Artisten Hans Rotmo har fått akkurat den oppmerksomheten han trenger for å selge ut nok et album. Gimmick’en med en noe rå sang om innvandrere er kalkulert inn, og illustrerer et voksende problem knyttet til et multikultur-konsept som ikke fungerer.

Han har klart det igjen, artisten Hans Rotmo. Han sparker i gang diskusjoner så det holder, og han selger snart unna nok et album, i ly av iltre kritikere som denne gangen retter skytset mot noen fyord om innvandrerkulturer i en av Romots nye viser; ord som vi til daglig bare hører ute blant folk, men som vi helst ikke vil se opphøyet til noe gangbart i offentlig modus.

Likevel, Hans Rotmo kommer med en påminnelse fra folkedypet, om en multikulturalisme som ikke synes å fungere særlig godt i Norge heller. Mens det demokratiske underskudet øker på, i skyggen av Breivik-saken hvor vi snart alle i opposisjon ender opp som høyreekstremister. Omtrent slik Stalin så alle vestlige statsledere som "fascister". Akkurat det siste er et paradoks, da Rotmo selv kommer fra politiske minoritetskulturer på ytterste venstre fløy som for tiden bruker mye energi for å støtte opp nettopp om multikultur-prosjektet som for tiden har stor prestiske i det statsbærende partiet i dette landet.

Hans Rotmo, som selv er vokst opp noen steinkast fra Stiklestad i Verdal, har selv blitt en heftig kritiker av innvandrer- og integreringspolitikken, og mener at regjeringen fører folk bak lyset i et konsept som rett og slett ikke fungerer. Selv har han laget en vise med flere fyord om innvandrere som vekker sterkere reaksjoner. Reaksjoner Rotmo nok har kalkulert med som en grei gimmick i den videre lanseringen av nye album.

Spørsmålet er om vi skal bruke opp kruttet på å moralisere over artisten Hans Rotmos noe vel folkelige uttrykk, eller om vi nå endelig skal se hvorfor slike uttrykk uavlatelig kommer til overflaten i stadig større tempo i vår hverdag? Er det slik at dette landet renner fullt av høyreekstremister? Hvordan stanse en raskt voksende opinion og politisk opposisjon som bærer med seg ikke bare gode uttrykk knyttet til funksjonen av en integreringspolitikk som kritisk sett i dag ikke egentlig fremstår som annet enn en naiv plasseringspolitikk, der tvilsomme sosiale eksperimenter og ikke minst ideologier konsekvent maskeres overfor et folk som rett og slett ikke er villige til å gi slipp på mer av sine kulturelle fotavtrykk og identitetsmerker, bare fordi om en politisk elite har bestemt at en multikultur-doktrine skal turneres uansett konsekvenser, offisielt av hensyn til en liten minoritet av befolkningen som har kommet til landet de siste årene.

Hvorfor defineres ikke rasismen?

Hva er rasisme og hva er legitim politisk og sosial(!) frustrasjon? Dersom landet er i ferd med å renne over av rasister og høyreekstremister kan begrepsbruken være forfeilet:  Det kan faktisk være noe galt med dem som nå kompakt, politisk motivert og målbevisst avgir karakteristika og som besitter stadig større definisjonsmakt gjennom sine medienettverk.

Vi skal ikke akseptere rasisme, men vi skal heller ikke akseptere misbruk av dette sterkt ladede begrepet? Det kan utløse politisk forfølgelse. Vi må ikke lenger lukke øynene for frustrasjonen som nå øker på ut over i landet, og som Rotmo forlengst har snappet opp i Trønderriket.

Men noe må vi likevel ta inn over oss etter 22. juli-tragedien. Dersom vi nå konsekvent legger oss inn i et spor og etablerer opplegg og uttrykk der andre religioner og kulturer blir til gjenstand for ringeakt og hat er vi så avgjort i høyst betenkelig farvann. Der andre har vært før oss og utløst store tragedier. Når det er nevnt: Dersom vi nå stadig skal overlate til det ytterste venstre i norsk politikk å moralisere over språkbruk og uttrykte frustrasjoner i usedvanlige tilgjengelige medier, uten overhodet å skjele til det faktum at vi har fått en integreringspolitikk implisitt legitimert i en multikultur-doktrine som nå rett og slett genrerer polarisering og konflikter – da er vi på ville veier.

Kritikk undertrykkes

Minst like betenkelig er det om man helt systematisk og konsekvent avviser all kritikk mot en integreringspolitikk som synes å ha gått over i galopp og blitt til en merkelig plasseringspolitikk av ikke-vestlige innvandrere. Svært langt ut over det som kan forbindes med arbeidsinnvandring, direkte eller indirekte. Og dette klart etter mønstre som vi nå vet slett ikke har fungert i andre land, der det multikulturelle konseptet er behørig utprøvd over noen tiår.

Deler av den politiske venstresiden i Norge, inklusive Arbeiderpartiet, bærer med seg en ideologi som konsekvent har underkjent religiones rolle og rell innflytelse over holdninger. Stadig ut fra rene ideologiske motiver hos Marx, der religionen bakatelliseres og underkjennes. Ikke bare fordi den er opium for folket, men fordi den med sine kulturelle identitetsmerker bremser den forgjettede og predikerte revolusjon. Religion er den holdning som stikker dypest hos oss alle. Marxismen bærer også i seg klare religiøse islett, forøvrig.

Med tanke på alt spetakkel religioner har skapt, fordi maktfyrster har forstått å utnytte den til sin fordel der mulighetene har bydd seg (Jamfør religionskrigene i sentrale Europa på 1500-tallet), er ikke krtikken mot religionene som sådan så bort i veggene, kritisk sett. Men som nevnt, - fortsatt gjenstår det faktum at religiøse preferanser og holdninger er det som stikker dypest i mennesket av alle holdninger. Og det blir vi tvunget til å forholde oss til. Altså er det ingen grunn til å "oppheve" vår egen religion for å tilpasse oss andre religioner. Det blri fordummende. Rent logisk: Hvordan oppheve over en milliard muslimer, som er født inne i islam som religion og ideologi? En ideologi som ikke så enkelt lar seg integrere i vestlige demokratier, kort og greit. Hva gjør vi så? Fortsetter som om intet har skjedd i Storbritannia, i Frankrike, i Tyskland, i Nederland, Danmark og i Malmø?

Skal vi så nekte å drøfte dette fordi Fremskrittspartiet har pekt på noen av disse utfordringene i noen tiår? Er det slik politikk skal utøves, at man går i baklås fordi andre partier enn ens eget har problematisert temafeltet tidligere?

Skal vi glemme problemstillingen fordi Arbeiderpartiet nå legger mye makt og prestisje inn på å relansere sin forslitte ideologi bak multikultur-doktrinen, for så å trykke det hele inn i embedsverket på flere plan - slik Labour-partiet har gjort i Storbritannia? Men der dreier det seg tross alt om et land med over 50 millioner mennesker, og en uran tradisjon.

Norge mer sårbart enn andre land

I Norge er tre prosent av landarealet dyrket mark, og tilsvarende små arealer er bebodd under berg og åser. Det norske landskapet meget er sterkt oppstykket av fjell, daler, elver og fjorder, i utallige småsamfunn. Midt oppe i dette plasseres så til dels store kvoter ikke-vestlige innvandrere ut over tid, til en betydelig stykkpris som gullrot til vertskommunene. Etter hvert etter rutiner så innarbeidet i byråkratiet under UDIs store domene, at den enkelte kommune ikke lenger kan si nei til å ta i mot asylsøkere, om det kniper. Det sitter over tusen medarbeidere og 200 ledere i UDI og operasjonaliserer det hele, nesten døgnet rundt. I tillegg kommer enorme ressurser knyttet til asylmottak rundt om i landet. Gulroten er stadig betydelige pengebeløp fra sentrale myndigheter. I så henseende har multikultur-doktrinen en pris, som lar seg selge ut til slitne kommuner.

I Norge har vi ca. 40% selvforsyning i dag. Prosentandelen kan godt være langt mindre. I perioder med kriser er vi uhyre sårbare, også fordi beredskapsrutinene er svært dårlige om noe akutt skulle skje.

Hele pakken er etter hvert lagt slik opp at det å kritisere utviklingen er meget vanskelig, uten samtidig å bli stigmatisert som rasist, høyreekstremist eller kristenfundamentalist, eller tilhenger av en massemorder som nå står tiltalt i Oslo. Gjerne alt på en gang.Bare spør dem som går inn for å bevare Stiklestad som det er!

Når det gjelder kristendommen er den meget sterkt kulturelt forankret; så til de grader at den sitter dypt inne i folkesjela og lovverket helt samtidig, gjennom samfulle tusen år. Du kan være hedning og erkjenne at du er rammet inn i en kultur med kristent verdigrunnlag. Å rokke ved dette, å “justere” konstitusjonen i den hensikt å berede grunnen for andre og for staten likestilte religioner, igjen for å tilfredsstille en mer eller mindre maskert ideologi bak multikultur-doktrinen – det er særdeles betenkelig.

Multikultur-doktrinens røtter i Arbeiderpartiet fra 1974, bekreftet i 1980.

Men hvordan kan dette skje? Jo, det skjer på samme måte som 500 000 fremmedkulturelle har havnet i Norge pr. 2012, siden Stortingsmelding nr. 39 ble skrevet ut i 1973-74. (Danielsen-utvalget). Arbeiderpartiet hadde da en periode med meget stor makt, etter at Statens Oljeselskap ble opprettet av Finn Lied, Arve Johnsen og Jens Chr. Hauge i 1972. Det meste ble skrevet ut med tanke på behovet for arbeidskraft, men omsatt i praktisk innvandrings- og integreringspolitikk var resultatet noe helt annet. Da Stortingsmelding nr. 74 (1979-1980) kom, speilte den seg mye i den forutgående meldingen. Her finner vi allerede konturene av multikulturdoktrinen som Arbeiderpartiet og SV langt på vei har lykkes med å få gjennom både Stortinget og det voksende byråkratiet som snart har industrialisert prosessen, over en gigantisk logistikk ut i utallige kommuner. Målet i sistnevnte Stortingsmelding fra 1980 er oppgitt som følgende, mht. innvandringspolitikken:

Det å videreutvikle eget språk og egen kultur som sentrale virkemidler i en integrering som skal føre til målet om et flerkulturelt/pluralistisk samfunn.

Vi ser konsekvensanalysene stadig glimrer med sitt fravær, og vi ser intet til folkevalgte organer som drøfter problemer underveis heller. Det er foruroligende. Skal vi så forutsette at det er helt uproblematisk at Norges hovedstad allerede i 2040 har omkring 50% innvandrere? Det hele er langt fra problemsfritt, ikke minst om vi skjeler til dårlige erfaringer fra andre land, som i utgangspunktet står langt mer rustet til å absorbere innvandrere enn det vi gjør i vårt avlange, ruglete land her nord. Det er også skapt en politisk atmosfære i dette landet hvor islam knapt lar seg diskutere, og nå blir det forsøkt å introdusere en ditto blasfemiparagraf som vil begrense diskusjonene ytterligere.

Det synes særlig å hefte seg problemer med integrering av islamske kulturer spesielt, ut fra deres ideologiske basis og grunnsyn i møte vår egen kultur. Dette er den primære årsak til at statsledere i Storbritannia, Tyskland og Frankrike nå har tatt avstand fra multikulturalismen som tankegods.

Men for å møte de utfordringene som så har kommet, har man altså valgt å bygge om norsk kultur til et multikultur-prosjekt, som nå kaster lange skygger selv inn på Stiklestad, der det jo står et nasjonalt kulturhus basert på intet mindre enn kritningen av Norge. Og så øker konflikten. Et formidabelt prosjekt som har pågått i tusen år, og som er innstiftet formelt på Moster i 1024, i regi av Olav Haraldsson, skal angivelig gå mot et sluttpunkt, uten at en eneste konsekvensanalyse er forelagt det folket det angår.

Multikultur-doktrinen som ideologisk våpen

Siden Arbeiderpartiet helt siden 1920-årene har basket mye med kristne identitetsmerker som rene sperrer for partiets ideologi, falt partiet for den samme fristelse som for søsterpartiet Labour i Storbritannia i 1990-årene: Man har sett på multikulturalismen som en ideologisk mulighet, og som retorisk våpen for endelig å redusere kristne identitetsmerker i vår hjemlige kultur. Helt samtidig har man, fortsatt blendet av sin egen ideologi, blitt alt for naiv i møte med islam som ideologi. Kritikere som har kommet med advarsler har blitt forsøkt tiet i hjel, og stemplet som ekstremister i tur og orden. Statsapparatet har operasjonalisert multikulturalismen gjennom skoleverk, helsevesen og i norsk kultur, uten noen form for dialog med innbyggerne rundt om i landet. Det hele bare skjer. Og nå har man passert en smertegrense. Nå kommer konfliktene. Vi ser samtidig den ene politikeren etter den andre strever med å sette navn på hva han eller hun egentlig skal si og mene. Tvetydigheten er stor, det er også den ideologiske forankringen.  

Ved å berede grunnen for en stalig likestilling av flere religioner i Grunnloven, under en uspesifikk henvisning til universelle menneskerettigheter, vil definisjonsmakten ha fritt spillerom under svevende og sterkt uforpliktende begreper som humanistiske og kristne grunnverdier. Derfor har det fra Arbeiderpartiets side blitt maktpåliggende å initiere opplegg som forandrer Grunnlovens ånd og prinsipp. Siden det ideologiske fotfeste hos opposisjonspartiene for tiden er svakt, har man for sent forstått konsekvensene av den prosessen som nå går mot et sluttpunkt, allerede den 21. mai i år. Da trekkes den samme Kvitekrist ut av Grunnloven som kom inn på Moster i 1030, og som berører hundrevis av lover, normer og ideologi, inne ved roten av vårt demokrati. Begrepet "kristne grunnverdier" er håpløst flytende i grunnlovsmessig forstand, da lovmessigheten i dette er knyttet til en videre politisk fortolkning og ikke minst selektering av det som måtte passe av disse "verdiene". Sammen med "humanismen" vil det blinke en rødt lys over korset og over han som gav navn til Kristendommens røtter i vår normative hverdag, fra Moseloven til Stiklestad, hadde jeg nær sagt.

Parlamentarisk leder i Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syvertsen er ute i avisen Dagen 2. mai, og viser at det var i Grunnlovens paragraf 2 det inntil 1851 stod at jøder ikke hadde adgang til riket. Dersom denne retoriske påminnelsen skal ha noen relevans over til endringsforslaget som nå trolig går gjennom i Stortinget, må det henge igjen noe ekskluderende i denne lovteksten, slik den i dag er utformet. I motsatt fall er det overhodet ingen grunn til å forandre Grunnnlovens §2.

På den annen side har noen vært ute og karakterisert den foreslåtte lovendringen (som nå kommer) som «statskupp». Det er kanskje for sterke ord, tilsvarende som for opprop om sperre Stortinget fysisk 21. mai. Men, når det er nevnt, igjen: De store og klart økende frustrasjonene som nå er ute hos folk, er ballen kastet til politikerne. Er det klokt å presse gjennom forandringer i Grunnloven nå, altså basert på den rådende multikultur-doktrinen, som ikke på noe tidspunkt er behandlet i noe folkevalgt organ?

Vanskelig å sette navn på (økende) frustrasjoner

Det begynner å koke ut over i landet, og folk strever med å sette navn på sine følelser, slik som artisten Hans Rotmo uttrykker det i sin nye ufine vise. Vi ser det ytterste venstre i norsk politikk danses på redaksjonsbord og rundt mikrofonstativ daglig nå, og de ser formodentlig for seg en utvikling mot sterk politisk polarisering og kaos, - som jo alltid har styrket ekstremister av alle avstøpninger.

De som nå har tilranet seg mye mediemakt og definisjonsmakt i bak og foran mikrofonstativ og redkasjonsbord var for få år siden tilhengere av despoter på rekke og rad som representerte de mest perverterte, voldsforherligende ideologier vår verden kan oppvise. Deres fascist-stempler bærer i seg samme motivasjonsgrunnlag som Stalin da han konsekvent kalte alle vestlige statsledere for "fascister".

Men våre folkevalgte politikere bærer også på et tyngende ansvar, i det de nå nødvendigvis må se at noen tilraner seg en dagsordenfunksjon og en definisjonsmakt gjennom nyhetsredkasjonene - som klart går utenpå de folkevalgte og som defintivt skaper et økende demokratisk underskudd. De politiske ukulturene i våre medier skaper en mildt sagt eiendommelig politisk situasjon. All systemkritikk og kritikk fra den politiske opposisjonen er så skrumpet inn at det er et tankekors for demokratiet og den pluralisme vi må ha får at det skal kunne pulsere på  skikkelig vis. Det er da en vise fra Hans Rotmo blir en vekker, selv med sine fyord hentet fra hverdagslivet.

Bare ut fra Stiklestadaksjonen (Facebook-siden “Nei til multikulturelt senter på Stiklestad”) er det mulig å se at de få synlige som mener seg å være forkjempere for multikulturalismen, tyr til retoriske metoder som i sin konsekvens kan skape regulær kristenforfølgelse og i sin konsekvens også politisk forfølgelse i dette landet om kort tid. Ideer og meninger, som defintivt hører hjemme i et demokrati, gjøres rett og slett illegitime, og man ser stadig medienettverk følger opp i nøyaktig samme spor. I dag er du høyreekstremist og beslektet med en massemorder i Oslo om du går inn for å bevare Stiklestad som det er! Multikultur-doktrinen skal nemlig kiles inn på Stiklestad, og generalsekretær Raymond Johansen i Arbeiderpartiet har allerede vært ute og hevdet at antydningen om partiets rolle oppe i dette må være utslag av konspirasjon! Slik er det rådende maktspråket hos frontkjemperne for multikultur-doktrinen.De lener seg bare tilbake, og øker det demokratiske underskuddet. Så mye statsmakt har vel aldri vært sentralisert i Oslo som i dag. Det er en politisk tragedie i seg selv, da praktisk talt alle andre land i Europa har delegert makt ut i kantoner og storkommuner. 

Fem til åtte år før åpne konflikter?

Nøkternt sett er jeg redd vi allerede i løpet av fem til åtte år har de første åpne, fysiske konfliktene her i landet. Ikke fordi folk har blitt så avsindig rasistiske og høyreekremistiske, men fordi vi har hatt en lang periode med stadig sterkere sentralisert maktutøvelse under et statsbærende parti som rett og slett nekter å ta inn over seg de problemene som nå blir mer og mer synlig ut over i landet. Midt oppe i dette ser vi venstreekstremistene blir helt usynlige, fordi de har gått inn i en underlig støttefunksjoner for maktutøverne, ikke minst gjennom sentrale medier de senere år. Og dette er slett ingen overdrivelse, det faktiske persongalleri tatt i betraktning.

Problemene som artisten Hans Rotmo eksemplifiserer og for så vidt illustrerer godt i sin noe ugode vise om innvandrerne, er en funksjon av sosialt press under en mislykket multikultur-doktrine. Rotomo bruker ord som vi kan høre i Trøndelag hver eneste dag ute blant folk! Og det hele tiltar sannelig år for år.

Derfor må vi alle våkne nå, og gi lyd. Men la diskusjonen bli mer saklig og rettet mot dem som primært er ansvarlige for utviklingen og innviklingen. Våre nye landsmenn er først og fremst en funksjon av en integreringspolitikk som representerer det største sosiale eksperimentet i norsk historie så langt, i forholdet til andre kulturer. Og man nekter konsekvent en åpen diskusjon om alle problemer som oppstår. Politikerne er knapt på banen. Nå sitter til dels kyniske politiske nettverk klare til å utnytte Breivik-saken og Utøya-tragedien til å redusere det demokratiske underskuddet ytterligere, og de kommuniserer gjennom nyhets- og aktualitetsredaksjonene med varierende hell hver eneste dag. Innslag om Utøya og Breivik følges av en utvidet begrepsforståelse knyttet til ord som «ekstremisme» og «høyreekstremisme», i et modus hvor den samlede politiske venstreside utelates helt og holdent, etter å ha heist det som er av verdens despoter og massemordere opp og ned av veggene gjennom flere tiår! Stalin, Lenin, Mao, Eric Honecker, Pol Pot, Idi Amin Dada(!), Enver Hoxcha, Arafat og enda flere. Deres, altså venstre-ekstremistenes håp er vel nettopp å skape det politisk kaos og demokratiske vakuum som må til for at ekstremister av alle variabler kan løpe opp på barrikadene og ruinene av demokratiet. Venstreekstremister må følgelig mane fram høyreekstremister, slik Stalin gjorde alle vestlige statsledere av betydning til «fascister».

Ytterste venstre i ideologisk og operativ fusjon med Arbeiderpartiet

Igjen: Det er foruroligende å se at 68’erne og tonegivende deler av Arbeiderpartiet nærmest har fusjonert med de fleste av dem som for få år siden gikk innbitt inn for væpna revolusjon, og frontet en maktutøvese med terrorisme som legitimt politisk våpen. En kan hevde at de trojanske hestene går foran trojanske eseler, men bildet virker mer sammensatt enn som så. Våre sterkt statssubidierte medier renner liksom fulle av profiler som for få år siden bekjente seg innbitt til de mest voldsforherligende ideolgier vår klode kunne oppvise etter Holocaust. Også med jødehatet nedarvet, forøvrig. Slik virker nemlig totalitære krefter. Jeg tror det er den nakne ondskap som bidrar til at det stadig er jødene som kommer i fokus for totalitære krefters vrede og hat. I dag er jødene liksom i veien over noen kvdratkilometer land i Midtøsten, og så forstyrrer disse jødene verdensfreden fordi det viser seg problematisk å introdusere et 23 arabisk land midt i Israel. I et gravitasjonsfelt der jødene angivelig skal okkupere sitt historiske Judea (Vestbredden)! I et modus så historieløst, nøkternt sett,  at en mye heller kan kreve å bli trodd på at Lindesnes okkuperes fra samene. Også her har man heist opp et multikultur-perspektiv som brekkstang, mens ord stadig har fått nytt innhold, uavlatelig for å gjøre jødisk eksistens illegitim i forhold til noen kvadratkilometer landområde som de samme jødene påviselig har hatt røtter i gjennom noen tusen år. Symtomatisk nok er Norge det neste land i verden, delvis fulgte av Putin-Russland, som har trykket Hamas-islamistene til sitt bryst, og anerkjent deres ‘regjering’. Mens våre biskoper har fordømt Israel, av alle land på kloden. Hva er det som foregår under den politiske overflaten i dette landet?

Jeg nevner dette fordi det er relevant i den prosessen som nå pågår i Norge, under en multikultur-doktrine der solide fotavtrykk i norsk historie rett og slett blir forsøkt omdefinert. Om denne prosessen er iverksatt alene ut fra solidaritet med alle våre nye landsmenn er jeg i tvil om. Jeg tror det hele bygger på ideologiske føringer fra grunnen av, som blender av for realitetssansen der fremmede religioner og ideologier som følger på – rett og slett viser seg ikke å være forenlige med vårt demokrati.

Vi må forsvare konstitusjonen og dens ånd!

Derfor er det at vi nå, på demokratiets grunnvoll, må kjempe for å bevare vår konstitusjon og det limstoffet som rett og slett holder vårt samfunn i hop. Ikke la frihetens banemenn misbruke media til å manipulere disse realitene enda mer. De ønsker ingen saklig diskusjon, der våre politikere deltar offensivt. De vil forsøke å mobbe skribenter bak alle saksinnlegg i denne forbindelsen, og gjøre kritikere til høyreekstremister, rasister, nå med «Breiviks holdninger», for sikkerhets skyld. Og med det klarer man sannelig å inngi en slags politisk ryggdekning til mannen bak massemordet som fant sted 22. juli i fjor, som til overmål har uttalt at i retten at Al Qaida i hans øyne fremstår som vellykkede politiske utøvere, metodene tatt i betraktning.

 

Roy Vega

4. mai 2012

Kulturmarxismen som realitet og konsept, blir ikke mindre relevant om en gal mann har sakset fragmenterte utdrag, omtrent slik Hitler leste Bibelen, i forsøk på å finne alibi som massemorder. Men kulturmarxismen og eurokommunismen er reel nok den.

Gjemt bak det bevingede begrep kalt «Breiviks holdninger» kommer det stadige forsøk på å maskere doktrinære ideologiske røtter bak ideologier og konsepter som går Breivik en høy gang dersom vi ser det med kritisk, historisk blikk, som altså i sin mest gjennomførte former har fått minst like groteske voldelig uttrykk som det vi erfarte gjennom terroren 22. juli 2011.  Så, for ikke å la oss blende og kneble av en gal mann i en rettsal i Oslo, la oss se mer fordomsfritt på hva som faktisk ligger i kulturmarxismen og eurokommunismen, speilet mot vår samtid. En er slett ikke potensiell massemorder om en ser ideologiske farer i dette perspektivet, stadig med historikk blikk.

Vi må selvsagt i et åpent demokrati fortsatt våge å se kritisk på multikultur-doktrinen og ikke minst den påhengte interreligiøse dialogen, der politiske maktfyrtser nå virkelig snor seg i stort tempo gjennom kulturlandskap og byråkrati. I det som i sin konsekvens kan være en sann politisk maskerade for å tilsløre en heller trist ideologi som følger tett på, og som ellers lett kunne forvitret helt og blitt til en anakronisme av mangel på arbeidere og underklasse. 

Berlinmurens fall i 1989 gav en forsterkning, en slags motkraft mot en marxisme som rett og slett ikke fungerte noe sted. Her lå så ettertrykkelig et symbol og et signal om akutt behov for snarlig revisjon av idealer og ideologiske variabler under illrøde faner. Konsepter som ganske enkelt var vanskelig å selge ut til folket, over hauger av døde mennesker fra Gulag-leire, Kinas kulturrevolusjon, Pol Pots massemord, Fidel Castros karikerte diktatur-prosjekt og mange flere synlige og usynlige menneskelige tragedier. Det dreier seg om resepter for marxistiske, ateistiske samfunnssystemer som rett og slett ikke fungerte noe sted.

Voldsforherligende ideologier

Da Yasser Arafat spratt opp som et nytt Che Guevara-symbol, kledelig avbildet med sitt drapperte kuffyasjal og solbriller i en huleåpning i Jordan-dalen, endatil over hele forsiden på Time Magazine i 1968 – ble verden fortalt at den endelige frigjøring hadde nådd Midtøsten. Tenk det. Under de samme metaforer som for andre frigjøringsbevegelser som av en eller annen grunn fant hverandre i samme tidsrom og fikk våpen og trening i Sovjet-Russland. (Moderator har fjerna ei setning). Leninstiske postulater om væpnet revolusjon ble gradvis fusjonert med islams hellige krig, og deretter var det egentlig bare å peke ut retning og målene: Sivile jøder! De okkuperte nemlig sitt eget lille hjemland, selv Judea der jødene har sitt navn fra. Nå skulle altså jødene atter tas gjennom oppbygging av blindt hat i lukkede leire, rasisme og terror-doktriner. For å få blest om dette målet ble ideen om kapring og spregning av sivile fly og likvidering av tilfeldige flypassasjerer en del av det politiske uttrykket - en del av den forherligede revolusjonen - gjennom en bloddryppende årrekke. Dette ut fra et ideologisk tankegods så ekstremt voldsforherligende og til de grader rasistisk (rettet mot sivile jøder) i alle sine teoretiske og uttrykte former, at det går Breiviks sykdomspregede, oppflisete ideer en høy gang.Bare for å ha nevnt det.

Midt oppe i denne prosessen bak det palestinske prosjektet, i 1971, gikk AUF inn for en ny palestinsk stat på Israels ruiner, samtidig som man uforbeholdent anerkjente Arafats organisasjon, PLO, som «den eneste rette og legitime representant for det palestinske folket». Mens blodspruten stod ende til værs rundt det samme konseptet igjen og igjen i sivile, jødiske nedslagsfelt, om det ikke gikk ut over flypassasjerer og andre som påkalte seg revolusjonens vrede, kom hyldningstalene og støtte-erklæringene til PLO fra Norge meget tett. Man opprettet like gjerne en bakkanal for å sikre kontinuitet i forbindelsene, og Norge gikk i bresjen for å bidra til ytterligere legitimitet rundt en regulær terrororganisasjon, pr. definisjon.På offisielt norsk hold har man uavlatelig hatt en viss forståelse for at PLO og beslektede grupperinger måtte angripe tett befolkede, sivile områder med sine aksjoner. Så mye mer i den jødiske lilleputtstaten Israel enn noen andre steder på kloden.

Nå er ikke Arbeiderpartiet og AUF lenger fredet for politisk kritikk. De kjører nå selv sine rene politiske kampanjer parallelt med rettsaken.

Slik er vårt land egentlig farget av en naiv historie og tilnærming til totalitære krefte, enten det nå gjelder kommunisme, nazisme eller islamisme. Dette har vi rett og slett fikset veldig dårlig siden aprildagene i 1940. Møtene med Stalin og Hitler falt ut i favør av den totalitære familien. Og det ser ikke ut til å gå stort bedre i møte med islamismen.

Men hva skjer i møte med eurokommunismen og Franfurterskolen som ide for samfunnsomforming? La oss kaste et konkret blikk på fenomenet, i totalitært perspektiv der vi holder det hele sammen med nasjonalsosialismen (nazismen).

Sosialismens og nazismens (nasjonalsosialismens) vesen

Statens makt vokser og vokser under ett parti, der andre partier gradvis blir statister. Ytringsfriheten blir gradvis snevret inn gjennom direkte og indirekte tiltak for kontroll over massemedier og informasjonskanaler. Det klart største opinionsdannende organ i Norge er NRK, statens kringkasting med over 3500 ansatte, holdt oppe av tvungen kringkastingslisens. Den ideologiske «retttroenheten» øker så på, den absolutte politiske korrekthet, det kulturelle hegemoni - og den nærmest religiøse iveren etter å knekke identitetsmerker som ikke passer inn i ideologien akselererer. Fiksjonen om regionenes, distriktenes, de enkelte bestanddelenes selvstendighet, blir til bedrag i det politiske teater. En streber etter kulturelt hegemoni ut fra doktriniære ideologiske årsaker. Selv antisemittismen er fellestrekk. Tidligere var jødene i veien i Europa og Russland. Progromene kom, og i dag er jødene tilsynelatende i veien i sitt knøtt lille hjemland, som bare et litt større en Sør-Trøndelag fylke.

Kommunismens nye variabler

Så kom splittelsen i Komintern, i den kommunistiske internasjonale, ut på 1920-tallet. Tvilen om progresjonen forbundet med Karl Marxs teori om den internasjonale revolusjons automatikk, snek seg inn. Her lå også kimen til en egen retning innen marxismen som skulle bli kjent som «Franfurterskolen» og «Eurokommunisme».

Arbeidere i land etter land syntes stadig å beholde sine identitetsmerker der de bodde, i familie og lokalsamfunn. Snart var det også klart at kristendommen, som i dette landskapet var en ikke uvsentlig del av den forhatte «kapitalismen», ble til en eneste stor ideologisk bremsekloss. Slikt bød ikke på en flammende internasjonal revolusjon, slik tidligere guruer som overbevisende hadde hevdet. Lenin kom, pekte ut marsretninger og folkefiender i alle himmelretninger, også blant sine egne.

Gjennom sammenbruddet i den kommunistiske internasjonale flatet mye ut, også på det mer operative feltet, der de skjulte cellene og femtekollonnene allerede hadde arbeidet seg inn, i den hensikt å undergrave det som måtte være av demokratier der ute. Konseptet fungerte rett og slett ikke i sin opprinnelige form. Nettopp i dette perspektivet kom altså Franfurterskolen, en variabel i den sosialistiske prosess der de doktrinære økonomiske og historiske analysene ble satt noe til side, mens det så kom fokus kulturen, der kjernefamilien, kristendommen og endatil musikken ble betraktet som politiske motstandere ut fra identitetsmerkene de her bar i seg. Igjen: Selv sangene og musikken ble malt inn i et politisk fiendebilde, i det nasjonale bestanddeler i det ikke-sosialistiske samfunnet skulle brytes systematisk ned gjennom metaforer som «marsj» mot og gjennom den eksisterende ikke-sosialistiske kulturen; men – metodisk - dog ikke i en åpen og direkte konfrontasjon. Helst pakket inn i sinnerike, retoriske ordspill, der man la seg tett opp til eksisterende begrepsbruk under eksisterende, kristne veimerker og fotavtrykk.

I oktober 2009 kunne den tidligere taleskriveren til Tony Blair i Storbritannia, Andrew Neather, fortelle at Labour nå helt bevisst førte en politikk der innvandring og multikulturalisme rett og slett ble brukt som metode for å forandre hele samfunnet; og en metode som man forsøkte å skjule. Senere avsløring av statistikk som ble holdt unna offentlighet gav signaler om et oppløp som pekte i motsatt retning av en åpen, demokratisk prosess. Skjer det samme i vårt land? Jeg er blant dem som tviler på om det som nå skjer i høyt tempo i vårt land er hentet direkte fra Storbritannia, men opphavet til den målstyrte, ideologiske prosessen kan være det samme. La oss se mer på ideologene bak kulturmarxismen.

Anotonio Gramsci

Den italienske og internasjonale kommunistlederen, Antonio Gramsci, har fått sin egen minneplate i Moskhovskaya gaten 16, i Moskva. Her heter det på russisk: "I denne bygning i 1922-1923 arbeidet den eminente personen i den internasjonale kommunismen og arbeiderbevegelse og grunnlegger av det italienske kommunistparti." Nå ser det ut til at Gramsci og hans ideer om marxistisk kulturelt hegemoni blir forsøkt relansert, også i Norge.

Antonio Gramsci var, som det fremgår av minneplaten som er avbildet over her, en italiensk kommunistleder som tydeligere enn mange andre representerte nevnte variabel innenfor den doktrinære marxismen. Han står i dag fortsatt som en av hovedarkitektene bak en europeisk variant av kommunismen, også kjent som eurokommunismen. Dog ikke med mer distanse til Moskva enn at han fikk en solid minneplate midt i byen i Sovjet-tiden.

  Gjennom Antonio Gramsci kommer det mye mer eksplisitt - fokus på vestlig kultur, isolert sett; og det for Gramsci beklagelige fenomen at signifikante identitetsmerker, blant annet knyttet til kristendommen, – smittet over på arbeiderne, og rett og slett hemmer deres revolusjon. Disse arbeiderne skulle som kjent marsjere og marsjere seg (her hjemme kalles det arbeiderbevegelse) inn i sosialismens utopia under partiets og statens fellesmerke; altså slik sjefsideologer som Marx og Lenin hadde predikert prosessen, og slik deres postulater senere ble justert for å kunne selges ut og inn i en ny tid.

For å komme videre i den ateistiske, revolusjonære bevegelse, måtte man så - stadig i følge Gramsci - sikre seg kulturelt hegemoni over idetitetsmerker og det som ble beskrevet som «common sence». Dette siste var plagsomt i marxistisk perspektiv, da det gav en felles kulturoppfatning som stod i strid med marxismen som er internasjonal og til dels grenseløs. Den eksisterende kulturen og dens enemerker skulle så brytes opp og erstattes av det kulturelle hegemoni, og her er det vi identifiserer den nye politiske korrektheten.

Partiet SV i Norge er fra bunnen av støpt og formet i nevnte eurokommunistiske tradisjon. Akkurat det vil ingen oppriktig marxist bestride.

Arbeiderpartiet her hjemme synes i stadig større grad å ha absorbert kulturmarxismen fra Frankfurterskolen og Antonio Gramsci under sin nye generalsekretær, Raymond Johansen. Delvis koblet til postulater fra det britiske Labour-partiet om å bli «den progressive kraften som beseirer konservatismens krefter».

Stadig sees det tegn på at multikulturalismen rett og slett er en brekkstang for å ta snarveier inn i den ateistiske og marxistiske stat, drappert med humanistiske fraser som legger seg tett inn til teologiske begreper og kristne uttrykk.

Dette kan i og for seg kan gi svaret på den merkverdighet at en reell integrering konsekvent lar vente på seg i dette landet, mens plassering av innvandrere fortsatt blir det anvendte opplegget, nå i så stor skala at det uvilkårlig vil få sosiale konsekvenser, både for innvandrere og etniske nordmenn på sikt. Vi kan spisse det hele og sette opp vår tese slik: Jo raskere en får opp antall innvandrere, jo raskere kan en under partiets faner gyve løs på kristne enemerker og landemerker som bremser marxistisk ideologi. Slegga en bruker er multikultur-doktrinen og tiltagende behov for interreligiøs dialog, snart helt inn i sakristiene. Dette forklarer også fusjonen vi nå ser med de aldrende, men fortsatt dansende koryfeer ute på ytterste venstre fløy i norsk politikk: Sistnevnte ser også sin visjon gå i oppfyllelse, gjennom potensialet knyttet til politisk polarisering og med tiden åpne konflikter, som vil få alt som kan krype og gå av ekstremister til å danse på bordene. SV fordunster midt oppe i dette, fordi Arbeiderpatiet har stjålet deres kulturmarxistiske resept. Hva kan SV så si som Arbeiderpatiet ikke har sagt, med sin putinske dobbeltkommunikasjon? 

