Ronald Mayora Synnes

Alder: 38
  RSS

Om Ronald Mayora

Høgskolelektor NLA Mediehøgskole

Følgere

Etter mange år med konflikt og mangel på vilje til å inngå forpliktende kompromisser i politikken, har Venezuela kommet til et punkt hvor de fleste institusjoner, infrastrukturen og det økonomiske systemet holder på å kollapse.

Informasjon om hvilke temaer som har blitt behandlet i samtaler i Oslo og mulige løsninger har ikke nådd offentligheten. I konflikten mellom den venezuelanske opposisjonen og regjeringen er det mange temaer som skaper splid, men det er særlig fire sentrale problemstillinger som stadig har vært oppe til diskusjon. En forhandlingsløsning bør ta for seg alle disse temaene samtidig. Grunnen til dette er den store og gjensidige mangelen på tillit mellom partene.

  • Den legitime myndigheten/presidenten i landet

Delen av konflikten har sin bakgrunn i at opposisjonen i Venezuela ikke anerkjente presidentvalget i 2018, som Maduro vant.  En stor del av opposisjonen valgte ikke å delta i valget fordi de ikke hadde tillit til måten valget ble organisert på, mens de som deltok fra opposisjonen mente at resultatene ble manipulert. Opposisjonen anerkjenner heller ikke den grunnlovgivende forsamlingen   som ble valgt i 2017 for å gjøre endringer i grunnloven og andre strukturer i landet. Dette førte til at nasjonalforsamlingen, som er dominert av opposisjonen, i praksis ble satt ut av funksjon. Konflikten eskalerte da presidenten i nasjonalforsamlingen, Juan Guido, erklærte seg selv som midlertidig president i januar i år og ble anerkjent av USA og en rekke andre land. 

Med en god del pragmatisme kan en løsning her være gjensidig anerkjennelse. Det betyr at den nasjonale, lovgivende forsamlingen fra 2017, dominert av Maduros tilhengere, må tre til side og slippe til den nasjonalforsamlingen, hvor opposisjonen har flertall. Opposisjonen på sin del bør anerkjenne valget av Maduro som landets president og la regjeringen fungerer i inneværende periode inntil nytt valg, som etter min mening bør avholdes raskest mulig, og ikke i 2025, når det etter gjeldende lov skal holdes. 

  • Organisering av presidentvalg 

Et tema som har vært diskutert i tidligere samtaler er et presidentvalg hvor internasjonale observatører kan bidra i prosessen og kvalitetsikret den. Problemet er at opposisjonen ikke har tillitt til den nasjonale valgkomitéen som organisere valg i samarbeid med regjeringen.  En mulig løsning kan derfor være at regjering og opposisjon inngår en avtale om å organisere valget sammen. Her er det viktig med bistand fra internasjonale aktører med troverdighet på begge sider og at begge parter blir systematisk inkludert i prosessen slik at valget får utbredt troverdighet.

  • En felles økonomiske plan og slutt på økonomiske sanksjoner 

De økonomiske sanksjonene og Venezuelas dårlige økonomi står sentralt i konflikten. Ifølge den venezuelanske sentralbanken ble landets bruttonasjonalprodukt halvert mellom 2013 og 2018. Bare i fjor økte inflasjonen med 130 000 prosent.!

En rapport fra amerikanske forskere innen økonomi, Mark Weisbrot og Jeffrey Sachs, anslår at de økonomiske sanksjonene har forårsaket 40 000 dødsfall på grunn mat- og medisinmangel i landet. Samtidig handler Venezuelas økonomiske problemer ikke bare økonomiske sanksjoner, men også aspekter ved landets økonomiske modell som har bidratt til korrupsjon og massiv inflasjon.  

