Ruben Solvang

Alder: 35
  RSS

Om Ruben

Ønsker å leve et liv uten dogmer og forsøker å lytte før jeg belærer.

Følgere

Verden er midt i en krise vi ikke har sett maken til tidligere. Heldigvis har Norge hatt en vellfungerende airbag som har bestkyttet oss mot den verste støyten. Nå er luften i ferd med å gå ut, og vi blir nødt til å ta virkeligheten inn over oss.

Nordmenn er på toppen av næringskjeden i denne verden, målt i materiell vellstand. Det tok ikke lang tid før vi ristet av oss identiteten som et fattig u-land etter krigen, og ønsket oljepengenes vellstand velkommen med åpne armer.

Selv om vi tilsynelatende er en fredselskende og miljøbevisst nasjon finnes det mørke sider av den vestlige kulturen som vi sjeldent blir konfrontert med. I teorien så vet vi at verden er urettferdig og hard og at ufattelig mange mennesker lider som en følge av noen få menneskers grådighet. Så hvem er disse grusomme menneskene som kynisk utnytter andre lands ressurser og menneskelig arbeidskraft?

Vi liker ikke å høre det, men vi er en del av den kulturen som forårsaker så mye smerte i verden! Klimakvoter, bistand og kildesortering døyver i stor grad vår kollektive samvittighet, men i praksis blir disse tiltakene som en dråpe i havet.

Så hva kan vi gjøre for å redusere urettferdigheten i verden? Mitt forslag er like simpelt som det er radikalt – vi må begynne med oss selv! Først må vi få et overblikk over mekanismene og konsekvensene av våre hverdagslige handlinger;

  • Hvilke konsekvenser skjuler seg bak klærne du kjøper hos H&M?
  • Hvor mye regnskog ble brent ned for at kyllingen du har i ovnen skulle få mat og vokse seg stor?
  • Hvor mange landsbyer mangler vann for at du skulle få billige sukkererter på KIWI?

Min påstand er at jo mer vi opplyser oss selv om konsekvensene av våre valg, jo lenger strekker vi oss for gjøre praktiske endringer!

Vi kan ikke forandre alt over natten – vi er tross alt født og oppvokst i en kultur hvor normalen er en ekstrem. Det tar tid å reversere flere generasjoners forbrukskultur, hvor de færreste har innsett konsekvensene av vår bedagelige livsstil. Min hensikt er ikke å skape dårlig samvittighet for noe du ikke kan gjøre noe med – begynn i det små og eskaler i takt med egen overbevisning og innsikt.

Tørr du utfordre ditt verdenssyn, så anbefaler jeg å bryne deg på en times beskrivelse av virkeligheten i form av dokumentaren jeg har lagt til nederst i artikkelen. Tar du utfordringen?

Hvis du har funnet gode løsninger på hverdagslige utfordringer så del de gjerne i denne tråden!

The Crisis of Civilization: Full Film from thecrisisofcivilization on Vimeo.

Gå til innlegget

Umoralsk narkotikapolitikk

Publisert over 7 år siden

I 1996 skrev Nils Christie, professor emiritus i kriminologi, et dyptfølt og sylskarpt innlegg om samfunnets umoralske holdninger til narkotika. Er du enig med Nils Christie?

I mitt kriminalpolitiske verdensbilde finnes det få skurker. Men det finnes mange skadelige idealister. Alkoholforbudet var en storslagen tanke, båret fram av folk som ville det beste. Det virket også fint, en stund, men etter hvert ble også kontroll-omkostningene tydelige. Motstanderne av tanken var dengang så mange og sterke at eksperimentet hurtig, kanskje for hurtig, kom til ende. Tanken om et narkotikafritt Norge er også storslagen. Nå har også den vist sin bakside. Landet er fullt av dop; fra kaffe, sigaretter, alkohol og legalt foreskrevne legemidler for 3-400 millioner kroner hvert eneste år, over til de mindre respektable men forsåvidt legale stoffer som lett tilgjengelige løsningsmidler for maling og i kontorlim, eller over til de snart like lett tilgjengelige helforbudte stoffer. Enhver som vil se, kan se; at landet flommer av stoff. Tilbudene øker, prisene synker, - men ikke mer enn at det fortsatt ligger helt usedvanlige profittmuligheter i importen. Markedsmekanismene virker. Hvordan kunne man vente noe annet i en verden bygget opp på dette prinsipp?