Et ruglete, lite kystland mot nord

Norge er ikke Storbritannia, og vi er mer forskjellig selv fra Sverige enn vi kanskje forstår: Sverige er et flatt, skrånende land uten høye fjell, fjorder og dype daler, og samtidig med en helt annen historie og tradisjon i forhold til det store Europa enn vårt ruglete, oppstykkede landskap som kulturelt har orientert seg mot øyene i vest. Her vil en integrering av innvandrere gå tregere enn i det mer urbaniserte og folkerike Sverige, som på sin side slett ikke overbeviser i sine multikulturelle eksperimenter. Se bare på Malmø.

Men vår regjering kjører for full maskin når det gjelder innvandrere, og skulle noen sette spørsmål om de store kvotene er det med fare for å bli stemplet som rasist eller kristenfundamentalist umiddelbart. Det blir som for dem som satte saklige spørsmålstegn ved ideologi og intensjoner med den plutselig oppdukkende multikulturelle doktrinen på Stiklestad, og det som så ble til «Interreligiøs dialog»; endatil med «Den arabiske våren» som første konferanse-vignett, 10. og 11. januar 2012. Kritikken mot denne prosessen er gjennom gjentatte artikler og oppslag stemplet som «avskyelig tankegods», i en ny logikk der det å forsvare Stiklestad som det fotavtrykket det er i vår kulturhistorie, forbundet med kristningen av landet og ikke så mye mer – det blir også til rasisme, beslektet skiftevis med Brevik og Quisling. Sistnevnte forsøkte nemlig, forøvrig på linje med et knippe maktkoryfeer i vår tid, å bruke Stiklestad som merkevare for å fremme sin doktrinære ideologi.  

Edvard Bull som sjefsideolog

Arbeiderpartiets sjefsideolog i historisk perspektiv er historikeren Edvard Bull d.e. Han skrev i 1923 dette i boken Verdenskrigens utbrudd, (Steenske forlag, Christiania).

Vi skal sloss uforsonlig mot den bestående lutherdom som mot alle fordummende sekter. Vi skal ha en pågende og hensynsløs kirkepolitikk, fordi vi mener at religionen er en privatsak. Barna skal gjøres til sosialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det. Skal vi skape den sosialistiske skole, må vi ha makten i skolestyrene og i kommunestyrene, og bruke vår makt hensynsløst. (Sitat slutt).

Er en gryende ideologiske krise i Arbeiderpartiet i ferd med å gi oss en mer kynisk, spekulativ, sentralisert politikk hvor doktriner, kampanjer og politiske maskerader overtar der demokratiet innsnevres mht. kritikk av det samme partiet og dets ungdomsorganisasjon, AUF?

Jeg mener fortsatt bestemt at et er grunn til å se mer kritisk inn bak den multikultur-doktrinen som nå kjøres med voldsom kraft ut gjennom embedsverket i vårt land. Dette sosiale ekseperimentet snor seg utenom folkevalgte organer, og etter hvert som nye politikere kommer til, er det en fare for at historieløsheten, kunnskapsløsheten og likegyldigheten de har med seg som negativ ballast fra en slitent og sentralisert  skoleverk gir konsensusregimer med «forlik» på løpende bånd, fordi borgerlige opposisjonspolitikere ikke har tilstrekkelig ideologisk plattform og grunnlag til å ta klare avgjørelser. Altså i møte med de utfordringer som nå kommer med multikultur-doktrinen i dette landet. Vi ser nå et elegant forsøk på å omstøte Grunnlovens paragraf 2, uten konsekvensanalyser og nesten uten dialog med folk der ute. I møte med denne prosessen gjelder det å holde seg våken, og langt mer ideologisk bevisst og skjerpet i forhold til de veimerker og kulturelle fotavtrykk som har ført dette landet fram til den frihet vi har under demokratiets og korsets merke.

Dersom Breivik-saken skal hindre oss i kritisk blikk på Arbeiderpartiets ideologi, da har man samtidig bidratt til å gi en viss implisitt legitimitet til det vrakgodset, det lapp- og makkverket av en ideologi denne Breivik presenterer i all sin grusomhet, som om det skulle være en ideologi han skal straffes for. Breivik er imidlertid slett ikke alene om å forfekte voldsforherligende ideologier bak sin terror, selv i kortere historisk perspektiv. Og den refleksjonen favner ikke automatisk høyresiden i norsk politikk, slik så mange politisk ladede kampanjemakere og journalister nå later til å tro.

Roy Vega

27.04.2012

I et farlig innsnevret toleransebegrep i forhold til det frie ord - i møte med vår hjemlig, ideologisk ladede multikultur-doktrine, minner det utvidede ekstremist-bergep klart om totalitær og doktrinær toleranse.

I en tid da "holdninger" bak ideologier er i skuddet, lar jeg dette bilde av Norges medieguru, professor Sigurd Allern, stå som eksempel. Bildet er tatt i 1975, da Sigurd Allern som AKP-leder drev skyteøvelser sammen med sine partikamerater i dype norske skoger og i lukkede leire i Midtøsten. Man hadde et forpliktende manifest - for væpna revolusjon.

Noen har i kjølvannet av Breivik-saken tilranet seg mye definisjonsmakt i en eiendommelig medie-tid. Midt oppe i Breivik-saken kjøres en ny runde med assosiasjons-teknikker og begrepsbruk som gjør toneangivende deler av den politiske opposisjonen i Norge til høyreekstremister på løpende bånd. Jo mer skolert du er til å stille saklige, kritiske spørsmål, jo større er faren for at du med ett befinner deg i nedslagsfeltet for den politiske kampanjen som nå pågår for å bane ytterligere vei for ideologier som strever med overlevelse etter Berlinmurens fall og Pol Pots død.

Nå er med ett en hel serie meninger gjort direkte illegitime, langt ut over det som har med rasisme å gjøre. Og dette gjelder særlig de mer ideologisk bevisste delene av opposisjonen, og kanskje spesielt bloggerne som er spesielt utsatte - fordi de ikke har noe stort politisk apparat å støtte seg på, annet enn folket selv.

Regjeringens multikultur-doktrine, slik den nå slynges ut, ferdig pakket - med rå definisjonmakt også gjennom kirkens organisasjoner –minner stadig sterkere om en politisk makerade for å videreføre en noe revidert, men forslitt ideologi som kom i klem under Berlinmuren i 1989.Jeg mener å se en doktrinær variabel med sterke islett fra Marx, opplysningstidens Jean Jaques Rousseau og den franske humanisten Jean Bodin oppe i dette. Rousseau er lånt inn, fordi han pekte på at individets uavhengighet og samfunnet krav skal forenes i en prosess der individet har å underordne seg samfunnets fellesvilje. Omsatt i politisk praksis blir dette komplisert, da det avhenger så radikalt av den til enhver tids eksisterende statsmakt, foran et mer eller mindre sterkt statsbærende parti - som i Norge.

Vi finner igjen den totalitære toleransen hos Hegel, his keisere i Tyskland, i nasjonalsosialismen (nazismen) og enda mer eksplisitt hos Marx, Lenin og Stalin. Det er nok helst de siste som bærer inn ekko bak Arbeiderpartiet i Norge, i ideologisk, historisk modus.

Men hvordan uttrykke dette uten å bli gjort til en potensiell massemorder i en nyfortolkning av fenomenet «holdninger» - i våre medier?Jeg ser den ene etter den andre fra den ytterste, politiske venstreside i Norge tramper fra studio til studio og blir til eksperter i våre medier. Og de sier alle det samme, de utvider fortolkningsrammen om det som er "ekstremisme", som gjennom sinnrik assosiasjons-psykologi og retorikk blir klebret til fellestrekk med en massemorder. At denne oppstillingen savner enhver logisk substans er underordnet. Vi som befinner oss i nedslagsfeltet for NRK-eksperter som Lars Gule har intet mikrofonstativ å svare med. Annet gjennom neste blogg-artikkel om det kniper.

I sin konsekvens er det nemlig i ferd med å bli illegitimt å advare mot en tilsynelatende verdinøytal multikultur-doktrine som nå lanseres like massivt som kynisk, på alle nivå gjennom byråkratiet og ut til folk. Myten om nøytalitet i dette bildet er egentlig litt skummel isolert sett, all den tid det faktisk dreier seg om en ideologi. Som man på død og liv ikke vil diskutere! Kritikere blir nesten uten unntak forsøkt stemplet som ekstremister, og nå sannelig beslektet med en massemorder som sitter på tiltalebenken i Oslo! Igjen: Dette er i sannhet en doktrine som klart ligger innenfor det som heter totalitær toleranse i etikken.

Breivik representerer det stikk motsatte av alt det kristendommen og fundamentale vestlige verdier representerer, og som faktisk går som levedyktig livsnerve i vår kulturhistorie, men hva gjør vel det når terroristen og hans gjerninge rkan brukes mot den store andelen av folk som nå setter stadig mer synlige spørsmål ved multikulturalismen som også frontes doktrinært i samfunnet vårt? Av opphavsmenn som er ansiktsløse, og som slett ikke vil diskutere noe som helst. Man introduserer en ny form for logikk der Arbeiderpartiet kan prise seg lykkelig over at terroristen ikke var medlem av dette partiet, eller hadde blogget på partiets websider. Da hadde alle i Arbeiderpartiet i dag formodentlig vært gjort til potensielle massemordere med slektsskap til tankegodset hos terroristen? Eller hva med AKP og SV unde de samme røde fanene?

Mulitkultur-doktrinen som retorisk slegge?

Det hele pakkes inn som en kompakt, politisk formel – landet med betydelig definisjonsmakt , med røtter i en noe forslitt kritisk samfunnsteori fra tider da Arbeiderpartiets ideologiske føringer var mer uttalte, oppriktige og salgbare for arbeidere som ikke var spesielt pene i tøyet. De hadde rett og slett Arbeiderpartiet som sitt parti.

Men etter hvert som tiden går oppstår et ideologisk kompleks: I land etter land har marxismen blitt avslørt som en eneste stor maskerade, der folk stadig ble mer kneblet under et statsbærende parti, et statsmerke og en doktrinær ideologi som ikke gav særlig aksept og toleranse for politisk opposisjon med alternative opplegg for samfunnsstyring. I sin nasjonalsosialistiske variant ble det hele enda mer plumpt og menneskefientlig, stadig under en sterk stat, ettpartisystem, jødehat og så videre. Slik er den internasjonale sosialismen og den nasjonale sosialismen beslektet, ikke minst dersom vi ser dette som variabler i en totalitær familie, som nå har fått et tilskudd gjennom islamistiske kalifat-doktriner.

Marx falmet - kritisk behov for fornyelse

Marx, Lenin og Stalin kom liksom litt bakpå i historien, men idealene og oppskriften levde videre som en slags religion, men tempoet og formen ble mer avdempet, om ikke annet så for å få de store masser med seg. Hele tiden med planøkonomien, kollektivet, sosialdarwinismen og kulturmarxismen voksende ut av støvet etter Berlinmurens fall - en fornyet kulturmarxisme med ekko til Franfurterskolen i politisk maskerade bak multikultur-begrepet ble bekvemt. Jeg er blant dem som tviler sterkt på at dette ideologiske innsalget aldri ville gitt fotfeste i et nytt årtusen om det ikke hadde vært for de store doser likegyldighet og historieløshet som ligger i befolkningen, i kombinasjon med en direkte skummel naivitet. Det siste er trolig en funksjon av det første.

Den tilsynelatende nøytrale og gudløse Stat lar seg kjøre ut et godt stykke merket «multikulturalisme», fordi det gudløse i et startpunkt parerer liberalkonservative som lever i den tro at hver mann og kvinne kan ha sin gud og sin tro bak hver en vegg, hulpet av universelle menneskerettigheter – dog hempet ned fra et nærmest intergalaktisk NGO-apparat  (egentlig i maktpolitisk perspektiv håndplukket fra Arbeiderpartiets hjemlige stjernehimmel), som lynder så fjongt og uskyldig om du ikke tenker samtidig som du hører det. «Humanisme» heter det. Hvem kan være i mot det? Men denne er aldri nøytral! Det er og blir en ren mye.

Hitlers arkitekter bak Holocaust oppfant gasskamrene for å skåne sine soldater fra den brutale opplevelsen det var å skyte en og en med nakkeskudd! Altså et humanistisk streif, som riktignok ikke gjaldt ofrene, men likevel. Jeg nevner det også for å minne om at alle de tusener som direkte og indirekte var engasjerte for å effektuere Holocaust var skoleflinke fagekseperter, som arbeidet med den aller største presisjon. Helt til oppgaven var fullført. Soldatene hadde slagordet “Gud med oss” på beltespenna. I forlengelsen av dette er det også viktig å ha en kritisk tilnærming til tilstanden fred. Det var enorme mengder fred i tyske konsentrasjonsleire og nesten helt tilsvarende leire i det russiske Gulag-systemet, der et sted mellom 20 og 80 millioner mennsker mistet livet, uten at det synes røre noen som helst i landet vårt. Det bare ble slik. 

Et alt - og et ingenting!

En glemmer så lett formidlingsperspektivet der du og jeg skal snu oss til oppvoksende slekter med en alt – som er et ingenting. Derfor er RLE-faget i norsk skole så innhult. Kjære medmenneske, er det virkelig dette – ingenting - våre barn behøver i dag? Siden vår kulturhistorie er så spekket med veimerker og fotavtrykk fra kristendommen, med så mange salmer og sanger vi har sammen, har arbeidet med å fjerne slike veimerker forlengst begynt, elegant turnert gjennom semiotiske evolusjoner som multikultur og nå «interreligiøs dialog». Eller som en funksjon av «integrering» av innvandrere, mens det egentlig er plassering. «Dialog» er nå et begrep som kommer allerede på innpust etter at multikulturen er tatt kledelig med, sammen med en grenseløs toleranse, for tiden aller mest for det muslimske brorskap i Egypt nå om dagen; men dog aldri for Israel der det bor så mange jøder? Israel er det landet i verden som er eksplisitt mest kritisert av våre biskoper de senere år, ofte samkjørt med store internasjonale kampanjer.

Nå har det pågått regulær menneskeslakting i Syria i akkurat ett år, uten at våre biskoper har gitt lyd. Da var alt så mye verre med Israel, må vite. Skal vi fortsette og lytte til slike veiledere, eller skal vi rett og slett sette Hans Nielsen Hauge i full resirkulasjon? Jeg er etter hvert blant dem som tror langt mer på Hauge enn på biskopene, også når de i sin stadig mer sekulariserte hverdag fronter Stiklestad som multikulturelt senter, med Trondheim som politisk gravitasjonsfelt.

Den store gode Stat?

Hvem har bestemt at vi hele tiden må ha tro på den store, gode Stat under det ene store statsbærende partiet – som lenge har forsynt arbeidere og arbeiderbevegelsen (fellesbetegnelse på Arbeiderpartiet og LO) med postulater om enhet og om lojalitet til partiet og altså denne ene bevegelsen, mot det ene målet drappert under faner med blodets farge. «Bevegelse» - mot hva? Vel, fremover må vi forutsette, der staten stadig fikk og får mer makt, der byråkratiet, sentraliseringen, urbaniseringen og den doktrinære ensretting av holdninger og folk – stadig blir det som vokser seg stort, der nasjonalstaten og den nasjonale identiteten har en klar underordnet betydning i det internasjonale, sosialistiske bildet, tidvis masker som «globalisme» der det passer å blende av for kritiske blikk fra de liberalkonservative. Den uttalte fienden har vært kapitalismen, eller rettere: Tilstanden som ligger bak kapitalismebegrepet er prinsippet om grunnleggende, privat eiendomsrett, koblet – i denne forståelsesrammen - mot demokratiet som system. Det siste representerer egentlig de klart mest betenkelige sider ved Arbeiderpartiets ideer og ideologiske tradisjon. En er ikke helt klar på demokratiet som system, som preferanse betraktet – i sin egen støpeform. Og det er en rekke utviklingstrekk i vårt eget samfunn som bekrefter den ekle egenskapen om å kveste demokratiet. Statskringkastingen NRK har i dag mer enn 3500 (stats)ansatte, opprettholdt gjennom tvungen avgift. Som system og etermedia betraktet er dette en anakronisme, og det blir slett ikke bedre av at det etableres «Norgespakker» og annet ekskluderende teknokrati rundt dette som fanger opp konkurrenten TV2 i kartell-lignende settinger, og sannelig fortsatt med en inngått Arbeiderparti-mann på toppen der også. Stiller du med en ny TV-stasjon i Norge, så vit at du avkreves over 12 millioner kroner for å komme med i den forgjettede «Norgespakken» fra første dag. Det har kartellet bestemt, under Statens merke og NRKs hegemoni.

I det ideologiske bunnpanna ligger postulater om at proletarer i alle land som skulle forenes i det overklassen endelig var nedkjempet, inn i en ny grenseløs ateistisk stat, i et diktatur - og i en uhyre ensrettet tilværelse, i en kontekst der elver av blod ikke lå som et spesielt moralsk forkastelig resultat; langt mindre konsentrasjonsleire på rekke og rad der sosialismen var mer rendyrket i møte med annerledes tenkende.

Altså: Det dreier seg om en sterkt doktrinær ideologi, der den er og var i virkelig prosess. Man tåler ikke opponenter. Det er dens kjennetegn. Og i sine tydeligste og mest rendyrkede former stod man igjen med diktaturets proletariat, og ikke omvendt – slik teoriene til Marx, Engels, Lenin og Stalin så elegant skapte sitt politiske bedrag, sitt utopia, der mer enn 100 millioner mennesker mistet livet under de røde fanene. De har «Internasjonalen» som nasjonalsang. Deres tro er i bokstavelig grenseløs, med sterke innslag av religiøsitet. Og den er doktrinær. Nå merker vi den totalitære toleransen introdusert gjennom sentrale medier. Jeg lar bildet av medie-professor Sigurd Allern stå som et eksempel på selve rotfestet i denne tradisjonen.

Jeg advarer på det sterkeste mot å utnytte 22. juli-tragedien og Breivik-saken forøvrig til å kneble politisk opposisjon i Norge. Det er entydige tegn på en regulær politisk kampanje fra den samme politiske venstresiden som langt på vei har lykkes i å introdusere en multikultur-doktrine under statens merke i dette landet. Etter at Arbeiderpartiet nesten gikk tom for ideologi i en ny tid, har mer stringente ideologiske kannestøpere fra den politiske venstresiden igjen kjent sin besøkelsestid. Ut gikk Martin Kolberg og inn kom Raymond Johansen som generalsekretær, nå i fusjon med ytterste venstre. Nå har vi symtomatisk nok ikke noe som kalles venstreekstremister lenger. Det er vel fordi de kaller seg journalister, redaktører, medie-professorer og forlagssjefer?

Roy Vega

20. april 2012

Egenvekten av Elverumspakten som sikret regjeringens fortsatte myndighet etter Stortingets oppløsning – var betydelig. Høyres Carl Joachim Hambro var forfatteren. Med dette hang det rent konstitusjonelle litt sammen i en krisetid da så mye brast.

Så langt var det tre begivenheter som hver for seg hadde reddet Arbeiderparti-regjeringen: 1) Den improviserte senkingen av Blucher i Drøbaksundet, 2) Den enda mer improviserte evakueringen og redningen av kongehus, regjering og storting i regi av Carl Joachim Hambro – i det vakuumet som oppsto etter senkingen av Blucher. 3) Den improviserte sperrestillingen på Midtskogen ved Elverum, i regi av foretakssomme ledere i Østoppland regiment nr. 5 og et redusert kompani fra HM Kongens Garde. Sistnevnte en avdeling som helt tilfeldig befant seg på akkurat riktig sted til riktig tid, til at en sperrestilling på Midtskogen kunne bli effektiv.

En kombinasjon av lavt skydekke, frostrøyk og iherdig innsats i et improvisert, heftig forsvar av Fornebu flyplass bidro også til å forsinke tyske spesialstyrker som var øremerket innsats i hovedstaden. Det var nettopp fra Fornebu de kom, den tyske spesialstyrken som senere på dagen tok opp jakten på konge og regjering etter å ha hørt hvordan evakueringen foregikk – på NRK radio. Dette som følge av nok en glipp fra utenriksminister Halvdan Koht denne skjebnesvangre dagen.

«Stortinget og Regjeringen forlot i dag morges Oslo for å ta sete i Hamar», het det innledningsvis i NTB-meldingen, som ble lest opp i NRK flere ganger.

(Kilde: Bjørn Bjørnsen, Det utrolige døgnet, s. 136). Om det var noe som fantes informasjonsberedskap og sensur var dette et strålende eksempel på det stikk motsatte. Floppen fikk naturlig nok dramatiske konsekvenser for landets ledelse, som for det meste syntes å ligge under Vårherres egen beskyttelse dette dramatiske døgnet.

Det meste av kommunikasjon for forsvaret brøt helt sammen fra starten av 9. april. Mobiliseringsordren viste seg å være feil utformet, slik at mannskapene først møtte 11. april – to dager etter at Norge ble angrepet. Også dette var naturlig nok regjeringens ansvar, selv om det i ettertid ble gjort flere forsøk på å skyve ansvaret over på den militære forsvarsledelsen. Som vi har vært inne på tidligere i denne serien: Selv landets gullbeholdning i Oslo måtte transporteres høyst improvisert. Den siste lastebilen fullastet med gull kjørte ut helt samtidig med at tyskerne marsjerte ned Karl Johans gate fra Drammenveien.

«Tyske krigsskib på vei nordover», het det på forsiden av Aftenposten, 8. april 1940. Etter klokka 01.30 natt til 9. april satt regjeringen i improvisert møte på utenriksminister Halvdan Kohts kontorer, og strevde fortsatt fælt med å finne både høvelige ord og handlingsplaner etter en tankeflukt der Storbritannia konsekvent hadde blitt sett på som et minst like stort problem som Tyskland. Uten at vi her skal trekke analogien for langt, står det ikke til å nekte at Stalin satt og så verden på samme måte, med den forskjell at han av taktiske hensyn ut på høsten 1939 hadde inngått en allianse med Hitler, Ribbentrop-Molotov-pakten; blant annet med tanke på å få mer frie tøyler i det kommende angrepet på Finland, der kommunistleder Otto Kuusinen forøvrig satt klar som landets svar på Quisling. 

Etter hvert var man åpenbart på det rene med at noe eller noen var på vei inn Oslofjorden, men det var fortsatt for de fleste høyst uklart hvem det kunne være. Luftforsvarssirenene ulte over hele hovedstanden like etter midtnatt, natten til 9. april. Hver en time den dagen som nå kom var dramatisk, mest fordi landet stod aldeles uforberedt, i det som i ettertid kan fortone seg som ren politisk og ideologisk realitetsbrist.

Terningmoen militærleir ved Elverum ble bombet 10. april. Den tyske utsendingen Brauer fikk Kongens bastante «Nei!» til kapitulasjon, og med det var krigen, og krigsmotstand formelt i gang, riktignok et døgn etter at Norge var angrepet. Fra sitt foreløpige hovedkvarter på Rena kunne norske stabsoffiserer se svart røyk velte opp mot himmelen i sør, da Terningmoen ble bombet. General Otto Ruge skriver dette i dagboken:

«Intet av det generalstabssjefen hadde foreslått, var blitt gjennomført. Mobiliseringsplanene var blitt veltet, og telefon- og telegrafforbindelsen brutt på alle kanter. Man visste meget lite om hvordan stillingen var rundt i landet.»

Følgende uttalelse fra øverstkommenderende, general Otto Ruge, 13. april 1940 bekrefter den tragiske status for det norske forsvaret:

«Jeg har sendt bud på Dem, mr. Foley, fordi jeg fikk vite at De hadde kontakt med England. Jeg står helt og holdent uten forbindelse med omverdenen. Jeg må ganske enkelt si Dem, at vi ikke kan fortsette hvis Storbritannia ikke straks kommer til unnsetning med alt landet kan unnvære av styrker og materiell. Tyskerne har i en håndvending fått tak i all ammunisjon og utstyret i Oslo, Bergen og Trondheim. Landet mobiliserer nå. Men når karene møter, er det verken nok uniformer for dem å kle seg i eller våpen å sloss med. Hvis jeg ikke kan få hjelp fra Storbritannia i dag eller i morgen, blir vi tvunget til å legge ned våpnene før vi ennå har fått slått et slag for å forvare landet vårt».

(*Sitat er hentet fra Margaret Reids krigsdagbok, «April 1940», s. 50. Reid var sekretær for den britiske legasjonslederen).

Ved femtiden på morgenkvisten 13. april 1940 kalte altså general Ruge til seg Francis Foley, som var leder for den britiske legasjonen i Oslo. Ruge bad her om øyeblikkelig hjelp fra Storbritannia, som inntil krigsutbruddet hadde blitt definert som minst like farlig som Hitler av regjeringen. I motsetning til landets ledelse, inklusive den norske forsvarsledelsen, hadde Foley noe så spektakulært som en solid radio hvor han kunne kommunisere med omverdenen under den dramatiske evakueringen fra den norske hovedstaden. Og akkurat dette ble snart til et poeng da den nye norske forsvarssjefen, som var innsatt 10. april, følte behov for å kommunisere med det eneste håpet i en sådan stund: Storbritannia. Leser man så gjennom linjene i den nyoppnevnte generalens anførsler, bærer det hele i seg mye frustrasjon og oppgitthet. En kan med litt fantasi tenke seg hvordan ledere på alle nivå i forsvaret følte det disse krigsdagene. Det dreide seg om traumer som nok var sterkt preget bare av tanken på de unge soldatene som kom haltende to dager etter invasjonsdagen, og som risikerte å bli kanonføde nesten umiddelbart – av mangel på trening, våpen og utstyr. Midt oppe i dette manglet oppdatert planverk, logistikk og grunnleggende samband mellom avdelingene.

Einar Gerhardsens passerseddel. Den daværende Oslo-ordfører, var usedvanlig sen om å komme seg ut av Oslo, og kjørte i flere timer rundt på Østlandet etter å ha blitt avvist i den ene norske sperringen etter den andre. Meget frustrert kom han så endelig opp til regjeringen på Elverum. Da fikk Johan Nygaardsvold ordnet passerseddel for den kommende landsfader, som på sin side hele tiden - og også etter krigen - hadde utenriksminister Halvdan Koht som sitt forbilde; politisk og ideologisk.

Einar Gerhardsen, som over en periode fant seg i samme bil som utenriksministe Halvdan Koht under evakueringen, hadde aldri noen sans for Carl Joachim Hambro, av åpenbare ideologiske grunner. Både Koht og Gerhardsen var blendet av doktrinær marxisme, hvor de alt for sent forstod at forholdet mellom demokratiske og totalitære styreformer var langt mer fundamentalt enn valget mellom nøytralitet og krigsdeltagelse. I Moskva ble det tydelig proklamert og kommunisert ut til kommunist-nettverkene at krigen ikke hadde noe med arbeiderklassen og «proletariatet» å gjøre, da det var et oppgjør mellom «kapitalistiske» systemer, som imidlertid kunne utnyttes i tidens fylde, sett fra Moskva. Om enn med det forbehold at man for en periode fant å inngå i en forpliktende allianse med Hitler, i en bisarr totalitær forbrødring. Gerhardsen, som bl.a. i følge sin sønn Rune, lenge definerte seg som kommunist, hadde på sin side fortsatt Koht som et ideologisk og politisk forbilde. Et forbilde som slett ikke ble tatt ned av veggen etter krigen. Tvert i mot: Gerhardsen skriver dette i sine memoarer:

«Koht holdt kontakt med de utenlandske diplomatene som fulgte med, han hadde ansvaret for regjeringens informasjonstjeneste, han talte i radio og skrev de fleste, om ikke alle, kunngjøringer som regjeringen sendte ut..Under krigsdagene i Norge gjorde Halvdan Koht en imponerende innsats.»

(Einar Gerharden i «Fellesskap i krig og fred», s. 20)

Einar Gerhardsen tilbragte en tid i konsentrasjonsleir i Tyskland under krigen, men var en av de få politiske ledere som kunne reise hjem til hovedstaden mens krigen enda pågikk. Hva dette skyldes er fortsatt uklart.

Pengeinnsamlingen "Trygg din by"

Det pågikk en landsomfattende innsamlingsaksjon til luftvernmateriell i mars 1940. “Trygg din by – Luftskyts for oss” var slagordet. Da Norge ble angrepet var mangelen nettopp på luftvernmateriell katastrofalt. På Elverum var småkalibrede coltmitraljøser satt opp på luftvernstativ i alt annet enn et vellykket forsøk på å forsvare det strategiske trafikknutepunktet da konge, regjering, storting og forsvarsledelse kom innover – med tyskere i hælene; via Hamar og Kongsvinger. At dette gikk bra kan vel tilskrives høyere makter. De små marginene gikk nemlig hele tiden i favør av landets ledelse, inntil bombene regnet både over Elverum og Nybergsund. Hadde vi sett dette som spillefilm, og ikke visst bedre ville vi bestemt ha hevdet at filen var totalt urealistisk.

Mens ekstratoget, som Hambro hadde fått satt opp, kjørte inn på Lillestrøm stasjon, bombet altså tyskerne Kjeller flyplass sønder og sammen, i stasjonens umiddelbare nærhet. At jernbanestasjonen, og det aktuelle toget som et forholdsvis opplagt mål, ble spart – kan skyldes at tyskerne så egennytten i å ha eksisterende logistikk og åpne jernbanelinjer for senere transport av sine forsyninger og infanteristyrker. Men det kan like gjerne være utslag av rene tilfeldigheter som bidro til at evakueringstoget ikke ble bombet. En eneste bombe sentralt på Lillestrøm stasjon eller direkte mot toget på det aktuelle tidspunkt ville ha eliminert kongehus, store deler av regjeringen og stortinget – i løpet av ett sekund. Ett av de tyske bombeflyene kunne enkelt ha sendt sin dødelige last skrått ned mot jernbanestasjonen fra luftrommet over Kjeller. Tyskerne beviste snart, også i Norge, at ren terrorbombing mot sivile mål utgjorde en sentral del av deres krigføring.

Tyskerne kunne med noe fantasi faktisk ha gjettet at nettopp det innholdsrike toget som så tøffet videre nordover ut fra Lillestrøm stasjon, lett synlig fra rekognoseringsflyene som stadig gikk over, og utenom de oppsatte rutetidene – kunne inneholde interessante passasjerer denne morgenen, 9. april; for alt det de visste og ikke visste, kanskje også landets gullbeholdning. Som jeg tidligere har vært inne på i denne serien, utenriksminister Halvdan Koht hadde til overmål avgitt et intervju til redaktør S.A. Friid og direktør Birger Knudsen i Norsk Telegrambyrå, på togperrongen før avreise til Hamar. Her gav Koht detaljer om den sensitive evakueringen av landets ledelse med tog. Slik kunne altså tyskerne høre NTB-meldingen i radioen, om Hamar som neste destinasjon for den evakuerte regjeringen og stortinget – på NRKs formiddagssendinger. Og det var nettopp denne meldingen som utløste jakten på landets ledelse. Kl. 16.00 var den tyske spesialstyrken klar for avreise i Oslo. Dette, som nok en bekreftelse på en nesten uforklarlig, grenseløs naivitet. Og en naivitet på et nivå og på et tidspunkt som forlengst hadde passert en smertegrense, så snart datoen 9. april 1940 stod på kalenderen. Vi står kritisk sett overfor en ren realitetsbrist.

Men her satt det meste av landets ledelse altså ombord i ett eneste tog, i et evakueringsopplegg så helt på siden av alle prinsipper for slik transport at det på flere punkter overgår fantasien. En kan bare forestille seg hva som hadde skjedd om den bråvåkne og snarrådige Hans Joachim Hambro ikke hadde snodd seg rundt i løpet av natten og selv fått ordnet dette ekstratoget til Hamar, og sannelig få timer senere – enda et tog til Elverum.

Hambro hadde en personlighet som passet perfekt i en slik situasjon: Rask og bestemt når det gjaldt å tenke ut løsninger, sta, temperamentsfull når det gjaldt som mest - og samtidig behersket som leder under selve gjennomføringen. Og det var i sannhet litt av et prosjekt Hambro sto overfor på morgenkvisten og ut over dagen 9. april. Høyremannen kunne nok minne litt om den betydelig yngre Jens Christian Hauge fra Arbeiderpartiet, som senere skulle bli leder av Hjemmefronten på Østlandet. Også Hauge hadde iboende talenter for kriseledelse og improvisasjoner. Også han befant seg på rett plass til rett tid, og var uhyre snartenkt og rask til å aksjonere, og få sammenkalt riktig sammensatte team. Alt dette er uhyre viktige egenskaper på veien fra ide til handling i krisetider. Men Hambro hadde samtidig en betydelig intellektuell kapasitet – og dybdekunnskap – som forlengst hadde gjordt den samme Hambro til statsmann av internasjonalt format. Da krigen brøt ut var Hambro ikke bare stortingspresident, men også leder av FNs forløper, Folkeforbundet. Om han ble både ydmyket og mobbet i sin samtid, var det ingen i Arbeiderpartiregjeringen som betvilte Hambros genuine kapasiteter når det gjaldt å ivareta norske interesser på den internasjonale arena. Han kvitterte med å redde den samme regjeringen på hjemmebane; samt kongen og hans familie, kronprins og storting – helt til Nybergsund i Trysil, via Hamar og Elverum. Hambro er klart en av våre avglemte krigshelter.

Regjeringsmedlemmene fra Arbeiderpartiet hadde en svært strabasiøs ferd bort fra Oslo. Her har de kjørt seg fast på vei opp gjennom Gudbrandsdalen, og både Oscar Torp og daværende Oslo-ordfører Einar Gerhardsen var blant dem som måtte ut i søla og dra.

Det tyske flyangrepet mot Elverum ble utført av Kampgeschwader 4 og 26, fra 1000 meters høyde. (Kilde: Alf R. Jacobsen, Kongens nei, s. 146). Bombene falt snart over Elverum og Terningmoen og ble fulgt av voldsomme branner. En norsk soldat ble drept i dette første angrepet. Senere, i hovedangrepet på Elverum, mistet hele 40 sivile livet. Hadde den norske regjeringen gjort jobben sin i krigens forkant, ville trolig befolkningen på Elverum blitt spart. Men slike ansvarsforhold ble aldri plassert etter krigen.

Dr. Brauer ville ha kapitulasjon

“Han grår da han stod der, og bønnfalt  Carl Joachim Hambro om å overta”, heter det om statsminister Nygaardsvold i Hambros biografi (s. 216, se litteraturliste). Nå hadde toget med det evakuerte Stortinget og regjeringen ankommet Hamar. Et stortingsmøte ble avholdt i Festiviteten, der Hambro orienterte om det som hadde skjedd så langt. I avslutningen av sitt innlegg sa utenriksminister Havdan Koht at Norge nå befant seg  i krigstilstand med Tyskland. Akkurat dette kom ikke som et sjokk på tilhørerne, hvis skjebnefellesskap denne dagen var rammet inn av en tilnærmet kultivert og nesten dødelig naivitet. Regjeringen hadde på dette tidspunktet fått økt realitetssansen noe, og kongen hadde med sitt klare og entydige "Nei!" kategorisk avvist tyskernes ultimatum og gjentatte forsøk på å få signert ut en kapitulasjon. Men det var fortsatt forhandlingsvilje tilstede, og akkurat dette fenomenet hadde Hambro problemer med, nå som tidligere. Da den britiske statsminister Neville Chamberlaine dro ut på sine fredssamtaler med Hitler, var den norske Carl Joachim Hambro blant dem som advarte iherdig mot utfallet.Nå var den tyske utsendingen fra Oslo, dr. Brauer på tur for å forhandle med regjeringen og kongen også på Elverum og Nybergsund. Mens Quisling allerede hadde installert seg i nye kontorer i Oslo som landets nye leder, riktignok med tysk ryggdekning, i den grad at hele skikkelsen virket mot sin hensikt. Det hele skjerpet motstandsviljen betydelig.

På Hamar var Hambro med andre ord ikke bare skeptisk fordi så mye tid gikk til spille i det å diskutere mulige og umulige forhandlingsopplegg. Hambro trodde rett og slett ikke på forhandlingslinjen overfor et Hitler-Tyskland som han hadde advart så sterkt mot i utallige år, uten å bli hørt. Nå hadde Hambro igjen fått satt opp et ekstratog for videre evakuering til Elverum, og mente det fikk være nok diskusjon om forhandlinger med okkupasjonsmakten. Etter en kort hvil på hotellet på Hamar, etter stortingsmøtet, kom Kongen og Kronprinsen opp på Hambros hotell og orienterte om at regjeringen Nygaardsvold ønsket å fratre, og at avskjedssøknad allerede var innlevert Kongen. Hambro fikk nå improvisert et møte hvor ledere fra de borgerlige partiene var tilstede, og hvor Hambro fremholdt at tidspunktet for et regjeringsskift mildt sagt var uheldig.