USA som har innført strenge, økonomiske sanksjoner mot oljeindustrien og Venezuelas sentralbank, samt konfiskert Citgo, som er det venezuelanske oljeselskapet i USA, og har også truer land som handler olje fra Venezuela med bøter og sanksjoner. For å løse denne situasjonen blir det sentralt at opposisjonen, som har tette bånd til USA, overbeviser stormakten i nord om at sanksjonene må opphøre hvis forhandlingene mellom regjeringen og opposisjonen fører frem. Samtidig blir det viktig at regjeringen åpner for endring i landets økonomiske modell i samarbeid med opposisjonen, slik at korrupsjon og inflasjon kan bekjempes.

  • Løslatelse av politiske fanger og juridiske garantier til partene i konflikten

Løslatelse av politikere som sitter i fengsel har vært et sentralt tema også i tidligere forhandlingsforsøk. Et annet forhold som har vært noe mindre diskutert, er juridiske garantier for partene i konflikten.  Dette gjelder særlig medlemmer av den nåværende regjering.  Å sikre at sentrale aktører ikke blir forfulgt i etterkant av konflikten, er vesentlig. Det kan være en motivasjon for de involverte politikerne som frykter konsekvenser etter et eventuelt valgnederlag.

En konkret løsning er at regjeringen gir amnesti til og løslater politiske fanger og politikere som har gått i skjul i frykt for forfølgelse fra myndighetene. Disse må kunne presentere seg til valg om de ønsker det. Opposisjonen bør på sin side kunne bidra med et kompromiss som sikrer at regjeringsmedlemmer ikke blir tiltalt i etterkant av valget, hvis opposisjonen vinner.  En lignende løsning ble valgt i Colombia.

Det er nødvendig at Norge trekker inn internasjonale aktører som har mindre partiske og polariserte posisjoner enn Lima-gruppen som består av flere høyreorienterte land i Latin-Amerika, USA, Russland og Kina, som nå er involvert. Her kan konstruktive, internasjonale aktorer som Internasjonal kontaktgruppe (GIC), bestående av EU, Uruguay og Portugal under ledelse av EUs utenriksrepresentant Federica Mogher, inviteres til å bidra til disse viktige samtalene.

Jeg frykter at man ikke kommer noen vei, dersom man bringer verdens stormakter, som støttespillere til hver sin part i konflikten, inn i samtalene. Vi har tragiske eksempler i Libya, Syria, Jemen og mange andre land som har blitt ødelagt av internasjonale aktører som bare har bidratt til å polarisere situasjonen i det aktuelle landet og ikke til politiske kompromisser og fredelige løsninger.  Resultatet har blitt langvarig destabilisering og en humanitær katastrofe for landenes innbyggere.  Dette må vi lære av og unngå at Venezuela lider en tilsvarende skjebne.  Verden trenger ikke flere flyktninger!

Gå til innlegget

Ødeleggende sanksjoner

Publisert rundt 2 måneder siden

Det største problemet for den venezuelanske regjeringen i dag er at de ikke er i stand til å få økonomien på fote pågrunn av de økonomiske sanksjonene.

Den 16. mai ble det kjent at den venezuelanske regjeringen og opposisjonen har startet samtaler i Oslo. Etter en alvorlig økonomisk og politisk krise har ressursrike Venezuela opplevd mangel på livsviktige produkter som blant annet har ført til at tre millioner mennesker har utvandret. Den politiske krisen i landet nådde nye høyder da presidenten for nasjonalforsamlingen, Juan Guido, for tre måneder siden erklærte seg som landets nye president og fikk støtte av flere høyreorienterte land i Latin-Amerika samt USA.  Siden da har USA både intensivert sine økonomiske sanksjoner mot Venezuela og truet med militær intervensjon hvis presidenten Maduro ikke trekker seg.

Nyheten fra Oslo gir nytt håp for mange venezuelanere i Norge og i Venezuela. Likevel er det mange som mener at dialogen er bare en måte regjeringen i Venezuela forsøker å vinne seg tid på og stopper det enorme presset, og at ordet «dialog» har blitt misbrukt av regjering i Venezuela før. Denne kritikken er særlig dominerende blant mange av opposisjonens allierte og latinamerikanske høyreside, som ser for seg at opposisjonen kommer «seirende» fra den lange konflikten med regjeringen. 

