Runar Foss Sjåstad

Alder: 36
  RSS

Om Runar

Sokneprest i DNK. 36 år ung mann med stort engasjement for teologi-menneskers liv og tro.

Følgere

Det var håp for Judas, da er det håp for oss alle.

Publisert 29 dager siden - 2064 visninger

Preken. Skjærtorsdag. 2018 Det hellige evangeliet står skrevet hos evangelisten Lukas i kap. 22: Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere. Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette.Slik lyder det hellige evangeliet.

 

Det er en mørk og dyster kveld. Jesus veit at han snart skal lide og dø en forferdelig og grusom død. På toppen av det hele, så skal til og med en av hans nærmeste venner svike han, og føre han til bødlenes ubarmhjertige hender, og til folks hån, spytt og spott. Jesus veit alt dette som skal skje, kanskje ned til minste detalj, han kjenner på dette i sitt hjerte og sinn. Jesus er fylt av sorg, angst og skuffelse. Men kanskje han kjenner også på et snev av HÅP midt i sine tærende tanker som holder på å rive selveste Guds Sønn i fillebiter. Det er så mange sammensatte tanker og følelser som presser seg på denne kvelden. Han veit ikke sin arme råd, vår kjære Jesus Kristus.

Disiplenes hjerter banker så hardt og raskt at de oppfatter de kraftige pulsårene i halsene som slår raskere og raskere når de skuer mistenksomt over på hverandres ansikter, det er umulig å skjule denne totale og overdøvende spenningen. Deres kropper er i alarmberedskap. Trykket øker ytterligere, frykten sliter, angsten er uutholdelig, uroen er kneblende, hele atmosfæren der Jesus og disiplene sitter, og i tillegg spiser de et brunstekt påskelam, de lukter svidd i rommet, røyken ligger som en mørk tåke oppunder taket. Ingen av dem har nesten fått i seg en eneste matbit, for nervøsiteten har tatt bort all matlyst.

Stemningen er nå på sitt verste, intens og trykkende. Peter er kvalm, og han får noen småbrekninger da han forsøker å svelge ned en seig lammebit som han har tygget og gnaget på så altfor lenge. Ikke er bare påskelammet seigt, alt er seigt, det er som alt går i sakte bevegelse.

Den tunge atmosfæren brytes da Jesus endelig sier noe midt ut i måltidet, hans myndige ord skjærer igjennom den tykke atmosfæren som en varm kniv skjærer av en bit av hardt meierismør: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskelammet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er fullendt i Guds rike» Det blir knusk stille, ingen sier et ord. Jesus fortsetter så å si «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet» (ta opp disken med brød): «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» (Ta opp kalken) «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.»

Med disse håps ord fra Jesu munn, skapes det for et øyeblikk en himmelsk atmosfære i det ellers kummerlige rommet. Freden senker seg, pulsslagene roer seg, hvilen og tryggheten er der igjen. Men bare for et øyeblikk. Alt snues bokstavelig talt på hodet igjen da Jesus sier dette: «Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!»

Det går et iskaldt gys nedover ryggen på hver disippel. Alle sitter jo der med hendene sine på bordet. Peter hiver seg opp fra sin sitteplass, og han kaster så opp på gulvet rett foran der Jesus sitter, Jesus får spy på sine føtter. Tomas ser med vantro og sjokk på sin venneflokk. Andreas og Johannes sitter der forvirret som to store spørsmålstegn. De andre begynner å krangle så bustene fyker, og beskylder hverandre for svik og forræderi. Judas setter seg så helt rolig ned midt i all kaoset. Det blir helt stille igjen i rommet. Judas tar så et langt magadrag, han ser bort på Jesus for siste gang, og de to ser hverandre dypt inni øynene, og de legger merke til en tåre i øyekroken hos hverandre som presser seg på, tårer renner nedover på kinnene, og til slutt drypper tårene ned mot gulvet i stor fart som to store dråper vann, de to dråpene, en av Jesus og en av Judas,  finner en rille i steingulvet, og de renner mot hverandre, til de støter i hverandre, og blir til en stor vakker dråpe, som blinker og skinner av lyset fra peisen. Judas reiser seg og rusler stille ut av rommet.

 
Alle sitter med sine hender på bordet! Hver og en av dem kunne derfor hvert forræderen.