Vi befinner oss i forbudstidens siste dager. Men enkelte har ikke oppdaget det. Norske og svenske statsråder går ut med store ord og overskrifter og sier "Vi gir oss aldri!" De skal etter hvert få det litt ensomt. Fra de siste ukers lesing: Ett av USA's ledende konservative tidsskrift, "National Review" (1996, nr 2), går ut med hovedoverskriften: "The war on drugs is lost" – og det sies i hovedlederen at den tapte krig "is diverting intelligent energy away from how to deal with the problem of addiction, that it is wasting our resources, and that it is encouraging civil, judicial and penal procedures associated with police states." Standpunktet har fått gjenklang på lederplass i en rekke ledende amerikanske aviser. Samtidig har det kriminologiske fagmiljøet i USA i lengre tid, og temmelig unisont, dømt narkotikapolitikken over og ut. I Europa er bildet - uansett hva norske myndigheter forsøker å gi inntrykk av - at Holland står fast på sin narkotikapolitikk, Danmark likeså. I Tyskland denne week-end (20-21 april 1996) har Tagesblatt et spesialnummer om den landbruksrevolusjon som det ble åpnet for der i landet denne måned. Hampplanter med lavt innhold av det virksomme stoffet THC skal nå fritt kunne dyrkes. Det vil ikke bli lett å kontrollere at det bare er svaktvirkende stoffer som dyrkes. Det skal heller ikke bli lett å bevare Norge og Sverige som et narkopolitisk Albania. Dessuten bør de ikke bevares slik. Vår politikk er dypt umoralsk.

Folk dør av denne narkotikapolitikk. Og de pines. For alle typer forbrytelser utmålte norske dommere i 1994 3500 års fengsel. Ett tusen av disse årene var for narkotikaforbrytelse. De siste femten år er det skjedd en dobling i antall utmålte fengselsår totalt, og en femdobling i narkotikaår. Hvor lenge vil man da fortsette med det samme? Vil staten gi opp om domstolene går opp fra 1 000 år nå til 1 500 år for narkotika ved århundreskiftet og så kanskje 3 000 år om 15 år. Dette ville tilsvare økingstakten i USA´s totale fangetall de siste 15 år, fra en halv million fanger til halvannen. I all hovedsak skyldes denne økingen hardere tiltak mot narkotika. Hvis den har hatt noen virkning på tilgjengeligheten, har det trolig vært å øke den.

Nå kan det jo sies, og blir stadig sagt, at mange av dem som soner i Norge er utlendinger, svært ofte kurerer. Så la meg gå til innlendingene da. Som altså dør. Som er syke. Eller, som Evy Frantzen viser, som er fortvilede. Bare 50 skulle få komme inn på metadonprosjektet. Ikke fordi man manglet penger eller fagfolk, men åpenbart for å dempe den politiske motstand, og vel også motstanden i behandlingsmiljøene. Jeg undres: Hvis det ved andre typer lidelser, f.eks. hjernehinnebetennelse, døde et ungt menneske som hadde bedt om hjelp, men ikke fikk det, ville vi vel ventet at saken ble oss forklart. Hvis det døde fem, hvorav i det minste noen hadde bedt om hjelp, men stadig ikke fått den, ville vi vel ventet at det ble nedsatt en granskingskommisjon. Hvis det døde hundre, ville trolig forventningene gå i retning av politisk krise. Slik ville det vært om de som døde var vanlige ungdommer, og dødsårsaken ikke var av den typen det knytter seg vanære til. Men de sees ikke som vanlige de som dør av stoffbruk.