Problemet er at i situasjonen som det venezuelanske samfunnet befinner seg i, finnes ikke en politisk vinner. 10 prosent av befolkningen på flukt, mangel på matvarer og livsviktige produkter, mangel på nødvendig tjenester, et økonomisk system som har kollapset og et fragmentert samfunn viser at alle aktørene i Venezuela har tapt.  

I dag handler det om å få landet ut av den økonomiske, demokratiske og samfunnsmessige krisen. Det handler ikke om president Maduro og Guaido. Opposisjonen, regjeringen og de internasjonale aktørene som har bidratt til krisen må ta innover seg at slik situasjonen er i dag finnes ikke en løsning hvor den ene utelukker den andre. Militære og udemokratiske fremstøt kommer ikke til å føre til en fredelig løsning. Slike fremstøt vil bare gi grunnlag for mer konflikt. Det er tid for dialog, pragmatisme og solidaritet med de mange venezuelanere som lider under det pågående maktspillet. Dialog er bare veien til en løsning, ikke selve løsningen, men dialog er den eneste veien til en løsning.

Mange av kritikerne som mener at opposisjonen ikke bør forhandle med regjeringen, hevder at opposisjonen har ingenting å forhandle med, og den eneste løsningen er å ta til gatene og militær maktbruk. Å påstå at opposisjonen ikke har noe å forhandle med, virker etter min mening useriøst. Det største problemet for den venezuelanske regjeringen i dag er at de ikke er i stand til å få økonomien på fote på grunn av de økonomiske sanksjonene fra den amerikanske og flere europeiske regjeringer som er nære allierte til opposisjonen i Venezuela. Dette i seg selv er det viktigste kortet opposisjonen sitter med. I tillegg er det slik at opposisjonen dominerer nasjonalforsamlingen. Det er en legitim makt som regjeringen er avhengig av. Her er mulighet for en god maktfordeling på vei mot presidentvalg.

De siste ukenes protester og kuppattentat viser også at opposisjonen ikke klarer å mobilisere nok folk og at folk har fått nok av det hele.  På tross av at mange venezuelanere skylder på president Maduro, er det ikke slik at opposisjonen fremstår som en bedre løsning. Det er fortsatt vanskelig for mange av de som en gang støttet regjeringen å gå ut for å støtte en opposisjonsleder som kommer fra en av de rikeste familiene i landet. Mange mener at det er opposisjonen som har skylden for krisen og som velger å sulte sitt eget folk på grunn av maktkamp og egne interesser.

Jeg forsøker ikke å fraskrive den venezuelanske regjering ansvar for krisen som landet befinner seg i. Min virkelighetsforståelse er at både opposisjonen og den venezuelanske regjeringen har ansvar for krisen som Venezuela opplever i dag.

Norge har gjort rett i ikke å ta del i den internasjonale gruppen av land som på uansvarlig vis har godkjent en president som ikke er valgt. Nå sitter Norge i en nøkkelposisjon. Det at opposisjonen valgte å delta i det hele tatt og den venezuelanske regjeringen sender Jorge Rodríguez, som er visepresident og en av de mest innflytelsesrike politikerne i det sosialistiske partiet i Venezuela for å forhandle med opposisjonen i Norge, viser alvoret i situasjonen. Nå er det tid for dialog og samtale for å finne en demokratisk løsning!

Gå til innlegget

«Religiøs rasisme»

Publisert over 1 år siden

Den 8. mars, etter et frokostmøte med noen kvinner med minoritetsbakgrunn, advarte statsministeren Erna Solberg mot det hun kalte «religiøs rasisme» mot personer med innvandrerbakgrunn. Men som så ofte når rasismebegrepet anvendes i det offentlige, blir debatten dreiet over på hva rasisme egentlig er. Noen kommentatorer på Facebook stiller seg kritiske til Solbergs uttalelse fordi de mener at religion ikke er knyttet til «rase»; religion er ikke biologi. Dermed mener noen at de som hetser folk med bakgrunn i religion, ikke kan beskyldes for å være rasister. Det er selvsagt ikke slik at kritikk av religion og religiøs praksis kan kalles rasisme. Men kan det likevel tenkes at noen typer negativ generalisering rettet mot minoriteter er knyttet til rasisme, selv om rase er byttet ut med religion?

Tradisjonelt sett har rasisme blitt oppfattet som en doktrine om «raser». Det kalles gjerne rasisme når ulike menneskegrupper rangeres hierarkisk. For eksempel at noen grupper mennesker påstås å være mer intelligente enn andre, mer verdifulle enn andre, at noen har kommet lengre i utviklingen enn andre, at noen er født til å lede, mens andre er underordnet de dominerende gruppene.  I tidligere tider ble alt dette tilsynelatende begrunnet ut fra biologi og utseendemessige trekk hos grupper av mennesker. Men i dag er det få som bestrider at rasekategorier bygget på observasjoner av sosialt samspill og stereotypier som ble knyttet til ulike grupper. Ikke minst var maktforhold avgjørende i rasetenkningen, og konsekvensen var sosial ekskludering.

Rasismeforskere har vist også at den første forekomsten av rasisme i Europa var på den iberiske halvøy (nåværende Spania og Portugal) under den katolske gjenerobringen av det muslimske al-Andalus. Rasismen mot muslimer og jøder da hadde utgangspunkt i forestillinger om disses kulturelle og religiøse trekk, snarere enn biologi: det moderne begrepet om ‘rase’ eksisterte da overhodet ikke (Sindre Bangstad og Alexa Cora Døving 2015).

Etter annen verdenskrig har det blitt diskutert hvorvidt vi kan si at rasismen er på vei til å forsvinne. Men selv om vi i dag ikke ser i samme utstrekning en tydelig form for rasisme, der ulike «raser», basert på biologiske ulikheter, rangeres i hierarki, betyr det ikke at rasismen har forvunnet. I noen miljøer virker det som om kategorisering av mennesker har skiftet fra biologi til blant annet religion, kultur og etnisitet, og disse nye formene har den sammen effekten som den tradisjonelle rasismen, nemlig sosial ekskludering. Ideologiene og språkbruken har tilpasset seg, - fordi det ikke lenger er legitimt å snakke om «raser» og beskrive noen grupper som overlegne andre -, men de har ikke forsvunnet. Man formidler det samme, men med andre begreper. Det er dette statsministeren peker på, nemlig at folk med innvandrerbakgrunn, særlig muslimer, blir hetset og forsøkt ekskludert på grunn av deres religiøse identitet.

Jeg mener at rasismens dominerende kategorisering av mennesker har skiftet fra å handle om hudfarge og hodeskalle til religion, kultur og etnisitet. Den ‘rase’-baserte rasismen synes å være på full fart tilbake igjen på den ytre høyrefløyen i store deler av Europa og i USA, dessverre. Ofte beskrives ikke noen direkte som overlegne eller underlegne andre, men grupper kan beskrives som så ulike at de bør holdes atskilt fra hverandre. Der man tidligere brukte raseteori for å beskrive noen som for eksempel umoralske eller lite intelligente, kan man i dag formidle det samme ved å bruke begreper knyttet til religion. Spesielt gjelder dette muslimer. I noen miljøer kan til og med selve ordet muslim bli oppfattet som et skjellsord.

Hvor utbredt disse ideene er, er vanskelig å si, men en undersøkelse fra Antirasistisk senter fra i fjor viser at én av tre ungdommer med minoritetsbakgrunn i Norge har opplevd rasisme, og en undersøkelse utført av Holocaustsenteret viser at 34% av den norske befolkningen har fordommer mot muslimer. Med bakgrunn i egen pågående forskning og andres tidligere forskning om muslimsk ungdom i Norge, mener jeg at det finnes en sammenheng mellom religion og rasisme. Gjennom egen forskning har jeg møtt mange ungdommer som føler seg stigmatisert og ekskludert på grunn av sin religiøse tilhørighet. Antakelig finnes det noen som bruker rasismebegrepet i utiden, for å ramme legitim religionskritikk. Men i kjølvannet av høyrepopulismens fremmarsj i Europa og normaliseringen av diskriminerende hatretorikk mot innvandrere, er vi nå kanskje kommet til punktet hvor det er en større risiko for at vi bruker rasismebegrepet for lite. At vi ikke ser det eller er redde for å påpeke det når vi står overfor rasisme eller rasismebeslektet hatretorikk mot religiøse minoriteter.

Mitt poeng er ikke å hevde at å indentifisere en person med en religion er rasisme, men at dersom store grupper av mennesker med en religiøs tilhørighet blir uløselig knyttet til negative karakteristikker som blir oppfattet som umulig å forandre, så er det klare likheter mellom denne ideologien og slik klassisk rasisme har blitt forstått. Dette blir særlig tydelig dersom noen religioner og mennesker med en viss religiøs tilhørighet blir beskrevet som noe som vi bør passe oss for og som en trussel mot vår levemåte.

Gå til innlegget

Altfor norske tilstander

Publisert rundt 2 år siden

En folkekirke burde basere seg på et nasjonsbyggingsideal hvor etniske grenser utvides.

De siste ukene har det foregått en debatt i Vårt Land om hvorvidt høyrepopulistiske partier i Norge vil forsøke å koble folkekirken opp mot nasjonalisme, slik Sverigedemokratene har varslet at de ønsker å gjøre i Sverige. Mens førsteamanuensis ved Det teologiske menighetsfakultet, Lars Laird Iversen, «tror det vil bli en kamp om definisjonen av folkekirken» og «ser et økende potensial for at den kobles opp mot nasjonal identitet», hevder blant andre biskop emeritus Tor Berger Jørgensen at dette ikke er sannsynlig fordi ledelsen i Den norske kirke står for et mer inkluderende og åpent syn enn den som er tilfelle i blant høyrepopulister i Norge.

Men det er ikke så enkelt, slik Jørgensen hevder. Spørsmålet er: I hvilken grad samstemmer retorikken til ledelsen og kirkeorganene i Den norske kirke med realiteten i menighetene?

Smal, etnisk grense

Og hvorvidt bidrar Den norske kirke allerede i dag til å forsterke et etno-nasjonalistisk ideal som brukes til å støtte «kulturelle» forskjeller mellom folk? Med bakgrunn i tidligere forskning og mitt eget pågående forskningsprosjekt om migrantmenigheter, mener jeg at Den norske kirke fremstår for interesserte kristne migranter som en «etnisk norsk» kirke. Det vil si en kirke med en sterk idé og praksis knyttet til en felles norsk tilhørighet basert på nasjonale, historiske fortellinger, geografisk lokalisering og språk. Selv med de beste intensjoner kan dette fremstå ekskluderende for noen. Bare selvet navnet «Den norske» kan enkelt bli brukt til å trekke en smal, etnisk grense.

I en undersøkelse jeg foretok i flere kristne migrantmenigheter i Oslo (KIFO 2012), fant jeg at Den norske kirke for mange av informantene fremsto som en «særnorsk kirke». Flere gav uttrykk for at de ikke kjente seg igjen i liturgi, språk og musikk, selv om de gikk i evangelisk-lutherske menigheter i hjemlandet. Flere fortalte også at de følte seg ekskludert i møte med menigheten og at Den norske kirke ikke er aktive i å imøtekomme nye deltakere med utenlandsk opprinnelse.

Fra liknende studier vet vi også om tilfeller hvor folk som oppsøker den lokale menigheten blir henvist til andre menigheter fordi de ansatte mente at migrantene «hørte bedre hjemme der». Dette gjelder ikke bare innvandrere, men også kristen norsk ungdom som har foreldre som ikke er født i Norge.