Da Judas forrådte Jesus, så forsto absolutt ingen av disiplene dybdene av hvem Jesus egentlig faktisk var og er; heller ikke Judas. Jesu to-natur Kristusvesen ble først avdekket og presentert i all sin velde ved oppstandelsen, noe jeg vil tale om 1.påskedag.

Til tross for oppstandelsen, så tok det likevel tid før disiplene forstod noe som helst; troen og erkjennelsen blir videreutviklet av dyptfølte erfaringer og pågående prosesser. Og det at Judas da ikke hadde full oversikt og forstod noe på det tidspunktet han forrådte Jesus burde vel være klinkende klart for alle. Han forsto jo i hvert fall litt mer etterpå da han tross alt viste seg å angre sitt forræderi? Og han gikk dessverre å hengte seg. For øvrig var det takket være Judas som veien til kors og oppstandelse ble fullbyrdet.

Jesus ser alltid dypere enn hva vi mennesker ser, og hva som forårsaker uheldige hendelser ... Han kalte til og med Judas for "venn" da Judas´ forræderi fullbyrdes i Gehtsemane.  Min tro er at da Jesus sa "Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.", så er det fordi Jesus da visste at Judas ville bli foraktet og forhatt på det groveste i all ettertid av de troende og flere andre; hans navn ville bli den ytterste foraktens skjellsord, «Som din Judas». Denne skjebnen ble da også Judas´ skrekkelige minneord, forfattet av alle oss andre som ikke har mot til å konfronteres med våre egne synder og feiltrinn.

Det jeg forsøker å si er at vi alle er en Judas. Alle mennesker er derfor totalt prisgitt Guds nåde og kjærlighet. Og hver og en av oss blir invitert til Nattverdsmåltidet, slik som Judas også ble invitert av Jesus. Ved nattverdbordet får vi alle en ny start.

Ære være F, S og DHÅ som var og er en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

 

Gå til innlegget

Kristen-universalisme i Bibelen

Publisert rundt 1 måned siden - 1767 visninger

Det hevdes at kirkefader Origenes var den første Kristen-universalisten, født ca år 180 e.kr., men det var Paulus, apostelen, som var det. Les Ef.1, Kol.1, Fil.2, 1.Tim 4, 1.kor 15 etc. Men dypest sett er det Jesus og Gud som er universalister som ønsker, kan og vil frelse alle til slutt. Så stor er kjærligheten!

Her er et av mine favorittvers fra Bibelen, Efeserbrevet(et brev til de hedningkristne) Kap.1
4 I Kristus utvalgte han oss
før verdens grunnvoll ble lagt,
til å stå for hans ansikt,
hellige og uten feil.
I kjærlighet
5 og etter sin egen gode vilje
avgjorde han på forhånd
at vi skulle få rett til å være
hans barn ved Jesus Kristus,
6 til lov og pris for hans herlighet og nåde,
som han overøste oss med
i ham som han elsker så høyt.

Noen flere kommentarer fra meg her er unødvendig, men ett kan jeg si at Gud ikke gjør forskjell på mennesker iht frelsen, vi er alle utvalgt. Vi er ønsket før verdens grunnvoll ble lagt. Gud er god, og Gud satte menneskeslekten til denne jord, selv om det onde også eksisterte. Mange av oss har selv satt barn til verden, selv om de vil erfare livets gode og onde sider, det gjør ikke oss til onde mennesker av den grunn. Slik er det på mange måter med Gud også, han satte sine barn til verden fordi han ønsket å dele av sin kjærlighet i samfunn med oss. Husk at det onde ikke har sitt opphav i Gud. Det onde er en eksistens utenfor Gud som vil til slutt opphøre å eksistere. Derfor skapte Gud oss i kjærlighet, fordi han visste at kjærligheten til slutt ville bli alt i alle. 

At Apokatastasis-læren( alle tings gjenopprettelse) har sitt opphav i Jesus, apostlene og urkirken er utvilsomt. Og at de fleste teologiske skoler lærte dette i oldkirken, sier også sitt, 4 av i alt 6 skoler!

Kjente kristenuniversalister fra oldkirken er bl.a. Og Bardaisan av Edessa på 100-tallet, Klemens av Alexandria født år 150 e.kr., Gregor av Nyssa på 300-tallet, som ble en helgen. Isak Syreren på 600-tallet. Og selvsagt Origenes. Pluss mange fler.