Hvordan kan vi forstå alt dette? Jeg vil mene; ikke ut fra egenskaper ved stoffene, men ut fra egenskaper ved oss selv og vår måte å organisere vårt samfunn på. Vårt bilde av narkotika bidrar til å opprettholde bildet av oss selv som velfortjente borgere i et rettferdig samfunn. Den narkotikapolitikk vi så stedig fører er en gavepakke til det bestående. "Hadde det ikke vært for narko, ville de klart seg", er synspunktet. Det ville de slett ikke. Ungdomsproblemene vokser i liten grad ut av narko, selv om de forsterkes ved sterk bruk av sterke stoffer som heroin, amfetamin og alkohol. Men ved ufortrødent å fortsette narkokrigen, kan det fortsatt se ut som om problemet ligger i stoffene, og ikke i et liv så langt nede ved bordet at fatene er tomme og kjøkkenet stengt.

Med økende fangetall blir samtidig narkokrigen et særdeles bekvemt kontrolltiltak overfor det som ofte er kalt de lavere klasser, av og til de besværlige klasser, men nå i økende grad også kalles og sees som de farlige klasser. Det er svære befolkningsgrupper som nå holdes under strafferettsvesenets kontroll i USA og i Øst-Europa. 7% av voksne amerikanske menn, over halvparten av unge svarte menn i storbyene. Hos oss som vanlig i mindre målestokk, men et økende antall av de upassende. Den gamle løsgjengerlovens funksjoner er overtatt av narkotikakontrollen, og vi får det på ny pent og ryddig i riket.

Hva må gjøres? Jeg har 14 forslag:

  1. Umiddelbart gi opp besvergelsene om et narkotikafritt samfunn.
  2. Umiddelbart stoppe rettsforfølgningen av brukerne, hvis bruken ikke skjer på steder og i former som forstyrrer den offentlige orden og fred. Bruk såvell som besiddelse må bli straff-fritt.
  3. Umiddelbart stoppe den nåværende generelle kontrollen av cannabis- og khatomsetningen.
  4. Umiddelbart gjøre cannabis tilgjengelig på apotek, spesialbutikker eller vinmonopolutsalg.
  5. Umiddelbart senke strafferammene for ulovlig innsmugling og omsetning ned til det nivå som anvendes ved alkohol.
  6. Umiddelbart iverksette tiltak for å bedre den katastrofalt dårlige livsstandard som langkomne narkotikabrukere lever under. Det må satses på intensivt sosialt hjelpearbeid for gruppen, hus, arbeid, medisinsk hjelp til kroppslige plager.
  7. På samme måte som man må oppgi det urealistiske kravet om et narkotikafritt samfunn, må man også, for folk som ikke ønsker eller makter å slutte med stoffbruk, oppgi det urealistiske kravet om et narkotikafritt liv for disse. Dette igjen fører til nye råd, som:
  8. Viktigst; dempe behandlingsaggressiviteten. Langtkomne narkobrukere må hjelpes til et verdig liv, ikke tvinges inn i en evig behandlingskarusell. Som situasjonen er i dag bør ressurser - penger, lokaler, personell - overføres fra behandlingssektoren til hva vi kanskje kunne kalle "et sted å være"-sektoren. En del langtkomne narkobrukere er overbehandlet. Det de søker er lettelser i en sjaber livssituasjon. I dag må de betale for slike lettelser ved å la seg behandle. Vi trenger færre behandlingstilbud og flere livstilbud. I første omgang; nedrust klinikkene og opprust kollektive bo og hjelpeformer!
  9. En annen konsekvens av endret målsetning: Metadonprogrammet må umiddelbart utvides. Det er en skam at dette hjelpemiddel bare er tilgjengelig i Oslo, og her bare for noen få. Metadon er ikke løsningen for alle, men for mange. Så må da også mange få muligheten. Hvem er vi som allfaderlig kan overprøve brukernes egen kunnskap?
  10. Vi må også umiddelbart endre inntakskriteriene for å få metadon. Krav om full stoff-frihet før man får metadon, er helt urimelig. Det må også for metadonbrukere være fullt mulig å sprekke, tidvis - som blant oss andre - få en rus på ett eller annet, uten å kastes ut av programmet.
  11. Man må sikre sprøytetilgjengelighet, i og utenfor fengslene. Det må også skapes hygieniske muligheter for anvendelse av sprøyter, som i Sveits.
  12. Det må opprettes spesialklinikker hvor personalet får adgang til å foreskrive morfin, heroin eller andre stoffer til brukere som ikke ser seg i stand til å gi opp bruken av disse stoffer.
  13. Et av verdens rikeste land må kunne satse på et helt annet investerings- og aktivitetsnivå når det gjelder å tilrettelegge mulighetene for et utfordrende, men samtidig anstendig, liv. Markedsmekanismer og frikonkurranse får ikke den siste tiendedel av ungdommen inn i et slikt liv. Det må derfor i tillegg til lønnsomhetskarrierene skapes særskilte, kostbare tiltak som bygger opp til verdige, men i snevert pengemessig perspektiv muligens samfunnsøkonomisk ulønnsomme liv. Dette er ikke rarere enn at vi som en selvfølge, men også til vår stolthet, allerede har allehånde eksentriske tilbud som ulønnsomme universitetsfag, skoleslag, symfoniorkestre eller statsteatre. Dette har ikke noe med sosiale tiltak å gjøre. Det har med å bevare grunntrekkene i vår samfunnsform.
  14. Og som en begynnelse: Sette ned en bredt sammensatt kommisjon til å drøfte denne sak. Det er ikke tilstrekkelig med en stortingsmelding skrevet av dem som har hatt ansvaret for den utvikling som har bragt oss dit vi er i dag. Ingen løsning av disse spørsmål kommer til å bli helt god. Det vil fortsatt bli smugling, fortsatt opprettholdes en svart økonomi. Men vi må få redusert omfanget, skapt mer sivile kontrollformer.

