Roy Vega

Alder: 7
  RSS

Om Roy

Utdannet faghistoriker og pedagog ved Universitetet i Trondheim. På det historiske feltet er følgende områder i interessefeltet: Oldtidshistorie (antropologisk tilnærming til gml. kulturer), jødisk historie, kirkehistorie, middelalderhistorie, Midtøsten (Hovedfag om PLO og arabiske opprør), nyere historie, samt etterretningshistorie.
Fartidstid som offiser i forsvaret (jegerstyrker m.m.) i første del av voksenlivet, tidl. journalist og skribent i aviser og tisskrifter som bl.a. gode, gamle Farmand (akk, som jeg savner det magasinet!) og Morgenbladet.
Nå skribent - og blogger bl.a. Verdidebatt.no
Bosatt med kone og fire barn midt i Trønderriket.
Språk: Norsk, tysk, spansk, engelsk og russisk.

Følgere

Teppefall for Trond Ali Lindstad, Mads Gilbert og NRK?

Publisert rundt 5 år siden - 5214 visninger

I lyset og skyggen av et heller lugubert politisk miljø nesten midt inne i gravitasjonsfeltet i våre medier, i en symbiose mellom hellig krig og væpna revolusjon er det fortsatt grunn til ettertanke og refleksjon.

Siden min artikkel "Sceneskifte: Fra Trond Ali Lindstad til Mads Gilbert" på dette forum ble slettet uten begrunnelse, skylder jeg å gjøre oppmerksom på at artikkelen finnes og speiles flere steder, og bl.a. ligger på min blogg.

Klikk for å lese artikkelen HER

Det er mange innpå, så ha tålmodighet om det tar litt tid for bloggartikkelen åpnes. Jeg forstår ikke hvilke kriterier som ligger til grunn for sletting på Verdidebatt, og siden jeg får en sann strøm av henvendelser i sakens anledning i bokstavelig forstand på alle linjer og kanaler, ber jeg om at en heller går inn på min blogg som anvist over her. Det dreier seg altså primært om NRKs dekning av urolighetene i Gaza, samt om et ekstremistmiljø som med betydelig armslag danser ringdans i våre media i sakens anledning.

Roy Vega

18.11.2012

http://royvega.blogspot.no/2012/11/sceneskifte-fra-trond-ali-lindstad-til.html

Gå til innlegget

Konges Fortjenestemedalje på ratata?

Publisert rundt 5 år siden - 5448 visninger

I hvor stor grad Kongen selv har befatning med å ta ut kandidater til sine fortjenestemedaljer vites ikke, men samtidig som disse linjer skrives er jeg redd vi har ett eksempel på farlig inflasjon i nettopp denne medaljeutdelingen.

I lyset av dagens utdeling av kongens fortjenstemedalje til Trond Ali Lindstad fra et Die Hard-miljø i den indre kjerne av AKP/Rødt!, er det grunn til refleksjon og ettertanke i forhold til den rolle medaljist Lindstad og hans våpenbrødre i kjernen av AKP (Nå: Rødt!) har hatt i Norge, Europa og Midtøsten. Det lar seg nemlig dokumentere at dette miljøet har inngått som en del av en logistikk knyttet til terroraksjoner i og utenfor Midtøsten.

KGB og PLO i kombinasjonsbruk

I en hovedoppgave skrevet av Tarjei Vågstøl ved Universitetet i Oslo i 2007 går det frem at Peder Martin Lysestøl hjalp svenske Gunnar Ekberg med å finne kontakter i Midtøsten; noe som også bekreftes i Ekbergs eksklusive og eksplosive bok, De skall ju ändå dö: Tio år i svensk underrättelsetjänst. Ekberg var i flere år Jan Guillous nærmeste partner i kontaktarbeid både i Midtøsten og Norge. Den samme Ekberg var imidlertid agent for den svenske etterretningstjenesten IB, som infiltrerte Jan Guillous harde kjerne, gjennom det meste av perioden da Guillou arbeidet som betalt KGB-agent i Stockholm. Noe som kom fram i oktober 2009, etter avsløringen i avisen Expressen.

Gjennom den svenske sikkerhetstjenesten fikk det norske overvåkningspolitiet (POT, nå forkortet PST) underlagsmateriale som utløste overvåking av Peder Martin Lysestøl og Finn Sjue, etter godkjenning i daværende Oslo Herredsrett (Nå Oslo Tingrett) i 1971. Dette etter at Peder Martin Lysestøl, Finn Sjue og Trond Ali Lindstad hadde begynt sine turneer inn og ut av treningsleire i Midtøsten, koordinert gjennom et forbindelseskontor under Jan Guillou i Stockholm. Peder Martin Lysestøl samarbeidet tett med Guillou, gjennom hele perioden da Guillou arbeidet som betalt KGB-agent. Det ble i samme periode opprettet koordinerende kontakt med terror-operatører i IRA fra Oslo, gjennom celler i det som ble kalt «Irlandskomiteen»; egentlig en gren fra «Palestinakomiteen», som opprinnelig er en frontorganisasjon under AKP. (På innsiden har de ulike cellene og kadrene andre, kodede betegnelser).

Russiske håndvåpen og eksplosiver

Aktørene fikk kurs og opplæring i bruk av russiske håndvåpen og eksplosiver, de deltok aktivt under våpen i Midtøsten, og de deltok som kurerer; i det som i ettertid (uten overdrivelse) fortoner seg som rene kombinasjonsbruk + der det under palestinske vimpler befant seg aktører både fra den sivile (KGB) og militær russisk etterretningstjenesten, GRU. GRU spilte en vesentlig rolle i våpenforsyninger og logistikk forøvrig fra 1970. Dette i følge KGB-arkiver som Mitrokhin-arkivet i Storbritannia. PLOs leder for «spesialtjenester», Wadi Haddad, omtales bl.a. i korrespondanse mellom daværende partisjef Leonid Bresjnev og KGB-sjef Juri Andropov i mai 1970 (Kilde: Mitrokhin-arkivet), og var klart en viktig og prioritert agent for Moskva gjennom mange år. Det er i Mitrokhin-arkivet mulig å identifisere flere terroraksjoner der russisk etterretning er inne som egentlig oppdragsgiver, også i forsynligsledd med spesialvåpen og utstyr for de enkelte operasjonene. Etterrretningsfartøyet “Kursokraf” (GRU) blir nevnt med en hel mannskapsliste, i det suksessen var så stor at mannskapet senere fikk fortjenestemedalje av sine oppdragsgivere.Vi kan lese oss til at etterretningsfartøyet ”Kursograf” leverte våpen til PLO, etter instruks fra den sovjetiske forsvarsministeren personlig, Marsal Ustinov. Mitrokhin-arkivet har til og med både bredde- og lengdegrad for dropp av våpen oppgitt, utenfor den strategiske havnebyen Aden i Yemen.

KGBs avdeling 5, Direktorat S

Det var i KGBs Direktorat S ”illegale” operasjoner eller såkalte spesialoperasjoner pågikk. Det var blant annet her kidnappinger og likvidasjoner ble utført, i kjent og tradisjonell stil. Dette Direktorat S, også omtalt som Avdeling V, (Internt ofte nevnt som ”Avdelingen for våte affærer”) var så koblet mot ”Linje N” i de enkelte ambassadene, hvor illegale KGB-offiserer skjulte seg i en egen, helt lukket seksjon. Ofte under dekke av å være journalister for russiske magasiner eller aviser, eller knyttet til ulike statlige, russiske forretningsforetak. Flere av disse hadde ikke diplomatisk immunitet. Da Jan Guillou begynte å turnere som KGB-agent ut fra Stockholm, var general Nikolai Pavlovitsj Gusev leder for Avdeling V. (Kilde: Mitrokhin Archive, bd 1, s. 381).

Spesialoperasjonene som ble knyttet til PLO og særlig dets PFLP-fraksjon fra 1970,  sorterte i egen cellestruktur under nevnte Direktorat S og ”illegale” kontaktledd med spesielle, stedlige støttefunksjoner. En hel serie terror-operasjoner fikk nå egne kodenavn i KGB. Operasjon ”VIR” var knyttet til plan om kidnapping av en navngitt CIA-offiser i Beirut. Han var tydeligvis sterkt hatet av KGB og skulle føres til Russland, alternativt likvideres. Slik gav KGB PLO-fraksjoner ofte nødvendig bakgrunnsinformasjon før de enkelte operasjonene, og sørget for at teamet som utførte det hele hadde nødvendige spesialvåpen egnet for oppgaven. Som om dette var nok finner vi igjen en rekke terroraksjoner og likvideringer i regi av den angivelige PLO-utbryteren Abu Nidal i Stasi-arkivene i Berlin. Katalogisert under kodenavet «Operation Tannem».

KGB i flere kontaktledd

Nå anfører aktørene selv gjerne at de hadde den mer uskyldige «Hani Hassan» som kontaktperson i PLO i den mest krigerske perioden. Men veldig lite skjedde rundt Hani Hassan uten at hans nærmeste assistent kjørte løpet. Denne assistenten er omtalt under kodenavnet “Gidar” i Motrokhin-arkivet. Hani al Hassan er omtalt som Yassir Arafats mest betrodde rådgiver og etterretningssjef allerede på side 4 i den lojale Arafat-biografien til Alan Hart. Så langt kan vi trekke den slutning at det norske Die Hard-miljøet rundt Trond Ali Lindstad befant seg i en kontekst, med KGB-medarbeider Jan Guillou i Stockholm som viktig bideledd og med flust av KGB-agenter i Midtøsten i aktuelle treningsområder, samt ditto samtidige forbindelser til København og Dublin som i sum ville fortone seg som en ren tjenesteforsømmelse – om dette miljøet ikke hadde blitt overvåket av norsk og svensk sikkerhetstjeneste. Kontinuiteten ligger både i frekvens, intensitet og nettverk gjennom 1970 og i 1980-årene, i samme ledd, inklusive Blikingebanden i København.  Sistnevnte stod bak drap, en rekke post-, bankran og våpentyverier. Denne terrorgruppen opererte også i Norge, og spionerte på militære anlegg. I København ble det bl.a. funnet utklipp fra Adresseavisen i Trondheim, som omtalte bestemte HV-lagre. Gruppen ble avslørt etter en politiaksjon mot Blekingegade i bydelen Amager i København, på morgenkvisten, 3. mai 1989.

Gunnar Ekberg var egent for den svenske etterretningstjenesten IB, og infiltrerte hele apparatet rundt Jan Guillou og vår hjemlige Peder Martin Lysestøl i og fra Stockholm, mot Oslo og Beirut helt samtidig. Dette avslører han i sin bok «De ska Ju Ändå Dö».

Bent Blüdnikow har omtalt boken «De ska Ju Ändå Dö» av nevnte Gunnar Ekberg slik i Berlingske Tidende:

Gunnar Ekberg beretter om svenske fanatikere og Palæstina-terrorister i perioden 1968 til 1974 i sin nye bog De ska Ju Ändå Dö, som på dansk betyder De skal alligevel dø. Hvis han blot havde holdt sig til beretningen om Palæstina-bevægelsen i Sverige, så ville historien have begrænset værdi, men Gunnar Ekbergs bog er i højeste grad sensationel, fordi han knyttede kontakter med tidens absolut mest effektive chefterrorist, Wadi Haddad. Gennem palæstinensere i Sverige kom han i 1970 i kontakt med Haddad, der var operationel chef i Folkefronten til Palæstinas Befrielse (PFLP). Det var Wadi Haddad, som Gotfred Appel og hans lærlinge, der senere skulle stifte Blekingegadebanden, besøgte i Mellemøsten. Det var samme Wadi Haddad, der organiserede samarbejde med Rote Armee Fraktion og Sjakalen alias Ilich Ramirez Sanchez. Og det var selvsamme halvskaldede lidt fedladne Wadi Haddad, der organiserede tidens værste terroraktion, bortførelsen af Lufthansa-flyet til Mogadishu i 1977, og en lang række andre blodige aktioner i 1970erne.

I Oslo var trekløveret Peder Martin Lysestøl, Finn Sjue og Trond Ali Lindstad tidlige operatører for dem som dro på treningsopphold i PLO-leire i Midtøsten. Sigurd Allern var også blant dem som fattet interesse for sniper-gevær på denne tiden, i samme miljø, og som deltok på adekvate våpentreninger der det passet, med kikkertsikte.

Sigurd Allern (bildet, fra 1975) var ved siden av Trond Ali Lindstad med i den harde kjernen som drev aktiv våpentrening, etter at instruktører av diffust opphav i lukkede PLO-leire hadde gitt viktige bidrag, med ulike russiske håndvåpen og eksplosiver. 

Jan Guillou  og Lysestøl var koordinatorer:

I følge avisen Expressen har Jan Guillou vært betalt agent for KGB helt siden 1967. Noe som inkluderer hele perioden da Guillou turnerte og figurerte blant verdens fremste – og mest ettersøkte – terrorister i en rekke arabiske land. Blant dem var terroristen Carlos, som befant seg i samme lukkede leirområder som Trond Ali Lindstad i Jordan i 1970. Selv hevder Guillou overfor media, hjulpet av et imponerende medianettverk forøvrig, at han hadde avsluttet sin virksomhet som KGB-mann i 1972. Da var nemlig da Guillou arbeidet som hardest med å avsløre svensk sikkerhetstjeneste under det som i 1973 ble kjent som IB-affæren. Gunnar Ekberg problematiserer dette i avisen Expressen, 25. oktober 2009:

Guillou säger visserligen själv att hans kontakter med KGB avbröts1972. Men det har vi bara hans egna ord på och tidpunkten framstår som väldigt passande, därmed svärtas inte hans livs scoop från 1973 -? artiklarna om IB.

Wadi Haddad oppgis som en primær kontakt for Jan Guillou og hans team i Stockholm. I den aktuelle perioden fra 1969 var altså Wadi Haddad operasjonsleder i den offensive PFLP-fraksjonen i PLOs «Gruppe for spesialoperasjoner», som nå introduserte flykapringer som nytt politisk uttrykk i det internasjonale luftrom. Det hele synes å ha blitt tilpasset behov under KGBs operative apparat og nettverk, der man synes å ha sett nyttverdien i å destabilisere Midtøsten og Europa gjennom terroraksjoner parallelt med oljekrisen.

I mai 1970 skriver KGB-sjef Juri Andropov dette til partisjef Leonid Bresjnev i Kreml, her i engelsk oversettelse fra boken Mitrokhin Archive II, s. 247:

The nature of our relations with W. Haddad enable us to control the external operations of the PFLP to a certain degree, to exert influence in a manner favourable to the Soviet Union, and also to carry out interests through the organization’s assets while observing the necessary conspirational secrecy.

Forfatterne Christopher Andrew og Vasili Mitrokhin legger til:

”Thanks to Haddad, the KGB almost certainly had advance notice of all the main PFLP terrorist attacks.” (s. 249).

Mens Lysetsøl og Finn Sjue dro på treningsopphold i Fatah-leire i Jordan i 1970, forsvant Trond Lindstad helt samtidig inn i en enda mer skjermet leir som ble administrert av PFLP-fraksjonen i PLO. (Omtalt bl.a. i fotnote i Tarjei Vågstøls hovedoppgave) . Midt i gravitasjonsfeltet for denne trafikken finner vi den sentrale lederen for spesialoperasjoner i PLO, Wadi Haddad. Han var også arkitekten bak PLOs mange flykapringer, i følge Arafat-kjenneren, Said K. Aburish. Dette operative designet skjøt fart etter at Wadi Haddad ble KGBs mest påaktede agent i Midtøsten. Haddad (må ikke forveksles med den kristne lederen, Saad Haddad i Sør-Libanon) ble omtalt som “Mesteren” internt i PLO. Dette i følge palestineren Said K. Aburish sin kritiske Arafat-biografi, Arafat – from Defender to Dictator.

Som om dette ikke var nok: Tysklands klart største nynazistiske organisasjon, Wehrsportgruppe Hoffmann, samt Freigruppe Adolf Hitler i samme leirstrukturer, i samme områder over samme områder som da nordmenn fikk sin trening og praksis i Libanon, Syria og Jordan. (Kilde: Georg Michael, The Enemy of The Enemy, (New York, 2006).

Norsk sikkerhetstjeneste samarbeidet med svensk, britisk, tysk og israelsk sikkerhetstjeneste for å avdekke det stadig mer blodstenkte miljøet som fant sin form etter treningsopphold fra og med 1970 i leire til ulike PLO-fraksjoner i Midtøsten. Opphold som i ettertid viser seg å ha blitt samkjørt med russiske KGB, og med felles interesser speilet i samtidige, nynazistiske miljø i Tyskland.

Hvor mange nordmenn fikk egentlig terrortrening i Midtøsten, og hvor mange av dem har sørget for oppfølgere og etterfølgere? Lund-kommisjonen, som kritisk sett synes å være et resultat av en velregisert, massiv politisk kampanje under vignetten «ulovlig overvåking», konluderte med at det var ulovlig å overvåke Trond Ali Lindstad og hans våpenbrødre. Dersom vi tar arkivene på alvor er dette rent tøv. Det ville etter gjeldende politi-instrukser ha vært en grov tjenesteforsømmelse å ikke overvåke disse miljøene, som etter hvert drev omfattende våpentrening også i Norge, og som også lokaliserte våpenlagre i det norske forsvaret.

Forutsettes det at man nå skal tro at alle har blitt veldig snille, samtidig som de har kvittet seg med all våpeninteresse? Vi behøver nødvendigvis ikke bekymre oss over alle de 300 svenskene som Kristelig Dagblad i København avslørte reiseopplegg for, 15. august i 1969. Disse skulle nemlig alle til skjermede treningsleire for PLO i Algerie. Kritisk sett kan dette selvsagt bli litt overveldende sånn i starten, så la oss dvele litt med den ikke helt ukjente svensken Jan Guillou. Han oppdragsgiver fra 1967 og flere år fremover var KGB. Guillou, som ble avslørt offisielt av den svenske avisen Expressen i oktober 2009, har på sin side ikke har fått seg til å skrive en eneste linje om de reelle kommandolinjene i denne dramatiske trafikken over landgrensene. Enda så spenningsmettet som det ville ha vært. Tidlig i sin karriere reiste Guiollou til Egypt, på linje med vår hjemlige, ulovlige overvåkede Peder Martin Lysestøl. Guillou forteller i sin biografi at han blant annet møtte den egyptiske innenriksministeren under sitt opphold i Kairo. Det skulle nødvendigvis mer enn litt sjarm til for at daværende innenriksminister i Egypt skulle invitere Guillou til et besøk i sin palass? Nok om det.

”Hva Dahoud Khaloti så i meg og Marina, er imidlertid mer gåtefullt. Så vidt jeg husker var jeg neppe kjent utenfor en snever journalistkrets”. Dette skriver Jan Guillou i en refleksjon over seg selv i sin biografi, som maskerer de mange gåtene enda mer, stadig ved å fortrenge det mangeårige arbeidet for KGB i det Guillou endelig skulle skrive om seg selv. Nevnte Khaloti var PLOs mann i Skandinavia ved inngangen til 1970-årene, og turnerte også til Oslo og omland, på mer eller mindre hemmelige møter med Die Hard-miljøet i AKP. Khaloti var direkte ansvarlig bak terrorforberedelser, bla. på flere flyplasser. Mens den ene flykapringen avløste den andre i PLOs regi i og utenfor Europa, reiste den harde kjernen i AKP inn og ut av treningsleire i Midtøsten. Midt inne i dette befant det seg en herre ved navn Trond Lindstad, som i dag, 13. november 2012, altså får Kongens fortjenestemedalje i sølv.

Ulovlig overvåking var lovlig

Jeg tilhører dem som stadig mener at de angivelig ulovlig overvåkede, som har jamret seg sammenhengende i våre medier siden inngangen til 1970-årene, ble høyst lovlig overvåket, ut fra det arkivene faktisk avslører nå i ettertid. Utdelingen av Kongens fortjenestemedalje til Trond Ali Lindstad aktualiserer problemstillingen. Dersom vi fortsatt mener at det var ulovlig å overvåke disse miljøene, og opprettholder dette som «ulovlighet» i dag, hvordan skal vi så kunne fange nye Breivik’inger med ulik ideologisk ballast før de når frem til stadig like tilgjengelige bygninger for regjeringen i vår hovedstad? I sikkerhetsperspektiv er potensialet for skadeverk like stort om det er en Breivik-variabel, andre nordmenn eller Al Qaida som ordner tennsatsen til eksplosivene. Bare ved å bli kvitt en farlig kultivert naivitet kunne vi kommet mye lenger i å møte slike utfordringer. Og da gjelder det bl.a. å ikke ble helt historieløs. Jeg er redd dagens utdeling av Kongens fortjenestemedalje i sølv bare bekrefter status i dagens Norge.

Respektive politimyndighet ble nylig kritisert for ikke å ha registrert Breiviks innkjøp av en meter med lunte, som kan kjøpes åpent flere steder. Hvordan er det man nå kritisk sett egentlig ser for seg overvåkning av ekstremistmiljø, samtidig som det var så moralsk forkastelig å overvåke Trond Ali Lindstad, Peder Martin Lysestøl, Finn Sjue og Sigurd Allern? Vi står her overfor en av de mange moralske kortslutningene i vår tid, i et temafelt som av en eller annen grunn er nesten umulig å bringe til overflaten i en offentlig prinsippdiskusjon. Det enste som virkelig synes å gode vektsvilkår i dette landet for tiden er naiviteten.

Utdelingen av Kongens fortjenestemedalje i sølv til Trond Ali Lindstad er beklagelig, samtidig som det avslører at naiviteten som rir dette landet har gått helt til topps.

Roy Vega

13.11. 2012

roynorvega@gmail.com

Gå til innlegget

Julefeiring avlyst på eldresenter!

Publisert rundt 5 år siden - 3988 visninger

Det har vagt bestyrtelse i Danmark at julefeiringen på en større eldresenter i Køge er avlyst av hensyn til muslimske beboere. Stadig oftere ser vi nå eksempel på en fatal misforstått tilnærming til andre kulturer og religioner.

Konflikten om julefeiren i eldresentret Egedalsvænge har antatt proporsjoner som allerede har utløst politisak i Danmark, i følge den danske avisen Ekstra Bladet. Rasismeparagrafen i dansk lov blir i dette tilfellet brukt motsatt vei av den tradisjonelle: Nå er det imidlertid etnisk danske beboere som viser til en rasistisk holdning overfor dem selv, i det julefeiringen ved sentret rett og slett blir avlyst av ledelsen ved det samme sentret! Selv juletreene blir fjernet, sammen med all julepynt, stadig av hensyn til andre religioner og kulturer.

Vi husker en skole i Drammen i fjor, der rektor ville nedlegge forbud mot nisseluer fordi det kunne virke krenkende. Stort sett etter samme resonnement som det vi står overfor her. Hva er dette? Jeg har hevdet at det dreier seg om en prosess med multikulturalisme som er ideologisk motivert, der aldrende kannestøpere som uavlatelig ser kristendommen som en kulturell og ideologisk bremsekloss på veien til et forgjettet sosialistisk utopia - har samlet seg til et siste felles fremstøt etter Berlinmurens fall; denne gang maskert under universelle menneskerettigheter, masseive NGO-kampanjer over landegrensene der den internasjonale fagforeningsunionen, ILO og den Sosialiske Internasjonale er fanebærere. Oppe i dette finnes remedier av de gamle frontorganisasjonene fra Moskva som strålte ut fra Internasjonal avdeling av sentralkomiteen i det sovjetrussiske kommunistpartiet, tidligere kjent som Komintern.

Nye omkved: Miljø og multikultur

Jeg har tidligere hevdet at Arbeiderpartiet synes å ha startet sin politiske maskerade da det ideologisk ladede prinsipp-programmet som ble utmeislet av en komite dominert av Einar Førde, Arne Treholt, Thorbjørn Jagland og Gro Harlem Brundtland i perioden 1978 - 1981 - som så ble skjerpet, effektuert og rendyrket ut over i 1980- og 1990- årene. Tvetydighet og dobbeltsnakk begynte gradvis å manifestere seg bak et statskapitalistisk, markedsøkonomisk image; samtidig som Statens makt stadig vokste, også ut gjennom media: NRK, NTB og Amedia (Tidligere A-pressen) har betydelig politisk dagsordenfunksjon, i det de ofte trekker samme vei på viktige, politiske enkeltsaker av betydning, både for Arbeiderpartiet og samtidig for den politiske opposisjonen. En urbanisert, fortettet, politisk "Oslo"-kultur ble utviklet som begynte  leve sitt eget liv, som en norsk variant av en russisk nomenklatura. Musikklivet fikk preg av NRK-diskoteket, der alle og enhver under tvunget kringkastingslisens har å underkaste seg diskotekmusikk til alle døgnets tider, og for sikkerhets skyld over hele frekvensbåndet! Så øredøvende, ensrettet og identitetsløst at det passerer en støy- og smertegrense helt samtidig. Her gjelder det åpenbart å glemme våre sangsskatter og kulturarv. Slikt hører ikke med i Partiets tidsånd, må vite.

Mye av det som akselererte etter at Einar Førde, Arne Treholt og Gro Harlem Brundtland hadde lagt fram Arbeiderpartiets nye prinsipp-program på landsmøtet i 1980, er det mulig å identifisere omtrent samme, samtidige synopsis som Gorbatsjon kjørte frem sin "Grønne revolusjon", i et desperat forsøk på å føre kommunistpartiet inn mot et nytt årtusen i lyset av stjernene fra Kremls spir. I rett linje fra Ivan den Grusomme, forøvrig. Ubestemmelig nyord som "Perestroika" og "Glasnost" ble slynget ut. Ofte og lenge nok til at bakmenn i Kreml kunne reorganisere og bygge opp Vladimir Putin gjennom KGBs apparat, mens vi satt som fjetret og så Jeltsin stabbe rundt som ny russisk leder og gallionsfigur. Det nye regimet i Russland synes nesten i sin helhet å være tuftet på dobbelsnakk og utstrakt bruk og misbruk av sentraliserte og regionale medier, der en sier noe - og gjør noe annet. Et visst slektskap kan vi også se til Yassir Arafats epoke i Midtøsten, som jo også ble spesielt høyt påaktet av Arbeiderpartiets fredsvariabler, som heller ikke på dette feltet synes å ha distansert seg tilstrekkelig fra svermeriet i siste halvdel av 1930-årene. Freden du har mellom hver bombe er i prinsippet like lite fredelig i Norge som midt i Israel. Men med den forskjell at det forventes at jøder i vår tid skal leve med det, omgitt av islamister i Gaza, Egypt og i Libanon. Islamister som ikke bare har jøder som sine fiender. De utgjør i høyeste grad en del av den totalitære familien av kommunister, fascister og nazister og ulike hybridutgaver turnert i symbiose med nevnte islamisme. Se denne videoen av mufti Al Husseinis (Yassir Arafats store forbilde) møte med Hitler. Trykk her.

På et eller annet tidspunkt synes noen å ha klekket ut en politisk strategi der begrepet multikultur skulle brukes mot ideologiske og symbolske røtter som var besværlige for organer som den Sosialistiske Internasjonale, ILO og andre NGO'er. Den tilhørende retorikken var stor gjennom 1990-årene i Storbritannia før det hele slo inn i Norge med stor kraft, der politiske kommisærer i mediene er en del av en samkjørt politisk blokk. Men egentlig synes målet - skjult under fangfold-metaforer faktisk å være en sterkt ensrettet monokultur, der alle skal skvises inn i en ny 'politisk korrekthet'. I en Orwellsk verden, der sosialdarwinismen stadig utgjør en ikke useventlig del av bildet. En ny korrekhet som egentlig kanskje bare er en slags politisk hikke etter at Berlinmuren falt og tidligere så toneangivende politiske og ideologiske krefter gikk tom for slagkraft og retorisk ammunisjon for å videreføre sin æra. Nå har det enorme byråkratiet og det tilhørende embedsverket blitt nye kamparena, i et lydighetsregime som tidvis får arbeide uhindret på en slags autopilot, der ting bare er. Det blir tilsynelatende illegitimt å diskutere hva vi står overfor, samtidig som ekstremisme-begrepet blir ny sperreild også mot saksorienterte kritikere.

Men det finnes etter hvert også flere eksempler på eiendommelige temafelt som stadig er underkommunisert, i den forstand at man rett og slett fortrenger en saksorientert offentlig diskusjon i media, med smitteeffekt over på Stortinget.

Fortiet, økende spenning i nord

Hele 8 000 russiske soldater organisert som mobile spesialstyrer deployeres i løpet av 2012 og 2013 på Kola, ikke langt fra norskegrensen. Deler av disse styrkene gjennomfører nå øvelser, med hurtiggående kjøretøy, i kuppert fjellterreng og vinterlandskap. Helt samtidig ruster Norge planmessig ned i nord. Helt uten anstrøk av en prinsippdiskusjon. Også dette temafeltet er like tabubelagt som fenomenet "multikultur" som brukes som retorisk brekkstang mot eksisterende kultur og tradisjon. 

Vi har såvidt fått med oss at Norge nylig er skviset ut av olje og gass-samarbeid med Russland i Barentshavet, etter at man på russisk side har sikret seg betydelig knowhow etter utallige møter med teknikere fra Statoil. Vi har også fått med oss at den Russiske Bjørn begynner å brumle om selvbestaltede rettigheter i Arktis, hvor Svalbard ligger utsatt til. Men slik havrettsminister Jens Evensen og Arne Treholt turnerte norsk havrett, er det fortsatt så mye dissens hos våre allierte, at ikke en gang USA eller Canada vil komme støttende til om Putin nå i nær fremtid skulle bli fristet til å fremprovosere en større krise. Artikkel 5 i NATO vil ikke bli utløst i en slik krise, da en kommer i et håpløst skjæringspunkt i forhold til det som faktisk favnes av NATO-pakten. Det betyr at en slik konflikt må løses bilateralt med Putin-Russland, og jeg er blant dem som frykter at noen kan ha tatt høyde for de svakhetene som ligger gjemt i norsk havrett i nord for tiden. Bare tanken på noe slikt burde med den største selvfølgelig forlengst ha utløst langt mer kritisk fokus her hjemme, men atter en gang ser vi at alt av prinsippdiskusjon uteblir.

Våre stadig mer ensrettede media bærer også på et betydelig ansvar, med en så sær politiske ensretting og konformitet at det isolert sett burde vekke bekymring foran et skjebnetungt stortingsvalg. Og hvor våre politikere er, kan vi bare gjette oss til. Talsmenn for norsk sikkerhetstjeneste har i full offentlighet bekreftet at det på det politiske plan ikke har skjedd noe som konkret bidrar til å hindre et nytt 22. juli, ett og et halvt år etter tragedien i Oslo og på Utøya. Hva sier ikke dette om tilstanden i dette Koneriket. Begrepet "naiv" dekker egentlig ikke det fenomenet vi her står overfor. Men det kan se ut til at ånden fra 1939 har overlevd inn i et nytt årtusen. Norge stod ustøtt i møte med Stalin og Hitler, og vi fikser heller ikke islamismen særlig godt. Igjen råder naiviteten. Alle deler av den totalitære familien sikrer seg nå nytt feste.

I Norge er begrepet "kommunisme" og "venstreekstremisme" rett og slett luket vekk. Det er en tankevekker isolert sett. Fredag 18. oktober ble utbrytere fra den venstreekstremistiske organisasjon SOS Rasisme angrepet på Deichmanske bibliotek. Dagbladet kunne gi denne ekstremismen et ansikt, gjennom sitt portrettbilde av ett av ofrene i nedslagsfeltet, Bård Franzen.

Den tilsynelatende ikke-eksisterende venstreekstremismen i Norge fikk med ett et ansikt gjennom Dagbladets portrettfoto av avhopperen Bård Franzen fra SOS Rasisme. Han fikk nemlig Stalins vrede veltende over seg, med slag og spark mot hodet, inne på Deichmanske Bibliotek på Grunerløkka i Oslo, en ellers fredelig ettermiddag, den 18. oktober 2012. Siden det som kjent angivelig ikke finnes venstreekstremisme i Norge forble det med dette ene oppslaget. Dagen etter var dette ikke-tema.

8000 avglemte russiske soldater?

La meg fortsatt dvele litt med dette: I løpet av 2012 er anlegg og opplegg for 8 000 russiske soldater, pluss offiserer, anlagt på Kola, ikke lagt fra norskegrensen i nord. Hele 400 atomreaktorer syder og koker. Bare en av dem er gjerne ti ganger så kraftig som Tjernobyl-reaktoren som eksploderte i 1986. 7 toppmoderne russiske ubåter er oppgraderte. Bare en av dem har atomraketter nok til å lamme store deler av Europa! Hvor er de moralske indignasjonene mot atomvåpen og atomkraft? Hvor er demonstrasjonene, løpesedlene, parolene mot russiske atomvåpen og farlig nedslitte atomreaktorer i nord? Helt samtidig som norske skattekroner er brukt på å hjelpe bl.a. Nikkelverkene med renseanlegg. Selskapet bak Nikkelverkene har en årlig omsetning som tilsvarer et norsk forvarsbudsjett alene, men slikt gir ikke anstrøk av diskusjoner her hjemme. Jens Stoltenberg fikk oss med på å overføre flere hundr emillioner kroner til angivelige rensetiltak, mens oligarkene i Moska toet sine hender og telte penger. Dette er bare ett eksempel på flere "miljøtiltak" som burde ha påkalt lagt mer interesse i norsk offentlighet. Men media er aktivt med på å kneble hele temafelt. Jeg tar dette med for å illustrere at det for tiden er flere områder som rett og slett er luket ut av all offentlig diskusjon i dette landet. Alle viktige prinsippdiskusjoner om den økende spenningen i nord er fortsatt ikke-tema i norsk politisk hverdag, og slik kultuiveres naiviteten til godt over smertegrensen.

Tilbake til Danmark og Sverige

Flere sider ved Islam som religion og ideologi bærer i seg konfliktfylte møtepunkter i forhold til vårt demokrati. Det ville vært høyst naturlig med en åpen diskusjon om dette som en del av integreringen av nye landsmenn. Men nei, dette skal også fortrenges. Kritikere blir stemplet som rasister, som om religionskritikk automatisk og logisk har noe som helst med rasisme å gjøre. Gjennom en systematisk fortregning og undertrykking av åpne diskusjoner økes sosiale spenninger, en får en polarisering og stigmatisering av innvandrere som når som helst kan utløse fysiske konflikter. Skal man følge resonnementene til dem som stiller seg bak det sterkt utvidede rasisme- og ekstremisme-begrep skulle kritikk mot Kristendommen også kunne karakteriseres som utslag av rasisme? 

Multikultur-doktrinen fungerer dårlig i Sverige og Danmark. Erfaringene er kostbare. Statsledere i Storbritannia, Frankrike og Tyskland har offisielt tatt avstand fra multikulturialismen som konsept betraktet. Men i i det avlange, lille, ruglete, følsomme og oppstykkede landet som heter Norge kjører man på i fullt gir, som om intet skjer eller har skjedd. Fra UDI og Staten forøvrig følger det en stykkpris for innvandrere som blir fordelte ut over i landet. Noe som har blitt forholdsvis inntektsbringende for fattige kommuner. En har fått en helt ny næring. Om omsuten med våre nye landsmenn ikke er spesielt stor inne på kommunale og fylkeskommunale kontorer heller, kompenseres det gjennom en hel serie tiltak knyttet til en ny pengestrøm, der vekst- og knapphetsdefinisjoner forvaktes av et slags Sannhetsministerium. Der definisjonsmakten er så sterk nå at vi når som helst kan risikere å miste både juletre, julepynkt og nisseluer. I  så henseende er ikke avstanden til Danmark og Sverige spesielt stor.

Multikultur-doktrinen er et politisk tapsprosjekt i landet vårt. Det forventes av oss, med den største selvfølge, at vi skal ha den største respekt for all verdens religioner og kulturer, om de så spiser hverandre der ute, og sprenger hverandre i luften hver eneste dag. Men samtidig kreves det at vi ikke skal ha noen respekt og ydmykhet for vår egen kulturhistorie, vårt eget rammeverk og det fundament vårt samfunn faktisk er bygd på, siden Kirkemøtet på Moster i 1024.

Jeg tar med noen vers fra Fedrelandssangen, som nok kan bli rammet av den nye rasisme-definisjonen. Du risikerer å bli stemplet som ekstremist ved å synge dette:

Dette landet Harald berget med sin kjemperad,

dette landet Håkon verget medens Øyvind kvad;

Olav på det landet malte korset med sitt blod,

fra dets høye Sverre talte Roma midt imot.


Bønder sine økser bryntehvor en hær drog frem;

Tordenskjold langs kysten lynte,så den lystes hjem.

Kvinner selv stod opp og stredesom de vare menn;

andre kunne bare grede,men det kom igjen!

Det er et tegn i tiden at man fra nå av har valgt å kjøre Spelet om Heilga Olav på Stiklestad som nattforestilling (!) De eldre generasjoner og barnefamilier har vært bærebjelker i den kulturtradisjon som nå knytter seg til dette sagnomsuste Spelet. Nå skal imidlertid nattemørket senke senke seg over Stiklestad, og forbeholdes dem som tar seg fram til den gamle slagplassen under Olsok midt på natta. I år var det en utsending fra den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO, Hana Ashrawi, som holdt hovedtalen på Olsokkvelden. I dag forteller avisen Verdalingen av det er statsminister Jens Stoltenberg som skal være hovedgjest på Stiklestad under Olsok 2013. "SNK har også spurt statsministeren om å komme på åpningen av Spelet neste år. Spelet vil videre bli satt opp som nattforestilling i 2013," heter det i avisen Verdalingen i dag, fredag 9.11, 2012.

Dette, stadig i det jeg tror vel må være noe av det mest naive landet i hele Europa. Skal vi som i Danmark bli nødt til å bruke nye blasfemi- og rasismelover den andre veien, for å beskytte oss selv? Unnskyld meg, men nå begynner det sannelig å gå over stokk og stein, samtidig som alt for få våger å si det høyt.

Jeg trodde inntil ganske nylig det skulle holde med ett slag på Stiklestad? Fordelen med det slaget som kan komme nå er at Bondehæren er med på Olav den Helliges side fra første stund. Dette handler ikke om utslag av rasisme, men utslag av mye frustrasjon rundt en kraftig underkommunisert multikultur-doktrine som for tiden synes å være det helt store ideologiske satsingsområdet for et Arbeiderparti og en bevegelse som har gått tom både for arbeidere og en troverdig, bærekraftig ideologi. Slagordet "Din trygghet - vårt ansvar!" er vel heller ikke det som gir Arbeiderpartiet mest oppdrift foran det kommende stortingsvalget?  Og de som måtte våge å kritisere Arbeiderpartiets, mildt sagt og skrevet, noe anmasende multikulturelle galopp også i Trøndelag, nå helt inn på Stiklestadtunet, se de blir for enkelhets skyld ekstremister og rasister?

Nisseluene begynner snart å få en høyst utilsiktet, dobbel symbolverdi foran et kommende stortingsvalg. I fall noen skulle ha glemt hvordan en nisselue ser ut, tar jeg med et bilde under her.

Roy Vega

9. november 2012

roynorvega@gmail.com

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6609 visninger
296 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6886 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2236 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
24 dager siden / 3585 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 484 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 494 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3549 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8053 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2688 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Show i kirken
av
Paul Nergård Wirkola
rundt 7 timer siden / 132 visninger
1 kommentarer
Reis deg og gå inn
av
Ida Marie Haugen Gilbert
rundt 9 timer siden / 155 visninger
1 kommentarer
Et symboldokument
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 131 visninger
1 kommentarer
Klarere på grensene
av
Joav Melchior
rundt 11 timer siden / 401 visninger
1 kommentarer
Makten og ærbødigheten
av
Alf Gjøsund
rundt 23 timer siden / 1393 visninger
11 kommentarer
Forfølgelsesvanvidd
av
Anne Jensen
rundt 24 timer siden / 852 visninger
17 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
4 minutter siden / 1996 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
7 minutter siden / 1996 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
10 minutter siden / 1996 visninger
Laurits Hallum kommenterte på
Ateisme og humanisme II
10 minutter siden / 1996 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
14 minutter siden / 1996 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
17 minutter siden / 1996 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
23 minutter siden / 1996 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
23 minutter siden / 1664 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Spor i ørkensanda
34 minutter siden / 613 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
38 minutter siden / 349 visninger
Anders Ekström kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
rundt 1 time siden / 349 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Hvorfor stemmer så mange blått? - Jeg stemmer Rødt
rundt 1 time siden / 180 visninger
Les flere