I nyere tid har vi bl.a. Karl Barth og Jurgen Moltmann, bare for å nevne et par store teologer som var kristenuniversalister.

For meg er det innlysende at kirken nå må åpne opp et stort rom for denne gode og sunne teologien. Det er nå på høy tid. Takket være biskop Schjelderup fra 1950-tallet banet vei, og ikke minst biskop Tor Berger Jørgensen i den senere tid, så ser jeg nå et stort lys i enden av tunnelen.

For meg som også er teolog og prest, er det avgjørende at det gies et stort rom i kirken for håpets og kjærlighetens teologi. Og særlig i møte med sørgende, og i begravelser.

Gå til innlegget

Guds vrede?

Publisert rundt 1 måned siden - 210 visninger


Isak Syreren, en kirkefader fra 600-tallet, sitat:
”Dersom noen sier at Gud har holdt ut med dem her på jorden for at hans tålmod skulle kunne bli kjent – og samtidig hevder at han senere vil straffe dem nådeløst, - et slikt menneske tenker på en usigelig blasfemisk måte om Gud i sitt umodne sinn. Han tar vekk Guds godhet, hans velvilje og barmhjertighet og den tanke at han i sannhet bærer over med syndere og onde mennesker. En slik person gjør Gud til slave av sin egen vrede….. Ikke bare mislykkes en slik person i å tilskrive Gud noe prisverdig, men han sprer også falske påstander om han.”

Ytterligere kommentarer er mer eller mindre unødvendig, sitatet taler for seg selv.

Gå til innlegget

Gud er god

Publisert rundt 2 måneder siden - 327 visninger

Se nedenfor, noe jeg skrev i høst i en disputt i avisen FVN, dette er to motsvar til en meningsmotstanders to innlegg.

Jeg kan betrygge .... på at jeg tror på en dom i det hinsidige, med bl.a. oppgjør med både ondskapen og oppreisning for de lidende. Rettferdigheten skal derfor seire. Jeg tror samtidig på at Guds dom vil være gjennomsyret av Guds nåde og kjærlighet, akkurat slik som vi får nåde i dette livet. Men evig fortapelse/pine, og den slags hevnteologi er noe jeg ikke kan stå for. Dessuten har fortapelsen som emne, vært omstridt og diskutert siden kirkens begynnelse. Som en prest skrev til meg, sitat; «Jeg tror nok det er godt innafor teologisk å problematisere fortapelsen slik - og vi har gjort det siden urkirken. Det at evig pine i noen miljøer er en forutsetning for kristendom, betyr ikke at det er den ene og rette lære.»

En annen prest skrev i sin preken på doms søndag (siste søndag i kirkeåret), sitat; «For meg er det viktig å avvise tanken om evig straff. Straffen er en grotesk forestilling fra den som vil skremme svake sjeler til blind etterfølgelse. Tanken om evig straff er religionenes slagside, en forkrøplet metafysikk.»

Selv om det ikke er helt stuerent å problematisere troen på evig pine her på Sørlandet, så er dette likevel noe som er helt nødvendig å debattere både innenfor kirken og i frikirkeligheten, også her på det «blide Sørland». Dette er for øvrig en landsdel som har en lang historie med tradisjon av å ta det meste i Bibelen svært bokstavelig. Bl.a. den pietistiske kristendomsformen har kneblet mange mennesker i flere generasjoner, en kristen tro og liv med utgangspunkt i menneskelige prestasjoner. Ja, vi skal leve godt og rett, men ikke med frykt for Helvete som drivkraft. Frelsen er for øvrig ikke et menneskeverk, men ene og alene Guds verk gjennom Jesus Kristus.

Snart skal vi feire Jul. Da feirer vi at Jesus kom til vår jord for å frelse oss mennesker. Dette er den største gaven som har blitt skjenket oss mennesker av Gud, «en nåde så stor». Guds JA til oss mennesker er en ubetinget gave gitt av kjærlighet. Det er dermed ikke vanskelig å si Ja, takk til en slik kjærlighet. La oss derfor glede oss over kjærlighetens evangelium, det gode budskap om at Gud elsker oss mennesker. Englene sang på Betlehems marken, Luk.2; «Se jeg forkynner dere en stor glede for hele folket... en frelser er oss født...» Og f.eks. i 1.Joh.brev står det eksplisitt at Gud er kjærlighet. Dette er ikke en menneskeskapt Gud, men den ene og sanne Gud. En Gud som står med åpne armer, en Gud vi kan komme i møte og omfavne, og gi vår respons på at vi elsker tilbake Han som elsket oss først. Dette er Bibelens Gud, fullt åpenbart.