Motforestillingene til mine forslag er velkjente, men etter mitt skjønn for svake til å veie opp fordelene ved en endret politikk. Muligens vil stoffbruken vise en svak øking, men maktbruk, lidelse, sykdom og død vil minske. En motforestilling som sjelden omtales vil jeg imidlertid nevne: Det er hensynet til eksportørlandene. For en rekke områder i Latin-Amerika og i Asia representerer det nåværende kontrollsystemet en betydelig økonomisk fordel. Her er endelig en eksportartikkel det settes pris på. Columbias meget gunstige valutasituasjon kan bare forklares ved narkotikapenger. Som man formodentlig vil forstå, synes jeg heller ikke at dette hensyn kan tillegges særlig vekt.

Jeg er ikke noen tilhenger av at folk skal anvende disse stoffene og gjentar med monoton regelmessighet at man heller bør bli høy av å gå i fjellet enn ved narkotikabruk. Men samtidig er hykleriet og falskneriet på disse områder opprørende. Vi har grunn til å anta at cannabis har helt ubetydelig skadevirkninger, om noen. Fra den første klassiske studie utført av den indiske hamp-kommisjon, og over til de siste oversikter er hovedkonklusjonene i denne retning temmelig entydige. Derimot er antagelig stoffet meget egnet til å dempe ubehaget som er en følge av flere behandlingsmetoder ved alvorlig sykdom, spesielt ved cellegiftkurer som ledd i kreftbehandling. Ren heroin er i og for seg ikke særlig skadelig for organismen. Men her kommer inn at dette er et sterktvirkende stoff som ved uforsiktig bruk eller feilberegning kan føre til død eller skader, og også kan føre brukeren over i avhengighetstilstander som det er vanskelig å komme ut av. Heroin må derfor underkastes strengere reguleringstiltak enn cannabis, men ikke i de brutale former som i dag anvendes.

Samlende om spørsmålet: Krigen er tapt. Nå gjelder det å ikke tape det sivile samfunn.

Nils Christi

Kilde: UiO.no

Gå til innlegget

Hasj-kamp på Internett!

Publisert over 7 år siden

Pasienter benytter seg av den kommunale nettsiden 'minsak.no' for å nå frem med sitt ønske om å bruke cannabisbaserte medisiner.