Regjeringens avgang på dette høydramatiske tidspunktet kunne gi landsforæderen Quisling en skimmer av legitimitet. Oppe i alt kaoset ville ikke folk vite ut eller inn om det nå også skulle dukke opp en ny regjering. Hambro fastslo at det var regjeringens plikt å bli stående inntil videre og bære ansvaret for det som var gjort og det som var forsømt. Kongen gav umiddelbart sin tilslutning til dette, og med det hadde Høyremannen Hambro faktisk reddet det som hadde vist seg som et avlangt tapsprosjekt av en Arbeiderparti-regjering i møte med Hitler og krigens luner. Denne historiske begivenheten på Hamar har blitt undertrykt i Arbeiderpartiets historie. Det at regjeringen under og etter sitt London-opphold konsekvent hevdet at de hadde et enstemmig tillitsvotum fra Stortinget bak seg, var langt fra sannheten. (J.Hambro, s. 218).

Elverumspakten

På fem minutters varsel måtte Stortinget og regjeringen kaste seg på nok et ekstratog som Hambro hadde fått satt opp fra Hamar til Elverum. Nå var det kjent at en tysk spesialstyrke hadde tatt opp jakten på landets ledelse og var underveis. På Elverum kom det til et helt spesielt, improvisert stotingsmøte. Nå var det på det rene at nasjonalforsamlingen måtte oppløses, i et land hærtatt av fiender. Uten å ha hatt tid til å drøfte sitt tekstforslag med regjeringen eller Stortinget, la Hambro fram sitt forslag, som skulle bli til den viktige Elverumspakten.

Stortinget bemyndiger regjeringen til inntil det tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferansen innkaller Stortinget til neste møte, å ivareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortingets og Regjeringens vegne som må anses som påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og fremtid.

Denne erklæringen ble av avgjørende betydning for de konstitusjonelle ordninger som legitimerte regjeringens beslutninger gjennom krigsårene. Det konsoliderte motstandskampen. Da det spesielle stortingsmøtet i gymnastikksalen på Elverum gikk mot slutten sang forsamlingen «Ja, vi elsker». Det historiske stortingsmøtet ble opphevet 23.30 om kvelden 9. april.

Hambro snakket med Nygaardsvold på sistnevntes hotellrom på Elverum. Da gråt statsministeren igjen. Han var rett og slett knust, psykisk og fysisk. To timer senere kom en farlig godt utrustet og trent tysk spesialstyrke settende på hovedveien gjennom Midtskogen, bare for å bli punktert av en improvisert norsk forsvarstyrke. Også dette i seg selv en av krigens virkelige store bragder. En bragd som slett ikke kunne tilskrives et forsvarskonsept som fungerte. Hvordan tyskerne kunne bli slått tilbake, etter en trefning på mer enn en time, uten at en eneste nordmann mistet livet, er en av krigens store gåter. Tyskerne hadde utallige automatvåpen, maskingevær og håndgranater. Akkurat disse granatene viste seg ikke så effektive i snødybder på ca. 80 centimeter. Det smalt godt, men splintene gikk rett i været. Likevel, flere tusen prosjektiler suste rundt ørene på nordmennene over en time. Kun en nordmann, en høyreist gardist – ble alvorlig skadd, men han kom seg senere og har levd et usedvanlig langt og lykkelig liv etterpå.

Tysk retur fra Midtskogen

Under returen fra Midtskogen, etter det uventede tyske nederlaget i sperrestillingen der, tok den tyske jegerstyrken mellom 500 og 1000 norske soldater og offiserer, som ble ydmyket og avvæpnet i rask rekkefølge langs veiene. De var alle på vei ut til sine møteplasser og stillingsområder. Blunderen med den sterkt forsinkede mobiliseringsordren var slik sett umåtelig kostbar på mange måter. Flere tonn med militærmateriell kom bare under denne retretten på tyskernes hender i løpet av få timer, sammen med ca. 50 norske kjøretøy. (Kilde: Alf R. Jacobsen, Kongens nei, s. 87). Den tyske styrken i trefningen på Midtskogen var på ca. 90 mann, og de hadde tre døde og et ukjent antall sårede. Men de var altså ikke mer skamferte enn at de kunne nøytralisere opp til ti ganger så mange norske soldater og offiserer under returen. Dette sier også noe om den betydelige kapasiteten i den godt trente styrken som faktisk ble slått tilbake på Midtskogen, natt til 10. april. Og som med dette reddet kongehus, regjering og storting helt samtidig.

Bomber regnet over Nybergsund

Det er syv mil fra Elverum til Nybergsund i Trysil, og derfra er det ikke langt over til Sverige. Det hører med til krigshistoriens glemte kapitler at Hambros bil skled ut av veien og ned i en grøft på vei til Nybergsund fra Elverum. Og der satt hjernen for det meste under evakueringen plutselig i svarte natten og ante uråd. Den britiske legasjonen, med den fremstående Secret Service-mannen Francis Foley, kom imidlertid kjørende i tre biler bak. Hambro fikk en pen, sovende skotte, Margaret Reid, på fanget, og kunne fortsette til Nybergsund. Frøken Reid var Foleys nærmeste assistent. Nettopp denne garvede, kvinnelige kommunikasjonseksperten skulle komme til å skrive en av de mest kritiske bøkene om aprildagene i Norge i 1940 som er utgitt til nå. Boken heter “April 1940” og kom ut på Gyldendal i 1980. Det var generalmajor Leif C. Rolstad som til syvende og sist fikk utgitt denne viktige dagboken, den burde dog kanskje ha kommet 35 år tidligere.

Kongen og Kronprinsen var nå kommet til Nybergsund. Kronprinsesse Martha og barna var allerede sendt over grensen, til Salen Turisthotell noen mil øst for grensen. Den tyske utsendingen fra Oslo, dr. Brauer, forsøkte i Nybergsund atter en gang å forhandle fram en kapitulasjon, men dro igjen tilbake med uforrettet sak. Like etterpå ble tettstedet Nybergsund bombet sønder og sammen av tyskerne. Det var ikke noen tvil om at det nettopp var kongen og regjeringen som var målet. To bomber ble for sikkerhets skyld sendt rett ned i bygningen der landets ledelse hadde vært samlet få timer tidligere. Etter noen hektiske løpeturer ut av tettbebyggelsen mens bombene deiset ned bak dem, overlevde Konge, Kronprins og alle andre. Men det var nære på, og egentlig snakk om sekunder fra katastrofe.

Etter en tids rådslagning var Hambro og Kongen enige om den videre evakueringen, opp gjennom Østerdalen. Forsvarsledelsens strategi gikk nå på å forsinke tyskerne på de til dels kronglete veiene opp Østerdalen og Gudbrandsdalen, så mye og så lenge at allierte styrker kunne komme til unnsetning. Stortinget var blitt oppløst, og regjeringen slet seg på jørmete veier opp gjennom dalene.

Og kampene som fulgte var egentlig mye mer intense og dramtiske enn det som fremkommer i de fleste historiebøkene som er skrevet. Boken 9. april Nazitysklands invasjon av Norge, av Michael Tamelander og Niklas Zetterling, kom på Spartacus forlag I 2001. Denne boken har en av de beste oversiktene over krigens gang ut over våren 1940. 

Mange liv kunne vært spart

Mange av de 860 falne i det norske forsvaret i krigsårene ville klart ha overlevd om de hadde hatt den trening og det utstyret som trusselbildet og situasjonen i 1939 – 1940 faktisk tilsa.

Det dreide seg kort sagt om en dødelig naivitet, over et fredsbegrep som ikke hadde tatt tilstrekkelig teoretisk høyde for totalitære krefters nådesløse og brutale uttrykk. Noe over 300 sivile omkom, mange på grunn av manglende sivilforsvar og ditto svært mangelfulle evakueringsplaner. Flere sivile fra lokale skytterlag og andre ble med i improviserte forsvarsopplegg for å forsinke tyskerne. Mange ble et lett bytte uten særlig beskyttelse eller noen former for militærtrening. Landet manglet også indre og ytre sikkerhetstjenester. De få etterretningsoffiserene som eksisterte i overvåkningspolitiet og i forsvarsstaben var allerede så frustrerte at de bare av den grunn neppe evnet å mobilisere de ressurser som måtte til for virkelig å kartlegge tyskernes intensjoner og bevegelser. Så til de grader improvisert som alt ble etter hvert. Slik gikk også de verste medløperne for okkupasjonsmakten lenge fri , i den grad at dette isolert sett definitivt ble et betydelig sikkerhetsproblem da motstandsbevegelsen endelig og gradvis begynte å få skikkelige kontaktpunkter i det okkuperte Norge. Også dette opplegg som kom på plass etter betydelige improvisasjoner fra England.

Her: Noen av de 40 som døde under bombeangrepet på Elverum kjøres bort. Mange liv gikk tapt fordi regjeringen hadde fatal mangel på fokus - knyttet til forsvar, sikkerhet og evakuering av sivilbefolkning.

Angrepet på Norge kostet tyskerne 5300 drepte, sårede og savnede. Våre allierte mistet 4900 soldater og offiserer under kamper i Norge. Dette er tapstall vi sjelden finner i våre historiebøker. Av disse var det britene som mistet flest av sine. I dag er dette for det meste avglemte, ansiktsløse mennesker for oss. Avstanden til krig og terror, samt et skoleverk som nå konsekvent fortrenger både krigshistorie og Holocaust har bidratt til dette. Dette skyldes selvsagt også manglende politisk fokus. Gulag-leirene som ble bygd i Øst-Europa og i Russland er knapt nevnt, med sine 20 til 80 millioner døde. Slik har også bødlene og den totalitære erfaringen forvitret helt i møte med nye generasjoner nordmenn. Som, følgelig, igjen blir naive og svermeriske i møte med totalitære ideer og ideologier som alltid har en og annen støttespiller blant oss.

Lederen på Oscarsborg, oberst Eriksen, - han som med en usedvanlig oppegående og pensjonert torpedoskytter, hadde sørget for at Blucher gikk til bunns i Drøbaksundet, ble snart rådvill etter den høydramatiske senkingen. Eriksen fikk som så mange andre avdelingsledere slett ikke kontakt med forsvarsledelsen, og fortet hans ble teppebombet i flere timer, uten mulighet for ytterligere forsvar eller hjelp fra andre norske avdelinger. Etter en tid valgte Eriksen naturlig nok å kapitulere for overmakten. Men det gikk ikke bedre etter krigen enn at nettopp Eriksen ble vurdert stilt for krigsrett(!), så mye mer enn de politikerne som bar på et hovedansvar for den dødelige naiviteten som rådet foran og under krigsutbruddet i Norge. Eriksen døde som en bitter mann. Det var først i 1975 det ble reist en bauta over ham, og da gjennom høyst private initiativ og midler. Men kong Olav stilte tross alt opp under avdukingen. Med det var æren til Eriksen og hans kolleger reddet. Etter krigen kunne Johan Nygaardsvold, Halvdan Koht og alle de andre regjeringsmedlemmene smilende og vinkende vende tilbake til et fritt land. Arbeiderparti har hatt hegemoni i historieskrivingen som fulgte. Det har norsk krigshistorie også preg av.

Hadde de helt grunnleggende forsvarskapasiteter vært på plass i det norske forsvaret i 1940 ville også svært mange allierte liv blitt spart. Engelskmennene måtte av mangel på samordning av planverk improvisere ilandsetting av styrker i aprildagene 1940, og ble følgelig svært sårbare uten noen form for dekning eller sikring fra norsk side. På grunn av manglende samband over til Norge fikk de allierte også et dårlig bilde av hvilke styrker og hvor store styrker de egentlig skulle sloss mot. Slik ble den allierte, operative planleggingen sterkt hemmet.

Noen bærer på et tungt ansvar for at så mange mistet livet i 1940, ut over det som lå hos den tyske okkupasjonsmakten. Den lærdom vi i dag kan sikre oss ut fra dette, er at naivitet i møte med totalitære krefter er og blir farlig, hvor det nå enn måtte komme fra, og hvilken “fred” man nå enn måtte se for seg oppe i dette. Videre har vi lært at dette landet faktisk må forsvares, om nødvendig. Vi må ha motiverte sikkerhetstjenester med nødvendige ressurser, rutiner og ikke minst forsvarsenheter som kan respondere, selv i perioder der uforutsigbarheten ligger som en eneste grå tåke rundt oss.

Opptrapping på Kola

Akkurat nå pågår det en omfattende opprustning på Kola, noen kilometer øst for grensen til Norge. Over 8000 russiske spetsnaz-soldater, pluss offiserer, samt meget mobile, kjøretøy deployeres i nye kaserner i løpet av dette året og neste år. En stor del av styrken er orienert mot det maritime element. Etter at dette ble kjent for norske myndigheter har den militære kapasiteten i nord fra norsk side faktisk blitt redusert ytterligere. Vi kan late som om det ikke ligger en trist, aggressiv historie på 500 år bak den sittende russiske ledelsen, som er løftet på plass gjennom KGBs apparat. Mens vi satt og så på det vi trodde endelig var en russisk vår. Etter en vinter som tok til før Ivan den Grusomme, så trøstesløs brutal at det knapt er til å forstå. Stadig med terroren som det mest eksponerte politiske våpen mot egne borgere.

Vi kan late som om det ikke er raskt økende sikkerhetspolitiske aspekter knyttet til olje- og gassutvikling i nordområder som berører norsk territorialfarvann. Men grenser som i sin tid ble satt av Jens Evensen og Arne Treholt, med en havrettsfortolkning som ikke helt holder vann, selv i møte med våre allierte. Skulle Putin-Russland velge å fremprovosere en konflikt, eksempelvis i Svalbard-bassenget er det ikke noen automatikk i at NATO-paktens Artikkel 5 er hjemlet; altså slik at vi får alliert støtte i det konflikten er et faktum. I praksis kan vi få en situasjon der vi med ett må forhandle fram bilaterale løsninger med Putin-administrasjonen og dens etterfølgere, uten ryggdekning.

Naiviteten lever videre?

Bare det at vi i 2012 fortsatt sliter med slike eventualiteter er nok uttrykk for en lumsk naivitet som synes å ha overlevd siden 1940. Tilsvarende som for 22. juli i fjor, da en eneste galning la vitale deler av hovedstaden, inklusive regjeringskvartalet i svart. Hadde denne terroristen hatt litt mer kunnskap om sprengstoff og tennsatser kunne landet faktisk vært inntatt av en eneste gal mann! Er dette vår nye fiende? Hvor langt har vi så kommet i dag med tanke på grunnleggende forsvar og sikkerhet? Vi ligger kritisk sett under nivået i 1939, mannskapsmessig. Er det så ikke advart tilstrekkelig mot terrorismens vesen? Er vi for naive i møte med islamistisk ideologi? Er det i forlengelsen av dette bildet i prinsippet noen forskjell på en gal nordmann eller tre blinde fanatikere fra Al Qaida med tilsvarende mender sprengstoff? Sleper dette landet fortsatt på en naivitet som gjør at veldig mange nordmenn må miste livet unødig? Nei, vi skal ikke forvente at ti tusen øyer i dette landet blir sikret mot at gale menensker plutselig går berserk med skytevåpen der folk er samlet. Men vi kan kreve at det ikke skal være mulig for en mann å slå ut store deler av hovedstaden, inklusive regjeringskvartalet. Er vi nå i ferd med å gå tom for arenaer å diskutere slike ting på sier dette noe om en sentralisert statsmakt og en politisk utvikling i et mektig, statsbærende parti som burde få langt flere til å våkne. Slik kan vi rett og slett ikke ha det.

Manglende skallsikring av regjeringsbygningen

Hadde grunnleggende skallsikring og oppdatert overvåkningsutstyr vært på plass foran regjeringsbygningen 22. juli i fjor ville Breivik med meget stor sannsynlighet ha vært pågrepet kort tid etter at han parkerte sin store kassebil med dødelige last inntil regjeringsbygningen. En slik bil kan ikke parkeres inntil regjeringsbygning og statsministerkontor i noen av våre naboland. Det er vel bare på Island dette er mulig i Europa. Dessverre har vi en så eiendommelig politisk, enøyd kultur i våre hjemlige redaksjoner at det som her nevnes praktisk talt ikke blir problematisert; trolig som en misforstått, politisk/ideologisk motivert beskyttelse av den sittende regjeringen.

Hvor mange som siden 1980-årene har pekt på den fatalt manglende sikkerheten i regjeringskvartalet er uvisst, men jeg er sikker på at det finnes mer enn ti lesbare bekymringsmeldinger om dette. Flere ble utskrevet da HV02 la om sine rutiner for sentrale Oslo, ved inngangen til 1990-årene. Den dag i dag ligger Oslo’s t-baner åpen for terrorister. Som om intet har skjedd. Det vi ikke har lært av 1940, burde vi definitivt ha lært av 22. juli i fjor. En kan reflektere over om dette landet ikke er i ferd med å bli et eneste stort drivhus for naivitet, hvor det som er av tidens farer defineres bort, endatil kanskje av samme type teoretikere og ideologiske svermere som rådet grunnen gjennom 1930-årene, med en viss sans for Stalins totalitære eksperimenter hjemme og ute.

(Litterturliste under)

Roy Vega

16. april 2012

UTDRAG AV LITTERTURLISTE:

Hefte utgitt til minnehøtideligheten på Midtskogen, Elverum, i anledning Hærjubileet 1978. Elverum bibliotek.

Hefte: Andreas Hauge, Kampen på Midtskogen, 1940, 1995.

Alfarheim, Årbok for Eleverum nr. 5, 1990, viet Eleverum og andre verdenskrig.

Cato Guhnfeld, Fornebu, 9. april 1940. Wings forlag, 1990.

Francois Kersaudy, Kappløpet om Norge, Grøndahl, 1990.

Laurice Rees, Bak lukkede dører, Stalin, Nazistene og Vesten, Schibsted, 2008.

Margaret Reid og Leif C. Rolstad: April 1940 – En krigsdagbok, Gyldendal, 1980.

Robert Pearson, Redd Gullet! Gulltransporten fra Norge i april 1940, Dinamo forlag, 2010.

Bjørn Bjørnsen, Det utrolige døgnet, Gyldendal, 1977.

Magne Skodvin, Norsk historie, 1939 – 1945.

Rolf Hobson og Tom Kristiansen, Norsk forsvarshistorie, bd. 3, Eide forlag, 2001.

Roy R. Jacobsen, Krysseren Blucher, Vega forlag, 2010.

Roy R. Jacobsen, Kongens Nei, Vega forlag, 2011.

Øystein Sørensen, Fra Marx til Quisling, Aventura 1983

Johans Hambro, Carl Joachim Hambro (CJH) - Liv og drøm, Aschehoug, 1984

Oliver H. Langeland, Dømmer ikke, Familieforlaget, 2009. (Tidl. utgitt og beslaglagt i 1948).

Opplysninger om kampene på Midtskogen, gitt fra tidsvitner. Bl.a. tidl. gardist Åsmund Wollum i 2009, til Bjørn Brand og Jo Øvergaard, Eleverum.

 

 

Dette er historien om hvordan Arbeiderpartiet mislykkes med å relansere sin ideologi under en multikultur-doktrine, som ikke bare har vist seg lite samfunnsnyttig i andre vestlige land, men som avslører en ren ideologisk maskerade.

I det følgende skal vi se på ideologiske grunnstrømninger fra en retning innen marxismen der fokuset dreide bort fra mer trivielle økonomiske og historiske analyser, til doktrinær kulturmarxisme: En siktet rett og slett mot kulturelle veimerker og ankerfester for å eliminere dem, med tanke på å introdusere intet mindre enn en ny ideologi. Det vil si, nå er den slett ikke så ny lenger, etter at det hele har blitt utprøvd og veldig slitt der vi har sett teoriene omsatt i marxistisk og sosialistisk praksis. Men der en mangler eksempler, letes gamle variabler opp, og nå dreier det set igjen om kultur og multikultur. La oss se på historikken.

Først, oppskriften er som for vafler som stadig blir svidd og uavlatelig like illeluktende. Men de gav seg ikke, bakerne, det skal de ha. De har holdt seg til den gamle resepten. Og nå havarerer etter alt å dømme Arbeiderpartiet etter et delvis maskert og mislykket forsøk på nyorientering under multikultur-plakaten, rett og slett fordi en ikke evner å oppgradere sin ideologiske plattform slik at det passer inn i en ny tid. En har, av mangel på fantasi og kreativitet under generalsekretær Raymond Johansen, så valgt å hempe inn variabler av den samme slite marxismen, som definitivt ikke har vist særlig overlevelsesevne der det er utprøvd. Og så må pakningen maskeres og gis nye navn..

Nå vil de vil så gjerne virke uangripelige, og er tilsvarende flinke med en definisjonsmakt som trykkes ut gjennom flere kanaler, og gjennom en disiplinert embedsverk. De mener nemlig å ha funnet en politisk formel for relansering av en, mildt sagt, noe forslitt kritisk samfunnsteori – fra tider da Arbeiderpartiets ideologiske føringer var mer uttalt, og forsåvidt oppriktige nok. Siden makten er såvidt sentrert og sterk nå, har man på tenkeloftet åpenbart kommet til at det nå er mye å hente bare på å kjøre den politiske resepten ut gjennom embedsverk, byråkrati og stadig mer omfangsrike medie-nettverk.Og media er en liten historie for seg, i sakens anledning. Nå har vi NRK med sine 3 500 ansatte som det klart sterkeste opinionspåvirkende organ. Men ut over dette finnes andre betenkelige utviklingstrekk.

Politisk makt og ensretting ble slett ikke ble mindre etter at A-pressen like gjerne kjøpte Edda Media og ble toneangivende i de fleste regionsaviser av betydning i de tettest befolkede områdene av landet langt utenfor hovedstaden. Det er så man bare kan vente på at russiske oligarker fra Putins korridorer kommer inn fra sidelinjen i ‘joint ventures’ og gjør sine oppkjøp. Slik ærverdige Evening Standard og Sunday Times skiftet eiere i London for et par år siden. Bare for å ha nevnt det konret: Mediasituasjonen i Norge er eiendommelig, man skriver det samme om alle politiske tema, så ladet de enn kan være. Også dette hører selvsagt klart med i et ideologisk bilde der vi setter kritisk søkelys på maktstrukturer som omgir Arbeiderpartiet inn i et nytt årtusen.

Kirkens organisasjoner er også egnede politiske arenaer, dersom en spiller på det sterke toleranse- og dialog-begrepet som allerede ligger godt inne i teologiens verden. Slik kan en bukte seg fremover i landskap som ellers ville vært vanskelig tilgjengelig fordi fylkesting og kommuneadministrasjoner ville ha hatt et or dmed i laget. Og multikultultur-doktrinen er alt annet en populær utover i landet. En må følgelig bare kjøre det hele inn som en pakke som en selvgenrerende utslag av et universelt menneskerettighetsprinsipp. Der religioner som islam automatisk gjøres likeverdig med kristendommen, selv på dypet i norsk kulturhistorie - som på Stiklestad. For sikkerhets skyld omstøtes hele stedet til et internasjonalt multikulturelt senter, uten at fylkestinget i Nord-Trøndelag behøver i løfte på e penn. Det bare er slik, og stakkars den som måtte ha kritiske spørsmål; han eller hun er automatisk noe i nærheten av en rasist, må mite, Man stiller ikke for nærgående spørsmål om Arbeiderpartiets ideologi ustraffet, slik makten nå er plassert i dette landet - med usunn forlengelse langt ut i regionale avisredaksjoner.

Arven fra Lenin og Stalin

Da Lenin og Stalin liksom kom bak i historien, om ikke for annet så av hensyn til velgerne, levde likevel en god del av prinsippene, idealene og oppskriften - kort sagt ideologien - videre. Planøkonomien var slitesterk i dette bildet, som en stivnet koloss i norsk industrilandskap, gjennom flere tiår, tvers gjennom Einar Gerhardsens epoke med skygger inn i vår tid. Tempoet og formen i den politiske prosessen ble snart mer avdempet, om ikke annet så for å få de store masser med seg. Utad vil en så gjerne virke oppgående og forretningsmessige, om ideologien så fragmenteres av ren elde under føttende.

Arbeiderpaerrtiet har hele tiden balet med planøkonomien og kollektivet dypt forankret i rammeverket for idealstaten man ser for seg, hele tiden med troen på den store, gode stat og det ene store statsbærende parti som skulle forsyne arbeiderne med postulater om enhet og om nødvendigheten av lojalitet til partiet, til denne ene bevegelsen mot det ene målet drappert under faner med blodets farge. Dette er ikke noe avvik fra andre sosialitiske eksperimenter, vi kjenner fra andre land.

Sterk stat, ensrettig og byråkrati som politisk redskap

Bevegelse, fremover, der staten stadig fikk mer makt, der byråkratiet og den doktrinære ensretting av holdninger og folk stadig ble det som vokste seg stort, der nasjonalstaten hadde underordnet betydning i det internasjonale, sosialistiske bildet. Proletarer i alle land som skulle forenes i det overklassen endelig var nedkjempet, i en kontekst der elver av blod ikke lå som et spesielt moralsk forkastelig resultat; langt mindre konsentrasjonsleire på rekke og rad der sosialismen var mer rendyrket i møte med annerledes tenkende. Det dreier seg om en sterkt doktrinær ideologi, der den er og var i virkelig prosess. Og i sine tydeligste og mest rendyrkede former stod man igjen med diktaturets proletariat, og ikke omvendt – slik teoriene til Marx, Engels, Lenin og Stalin så elegant skapte sitt politiske bedrag, sitt utopia, der mer enn 100 millioner mennesker mistet livet under de røde fanene. De har «Internasjonalen» som nasjonalsang. Deres tro er grenseløs. Revolusjonen er ikke bare en priviligert måte å forandre tingene på, en snarvei til fremtiden. Revolusjonen er nemlig både en samfunnstilstand og en sinnstilstand helt samtidig, fastslår den franske filosofen og historikeren Francois Furet i boken Den tapte illusjon. Diktaturet som så utøves av det nydefinerte folket står følgelig uavlatelige over lovene fordi de (folket) er opprinnelsen til lovene, hevder Furet. Det kulturelle limstoffet i dette bildet må følgelig bort sammen med de eksisterende lovene. For her tjener de juridiske abstraksjonene kun de mektige og det eksisterende, og nettopp derfor får revolusjonen så enormet mange fiender, at man aldri blir ferdig med å slå ned på dem. Fiendene ligger begravd i millioner utenfor hundrevis av Gulag-leire i Russland og Øst-Europa, hver med mange tusen fanger. Kan noen huske å ha sett noen kreve de ansvarlige stilt for internasjonale folkerettsdomstoler? Nei, denne siden er uavlatelig beskyttet av den politiske korrekthets ånd.

Vi finner andre ofre uten hode og navn i massegraver fra Stasi-regimet i Øst-Tyskland. I en nasjonalsosialistisk (nazistisk) variant av den totalitære familien finner vi tilsvarende konsepter fra Hitler og Mussolini, her med en mer eksplisitt uttalt rasisme og med Holocaust som ett av de mest groteske uttrykk vår verden kjenner når det gjelder totalitær og rasistisk tenkning, så langt. Jeg skriver "så langt", fordi menneskehetens bedrøvelige historien dessverre ikke slutt. Svermerier for ettparti-staten, terror som legitimt våpem, minimal toleranse for andres politiske ideer, politiske forfølgelse, jødehat, konsentrasjonsleire, propaganda, kontroll med media, paroler, marsjer, faner og kampsanger hører med. I de senere år har vi fått et nytt tilskudd gjennom islamismen, der den endelige tilstanden ligger i en parallell, totalitær struktur, under diktaturets kalifat eller kalifatets diktatur; faktorenes orden er egentlig rivende likegyldig for dem som måtte fanges av tilstanden.

Oppbrukt ideologi relansert i multikultur-maskerade

Men etter hvert begynte noen marxistiske teoretikere å ane at konseptet med alle disse arbeiderne og underklassen rett og slett sviktet, i det arbeiderklassen gradvis forvitret under en stadig bedre velferd i de samme forhatte demokratier som angivelig skal ikke skal ha avlet annet enn fattigdom og elendighet, under den forhatte, men ikke klart definerte «kapitalismen». Skulle man begi seg nærmere inn på definisjoner var det stadig med fare for at en avdekket et noe skjørt forhold til det manifeste demokratiet som jo lå dypt inne i kapitalisme-begrepet.

Kapitalisme handler nemlig om mye mer en kapital, det handler mye om mennesker og enkeltmenneskets rett til frihet. Underveis har man på den alternative og noe anmasende sosialistiske siden røket tom for eksempler på synlige og holdbare sosialistisk alternativ som kunne matche kapitalismen – og følgelig demokratiet – som system betraktet, selv om heller ikke dette systemet er feilfritt under den parlamentarismen vi kjenner i dag, er det rett og slett det beste vi har. Vi kjenner ikke andre samfunnssystemer som fungerer bedre der ute. Og så aldeles inne ved roten ligger en jødisk-kristen kulturarv, som med sine lover og normer gav solid ryggmarg til de vestlige demokratier vi kjenner i dag. Å relativisere dette, eller det å forandre Grunnlovens ånd – i den hensikt å berede grunnen for alternative ideologiske føringer er et høyst betenkelig eksperiment. Betenkelig også under sitt fravær av konsekvensanalyser og åpne diskusjoner. Vi er i ferd med å få et diffust kosensus-regime som langt på vei er i ferd med å nøytralisere politisk opposisjon i flere viktige saker. Dette begynner å bli en ny trend som bidrar til å øke det demokratiske underskuddet, som et forsterker utenpå den voksende stats- og definisjonsmakten. Vi fikk abortloven, kristendomsfaget ble hempet ut av norsk skole mens de fleste politiske partier, utenom SV og Arbeiderpartiet, sov i timen. Nå blir Kvitekrist som kom inn i Norge gjennom Kirkemøtet på Moster i 1024, og som den eneste sierherre etter martyren Olav Haraldssons død på Stiklestad, skjøvet ut til siden i Grunnloven, røyklagt og likestilt med alle andre religioner under den forgjettede «humanismen» der vi presenteres for et alt, og helt samtidig – et ingenting. Men det er dette ingenting som har industrialisert aborter i den grad at vi tar livet av like mange som antall innbyggere i en norsk storkommune pr. år. Det er den samme humanismen som ikke var mer nøytral enn at kristendommen ble hempet ut av norsk skole, praktisk talt uten prinsippdiskusjoner for få år siden. Og nå angriper humanismen Grunnloven, som med henvisning til universelle og nøytrale menneskerettighetsprinsipper skal likestille kristendommen med islam og Hedningesamfunnet, som nå er registrert som trossamfunn, for ordens skyld. De tror ikke på noe, og er aktive på dette feltet.

Og kristne kommer stadig sammen på sine møter over det ganske land, utleder sine Bibelvers, spiser sine vafler, smiler fromt til hverandre og avsynger sine trofaste sanger foran imponerende Powerpoint-presentasjoner opp etter veggene, ser på klokka og går hjem. Og de kaller seg fortsatt kristne. Jesus-skikkelsen er symbolisert med kors på veggen.

Det hele kan imidlertid være i ferd med å utarte til rent rollespill, til kalde seremonier på autopilot, kanskje en slags maskerade det og, med en så søt og uforpliktende Jesus at det er til å sovne av. Man lever som i en osteklokke, ubesudlet og så overmåtelig from at alt rundt en virker helt uforpliktende. Om det så skulle gå i retning av ren kristenforfølgelse rett utenfor døren til menighetshuset. Og om du og jeg tilhører de privilegrte som ikke ble aborterte i en tidlig fase, er det håp under statens merke og spare noen kroner på en sen-abort med aktiv dødshjelp når vi har passert 70 år? Fortsatt ute at noen bryr seg der ute.

Som om intet har skjedd, og intet skjer, om vi tværes helt inn i Grunnloven sitter vi der med vaflene våre, og våre Bibelvers? Vi har lydigetsrekker i dette landet som i sum blir til et kjempestort drivhus for naivitet, og der Gud vel knapt er tatt med på råd? Stiklestad gjøres som kjent til internasjonal, multikulturelt senter uten at man hever øyenbrynene i Arbeiderpartiets rike.

Staten er aldri nøytral

Slik konsolideres makten for den utøvende og offensive humanisme, under det statsbærende partiet. Bare det å tro at staten er nøytral ideologisk og politisk er i seg selv veldig naivt. Men den utbredte troen på dette viderefører en naiv tradisjon. Og nå, i Stortinget 21. mai i år, får mange betale prisen for egen naivitet og passivitet. Hele dette lingvistiske og retoriske oppløpet er nemlig slik satt sammen at det skaper tvil og tvetydighet, nok til at snillismen og usikkerheten kalkuleres inn som tilstrekkelig røykteppe og åpner for mer bevisste og målrettede ideologer bak kulissene, som nå skaffer seg akkurat den plattformen de trenger for å kunne implementere juridisk definisjosmakt i myriader av lover, forordninger og direktiver som kommer på løpende bånd etter grunnlovsendringene.

Siden hele Grunnlovssaken 21. mai ikke er i nærheten av å være gjennomdrøftet i kristne organisasjoner eller i partiorganisasjoner ut over i landet, og siden mangelen på synlige konsekvensanalyser er like iøynefallende som dosene av naivitet og likegyldighet der ute – så sitter man der vel igjen i sitt enfold og tror at alt blir som før under det forgjettede begrep «folkekirke» i et samfunn der denne kirken skal underholdes på lik linje med med alle trossamfunn. At Grunnlovens ånd sier noe helt annet, se det synes helt likegyldig i den spede diskusjonen som har kommet nå i sluttfasen. For å forstå konsekvensene av det som egentlig skjer må vi tilbake til det ytre rammeverket, i den marxistiske nyorienteringen som på maktens tinder egentlig har skapt presset mot Grunnloven, omtrent slik man skreller en løk, forsiktig, lag for lag. For ikke å vekke en sovende opposisjon.

Ideologisk dacapo under nyord

Uttrykket «kapitalisme» har blitt brukt tidlig i den politiske prosessen, helt synonymt med demokrati og den private eiendomsretten. Og allerede her, i en innlendede runde - begynner vi å ane det konseptuelle bedraget: Skal noe som den private eindomsretten og individene i og rundt kjernefamilien (den minste cellen i demokratiet) som befinner seg midt inne i dette, først ligge der som politiske motstandere, bygges det inn permanente motsetninger for betydelig disharmoni over tid. Motsatt vil det være vanskelig å identifisere forsvarere og forvaltere i et kapitalistisk system som hater eller virkelig motarbeider den mer eller mindre fattige underklassen. 

Det siste er det mest uttalte fenomen som skal bekjempes, sammen med kristendommen der den har sine ankerfester. Dette handler nemlig om ideologi, hele veien til Stiklestad, og enda litt til.

Fra tiden da arbeidere var arbeidere på kontinuerlig bevegelse til den internasjonale sosialismens endestasjon. Med en tilstand, med sin utopi, som vi nesten aldri hører nærmere beskrevet. Eksemplets makt kompenseres med retorisk definisjonsmakt og nye doktriner. Den mest sentrale nå er multikultur-doktrinen, som i Norge synes å handle mye mer om å rehabilitere falmete ideologier bak Arbeiderpartiet og SV enn det handler om ekte solidaritet med allverdens kulturer og religioner der ute. Men la oss se på det ideologiske forsplillet i forsøk på å sanse rekkevidden av det oppløpet som nå pågår rundt oss.

Arbeidere i rekkene

De mente det de sa, det var virkelig mange arbeidere i rekkene, den gang. Men, som jeg har vært inne på, deres bevegelse, delmål og mål uavlatelig lå i en nesegrus forherligelse av staten og sentralisert statsmakt, side opp og side ned. Men omsatt i rendyrket anvendt politikk oppstod et kompleks, i det man i tidens fylde gikk tom for eksempler på at dette virkelig fungerte til menneskets beste. Det ene landet etter det andre lukket seg, bak fengende slagord om brorskap, forbrødring over landegrensene, grenseløs internasjonal sosialisme og fortsatt klassekamp. Marx, Engels, Lenin, Stalin, Mao, Pol Pot, Castro, Enver Hoxcha, Arafat – ikonene avløste hverandre. For mange var det hele en religiøs resept, og en kan bare tenke seg de sosialpsykologiske traumene man har gått gjennom på venstresiden i norsk politikk? Da Yasser Arafat seilte opp som erstatter etter Pol Pot entret marxismen med ett Midtøsten, hvor den snart flatet håpløst ut mellom uforståelige umma-, nomade- og klansamfunn på den ene siden, og doktrinære islamske postulater om hellig krig på den andre siden. Midt oppe i dette et Jerusalem som ble stående som et giantisk fyrtårn over hjmelig, ideologisk utilstrekkelighet, naivitet og dertil manglende ankerfeste; tvers gjennom Oslo-prosessen. Uten stille ryggdekning fra sterke menn bak Kremls murer, som Evgeni Primakov, tviler jeg sterkt på om man overhodet hadde kommet så langt som til Ramallah med sine ambisjoner. Men altså, selv en ærlig marxist vil innrømme at denne ideologien rett og slett kommer til kort i møte med Midtøsten. Følgelig er man praktisk talt uten troverdige arbeids- og analyseredskaper som kan gi konturer av hvor man vil hen med freden sin. Så kommer en periode hvor rå definisjonsmakt og enorme doser prestisje overtar løpet. Kritikere ble feid til siden, og de ble aldri invitert til studioene. Men til slutt satt man likevel igjen i mørket, langt utenfor blitzlampenes rekkevidde, med en aldrende og døende Arafat og hans skrøner. Og et skrytealbum med et bilde fra plenen foran Det Hvite Hus, og en president Clinton som vel blir mest husket for utaggerende atferd med sin elskerinne. Tro meg: Snåsamannen kunne nok vært en langt bedre partner for den eiendommelige freden man siktet mot.   

Berlinmurens fall i 1989 ble et ideologisk vendepunkt. Sosialismen måtte gis en nyorientering og en tenkepause. Fra sentralkomiteen i Moskva kom det hint om å bygge "Grønn revolusjon" på fallrepet i 1988-1989, men NGO-kampanjene som senere frontet dette mistet gradvis grepet på miljøbevegelsen. Så kom nyorinteringen og relanseringen av kulturmarxismen inn bak det nye multikultur-doktrinen. Men nå har statsledere i Storbritannia, Nederland, Tyskland, Frankrike og Italia forlatt multikultur-doktrinen, som i utgangspunktet representerte en hissig relansering av forslitt Arbeiderparti-ideologi i Norge. La oss se videre på bakgrunnen og konteksten.

Men så ble Berlinmuren med ett banket ned i 1989, Sovjet-Russland gikk i delvis oppløsning i 1991, og om vi ikke kjente tilstrekkelig til de sosialistiske tragediene fra før, veltet de utover fra arkivene til alle som ville se og høre, og fortalte skrekkehistorier som overgikk fantasien, om statlige kontrollorganer som hadde kostet flere titalls millioner livet i konsentrasjonsleire. Men nå hører vi knapt mer om dette her i landet. 

Ikke det, vi visste om konsentrasjonsleirene, om Gulag-systemet, men det var likevel så overveldende å få alt brettet ut for en stakket stund. Revolusjonen i Moskva var liksom for uvirkelig til å være sann, etter 500 år med despoter som avløste hverandre. Og sann det var den heller ikke: Det gikk fem, seks år fra 1991 til dinosaurenes barn krøp tilbake bak Kremls murer, bakveien, mens vi så på Jeltsin som vaklet rundt. Men så glemte vi sannelig hele greia. Og de som hadde brukt så mye av sin tid på å overbevise oss om sosialismens fortreffelighet kunne etter en tids pause igjen sette seg i bevegelse. Og nå er det interessant å se med kritisk blikk inn i dette politiske teatret.Vi er også forskånet fra å vite noe som helst om dagens forbindelse mellom den politiske eliten og Moskva. Takket være bemerkelsesverdig lojale medier her hjemme. Selv Putin må tåle kritikk fra en del dirstige russiske journalister. Men den journalistiske ensrettigen i Norge gir ingen brodd mot makthaverne. 

De sang "Internasjonalen" alle sammen

Partiledere kom, stod og gikk for det de skrev på sine bannere, og det dreide seg uavlatelig om forkjærlighet for arbeideren og prolatariatet, og mest bare det – i en kontinuerlig bevegelse på veien til det sosialistiske samfunn. Et samfunn som kanskje ikke var så godt beskrevet for primær-målgruppen, arbeiderne. I en tilstand der den store, sterke staten utelukkende var av det gode, underlagt arbeiderbevegelsen og det store «Vi». Tonesatt med «Internasjonalen», som også jallet i militærhøytalerne i Moskva, under militærparader og taktfaste partimarsjer Også i Øst-Berlin, under Stasi-logoen, var nevnte sang en ideologisk ladet nasjonalsang, der grensene var utslettet i det store politiske konsept med arbeidere som marsjerte og marsjerte med sine faner, og et partielite som stod på tribunene og vinket, på en stor åpen plass i sentrum av landets hovedstad. Der parti og fagbevegelse forlengst hadde smeltet sammen med den toneangivende delen av mediene. I fri presse strider mot den sosialitiske tradisjon, må vite.

De menneskene som så ble godkjent som lojal aktør i arbeider- og underklassen i den økonomiske og historiske, marxistiske analysen hadde en mulighet for et slags liv, oftest på store, støvete fabrikker og i kollektiv ute på landet. Dette mennesket, arbeideren, var umåtelig god på bunnen så lenge det samme mennesker ikke stilte kritiske spørsmål. Det hadde stadig å underordne seg en gudløs tilværelse; i store sentraliserte og urbaniserte samfunn, og så nært det kollektive system som overhodet mulig. I en planøkonomisk modell går nemlig alt så mye bedre om menneskene klumpes sammen, går og kjører til arbeidet som slitne arbeidere, og vender sliten hjem uten å stille systemkritiske spørsmål. Til brød og sirkus. Under den anvendte sosialisme har det alltid vært lite rom for politisk opposisjon, der den åpne dialogen – i den grad den fant sted – var forhåndsdefinert i en ideologisk ramme som man ikke kunne eller burde forlate som kritiker. Men ordet “dialog” og “fred” har alltid vært flittig brukt i den sosialistiske leiren. Det store spillet består i å forhåndsdefinere begrepenes innhold, og så avskjære alle dem som stiller spørsmål om reelt innhold og mening. De kritiske røstene ekskluderes helt konsekvent i alle land der sosialismen har kommet i mål med sitt idealsamfunn. Statens makt vokser og vokser, stadig mer sentraliseres under denne formelen om den gudløse Staten som det store og gode for menneskene.

Forstå meg rett, en la slett ikke skjul på marxismens idealer, der proletariatet og underklassen skulle marsjere seg mer eller mindre taktfast gjennom en blodrød revolusjon der voldsaspektet aldri var helt utelukket i politisk maktperspektiv. Graden av voldsutøvelse er i marxistisk fortolkning tilpasset og legitimert de til enhver tids rådende kontekster. Faktisk så slavisk at samfunnsmodellene for det optimale gode samfunn, som altså skulle komme etter revolusjonen, egentlig aldri fikk et klart skille i forhold til politisk vold, terror og undertrykking. Fulgt av massiv propaganda som legimierte statsmakten innfall og utfall. Og så falt sannelig Berlinmuren og man stod igjen uten et eneste eksempel på en ideologi som fungerte i praksis; det ble som en vaffeloppskrift der vaflene alltid ble svidde. Egentlig et mareritt i formidlingsperspektiv overfor nye generasjoner. Hva gjør man så? Jo, det kommer en periode hvor en bare fortsetter å svi vafler, og bygge opp logistikk og forsyningslinjer slik at folk bare har å spise. Det dreier seg kort sagt om makt og avmakt inn i en moderne tid. Det kommer så verbale kanonader av forklaringsbilder på hva som er det gode liv, riktignok tåkelagt av flimmerbilder av ideoler og tirader av meningsløshet som alternerer så raskt at de knapt huskes uken i gjennom. Bare i nyhetsbildet er det klare linjer, der Israel gjenstår som den eneste staten i verden som er vond og som truer verdensfreden. Stadig slik statskringkastingen NRK, som landets sterkeste opinionspåvirkende organ ser verden, etter å ha passert grensen for ren anti-semittisme. Over 3500 statsansatte kringkastingsarbeidere og tvungen kringkastingslinsens har med andre ord ikke gitt mer pluralisme. Snarere tverti i mot. Også dette alt annet enn balansert journalist under statens merke. Også dette er selvsagt en funksjon av ideologisk hegemoni over tid.

Men siden folk kan tillater seg å protestere disiplineres alle bakere av nevnte svidde vafler til å fortelle at det aller meste er helt greit og smaker bra. Om ikke i din og min levetid, så i en eller annen generasjon. Mens vi stadig fryser og venter på det varme, sosialistiske samfunn renner mange elver ut i havet, og om vi en gang skulle rote oss inn i EU kan du være sikker på at det skjer – etter at alle de andre landene har kommet seg ut på den andre siden. Så blir vi det eneste landet i EU, garantert etter et diskret forlik i Stortinget denne gang. 

Mange flotte taler ble holdt om “arbeiderbevegelsen». Som jeg har vært inne på, det står ikke til å nekte at Europa etter den industrielle revolusjon i andre halvdel av 1800-tallet hadde preg av arbeidere som var stuvet sammen i fabrikker til støvete, lange arbeidsdager og samtidig med begrensede rettigheter. At noen oppe i dette steinharde slitet ønsket å snu helt rundt på det hele er i et startpunkt noe som faktisk er menneskelig. Da Karl Marx og Friedrish Engels så kom med en resept på revolusjon, kompakt formet i det «Kommunistiske manifest», lå det med ett en oppskrift på snarvei til forandring, til væpnet kupp, der en mer eller mindre forhatt politisk elite kunne fjernes. Proletariatets diktatur var målet, i en predikert prosess gjennom enhetsfronter og grenseløs arbeiderbevegelse, der nasjonalstatene skulle oppheves gjennom internasjonal sosialisme, taktfaste marsjer, røde faner og prangende slagord.

Multikulturen kobles etter Georg Lukács

Ungareren Georg Lukács og italieneren Antonio Gramschi står fortsatt som ledende marxistiske tenkere. De registrerte tidlig at den russiske revolusjonen ikke helt lykkes i å selge ut sin ideologi vestover. Første verdenskrig brøt ut der fraværet av arbeiderklassen var synlig, til fordel for nasjoner som gikk i krig samlet for å forsvare sine interesser. Denne krigen og krisen som fulgte ble aldri den foreskrevne og predikerte enhet som forberedte revolt mot det forhatte borgerlige samfunn. Alt dette er veldig umusikalsk i forhold til tradisjonell marxistisk teori, og det brøt sterkt mot grunnleggende klassebevissthet. Folket der ute var rett og slett ikke opplyst på en nivå som kunne utløse eller videreføre noen revolusjon, konstaterte Georg Lukács. Her kommer en signifikant teoretiker innpå som ser faren for at den sterkt teoretiske marxitisk teorien, med basis i utbytting og det materialistiske historiesyn, rett og slett bryter sammen.

Lukács forkynte et annet fokus, bort fra den stive økonomiske og historiske analysen, og inn på kulturbevisstheten og den tilhørende kulturelle identiteten ute hos folk. Denne måtte rett og slett brytes ned før marxismen kunne få reelt fotfeste. I og for seg slett ikke så ulikt noe av tankesettet til Edvard Bull d.y., som var en av sjefsideologene i Arbeiderpartiet i mellomkrigstiden. Bull kjempet blant annet for å skvise kristendommen vekk fra norsk middelalderhistorie, da den jo forstyrret den nye ideologiske identiteten under Arbeiderpartiets merke.

I den signifikante eurokommunistiske støpeformen til SV i Norge, gjennom dets partibyggende organer – henholdsvis Sosialitisk Folkeparti (SF) og tidsskriftet/stiftelsen “Orientering” – finner vi islett av denne kulturbevisstheten. Men den smule dynamikk som lå i dette ble nok kneblet i samarbeidet med Moskva og Øst-Berlin, som skriker mot oss fra arkivene, knyttet til ideologiske kannestøpere som Berge Furre og Knut Løfsnes i det som senere kom til å bli kjent som partiet SV. Et parti som vil ha store problemer med å skrive ut sannheten om sin egen historie uten samtidig å utslette sin egen integritet, etter det omfattende samarbeidet som har vært gjennom innarbeidede kontaktledd østover. Men det er en annen historie, som vi likevel må minne om, all den tid vi her ser på ideologiske perspektiver hos dagens maktelite, med SVs museumsbestyrere i en skranglete sidevogn.

Kultur-marxismen representerer fornyelsen

Hva gjør Arbeiderpartiet for å fornye seg ideologisk? Jo, man griper til kultur-marxismen, og forlater den noe forslitte økonomiske kritikken. Utad gjør man seg mer forretningsmessig og ideologisk nøytral mens kulturen blir til multikultur, i et doktrinært oppløp, der kirken og kirkens organer er i målområdet. Nå holdes det flerkulturelle prinsipp opp etter retoriske ordspill så bearbeidet at de rådende liberalkonservative i Høyre vippes av pinnen. De ser det nemlig uproblematisk at hver mann har sin husgud, og dessuten må vi ha arbeidsinnvandring for å få økonomisk vekst. Der slutter ressonementet. Og så fortsetter Arbeiderpartiet kjøret.

Samtidig ble et nytt forsøk på marxistisk kritikk av vestlig kultur gjort I Tyskland kom nok en nyorientering på det ideologiske feltet, der Felix Weil ville danne et skole for kritisk samfunnsanalyse, i kjølvannet av første verdenskrig. En ikke så unaturlig strømning i og for seg. "Institut fũr Sozialforschung" så dagens lys. Dette er i dag bedre kjent som Frankfurtskolen, da det spesielle instituttet ble knyttet til universitetet i Frankfurt. Instituttet åpnet formelt i 1924. Frankfurtskolen la seg på Lukács sin linje, og engasjerte seg sterkt i det å omformulere marxistisk teori for å fokusere det kulturelle i stedet for økonomiske og historiske analyser. Institutt for sosialforskning fikk sin første leder under Carl Grünberg, som først la stor vekt på å utmeisle en felles plattform, og et felles begrepsapparat for å angripe utfordringer og opponenter på det politiske feltet. I en første fase ble det også drevet en god del økonomiske studier.

Men det mest signifikante skiftet fra økonomisk analyse til kulturmarxisme kom først under Max Horkheimer på Franfurterskolen i 1930. Oppe i dette er det mulig å spore sosialdarwinismen der den sterke hvite mann skal hjelpe andre kulturer, og mennesket generelt fra sosialpsykologisk undertrykkelse og disharmoni i et kapitalistisk samfunn. Postulatet "Arbeidere i alle land, foren dere!" illustrerer tankesettet.

Det som nå kom forutsatte at en slik disharmoni faktisk var tilstede. I motsatt fall kunne man jo bli fristet både til å skape og definere den selv, om ikke annet så for å gi sosialismen et mer spiselig forklaringsbilde for nye generasjoner der underklassen og arbeideren delvis hadde forvitret i vår den av verden. Nå ble Karl Marx mutert med Sigmund Freud på Franfurterskolen, og ut fra dette ideologiske tankespinnet bød det selvsagt ikke på problemer å vise til at mennesket levde under en psykologisk undertrykkelse. Her kan vi kanskje også se kimen til den mer doktrinære feminismen som kom i 1970-årene, med ideologisk brodd mot kjernefamilien, som faktisk er den minste og mest stabiliserende cellen i et vestlig demokrati.

Kultur ble med ett til multikultur. Dette ble en redningsplanke for Arbeiderpartiet i Norge, som på linje med Arbeiderpartiet virkelig har begynt å streve med sin tunge ideologiske ballast. Gro Harlem Brundtland kom inn som en buffer, i en overgangsfase, før ideologisk bevisste AUF'ere entret arenaen ut på 1990-tallet. Alibiet lå i fleksibilitet i EU-spørsmålet, om de var aldri så solide NATO-motstandere i utgangspunktet.

Multikultur som skyts mot kirkens organer

Under multikultur-begrepet kunne man lade tungt ideologisk skyts mot kikens rolle i det norske samfunnet, og samtidig røske opp kulturhistoriske enemerker der kristne fotavtrykk var for tydelige, stadig i ideologisk perspektiv og i nymarxistisk orientering. På linje med Evard Bull d.y. ser Arbeiderpartiet fortsatt kirken som en bremsekloss ideologisk. Gjennom en nyorientering der universelle menneskerettigheter brukes i kombinasjon med globalisme, feier man en mulig opposisjon fra konservativ side av banen i en tidlig fase. Mest fordi den politiske opposisjonen i Norge strever med eget ideologisk fotfeste og – som en direkte funksjon av dette – med angrepspunkter der det kulturelle limstoffet er i ferd med gå i oppløsning i vårt oppjagede moderne samfunn. Der historieløsheten, kunnskapsløshet og likegyldighet blir til nok en problem, isolert sett. Noe som selvsagt har med skoleverket å gjøre.

Nymarxismen under multikultur-vignetten bærer i seg en religiøsitet. Åpen kritikk utløser gjerne både en arroganse som stadig blir mer tydelig hos den politiske eliten, og sett av primitive forsvarsmekanismer, stadig i forhold til en oppjustert ideologi man mener å vite er en snarvei til fremtiden, enten vi peker på den skandinaviske fremtid eller fremtiden i regioner som Midtøsten. Man har rett og slett en resept på operasjonalisering av samfunnsledelse! Intet mindre. Denne type elitistiske osteklokke-tenkning bidro til at John F. Kennedy havarete i Grisebukta på Kuba i 1961, i forsøket på å sende Fidel Castro av tronen. Kennedy hadde på dette tidspunktet ingen rundt seg til daglig som stilte kritiske spørsmål. Slik kunne daværende KGB-leder Shelepin, under et hemmelig møte i sentralkomiteen i Moskva, fortelle en lydhør forsamling at man skulle gi Kennedy «- en blodig nese». Det vi kan trekke ut av dette er at det å bli for selvsikker er direkte farlig i en uforutsigbar verden. Norge har leflet med ondsinnede islamitiske regimer i Midtøsten i den grad at det hele kan slå tilbake på oss selv mer uhyggelig enn noen aner, oppe i dette. Den multikulturelle naiviteten råder grunnen i møte med doktrinære sider av islam, der militant islamisme og en tilhørende ideologi er alt annet enn enkel å møte med vårt demokrati, altså slik vi kjenner det i dag.

Ideologien er både enn samfunnstilstand og en sinnstilstand

Marx og Lenin er menn av ånden som kalles “revolusjon”. Denne revolusjonen er både en samfunnstilstand og sinnstilstand på en gang, hevder den franske filosof og historiker, Francois Furet, i sin bok Den tapte illusjon. Målet, den sentraliserte statsmakt under ett parti og diktaturet, står over lovene fordi tilstanden er opprinnelsen til lovene, i følge Furet. Igjen ser vi tedensen til en religiøsitet. Dessuten er prosessen så monumental at historien må omskrives, der den uendelige klassekampen og revolten pågår.

Nå gjemmes deler av den nye ideologiske prossen bak begrepet “multikultur”, uten at det hele virker så mye mer imponerende. Den sterkt sentraliserte statsmakten er uavlatelig det store og gode i dette perspektivet, der industri og landbruk brått eller gradvis skulle underlegges statens hegemoni alle vegne. Dette i en kontinuerlig prosess, gjennom faser. Hastigheten på prosessen kunne gjerne varieres, men kompakt i prosjektet ligger stadig prinsippet om at Statens makt skal vokse gradvis, og gjennom en kontinuerlig prosess, primært under ett parti, over industri, landbruk, økonomi – nå med kultur- og multikulturbegrep som overskrift og avblending mot den delen av politisk opposisjon som fortsatt måtte ha hukommelse, kunnskap og ideologisk bevissthet nok til å reise kritiske spørsmål. Det som så skjer, etter at kritiske spørsmål og kommentarer kommer bekrefter, ikke bare det kyniske maktspillet og det doktrinære elementet bak kampanjen, men det avdekker også en strategi i møte med kritikere: De skal stemples og assosieres til rasisme, islamofobi og fordummende innvandrerfrykt.

I forelengelse av det nevnte er det vi så identifiserer Utøya-prosjektet, hvor noen med makt og innflytelse – godt hjulpet av media - utnytter tragedien 22. juli til å ramme kritikere av den ideologi som ligger bak Arbeiderpartiets prestisjefylte multikultur-kampanje. Doktrinære opplegg som slynges utenom folkevalgte organer og som nå nå kaster lange skygger selv inn på Stiklestad. Og nettopp det gir nok en gang konturene av en målbevisst strategi, mot veimerker og fotavtrykk i norsk kultur og historie som handler om Kristenretten og Kristendommens dype røtter i dette landet. Den samme Kristendommen som plutselig ble hempet ut av norsk grunnskole skal nå skyves tilside i norsk kulturhistorie. Men jeg tror det hele slår hardt tilbake. Folk oppdager og avdekker rett og slett de ideologiske føringene bak det hele. Til forkleinelse for den nyorientering som nå igjen kjøres gjennom Arbeiderpartiet, stadig med SV i en sidevogn. Legg merke til at den ytterste venstreside i norsk politikk er med på oppløpet, og danser på bordene. Klar til å slå ned på enhver som måtte reise en kritisk røst, for å assosiere vedkommende over i rasisme og gjerne med retorisk brunbeisede koblinger der det er mulig; om man ikke rett og slett blir forsøkt koblet til Breivik og hans ugjerninger 22. juli. Disse metodiske angrepene er et tegn på at det ligger mye trykk bak den multikultur-kampanjen som nå kjøres. Den handler neppe om så mye solidaritet for andre kulturer og religioner, som det handler om Arbeiderpartiets mulighet til endelig å relansere kulturmarxisme som metodisk opplegg mot sine motstandere, maskert under multikultur-doktrinen.

Man slipper å bruke begreper som internasjonal sosialisme og marxisme. Det er bare å gjøre kultur synonymt med multikultur, og under universelle menneskerettigheter kan man så i neste runde hevde at islam og alle andre religioner må likestilles med den forhatte kristendommen, fortsatt uten at egne ideologiske intensjoner og ambisjoner blir synlige for velgermassene der ute. Men det går en grense ved Stiklestad. Der tror jeg faktisk Arbeiderpartiet har gått skoene av seg, og blir stående nakne tilbake. Her er det nok av dem som vil peke bak multikultur-plakaten, og etterlyse klare svar knyttet til en ideologi som nå synes å være veldig falmete og rar i Arbeiderpartiet. SV ligger mer synlig til under det røde flagget, men i det noen begynner å se inn bak multikultur-plakaten og tilhørende dialog-metaforer kan tilværelsen bli uutholdelig for det statsbærende partiet som egentlig har hatt hegemoni siden andre verdenskrig i dette landet. Man har ikke lykkes i å selge inn sin ideologi, og har forsøkt seg på et proxy-oppløp under multikultur-vignetten. For så å lade opp primitive forsvarsmekanismer om “rasisme” som en kynisk ledd i Utøya-prosjektet, mot dem som måtte avsløre det forslitte innholdet i denne nye, hippe og ikke så rent lite naive innpakningen. Dette vil garantert briste for Arbeiderpartiet, som nok vil miste sitt eget limstoff lenge før resten av Norge mister det. Til det er det solide fotavtrykket på Stiklestad alt for slitesterkt som nasjonens ankerfeste.

Arbeiderpartiet stod ustøtt i møte med Stalin og Hitler. Kan vi stole på at partiet står stødig i møte med militant islamisme, eller er den iboende, ideologisk betingede naiviteten fortsatt slik at man ikke helt klarer å avlese det totalitære uttrykket? Den pågående multikultur-kampanjen bærer i seg bud, ikke bare om en oppgradert, gammel ideologi under nye begrep, men om en naivitet som faktisk kan være oppgradert helt samtidig.

Roy Vega

9. april 2012

Statsminister Johan Nygaardsvold brøt sammen på Hamar, og Høyres Carl Joachim Hambro, som hadde kritisert regjeringens naivitet i forhold til Hitler-Tyskland i flere år før 1940, overtok nå krisestyringen formelt. Med forbehold.

Johan Nygaardsvold insisterte på å gå av med sin regjering. Han var selv svært nedbrutt og gråt flere ganger i møte med Hambro etter den første evakueringen til Hamar. Men Hambro, som også hadde en passiar med kong Haakon i sakens anledning, mente bestemt at regjeringens avgang på dette tidspunktet bare ville skape mer kaos og styrke de tyske okkupantene. Et resonnement kongen snart sluttet seg til. Den samme kongen sa klart “Nei!” da en tysk utsending fra Oslo senere dukket opp på Elverum i den hensikt å få landets ledelse med på kapitulering. Hambro fikk ordnet og formulert en meget viktig viktig dokument, Elverumspakten, som var uhyre viktig for å sikre regjeringen utvidede fullmakter i forhold til stortinget som snart skulle bli oppløst på grunn av krigen. Hadde ikke Hambro fått dette på plass, ville okkupasjonsmakten ha en viktig kort på hånden, da man ville peke på at regjeringens ledelse og beslutninger ikke var legitime, konstitusjonelt. Derfor var Elverumspakten så viktig, i kombinasjon med kong Haakons rungende «Nei!» til kapitulering. Oppe i alt kaoset hadde Norge faktisk vunnet en seier, knyttet til sin egen integritet denne kvelden på Elverum, 9. april 1940.

En Høyre-mann reddet Arbeiderpartiet

Paradoksalt nok var det altså en profilert høyremann som reddet hele Arbeiderparti-regjeringen, i sin konsekvens også Arbeiderpartiets fortsatte hegemoni, da nasjonens ryggrad virkelig ble satt på prøve i 1940. Hadde Hambro, som den mest drevne, skikkede og oppegående politiske lederen, tatt på seg ansvaret for å få en ny regjering på bena10. april dette året, ville nok også etterkrigshistorien sett helt annerledes ut. Etter de til dels knusende politiske erfaringene fra 1940 ville en samlingsregjering under Hambro etter krigen neppe utgjort en katapult for Arbeiderpartiet, som gjennom mye ukritisk historieskriving og ren politisk propaganda har fått mye av æren for gjenoppbyggingen. Satt på spissen: Hvilken som helst regjeringskonstellasjon der de toneangivende partiene var representerte, kunne fått landet på bena etter krigen. Arbeiderpartiet høstet æren fordi de satt med bukta og begge endene, praktisk talt alene, etter at landet lå nede. Et land som lå spesielt mye nede fordi det samme Arbeiderpartiet hadde sviktet så fatalt når det gjaldt selv grunnleggende forsvarsberedskap og sivil beredskap i årene før krigen brøt ut.

Men la oss forlate de mer hypotetiske aspektene og se nærmere på de høydramatiske begivenhetene som nå fant sted i rask rekkefølge, med landets ledelse på flukt, først fra Oslo til Hamar, med et ekstratog Carl Joachim Hambro fikk satt opp. Deretter fra Hamar til Eleverum, da en tysk fallskjermjegerstyrke var underveis fra Oslo i forsøk på å ta landets ledelse. Evakueringen fortsatte så videre til Nybergsund i Trysil, til bomberegn og nye improvisasjoner. 

Det var viktig fra norsk side å få det konstitusjonelle på plass, for å skape klare grenseoppganger til angripende tyskere som selvsagt så for seg en snarlig kapulitasjon. Hitler satt på sin side klar til å iversette operasjon “Gelb” – det avgjørende slaget mot vest, helst et par dager etter operasjon «Weserubung» - angrepet på Norge. Invasjonen i Norge la beslag på viktige deler av Hitler-Tysklands flystyrke, som etter planverket i Berlin skulle brukes i videre angrep mot vest. Da Victor Mogens, lederen for den høyreorienterte nasjonalistiske organisasjonen Fedrelandslaget, avla den tyske ambassaden en visitt 12. april, for å protestere mot oppkomlingen Quisling, svarte ambassaderåd von Neuenhaus: «Ambassaden er takknemlig for alle opplysninger som kunne hjelpe dem til å overbevise Berlin om at han (Qusling) var umulig.» (Kilde: Francois Kersaudy, Kappløpet om Norge, s. 141.)

Inne i Oslo satt en maktkåt Vidkun Quisling fyrstelig og klar på Hotel Continental som en norsk Hitler-variant. Men Qusling ble raskt til en karikatur av seg selv som notorisk foræder og nazist. Så til de grader at tyskerne forstod å redusere hans posisjon som selvbestaltet statsminister betydelig, etter kort tid. Folk var så sint og frustrert over Quisling at det nok skjermpet motstandskampen betydelig. Den dag i dag betyr begrepet «En quisling» en landsforærder i de fleste vestlige land.

Aldri tidligere hadde Stortinget blitt oppløst så brått og hurtig som på Hamar, kl. 19.40, 9. april. Der var det evakuerte Stortinget samlet til lukket møte kl. 18.30, og hadde altså holdt det gående i noe ove en time da Hambro brøt inn: Han avbrøt stortingsmøtet med følgende ord, i følge protokollen:

Presidenten finner å burde gi den meddelelse at et ekstratog til Elverum står kjørt fram og bør kjøres innen 5 minutter. Tyske styrker er underveis for å fange Stortinget og har passert Jessheim.

Det var en tilfeldig spasertur fra telegrafbestyreren på Jessheim som gjorde utfallet: Da den hektiske tyske spesialstyrken skulle bunkre bensin fra en bensinstasjon i Jessheim sentrum, observerte telegrafbestyreren opptrinnet, og varslet forsvarets ledelse telefonisk om sin observasjon. (Mer detaljert omtalt i forrige artikkel i denne serien).

Også forsvarsledelsen manglet kjøretøy

Arkivene til Hærens Overkommando (HOK) måtte settes igjen på Eidsvoll Landsgymnas, av kritisk mangel på kjøretøy. Man hadde med andre ord ikke kjøretøy nok i forvsarsledelsen til å frakte seg selv. Admiralstaben hadde heller ingen annen mulighet til å etterlate sine arkiver samme sted. Nå evakuerte HOK videre over Skarnes og Kongsvinger, og hadde mer enn nok med seg og sitt til å delta aktivt i sperrestillingen som ble improvisert på Midtskogen samme kveld. Mellom Skarnes og Kongsvinger presset en rekke busser seg fremover, forbi kolonnen med HOK. Dette var Krigsskolen som hadde lykkes i å komme seg ut av Oslo.

Hærens Overkommando feiltolket den tyske fallskjermjegeravdelingens intensjoner: De trodde den tyske spesialstyrken jaktet på Generalstaben. (Kilde: Margaret Reid, En krigsdagbok, 1940.s. 26). Men akkurat denne feilvurderingen skapte selvsagt betydelig aktivitet i Elverumsområdet, der området foran Central Hotell ble nytt, foreløpig stoppested. HOK kom frem en time over midnatt. «Ved innpassering til Elverum ble den stjerneklare vesthimmelen stadig opplyst av sporlysskudd fra mitraljøser og tyske lysraketter, samt store branner.» Dette skriver Maragret Reid i sin dagbok. Her var marginene med andre ord meget knappe, og vi kan allerede trekke den slutning at landets ledelse og Hærens Overkommando (HOK) ikke hadde helt grep om situasjonen. Det vil si, HOK aksjonerte etter retningslinjer fra regjeringen, så man kan ikke med rette forsvaret for manglende presisjon, med de manglende ressursene – og rutinene – man hadde i 1940. Reid, som var skotsk av opprinnelse, fulgte britiske diplomater under evakueringen, og var kode-ekspert for meldingene fra det eneste militære sambandssystemet som fungerte mellom den politiske ledelsen i Norge og England. Intet fungerte for regjeringen, så uten Margaret Reid ville selv den viktige forbindelsen over til London være brutt. Boken til Reid anbefales, da den er mer nærgående og kritisk enn den mer ‘autoriserte’ delen av krigshistorien, slik vi finner det igjen i lærebøker.

Uten dette kunne historien om Stortingets evakuering vært annerledes. Etter planen skulle bruer sør for Hamar sprenges, men dette sviktet på grunn av mangel på planverk, mannskap og fatale misforståelser. Nå hadde altså nasjonalforsamlingen fått fem minutter på seg av Hambro: De måtte alle innfinne seg på nok et tog som nå var satt opp og klar for videre evakuering mot Eleverum.

Kartskisse av Midtskogen. De svarte pilene viser stridsutviklingen i den tyske fallskjermjegerstyrken, etter at den var stoppet av en improvisert sperrestilling på Midtskogen. Den norske styrken lå ved Midtskogen gård. Til tross for intense kamper over en time ble kun en nordmann alvorlig skadet.

Som jeg var inne på i forrige artikkel ble kongehus, regjering og storting også reddet noen timer senere, med minst like knappe marginer: Denne gang av en sperrestilling på Midtskogen, altså på veien mellom Hamar og Elverum, som ved den improviserte senkingen av Blucher på morgenkvisten, og gjennom Carl Joachim Hambros snarrådighet i Oslo. Sekingen av Blucher gav Hambro akkurat de ekstra timene han trengte for å få improvisert en evakuering. Da Blucher sank i Drøbaksundet ble intet mindre enn den tyske hærledelsen, det tyske hovedsambandet og den viktige propagandaavdelingene borte helt samtidig. Disse enhetene var alle ombord i Blucher, som av en eller annen kom helt først i flotiljen og fikk sine nådestøt av en pensjonert torpedo-ekspert på Oscarsborg. Et stort, tysk musikkorps som skulle ha spilt og behørig avfotografert foran slottet, sank sammen med sine instrumenter ned til 92 meters dyp i Drøbaksundet. Alt dette gav Hambro nøyaktig den tiden han trengte for å få tørnet ut kongehus, regjering og storting på ekstratog til Hamar, på morgenkvisten 9. april. Tyskerne var akkurat så forvirret og skamfert som de skulle være for å kunne samle seg om et rettet angrep på Oslo. Slik kom det til et draberlig slag over Fornebu flyplass, der det lille som var av norske forsvarsstyrker bet godt fra i flere timer og senket en rekke tyske fly. Tyskernes andre hovedstyrke med fallskjermjegere var i tillegg forsinket av tåke, og nå ble det altså noen pustehull for nødvendig evakuering inne i hovedstaden. Vidkun Quslings famøse “maktovertagelse” skjerpet også motstandsviljen enormt, noe tyskerne forstod - for sent.

Nygaardsvold brøt sammen

Statsminister Nygaardsvold brøt sammen på Hamar, og konge, kronprins og regjering måtte flykte videre østover, med tyskerne i hælene, i bokstavelig forstand. Akkurat dette elementet, det at en tysk invasjonsstyrke ville ta opp jakten på kongehus og regjering burde slett ikke ha kommet som en overraskelse. Men det manglet så åpenbart planer for å håndtere en slik situasjon også. Evakueringen av landets ledelse var like improvisert som evakueringen av gullbeholdningen i Norges Bank. Som jeg var inne på i forrige artikkel: Den siste av 26 lastebiler med gullbarrer kjørte ut av Oslo sentrum kl. 13.30, 9. april, mens tyskerne marsjerte ned Karl Johans gate fra Drammensveien, med hornmusikk. (Kilde: Robert Pearson, Redd gullet!, s. 45.).

Nå overgikk virkeligheten etter hvert fantasien. Bare utskriften fra Stortingets improviserte møter på Hamar og Elverum er nesten tragikomisk lesning, og forteller i klar tekst om livsfarlige konsekvenser av stor naivitet over tid. Om naiviteten nærmest ble kultivert i Arbeiderpartiet, var partiet Venstre også i en tilstand av ren realitetsbrist i avgjørende øyeblikk. Dette sa Johan Ludwig Movinkel i følge utskrift fra protokollen, under det improviserte stortingsmøtet på Elverum, 9. april 1940, kl. 21.40, på Elverum folkehøgskole:

..Jeg trodde, at hvis man kom til forhandlinger med tyskerne, og fikk ordnede forhold, så ville storting og regjering fortsette å eksistere, naturligvis med de restriksjoner som den overenskomsten måtte medføre. Men jeg trodde oppriktig talt, at etter denne dags flukt fra sted til sted skulle Stortinget vende tilbake til Oslo og der fortsette sin virksomhet.

Som vi ser, naiviteten var smittsom, og ovensstående tekst i Venstre-regi får vel stå som lysende eksempel på den vakling og det rot som var knyttet til Hitler-Tysklands angrep på Norge. Det liberale Venstre hadde altså åpenbare problemer med å skille snørr fra barter da det gjaldt som mest.

En av de sentrale medlemmene av Arbeiderpartiet, Olav Oksvik, uttalte i mars 1940 følgende:

..i det lange løp liter jeg, som helhet – bortsett fra denne kyststripen her vestpå, som kanskje teoretisk kan sees under en annen synsvinkel – meget mere på Tysklands eller vestmaktenes politikk.

(Kilde: Rolf Hobson og Tom Kristiansen, Norsk forvarshistorie, bd 3, s. 264.)

En av konsekvensene av kobinasjonen naivitet og forvirring var at unge menn ble kalt ut feilaktig sent til mobilisering, og var til overmål alt for dårlig utrustet og forberedt forøvrig. Dette kunne lett blitt til en meget stor tragedie, isolert sett. Faren for at flere tusen unge menn skulle bli ren kanonføde i strid mot en overmektig fiende, som er langt bedre utrustet og trent, var overhengende. En annen konsekvens er en sivilbefolkning som gjennomgår alt for mange lidelser, i bomberegn, - for et kongehus, en regjering og et storting på en høyst improvisert flukt gjennom byer og tettstder.

Var Norge i stand til å hamle opp med Hitler 9. april, om ressursene hadde vært på plass? I den første angrepsbølgen kom det fra tysk side kun 15 000 soldater og offiserer, og selv med luftherredømme var forsvaret fysisk i stand til å forsinke det tyske angrepet tilstrekkelig til at britene kunne komme til unnsetning, med en marine som langt overgikk tyskerne. Tyskerne hadde hastverk, og selv en begrenset forsinkelse kunne ha forandret krigens gang, også i forhold til Hitlers møte med de vestallierte. Norge er så til de grader ruglete og fra naturens side så smalsporet logistisk og transportmessig, at selv mindre enheter kan forsinke store styrker over lang tid om de bare er trente og kommer på plass i tide.

Når det er nevnt, mye vil være improvisert i krig. Men grunnleggende evakueringsplaner ville nok spart både befolkningen i Elverum og Nybergsund disse dramatiske dagene i april 1940, umiddelbart etter Hitler-Tysklands overfall. Mange liv gikk tapt, og mange mistet sine hjem i bomberegnet som fulgte jakten på kongen.

Utenriksminister Halvdan Koht, regjeringens største tåkefyrste før, under og etter det tyske angrepet på Norge, hadde like gjerne kringkastet evakueringsopplegget om tog fra Oslo til Hamar, overfor pressen. Det var slik tyskerne først fikk vite om detaljene i den dramatiske evakueringen, tidsnok til at en gruppe tyske, godt trente fallskjermjegere kunne gjøre et intensivt forsøk på å fange landets ledere før de kom videre fra Hamar og Elverum. Og midt oppe i dette ringte utenriksminister Koht forsvarsledelsen og ville nå avlyse hele sperrestillingen på Midtskogen, i nok en merkelig passasje som han senere gjorde mye å bortforklare. Hadde Koht blitt hørt hadde det såkaltet Spiller-raidet med stor sannsynlighet ha lykkes, med konge og regjering som gisler. Om statsmannen Hambro med sin kjente jødiske slektsbakgrunn overhodet ville overlevd er også et åpent spørsmål.

Den militære beredskapen haltet over hele linjen. Men også den sivile beredskapen var svært dårlig. Loven om sivilt luftvern kom i 1936. I henhold til denne loven var offentlig myndighet pliktig til å yte hjelp i krise- og krig. Herunder var kommunenes oppgave å sette opp redningstjenester, evakuering, brannvern, rydnings - og reparasjonstjenester. Organiseringen av dette arbeidet kom egentlig ikke i gang før 1938. Men planverket ble ikke fulgt opp, og folk kjente ikke til hva de egentlig hadde å forholde seg til da krigen brøt ut. En logisk konsevens av dette skulle være anskaffelse av luftvernskyts, i det minste for de større byene, men også dette var utenfor fokus. Utsatte områder som Elverum var heller ikke omfattet av loven om sivilt luftvern, altså etter den organiseringen som omsider kom i gang i 1938.

Sivilberedskapen sviktet også

Følgelig gikk evakueringen i de fleste byene veldig dårlig. Det meste hadde sviktet over hele linjen. En var prisgitt flaks og improvisasjoner i alle ledd. Slik demoraliserte kaoset befolkningen. For en angripende fiende er dette elementet av stor betydning. Noe av flaksen i aprildagene 1940 var fravær av bombing av strategiske områder i Oslo. Terrorbombing var langt fra en ukjent metode for Hitler, og skule komme til å bli brukt i en rekke byer og tettsteder under krigen, også i Norge. Tusenvis av mennesker vandret og kjørte gatelangs i et sant kaos inne i Oslo. Et fenomen som jo var en helt naturlig og logisk del av begivenhetenes gang den 9. april 1940, slik situasjonen var. Det forelå nemlig heller ingen evakueringsplaner som fungerte. Midt oppe i dette stod tyske soldater med sine korps og spilte sine marsjer, mens folk måpte.

Da Einar Gerhardsen skrev sine memoarer droppet han både senkingen av Blucher og de heroiske kampene foran en sperrestilling på Midtskogen. Selv vandret han gjennom et delvis tømt Oslo ut på dagen 9. april, over Rådhusplassen, arm i arm med sin Erna. Da han skulle evakuere hadde han store problemer med å passere militære, norske sjekkposter, og måtte ofte returnere og kjøre store omveier på østlandsområdet. Den samme Gerhardsen kritiserte Hambros evakuering, også i sine memoarer, og roste utenriksminister Halvdan Koht. Flere av krigens helter er ikke Arbeiderpartierts helter, og vise versa. Noen av krigens mest dramatiske begivenheter – som også reddet Arbeiderpartiets samtidige ledelse – er ikke noe partiet legger vekt på i sin historie. Dette handler selvsagt om ideologisk preferanser, makt, avmakt og helt samtidig en selektiv bortvegelse av stoff som slett ikke setter Partiet i et spesielt positivt lys da det gjaldt som mest. Vi beveger oss nemlig fortsatt i politikkens verden når vi ser på historie-skrivernes vektlegging av nevnte krigshandlinger - i lærebøkene som er skrevet ut og godkjent som pensum ved skoler og universiteter. Mer enn vi tror handler nok dette om ideologi og tilhørende politisk ankerfeste når man virkelig blir utfordret av totalitære ideretninger som ikke en gang er gode på bunnen; slik at de i sine anvendte politiske uttrykk faktisk kan bli livsfarlige. Denne overgangen til rå, fysisk brutalitet strider sterkt mot våre humanistiske idealer, da vi så gjerne – og helst så lenge som mulig – vil tro godt om folk. Og vi vil gjerne tro dem når de sier at de ikke vil oss noe vondt. Før de altså plutselig slår til og gjør alle sine forsikringer ugyldige i samme øyeblikk.

La meg ta ett eksempel på overfladisk historieskriving om aprildagene 1940: Magne Skodvin var en av de klart mest toneangivende krigshistorikerne. Han har preget mange pensumbøker på våre universiteter og høyskoler. Hans fremstilling av den dramatiske trefningen på Midtskogen har preg av en ‘offisiell’ og godt innarbeidet versjon, der det var det kort og greit var det stedlige, kongelige norske forsvar som stoppet den tyske spesialstyrken som drev klappjakt på konge og regjering. Som om det var generalstaben på Rena og i Skodvins fremstilling står påtroppende forsvarssjef Otto Ruge sentralt:

“Generalstaben hadde evakuert om morgonen 9. april, og var på Elverum under striden på Midtskogen; der kom Otto Ruge til.»

Nei, Ruge kom ikke mye til da den improviserte sperrestillingen på Midtskogen ble opprettet. Det var sjefen for Østoppland Infateriregiment nr. 5, Hans Sommerfeldt Hiorth som om formiddagen den 9. april 1940 beordret militære mannskaper til å etablere sperrestillinger ved Sagstua og på Midtskogen, på veien til Elverum. (Kilde: Alfarheim, Årbok for Elverum, nr. 5, 1990, s. 26). I Berlin satt Hitler og toet sine hender. I Goebbels private dagbok står det om Hitlers reaksjon den 9. april: «Han beskriver den vellykkede gjennomførte aksjonen som det største og viktigste resultatet av hele vår politikk og krigføring til nå». (Gjengitt i Alf R. Jacobsens bok, «Kongens nei», s. 97). Men igjen, og nå for tredje gang på ett døgn, punkterte tyskernes ambisjoner om å ta konge og regjering: En tilfeldig sammenrasket norsk militæravdeling på Terningmoen ved Elverum, basert på to vannavkjølte colt-mitraljøser som hovedskyts, skulle snart snu krigslykken for Hitler. Det hører med til historien at nøkkelpersonell fra Garden som skulle betjene mitraljøsene aldri hadde skutt med dem tidligere. Den intense trefningen som fulgte ved sperrestillingen på Midtskogen er omtalt i forrige artikkel i denne serien.

Midtskogen gård i mars 2012. Den improviserte norske styrken lå og ventet på tyskerne i oppkjørselen til gårdsveien inn mot stabburet, og mellom stabbueret og fjøset. Den gamle veien gikk parallelt med dagens hovedvei, noe lenger sør. (Gamleveien ligger der fortsatt).

Den improviserte sperrestillingen på Midtskogen viste seg altså effektiv da gruppen med tyske fallskjermjegere ankom kl. 01.15, 10. februar. Byggingen av sperringen ble iverksatt like etter kl. 17.00 på ettermiddagen, og kjøretøy sluppet forbi til kl. 23.00. Blant de kjøretøyene som ble stoppet og fikk passere, var bilen med kong Haakon, kl. 21.00, altså to timer før tømmersperringen ble lukket for godt. Marginene var som vi her ser veldig knappe.

Etter kort tid var tyskerne meget nær ved å bryte gjennom sperrestillingen, ved en omgående manøver, da begge colt-mitraljøsene sviktet i helt avgjørende øyeblikk. Samtidig som sivil bilkork foran sperrestillingen gjorde at tyskerne stanset og grupperte ut lenger borte i veien enn det som var forutsatt, og delvis utenfor skuddvidde. Rent operativt var det imidlertid hensikten at tyskerne først skulle tvinges ut av veien og inn i et forsøk på å gjøre en omgående operasjon, for så å bli passet opp i dyp snø og uten kjøretøy og dekning ved Sagtuen, to, tre kilometer lenger bak. Men faren for at de også kunne ha forsert denne siste sperringen var overhengende, da de ville vært klart overtallige om det ikke hadde vært for at en av colt-mitraljøsene fra norsk side plutselig begynte å fungere igjen, akkurat da tyskerne var i spranget inn mot Midtskogen går. Marginene var faktisk så hårfine, at små detaljer avgjorde utfallet. Hadde ikke militærattache Spiller ropt så høyt og skjærende da han ble truffet på brohodet foran sperringen, kunne utfallet av norsk krigshistorie kanskje vært en annen. Men dette er selvsagt en noe hypotetisk anførsel fra min side. Like sikkert som at konge, kronprins, regjering og mange fler ble reddet på Midtskogen, like sikkert er det at det lett kunne tippet i tyskernes favør, med et helt annet utfall. Det var ikke norske soldater og offiserer sin skyld. Skyldes lå først og fremst hos en regjering som hadde rotet med mobiliseringsinnkallingen, slik at soldater kom på plass først ut på dagen 11. april. Mangel på bevilgninger bidro til at norske soldater ikke hadde noe å stille opp med av våpen og utrustning i forhold til de tyske avdelingene. Tyskerne hadde håndgranater, maskinpistoler, bombekastere og mye mer. Men de hadde ikke så gode kunnskaper om norsk terreng, de var slett ikke så flinke til å ta seg fram i snø og på is og de var fortsatt sårbare der sperrestillinger og forberedt forsvar lå og ventet på dem. Det viste krigens gang utover i april og mai. Men foran sperringen på Midtskogen kom det et psykologisk oppløft for norsk motstandskamp som smittet over hele landet, etter hvert som folk fikk høre ryktene om det tyske nederlaget.

Det var gardeløytnant Oskar Aasen som hadde ansvar for detaljene på Midtskogen, og som fikk ordnet den fysiske sperringen på brua over Terningåa. En annen sperringen lå altså lenger bak, ved Sagstuen inn mot Elverum sentrum. Denne bakre sperringen var faktisk hovedsperringen, men det skortet sterkt på mannskaper for å forsvare den. “Hovedsperring” blir følgelig et relativt begrep. Tyskerne skulle etter planen først tvinges ut av veien og ut i snøen ved Midtskogen gård, og så fortsatt baske seg fram i tung snø gjennom skogen langs veien inn mot Elverum. Der nok en liten avdeling altså lå og ventet delvis nedgravd i nok en sperrestilling. Det er imidlertid godt mulig den tyske militærattacheen Eberhardt Spiller på forhånd hadde kunnskaper om forsvarsstillinger ved den strategiske brua over Glomma, inn til Elverum. At det var permanente forsvarstiltak i dette strategiske området med flere militæranlegg var naturlig. Terningmoen og Skyte- og Vinterskolen ligger i umiddelbar nærhet. Men militærattache Spiller, som var en av lederne og kjentmann for den tyske spesialavdelingen som jaktet på konge og regjering. Han trodde vel at det fra norsk side ikke var tid og amnnskaper til å sette opp avdelinger til effektiv forsvar, så svakt som det militære systemet må ha fortont seg også i Spillers øyne i forkant av krigen. Han var altså personlig kjentmann og nøkkelperson under raidet mot kongehus og regjering natt til 10. april. Men det bli den siste aksjonen militærattache Spiller var med på i sitt jordiske liv. Spiller, som drev offensiv feltetterretning i sin periode som attache i Oslo, var sannsynligvis øremerket for jakt på konge og regjering allerede før det tyske angrepet på Norge. Og hans rolle ble nok styrket etter at Blucher ble torpedert i Drøbaksundet.

Sersjant Brynjar Hammer (bildet) i H.M. Kongens garde grep tak i colt-miltraljøsen da den norske styrken trakk seg noe tilbake fra Midtskogen går. Sammen med to andre fikk han satt opp mitraljøsen i bakkant av gården og brente av en kraftig salve midt i flokken av tyskere da denne var under fremrykning i snøen ved gården. Da falt flere tyskere, og like etterpå trakk tyskerne seg tilbake.

Som nevnt, da alt syntes å gå i tyskernes favør på Midtskogen, tok gardesersjant Brynjar Hammer den ene, tunge mitraljøsen med seg sammen med to andre gardister, da de trakk seg tilbake. En tilbaketrekking som var delvis planlagt. Mitraljøsen ble så i all hast igjen satt opp lenger bak og gjort skuddklar. Da fungerte det frosne våpenet med ett, og en skur med prosjektiler regnet inn i flokken med tyskere som nå, forholdene tatt i betrsaktning, rykket raskt framover over brøytekanter og ut i den 80 centimeter tunge snøen ved Midtskogen gård. Flere tyskere ble liggende å skrike av smerte, etter å ha blitt truffet. Han som skrek høyest lå omtrent midt på veien foran tømmerstokkene i sperrestillingen, og vred seg i smerter. Det var ingen ringere enn militærattache Eberhard Spiller som var dødelig såret av tre skudd. Han døde dagen etter på Hamar sykehus. Hva Spiller skulle på den åpne veien foran sperrestillingen er høyst uklart. Knappe 70 meter unna lå norske skarpskyttere, og et maskingevær knatret tidligere sine salver opp til venstre for Spiller. Han må definitivt ha hørt prosjektilene rundt ørene da han sprang framover mot sperrestillingen på hovedveien. Inne i skogen bak Midtskogen gård var det nok tydelig for tyskerne at flere lå og ventet. De kunne heller ikke ane hvor mange som befant seg i en mer eller mindre forberedt stilling. Foran dem hadde de sett flere gardister rykket tilbake inn i skogen. De små lydene av militært personell inne i stille skoger er nesten ikke til å ta feil av for erfarne soldater og offiserer. Det psykiske ubehaget som møter den enkelte under en slik fremrykning er nesten overveldende. En vet nemlig at noen bare ligger og venter med fingeren på avtrekkeren, ett eller annet sted.

Og så plutselig trakk altså de tyske fallskjermjegerne seg tilbake. Med dette var kongehus, regjering og storting reddet for tredje gang på ett døgn! Et ukjent antall tyskere var såret, og minst to døde. (Reelle tapstall er alltid usikre under slike krigshandlinger). Hvordan det er mulig at kun en eneste nordmann var alvorlig såret, se det er en av krigens store mysterier. Jeg skriver dette fordi jeg selv har sett krigshandlinger fra den absolutte innside, i nyere tid, og fordi jeg selv som jegeroffiser i første del av mitt voksne liv ble opplært av en etterkrigsgenerasjon med instruktører som lærte oss nytteverdien av å bygge sperrestillinger. Krigens erfaringer lå fortsatt tett innpå gjennom 1970-årene.

Igjen: Det er helt utrolig at norske liv ikke gikk tapt på Midtskogen. Jeg har selv i løpet av mars måned i år gått over området flere ganger, og undrer meg over at så intense krigshandlinger kan finne sted, hvor topptrente tyskere endatil fra Hitlers spesialkommando med moderne automatvåpen gyver løs på en improvisert og uensartet norsk forsvarsstyrke, - uten at ett norsk liv går tapt! Det var mange tusen prosjektiler i lufta. Slike prosjektiler fortsetter sin bane innover i landskapet. Slikt sees ikke på film: Et skudd kan rype langs bakken en hel kilometer innover, og er dødelig hele veien. Tyskerne skjøt høyt, heter det. Det har flere tidsvitner fortalt, men det virker gjerne slik når det skytes med maskinpistoler i snø. De første skuddene i hver salve går rett fram og så “klatrer» resten av salven. Er avstandene over 50 meter blir spredningen stor, men likevel – med den voldsomme ildkraften tyskerne hadde – er det nesten umulig å forstå at hele den norske styrken overlevde. Til overmål ble gardisten som ble mest skadd i trefningen fullt rehablitert og en usedvanlig sprek, gammel mann.  

Otto Ruge ble utnevnt som ny forsvarssjef dagen etter trefningen på Midtskogen, og var heller ikke tilstede da tyskerne kom. Men han var innom Terningmoen noe lenger øst i en innledende fase. Jeg kan ikke finne noen kilder som forteller om Ruges operative, fysiske nærvær under denne så avgjørende trefningen, annet enn i den som vel er den mest brukte pensumboken om krigen på norske universiteter og høyskoler, “Norsk historie 1939 – 1945”. Og denne historien er altså skrevet av Skodvin.

Midtskogen ved Elverum fikk sin bauta. Nye generasjoner som møter frem ved minneseremonier her aner ikke hvor høydramatisk denne trefningen egentlig var, og hvor knappe marginene også var. Her ble altså kongehus, regjering og storting reddet for tredje gang på rad - i løpet av ett krigsdøgn, 9. - 10. april 1940. 

Midtskogen fikk sin bauta. Det har vært mange festtaler der, både i tilknytning til 9. april- og 17.mai-feiringer. Men det intense dramaet det egentlig er snakk om har vel aldri blitt sluppet ut til offentligheten, og det handler om alt annet enn forbredte forsvarsstillinger under general Otto Ruge og en forsvarsledelse som var på plass. Hærens Overkommando ankom Elverum samtidig med at tyskerne kjørte inn i sperringen på Midtskogen, på hovedveien, noe over tre kilometer lenger vest. Det dreide seg om et like improvisert som vågalt stykke forsvarshistorie, som var så til de grader på en hårsbredd fra å mislykkes at krigslykken vel heller må tilskrives Vårherre enn Ruge og den politisk avglemte forsvarsstaben som senere på dagen 10. april begynte rigge seg til i sitt nye hovedkvarter på Rena. I utgansgpunktet, med ansvar for forsvaret av hele landet. Men siden selv mobiliseringsordren ble rotet til kom ikke mannskapene på plass før 11. april, et element som isolert sett er en skandale av dimensjoner. Og som ikke er spesielt synlig i etterkrigstidens historiebøker.

Alf R. Jacobsen har skrevet mer kritisk om kampene på Midtskogen, i boken «Kongens nei» (Vega forlag, 2011), også basert på tyske rapporter. Men mye gjenstår når det gjelder å få et helhetlig bilde av hva som faktisk skjedde rundt den dramatiske sperrestillingen på veien mellom Hamar og Elverum. 

I Norge er historiefaget lagt behørig inn under Statens merke. I dette ligger selvsagt både ideologiske og politiske føringer enten man liker å tenke på det eller ikke. Følgelig blir senkingen av Blucher, Høyre-mannen Carl Joachim Hambros improviserte evakuering av kongehus, regjering og storting – sjeldent holdt sammen med den like dramatiske sperrestillingen på Midtskogen, slik at det pedagogisk virkelig kunne gi mening for oppvoksende slekter. Dette ville nemlig snart gitt for mye kritisk fokus på Arbeiderpartiets føringer, eller mangel på slike. Dette er så defintivt et bedrøvelig stykke Arbeiderparti-historie, man så gjerne vil fortrenge der det er mulig. Det handler forøvrig både om hegemoni og ideologi i historieskrivingen. For sikkerhets skyld blir det gjerne til at man går med harelabb over hele andre verdenskrig, og formidler det i grove trekk og generelle vendinger. For fire år siden ble faktisk andre verdenskrig forsøkt hempet ut av nye norske lærebøker i videregående skole. Men regjeringen og SVs Halvorsen måtte snart gi tapt. Det får være en trøst at noen sjeler fortsatt holder seg våken der ute.

Naiviteten ble dødelig - uten ansvarlige?

Den tilsynelatende dumheten og naiviteten utkrystaliserer seg rundt statsminister Johan Nygaardsvold og utenriksminister Halvdan Koht, helt til den dagen Hitler-Tyskland faktisk befant seg midt landets hovedstad og alle byer av betydning i Norge. Det hviler noe hjelpesløst over dette. Hvordan kunne man svikte så totalt i møte med en så synlig krigshisser som Hitler? Halvdan Koht var selv en historiker av internasjonalt format, som skulle ha alle forutsetninger for å se Hitler omtrent på samme måte som denne skikkelsen ble beskrevet av den utrettelige Carl Joachim Hambro: Nesten som djevelen i egen høye person, slik Hambro så ofte uttrykte det. Men Hambro, som selv var av jødisk slekt, talte for døve ører, flere år før krigsutbruddet. Det ble også harselert over hans synspunkter.

“Under krigsdagene i Norge gjorde Halvdan Koht en imponerende innsats. Han var ikke alene om det, men jeg kjenner meg overbevist om at ingen kunne måle seg med Koht».Dette skriver Einar Gerhardsen i sin memoarer, «Fellesskap i krig og fred».Gerhardsen reiste selv sammen med Koht i hans bil, under flukten til Elverum. Før dette rotet Gerhardsen og hans følge rundt i bil, etter å ha blitt avist i flere norske veisperringer på østlandsområdet ut over dagen 9. april. Den kommende landsfarer, som akkurat hadde gått på som ordfører i Oslo, syntes ikke å være situasjonens herre denne dagen. Det kan trolig skyldes at han hadde Halvdan Koht som forbilde.

Ideologisk historieskriving?

I offisiell norsk historie er det først i de senere år vi ser sporene av en mer kritisk, nærgående gjennomgang av disse dramatiske døgnene i april 1940, da så alt for mye sviktet gjennom flere dager. Det sviktet egentlig så mye at ordet «sviktet» knapt er dekkende til å besrkive hva det faktisk dreier seg om. Det ansvarlige statsbærende partiet hadde langt på vei fungert som et drivhus for naivitet gjennom siste halvdel av 1930-årene, delvis blendet av egen ideologi som var farget av Stalins holdning i møte med utfordringene Hitler representerte. Som kjent inngikk Stalin en alliansepakt med Hitler i 1938, kalt Molotov-Ribbentrop-avtalen, og ideologiske slaggprodukter i Arbeiderpartiet var nok fortsatt ladet av Stalins holdninger.

I så henseende kan vi nok konstatere at Arbeiderpartiet har vaklet både i møte med Stalin og Hitler. Tvetydigheten og beslutningsvegringen som nå kom ble utnyttet for alt hva det var verd, både av Hitler og Stalin. Jo tettere vi så går inn på den høydramatiske evekueringen fra Oslo 9. og 10. april 1940, jo mer blir naiviteten synlig.

Mange nordmenn mistet livet som en direkte følge av denne naiviteten. Akkurat dette ser vi dessverre lite problematisert. Og med det kommer ansvarsfraskrivelsen. Hadde man enda tatt lærdom av det hele.

Det har nok ligget en ideologisk hegemoni implisitt i norsk historieskriving som har bidratt til at slike problemstillinger har vært undertrykt. Slik blir nye generasjoner nordmenn – innklusive politikere – lett gjort naive, i en farlig, ny coctail av kunnskapsløshet, likegyldighet og historieløshet. Og igjen synes det være hemninger som på det ideologiske feltet blender av for nødvendig realitetsans inn i en ny uforutsigbar periode. Stalin og Hitler introduserte terror som politisk våpen. Dette politiske våpenet er fortsatt i bruk, og vi erfarte 22. juli 2011 at vi langt på vei er minst like sårbare i vår tid som vi var i 1940. Igjen synes en kombinasjon av ideologisk svermeri og naivitet å sladde til et bilde som gjør det mulig å formidle et mer realistiskbilde av forholdene der ute. Hva har vi lært av erfaringene fra april 1940? Vel, vi har lært at vi kan ha politiske ledere som er farlig naive.

(Fortsettes i del 8. Utdrag av litteraturliste under.)

Lenke til forrige artikkel (del 6) i denne serien:

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread255138/#post_255255

31. mars 2012

Roy Vega

roynorvega@gmail.com

UTDRAG AV LITTERTURLISTE:

Hefte utgitt til minnehøtideligheten på Midtskogen, Elverum, i anledning Hærjubileet 1978. Elverum bibliotek.

Hefte: Andreas Hauge, Kampen på Midtskogen, 1940, 1995.

Alfarheim, Årbok for Eleverum nr. 5, 1990, viet Eleverum og andre verdenskrig.

Cato Guhnfeld, Fornebu, 9. april 1940. Wings forlag, 1990.

Francois Kersaudy, Kappløpet om Norge, Grøndahl, 1990.

Margaret Reid og Leif C. Rolstad: April 1940 – En krigsdagbok, Gyldendal, 1980.

Robert Pearson, Redd Gullet! Gulltransporten fra Norge i april 1940, Dinamo forlag, 2010.

Bjørn Bjørnsen, Det utrolige døgnet, Gyldendal, 1977.

Magne Skodvin, Norsk historie, 1939 – 1945.

Rolf Hobson og Tom Kristiansen, Norsk forsvarshistorie, bd. 3, Eide forlag, 2001.

Roy R. Jacobsen, Krysseren Blucher, Vega forlag, 2010.

Roy R. Jacobsen, Kongens Nei, Vega forlag, 2011.

Øystein Sørensen, Fra Marx til Quisling, Aventura 1983

Johans Hambro, Carl Joachim Hambro (CJH) - Liv og drøm, Aschehoug, 1984

Oliver H. Langeland, Dømmer ikke, Familieforlaget, 2009. (Tidl. utgitt og beslaglagt i 1948).

Opplysninger om kampene på Midtskogen, gitt fra tidsvitner. Bl.a. tidl. gardist Åsmund Wollum i 2009, til Bjørn Brand og Jo Øvergaard, Eleverum.

 

Etter en improvisert, men vellykket senking av krysseren Blücher i Drøbaksundet og usedvanlig snarrådighet fra Høyres Carl Joachim Hambro i Oslo, var det den improviserte sperrestillingen på Midtskogen som reddet Norges ledelse i 1940.

(Del 6 i serien om Arbeiderpartiet og 1940).

I denne omgangen skal vi se spesielt på dramaet på Midtskogen ved Elverum, der konge, kronprins, regjering og storting nå ble reddet for tredje gang på under ett døgn, igjen på mirakuløst vis. Denne gang på grunn av en avdeling gardister som tilfeldigvis befant seg på øvelse akkurat i dette meget strategiske landskapet, og som kom til å bli en viktig kjernestyrke i en uensartet gruppe offiserer og frivillige som fikk improvisert en viktig veisperring mot tyskerne akkurat der den kunne bli mest effektiv: Passasjen forbi Midtskogen gård – på hovedveien til Elverum – er trang, terrengmessig avgrenset i 150 meters bredde, med en innsnevret bru over den lille elva Terningåa som det klart mest sårbare punkt med tanke på sperring. Gamleveien ligger parallelt, noe sør for dagens hovedvei. Og det var akkurat på og i forkant av denne smale brua gadistene fikk lagt opp tømmerstokker i lengderetningen, mens en raskt sammensatt avdeling gardister, menige, sivile fra skytteraget og offiserer fra området – la seg i bakhold. Gardistene hadde to solide coltmitraljøser med seg. Disse våpnene så ble rigget inn til stabbur og fjøsvegg på Midtskogen gård, med skuddretning mot sperringen på veien.

Statsminister og utenriksminister Vjatsjeslav Molotov i Moskva telegraferte følgende til Hitler i forbindelse med invasjonen i Norge: «Vi ønsker Tyskland all fremgang i landets defensive tiltak!» (Egil Danielsen, Norge – Sovjetunionen, s. 256, Oslo 1956.) I Moskva hadde man full forståelse for de «forholdsregler som var påtvunget Tyskland». Pipen fikk snart en annen lyd da tyskerne, taktisk støttet av finner, var i ferd med å sikre seg store deler av det nordvestlige Russland. Noe som utløste mottiltak vi her hjemme noe unyasert kjenner som frigjøringen av Finnmark. Det dreide seg om russere som ville sikre bakrommet etter kampene på den blodstenkte Litzafronten lenger øst.

Moltov-Ribbentrop-pakten gjorde Hitler og Stalin allierte. Akkurat dette farget av på norske kommunister både før og etter at landet ble okkupert i april 1940.«Vi ønsker Tyskland all fremgang i landets defensive tiltak!»- skrev Stalin til Hitler i anledning angrepet på Norge.

Utenriksminister Halvdan Koht røpet evakueringsplan

På perrongen, like før togavgang og evakuering, møtte to journalister fra Norsk Telegrambyrå utenriksminister Halvdan Koht, og han kunne fortelle at toget med kongehus, regjering og storting skulle evakueres til Hamar! Slik fikk tyskerne snart melding om et ikke så uviktig mål, ganske enkelt ved å fange opp ordinære nyheter. NRK referte nyhetstelegrammet fra NTB om evakueringens foreløpige stoppested ved Mjøsa. Heller ikke på dette området var det åpenbart noen rutine knyttet til informasjonsberedskap, langt mindre grunnleggende sensur. Senere på dagen spaserte Vidkun Quisling inn i NRK og fortalte at han nå var ny statsminister, hvorpå han bad folk legge ned sine våpen. Denne opptredenen skapte bare mer motstand, og hele framtoningen Quisling var en taktisk blunder fra tysk side. Han ble en karikatur av seg selv som landssviker.

Og hva det var med denne utenriksministeren, Halvdan Koht, som konsekvent rotet det hele til, har historikere fortsatt ikke klart å avdekke. Som jeg var inne på i forrige artikkel. Høyres Carl Joachim Hambro, som var stortingspresident, hadde helt på eget initiativ ordnet en høyst improvisert evakuering fra Oslo natt til 9. april 1940. Han fikk satt opp ekstratog for evakuering fra sentralstasjonen - til Hamar kl. 08.30 på morgenkvisten. Denne ble mulig takket være den improviserte, men vellykkede senkingen av det store tyske krysseren Blucher i Drøbaksundet. Hadde den store krysseren klappet til kai ved Oslo havn kl. 05.00, slik planen opprinnelig var, ville dette ekstratoget med konge, regjering og storting aldri blitt mulig å sette opp. Med de ekstremt dramatiske konsekvensene dette ville ha fått, all den tid det ikke fantes alternative evakueringsplaner som lot seg effektuere. Men dramatikken var slett ikke over med dette: Nå skulle konge, regjering og storting evakueres nordover, via Hamar til Eleverum og Nybergsund. Før ferden fortsatte stykkevis og delt opp gjennom dalstrøkene.

Militærattache Eberhard Spiller

Den tyske militærattacheen i Oslo, kaptein og haubtmann Eberhardt Spiller, var en tysk agent som ett års tid drev utstrakt etterretning mot vitale norske forsvarsopplegg og som selv kom til å bli en nøkkelspiller under den tyske invasjonen, primært knyttet til fallskjermjegerstyrker i Oslo. Ut fra oppslag i media fikk han raskt med seg at konge og regjering ble evakuert med tog til Hamar. Og nå skulle ha ta opp jakten på landets ledelse med en raskt sammensatt spesialstyrke.

Spiller dro først ut til Fornebu, der han fikk plukket opp deler av et fallskjermjegerkompani og en halv mitraljøsetropp. Med en stabsbil, to lastebiler og to busser dro styrken så i retning Hamar. De to bussene i kortesjen hadde norske sjåfører, etter å ha blitt praiet av tyskerne ved Sinsenkrysset. Det hører med til historien at det var forvirrede norske soldater som kom i motsatt kjøreretning, i de to bussene fra Trandum. De skulle egentlig ha hjulpet til med forsvaret av Oslo, men tyskerne hadde altså sterkt behov for de to bussene akkurat nå. De norsk soldatene leverte fra seg våpnene, og kunne bare se på at tyske soldater med sine moderne atomatvåpen og mitraljøser overtok kjøretøyene, med stabler av gamle norske geværer og ammunisjon ombord. Tyskerne overrumplet her et helt norsk kompani, som var i ferd med å gruppere ut nettopp ved det strategiske Sinsenkrysset.

Spiller hadde i utgangspunktet grunn til å tro at planen skulle lykkes. Han hadde etter hvert fått samlet med seg 92 godt trente fallskjermjegere som nå kjørte nordover i praiede privatbiler og militærkjøretøy, først gjennom et kaotisk Oslo i full oppløsning, deretter 15 mil på veier hvor de passerte norske soldater og offiserer som ventet på skyss eller som allerede hadde ordnet seg transport i motsatt retning. Ellers var det mange flyktninger fra Oslo-området som nå dro ut og hang seg på det som var av kjøretøyer. Folk sprang rundt i gatene og kastet seg på alt som var bevegelig, fra lastebiler og åpne hestevogner til tog og trikk som fortsatt rullet ut fra bykjernen. Om det ikke var direkte panikk, var det kaos. Midt oppe i dette kom det så grupper av tyske soldater både marsjerende og på lastebiler.

Et varsel fra Jessheim

På Jessheim måtte den tyske styrken på nesten hundra mann ha bensin. Men en gjenstridig leder på bensinstasjonen sa han hadde stengt for dagen og bad tyskerne finne seg bensin andre steder. Tyskerne hisset seg kraftig opp, viftet med våpen og begynte å brøle ut sine etter hvert så kjente kommandorop. De slo inn en dør og tvang stasjonseieren til å åpne pumpene. Dette bråket hadde imidlertid påkalt oppmerksomheten til telegrafbestyreren på Jessheim, som befant seg i nærheten. Han så opptrinnet, og fikk varslet forsvarsledelsen telefonisk om den tyske militærstyrken som var på vei nordover. Dette var en avgjørende melding for videre evakuering av landets ledelse, fra Hamar til Elverum.

Den tyske gruppen med fallskjermjegere som nærmet seg Midtskogen på veien fra Oslo, hadde begrenset stridsutrustning for vinterforhold, men kompenserte med maskinpistoler og maskingeværer, som gav særlig stor stor ildkraft. Bortsett fra de to mitraljøsene, som fungerte svært dårlig i minusgrader, hadde nordmennene gamle våpen som skjøt enkeltskudd. De fikk utdelt 40 skudd hver, og flere måtte lære seg å lade våpnene. Mange hadde nemlig aldri skutt med slikt gevær før, andre hadde ikke tjenestegjort en eneste dag i det militære, før de fikk utlevert sitt gevær. En gruppe var hentet fra det lokale skytterlaget. Det fysiske utgangspunktet for en vellykket sperrestilling var slett ikke det beste. Mot seg hadde de nå en topptrent, tysk fallskjermjegerstyrke, de fleste med maskinpistoler, maskingeværer og ikke minst håndgranater. En slik angrepsstyrke kunne også rask omgå en sperrestilling, i det motstandere først var lokaliserte. Problemet en fiende gjerne står overfor, er at han ikke aner hvor mange som faktisk befinner seg i området, og slik kan store avdelinger faktisk stanses og oppholdes midlertidig flere timer. I dette tilfellet var det tid som var usedvanlig verdifull for kongehus, regjering, storting, generalstaben og vitale deler av diplomatkorpset. Det var igjen Carl Joachim Hambro som hadde fått alle evakuert videre til Elverum i all hast, etter at Hamar ble for utsatt.

Da den tyske spesialstyrken rykket nordover var det tilløp til komikk: Styrken kjørte taktisk, og tillot ikke andre biler å kjøre forbi langs Mjøsa. Følgelig ble det sivil kødannelse bak, derflere sjåfører gav inntrykk av at det gikk alt for sakte der fremme. Fortsatt hadde folk vanskelig for å forstå at det virkelig var krig. Den kom så umåtelig brått på.

På veiene i Hedmark hendte det at biler med norske soldater passerte grupper med tyske soldater, uten at det kom til noen trefninger. I Bergen kjørte en hel avdeling tyske soldater med sporveisbussen, sammen med en rekke eveakuerte flyktninger, rett gjennom sperrestillingen ved Ulven ekserserplass. Enkelte ganger ble de norske soldatene avvæpnet på stedet, på vei til sitt mobiliseringssted, mens andre bare dro videre, hver til sitt bestemmelsessted. Slik foregikk altså den eneste mobiliseringen i Norge i nyere tid.

I stilling på Midtskogen

På eget initiativ hadde sjefen for Østoppland regiment nr. 5 sammen med plasskomandanten på Terningmoen fått organisert hele to tropper av befal som meldte seg tidligst til tjeneste på Terningmoen etter at mobiliseringsordren gikk ut. Ellers var det noen rekrutter i denne leiren som sammen med deler av Eleverum Skytterlag ble hempet inn av regimentet. Disse ble så supplert inn sammen med gardistene, i en nyoppsatt styrke for den tiltenkte sperrestillingen på Midtskogen. Til sammen kom 92 personer ut i stilling, fordelt og gruppert i forhold til sperrestillingen ved Midtskogen gård. De frivillige som ikke var gradister fikk lynkurs i våpenbruk. Hver mann fikk utdelt 40 patroner, fulgt av en improvisert instruksjon om lading og avfyring av våpen, i hovedsak Krag Jørgensen-gevær av samme modell som grensevaktene hadde brukt da de passet opp svenskene i 1905. Da var dette relativt moderne og effektive soldatvåpen. Dette er egentlig våpen som er uhyre driftssikre, og som fortsatt er i bruk både på jakt og skytebaner. Men i møte med en tysk fallskjermjegerstyrke, som i stor grad var oppsatt med automatvåpen, ble dette skrint. Tyskerne hadde i alt 96 mann, hvorav 92 var godt trente fallskjermjegere. Blant dem var en halv mitraljøsetropp som gav voldsom ildstrøtte like nord for veien da tyskerne angrep den norske styrken på Midtskogen gård.

Et redusert gardekampani med to solide coltmitraljøser var altså tilfeldigvis på øvelse ved Terningmoen på Elverum, og de hadde til overmål lagt sin skyteøvelse nettopp til 9. april, med både teoretisk og praktisk tilrettelegging den 8. april. Det dreide seg om en mindre styrke garderekrutter fra Jørstadmoen som i tidens fylde skulle bli til et kompani oppsatt med mitraljøser og bombekastere, fortrinnsvis beregnet på å forsvare kongehus og landets ledelse i krise- og krigssituasjoner. En coltmitraljøse har en skuddtakt på 600 skudd i minuttet, men veier hele 47 kilo. To slike våpen gav et sterkt utgangspunkt for de som skulle stanse tyskernes ferd gjennom Midtskogen, for å fange landets ledelse på Eleverum. Svakheten var imidlertid at den tyske spesialstyrken som var i vente, var satt sammen av godt trente fallskjermjegere med automatvåpen som en fast del av sin utrustning, samt en halv mitraljøsetropp som var langt mer bevegelige, lett og flyttbar i terrenget. Faren for at tyskerne kunne ta seg rundt forsvarslinjen på Midtskogen var stor, selv i en snødybde på en halvmeter. Når det er nevnt, skal du angripe en militæravdeling som har gravd seg delvis ned i terrenget i en sperrestilling, er tommelfingerregelen at du må stille med tre ganger så mye mannskap som den du skal nedkjempe. Akkurat dette prinsippet kompenserte for så vidt for den ildkraften tyskerne på Midtskogen stilte med den dramatiske natten til 10. april.

Foto er tatt av mitraljøselaget fra gardekompaniet som kjempet på Midtskogen. (Artikkelforfatteren har navnene på gardistene). Coltmitraljøsen, som her ses rigget på høyt stativ, (stativ i denne posisjonen er egentlig beregnet på luftmål). Våpenet er nærmere 50 kilo, og var tung og rigge og forflytte i terrenget.

Coltmitraljøsene, som er vannavkjølte, kunne man ikke stole på om graderstokken krøp særlig under null. Om de ble stående uvirksomme noen timer, frøs nemlig den gamle og seige oljen som ble brukt i det norske forsvaret på denne tiden. Snart skulle akkurat dette tekniske problemet bli til en utfordring på liv og død for den improviserte styrken, som la seg lavt ned i terrenget på Midtskogen.

En slik veiblokkering ventet dne tyske spesialstyrken på Midtskogen. Men da det hadde kommet flere sivile biler inn mot sperringen i perioden 23.00 til 01.30 (da tyskerne kom), ble det såvidt mye bilkork at tyskerne stoppet opp lenger bort i veien enn den norske styrken hadde forutsett da sperringen ble satt opp. Følgelig grupperte tyskerne ut femti meter lenger borte i veien enn det man hadde lagt opp til. 

Sperrestillingen på Midtskogen bestod av langsgående tømmerstokker som ble lagt i forkant av brua på veien. En effektiv fysisk sperring som ble mye brukt våren 1940. Det måtte fire, fem mann til for å bære en eneste tømmerstokk. Å fjerne en slik sperring tok tid, og du kunne som fiende aldri vite hva som ventet deg der en slik sperring blokkerte veien.

Da den tyske spesialstyrken nådde Midtskogen var klokka 01.30, natt til 10. april. Da den første bilen nådde sperringen ble det åpnet ild, med den viktigste norske våpenbasen sviktet: De to coltmitraljøsene var forsynt med en olje som var frosset. Da ordren «ild!» ble gikk i gardestyrken som lå rett mot veien, sviktet de viktige coltmitraljøsene!

Siden tyskerne var rikelig forsynt med automatvåpen, som de alle holdt klar i hendene, regnet det prosjektiler inn mot gardistene og skytterne som lå i skogen sør for Midtskogen gård. Tyskerne besvarte altså ilden umiddelbart fra vinduene i de to bussene som kom foran. De stanset og grupperte ut lenger bak enn det som var forutsett, og var utenfor rekkevidde av mitraljøsene da de rykket ut til siden for veien i stor hastighet, særlig på nordsiden. De kunne ikke gjøre annet enn å trekke seg tilbake gjennom skogen. Nå så det mørket ut. Men tre mann fikk løftet med seg den ene coltmitraljøsen og satt den opp lenger bak. Og akkurat da tyskerne rykket framover mot Midtskogen gård fungertedenne mitraljøsen, og nå ble flere tyskere skadet og drept. Blant dem som var hardest skadd var Eberhard Spiller, lederen for operasjonen. Han døde et par dager senere på Hamar sykehus.

Siden sperrestillingen var satt opp og hovedveien sperret, kom det mange sivilbiler fram til kl. 01.30, som ble kjørt ut i grøfta og i veikanten. Men bilene plugget igjen veien langt nedover, og tyskerne bråstanset umiddelbart da de så dette. Nå fikk den tyske styrken også ekstra vern, i det de gjemte seg bak sivilbilene under framrykking langs veien. De som hadde befunnet seg i de sivile bilene hadde blitt beordret ut og videre til fots forbi sperringen. Her var det også et element som lå på grensen til kaos, og som lett kunne ha forpurret hele planen om å stanse tyskerne. Det hele lå lenge og tippet i tyskernes favær. De fikk langt på vei kontroll over området ved Midtskogen gård, men det lå stadig nordmenn og ventet på dem i skogen bak. Tyskerne kunne ikke vite hvor mange det dreide seg om. Akkurat dette elementet slo ogs definitivt ut i norsk favør denne dramatiske natten. Og med det var kampene over. Tyskerne trakk seg tilbake. 

Offiserer som var med og ledet nordmennene under denne trefningen var sikre på at det var mange døde og sårede. Så mye skudd og prosjektiler som hadde blitt skutt mot dem. Men kun en nordmann var alvorlig såret, sammen med noen få andre som var lettere skadet. Alle klarte seg. Ingen har gitt noen forklaring på hvordan det var mulig å befinne seg i en slik trefning, med avstander fra 20 til 150 meter og med utallige automatvåpen – uten at ett eneste norsk liv gikk tapt. Tyskerne hadde det langt verre. Rop fra flere sårede kunne tydelig høres i nattemørket og det ble funnet blodige bandasjer på veien dagen etter. Mellom fire og seks tyskere mistet livet, og flere var alvorlig såret.

Gull og blodige skoger

I boken «Redd gullet!» skriver den britiske forfatteren Robert Pearson at den siste billasten med landets gullbeholdning ble kjørt ut av Oslo sentrum kl. 15.15, 9. april. På dette tidspunktet marsjerte tyskerne i full stridsutrustning ned Drammenveien og inn i Karl Johans gate. En karavane med lastebiler som hadde blitt rekvirerte i all hast fra et firma i Oslo, hadde kjørt gullet nordover fra Oslo sentrum til Lillehammer, gjennom hele denne dagen. Ansvarlig for fadesen med gullbeholdningen var finansminister og partiformann Oscar Torp. Femten år før krigsutbruddet hadde den samme Torp blitt arrestert og fengslet etter å ha deltatt i kommunistiske demonstrasjoner i Oslo. (Bjørn Bjørnsen, Det utrolige døgnet, s. 105). De fleste av Arbeiderparti-toppene hadde kommunistisk fortid, noe som speilte seg i en felles ideologisk plattform, der Moskva og ikke minst Stalin fortsatt var støpt inn, både som en helt og et forbilde, selv et par tiår etter bruddet med den kommunistiske internasjonale, Komintern. Dette går blant annet fram av biografien om Einar Gerhardsen, Du var faren min likevel, skrevet av sønnen Rune Gerhardsen.

Da den siste lastebilen med landets gullbeholdning endelig kjørte ut av Oslo, skjedde det altså samtidig som tyske soldater kom uforstyrret marsjerende inn i Oslo sentrum. Som jeg var inne på i forrige artikkel, krysseren Blucher hadde hatt operasjonsledelsen for hovedangrepet på Oslo ombord. Men nå lå det store, tyske krigsskipet på 92 meters dyp i Drøbaksundet, og etter dette måtte også tyskerne improvisere. Tåken lå tett ut over Oslofjorden natt til 9. april, og fallskjermjegere kunne ikke sendes ut over Fornebu etter den opprinnelige planen. De kom senere, da tåken lettet. Deler av denne styrken ble med i spesialstyrken som drev klappjakt på kongehus og regjering på vei til Elverum.

Kaos i Oslo: Folk kastet seg på det som var av kjøretøy for å  komme seg ut av byen. Ingen nevakueringsplaner fungerte, og det meste brøt sammen i avgjørende øyeblikk. Hadde det kommet et bombetokt over hovedstaden invasjonsdagen ville det vært en kjempekatastrofe.

Måpende stod folk og glante på tyskere i full stridsutrustning som kom masjerende ned byens hovedgate, med selveste slottet som bakgrunnskulisse. Hitler hadde forberedt et politisk teater hvor Vidkun Quisling hadde skrevet seg inn i en rolle som ny «statsminister». Der det skortet på legitimitet for en kynisk okkupasjon skulle propagandaen overta og gi forklaringsbilder om det å beskytte Norge mot England. Det ble så ettertrykkelig gjennomført at ordet «Quisling» i dag er innarbeidet i vokabular over hele verden som betegnelse på en notorisk landssviker, ikke minst i land som USA og Storbritannia. At Stalin i denne perioden var alliert med Hitler bidro til at norske kommunister forholdt seg passive våren 1940. Akkurat dette elementet var noe av motivasjonsgrunnlaget for at de norske sikkerhetstjenesten i etterkrigstiden ikke stolte på kommunistene, på grunn av deres lojalitet til Moskva.

Soldater forbereder stillinger på Midtskogen. Men de fleste soldater i Norge kom ikke på plass før 11. og 12. april, da feil mobiliseringsordre ble sendt ut, angivelig på grunn av en misforståelse i regjeringen.

Når det gjaldt vanlige innbyggere var evakueringskomiteer etter hvert i sving i flere byer, men få eller ingen hadde planer som passet for denne situasjonen. Det tok følgelig ikke lang tid før det ble kaos på veiene. De som egentlig hadde ansvar for evakuering kunne bare konstatere at de manglet både planverk og instrukser. Opplegg som ble ytterligere svekket ved at nøkkelpersonell selv evakuerte sammen med sin familie. Folk prioriterte i en slik situasjon familien foran arbeidsplassen, og der man følte det var for utrykt ble evakueringen kort og greit iverksatt i den enkelte familie. I en by som Horten lå gater og hus tomme. 11 000 personer var borte, og da ordføreren endelig kom til sitt kontor ut på dagen. Etter en heller hektisk drosjetur fra besøk i Oslo, ante han ikke hvor folk var. (Bjørn Bjørnsen, Det utrolige døgnet, s. 160).

Men en kritisk gjennomgang viser faktisk at den lille og improviserte motstanden som kom i helt avgjørende øyeblikk alene var nok til redde unna både landets ledelse og landets gullbeholdning! Først (1) gjennom den utrolige sekningen av Blucher, (2) dernest gjennom Carl Joachim Hambros heltemodige, improviserte innsats for å redde konge, regjering og storting – samt (3) sperrestillingen på Midtskogen ved Elverum; disse tre elementene var nok til å plugge igjen fiendens ambisjoner om å ta kongehus, regjering og storting, med alt det en slik eventualitet ville ha medført i forhold til videre motstandsarbeid. Her erfarte Norge at bare det å ha holdbare planer er en betydelig fordel i krisesituasjoner, bare så synd at det også skortet på planer i skjebnetunge øyeblikk, den 9. april 1940.

Natten til 9. april satt utenriksminister Halvdan Koht fortsatt på sitt embedskontor på Victoria Terrasse, med regjeringsmedlemmene rundt seg - og uttrykte håp om at de fremmede skipene som var observert ytterst i Oslofjorden var utslag av en «misforståelse» (Boken 9. april, av Michael Tamelander og Niklas Zetterling, Spartacus forlag, 2001, side 74). 

Så langt i denne kritiske gjennomgangen av de dramatiske aprildagene i 1940 har det blitt stadig mer klart at det aller meste måtte improvoseres, etter at det som kunne gå galt – stort sett gikk galt, både i beredskaps- og forsvarsperspektiv. Mest fordi regjeringen sviktet. Selv den helt grunnleggende mobiliseringsordren kom helt feil ut, da regjeringen – etter midnatt mellom 8. og 9. april – endelig gav forsvaret klarsignal for mobilisering. Etter denne prosedyren ble ordre om mobilisering sendt ut natt til 9. april 1940, med mannskaper mobilisert og på vei til sine respektive avdelinger først 11. og 12. april. Også i dag, i 2012, representerer dette en utfordring, i det mobiliseringsplanene ikke er oppdaterte i møte med en tidsepoke preget av mye uforutsigbarhet, hvor naivitet og mulig kaos fortsatt er en del av bildet. Men det er en annen historie.

Roy Vega

16.03.2012

roynorvega@gmail.com 

Litteraturliste, utdrag:

(Ut over rene biografier om og fra politikere som er en del av grunnlagsmaterialet).

Hefte utgitt til minnehøtideligheten på Midtskogen, Elverum, i anledning Hærjubileet 1978. Elverum bibliotek.

Hefte: Andreas Hauge, Kampen på Midtskogen, 1940, 1995.

Alfarheim, Årbok for Eleverum nr. 5, 1990, viet Eleverum og andre verdenskrig.

Margaret Reid og Leif C. Rolstad: April 1940 – En krigsdagbok, Gyldendal, 1980.

Robert Pearson, Redd Gullet! Gulltransporten fra Norge i april 1940, Dinamo forlag, 2010.

Bjørn Bjørnsen, Det utrolige døgnet, Gyldendal, 1977.

Magne Skodvin, Norsk historie, 1939 – 1945.

Roy R. Jacobsen, Krysseren Blucher, Vega forlag, 2010.

Øystein Sørensen, Fra Marx til Quisling, Aventura 1983

Johans Hambro, Carl Joachim Hambro (CJH) - Liv og drøm, Aschehoug, 1984

Oliver H. Langeland, Dømmer ikke, Familieforlaget, 2009. (Tidl. utgitt og beslaglagt i 1948).

Opplysninger om kampene på Midtskogen, gitt fra tidsvitne, tidl. gardist Åsmund Wollum i 2009, til Bjørn Brand og Jo Øvergaard, Eleverum.

 

 

 

 

 

Tre elementer reddet konge, regjering og Stortinget i april 1940: 1) Senking av slagskipet Blucher i Drøbaksundet, 2) Carl Joachim Hambros initiativ om evakuering, 3) En vellykket sperrestilling mot tysk spesialstyrke på vei til Elverum.

Noen vil hevde at naiviteten var grenseløs i den norske regjeringen i 1940. I denne artikkelen vil jeg peke på ideologiske elementer og tilhørende slaggprodukter som kan gi en forklaring på hvorfor beslutningsvegringen og handlingslammelsen ble så stor, selv i avgørende øyeblikk.

Som vi har vært inne på i del 4 i denne serien, var det en kombinasjon av stor improvisasjon og ren flaks som bidro til at kongehus, regjering, storting med få timers forsprang kom seg unna det tyske angrepet i morgentimene 9. april 1940. I denne artikkelen, som er en fortsettelse, trekker jeg tre dramatiske begivenheter sammen, for å illustrere hvor nær konge, regjering og storting var fra dobbelt katastrofe disse høydramatiske dagene i 1940. Ikke bare ved at landet ble angrepet, men ved faren for at landets ledelse ble fanget helt samtidig.

En actionfilm spunnet ut fra ren fantasi ville neppe kunne vært mer spenningsmettet enn denne dramatiske sekvensen i norsk historie, hvor konge, regjering, storting og store deler av den nasjonale gullbeholdningen er på vill flukt fra tyskere, med noen få timers forsprang hele tiden. Begivenhetene løp så inn i hverandre at norske og tyske soldater ble stående på veien og glane på hverandre, med geværene i hånden. Historien rundt dette er egentlig helt utrolig, om vi velger å komprimere alt som skjedde de hektiske timene fra tyske krigsskip kom godt inn i Oslofjorden – før mobiliseringsordre ble gitt, i en tidslinje på ett døgn fram til Elverum 10. april.

Utallige varsler om Hitler-Tysklands aggressive opprustning, forberedelser og angrep på Danmark og Norge ble ignorerte. Forsvaret var svært dårlig rustet til å kunne forstyrre og forsinke tyskernes ambisjoner om invasjon og fortsatt okkupasjon. Den første angrepsstyrken fra tysk side var kun på 15 000 mann, noe som et forberedt forsvar kunne ha håndtert gjennom sperrestillinger, blokkerte veier og bruer og miner utenfor utsatte havner. Men alt sviktet. Sluttstykker manglet i håndvåpen, mye materiell lå fortsatt behørig innelåst og innesmurt i olje på depoter, og stort sett i svært dårlig forfatning. Unntaket var en del nyere sambandsmateriell, men dette var fortsatt innelåst da krigen kom til Norge. Det skortet dessuten sterkt på kompetent mannskap for å betjene utstyret. Samtidig var det vanskelig å finne fram til dem som fortsatt visste hvor depotene var og hva de faktisk inneholdt. Ut fra dette er det heller ingen overraskelse at viktige og til dels avgjørende sambands- og telefonforbindelser sviktet totalt. Sviktende kommunikasjon i kombinasjon med beslutningsvegring i en farlig naiv regjering hadde en lammende virkning isolert sett. Det var først på Åndalsnes, flere dager etter tyskernes angrep på Norge, at en britisk etterretningsoffiser fra MI6 rigget sitt medbragte sambandsutstyr slik at representanter fra den norske regjeringen kunne komminsere med England.  

Inn i sene nattetimer fra 8. og 9. april hadde det fortsatt ikke blitt forbredt evakuering av konge, regjering og storting. En kan tenke seg hvordan dette ville endt om det ikke hadde vært for en meget snarrådig Carl Joachim Hambro, som fikk en glime av handlingsrom takket være senkingen av Blucher i Drøbaksundet. Om det fantes beredskapsplaner noe sted, var disse så mangelfulle, lite kjent og drillet, at absolutt alt brøt sammen da krisen først kom. Det som var av organisert motstand hadde med få unntak preg av at enkeltpersoner på eget initiativ satte i gang prosesser, og fikk mobilisert mindre grupper og avdelinger til sterkt improviserte og dårlig forberedte mottiltak. Men lite ble satt i gang før flyalarmene begynte å kime ved midnattstider natten til 9. april. Da var allerede tyske krigsskip på vei inn i de norske fjordene.

Nå er det ingen tradisjon i forsvaret for å handle helt på egen hånd i de respektive avdelinger, så en kan lett tenke seg alle problemene som oppstod i aprildagene 1940, til overmål uten samband som fungerte mellom avdelingene, og mellom sivil og militær myndighet. Flere steder stod både offiserer, soldater og vaktmannskaper forøvrig og lurte på om de skulle skyte på briter eller tyskere, eller begge deler. Akkurat dette var regjeringen også usikker på, tvers gjennom 8. april 1940, da man først og fremst var fortørnet over det som ble betraktet som britisk aggresjon! I forlengelsen av slike uttalte holdninger og standpunkt var det ikke særlig mye militære ledere kunne gjøre, selv om frustrasjonene klart tangerte en smertegrense. Det hadde stort sett vært Carl Joachim Hambro som talte de fagmilitæres sak, men heller ikke han ble hørt. Han ble ofte arrogant og ironisk avvist.

Som jeg også var inne på i del 4 i denne serien var en av krigens store bragder 9. april 1940 knyttet til den pensjonerte kommandørkapteinen Andreas Anderssen på Oscarsborg. Etter intense improvisasjoner natten gjennom, fikk han sendt ut to 40 år gamle torpedoer som rammet henholdsvis maskinrom og ammunisjonsrom på selveste Blucher i helt avgjørende øyeblikk. Denne delen av norsk krigshistorie er så høydramatisk isolert sett at vi like gjerne kan dvele enda litt mer ved det hele, også rent teknisk, om ikke annet så i forsøk på å forstå rekkevidden av det som skjedde i Drøbaksundet. Inne i Oslo fikk Hambro nemlig den tiden han trengte for å vekke regjeringsmedlemmer, konge og kronprins, slik at en improvisert evakuering kunne begynne. Etter planen skulleBlüchernådd Oslo kl. 05.00 på morgenkvisten 9. april. Men slik gikk det ikke. Den store krysseren havnet i stedet på bunnen av Drøbaksundet, mens de overlende stod og hutret på strendene rundt.

Overlende fra Blücher samlet seg på strendene rundt Drøbaksundet.

Den gigantiske tyske slagskipet og krysserenBlüchervar med sin store besetning på hele 1600 mann ferdigstilt fra et tysk verft i 1939, og var et av de største prestisjefartøyene i Hitler-Tyskland fra første dag. Det store fartøyet var endelig ferdigstilte og fullt operative, 5. april 1940. Bare for å møte sin skjebne i Drøbaksundet tre døgn senere, da skipet kom sklidende ut av tåken og inn i siktemidlene til kanonene som ble kalt «Moses» og «Aron» på Oscarsborg, og så til torpedobatteriet. Kl. 05.19 smalt det: Først en 28 cm artillerigranat som traff hovedkontrollen for luftvernartilleriet ombord. De tunge kanonene på Blucher skjøt ikke tilbake, rett og slett fordi de ikke kunne identifisere noen mål å skyte på. Nok en artillerigranat av samme størrelse som den første traff flyhangaren og den tilhørende viktige katapultrampen ombord. Maskintelegrafen ble også slått ut, og dette umuliggjorde intern kommunikasjon for styring av båten. Ytterligere 20 granater fikk treff på skipet, og blant annet roret ble ødelagt. Dette altså før de to store dødbringende torpedoene ble skutt ut og sendte hele det for Hitler så stolte slagskipet ut av krigshistorien og ned til sin grav på 92 meters dyp. De to avgjørende torpedoene var hele 40 år gamle, og hadde altså vært like lenge i tjeneste som den pensjonerte torpedoskytteren som avfyrte dem! En forholdsvis detaljert rapport om Bluchers endeligt er utarbeidet av Bluchers førsteløytnant i ettertid, Fregattenkapitan Erich Heymann, Bondesarchiv RM 92/5087. Heymann sendte sin rapport til Tyskland fra et sted i Oslo noen dager etter Blucher-forliset.

Oscarsborg var egenlig avglemt som forsvarsanlegg, fordi regjeringen mente at en måtte satse på de oppgraderte to fortene som lå lenger ut i Oslo-fjorden, for bl.a. å beskytte marinebasen i Horten. Da 57 tyske krigsskip ble sendt mot Norge 8. april passerte flere av dem rett forbi de oppgraderte kystfortene uten at et eneste skudd ble løsnet.

Etter den voldosmme senkingen av Blucher i Drøbaksundet oppstod en regulær krise for tyskerne. Nå kom det til en forsinkelse i det tyske angrepet på Norge. I praksis var en vesentlig del av overfallet forsinket. Slike forsinkelser er ofte uhyre skadelig for enhver angripende part i krig. I sin bok “Det utrolig døgnet” skriver Bjørn Bjørnsen at den øverste kommandanten på Oscarsborg, Birger Eriksen, ikke visste om han skulle fortsette krigen etter at Blucher ble senket. Ingen overordnede kunne oppspores for svar på dette vitale spørsmålet. Etter en del besvær fikk Eriksen tak i generalmajor Hvinden Haug, som av en eller annen grunn fortsatt befant seg på Akershus. Jo, han hadde ikke fått tak i noen til å forsvare den utsatte festningen på Oscarsborg, men noen gardister til å ta seg av tyskerne som hadde svømt og rodd i land på Hallangen i Drøbaksundet var det – kanskje – mulighet for å ordne. Akkurat der var det også en gruppe høyere tyske offiserer som skulle lede angrepet mot regjering, kongehus og storting, og ta seg av nødvendig og eksklusiv fangetjeneste i bakkant.

Men om hundrevis av offiserer nå satt dyvåte, hjelpesløse og indisponerte rundt om på breddene i Drøbaksundet, var det altså ikke mannskaper å oppdrive fra norsk side for å ta dem til fange. En av de mer bisarre scener som utspant seg midt oppe i dette infernoet var en gruppe tyskere på et par hundre mann som reddet seg fra å ikke fryse i hjel ved å kle seg helt nakne, klumpe seg sammen og løpe tett i ring opp på Askholmen midt i Drøbaksundet. Over alt ute i fjorden og på strendene lå tyskere og hylte og jamret seg, mange med alvorlige splint- og brannskader. Da Blucher sank i fjorden begynte en rekke tyske soldater å løpe på den delen av kjølen som enda var over vann, inntil akterenden stakk opp i været. Da baugen og propellene så kom til syne før slagskipet sank, var det ingen annen mulighet enn å hoppe i den iskalde sjøen også for denne siste gruppen ombord. Men i det de hoppet i vannet kom en voldsom boble med olje opp fra det synkende skipet, med gasser som begynte å brenne umiddelbart. De fleste tyskere som hoppet rett opp i dette infernoet døde umiddelbart, mens andre fikk brannskader og hylte av smerte. Mange hadde også hoppet i havet som rene brannfakler, etter at flere branner ombord utartet. Slik er krigens grusomme ansikt. Det er nettopp derfor en må ha et troverdig forsvar og troverdige allianser som virker preventivt.

Kommunikasjoner brøt sammen

Nå var det meste av samband mellom politiske og militære myndigheter dårlig i utgangspunktet. Det ble ikke noe bedre etter at de fleste ansavrlige politiske ledere småløp ut i nattemørket for å forberede en meget improvisert evakuering med tog til Hamar. Dette var før mobiltelefonenes tid, og det meste av alternativt, bruktbart militært samband befant seg fortsatt innelåst på depoter. Kommanderende general gikk fortsatt hvileløst omkring i sivilt antrekk utenfor huset sitt på Strømmen, etter å ha forberedt sin 65-årsdag den 9. april! Bursdagen måtte imidlertid avlyses. Og nå ventet generalen altså på en drosje som ikke kom. Bjørn Bjørnsen skriver dette om kommunikasjons- og kommandolinjer den skjebnesvangre dagen:

“Offiserer som til denne dag knapt hadde hatt myndighet til å bestille en kladdebok uten tillatelse fra Departementet, ble nødt til å ta belutninger om krig eller fred på egen hånd. Med stumme telefonrør i hendene var de helt overlatt til seg selv. Det var helt utrolig.”

Margaret Reid, som var kommunikasjonsekspert knyttet til den britiske etterretningen i Oslo til krigsutbruddet, 9. April, skriver dette i sin krigsdagbok:

«På hærens depoter sto imidlertid ikke så rent lite bra radiomateriell, som kunne ha gitt samband fra høyeste hold til underlagte ledd utover i landet.» (Margaret Reid, Leif Kolstad, April 1940, En krigsdagbok).

Men på norsk side hadde feil mobiliseringsordre blitt sendt ut få timer før tyskerne slo til. Det ble gitt ordne om «stille mobilisering». I praksis betød dette mobilisering i løpet av hele tre dager. Denne tabben skapte enda mer kaos, og hjalp tyskerne til å hente inn mye forspranget regjeringen, stortinget og kongehus, samt det lille som var av norske forsvarsenheter - hadde fått etter senkingen av Blucher. På grunn av tåke kunne tyskerne heller ikke landsette fallskjermsoldater på Fornebu i første omgang, og med dette var det klart at angrepet på den norske hovedstanden slett ikke gikk som planlagt. Kun 15 000 tyske soldater kom i den første angrepsbølgen mot Norge.

Hundrevis av tyske soldater og offiserer som blant de mest sentrale i hele angrepet på den norske hovedstanden lå og stønnet ute i Drøbaksundet. Etter hvert begynte de som hadde tørre klær å ordne sivil transport inn til Oslo, men av naturlige årsaker stod det ikke sjåfører i kø for slike oppdrag for tyskerne denne morgenen. Det var først ut på natten til 10. april at mannskapene fra Blucher var inne i hovedstaden, nesten ett døgn forsinket.

Tyskerne hadde altså mistet ledefartøyet for angrepet på intet mindre enn den norske hovedstaden! Det dreide seg om det absolutte kjerne-element både for spissen og i hovedstyrken som rett og slett var øremerket angrep mot storting, regjering og kongehus. Om bord i Blucher var en spesialstyrke på 800 mann som var øremerket for dette formålet. Alt satt helt ut av spill i de mest avgjørende øyeblikk.

DaBlücherså gikk til bunns var det mye som gikk i svart for Hitlers ambisjoner helt samtidig. 576 personer fra besetningen og 400 fra infanteristyrken ombord mistet livet. De øvrige lå for en stor del og kavet i fjorden, eller de satt og hutret, trøstet og bandasjerte hverandre på svabergene rundt Askholmen i Drøbaksundet.

Siden sentrale tyske operasjonsledere også ble så ettertrykkelig slått ut, brukte tyskerne nå flere dyrebare timer ekstra på å reorganisere det viktige angrepet på Oslo. Omsatt i militæroperativ sjargong betød dette at angrepet på Norge hadde fått en meget alvorlig forsinkelse. Norge kapitulerte ikke, og Vidkun Quislings inntok på den politiske arenaen skapte så store irritasjoner og sinne at det alene bidro til å styrke motstandskampen.

Som nevnt, slike uforutsette forsinkelser som senkingen av Blucher representerte vil i enhver militær, operativ sammenheng gi en betydelig taktisk svekkelse. Og akkurat dette elementet forstod en annen bråvåken person å utnytte.

Carl Joachim Hambro (1885-1964)

Mannen som reddet konge, regjering og storting på eget initiativ, grytidlig på morgenen 9. april 1940.

Stortingspresident Carl Joachim Hambro kom i de følgende timene til å skrive seg ettertrykkelig inn i Norgeshistorien som en av krigens store helter, ofte avglemt i krigslitterturen. Han var selv av jødisk slekt, fra samme familie som bl.a. står bak Hambros bank i London. Og det var denne ene mannen som, riktignok etter å ha blitt vekket av sin kone, fikk satt opp ekstratog til Hamar og så fikk tørnet ut en fortsatt nølende regjering, stortinget, konge og kronprins. Forsamlingen hadde kun to, tre timer på seg til å pakke sammen. Nå var det med ett Hambro som var sjefen, sta, handlekraftig og energisk som han var, kom dette godt med da natten ble til dag 9. april 1940. Da var partigrensene slettet ut, og Arbeiderpartiet satt ikke lenger og voktet på Hambro. Hvem var så denne spesielle mannen?

I biografier fremstår Carl Joachim Hambro som en usedvanlig energisk Høyre-politiker og toneangivende parlamentariker gjennom årtier. Han var først journalist og redaktør i Morgenbladet, før han ble stortingsrepresentant, fra 1919 til 1957. Fra 1926 til 1933, og videre fra 1935 til 1945 var den samme Hambro stortingspresident. I så henseende har han fortsatt Norgesrekord i antall år i denne stillingen. I ham bodde en statsmann som Høyre aldri lykkes i å støtte nok til at han fikk endelig grep i noen regjeringsposisjon, og hadde han gjort det kunne Arbeiderpartiets historie vært helt annerledes. Om Hambro ikke var den beste team-arbeideren, tok han det igjen med sin energi, idealisme, kunnskap, og med en målstyring som tidvis ikke helt lå på samme frekvens som de mer dannede deler av Høyre. Slik kunne Hambro tidvis bli noe ensom i sin kamp for til dels viktige enkeltsaker og også prinsippsaker, før resten av partiet kom etter. Hans gjentatte advarsler mot Hitler manglet publikum, primært i Arbeiderpartiet. Men også i de andre partiene var det vanskelig å få gehør for oppgradering av forsvaret.

Om Hambro kunne streve litt i perioder, med å sitt parti med seg, dukket det også opp andre alvorlige utfordringer: Etter hvert som den økonomiske krisen utartet i andre halvdel av 1920-årene, begynte en del av personene rundt ham å ønske seg en sterk mann, som kunne hamle opp med det meste, - fra økonomisk kaos til synlig motvekt mot de støyende kommunistene. Hambro så farer både i Stalin og Hitler. Tyskland beveget seg entydig i retning av de mest avskyelige former for svulstig statsforherligende nasjonalisme som hadde akselerert så kraftig gjennom 1930-årene, og som koblet med sosialime ble til en ren djevlemaskin. Fra 1933 hadde Hitler sikret sitt maktgrunnlag. Med Hitler og nasjonalsosialismen kom en totalitær variant som rivaliserte med Stalin i all sin intoleranse, jødehat, terror og internering av annerledes tenkende. Hambro sa i klar tekst at han betraktet Hitler som den onde selv, men lykkes aldri i å få Arbeidetpartiets representanter med selv på en begrenset opprustning av det norske forsvaret som var mer realistiske i forhold til det som vokste opp i Hitler-Tyskland.

En og annen oppgradering kom i det norske forsvaret fra 1937, men det var mer symbolsk og mer for å tekkes velgermassene enn det skyldes forsvarsvilje innad i Arbeiderpartiet. Partiet hadde fortsatt lojalitet østover, og kan ha vært farget av Stalins disposisjoner i det han gikk i allianse med Hitler i september 1939, og betraktet krigen som en «imperialistisk krig» man som sosialist slett ikke skulle forholde seg til. I den norske kommunistavisen, Arbeideren, het det på forsiden, den 10. oktober 1939:

Kampen mot Hitlerismen er for Chamberlain og Deladier et dekke for England og Frankrikes imperialistiske interesser. (Se faksimile)

Stalin og de Moskva-tro kommunistene støttet alliansen mellom Hitler og Stalin fra september 1938, og brukte mye energi på å kritisere vestmaktene. Dette elementet kan ha smittet over i de deler av regjeringen hvor denne ideologien hang mest igjen.

Kommunistiske aviser i Norge og i flere land i Vest-Europa angrep fra høsten 1939 vestmaktene som «krigshissere» i sin propaganda. Det norske kommunistpartiet, NKP, vedtok ikke sin motstand mot den tyske okkupasjonen formelt før 1. januar 1942. men kritikken av Hitler-Tyskland tiltok gradvids etter slaget om Stalingrad i 1941, der de to rivalene i den totalitære familien barket sammen.  

Allerede i 1933 var 20 000 mennesker i konsentrasjonsleire i Tyskland. Leire som til forveksling minnet om Stalins GULag-leire i øst. Hambro så tidlig disse farene. Men det var vanskelig å få noen av hans samtidige politikere på Stortinget til å ta forholdsregler. Konsesuspolitikken rådet, mens Arbeiderpartiet begynte å legge et solid ideologisk grunnlag for en marxistisk planøkonomi – stadig etter mønster fra Stalin; økonomiske føringer som skulle komme til å prege Norge i flere tiår fremover. Ikke minst etter at Arbeiderpartiet fikk frie tøyler under gjennoppbyggingen etter krigen, med støtte fra kommunistene.

Etter å ha levd med mye forbitrelse og stor personlig frustrasjon over den britiske statsminister Neville Chamberlains fredsavtale med Hitler i 1938, kom den påfølgende pakten mellom Hitler og Stalin som et ytterligere stressmoment for Høyre-mannen Carl Joachim Hambro. Da det sovjetrussiske angrepet på Finland så kom 30. november i 1939 tilsa det meste at Norge nå burde gjøre mer for å få skikk på forsvaret. Men Arbeiderpartiet mente bestemt at en symbolsk nøytralitetsvakt var tilstrekkelig, og var fortsatt mest bekymret for mulige britiske brudd på den norske nøytraliteten. Kort dagt så man England som den største aggressor, helt fram til 9. april 1940.

Hambro var på talerstolen i Stortinget i ferbuar 1939, og fremsatte nok et forslag om å styrke forsvaret her hjemme. Først kom denne kraftsatsen fra Hambro:

Tror man at man kan beskytte seg med lagre smøreolje eller matvarer når man ikke makter å passe på dem? Tror man at det er en sikkerhetsforanstaltning mot innbruddstyver  å ha et usedvanlig velforsynt stabbur og reklamere for det, hvis man hverken sørger for lås eller vakthund?

Men også dette forslaget om å styrke forsvaret ble umiddelbart avvist av statsminister Johan Nygaardsvold. Utenriksminister Koht svarte arrogant at forsvaret jo var blitt styrket. Hambro så farene med den utstrakte naiviteten. Her er en annen refleksjon fra hans side i denne perioden:

“Jeg liker ikke avisene. Jeg liker ikke dette umoralske snakk om fred. Det gjør meg syk. Verden blir ikke til å holde ut om man overhodet tillater seg å snakke fred med Tyskland etter Polens deling..De tenker jo ikke fra nese til munn de som nu vil gjøre verden til et fredshelvete.” (Hambro-sitatet er gjengitt i Johan Hambros biografi, s. 195)

Ordet fred er egentlig livsfarlig om en ikke selv har godt ideologisk fotfeste i møte med tilstanden, som jo i et utgangspunkt bare er et ord. Og det var nettopp dette Hambro implisitt antydet her. 11. desember 1939 ble Carl Joachim Hambro valgt til president i det prestisjetunge Folkeforbundet, forløperen til FN. Men krigen kom etter hvert så tett innpå at forbundet snart måtte oppløses midlertidig. Siden Hambro i praksis var Folkeforbundet i prakt av sin blotte eksistens etter dette, ble han muntert omtalt som «Mr. Folkeforbundet». Det er ingen tivl om at Norge hadde en statsmann i Hambro, men hans ruvende posisjon og innsats er dessverre tonet ned i historieskrivingen.

Hambro så på den innbitte finske motstanden mot den store russiske naboen som eksempel til etterfølgelse. Finnene hadde holdt ut i tre og en halv måned mot russerne som led store tap. Men Norge hadde i motsetning til finnene ikke noe forsvar som var oppgående, langt mindre noen regjering som hadde evne og vilje til å innse farene før tyskerne hadde syv kilometer igjen til den norske hovedstaden. Da kom endelig en mobiliseringsordre, men som var slik satt opp at soldatene skulle møte 3 – tre – dager etter at ordren kom. Hambro reagerte også sterkt på utenriksminister Kohts åpne fientlighet mot England selv umiddelbart før 9. april.

5. april hadde kommet en skarp note fra England og Frankrike der de vestallierte forbeholdt seg full rett til å ta nødvendige skritt for å hindre at forsyninger av vital betydning for den tyske krigsmakten fortsatt skulle gå gjennom norske farvann. I dette lå nok en opptrapping som utenriksminister Halvdan Koht og hans regjering underslo i sin informasjon overfor Stortinget den 6. april. Oberst Hatlestad i generalstaben protesterte heftig mot den stille mobiliseringen som var besluttet. Denne mobiliseringen, som altså ville ta hele tre dager var uhørt, mente obersten, overfor forsvarsminister Ljungberg. Men Hatlestad fikk nå instruks om at slik skulle det være. (Johan Hambros biografi om CJH, s. 215). Under sin redegjørelse for Stortinget nevnte Halvdan Koht overhodet ikke notene fra England med ett eneste ord, og ut fra dette kan vi nok trekke den slutninger at en rekke stortingspolitikerne nok ikke helt skjønte alvoret i situasjonen dagene før 9. april.

Hambros anti-totalitære holdninger gikk alle veier: I Moskva Radio het det om Carl Joachim Hambro at han var «ypperstepresten for anti-kommunismen” og representant for den «uteskende kapitalisme.» (Johan Hambros biografi, s. 207. Se litterturliste).

Etter å ha vurdert ulike alternativer, fant Carl Joachim Hambro ut at Hamar kunne være en egnet mellomstasjon for evakuering av stortinget, regjeringen og kongehus. I tillegg kom landets gullbeholdning kjørt ut puljevis, i en stor karavane av lastebiler, først til Lillehammer. Dette er egentlig en liten historie for seg: 26 lastebiler ble hyret inn for å redde landets gullbeholdning i siste sekund, 9. april 1940: Kl. 8.15 kjørte så den første lastebilen avgårde med sin dyrebare last, og den siste bilen gikk klokka 13.30, mens tyskerne marsjerte ned Karl Johans gate i Oslo! Lasten var fordelt i 818 store kasser, 685 mindre kasser, med sedler i 39 små tønner. I alt 53 tonn, hvorav 49 tonn gull, til en verdi av 120 millioner kroner. (Kilde: Robert Pearson, Redd gullet!, Dinamo forlag, 2010).

Dette gullet representerte enorme verdier i 1940, og det forelå åpenbart ingen beredskapsplaner for dette heller. Gullet ble først fraktet til Lillehammer og senere til England. Men det var også en betydelig politisk nyttelast ombord på det ekstraordinære toget som gikk fra den gamle Østbanestasjonen kl. 7.15 den 9. april. Hambro hadde gitt passasjerene bare tre timer til forberedelse, så knapp som tiden var. Samme tidsfrist gjaldt for dem som skulle sørge for at alle arkiver kom med i lasten. Nå gav Hambro regulære instrukser. Det var ikke lenger tid til diskusjoner. Sammen med kongefamilien var det nesten 150 stortingsrepresentanter, Regjeringens medlemmer, Stortingets stab, departementsfunksjonærer og noen fra det diplomatiske korps. Akkurat det siste er interessant, da dette var folk som skrev logger og dagbøker som fortsatt gulner i arkivene der ute. Norsk krigshistorie er for tiden et sterkt nedprioritert saksfelt. Det kan ha politiske årsaker.

Kl. 10.15 kom statsminister Johan Nygaardsvold bilende til Hamar. Han var i følge Carl Joachim Hambro psykisk og fysisk helt nedkjørt, og gråt. Nygaardsvold var klart på sammenbruddets rand og bad hulkende Hambro overta alt ansvar videre. (Johan Hambros biografi om CJH, s. 216). Nå fikk Hambro ordnet et ekstraordinært stortingsmøte som gav nødvendige fullmakter til regjeringen til å ta avgjørelser på egen hånd. Men på Hamar kom Kongen og Kronprinsen til hotellet der Hambro lå og hvilte ut etter en strabasiøs natt og dag, og de kongelige kunne fortelle at regjeringen Nygaardsvold hadde innlevert sin avskjedssøknad. Men i denne situasjonen frarådet Hambro dette på det sterkeste. Hadde han akseptert kunne den samme Hambro trolig trygt ha tatt Einar Gerhardsens plass også etter krigen i en utvidet samarbeidsregjering. Med kringastingen og de store avisene under Quisling og okkupasjonsmaktens kontroll ville lett miste tillit til en ny eksil-regjering som var satt sammen midt oppe i dette kaoset. Hambro avviste derfor regjeringens avskjedssøknad, og Kongen sa seg helt enig, heter det i Hambros biografi (s. 217). Også denne er et stykke krigshistorie som er mindre kjent. De gjentatte historiske opplysningene om at regjeringen i sitt eksil i London hadde et enstemmig tillitsvotum i Stortinget bak seg, medfører med andre ord ikke riktighet. Det er skapt en falsk glorie over Arbeiderpartiet ut fra dette og fra denne perioden som partiet neppe fortjener.

På Hamar kunne Hambro fortelle de evakuerte stortingsrepresentantene, regjeringen og kongens familie at en raskt fremrykkende tysk avdeling bare var 15 kilometer fra Hamar. Med dette var det klart at ytterligere, improvisert evakuering var nødvendig. Nå fikk Hambro satt opp nok et ekstratog til Elverum. At man var på vei dit var slett ingen stor hemmelighet: Det kunne okkupasjonsmakten lese i alle de større avisene 9. april! Dette i seg selv utslag av en fatalt feilslått krigssensur og informasjonsberedskap. I den grad noe slikt overhodet fantes fikk Norge et skole-eksempel på en type journalistikk som langt på vei er dødelig i krig, i det landets ledelse er på flukt for å skjerme seg mot en fiende.

På morgenkvisten 9. april 1940 satt man i redaksjonen i NRK og lurte på om Oslo var evakuert, og om hovedsenderen skulle holdes åpen til mobiliseringsordren var sendt ut. Men hvor ble det av mobiliseringsordren? Hallomann Hartvig Kiran og kollega Olav Rytter kastet seg over telefonen for å få fatt på noen militære autoriteter som kunne gi beskjed. Men de fikk ikke fatt på noen som kunne bekrefte eller avkrefte om mobiliseringsordre burde gis. Slik rotet det meste seg til rundt NRK. Noen timer senere kom Vidkun Quisling sparende inn i redaksjonslokalene, sa han var den nye statsministeren og i sin tale bad han landets væpnede styrker om å legge ned våpenene. Akkurat dette elementet bidro imidlertid til det stikk motsatt: Landsforæderen Quisling gjorde folk rasende og skjerpet motstandsviljen betydelig.

Åtte timer etter at krigen hadde brutt ut hadde forsvaret fortsatt ikke noe kommandosystem som fungerte. Nå tok det heller ikke lang tid før tyske bombefly var på vei til Kjeller, Elverum og Nybergsund, etter at en tysk utsending hadde forsøkt å få konge og regjering med på full kapitulasjon. På Lillestøm var det dramatisk da Kjeller flyplass ble bombet, samtidig som ekstratoget med konge, regjering og storting byttet lokomotiv på Lillestrøm stasjon. Passasjerene ble ført ut av toget i all hast, og stod delvis skjermet under en jernbaneundergang og hørte på drønnene fra bombene på Kjeller flyplass. At dette spesielle toget, eller Lillestrøm stasjon, ikke ble bombet og skutt i filler av tyske fly, kan vi vel fortsatt takke Vårherre for.

Men før bombeflyene også kom inn over Elverum og Nybergsund i Trysil et knapt døgn senere, kom det en tysk utrykningsstyrke settende på hovedveien fra Oslo. Men igjen inntraff ett av krigens virkelig store tilfeldigheter. Og nå var det ikke mindre enn tredje gang slike tilfeldigheter var på regjeringens, stortingets og kongehusets side. Det var nemlig ikke bare en krig mot tyske angripere, men også mot tiden, på sølete aprilveier. Teleløsningen var kommet godt i gang, særlig på østsiden av Glomma.

Gardekompani på øvelse

Tilfeldigheten gjorde at 1. Gardekompani var på øvelse i området Terningmoen ved Elverum 9. april 1940, under kompanisjef Arne Hagtvedt. Soldatene hadde god utrustning, og hvite overtrekksdrakter. Egentlig var dette gardekompaniet under opplæring som en spesialisert mitraljøse- og bombekasterstyrke. De hadde gått på ski fra Jørstadmoen til Terningmoen 4. – 6. april som en del av øvelsen så langt. 9. april skulle de ha skyteøvelser, noe som var godt forberedt med ammunisjonskasser og det hele dagen før. Terningmoen ligger like ved hovedveien til Elverum (veien går videre mot Kongsvinger), eller i et område bilførere i dag nok kjenner bedre som «Elgstua», en veikro i krysset opp mot Østerdalen. Få kilometer før dette, på vei fra Oslo, ligger Midtskogen gård. Det var i tilknytning til denne gården gardistene grupperte ut, ved en liten elv i umiddelbar nærhet. General Otto Ruge var oppnevnt som øverstkommanderende for de væpnede styrker på et improvisert regjeringsmøte på Elverum noen timer tidligere. Ruge befant seg på Rena sammen med hærstaben, noen få mil lenger nord i Østerdalen, den 9. april 1940. Nå fikk han kommandoen over gardekompaniet, og ordnet transport med biler ut til sperreområdet på Midtskogen. Med i denne styrken var også den ikke så ukjente Ørnulf Tofte, som senere skulle bli inspektør i overvåkningspolitiet og en Norges fremste, operative spionjegere.

Men så kom krigen altså brått på gardistene i området Terningmoen. Skyteprogrammet 9. april ble lagt om fra pappskiver til noe mye mer brutalt: Kompaniet ble nå raskt beordret til området ved Midtskogen gård, der hovedveien gikk, parallelt og noe mer sør enn den ligger i dag. (Se skisse).

Skissen viser hvordan et kompani fra HM Kongens garde som tilfedligvis var på øvelse i området terningmoen ble omgruppert til sperring for en tysk spesialstyrke på kongejakt i helt avgjørende øyeblikk.

Gardistene grupperte så ut på begge sider av veien, og grov seg ned i terrenget. I en slik forberedt stilling, ikke minst med mitraljøser, er den angripende part i åpent landskap meget utsatt. Skal en slik stilling forseres med ildgiving må du stille med mange ganger så stort mannskap som dem som ligger delvis nedgravde og gjerne maskerte og godt beskyttet, og samtidig med god utsikt til dem som kommer mot.

Hærens overkommando etablerte ny base på Rena i Østerdalen, fra 5.-tiden på morgenkvisten, 10. april. Det var så sent at de kunne ha risikert å bli overkjørt, i mer eller mindre bokstavelig forstand, av tyskere som stadig rykket fremover inn mot Elverum, men som brått ble stoppet på Midtskogen.

Men den norske styrken som gikk inn i sperrestilling hadde imidlertid et sterkt kompliserende element foran seg: Spesialstyrke på nitti tyskere kom i stor hastighet, så søla skvatt, fra Oslo for å stanse konge og regjering. Denne styken kom for en stor del i rekvirerte, beslaglagte private kjøretøyer. En del sivile var hempet opp som gisler underveis. Kaoset var stort i flere ledd, da en bilkø med blanding av sivile og tyske militære etter hvert korket seg opp på veien i Midtskogen. Som om ikke dette var nok: Det var også en del norske soldater og offiserer som kjørte fram og tilbake på veiene i området. Tidvis måtte de rygge tilbake, etter først å ha passert tyskere på vei i motsatt retning på samme vei, men det er en annen og mer teatralsk historie.

En våken telegrafbestyrer på Jessheim hadde tidligere meldt til den norske hærledelsen at tre busser med tyske soldater var på vei nordover. (Margaret Reids dagbok, s. 26). Dette var etterretningsopplysninger som ble umåtelig viktige for offiserene som skulle sørge for den til dels sterke sperrestillingen på Midtskogen. Den tyske styrken bestod av ca. 90 godt trente fallskjermjegere, som fordelte seg på busser og biler.

Hvem var venn og hvem var fiende? En del norske gardister som lå utgruppert i sine respektive stillinger skal ha begynt å se (galgen)humoren i dette, etter å ha sett ned på kaoset av sivilt og militært personell på hovedveien en tid, og så lagt frempå muntre ideer om at man kanskje burde få mer orden og be fienden stille seg skikkelig opp som i gamle dager, så de heller kunne bli enige om hvor og når de skulle skyte på hverandre? (Opplysninger gitt av gardist og tidsvitne Åsmund Wollum, til Bjørn Brand og Jo Øvergaard, Elverum, 2009). Denne type humor som her er referert er slett ikke ukjent fra krigssituasjoner, hvor slike muntre uttrykk blir til en del av mentalhygienen for den enkelte. En brysk kompanisjef Arne Hagtveit brøt skarpt inn og kunne imidlertid fortelle gardistene at den som ikke fulgte ordre om ildgiving når han gav melding om det, ville bli skutt av ham personlig. Slik ble disiplinen snart strammet opp, og det ble stille over landskapet rundt Midtskogen gård, før stormen. Det skulle enda gå noen timer før tyskerne kom.

Ca. kl. 02.00 natt til 10. april kom tyskerne relativt tett i sine busser og biler. De parkerte hulter til bulter på veien foran de norske stillingene, og en heftig ildgiving begynte umiddelbart. De norske gardistene hadde solide mitraljøser som skjøt ut mange prosjektiler i sekundet. Tyskerne sendte opp fosforlys og landskapet fikk en hel spesiell farge. Lederen for den tyske angrepsstyrken var ingen ringere enn den tyske millitarattacheen i Oslo, Eberhard Spiller. Han hadde knappe to døgn tidligere holdt et lystig lag hjemme hos seg, sammen flere norske offiserer. Noe som ikke var eller er uvanlig i det diplomatiske korps. Det er imidlertid vondt å tenke på hvilke informasjoner denne Spiller kunne ha snappet opp under dette selskapet, så farlig nært opp til det tyske angrepet på Norge. Spiller var nemlig en meget farlig og iskald og beregnende mann, som på eget initiativ kastet seg rundt og jaktet på konge og regjering på Elverum, med en sammenrasket jegerkommando på 90 soldater. Dette i kjølvannet av Bluchers fatale havari. Men om Spiller var aldri så farlig skulle han ikke overleve trefningen med norske gardister på Midtskogen: Dagen etter trefningen døde Spiller av skadene, på Hamar sykehus. Den tyske spesialstyrken måtte trekke seg tilbake etter at Spiller var slått ut. Det var tydelig nok at Spiller personlig ledet denne spesialstyrken som hadde fått i oppdrag å ta konge og regjering.

Som nevnt, på Midtskogen var nok en gang tilfeldigheten på norsk side! Denne gang i form av et helt gardekompani, fullt utrustet med mitraljøser og det hele, som endatil befant seg på nøyaktig rett sted til riktig tid. Ingen ante hvor viktig akkurat denne militærstyrken skulle bli for nasjonen. Ingen ante heller ikke hvor stor styrke de kunne få mot seg opp fra Oslo, i sine nygravde forsvarsstillinger. Men tyskerne hadde neppe informasjoner om at en såvidt godt trent og sammesveiset avdeling allerede lå og ventet på dem, endatil delvis nedgravd i landskapet. Det vil si, utenriksminister Halvdan Koht kunne igjen ha rotet dette kraftig til. Margaret Reid, som fulgte britiske diplomater på flukten gjennom Elverum, skriver dette i sin dagbok: «Fra Elverum fikk man vite at utenriksministeren skulle ha gitt ordre til instilling av ilden ved Midtskogen, vissnok fordi en tysk forandler skulle passere.»

Reid skriver så om en heller anstrengt samtale mellom utenriksminister Koht og generalstabssjefen, om hva Koht mente man burde gjøre med konge og regjering om tyskerne virkelig slapp videre forbi sperrestillingen på Midtskogen? Utenriksministeren ble vissnok svar skyldig. Kohts egen sekretær, løytnant Henrik Broch, var så fortvilet oppe i dette, i følge Margaret Reid, at han på et tidspukt uttrykte ønske om å rømme fra jobben som sekretær for Koht og slutte seg til de fortsatt kjempende nordmenn på Midtskogen! (Margaret Reids dagbok, s. 27).

Om Koht rotet mye i de dramatiske dagene før det tyske angrepet på Norge, gav han seg altså ikke før på morgenkvisten 10. april. I sannhet en merkelig oppførsel, men det var selvsagt ikke noe solospill, i det Koht var en del av en regjering som ikke inngav noe korrektiv i forhold til hans rotete opptreden. Koht manglet også all den fagmilitære kompetanse som skulle til for å vurdere den kritiske situasjonen rundt seg på Elverum. Men han grep altså like fullt direkte inn i de etter hvert helt avgjørende militæroperative føringene, da et norsk gardekompani kjempet intenst for konge og fedreland, for å hindre at hele landets ledelse falt i hendene på tyskerne.

Takket være denne norske styrken på Midtskogen, og altså ikke utenriksmnister Halvdan Koht, fikk konge og regjering ytterligere tid på seg til å komme videre fra Eidsvoll og Nybergsund i Trysil. Og med dette var det ikke mulighet for tyskerne å tvinge fram noe som lignet juridisk status knyttet til Vidkun Quislings notoriske landssvik som selvbestaltet politisk leder. Motstanden mot Quisling var så intens og stor at det alene bidro til å styrke motstandskampen på det psykologiske plan. 

Trefningen foran sperrestillingen på Midtskogen bidro ikke bare til å redde landets ledelse. Det gav samtidig et kraftig psykologisk oppløft som forplantet seg ut over landet og over til England, når den legendariske trefningen etter hvert ble kjent. HM Kongens Garde skrev seg her behørig inn i vår krigshistorie. I dag, i mars 2012, har den samme garden så knappe ressurser at de ikke har personell å avse til World Cup i skiskyting i Holmenkollen, ut over en oppvisning av drillkorpset.

Garderekruttene og en mindre gruppe vanlige soldater med minimal skytetrening, hadde i bokstavelig forstand, fysisk, reddet Konge, regjering og storting fra fiendens klør, i siste øyeblikk. Hadde tyskerne bare fått has på kongefamilien, kunne de lett med slike gisler ha nøytralisert motstandsarbeidet og – kanskje like ille – tvunget til seg opplegg som hadde gitt nazistyret og Quisling et skimmer av legitimitet i folks øyne; hjulpet av massiv tysk propaganda, selvsagt. Det tok nemlig ikke lang tid før nazipropagandaen farget alle sider i de store avisene, og en internert kongefamilie, samt en hel regjering som gisler ville garantert bli utnyttet for alt hva det var verd fra Berlin. Men slik ble det ikke.

Fra 1940 til 22. juli 2011

Disse linjer er skrevet ut i håp om å bidra til refleksjon og ettertanke, i en tid da avstanden til krig stadig blir større i tid og rom, samtidig som tidsvitnene faller fra i rask rekkefølge nå. Krigshistorien er nedprioritert på alle plan i vårt samfunn, og er meget sjelden noe tema i skolen, i foredrag og konferanser. Med dette tiltar kunnskapsløshet og historieløshet, veimerker og viktige fotavtrykk om ufrihet forvitrer i vår kultur. Slik tar alt for mange friheten for gitt. Nå speiler denne friheten seg ikke i noe som er synlig i vår samtid, det er ingen kontrast, bare larmende flimmerbilder. Totalitære krefter kan igjen vokse seg store i skyggen av nyord om "dialog" og "multikultur", slik Stalin vokste bak sine fraser om fred, og slik selv den britiske statsminister Neville Chamberlaine ble til en dust under Hitlers fredsmerke. Produktet vi får ut av kunnskapsløshet, historieløshet og et delvis forvitret verdigrunnlag er nye doser med naivitet - og tapt fokus. Beredskapsplaner, forsvar og sikkerhet er i dag helt ute av aktualitets- og mediabildet. Det er ikke politisk korrekt å minne om at friheten aldri må tas for gitt. Men vi tar det stadig for gitt at den tilstanden vi har i dag vedvarer så langt vi kan se fremover. Men 22. juli 2011 erfarte vi at en eneste gal mann var det som skulle til for å lamme hele regjeringskvartalet. Vi kan ikke i ettertid skylde på de som fysisk skal beskytte oss i en tid da det ikke finnes noe konstruktiv fokus på beskytterne, og ingen budsjetter som gir troverdig beredskap og sikring. Enn om det hadde vært fem mann denne julidagen i 2011? 1940 er heller ikke lenger unna enn at vi burde ha lært en lekse der også. Har vi lært, og har vi lært nok? Kort sagt, har vi forstått at et demokrati må forsvares?

Roy Vega

29.02.2012

roynorvega@gmail.com

Siden det ved utskrift av artiklene her blir noe små skrift, anbefaler jeg først kopiering over i standard Word-format med 12 punkts skrift, der det måtte være noen med svekket syn. Jeg har stadig fått henvendelser, spesielt fra eldre lesere, om å ettersende artikler som er mer lesbare på papir, men min kapasitet er dog begrenset for slike ekspedisjoner.

Litteraturliste, utdrag:

(Ut over rene biografier om og fra politikere som er en del av grunnlagsmaterialet).

Margaret Reid og Leif C. Rolstad: April 1940 – En krigsdagbok, Gyldendal, 1980.

Robert Pearson, Redd Gullet! Gulltransporten fra Norge i april 1940, Dinamo forlag, 2010.

Bjørn Bjørnsen, Det utrolige døgnet, Gyldendal, 1977.

Magne Skodvin, Norsk historie, 1939 – 1945.

Roy R. Jacobsen, Krysseren Blucher, Vega forlag, 2010.

Øystein Sørensen, Fra Marx til Quisling, Aventura 1983

Johans Hambro, Carl Joachim Hambro (CJH) - Liv og drøm, Aschehoug, 1984

Oliver H. Langeland, Dømmer ikke, Familieforlaget, 2009. (Tidl. utgitt og beslaglagt i 1948).

Opplysninger om kampene på Midtskogen, gitt fra tidsvitne, tidl. gardist Åsmund Wollum i 2009, til Bjørn Brand og Jo Øvergaard, Eleverum.

Varslene var mange og konkrete. Men da tyske soldater marsjerte opp Karl Johans gate i Oslo, 9. april 1940, med hornmusikk foran, kom okkupasjonen som et stort sjokk. Arbeiderpartiets tabber og naivitet kan ha ideologisk forankring.

Stalin var alliert med Hitler til 1941. Det manglet slett ikke på opplysninger fra Tyskland gjennom 1930-årene, fulgt av gjentatte varsler og advarsler: Tyske sosialister og kommunister kom som flyktninger til Norge i stort antall fra siste del av 1920-årene. Blant dem var flere fra den tyske fagbevegelsen. Willy Brandt, som senere skulle bli vesttysk forbundskansler fra 1969 til 1974, var også blant dem som kom til Norge som tysk flyktning. Aviser som Dagbladet og Arbeiderpressen skrev fyldige artikler om de tyske flyktningene. Forholdene i Tyskland var godt kjent i Norge. Det kom gjennom 1930-årene en rekke bøker om nazismens reelle trusler på norsk. Først kom Arne Ordings bok i 1933, “Det Tredje Riket», som analyserte nazismens farer. En tysk riksdagsmann, en sosialdemokrat, skrev en bok om konsentrasjonsleiren Oranienburg, en leir som senere skulle bli kjent under navnet Sachsenhausen.

Winston Churchill var marineminister under første verdenskrig (1914-18), og igjen fra krigsutbruddet i 1939. I 1940 ble han så statsminister i Storbritannia. Churchill tok opp problemet med Norge og norskekysten gjentatte ganger i 1939 og tidlig i 1940. Men han ble ikke hørt på norsk side. I sitt store historiske verk om den andre verdenskrig skriver han blant annet dette om Norge:

Den seksten hundre kilometer lange halvøya som strekker seg fra innløpet til Østersjøen til Nordishavet, hadde umåtelig strategisk betydning. De norske fjell faller ut i havet i en sammenhengende skjærgård av holmer og øyer. Mellom disse øyene og fastlandet var det en korridor i norsk territorialfarvand som gav tyskerne utløp til åpne hav og betydde en alvorlig svekkelse av vår blokkade.

Både Hitler og Stalin bygde konsentrasjonsleire i stort antall gjennom 1930-årene. Leire som til forveksling lignet hverandre, med sine lange brakker med sengebrisker i tre høyder på hver side av en midtgang. De totalitære prosjektene i øst og i sentrale Europa ble stadig mer kjent blant folk. Halvard M. Lange skrev boken «Nazi og Norge». Dagblad-journalisten Ragnar Vold skrev lange reportasjer under tittelen «Tyskland marsjerer.» I den innbitte borgerkrigen i Spania hadde utallige frivillige i Norge kjempet mot Franco gjennom 1930-årene, og farene med fascismen og nazismen var en del av det politiske uttrykket som fulgte med reportasjene fra den spanske borgerkrigen. Men i Norge satt et Arbeiderparti som tilsynelatende helt konsekvent manglet evne til å se farene som truet, ikke minst etter det tyske angrepet på Polen i 1939. Hva skjedde?

I en rekke europeiske land ble miliære styrker bygd opp etter hvert som Hitlers opprustning økte på. Det skjedde ikke i Norge. I 1938 kom Arbeiderpartiet med i Den sosialistiske internasjonale. I november samme år kom Krystallnatten, og den organiserte jødeforfølgelsen ble stadig mer kjent utenfor Tysklands grenser.

I 1939, like før krigsutbruddet, ble avtalen som sikret allianse mellom Stalin og Hitler undertegnet. (Molotov-Ribbentrop-avtalen). Nedrustning og passivitet hadde lenge vært rådende over hele linjen i Arbeiderpartiet, og det står ikke til å nekte at Stalin på sin side selvsagt dro fordelen av at politisk innflytelsesrike venner i Norge ikke beilet for mye i retning av Storbritannia og USA. Og blant dem som ikke uttalt hadde Stalin som sitt symbol, var det fortsatt så mye marxistisk orientering igjen i partiapparatet at vestallierte land som Storbritannia, Frankrike og USA representerte kapitalismen, på linje med allierte forsvarssystemer. Det var den samme kapitalismen Hitler rettet sin propaganda mot.

Ut fra dette ideologiske resonnementet om kapitalisme i nedslagsfeltet for Hitlers aggresjon kom det brukne gevær kom til å bli et sterkt symbol, både for kommunister og også i Arbeiderpartiet ved inngangen til 1940-årene. Om Hitler-Tyskland vokste seg stor ville det fortsatt dreie seg om opplegg som i første rekke rammet kapitalismen, i dette perspektivet, og fremskyvde den krisen man forutså for å kunne effektuere marxismens og proletariatets endelige seier. Økonomiske kriser i kapitalismen (Led: demokratier) er en forutsetning for marxismens politiske fremvekst.

Stalin var altså alliert med Hitler-Tyskland helt fram til 1941. Denne ikke så uvesentlige faktoren var utvilsomt et element som blendet av i forhold til mer kritisk fokus på Hitler, som flagget en nasjonalsosialistisk variant av marxismen, til dels med beslektede slagord. «By og land, hand i hand» og «Arbeid til alle» var blant de mest sentrale parolene. Felles for nasjonalsosialismen og den internasjonale sosialismen som Arbeiderpartiet forfektet, var troen på en sterk og sentralisert Stat og et dominerende Parti som så rådet over det meste, stadig med det «det arbeidende folket» som frase, sammen med en flora av tilhørende slagord, paroler og faner. Respekten og toleransen for andre politiske konstellasjoner var også skrøpelig, dersom disse skulle utfordre Statens og Partiets interesser.Da Hitlers makt vokste seg stor og truet hele Europa så en ikke uvesentlig venstreside i Arbeiderpartiet dette først og fremst som et problem for kapitalismen, underforstått for de vestallierte. Den krigen og den krisen som måtte komme angikk rett og slett ikke arbeiderne, også omtalt som "proletariatet".

"By og land hand i hand" Slagord i Hitler-Tyskland og Norge 1930 og 1940

Vi bør fokusere de ideologiske perspektivene på leting etter det som i det ytre fremstår som en gjentatt naivitet i Arbeiderpartiet gjennom 1930-årene og enda lenger. Igjen: Det var fortsatt mange ledere i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen som hadde Stalin som et stort forbilde gjennom 1930-årene. I den sosialistiske leir lå det dessuten en iboende, signifikant ideologisk motsetning til et militært rangorden-system, som eksplisitt stred mot enhets- og likhetsidealer i marxismens proletariat, gjerne omtalt som «arbeiderklassen». (Edvart Bull, Norsk Historie – Klassekamp og fellesskap, 1920 – 1945, s. 330).  Den samme Bull peker ellers på at militærmakten i Norge ble analysert og vurdert som et instrument til forsvar for kampitalismen. Her finner vi trolig noe av kimen til motstanden mot forsvar og vestlige forsvarsallianser generelt og spesielt manifesterer seg i Arbeiderpartiet og ikke minst på partiets venstrefløy, i den samtidige Mot Dag-bevegelsen, i fraksjoner og utbrytergrupper; inn mot det som senere kom til å bli partiet SV – med tidsskriftet og stiftelsen «Orientering» og Sosialistisk Folkeparti (SF) som partibyggende organer, henholdsvis gjennom 1950 og 1960-årene. Men fortsatt har Arbeiderpartiet bevart sin ideologiske naivitet, som igjen fikk en renessanse etter at venstresiden i partiet kom inn i lederposisjoner ut over i 1980-årene.

For å øyne noe av den eldre ideologiske plattformen kan vi ta med en del av en tale Johan Nygaardsvold tale holdt i 1924. Nygaardsvold gikk selv på som statsminister i 1935, og var formelt statsminister til fredsåret 1945, da det etter mye rot ble Einar Gerhardsen som overtok roret. Nygaardsvold tale kom i en periode da medlemmer av Arbeiderpartiet åpent kalte seg kommunister, og fant det svært anstrengende at partiets stortingsrepresentanter måtte innordne seg konstitusjonelt, og avlegge ed på den norske grunnloven. Dette sier Nygaardsvold bl.a.:

Det er mange her i denne forsamling som har avlagt ed til grundloven i Norge og som har været med på å forandre den naar det passet seg for dem og dermed ogsaa...at bryte den ed de hadde avlagt.

Sitatet er hentet fra boken «I malstrømmen” av Harald Berentsen, en biografi om Johan Nygaardsvold. (s. 241). Her svarte egentlig Nygaard på den samtidige, økende kritikken som kom innenfra i Arbeiderpartiet om den åpenbart besværlige grunnlovseden. Grunnloven var med andre ord noe skulle vurderes som dynamisk og foranderlig der den måtte bryte for mye mot ideologien, i følge Nygaardsvold og hans partifeller. Her ser vi tidlige tilløp til taktisk, pragmatisk tilnærming for å omforme samfunnet fra bunnen av, over tid.

Marxismen er en ideologi som i sin grunnstamme klart står i et anstrengt motsetningsforhold både til parlamentarismen og ikke minst et åpent demokrati. I de land der marxismen/sosialismen har fått dominerende makt, har statsmakten økt kraftig på bekostning av demokratiet. Indirekte og direkte kontroll av media har også vært en tradisjonell del av det maktpolitiske spillet under slike forhold. Egentlig er dette et spørsmål og graden av makt, underveis kommer disiplinering og sentralisering av medier, innskrekning av åpne diskusjonsarenaer og økende kanalisering av regulær politisk propaganda mens opposisjonens arenaer stadig innskrenkes. Trangen til justere grunnloven, slik at den blir mer i tråd med den marxistiske ånd og bokstav, er alltid tilstede.

Ideologi blendet av for realitetssansen?

Det var med andre ord neppe naivitet alene som blokkerte Arbederpartiets realitetssans i skyggen av Hitlers nasjonalsosialistiske prosjekt gjennom 1930-årene. Da Hitler gikk inn i formell allianse med Stalin, og holdt denne forbindelsen helt til 1941, farget dette selvsagt av blant dem som fortsatt hadde Stalin som en av sine store politiske og ideologiske forbilder. Det står ikke til å nekte at dette nok også satte preg på det unge paret, Einar og Werna Gerhardsen, som riktignok kom til overflaten først etter krigen. Om de kunne ta avstand fra noe av Stalins brutalitet, hang mye av forståelsen for hans ideologi og virksomhet igjen rent ideologisk.

I dette komplekse fiendebildet av Hitler, blir bildet av farene som truer åpenbart lett tilsladdet selv i en avgjørende fase hvor politiske beslutninger, og uten en strime av tvil, burde ha blitt tatt på løpende bånd for å verne land og folk, både i Arbeiderpartiet og i norsk fagbevegelse for å forsvare og verne landet. Det var mer enn nok av informasjon, mer enn nok av avisartikler og litteratur til å ta konstruktive avgjørelser for å demme opp for Hitlers ekspansjon nordover i Europa.

I 1932 kom Arbeiderpartiet med forslag om sivilt vaktvern som bare skulle ha “politimessige oppgaver” (Bull, Cappelen, 1978). Partiet fulgte ikke opp med en konkretisering av sitt forslag, som imidlertid synes å ha preg av at man nå begynte å jakte både på regjeringsmakt og velgere. I 1936 kom partilandsmøte i Arbeiderpartiet med vage hentydninger i et prinsippvedtak uttrykt slik: “Militærvesenet omlegges til vaktvern.» Men Martin Tranmæl var snar til å gestikulere fra talerstolen, og presisere: “Vi er like mye antimilitarister som før!» (Edvard Bull, 1978). I fall noen skulle være i tvil. Men Tranmæl avslørte videre i sitt innlegg for såvidt et motivasjonsgrunnlag som slett ikke bare knyttet seg til forsvar av Norge: «Hitler og Mussolini pønsker først på å underlegge seg Vest-Europa, og så kommer turen til Sovjet..Men da skal vi ikke legge veien åpen for dem som vil overfalle Sovjet.» Igjen kan vi være inne på et kjernepunkt i det indre tankegodset i Arbeiderpartiet før andre verdenskrig. Man så riktignok for seg et oppgjør med Moskva, men den krisen som kom kom forut var ikke nødvendigvis en nedtur for proletariatet på lang sikt?

Her var man i ideologisk forstand konsekvent opptatt av at arbeiderklassen skulle danne de virkelige kadre i internasjonal, revolusjonær (kommunistisk) modus, og ikke “borgervernet og Leidangens folk», slik den karismatiske Tranmæl også uttrykte det fra talerstolen. Dette var altså på Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1936, og vi kan allerede trekke den slutning at partiet var på helt på det rene med hva som var i ferd med å skje i Europa, men altså nektet å ta konsekvensen av det. I det følgende vil jeg forsøke å vise til en utvikling som indikerer at det først og fremst var ideologien som hemmet Arbeiderpartiet da landet skulle forsvares mot en rå nasjonalsosialistisk variant, som kritisk sett hadde slektsskap med Stalins regime. Her ser vi med andre ord at naiviteten blir institusjonalisert og politisk kultivert nært opp til en slags religiøs tro på den dogmatiske sosialismen i seg selv. Dernest blir Stalin implisitt favorisert foran de vestallierte. De indre rivningene som kom i Arbeiderpartiet forandret egentlig ikke stort på denne linjen. Selv om det kom til noe mer fokus på forsvaret fra 1937-38, var makten i Arbeiderpartiet i hendene på en elite som slett ikke så for seg noen relle opprustning. Dette gjaldt blant andre statsminister Johan Nygaardsvold, utenriksminister Halvdan Koht og finansminister K.O. Bergsvik. Fortsatt var det en støyende venstrefløy i Arbeiderpartiet med marxistiske (kommunistiske) antimilitarister, og blant dem som var preget av slike tanker var den senere statsminister, Einar Gerhardsen. Det brukne geværs politikk lå dypt forankret i partiet, og det passet Moskva utmerket så lenge Stalin var alliert med Hitler, frem til 1941. Men før dette hadde Stalin gått løs på Finland og pådratt seg en negativ stemningsbølge i et Norge som naturlig nok følte solidaritet med finnene som forsvarte seg både imponerende og tappert i sine skoger. I Norge pågikk en rekke større innsamlingsaksjoner til Finland før krigsutbruddet. Lakener ble sydd om til kamuflasjedrakter og sendt sammen med 50 000 ryggsekker til finnene. Slik hadde ikke folk i Norge noen god følelse for Stalin heller, i det krigen brøt ut. Russernes brutale angrep på Finland satte sine spor.

Krigen som ble feiltolket

Minst 60 norske skip var senket, i hovedsak av tyske ubåter, og 400 norske sjøfolk hadde omkommet ved skipsforlis lenge før Norge ble angrepet av Tyskland, 9. april 1940. Krigens ansikt nærmet seg raskt Norge. Det tyske angrepet på Polen, 1. september 1939, kom slett ikke som noen overraskelse på europeiske politikere som nå fulgte godt med. Storbritannia erklærte Tyskland krig to dager etter angrepet på Polen, og verdenskrigen var et faktum. I Norge, med Arbeiderpartiet i spissen, kom en nøytralitetserklæring umiddelbart etterpå, nå, som under første verdenskrig. Både marinen og de delene av forsvaret som var oppgående her hjemme fikk ordre om en høyst begrenset beredskap som «nøytralitetsvern». Bare det med å mobilisere skulle vise seg by på store problemer senere. Forsvaret manglet egentlig alt som skulle til for å fremstå troverdig, til lands og til vanns, selv som voktere av en farlig naiv nøytralitet ved krigsutbruddet. Nøytralitetsvernet speilet seg ikke i noen form for militær kapasitet, og hadde med andre ord et mer symbolsk preg. Ekstra komplisert var det langs den uoversiktelige norskekysten, som ingenlunde lot seg bevokte, langt mindre forsvare.

På Hærens depoter sto imidlertid ikke så rent lite bra radiomateriell, som kunne gitt samband på høyeste hold til underlagte ledd ut over i landet. Men det krevde betjening av kyndige radiotelegrafister – helst I skift for døgnkontinuerlig drift. Av mangel på bevilgninger var ingen av disse stasjonene for radiotelegrafi satt opp.

Det er Maragret Reid som skriver dette i sin krigsdagbok, “April 1940”. (Gyldendal, 1980) Hun var kommunikasjonsekspert knyttet til den britiske etterretningsoffiseren, Francis E. Foley i Oslo, fram til 9. april 1940.

Våpen på militærlagre manglet sluttstykker og veldig mye utstyr var i svært dårlig forfatning på grunn av manglende vedlikehold. Som Maragret Reid også er inne på, manglet det også personell med komeptanse til å betjene det utstyret som faktisk var tilgjengelig. En av årsakene til at politikerne strevde med kommunikasjonen seg i mellom skyldes at telenettet brøt sammen, samtidig som byer og tettsteder ble mørklagt. Selv statsminister Nygaraadsvold gikk rett på et gjerde da han skulle ta seg fram til et krisemøte på utenriksminister Kohts kontor på Victoria Terasse natt til 9. april. Det var åpenbart ingen som hadde tenkt på grunnleggende kommunikasjon under krise i denne regjeringen.

Den ruglete norskekysten, med tusenvis av øyer, holmer og lunske skjær avkrever nemlig en betydelig planmessighet  og ikke minst kontinuitet i forsvarssammenheng. Noe som lignet på troverdige forsvarsverk fantes ikke da krigen brøt ut. Men ytterst i Oslofjorden lå tross alt noen delvis oppgraderte fort som teoretisk sett kunne hamle opp med fiender, om fienden kom en klarværsdag og ikke manøvrerte midt i fjorden mellom de to fortene som altså lå aller ytterst. Da tyske krigsskip kom inn fjorden hadde de ingen problemer med å passere de nye fortene. Da var det noe annet med det forfalte fortet Oscarsborg lenger inne i fjorden.

Territorialgrensen var komplekse, satt til fire nautiske mil – 7408 meter – fra land (til vanlig omtalt som firemilsgrensa), til forskjell fra en rekke andre europeiske land som holdt på tremilsgrensen (5556 meter). For at det ikke skulle bli misforståelser hadde det i god tid før andre verdenskrig blitt inngått avtaler med Storbritannia og Tyskland om at Norge skulle håndheve tremilsgrensa, og glemme resten. Dette alene kunne bydd på trøbbel om Tyskland hadde utnyttet de territorielle svakhetene i en tidlig og innledende fase. Men om den tyske krigsmaskinen var betydelig, var etterretningsorganene slett ikke på høyden. Noe som kanskje kunne ha sammenheng med at Hitler fryktet at de samme ytre sikkerhetstjenestene kunne snu seg innover mot ham selv, om de fikk for stort spillerom hver på sin kant. Tyskland var tross alt et diktatur, med diktaturets mange svakheter. Etterretningsoffiserer får ofte dårlige nyheter utenfra, som lett kan bryte mot den psykologiske utopien – tankeflukten og ideologien – en diktator er avhengig av for å holde på lojaliteten i egne rekker når problemene melder seg. Det var slett ikke uproblematisk, sett fra Hitlers side at han måtte binde opp store styrker i «Festning Norge», på beskostning av andre viktige frontavsnitt i Europa. Det norske landskapet er dessuten fylt av dalsøkk, elver, fjorder og fjellpartier som kunne utnyttes av sabotører, men Hitlers stab forventet ikke nevneverdig motstand. Såpass godt var de tross alt orientert om forsvarssituasjonen i Norge, blant annet etter utallige overflygninger som norske myndigheter ikke hadde tatt særlig notis av, om avisene jevnlig hadde kommet med sine notiser, særlig det siste året før krigsutbruddet.

Angrepet på Altmark - den første krigshandlingen   

Bildet viser kistene til tyske marineoffiserer som ble båret bort fra Altmark.

16. februar 1940 kom den britiske jagerbåten “Cossack” inn Jøssingfjorden, men ble først avvist av nøytralitetsvakten ved fjordinnløpet. Omkring kl. 23.00 samme dag fosset imidlertid den samme britiske jageren forbi nøytralitetsvaktens båt, på direkte ordre fra Churchill: Den britiske jageren bordet så det tyske skipet Altmark, som på dette tidspunktet lå ankret opp inne i Jøssingfjorden med mange britiske krigsfanger om bord. Altmark var egentlig et forsyningsskip til det senkede lommeslagskipet «Graf Spee», og hadde klart kommet seg gjennom den britiske blokaden og gjennom en sløyfe helt nord for Island kunne skipet så seile mot Bergen og Jøssingfjorden. Britene visste at skipet med stor sannsynlighet hadde hele tre hundre britiske krigsfanger om bord. Et rekognoseringsfly knyttet til den britiske etterretningen identifiserte Altmark ved anker i Jøssingfjord. Norske myndigheter mente at de selv ikke hadde anledning til å ransake skipet fordi Norge stadig var nøytralt.

Syv tyskere mistet livet i det raske angrepet 16. februar. Altmark hadde av en eller annen merkelig grunn fått lov av sentrale myndigheter til å passere Bergen krigshavn for å ankre opp godt beskyttet inne i Jøssingfjorden. I Oslo var det kjent at det var tyske krigsfanger om bord i dette bestemte skipet. Men selv etter den meget dramatiske episoden i Jøssingfjorden var det fortsatt krenkelser av norsk territorialgrense som opptok politikerne. Og i første rekke var det britene som ble problematiserte, og slik fortsatte det faktisk fram til invasjonsdøgnet mellom 8. og 9. april. Dette har i hele etterkrisgtiden vært vanskelig å forstå fra britisk side. Her lå Hitler-Tyskland praktisk talt inn i de norske fjæresteinene, og det var klart for alle at Norge ble fanget inn av krigshandlinger uten å søke støtte hos naturlige allierte i vest. Også Storbritannia var naturlig nok sterkt truet av Hitler i 1940, men den norske regjeringen så ikke den veien, og lyttet heller ikke til gjentatte varsler fra London da mars ble til april i 1940.

Norsk Telegrambyrå (NTB) kunne 30. mars 1940 melde om en planlagt flåteøvelse i tysk regi utenfor norskekysten, og at man i kjølvannet av dette var redd for sjøslag i Nordsjøen . I følge NTB var den tyske planen å lokke engelskmennene utpå, for å bombe dem i senk. Hele dagen den 30. mars kom det så en strøm av meldinger om tyske krigsskip på vei nordover. Det siste telegrammet som meldte om dette kom fra den norske ambassaden i London, ca. kl. 19.00, 30. mars. En britisk admiral hadde opplyst at britiske fly hadde sett tyske krigsskip utenfor kysten til Norge. Alle meldinger gav klare signaler: Noe alvorlig og stort var under utvikling i Nordsjøen. (Bjørn Bjørnsen, Det urolige døgnet, s. 10).

Den norske sendemannen i Berlin, Arne Scheel, skrev blant annet dette i en melding ( Nr. 611) til utenriksdepartementet, 1. april 1940 (Ankom Oslo, 3. april):

Den tyske sendeman har sagt meg, at man innen tyske, politiske kretser er meget sterkt opptatt av muligheten av et britisk fremstøt for å hindre malmtilførselen til Sverige over Narvik. Han nevnte i den forbindelse strengt fortrolig at der i Stettin skal foregå innskibning av tyske tropper i transportskib.

Nå hadde den norske sendemann i Berlin forlengst blitt betraktet som mindre troverdig av utenriksminister Halvdan Koht, etter at denne sendemann Scheel tidligere på vinteren i sine rapporter hadde anført konkret at russerne trolig planla en aksjon mot Finnmark, for å sikre adgang til isfrie havner. Hva disse spesielle og til dels dramatiske meldingene fra Arne Scheel egentlig var baserte seg på av kildeopplysninger, er det ingen som har undersøkt. Men la oss dvele litt ved denne problemstillingen. Det er nemlig fortsatt ingen tradisjon for å foreta søk i denne retningen i nyere norsk historieskriving, like lite som noen tar for seg KGBs eller Stasi-arkivene i forhold til Norge. Heller ikke i den perioden da russiske arkiver var åpne mellom 1993 og 1997 var det nordmenn på leting etter norsk krigs- eller spionhistorie i Russland. Det er nemlig ingen akademiske kulturer som stimulerer, langt mindre finansierer -, slikt ved våre universiteter og høyskoler. Så lenge brodden ikke rettes vestover, mot USA, Storbritannia eller Israel er det vanskelig å produsere kritisk vitenskapelig materiale i dette landet. Disse postrevisjonistiske hemningene er en svøpe for landet vårt, isolert sett.

Muligheten for at Stalin hadde planer om å sikre seg en bit av Nord-Norge i forlengelsen av oppgjøret med tyskerne, kunne være reell nok. Dette var imidlertid før det groteske slaget om Stalingrad i 1941, hvor også Leningrad militærdistrikt ble sterkt bundet opp. Et vanvittig slag som raste mellom 21. august og 2. februar 1943, med et samlet tap på begge sider på 1,5 til 2 millioner mann (og kvinner). Antall tap sier vel langt mer om konsekvensene av at to av topplederne i den totalitære familien barket sammen i et avgjørende oppgjør, enn det sier noe om ren krigslist? Der betydde ikke et menneskeliv mye.

Tyskland og aksemaktene angrep Sovjet-Russland 22. juni 1941.Etter dette begynte også norske kommunister med ett å bli mer opptatte av sabotasje og krigføring mot Hitler-Tyskland. Senere kom årelatingen av den russiske armeen på Litza-fronten i nord, i 1944, der mer enn 100 000 russiske soldater og offiserer trolig mistet livet – dersom vi forlenger frontlinjen ned over Karelen til Kaprolathøyden og Kvitsjøen. Men det er mulig de russsiske tapene er langt høyere enn 100 000. Jeg intervjuet selv for fire år siden en av de få overlevende, norske frivillige som befant seg på den russiske Kaprolathøyden i perioden 1942 til 1944, og han – som selv var frontkjemper og offiser på finsk-tysk side – kunne fortelle om døde russiske soldater som i 1944 lå så tett i myrene, så langt han kunne se i alle retninger, at en kunne gå tørskodd over de vasstrukne myrene på de døde kroppene. Russiske soldater kom i bølger, og ble helt systematisk meid ned blant annet av tyske mitraljøse-reir, inntil det russiske artilleriet satte inn. Av de fem overlevende på Kaprolathøyden var det en høyreist trønder. Han hadde vært der ved fronten i to år, og jeg rakk akkurat å skrive ned hans voldsomme historie før han døde. Det er flere enn ham som har pekt på at det store antallet russiske soldater og offiserer som mistet livet i kamp med tyskerne i Karelen og på Litzafronten opp mot Kola bidro til å forpurre Stalins ambisjoner om å besette norske territorier for godt, i kjølvannet av oppgjøret med tyskerne.

Det er med andre ord en teoretisk mulighet for at Stalin faktisk hadde planer om å ta deler av Nord-Norge i 1939-1940, men at planene så måtte forlates etter at de russiske styrkene som var utpekt til å sikre norske områder over tid etter okkupasjonen ble så til de grader flerret opp på Litza-fronten og i den finske fortsettelseskrigen i Karelen fram til sommeren 1944. I denne krigen fikk som kjent Finland etter hvert fysisk ryggdekning fra Tyskland: Men den finske kommandaten, Mannerheim, overspilte, gikk for tett inn blant tyskerne i felles front og etter dette alt for langt inn i Russland i sine motangrep – og mistet med dette en viktig, strategisk støttespiller i Churchill. Reorganiseringen av den delvis ødelagte sovjet-russiske armeen tok flere år, ikke minst i den delen som sonderte under Leningrad militærdistrikt og som var – og fortsatt er – øremerket for operasjoner i nordiske områder. Hvem vet, da Norge kom inn i NATO i 1949 rakk kanskje ikke Stalin å fornye sine ambisjoner i nord før den sterke vestalliansen kom på plass og inkluderte lille Norge? Snur vi litt på kartet kan Norge sees som en eneste langstrakt, meget strategisk kyststripe – inn mot et russisk imperium som strekker seg over 11 tidssoner østover rundt kloden.

Meldingen fra den nevnte norske sendemann Arne Scheel i Berlin, om mulige russiske angrep og okkupasjon av norsk land i nord, hadde naturlig nok vagt bestyrtelse og betydelig politisk dissonans i den norske regjeringen. Utenriksminister Koht mislikte den norske utsendingen i Berlin så sterkt etter de dramatiske meldingene om russernes mulige ambisjoner i nord at Koht personlig forsøkte å få Scheel forflyttet til mer perifere strøk av verden, uten å lykkes. Russerne slo riktignok tilbake mot tyskerne under krigen. Og etter en del spenninger mellom Norge og Russland bak kulissene, som våre historikere gjerne forbigår i taushet, trakk russerne seg tross alt ut. Stalin kan også ha fryktet interne utfordrere etter at så mange millioner liv hadde gått tapt i det til dels bisarre oppgjøret med Hitler. Om russerne egentlig planla å komme tilbake, ble årelatingen på Litza-fronten mot tyskerne etter hvert så ekstrem at Stalin nok behøvde flere år på å hente seg inn igjen. Det får vi la stå som en foreløpig slutning her.

Stadig nye varsler uten respons

Tilbake til varslene før det tyske angrepet på Norge i 1940. 1. april melder Scheel i telegram om innskiping av tropper i Stettin som kan ha Danmark og Norge som mål. Under alle omstendigheter kan telegrammet fra Scheel utvetydig tolkes som at tyske krigsskip nå er i bevegelse mellom havner i Nord-Tyskland. Da Sheels telegram leses i Oslo hadde det også kommet en illevarslende melding fra London, der sendemann Erik Colban kunne referere følsom informasjon fra Noel Baker. Sistnevnte var ledende parlamentsmedlem i det britiske Arbeiderpartiet, og kunne fortelle Colban at britene ville slå til i norsk sjøområde i nær framtid. Fra dette tidspunktet var det klart at det var fare for at britene kunne ta et oppgjør med tyskerne på norsk territorium.

4. april kom så en melding med den nederlandske militærattacheen som kilde, først til legasjonsråd Ulrich Stang. Dette ble til telegram nr. 638 sendt til utenriksdepartementet fra den norske utsendingen i Berlin, der en kommende tysk invasjon av Nederland ble antydet, sannsynligvis «-allerede i neste uke». Hensikten med angrepet på Nederland skulle være videre angrep på England med fly, og bringe tysk infanteri og artilleri videre til invasjon av Frankrike. Men slik det operative kartet nå så ut var det åpenbare muligheter for at den tyske krigsmaskinen også satte kursen mot Danmark og Norge. I telegrammet til Oslo opplyses det avslutningsvis om en mulig (sitat) «-tysk innmarsj i Danmark med sikte på å skaffe baser for tyske fly og ubåter på Jyllands vestkyst». Nå var krigsfaren åpenbart av en slik karakter at norske styrker klart burde ha vært mobiliserte, og nødvendige sperreopplegg i havner og langs strategiske veipassasjer og jernbane forberedt. Det skjedde ikke, og da mobiliseringen endelig ble effektiv, var absolutt alt improvisert. Unge menn lå langs veiene på Midtskogen, opp gjennom Gudbrandsdalen og flere steder i Trøndelag. Blant dem så lå i veikanten på Midtskogen, var den legendariske politiinspektør Ørnulf Tofte, som senere kom til å bli en av erkefiendene til norske kommunister og spioner som følte seg overvåket uavlatelig mellom 1950 og 1990. Tofte lever fortsatt, og er sprek for alderen. Uten han og hans styrker på Midtskogen kunne historien om kongens, regjeringens og stortingets flukt ha blitt mye mer dramatisk. Det hører med til denne historien at utenriksminister Halvdan Koht mente at en skulle «unngå kamphandlinger» på Midtskogen – stadig i et modus hvor naiviteten på toppen av Arbeiderpartiet begynte å bli dødelig. Alle dem som fikk smake konsekvensene av denne naiviteten kom ikke til orde etter krigen. Mange av dem var døde, men de som overlevde opplevde ingen politiske kulturer som kunne hjelpe dem opp og fram med kritisk saksinformasjon, der Arbeiderpartiet fikk riper i lakken.

En kritisk gjennomgang av meldingene til utenriksdepartementet 3. og 4. juli skulle normalt ha utløst stille mobilisering i Norge. Da ville mannskaper ha vært på plass til 8. april. I den grad de sterkt reduserte militære avdelingene overhodet hadde utstyr klargjort. Når så mobiliseringen endelig gikk ut kom den med en feil som tille mobilisering. Det betød at de militære enhetene ville være på plass i løpet av to, tre dager etter at tyskerne angrep Norge. Her kom med andre ord tabbene nokså tett.

Torsdag 4. april kom den danske marineattacheen, F. H. Kjølsen, til den norske sendemannen Arne Scheel i Berlin. Dansken hadde slett ikke lang vei å gå: Kjølsens kontor lå rett overfor det norske kontoret. Han hadde fått vite at Danmark ville bli angrepet av Tyskland, sammen med Nederland og Belgia. Deretter ville tyskerne trolig angripe Norge. Basert på denne meldingen fra den danske miltiræattacheen skriver sendemann A. Scheel følgende telegram som kom fram ikke så lenge etter det forrige. Dette var datert 5. April 1940:

De same forlydender some r omhandlet i mitt skriv 638 er hørt av den herværende danske legasjon som dessuten har hørt rykter om besettelse av punkter på Norges sydlige kyst. Hensikten skal være å skynde på krigstempoet og komme Vestmaktene i forkjøpet.

Men fortsatt var det stille i Oslo. Livet gikk som normalt. I Berlin hadde den alt annet enn Hitler-lojale, tyske etterretningsoffiseren, oberst Hans Oster, satt sitt liv på spill for å varsle om Hitlers nye offensiv mot vest, der Tyskland først skulle sikre seg Danmark og Norge, i følge Oster. Kilden, den tyske etterretningsoffisen Oster var ingen hvem som helst: Han befant seg nemlig i staben til den daværende tyske etteretningssjefen, Canaris. Oberst Oster hadde henvendt seg den nederlandske militærattacheen i Tyskland, og fortalt om det forestående tyske angrepet som skulle komme «- til uken». Nederlederne rapporterte videre til sine norske diplomat-kolleger, som plikttro sendte rapportene hjem til utenriksdepartementet, fortsatt uten noen reaksjon i Oslo. Det er historikeren Bjørn Bjørnsen som forteller om denne episoden i sin bok, «Det utrolige døgnet» (Gyldendal, 1977).

Den norske utenriksminister Halvdan Koht skal bare ha fått brokker av de opplysninger som den svenske og danske utenriksministrene satt inne med, i følge Bjørn Bjørnsen i boken «Det utrolige døgnet». Om Bjørnsen her tar Koht i forsvar er det ingen tvil om at varslene om de tyske krigsskipene på vei mot Norge kom fram til dem som skulle ha dem, sivilt og militært. Da Koht så ble oppringt fra København, der man ville vite hvordan de foreliggende opplysningene nå ble vurdert i Oslo, viste Koht til at det fortsatt dreide seg om «rykter», i følge Bjørn Bjørnsen. (s. 14). 

5. april kom det entydige signaler både fra Frankrike og England at de allierte vurderte å bryte den norske nøytraliteten for å stanse malmtransporten fra Narvik. 5. april holdt Stortinget møte, der utenriksminister Koht bl. sa følgende i sin tale:

Og sjølve må vi setja alle evnene inn på å verja det nasjonale sjølvstendet. Det er ei plikt mot vårt eige land, og det er ei plikt mot framtida.

Her synes vi å tangere grensen til en realitetsbrist? Det finnes ingen sammenheng mellom det utenriksminister Koht her sa, og det som han selv faktisk gjorde, eller rettere – ikke gjorde, altså omsatt til politisk handling. Den samme utenriksministeren underslo de faktiske meldingene han hadde i hende pr. 5. april, overfor et samlet Storting. Det kom en alarmerende etterretningsrapport mellom 4. og morgenen 5. april til sjefen for den norske generalstabens utenriksavdeling, oberstløynant H. Wrede Holm, der detkonkret ble vist til at tyske tropper ble samlet både i Stettin og Swinemunde, og at tyske krigsskip lå klare til å legge ut fra Kiel. Videre at ti, tre divisjoner var samlet i Nord-Tyskland, underforstått klargjort til transport. Denne meldingen, som altså var meget konkret, kom fra den svenske Forsvarsstabs Underrattelsesavdeling, signert oberst Adlercreutz. Det ble pekt på at Norge nå var i faresonen for alvor, og at det over en periode også var undervist i skandinaviske språk på tyske politiskoler. Til tross for denne, og en rekke andre dramatiske meldinger som entydig pekte i retning av nært forestående tysk invasjon reagerte ikke den norske regjeringen. Det var utelukkende den hyppige “krenkingen av norsk nøytralitet» som var problemet i regjeringen, og i Stortinget.

Utenriksminister Halvdan Koht og statsminister Johan Nygaardsvold i Stortinget, 6. april 1940. Her fortiet Koht realiteter som han hadde på bordet, om det forestående tyske angrepet på Norge.

 6. april hadde de ulike avdelingssjefene i generalstaben møte på generalstabssjefens kontor. Basert på det som her ble lagt fram, oppsøkte generalstabssjefen forsvarsministeren nok en gang i håp om å få mobilisert militære styrker i Sør-Norge. Men regjeringen avslår. Eller, riktigere: Det kommer intet svar på spørsmålet om mobilisering.

På dette tidspunkt er det en underlig situasjon i Kongeriket: Nå finnes det knapt noen fornuftig forklaring på hvorfor regjeringen forholder seg helt passiv. Nytt telegram fra den norske legasjonen i Berlin, 7. april, signert Scheel:

Det oplyses fra pålitelig hold om troppetransport nevnt min rapport 611 at 15 a 20 skip på en samlet tonnasje av 150.000 tonn har gått fra Stettin med vestlig kurs natt til 5. april. Det oplyses videre at bestemmelsesstedet skulle nås 11. april, stedet ukjent.

Hadde en vanlig vaskekone i utenriksdepartementet mottatt en slik melding ville hun trolig ha trykket på alarmknappen umiddelbart, men intet skjedde! Omkring kl. 14.00 mandag 8. april kom det nok et iltelegram fra den norske utsendingen i Berlin om at krigsskipene som var nevnte i forrige telegram var sett på vei nordover i Storebelt. Akkurat dette var ikke lenger noen stor nyhet i Oslo: Avisene kunne fortelle om de tyske krigsskipene som var på vei nordover gjennom Storebelt. Kl. 06.00 8. april orienteres den norske regjeringen fra Frankrike og England at norskekysten er minelagt av allierte. Regjeringen konstaterer grove brudd på nøytraliteten gjennom mineleggingen, og gikk rolig fra hverandre etter møtet 8. april. Koht ønsket ikke regjeringsmøte denne dagen, men ville heller ha et begrenset møte i utenrikskomiteen på Stortinget. Og han fikk det som han ville. Der sier Koht blant annet: “Men kunne vi då få lite grann utsetjing med at Tyskland gjorde noko mot Noreg..så trur eg det ville være ei vinning». (Kilde: Oliver H. Langeland i boken «Dømmer ikke», s. 39.). Hva nå utenriksminister Koht enn måtte mene med dette resonnementet var det så dumt at man kan undres over hvor de andre tilstedeværende politikere hadde sine tanker denne dagen, 8. april 1940? Her begynner nemlig dagdrømmene etter hvert å anta former som omsatt i praktisk politikk la hele landet åpent for Hitler-Tyskland.  

Generalstaben i Oslo kunne ikke annet enn formidle meldinger til sine distriktskommandoer om at de ikke ville komme noen ny ordre før neste morgen, tirsdag 9. april. Deretter gikk alle militære ledere hjem til sitt, uten anstrøk av mobilisering, bare noe skjerpet beredskap/nøytralitetsvakt rundt om i landet. Kommanderende, operative general Kristian Laake tok like gjernet toget hjem til gården sin på Strømmen, for å forberede sin 65-årsdag, den 9. april! En bursdag som vi enkelt kan forestille oss ble noe spesiell. Andre høyere offiserer befant seg ut på kvelden i Oslo Militære Samfund, der professor Brøgger holdt foredrag over tema “Store feltherrer ved bordets gleder”. Og slike gleder kunne de fremmøtte prominensene naturlig nok nyte etter foredraget. Kongen var som vanlig tilstede denne kvelden, men gikk dog noe tidligere hjem, umiddelbart etter selve foredraget. En god del høyere offiserer var også i selskap hos den tyske flyattacheen i Oslo, Eberhard Spiller, på Hotell Bristol. De hadde det sikkert mer konfortabelt der enn fullt mobilisert ute i sine respektive avdelinger, slik de klart burde ha vært om den sittende regjeringen ikke hadde rotet alt til i avgjørende øyeblikk, og egentlig lenge før slike øyeblikk også.

Statsminister Johan Nygaardsvold var ferdig med sitt regjeringsmøte i Stortingsbygningen, etter kl. 21.30. Det handlet for det meste om tiltagende bekymringer om britisk minelegging i norsk territorialfarvann, og følgelig krenkelser av den norske nøytraliteten. NRK ønsket noe senere sine lyttere god natt, etter kveldskonsert fra Stavanger. Nationalteatret hadde genralprøve på stykket “Moren” av den tsjekkiske forfatteren Karel Capek. Stykket handlet om en militant anti-nazist, som tidligere hadde vært passifist – inntil hans land ble ofret til Hitler for å bevare verdensfreden. De som fikk med seg dette stykket skulle få oppleve at nazistene marsjerte triumferende opp Karl Johans gate i Oslo, fullt bevæpnet og med hornmusikk foran, bare noen time senere. Og alle var i sjokk. Det er mulig vi her står oevrfor en verdensrekord i naivitet som fortsatt ikke er slått. De som hadde håndtert alle meldingene om at nettopp dette var i ferd med å skje, se de ble aldri viet noen oppmerksomhet av etterkrigstidens historikere. Tross alt har klart de fleste av dem vært ansatt i statsinstitusjoner, uavlatelig med et statsbærende parti kalt Arbeiderpartiet på maktens tinder. Og krigshistorien har ikke vært prioritert, av en eller annen grunn.

9. april kl. 0.08

Den 9. april kl. 0.08 kommer meldingene om at Rauer og Bolærne fort er i kamp. «Vi vet ikke hvilken nasjonalitet inntrengerne har», konstaterte forsvarministeren på telefon til statsminister Nygaardsvold. Kl. 0.25 går flyalarmen i Oslo. Regjeringen kommer sammen i krisemøte kl. 01.00. Johan Nygaardsvold kræsjet i et gjerne da han gikk til krisemøte på Victoria Terrasse.

Om de for regjeringen så ukjente krigsskipene hadde kommet seg forbi fortene ute i Oslofjorden uten problemer, var det noe annet med Oscarsborg. Men dette var et reservefort, i en mildt sagt forfeilet forsvarsplan. Oscarsborg var verken oppgradert eller forsterket som de nyere fortene på Bolærne og Rauer ytterst i fjorden. Tanken var at disse fortene skulle beskytte den viktige marinehavnen i Horten. Men det ble en flopp. De mystiske krigsskipene tok seg enkelt forbi.

Torpesjefen på gammelfortet Oscarsborg var sykmeldt. Men byens forlengst pensjonerte losoldermann, kommandørkaptein Andreas Andersen, kunne håndtere topedobatteriene på festningen. Batteriene var nemlig de samme som i 1909 (!), og det hele skrantet som følge av dårlig vedlikehold, og mangel på øvelser. Men likevel, intet kunne passere i det strategiske Drøbaksundet dersom torpedobatteriet fungerte. Tannlege og kaptein Vagn Enger betjente de tre batteriene på landsiden ved Drøbakk. Det aller meste ble behørig improvisert. Kl. 23.30 trodde fortsatt regjeringen at det kunne ha dreid seg om veldig anonyme handelsskip som passerte i lett tåkedis ytterst i Oslofjorden. En kunne jo aldri vite.

Det synkende skipet Blucher i Drøbakksundet, der hele 1000 tyske soldater og offiserer mistet livet, var vgjørende for den sterkt improviserte evakueringen av konge, regjering og Storting inne i Oslo. Stortingspresident Carl Joachim Hambro overtok og improviserte selv en vellykket evakuering med tog til Hamar, på morgenkvisten 9. april.

På Oscarsborg øvde de som besatt på lading av kanoner og torpedobatteri natten gjennom. Flere av dem som var med hadde aldri vært med på noe slikt tidligere. K. 4.21 smalt den første kanonen, og traff sitt betydelige mål ute i fjorden. Prosjektilet var på 350 kilo og ikke til å motstå for noen inntrenger når det først traff. Nå kom det treffere også fra artilleriet på landsiden, og nå krummet gode gamle Anderssen hånden om utløsenøkkelen på torpedobatteriet: En tortpedo fosset avgårde, og umiddelbart etterpå gikk den andre. Begge traff målet. Den andre torpedoen fra Anderssens hånd traff eksplosiver ombord i Blucher, så det ristet rundt fjorden. Den pensjonerte kommadørkaptein Andreas Anderssen og hans ferske mannskap sendte Hitler-Tysklands store og kjente slagskip, Blucher, til bunns ved Askholmen. Den samme Andersen hadde begynt sin tjeneste på Oscarsborg i 1909, og hadde mindre enn halvt og delvis utrent mannskap til sin rådighet den 9. april. Hans andre torpedo traff ammunisjonslagret ombord, og den første satte like gjerne hele maskinen ut av spill.

Senkingen av Blucher på Oscarsborg forsinket angrepet i sentrale deler av Oslo, akkurat nok til at en snartenkt stortingspresident, Carl Joachim Hambro (Høyre) fikk improvisert en lynrask evakuering fra Oslo 9. april. Hambro fikk alarmert Stortinget, han gav ordre om å pakke alle maskiner og nødvendig utstyr, fikk ordnet ekstratog fra Oslo til Hamar etter å ha tørnet direktøren for Statsbanen ut av sengen. Hambro gikk inn for å evakuere både regjering og Storting, og han hadde i motsetning til veldig mange andre rundt seg betraktet Hitler-Tyskland som den onde selv i lang tid, og mente at man forlengst burde ha forholdt seg til slike realiteter. Statsminister Nygaardsvold var i følge historikerne Bjørn Bjørnsen betenkt over å reise fra Oslo, og hans utenriksminister Halvdan Koht var heller ikke stemt for å forlate byen. Han innvendte at tyskerne enda ikke hadde kommet forbi Oscarsborg. Men Hambro, som kunne være både brå og sta av seg, insisterte på at de nå hadde å komme seg avgårde, og de gav etter og reiste. Både Konge og kronprins med familie ville følge med det toget som Habro hadde fått satt opp fra Østbanen, kl. 07.00 den 9. april. Carl Joachim Hambro reiste selv i forveien opp til Hamar, og hadde nå praktisk talt tatt ledelsen over både konge og regjering i en uhyre kritisk situasjon. Hvordan norsk krigshistorie ville ha tatt seg ut, uten kommandørkaptein Andreas Anderssen på Oscarsborg og en meget snartenkt Carl Joachim Hambro inne i Oslo, se det kan vi bare tenke oss til. Om en gruppe motstandsfolk ikke hadde utgruppert langs veien på Midtskogen før Elverum, kunne tyskerne faktisk ha lykkes i å innhente både konge og regjering. Det ble lange køer av sivile biler foran sperringene og kaos på Midtskogen i flere timer, og enda verre da kamphandlingene brøt løs mellom nordmenn og tyskere.

Norges Kommunistiske Parti (NKP) vedtok under sin leder Peder Furubotn en «aktiv kamplinje» mot den tyske okkupasjonen 1. januar 1941. Det er en fare for at det ideologiske motivasjonsgrunnlaget og den samtidige øst-orienteringen som lå til grunn for denne sene reaksjonen også farget av på sentrale deler av Arbeiderpartiet, når det gjelder en årvåken tilnærming til Hitler-Tyskland.

Tiden er overmoden for en langt mer kritisk gjennomgang av norsk krigshistorie nettopp i forhold til Arbeiderpartiets rolle og ansvar. Det handler stadig om en ideologi og et maktspråk som slett ikke fungerte i møte med totalitære utfordringer i avgjørende øyeblikk. Vi burde egentlig ha lært noe av dette. Men har vi det? Kommer ikke oppgjøret nå betyr det at flere nordmenn mistet livet i en kamp som aldri ble vurdert kritisk ut fra den reelle konteksten, ut fra de avgjørelsen som faktisk ble tatt, eller som ikke ble tatt.

___________________________________________

Roy Vega

14. februar 2012

Er svært takknemmelig for saklige tilbakemeldinger.

Opplysningene i denne artikkelen er blant annet basert på korrespondanse mellom den norske legasjonen i Berlin og utenriksdepartementet i Oslo, fra mars til 9. april 1940. Videre er følgende littertur med i kildegrunnlaget, ut over en rekke biografier:

Det utrolige døgnet, Bjørn Bjørnsen, Gyldendal, 1977.

April 1940 – En krigsdagbok, Margaret Reid, Gyldendal, 1980.

Norsk historie, 1939-1945, Magne Skodvin, Det Norske Samlaget, 1991.

Dømmer ikke, Oliver H. Langeland, Familieforlaget, 2009, Heim og Samfund, 1948.

De nasjonale strateger, Rune Slagstad, Pax 1998

Fra Marx til Quisling, Øystein Sørensen, Aventura, 1983.

Fra stalinisme til sosialdemokrati, Gidske Anderson, Fabritius, 1979.

Norges statsministre, Per Otto Borgen, Aschehoug, 1999.  

___________________________________________________________