På 1950-tallet gikk det da en stor debatt i Kirken etter Helvetestalen til Ole Hallesby. Jeg vil derfor avslutte dette innlegget med et sitat av tidligere Hamarbiskop Kristian Schjelderup, han sa under denne debatten som pågikk på 50-tallet; «Og jeg er ikke i tvil om at den guddommelige kjærlighet og barmhjertighet er større enn den som er kommet til uttrykk i læren om evig pine i helvete. Kristi evangelium er kjærlighetens evangelium.»

God advent, ....og andre lesere. La oss nå gå inni mørketiden i sammen med lys i våre hjerter, og gjøre det gode mot vår neste med sann oppriktighet, og med en dyp trygghet i våre hjerter og sinn at vi er høyt elsket av Gud. Dette er det lyset det «Blide Sørlandet» behøver, et lys som strømmer over av Guds kjærlighet og nestekjærlighet. Dette er ikke en menneskeskapt Gud.

——————-

De første kristne var under stor forfølgelse. Bl.a. keiser Nero og andre etterfølgende keisere var dessverre tyranner som voldte stor skade på de første kristne. Men det var utenkelig for urkirken å bruke militærmakt i lys av Jesu bud- om å elske sin neste som seg selv. Samtidig tok de forståelig nok under det presset de var under, ty til frykt i sin forkynnelse. Frykt som metode var ett av de største våpnene de hadde imot sine forfølgere. Samtidig tok de i tillegg bruk et annet virkemiddel, som jeg har sympati for, kjærligheten.

Hebreerbrevet, som .....hyppig refererer ifra, er et sammensatt brev. Det inneholder bl.a. en terroriserende frykt, ikke bare imot sine fiender, men en destruktiv undertrykkelse som også var rettet mot sine egne. En del jødekristne hadde mistet troen under forfølgelsene. Og de som gikk tilbake til sin gamle tro var ifølge forfatteren av Hebreerbrevet- dødsdømte, og værre enn det. De stakkars sjelene hadde i vente en rasende Gud i evigheten som ville straffe dem. En ekstra byrde ble dermed lagt allerede på sønderbrutte mennesker. Dette er i mine øyne forkvaklet kristendom, og et misbruk av Guds navn for å oppnå innflytelse. Gud er ikke en keiser Nero, men til tider formidler dessverre Bibelen vår Herre som en hevnfull despot. Luther mente for øvrig at bl.a. Hebreerbrevet burde ikke vært med i Bibelen.

Og hva med Jesu Ord? Det er komplisert å harmonere Jesu Ord om nåde og kjærlighet, og Hans frelsesgjerning i møte med læren om evig pine. Begge budskap har sitt utspring fra Jesu munn, ifølge Skriftene. To svært forskjellige budskap med uforenlige kontraster- som må føre kirkeligheten inni en drøftelse om hva som er sant eller ikke?

Jeg tror på kjærligheten. Jesus sa at vi skal gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss. Jesus sa at vi skal tilgi vår bror 70 ganger 7, Jesus sa at vi skal elske våre fiender, Jesus sa på korset-tilgi dem Far for de vet ikke hva de gjør. Dette er noe av det gode Jesus skulle ha sagt. Hva mer? Jesus døde, oppstod, og åpnet himmelen for oss. Han lever- derfor skal vi også leve. Guds kjærlighet til oss mennesker er evig. Det er ikke fortapelsen som er evig, det er Guds kjærlighet som er evig. Bibelens kjernebudskap står derfor i grell kontrast til evig pine og annen hevnteologi. Må trøstens Gud fylle dere alle med tro, håp og kjærlighet for liv og evighet.

Da vil jeg takke for meg i denne omgang.

Gå til innlegget

Gud er kjærlighet

Publisert rundt 2 måneder siden - 1361 visninger

 

1. Gud- et mangehodet troll?

Gjennom de siste tre årene har temaer som bibelsyn og gudsbilde særlig opptatt meg. For meg har dette vært en oppriktig kamp for å finne den egentlige sannheten. Og jeg har kjempet for at vi skal se på Gud som bare god. Gud er kjærlighet. Sannheten er at Gud er kjærlighet. Det er min tro.

Ingenting gleder meg derfor mer i disse dager, enn å se at kirker som Nådekirka i Kristiansand, og andre menigheter og enkelt personer rundt om forbi her i Norge, og ellers i verden gjenoppdager hvor god Gud er. Det er rett og slett fantastisk. Et budskap som alle stadig må kjempe for. Nådens budskap, kjærlighetens evangelium.

I Den Norske Kirke er det heldigvis plass for teologer og prester som meg som tolker Bibelen, troen, og livet i lys av Guds ubetinget kjærlighet i Jesus Kristus. Om det ikke hadde vært plass for meg i denne kirken, hadde jeg sluttet på dagen.

Dessverre er det ikke slik alle steder, hverken i Norge eller i verden. Totalitære religiøse systemer styrer menneskenes tanker, følelser og liv. La oss bli befridd fra lenkene som binder oss. Om Jesus får sette deg fri, først da blir du virkelig fri.

Tilbake til dagens overskrift. Gud-et mangehodet troll? Nei, Gud er ikke et mangehodet troll med mange ulike ansikt. Gud har et ansikt. Et ansikt som er godt. Et ansikt som viste oss hvem Gud var og er. Dette ansiktet har et navn-Jesus Kristus. Et ansikt som utstråler kjærlighet. Et ansikt som ønsker alle mennesker alt godt. Følg med ukens andakter, de henger sammen.

2. Det klør i øret.

Mange av oss som vektlegger mest av alt nåden og Guds kjærlighet i Jesus Kristus, får høre av enkelte at vi bare forkynner det som klør i øret på folk.

Da har jeg en «nyhet» til dere alle, at dette sitatet om å «klø i øret» kommer fra Bibelen. Og betydningen har nok en helt annen kulør enn du kanskje hadde trodd.

Da godeste Paulus skrev til sin venn og medarbeider Timoteus, så advarte han om å slippe til de som blandet sammen loven og nåden i en eneste stor suppe. «Fariseiske-kristne» ønsket på den tiden å pålegge menighetene mange menneskebud. Lov og nåde ble dermed servert i en stor uoversiktlig smørje, rett og slett en elendig meny. Noen som kjenner seg igjen? For hva er vel ikke mer tilfredsstillende for mennesker enn å oppnå alt selv, og ikke minst frelse seg selv. Egenrettferdighet er vel det som klør aller mest i et menneske øre?

Den gode nyheten er at det ikke er menneskebud, lover og regler som frelser. Det er bare nåden og kjærligheten i Jesus til oss som frelser. Og troen din, den er en frukt, ja en gave av Guds tro og kjærlighet til deg.

3. Vestens gud?

Dere kjenner til den kjente illustrasjonen der Jesus står utenfor og banker på en låst dør, men det finnes bare et håndtak fra innsiden. Din hjertedør, skal dette forestille.

Her forleden såg jeg dette bildet igjen, med en spesiell forklaring til ettertanke.
Jesus står og banker, og sier: «Slipp meg inn». Den som står på innsiden med døren lukket sier: «Hvorfor?» Jesus sier: «Slik jeg får frelst deg». Den på innsiden av døren sier, «Hva vil du frelse meg i fra?». Jesus sier: «Jeg vil frelse deg fra hva jeg vil gjøre mot deg om du ikke slipper meg inn».

For et fryktelig gudsbilde som blir fremstilt her. Ikke sant? Mange kristne sammenhenger (faktisk de fleste her i Vesten) truer med Helvetet/ evig fortapelse, dessverre både eksplisitt og implisitt, og de tror de kan vinne mennesker med frykt?

Mange formidler Jesus som det blir illustrert her ovenfor. En som truer, bruker frykt, en som vil torturere og pine i all evighet. En vi må dypest sett reddes i fra. (Objektive forsoningslæren). En slik Guddom vil de fleste vise fingeren til, iallfall jeg.

Men den gode nyheten er at Gud ikke er slik mange har formidlet han som. Gud er god, gudsrike er allerede i ditt hjerte, han har flyttet inn allerede, og vil deg alt godt for liv og evighet. Jesus er betingelsesløs kjærlighet. 2.Tim 2, 13 Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.

4. Joh.3, 16

Johannes 3, 16 har ofte blitt kalt den lille bibel. Vi har blitt lært at denne oversettelsen er den korrekte: «For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på han ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

I dag vil jeg komme med en alternativ oversettelse som tar hensyn til bibelens hovedbudskap, men også vektlegge andre betydninger som ligger i den greske grunnskriften for akkurat dette spesifikke verset.

«For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin enbårne Sønn/seg selv, for at hver den som tror på han, ikke skal gå seg bort/miste seg selv i dette livet, men/og ha evig liv.»

Hver eneste teolog og oversetter farger sine oversettelser. Vi står ovenfor mange valg hele tiden. De greske ordene i grunnteksten åpner opp for svært mange varianter og betydninger. De fleste Bibeloversettelser gir ofte bare en forståelse og en tolkning av grunnteksten. Og ofte blir oversettelsene subjektive i henhold til egen tradisjon. Det er derfor litt skremmende å se hvor mye som egentlig er tradisjonsbundet til et visst trossystem.

Bibelen har et frihetsbudskap som lett kan drukne i alle ord. Friheten og gleden er at Gud elsker oss, og vil aldri evig miste noen av sine elskede barn. Det handler derfor for oss mennesker om å se hvor god Gud er, la seg finne av Gud, og få mørket tatt bort fra våre øyne i dette livet. Først da blir vi virkelig fri. Og da kan vi endelig begynne å tenke om oss selv og vår neste slik Gud tenker om oss.

Muligheten til å tape sitt liv handler derfor om dette jordiske livet, og ikke det kommende- som det ofte har blitt lært i mange kirkesamfunn oppigjennom tidene. Guds plan for oss alle, er evig liv sammen med seg i sin evige kjærlighet.

Urkirken og oldkirken med sine 4 av i alt 6 teologiske skoler forkynte også om en god Gud og evig gjenopprettelse, helt frem til midten av 500-tallet, da vant dessverre den latinske skolen i Kartago frem med sin maktstyrte frykt. De begynte da å kjetter stemple alle andre som ikke tenkte som dem. Følg med i andakten i morgen, og på lørdag.

5. Gud vil oss det aller beste.

Liknelsen om den bortkomne sønnen som kom tilbake igjen, til farens store glede, og om hvordan hyrden som mistet et lam forlater de 99 andre og går ut i ødemarken for å lete etter det siste lammet. Slik er Jesus. Og Paulus som blir møtt av Jesus i et sterkt lys, er selve kroneksempelet på Guds suverene kjærlighet og frelse. I Guds frelse finnes det ikke et snev av menneskelig prestasjon for å bli frelst, eller for å bli funnet av Gud.

Jesus gir oss derfor aldri opp. Likevel har det altså gjennom århundrene utviklet seg en tro om at Jesus nettopp gir opp. Vi har kun dette livet og dersom vi ikke har akseptert Jesus som Guds sønn før utgangen av dette, ja da er det for sent, sier mange. Utgangen for disse er krystallklar og de idømmes til en evighet i helvete, et sted med bunnløs fortvilelse og grusom tortur, et sted man ikke har mulighet til å unnslippe fra, sies det med Bibelen som de kaller Guds Ord i handa.
Har man først havnet der, ja da er løpet kjørt for evig og alltid. Dette er et syn som burde være problematisk for de fleste kristne, og kanskje nettopp derfor har en del kristne oppfunnet mildere alternativer, nemlig forintelse, eller evig adskillelse.

Dette middelalderske synet, bokstavelig talt, gjennomsyrer store deler av vestlig kristendom fortsatt i dag. Det er imidlertid lite bibelsk basis for å tro på et helvete med evig straff og pine, eller den såkalte mildere formen forintelse, eller evig adskillelse.

Bare med litt sunn fornuft, uten å engang åpne Bibelen, tilsier at et slikt syn ikke kan være riktig. En som elsker noen rent og oppriktig vil ikke utsette disse for tortur. I kjærlighetssorg kan man som menneske finne på mye ondt, men vi må anta at Gud faktisk har en litt høyere standard enn som så. Gjennom å påføre Gud disse egenskapene fratar vi Gud Hans guddommelighet og gjør han til et simpelt hevngjerrig menneske.

Helveteslæren er oppfunnet av en latinskole i oldkirken, frykt og undertrykkelse henger sammen, men frykt skaper ikke kjærlighet. Man kan ikke holde en pistol til hodet på noen og true disse til å elske en. Litt sånn Don Corleone og «an offer he can’t refuse”? Heldigvis er det heller ikke noe ønske fra Gud å engang forsøke dette. Dette trusselbildet er ikke av Gud. Følg med i morgen.

6. Bibelen er tydelig på evig gjenopprettelse.

I vestlig kristendom (ikke i østkirkene) har det gjennom de siste 1 500 årene (men altså ikke tidligere), vært allment anerkjent at noen få blir frelst, og den store majoritet går fortapt. Bibelen opplyser faktisk om noe annet. Bibelen taler også om fortapelse, men det handler om dette livet, og ikke det kommende. Samler man stedene som vitner om apokatastase (gjenopprettelse av alle og alt), så er det svært overbevisende hva Guds vilje er for oss alle.

Kor:22 «For likesom alle dør i Adam, slik skal alle også bli levendegjort i Kristus»
Joh 17:2 «likesom du har gitt ham makt over alt kjød, for at han skal gi evig liv til alle dem som du har gitt ham;» Rom 11:36 For av ham og ved ham og til ham er alle ting; ham være æren i evighet! Amen.
Joh 12:47 «Og dersom noen hører mine ord og ikke tar vare på dem, så dømmer ikke jeg ham; for jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden;»
Rom 11:32 «for Gud har overgitt dem alle til ulydighet for at han kunde miskunne seg over dem alle.» 1. Tim 4, 10 det er derfor vi strir og kjemper. For vi har satt vårt håp til den levende Gud, som er frelser for alle mennesker, særlig for de troende.
2.Tim 2, 13 Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.

Andre skrifthenvisninger som peker med tydelighet på evig frelse for alle: Jes 45.22-23; Matt 18.12-14; Joh 12.32; Rom 5.12-21; 11.25-26,32; 1 Kor 15.21-28; Ef 1.10; Fil 2.9-11; Kol 1.20; 1 Tim 4.10, 1.Joh. 4, 9-10, 1.Kor 13, 1 Krøn 21.13; Ord 3.12; Jes 19.22; Hebr 12:7-11 og Åp 3:19.

Jeg håper ukens temaer har gjort deg nysgjerrig på å lære Gud å kjenne. Det evige liv er å kjenne Gud. Det er for øvrig mye mer som kan sies om disse emner. Det får vi ta en annen gang. God helg.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

En djevelsk løgn.
av
Thor Ivar Hornnes
rundt 1 time siden / 93 visninger
4 kommentarer
Kristningen av Norge
av
Fredrik Evjen
rundt 14 timer siden / 182 visninger
4 kommentarer
Nå eller aldri
av
Vårt Land
rundt 16 timer siden / 142 visninger
1 kommentarer
Nøkkelpersoner i kirken
av
Dag Håland
rundt 21 timer siden / 162 visninger
0 kommentarer
Våre viktige verdier i spill
av
Knut Arild Hareide
rundt 22 timer siden / 1936 visninger
6 kommentarer
En låvedørsåpen kirke
av
Ivar Bu Larssen
rundt 24 timer siden / 269 visninger
1 kommentarer
«Klassisk» er eit tvitydig ord
av
Kari Veiteberg
rundt 24 timer siden / 524 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

marton jacobsen kommenterte på
En djevelsk løgn.
1 minutt siden / 93 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
En djevelsk løgn.
12 minutter siden / 93 visninger
marton jacobsen kommenterte på
En djevelsk løgn.
14 minutter siden / 93 visninger
Rune Holt kommenterte på
En djevelsk løgn.
26 minutter siden / 93 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Fryktens Gud
27 minutter siden / 1153 visninger
Rune Holt kommenterte på
Farlig omskjærings-vedtak fra SV
30 minutter siden / 3055 visninger
Rune Holt kommenterte på
Farlig omskjærings-vedtak fra SV
43 minutter siden / 3055 visninger
Rune Holt kommenterte på
Nå eller aldri
rundt 1 time siden / 142 visninger
Rune Holt kommenterte på
Våre viktige verdier i spill
rundt 1 time siden / 1936 visninger
Rune Holt kommenterte på
Våre viktige verdier i spill
rundt 1 time siden / 1936 visninger
Les flere