Vårt Land skriver om pasientene som "Tar hasj-kampen på internett". Jeg har selv en i min familie som bruker cannabisbasert medisin mot kreft, som ville vært død i dag om det ikke var for cannabis.

Hva mener du; er Cannabis kun et giftig rusmiddel eller en effektiv medisin?

Gå til innlegget

Norge har et langt og tett bånd med Cannabis som mat- og fiberplante, også kjent som hamp. I dag er denne vesentlige delen av vår historie gått i glemmeboken. Hva skjedde?

Dagen.no har rettet søkelyset mot bruk av Cannabis i kristne miljøer. I den forbindelse tenkte jeg å arrangere en felles historietime her på verdidebatt for å se litt nærmere på denne omdiskuterte plantens historie og dens virkeområder. Men først;

Hva er Hamp (Cannabis Sativa)?

Cannabis er en ettårig plante som har sitt opphav i fjellene i Asiaområdet. I dag finnes den stort sett i alle hjørner av verden, fra kalde Nord-norge og ned til varmere strøk rundt ekvator. Planten finnes i mange størrelser og fasonger, alt etter hvilket klima de forskjellige variantene har bodd i over lengre tid. Den industrielle hampen kan bli over 4 meter høy og blir planten i EU-land, Russland og Kina for å produsere fiber og frø. Den indiske varianten (Cannabis Indica) er mye lavere og mer buskete og dyrkes oftere for sine medisinske og rusgivende effekter.

Cannabis i Norge

Allerede på 1200-tallet var hamp en mye brukt ressurt, spesielt for å lage klær. I en overenskomst mellom kongen og erkebiskopen fra 1273 nevnes hamp blant kulturvekstene det skulle betales tiende for.

På 1700-tallet var det vanlig at gårdene hadde en egen hampeåker, og selveste lensmannen i Volda gav ut boken "Hampens Dyrkning og Tilberedning – En kort Anviising for nordenfieldske Landboer" for å stimulere og effektivisere dyrkingen av hamp på norske gårder. Du kan lese mer om lensmann Sivert Aarflot på wikipedia.no.

På 1800-tallet oppfordret myndigheten til økt dyrking av hamp, som gav gode resultater. Dyrking av cannabis holdt koken inn i det 20 århundre, men avtok noe da dampskip for alvor begynte og ta over for seilskip. En av de store forbrukerne av hampefiber var nemlig skipsfartsindustrien.

Etter den andre verdenskrig sank produksjonen litt etter litt, og etter at Norge fikk en narkotikalovgivning på 60-tallet var det kroken på døra for denne lange og stolte tradisjonen, som hadde kledd og fødd den norske befolkningen i mange hundre år.

Cannabis som medisin - i Norge

Cannabis var en vanlig medisin som kunne fåes på apoteket i Norge frem til 1965. Den ble blant annet brukt mot astma-anfall, med umiddelbar virkning. Den var også brukt for å lindre reumatiske lidelser og 

Gå til innlegget

Jesus og vold

Publisert rundt 10 år siden

Kan vi som etterfølger Jesu' liv og lære, praktisere vold? Finnes det fritak fra Jesu' enkle bud om å 'elske sin fiende'? Er det greit for Jesusetterfølgere å delta i krig på noen som helst måte?

Mange kristne forsvarer volden som ble utført av Israelske soldater, og begrunner det med at Israel er Guds folk – og at denne verdslige nasjonen derfor har Guds velsignelse bak sine handlinger. Andre kristne mener at aktivistene gjorde det riktige når de angrep soldatene som bordet skipet, også utifra et kristent perspektiv.

Jeg mener begge standpunkt er ukorrekt, sett i fra et bibelsk perspektiv. Jeg tror Jesus underviste (og praktiserte) ikke-vold, og at hans intensjon var at også vi skulle følge dette prinsippet. 

Tar jeg feil?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2536 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
19 dager siden / 1135 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 798 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
12 dager siden / 642 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 599 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
3 dager siden / 581 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
10 dager siden / 477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere