hvor vidt verden kan oppfattes som meningsfull, og ikke som absurd, innen en kristen forstand.

Gud er altså ikke å forstå som bakenforliggende årsak (direkte eller indirekte) til alt det vonde i verden. Men min beste gjetning er at Gud skapte vår verden (ortodoksien lar den ikke være skapt av djevelen) som et ledd i nettopp en overordnet kosmisk konflikt, hvor Gud ønsker å bringe mye godt ut av mye vondt. I denne forstand kan Kristushymnen i Filipperbrevet (2:6-11) gi stor mening. Også prologen til Efeserbrevet (1:3-14) kan gis stor mening som ledd i en slik overordnet "fortelling".

I lys av dette blir menneskenes evige skjebne faktisk avgjort av deres valg her på jorden, hvor Gud er en rettferdig dommer som enten ved Kristi forsoningsverk viser nåde, eller på grunn av våre syndige gjerninger, om vi skulle falle utenfor Kristus, velger å straffe. At Gud skulle sette i gang slikt et kosmisk teater, og selv produsere slik en "kosmisk konflikt" ut fra egne, personlige preferanser, dersom fri vilje i et syndefall ikke fra før av var involvert, overgår min personlige fatteevne. Sterkere sagt mener jeg det er uforenlig med Guds karakter innenfor den kristne forsakelse og tro.

Den virkelige utfordreren til gudsbildet er her ikke kosmos historie i følge naturvitenskapen, men det altomfattende forsynet innenfor klassisk teisme, som gjør Gud selv delaktig i alt vondt som hender, ved at Han velger å skape verden. Derfor bør kristne som kjemper med det ondes problem tro at Gud velger å begrense sitt forsyn til ikke å bestemme hva de frie vesener skal velge, ved at Han velger å skape nettopp dem - deres valg i løpet av livet her inkludert innen Guds eget skapelsesvalg.

Ved at Gud ikke vet på forhånd hva vi kommer til å velge, før Han i det hele tatt velger å skape oss, blir vår menneskelige eksistens innenfor naturvitenskapens tilsynelatende vilkårlighet, ikke lengre en intendert og vondvillig teistisk absurditet. Desto mer man tenker over disse problemstillingene, desto verre blir de innenfor teismen. Så teismen leder over i et gudsbilde hvor alt på forhånd er bestemt, også mine såkalt frie valg. Og, som Johan Hygen påpeker i boka "Guds allmakt og det ondes problem", så "gjør Gud alt" innenfor det rådende paradigmet som Leibniz og hele den vestlige teologi hadde arvet i fra kirkefaderen Augustin.

Augustin var en stor helgen, men han behøver ikke å ha rett i alt. Hans Gud rasjonelt og rett forstått, blir til et monstrum, og dess før man klarer å kvitte seg med Ham, dess bedre er det.

Betyr dette at alle nå burde bli ateister? På ingen måte! Det er den andre grunnen til at jeg her skriver. Ateisme, radikalt og RETT forstått, er hva angår forholdet til mening langt VERRE enn selv filosofisk teisme!

For virkelig å innse dette, trenger man å fordype seg i slike forfattere som Nietzsche, Camus, Zapffe og Pascal. Nietzsche viser oss at ateister verken kan gjøre krav på intuisjonen om formålsrettethet - teleologi - eller på forestillingen om at det faktisk finnes en moral som alle objektivt BØR følge. 

Nietzsches innsikter er i ferd med å sige innover i kulturen, og vi ser at snart de gamle og syke, så vel som fostre, kan tas livet av uten videre betenkelighet. Men de friske og raske, de med utsikter til GODE liv (hvem skal vurdere det?) burde ikke drepes. (Per i dag: De burde nektes adgang til aktiv dødshjelp.)

Problemet her er så klart at en ateist ikke kan påberope seg den normative formålsrettetheten som kristne aristotelikere er blitt så glade i. I beste fall kan ateismen påberope seg evolusjonens faktum, og si at DET VIRKER SOM at det er godt å være i funksjon. Men her sier man egentlig bare at det som fungerer godt, altså det opplevde sunne, friske og raske, lykkelige, harmoniske livet, er et funksjonelt liv, og at dette er bra. Det har man ikke grunnlag for å si.

Så etter min mening ser jeg ikke noe galt i, ut fra ateismens kriterier, at også friske og raske skal bli tatt livet av, slik de ønsker det selv. Sterkere sagt ser jeg ikke noe poeng i at ateister, ut fra eget verdensbilde, skulle eksistere overhodet. Burde de så avgå ved døden alle sammen, eller konvertere til et annet livssyn for å finne den nødvendige motivasjonen bak den tilsynelatende funksjonen? For at livet SKAL være slik, eller at det BØR være slik, er i følge ateistisk naturalisme intet mindre enn en artspsykose.

Du kan unektelig også innvende, som Andreas Wahl Blomkvist gjør i sitt innlegg, at det er temmelig sinnssvakt å faktisk tro på fullt alvor at hele dette kompliserte kosmos eksisterer ene og alene for at folk skal kunne bekjenne seg til den athanasiske trosbekjennelse. Så alminnelige evangelikale, som jeg selv tar sikte på å tilhøre, bør gjøre klokt i å kraftig oppgradere sine egne filosofiske tanker om en formålsrettet VERDEN. For skaperverket som sådan, og ikke bare medmenneskelige relasjoner, bør være preget av mening. Hvorfor skulle ellers Gud ha skapt oss? Han kunne ha skapt oss da som immaterielle engler i stedet.

Men dersom evangelikale angående mening er direkte sinnssvake, i streng filosofisk forstand, så er ateister det enda mer. Som Camus skriver: Blir Sisyfos lykkelig av å rulle sin stein opp til toppen av åsen hver eneste dag, for bare å se den rulle ned igjen, så han må gjenta hele arbeidet sitt på nytt neste dag? For ens streben, ens arbeid burde ha et FORMÅL! Dersom arbeidet, og selve strebenen, ikke har noe slikt formål, kan døden virke like velkommen som fortsettelsen av livet. Og det er heller ingen tungtveiende grunner til å hindre døden i å inntreffe.

Således lurer alle disse påståelige "ateistene" og "nihilistene" seg selv, ved å i sine liv forfekte en helt klar formålsrettethet innenfor det liberalistisk-materialistiske samfunnet. For en som har studert en hel del, som meg selv, og ikke deler ateistenes livssyn, er det direkte uforståelig og komisk hvordan så mange - hele horder av mennesker! - kan ligge så til de grader under for artspsykosen, som jeg selv kaller det, og som naturalistene ut fra sine egne kriterier er nødt til å innrømme at eksisterer. (Uten at de selv i førstningen trenger å være klar over dette faktum.)

Mennesket må, individuelt og kollektivt, ALDRI bli klar over disse tingene, da for stor innsikt i dette gjør menneskesjelen syk, og hindrer vital livsutfoldelse. Derfor har innsikt i disse tingene ved naturlig utvalg blitt selektert bort, gjennom kraftige fortrengelsesmekanismer, som er felles for alle mennesker. Vår egen filosof Zapffe identifiserte fire slike fortrengelsesmekanismer i essayet "Den siste Messias". Men det kan argumenteres overbevisende for at disse fire kan kokes ned til én eneste av de mekanismene han nevner, nemlig til distraksjonen.

Det er her den kristne filosofen og matematikeren Blaise Pascal kommer inn, århundrer før både Dostojevskij, Kierkegaard og Sartre sine forfatterskaper. I sine "Pensées" (fransk for "Tanker") skriver han om distraksjonen som avgjørende for mennesker - fra konger til alminnelige - i å komme vekk fra den tilstanden det er å tenke nøye over, og innfinne seg med, menneskenes (og derav individenes) helt grunnleggende tilstand. Pascal holder at vi fra før syndefallet husker en tilstand av fred som noe ideelt som vi søker, men at vi aldri har muligheten til å finne freden innenfor den jordiske tilværelse. Han belyser dette overbevisende i pensées 139-143.

Hvordan "religionen" eventuelt kan hjelpe til med denne tilstanden av ufred og meningsløs distraksjon, får bli et annet kapittel. Men i kristendommen ligger håpet om å få del i Guds nåde også her i tiden, hvor mulighetene åpnes opp for å ta del i Den Hellige Ånds frukter, som fremfor noe annet er kjærlighet, glede og fred, mens vi alle venter på den fullkomne saligheten i den bedre verden som Gud har skapt, og som vi EGENTLIG er bestemt til å leve innen. Men denne første tilværelsen er altså et mulighetenes rom, hvor sjeler prøves for evigheten, og hvor mye rart kan få utfolde seg og bære frukt, som ikke kan gjøre det innenfor fullkommenhetens verden.

En slik "forberedelsens verden" som vår, kan være god i sin egen rett. Særlig dersom det onde her også gis adgang til å dømmes, ved at det får utfolde seg i all sin gru og velde innenfor tiden. Med slikt et helhetssyn, blir det også forståelig at fortapelsens mulighet trenger å eksistere - for både falne engler og åndsmakter, så vel som for mennesker.

Guds planer og det gode kan skje i vår verden, ved at menneskene gis mulighet til å velge livsskjebne og livsvei uavhengig av Guds detaljerte skapelsesdiktat. Men også ved at Gud lengter etter å komme nær hos enhver som bekjenner sin synd fremfor Den Hellige Ånd, og tar i mot tilbudet i fra Kristi forsoning slik at vedkommende kan få bli Guds barn. Som barn kan vi videre vokse opp til Ham som er Kilde for alt som er godt og skjønt og sant, ja for alt som er verd å prise overhodet.

Med slike utsikter for de salige, er evigheten ikke for en lang tid å regne.



Gå til innlegget

Et tidsbilde over Norges og kristendommens fremtid

Publisert 8 måneder siden - 483 visninger

I ukens Dag og Tid og Morgenbladet (begge 20. april) er det skrevet tre lesverdige tekster som omhandler Norges åndshistorie og ytringsklima. Blikket trekkes mot Hans Fredrik Dahls infamøse anmeldelse av Kaj Skagens bok "Bazarovs barn", men også fremover.

Jeg kan herved anbefale inneværende ukenummer av Dag og Tid (20. april) for alle som er opptatte av kulturutvikling.

Det gjelder stykket av Terje Tvedt om kristendommen som kulturbærende fram til, men ikke etter, Bondeviks Verdikommisjon. Men like mye kampen mot kristendommen som høykulturens bæremoment, slik Hans Fredrik Dahl påstår det i sin anmeldelse av Kaj Skagens nylig utgitte bok, "Norge, vårt Norge".

Skagen skrev nylig på Facebook at Dahl i denne anmeldelsen gjør soning for den slakt han hadde av Skagens bok "Bazarovs barn" tilbake i 1983. På sin hjemmeside har Skagen lagt ut et utklippsbilde av denne tidligere anmeldelsen, med understreking i rødt hvor det går temmelig hardt for seg.

En lignende reaksjon i det å se rødt over en anmeldelse, har Terje Tvedt fått på trykk i denne ukens Morgenbladet, hvor han kritiserer Espen Søbye meget skarpt for anmeldelsen han der i avisen maktet å prestere av Tvedts bok "Det internasjonale gjennombruddet".

Det skal bli interessant å se hvordan kulturradikalerne svarer på slik en skarp kritikk av den praksisen de selv har tillatt seg å bedrive mot kristne i alle år, med sjikanering, latterliggjøring, utfrysinger og mobbing. Hans Fredrik Dahl var tidligere sentral innen kulturradikalismen, men som filosofiprofessor emeritus Arild Pedersen påpeker på Skagens vegg, har han de senere årene blitt mer "katolsk i hodet".

"Hans Fredrik, alt er tilgitt", skriver Skagen til sist i sin Facebook-post. Dette er svært forbilledlig av ham, at han lar Dahls nye og ferske anmeldelse få stå til soning for den tidligere hatske. Det skal være mulig for kulturradikalerne å se sine tidligere synder og angre.

Men om kulturradikalerne angrer eller ikke, så har allerede Norge blitt avkristnet av presten og statsministeren Bondevik, gjennom dennes nedsatte Verdikommisjon. Dette kunne skje ved at Bondevik-regjeringen ukritisk overtok (via Tor Aukrusts "Mennesket i samfunnet"?) den selvutslettende kombinasjonen multikulturalisme og internasjonal humanisme som statsbyggingsideologi. Dette var i sin tur kulturstrømninger som vant fram på 60- og 70-tallet, parallelt med at kulturradikalismen etablerte sitt samfunnsmessige hegemoni.

Derfor har kulturradikalismen seiret ved å få ledende kristne samfunnsaktører til å avkristne Norge. Dette er det store bildet, som i særdeleshet Den Norske Kirke, avisen Vårt Land, KrF og tankesmien Skaperkraft bør ta til etterretning.

Det blir fremover svært naivt å skulle hevde at universelle, humanistiske eller kristne verdier utgjør en felles basis for innbyggerne i Norge. Her finnes også transhumanister, og en god del flere muslimer.

Ved å ta utgangspunkt i både Norge og verden som helhet, føler jeg meg trygg på å kunne hevde at kristendommen kommer til å overleve i vitalitet minst i flere tiår fremover, og sannsynligvis mye lengre enn det. Til og med innenfor en liberal statsbyggingsideologi som den europeiske og den norske. Men kristendommen kommer muligens til å endre form og uttrykk radikalt, uten derved å miste sin nerve, sin bibeltrosskap, eller sin evne til å stå for og hevde seg og sitt i aller videste forstand, uavhengig av hva slags rolle sekularitetsteoretikerne tar sikte på å gi den.

Hva angår vår egen nasjons og kulturs fremtid, ser det ut fra relevant forskning og prognoser langt mørkere ut. Vi kommer til å få den situasjonen at de dominerende kulturelle strømningene i Norge ikke bare klarte å AVKRISTNE nasjonen: De klarte også å AVVIKLE selve nasjonens grunnlag, som er den dypere metafysiske, kulturbærende meningshorisonten som et folk har felles.

Noe slikt kulturbærende fundament kan ikke eksistere innenfor et radikalt positivistisk-hedonistisk, individuelt betinget "fellesskap". For det finnes ikke da lenger noe minste felles multiplum innenfor det markedsstyrte teknokratiet og byråkratiet. Transhumanistene og lignende grupperinger vil nemlig ikke klare å tvinge konkurrerende filosofiske og religiøse retninger til å følge deres anvisninger, og heller vil ingen annen ideologisk eller kvasi-religiøs gruppe i nær fremtid klare å tvinge i gjennom en konsensus. Verken sosialismen, kristendommen, islam eller positivismen er sterke nok til det.

En relativisme formulert i absoluttistiske gevanter kommer til å regjere. De som reelt har makt kommer til å legge føringer for hva som KOMMER TIL å bli oppfattet som sant, under tvang ved bruk av alle tilgjengelige sivile midler. Hvem som kommer seirende ut av den lengre perioden av usikkerhet vi nå går inn i, kommer altså ikke til å være likegyldig. Tvedt frykter i sin tekst i ukas Dag og Tid at selve Grunnloven kommer til å bli utradert og underminert.

Kristendommen som sivilisasjonsbærer i Vest kan stå i fare for å gå under. Men kristendommen innen en menighetsforstand, og i teologisk forstand, kommer ikke til å gå under. Dette siste er kirkehistorisk og verdenshistorisk hevet over tvil.

Personlig er jeg langt mer bekymret for de mange familier og enkeltmennesker i både Norge og i Vesten som helhet, som har sterke internaliserte verdier som snylter på et kristent verdisett. (Og de er ofte ikke klar over dette!) Ved radikal nihilisme eller positivisme kan selve tiltroen til rasjonalitetens verktøy og samvittighetens moralske nøden gå tapt. Validiteten av moral blir dermed avskrevet som absurd: Fra da av gjelder makt, og det alene, for å tvinge i gjennom en konsensus i hver en avkrok av borgernes liv.

Hva slags samfunn vi får ut av dette, står å lese i Terje Tvedts tilsvar i ukens Morgenbladet. Basert på Hans Fredrik Dahl sin kritikk av "Bazarovs barn" i 1983, er slik en utfrysende maktmisbruk blitt praktisert i vårt eget land innenfor det meningsbærende kulturlivet i flere titalls år allerede, sannsynligvis i mellom 40 og 50 år.

Siden slikt et tankesett utgjør den største fare for et sunt sivilsamfunn i tiden fremover, setter jeg stor pris på både Dahls sunne anger i denne ukes Dag og Tid, samt Skagens før nevnte vilje og evne til å tilgi. Dette er verdier som i sin tur henter næring direkte i fra det kristne jordsmonn, i fra helt sentrale punkter av livspraksis og lære.

I det hele tatt finnes det veldig mye slik "frukt" i fra kristendommen, som sekulære mennesker i dagens Norge nyter godt av. Om de selv er klar over dette, er en annen sak.

Gå til innlegget

Et kristent nettverk av internasjonalister

Publisert 9 måneder siden - 620 visninger

Dette er del 2 av mitt utfyllende svar til Espen Ottosen på hvordan jeg forstår Norsk Luthersk Misjonssamband og multikulturalisme. Skrevet i tråden under mitt innlegg her på Verdidebatt, "Hvorfor KrF knebler Kors-Sylvi". Jeg har ved republisering her kun endret innledende avsnitt.

I del 1 av mitt tilsvar til Espen Ottosen, så redegjorde jeg for en debatt meg og han tidligere hadde om hvordan han personlig og NLM som organisasjon forstår og arbeider i henhold til multikulturalismen. Med utgangspunkt i Terje Tvedts bok "Det internasjonale gjennombruddet", fant vi ut at den strengeste og mest "ytterliggående" definisjonen på multikulturalisme, som norsk statsforvaltning har fremmet, verken samsvarer med NLMs eller Espen Ottosens uttalte syn. 

Jeg ser i del 2 av mitt tilsvar videre på hvor vidt multikulturalisme som fungerende samfunnsfenomen, sammenfaller ikke bare med NLM sin forståelse i praksis, men også med deres søken etter samfunnsinnflytelse og nettverksbygging, i utvidet forstand. I hvor stor grad er NLM preget av multikulturell ideologi i praksis? Dette forsøker jeg her å komme nærmere et svar på.

Jeg har behov for en noe løsere, men likevel presis og omfattende definisjon av multikulturalisme, og tar derfor utgangspunkt i følgende beskrivelser av "multikulturalisme" på Wikipedia:

"Multikulturalisme brukes også i samfunnsdebatten som betegnelse på politiske idéer eller strategier som bygger på ideen om at kulturelle forskjeller er viktige å bevare, det vil si at et samfunn er rikere desto flere kulturer som finnes der. I henhold til dette, hevdes det ofte at kjernen i multikulturalisme er en aksept av forskjeller.  Samfunnsborgere bør ha noen felles verdier, men disse behøver kun å dreie seg om lover og regler, mens kulturelle eller religiøse livssyn kan variere i stor grad. (...)

Ifølge multikulturalismen kan et samfunn være godt integrert og harmonisk selv om individene i samfunnet har svært ulike ideer om hva det gode liv er. En multikulturell samfunnsorden er med andre ord et samfunn der mindretallet deltar med like rettigheter og plikter uten å måtte oppgi sine nasjonale, kulturelle eller religiøse særtrekk.

Noen forstår dette som et samfunnsyn som hevder at et mangfold av flere kulturer og etniske tilhørigheter er grunnleggende positivt og et ønske om at kulturelle grupper bør få anledning til å leve i henhold til sine egne kulturelle verdier.  Tilhengere av multikulturalisme hevder at en ikke kan bruke sin egen kultur som målestokk på hvor gode andre kulturer er. Tilhengere av multikulturalisme hevder at en kultur blir rikere av å være i kontakt med andre kulturer."

Jeg tror jeg forstår NLM og Espen Ottosen riktig når jeg hevder at den eneste setningen i det foregående lengre sitatet som NLM er uenige i, er følgende:

"Tilhengere av multikulturalisme hevder at en ikke kan bruke sin egen kultur som målestokk på hvor gode andre kulturer er."

Tankegangen, som Espen Ottosen også har uttrykt i denne tråden (jeg har hørt det samme uttalt muntlig i en uformell setting av en med et sentralt tillitsverv innenfor NLMs medievirksomhet), er at muslimene må anses enten som "venner" eller "allierte" i den kontinuerlige kulturelle kampen mot den virkelige "fienden", som er antireligiøs sekularisme fra både sosialistisk, liberalt og kulturradikalt hold. Her må de ulike religiøse minoriteter som sterkt fremholder en trosskap til religiøse praksiser som flertallet av norske samfunnsborgere fornekter, stå sammen. Dette kan innebære så forskjellige, om enn likevel relaterte trostemaer, som retten til å bære hijab, og til å ansette tillitsvalgte som deler verdigrunnlaget at homofilt samliv er synd.

Etter mitt syn feiler denne tankegangen, fordi det ikke er tilfelle at "min fiendes fiende er min venn". Muslimer er ikke kristendommens "venner", de er per definisjon kristendommens "fiender". Dette på et religiøst og overordnet grunnlag, selv om de politiske fellesinteressene mot den norske sekulære offentlighet og stat, tidvis sammenfaller.

Jeg vil nå presentere to konkrete tilfeller, hvor NLM sentralt i praksis forsøkte å kneble en gryende kritikk av det multikulturelle samfunnssynet.

I) Fordømmelsen av Terje Tvedts bok «Det internasjonale gjennombruddet».

Etter at redaktør i Dagen Vedbjørn Selbekk hadde gitt boka "Det internasjonale gjennombruddet" av Terje Tvedt positiv omtale både på lederplass og ellers i avisen, rykker NLM sentralt ut med et motinnlegg, skrevet av lederen for NLM Utland, Hjalmar Bø, og generalsekretær i NLM Øyvind Åsland. Jeg vil gi dem delvis rett i kritikken av hvordan Tvedt portretterer denne lavkirkelige misjonsorganisasjonen, sett opp i mot bistand.

Det ligger likevel noe mer under her, som føyer seg inn i et større bilde. Eksempelvis setningen: "Det er også grovt at [Tvedt] viser til en kronikk skrevet rett etter 22. juli som advarte mot hatefulle ytringer og påstår at denne inneholdt et forslag om å forby kritikk av ideen om det multikulturelle samfunnet." Hvorfor er dette grovt? På grunn av ordbruken?

Det er fullstendig legitimt å kritisere dette leserinnlegget av Thomas Hylland Eriksen og Arne Johan Vetlesen, som demokratihistorisk bør betraktes i beste fall som en historiebetinget kuriositet, i verste fall som veiviser hen mot en svært farlig utvikling. Hvor dypt problematikken her stikker, er redegjort godt for av professor emeritus i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet, Bernt Torvild Oftestad, i hans bok fra 2012: "Etter Utøya. Om det nye norske Vi og det nye norske De." Dette er demokratiutviklingskritikk på sitt mest dyptpløyende.

Jeg skal likevel innrømme at Espen Ottosen har rett i at NLM sentralt aldri eksplisitt har støttet multikulturell ideologi, i betydningen at alle kulturer må forstås på likefot og som like gode. Bø og Åsland skriver: "Det er bra at Tvedt tar et oppgjør med ideen om «multikulturalisme» som i denne sammenheng betyr å betrakte alle kulturer som likeverdige." Det er nærliggende å tro at det som menes her, er at kulturer som er dypt preget av kristne tankesett, verdier og praksis, OBJEKTIVT er bedre enn alle de kulturer som ikke er det. Om dette er deres tankegang, har forfatterne av innlegget her min fulle støtte.

Det er likevel et stort MEN her: Har kulturer og nasjoner verdi for sin egen skyld, som en del av en god skaperordning i verden under Gud? Her tror jeg NLM kunne ha vært langt mer prinsipielle innen sin tenkning. En økt realisme i forhold til innvandringens omfang med tilhørende statistiske prognoser for barnefødsler i Norge og i Europa i fremtiden, hører med til dette bildet. Islam er nok her den største, farligste og mest påtrengende konkurrenten til kristendommen innen dette bildet, men problemstillingen gjelder i prinsippet alle religioner.

Det er ikke bare lov, men også tilrådelig å ta grep innen innvandringspolitikk med mer, for å minske det religiøse mangfoldets utviskinger på sikt av den kristenkulturelle majoriteten. Dette kan fint gjøres uten dermed å være motstandere av en prinsipiell og høyst funksjonell religionsfrihet. Min og andres "spekulasjon" over at NLM, i likhet med Den Norske Kirke og andre trossamfunn, ønsker å bruke muslimenes tilstedeværelse som "brekkstang" i kampen mot sekularismen, består. Som filosof med grader innen religion og historie, vet jeg godt hvordan sekularismen kun er en mindre parasitt på den langt mer filosofisk sofistikerte og rikholdige kristenhellenistiske syntesen. Med "parasitt" forstås her at sekularismen i vestlig form ikke kan overleve uten den mer grunnleggende kristenkulturens vitale liv.

Dette har mange areligiøse fritenkere for lengst innsett. Sekularitetsteoretikeren Jürgen Habermas tar bare feil i at han tror at andre religiøse tradisjoner her kan gi sekularismen den samme "påtrengte næringen" som de kristne åndelige tradisjonene. På et historisk, overordnet grunnlag bør derfor trusselen fra islam betraktes som langt mer alvorlig enn de filosofiske truslene fra sekularismen. Vi er nemlig ikke garantert hva slags innflytelse de sekulære trendene i fremtiden kommer til å få på islam.

De kultur-sekulære aspektene av problemstillingen, representerer derfor ytterligere grunner til at den kristne, norske majoritetskulturen både bør pleies og bevares. Nøyaktig hvor engasjert Espen Ottosen egentlig er i bevaringen av norsk kultur, blir avslørt mot hans vilje av følgende sitat fra en kronikk i Aftenposten (https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/novK5/-En-trussel-mot-norsk-kultur--Espen-Ottosen):

"La oss si at fire millioner kinesere slo seg ned i Norge i løpet av  de neste fem årene (et eksempel som gjør at vi ikke trenger å diskutere  islam). De kommer med sine verdier, sin kultur og sine tradisjoner – og  får norsk statsborgerskap. 

Gjør det noe med norsk kultur? Selvsagt. Er det negativt? 

Der gis det nok ulike svar."

Til dette vil jeg innvende at det ut fra sunn fellesmenneskelig fornuft, og i overensstemmelse med kristen naturrettstenkning, SELVSAGT er negativt dersom over halvparten av de som bor på det tradisjonelle, norske stammeterritoriet ikke lenger er rotfestet deltagende i den norske kulturen. Det vil innenfor dette eksempelets rammer vanskelig kunne sies å være et kulturelt "fellesskap" innenfor det norske territoriet.

Dette betrakter jeg som negativt i seg selv, og enda verre hva angår den kristenkulturelle situasjonen.  

II) Avvisningen av evangelieforkynnelsen til Franklin Graham i Norge, fordi han hadde uttalt politisk støtte til Donald Trump på hjemmebane.

Dette ble satt i gang av UiA-forsker Stefan-Fisher Høyrems engasjement (https://www.vl.no/nyhet/kristenledere-trekker-seg-fra-graham-kampanje-1.924411?paywall=true) og fulgt videre opp av Skaperkraft (https://skaperkraft.no/om/media/i-media-artikel/article/1411946), og av NLMs generalsekretær (http://www.nlm.no/nlm/nyheter-nlm.no/aasland-trekker-seg-fra-graham-kampanje), som var med i gruppen av kristne organisasjoner som i februar 2017 avviste at Franklin Graham skulle komme å forkynne evangeliet, og det alene, i Norge november det samme året.

Flere kristne organisasjoner nektet å stille seg bak invitasjonen, men klarte likevel ikke å forhindre at Grahams organisasjon arrangerte "Håpets festival" i Oslo Spektrum 11. og 12. november i fjor. AsiaLinks nyhetsmagasin, "Rapport fra asia" [sic] nummer 1 2018, skriver på lederplass at organisasjonen betalte hele regningen, som kostet millioner. "Kampanjelederen, med 35 års fartstid i Billy Graham organisasjonen, fortalte meg at han aldri hadde vært noe sted i verden hvor kaoset og motstanden hadde vært større enn i Oslo." Dette skriver Jørgen Aass, styreleder i AsiaLink.

Han skriver videre om arrangementet: "Billy Grahams sønn, Franklin, forkynte evangeliet i klassisk stil, med synd og tilgivelse som sentrale begreper, og med tydelig vekt på behovet for omvendelse. 4.350 mennesker var til stede på lørdagen, 3.200 på søndagen. 274 mennesker kom fram og søkte frelse. Vi som var der og så alle de unge strømme frem for å overgi sine liv til Gud, ble grepet og fylt av takknemlighet."

Verdidebatts redaktør, Alf Gjøsund, var tilstede under Håpets Festival, og ble kritisert for hans dekning i ettertid. (http://www.verdidebatt.no/innlegg/11705436-vart-land-franklin-graham-og-hapets-festival) Han var også til stede under en paneldebatt under Protestfestivalen 2015 i Kristiansand, som vakte sterke reaksjoner hos meg selv, da jeg maktet å koble den daværende flyktningekrisen opp mot EU-vennligheten til Skaperkraft og andre. (http://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/KRONIKK/Noen-har-snakket-sammen-381070)

NRKs Tomm Kristiansen var også til stede under nevnte paneldebatt, hvor han uttalte at han pleide god kontakt med flyktningevennlige og konservative biskop innen Den Norske Kirke, Stein Reinertsen, som også var deltager i panelet. Under Olavfestdagene i fjor var det 29. juli en debatt om Hellig-Olav representerer "et idol for vår tid". Tomm Kristiansen var her møteleder for debatten, og enkelte uttrykte på Facebook at de ikke var helt fornøyde med måten selve debatten og samtalen ble ført på.

Hans Aage Gravaas, tidligere rektor ved Fjellhaug, NLMs fremste Høgskole, og nå generalsekretær i Stefanusalliansen, kritiserte invitasjonen av Franklin Graham likeså åpent som han nylig på Facebook i flere innlegg støttet utestengelsen av Listhaug fra regjeringen. (Se hans Facebook-profil, og https://korsetsseier.no/2017/02/17/jeg-ville-ikke-invitert-graham/.) Fjellhaug Høgskole har formelt stilt seg som samarbeidspartner for Skaperkraft. ("Kurset blir holdt på Høyskolen Fjellhaug, en av Skaperkrafts samarbeidspartnere." https://skaperkraft.no/arrangementer/arrangement/calendar_event/7617644)  

Skaperkraft har over tid etablert seg som en av internasjonalismens aller tydeligste forsvarere innen Kristen-Norge. De har i likhet med tidligere nevnte Stefan Fisher-Høyrem, initiativtaker til Filosofiuka som Skaperkraft er viktig støttespiller for (og som jeg også støtter fullt ut), vært i mot alt det Trump representerer, ikke bare anstendighetsmessig, men også i forhold til begrensninger av internasjonalismen. Skaperkraft har vært åpne om at de støtter og er i dialog med Europabevegelsen. (Her, blant annet: https://skaperkraft.no/om/media/i-media-artikel/article/1393690). De skriver: "Europabevegelsen har nemlig kun ett mål og en eksistensberettigelse: Å få Norge inn i Den europeiske union." Nylig arbeider også Skaperkraft med å opprette et eget kontor i Brüssel. (Dette redegjør de for i en mail til deres støttepartnere, som jeg som støttepartner er usikker på om det er kutyme å sitere.)

Tidligere så hadde tankesmien ordet "multikulturelt samfunn" i sine vedtekter. (Jeg har vært i åpen debatt med personer fra Skaperkraft om vedtektene tidligere.) Jeg ser nå at de har erstattet denne formuleringen med "pluralistisk samfunn" i stedet, hvilket jeg selv anser som en helt vesentlig presisering og forbedring. Det kunne være interessant å høre noen fra Skaperkraft presisere nærmere hva de legger i dette.

Gå til innlegget

Hvorfor KrF knebler Kors-Sylvi

Publisert 9 måneder siden - 2028 visninger

Sylvi Listhaug er en ventil i en trykkoker på varmen. Kanskje ikke så lurt å fjerne ventilen?

Det er debatter som gjerne bør tas, og debatter som ikke skal tas for enhver pris.

Den debatten som ikke skal tas, er debatten om hvor vidt multikulturell ideologi ødelegger for Norges identitet som en kristen stat, OG i forlengelsen av det, hvor vidt multikulturell statsideologi på sikt dekonstruerer Norge som en nasjon.

Multikulturalistene er sentralt plassert i Kristen-Norge, til å gjete alle intelligente kristne fra ikke bare de viktige fortene Vårt Land og Verdidebatt, men også fra Skaperkraft og KrF. Mange i NLM har tatt deres parti.

Multikulturalistene vil ikke lenger arbeide for at Norge skal være en nasjon med kristen identitet. Landet skal helst ha universell, humanistisk identitet, som er å betrakte som en historisk betinget snylter, eller parasitt, på den langt mer interessante kristne kulturarven.

(Jeg snakker her i historisk og europeisk målestokk, og Norge tar ut fra sine særegne betingelser del i dette større fellesskapet.)

Kristne som fremdeles vil at landet skal ha en klar kristen identitet, settes dessverre i samme bås som Jan Hanvold og andre "Trump-folk". De blir regelrett avfeid, eller forsøkt latterliggjort eller stemplet bort fra en i utgangspunktet legitim debatt.

"Hvor kristent skal Norge være?" Det spør filosof Henrik Syse og Biskop Halvor Nordhaug i tittelen på en bok. Dette er legitime sprøsmål, og en legitim debatt.

Jeg selv mener at landet bør være så kristent som et rett forhold til sannheten primært, og kulturen sekundært, tillater. Kristendommen aksepterer lett demokratiet, så dette er ikke noe problem.

Problemet er hvordan vi skal forstå ordet "humanisme", som KrF var pådrivere for å få inn i Grunnloven. Det er ikke helt enkelt å forstå.

Terje Tvedt avslørte i sin bok "Det internasjonale gjennombruddet" at regjeringen Bondevik ønsket at de kristne verdiene gjennom humanismen som verktøy, skulle bli definert som universelle verdier.

Det gikk selvfølgelig ikke an, og Verdikommisjonen strandet. Alle deler ikke de samme verdiene. Behøver de talløse sivilisasjonskonfliktene mellom islam og kristenheten overhode nevnes?

Et annet spørsmål, er om vi alle har samme erkjennelsesevnen av objektive moralske sannheter via samvittigheten. Det vil jeg hevde at vi har, innenfor en kristenplatonsk tradisjon.

Men gitt at alle mennesker har del i samme menneskenatur, så følger dermed ikke at vi alle bør bo sammen i en stor FN-lignende stat, som utgjør hele Europa, Vesten eller hele verden. Mennesket er syndig, og farene for at noe går galt øker når all makt konsentreres på få hender.

Vi kan lære at globalisme ikke er noen god idé gjennom fortellingen om Tårnet i Babel, hvor Gud selv spredde folkene på jorden, så de ikke sammen skulle "skape seg et navn". Jeg tolker dette som en bibelsk fordømmelse av internasjonal humanisme.

At nasjonalisme (eller tribalisme) er en god og gudgitt ordning, kan vi lese av Paulus sin tale på Areopagos i Apostlenes gjerninger, kapittel 17. Paulus sier her ekplisitt at det er Gud som har bestemt tidene og stedene for de ulike nasjonene, eller folkegruppene, som alle stammer fra ett menneske.

Dette gjorde Han så kulturene hver for seg skulle søke Gud. Men kristendommen skulle også gå på tvers av kulturene, og bringe dem sammen. Det skriver Paulus om andre steder i bibelen.

Så er spørsmålet videre om stammefellesskapene er et avlagt stadium i skapelsens utvikling, eller om vi gjør lurt i å ta vare på de ulike kulturenes særegenheter.

Noe som ikke fungerer, fordi folk blir så rasende, er å si at "det norske" er en paraply for alt mulig rart. At det ikke er noen nåværende eller historiske kriterier (bortsett fra muligens språk) som gjør at noen, rent faktisk, er mer norske enn andre.

Så kan det være at "det norske" ikke eksisterer, rent metafysisk. Jeg er selv metafysiker, og tror at dette er meningsfullt å snakke om. Men forsøk å si til mannen i gata at "det norske" ikke eksisterer.

Da blir det bråk. For det er ikke Listhaug som lager bråket, ikke primært sett.

Det er det den brede kulturallianse av multikulturalister som gjør.

Gå til innlegget

Oslos nye biskop og verdier

Publisert rundt 1 år siden - 682 visninger

Det har vært mye oppstyr rundt Oslos nye "raddis-biskop". Dette er et forsøk på å tenke helhetlig og kristent rundt spørsmål om fattigdom, materielle verdier, og det å være kirke i en fallen verden.

Er det noe min vekkelseshistorie nylig publisert her har fått meg til å tenke nytt om, så er det hvor avgjørende svekkede de materialistiske hjerter blir, hva angår et reelt etterfølgende disippelliv. Materialisme og det å være seg selv nok er i sin rot veldig ikke-kristen atferd.

Så i dette er jeg helt enig med biskopen. Likevel kommer det ikke frem at biskopen mener de rike bør forvalte sine opptjenede verdier klokt, til landets felles oppbyggelse og velferd. Det virker mer som om hun ønsker å ødelegge landet og de rike, sånn at det gode skal komme.

Ved for høy skattlegging, vil de rike flytte utenlands med sine "verdier", og godhetstyrannene i Norge blir da sittende igjen med skjegget i postkassa. Oppmuntre heller alle med nok penger til å skape flere jobber, og bidra til landets velferd ved nøye gjennomtenkte gaver og investeringer!

Det må nemlig ikke bli sånn at vi må velge mellom å være klok og raus. God eller realistisk? For det er bare tåpelig. Den naturlige åpenbaring, som er tilgjengelig for alle, må tas hensyn til like så mye som det bibelske materialet.

Noen ganger kan kristne være kalt til ikke å holde noe tilbake, men ofre alt. Nasjoner og folkeslag er veldig sjeldent kalt til det, om noen gang. For vi lever i noe som heter virkeligheten, og her må morgendagens hungersnød avverges av verdier opparbeidet i dag. Det ligger i ordtaket at det er bedre å gi en mann en fiskestang, så han selv kan skaffe seg mat, enn en fisk hver dag.

Men tiggerne (som ofte er en forlengelse av organisert, lyssky virksomhet) gjør oss jo til så gode mennesker, når vi bare kan øse ut av våre overfylte lommer! For se! Når vi ikke har mer å leve av, da er vi som dem! Og da kan vi RELATERE til hverandre...

Dette kan fungere for en munk eller en hellig mann. Kanskje for Kirkens Bymisjon? Men ikke for et helt folk. Det kan aldri være noen tale til hele folket å oppgi alt de eier! Visselig var disiplene så kalt, og Jesus befaler det av sine etterfølgere. Så noen skal faktisk selge alt, mens andre skal fungere som trofaste forvaltere av materielle verdier med gudsfrykt.

Så kan vi spørre oss om biskopen, basert på ordbruken, har visjoner om en verdensvid utslettelse av kollektiv velferd, snarere enn denne velferdens kontinuerlige bygging og videre forvaltning? Og er biskopen interessert i å bevare folkeslagene? Har hun i det hele tatt tenkt over disse problemstillingene?

Hun fremmer i det minste et sterkt ønske om åpne grenser. Det er et - for å si det forsiktig - ladet politisk spørsmål. Omtrent som skattlegging. Men vi vet jo alle at Jesus var en radikal hippie som gikk rundt og snyltet på pengene til rike enker, mens han mente at "morgendagen får bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage."

"Gi, og det skal bli gitt dere." Vi vet jo alle hvordan forretningsmoguler som Jan Hanvold vet å tyne slike ord til det ytterste, og systematisk suge landets minstepensjonister tomme for penger. Velsignet skal de likevel være for investeringen, både i denne verden og i den kommende. Men Hanvold er sleip, og de materielle verdiene her går veldig sjeldent den andre veien.

Ved kloke investeringer av penger (Jesus snakker også veldig mye i sine lignelser om forvalterskap), skapes det arbeidsplasser og kontinuerlig forsyning av materielle verdier inn til samfunnet. For i vårt univers råder det noe som fysikerne kaller entropi: Det innebærer at alt brytes ned over tid. For at det ikke skal brytes ned, må folk arbeide. Dette problemet møtte den første menigheten i Jerusalem: De ble mange, og hjalp de fattige ved å selge alt de eide inn til en felles kasse. Det er veldig positiv kommunisme!

Om de kristne hadde fortsatt med å vokse like raskt som den første menigheten i Jerusalem, da Guds Ånd først kysset vanlige folk, kunne sikkert denne form for kommunisme ha fungert. Men folk bor i hver sin by, og er opptatt med seg og sitt. Alle er heller ikke kalt til fulltidstjeneste for Gud. Også kristne mennesker bør innse verdien av hardt arbeid og forvaltning. For uten dette kan ikke varig fordeling finne sted.

Det var dette som møtte menigheten i Jerusalem. Siden nesten alle som eide noe hadde solgt alt de eide (Jf. historien om Annanias og Saffira), hadde ikke menigheten lenger noe inntektsgrunnlag til å forsørge de mange trengende med. Menighetene i andre byer måtte da hjelpe til. Paulus snakker utførlig om en storstilt pengeinnsamling rundt om i menighetene inn til menigheten i Jerusalem, i sitt andre brev til korinterne.

Det later til at de opprinnelige apostlene til sist innså, at kristne ikke bare kan gi og gi. Noen, ganske mange faktisk, må arbeide for å produsere, og forvalte verdier klokt. Ellers kan ingen få.

Så kan det vel være, mener noen, at vi har "godt av" å gå ned i velstand. Men hvem bestemmer det? Her er det snakk om hvor hjertet er. Det er vanskelig for en rik å komme inn i Guds rike, sier Jesus. Så de rike må virkelig passe seg! Men når et land har mye rikdom, da kan det brukes til å velsigne. Minsker landes rikdom, da leder det til manges forbannelse, snarere enn til velsignelse.

Det er vel derfor flere reagerer negativt på den nye biskopens uttalelser, og sier omtrent som så: "Hvem er hun til å føre forbannelse over oss, så hun selv skal kunne nyte den selvsentrerte gleden å velsigne andre ut fra egen fromhet, og attpåtil fordømme oss slitere i samme slengen?"

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77465 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43495 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34862 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27830 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22453 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22156 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20062 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19069 visninger

Lesetips

Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 9 timer siden / 260 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 9 timer siden / 114 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 9 timer siden / 77 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 9 timer siden / 120 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
2 dager siden / 176 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
3 dager siden / 392 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
3 dager siden / 144 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
3 dager siden / 127 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 221 visninger
Les flere

Siste innlegg

Statsfinansiert hatblogg
av
Usman Rana
rundt 5 timer siden / 337 visninger
Menneskers rettigheter
av
Vårt Land
rundt 7 timer siden / 117 visninger
Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 9 timer siden / 260 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 9 timer siden / 114 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 9 timer siden / 77 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 9 timer siden / 120 visninger
En hjelpeløs hånd
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 10 timer siden / 276 visninger
Historisk kirkemøte i Ukraina
av
Alexander Tymczuk
rundt 18 timer siden / 66 visninger
Les flere