Maktskjevt møte

Min hensikt er ikke å generalisere og hevde at Den norske kirke står for en generell ekskluderende holdning. Bildet er sammensatt og det er mye som gjøres i enkelte menigheter over hele landet. Men jeg ønsker å vise at måter innvandrere blir møtt på i Den norske kirke tyder på en forventing om tilpasning til majoriteten i menigheten, og at dette maktskjeve møtet også har en etnisk komponent. Dette virker ikke å være i tråd med kirkens retorikk om inkludering.

En folkekirke burde basere seg på et nasjonsbyggingsideal hvor etniske grenser utvides. Dette kan gjøres ved å fokusere på «folk i Norge» heller enn «det norske folk».

En annen mulighet er heller å fokusere på at det norske folk har bakgrunn fra mange land, og videreutvikle en form for nasjonalisme der ulike grupper kan inngå. Her trenges også nye teologiske impulser og åpninger. Det er denne siste strategien Den norske kirke har benyttet seg av når det gjelder å inkludere andre «minoriteter» som homofile og folk med annen samlivsituasjon enn det tradisjonelt har vært akseptert i kirken.

En norsk folkekirke bør ikke bare ha fokus på inkludering av mennesker med ulike seksuelle legninger og med ulike samlivsformer. Den bør også favne mennesker med andre nasjonale bakgrunner som oppsøker kirken. Det holder ikke med retorikk fra kirkeorganer og Kirkens ledelse når virkeligheten tilsier noe annet.

Gå til innlegget

Ekskludering gjennom språk

Publisert rundt 2 år siden

Er Hadia Tajik en «godt integrert innvandrer»? Sylvi Listhaug og vi andre må være bevisste på de begrepene vi bruker om hverandre.

Den 15. juni skrev Dagbladet en artikkel med tittelen «Da Hadia Tajik ble kalt 'en muslimsk terrorist som skader Norge', fikk Sylvi Listhaug nok». Artikkelen handler blant annet om at integreringsminister Sylvi Listhaug forsvarte nestleder i Arbeiderpartiet, Hadia Tajik, etter at hun ble kalt «muslimsk terrorist» av en tidligere leder i organisasjonen Norwegian Defence League (NDL) på Facebook-veggen til Listhaug.

Likevel virket det som om Tajik ikke var fornøyd med Listhaugs uttalelse. Hun svarte med å påpeke at både hun selv og Listhaug kommer fra Vestlandet, og at hun er godt integrert på Østlandet.

Hvorfor svarte Tajik på denne måten? Og hva ligger til grunn for hennes svar?


Indirekte ekskludering. Jeg kan umulig svare for Tajik, men med bakgrunn i nyere forskning og mitt eget pågående forskningsprosjekt, mener jeg at det bak Tajiks svar kan skjule seg opplevelser som er utbredt blant mange norske ungdommer og unge voksne med foreldre født i utlandet. Det dreier seg om en form for indirekte ekskludering basert på etnisitet eller det som i kultursosiologi og sosialantropologi kalles etniske grenser. Grensene sier noe om hvem vi er, og ikke minst hvem vi ikke er. Etniske grenser er blant annet kategorier og synlige eller ikke-synlige kjennetegn som mennesker og grupper benytter for å tolke seg selv eller andre som en del av et fellesskap eller en gruppe.

Listhaug anerkjenner Tajik som «født og oppvokst i Norge» og beskriver henne som «et godt eksempel på hvor mye man kan oppnå i det norske samfunnet om man integrerer seg godt». Det er i denne siste del av setningen hvor den implisitte ekskluderingen foregår. Den ligger i bruken av begrepet «integrering». Det å hevde at noen er godt integrert er ikke i seg selv negativt, men når Listhaug bruker dette ordet for å referere til en person som har levd hele sitt liv i Norge, kan det bli forstått som at hun oppfatter Tajik som en utlending eller «ikke etnisk norsk» slik facebook-kommentatoren antydet. Listhaug aksepterer ikke begrepet «muslimsk terrorist», men indirekte stiller hun seg bak den etniske grensedragningen. Tajik er ikke terrorist, men hun er heller ikke som «oss».


Synliggjør et problem. Poenget her er ikke å anklage Listhaug for noe, men å vise at utvekslingen mellom henne, facebook-kommentatoren og Tajik synliggjør et problem med begrepene vi bruker, og hvordan de oppleves av dem vi bruker dem om. I Norge benytter vi stadig, både i vitenskapelig og populærvitenskapelig litteratur, begreper som annengenerasjons innvandrere, etterkommere, innvandrerungdom, ungdom med innvandrerbakgrunn, ikke etnisk norsk ungdom og minoritetsungdom for å referere til norsk ungdom som har foreldre som ikke er født i Norge og kommer fra et annet land.

Men hva betyr egentlig disse begrepene? Og hvordan oppleves begrepene av dem vi anvender dem på? Gjennom min egen forskning har jeg møtt mange ungdommer med bakgrunn liknende Tajiks som opplever disse begrepene nettopp som noe som beskriver mennesker «vi» mener kommer utenfra og som ikke er helt lik «oss». For mange ungdommer oppleves det som at de ikke blir akseptert som nordmenn. De er født og/eller oppvokst i Norge, går på ski, spiser brunost og gjør det samme som ungdom flest. Det spiller visst ingen rolle, så lenge de har en hudfarge som er annerledes, eller at foreldrene deres er av utenlandsk opprinnelse. I noen tilfeller få de også høre at de ikke er kristne (slik Tajik gjør).


Skaper grenser. Begreper er viktige analyseverktøy, og de fleste av oss har ikke til hensikt å ekskludere noen. Men begreper er ikke nøytrale. Selv velbegrunnede begreper brukt i Statistisk Sentralbyrås landsdekkende undersøkelser kan bidra til å skape og opprettholde grenser mellom grupperinger og opprettholde stereotypier når vi bruker dem i mer spesifikke sammenhenger.

Dette kompliseres riktignok litt av at ungdommer av og til bruker slike begreper om seg selv. Ifølge sosialantropolog Christine Jakobsen (2011), for eksempel, ser unge muslimer på seg selv som representanter for andregenerasjonen. Men her handler det først og fremst om hvordan unge muslimer plasserer seg selv i forhold til sine foreldre og forklarer (eller beskriver) uenigheter og utfordringer mellom ulike generasjoner. Nettopp derfor er det viktig å tenke seg om to ganger før man kategoriserer ungdom med liknende bakgrunn som Tajik ut fra foreldrenes landopprinnelse. Det er ingen sammenheng mellom det å si at noen har bakgrunn fra Pakistan fordi en eller begge foreldre er derfra, og å si at den det gjelder ikke er norsk.


Tajik som symbol. Hva burde Listhaug ha gjort, da? Vel, ett spørsmål man kan stille seg er hva Tajik egentlig er et godt eksempel på? Jeg tror Tajik og mange norske ungdommer med liknende bakgrunn ville opplevd integreringsministerens forsvar som autentisk hvis hun hadde latt være å kommentere at Tajik «er godt integrert». Men siden Listhaug er integreringsminister og opptatt av temaet, kunne hun like gjerne sagt at Tajiks suksessfylte politisk karriere viser at hennes foreldre er et eksempel på godt integrerte innvandrere. Eller hun kunne ha fremstilt Tajik som et godt eksempel på en dyktig, norsk kvinne fra Vestlandet, som henne selv. Det er også denne geografiske lokaliseringen Tajik legger vekt på når hun ble konfrontert med saken av Dagbladet.

Mitt poeng er at selv om det ikke er lett, er det faktisk mulig å være presis og likevel unngå unødvendig indirekte ekskludering og kategorisering. Vi må øve oss og prøve å være bevisste på de begrepene vi bruker om hverandre. Begrepene kan ha problematiske sider, og man skal være oppmerksom på språklige og ideologiske aspekter som kan legge føringer på fremstillingen av mennesker.


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
19 dager siden / 8140 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 6124 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
14 dager siden / 3314 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
9 dager siden / 2545 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
17 dager siden / 2109 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
29 dager siden / 1734 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 1693 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
7 dager siden / 1643 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
3 dager siden / 1466 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere