Bente Haukaas

Alder: 10
  RSS

Om Bente

Følgere

Har adventstiden reell åndelig betydning?

Publisert nesten 10 år siden

For noen år tilbake så jeg så dårlig at jeg ikke kunne se krusifikset på veggen i kirken tydelig. Jeg fikk heller ikke med meg prestenes mimikk når de hadde noe viktig å si oss. Brilleglass er ikke gratis, men akkurat på den tiden kom det plutselig flere ting som skulle betales på en gang. Jeg måtte gjøre en prioritering og brilleglasene MÅTTE av praktiske årsaker vente. I ventetiden, så satt jeg altså der med et dimt uttrykk både av veggkrusifikset, alteret, prekestolene og prestene. Å, hvor jeg lengtet etter å kunne se, spesielt veggkrusifikset!

Så kom endelig tiden da det var tid for å prioritere brilleglassene. I gammel ramme kom nye glass på plass. Jeg var spent som et barn, da jeg gikk til kirke. Ville jeg kunne se Jesus nå? Jeg ham! Det var en opplevelse så sterk at den knapt kan beskrives. Klart og tydelig trådte Jesu ansiktstrekk frem fra krusifikset på veggen. Jeg var så glad at jeg nesten ikke visste hvordan jeg skulle få takket Gud for den vidunderlige gaven synet er. Med foldede hender i kirkebenken og antakelig et stort synlig smil over hele ansiktet satt jeg der og takket for synets gave. Etterhvert som jeg oppdaget at jeg kunne se både alteret, lesepultene og presten tydelig også, ville gleden ingen ende ta. Min bønn til Gud var et stort indre TAKK!

Hvordan dette tok seg ut for andre som evt så meg, det vet jeg ikke. Jeg vet at noen så det og tok det for noe annet enn det det egentlig var, nemlig en takk til Gud for, etter en lang ventetid, endelig å kunne se tydelig igjen.

Nå er det adventstid. Vi forbereder oss til feiringen av Jesu komme. Vi venter på ham!

Betyr det da noe hva andre syns om julebaksten vår, om pussede vs upussede vinduer mm, eller betyr den indre forberedelsen til å kunne se Jesus tydelig mer?

Jeg holder en knapp på det siste: La oss prøve å se det vidunderlige som hendte da Gud ble menneske inkarnert. La oss sette av litt tid til takkebønner for det vidunderlige som hendte!!! Vi kan bake våre kaker og kjøpe våre presanger, men hovedfokus må være hovedpersonen, Jesus vår Frelser!

Kom, la oss bruke adventstiden (ventetiden) til å forberede oss åndelig på denne store Guds gave til oss syndige mennesker!

Gå til innlegget

Om Gud, kjærlighet og folkeskikk.

Publisert rundt 10 år siden

Det var med forskrekkelse jeg kom hjem fra kveldsmessen i går og oppdaget at en prest fra Loddefjord (Dnk), hadde motforestillinger mot at sognepresten på Askøy hadde skrevet om folkeskikk i det lokale menighetsbladet. (Gjelder «tråden» til redaktør Simonnes om 'Folkeskikk').

Som en av dem som hadde engasjert meg på «tråden», fant jeg det naturlig å svare. Jeg kan innestå for alt jeg skrev, men ser at min avsluttende hilsen fortoner seg noe klossete: «En fortsatt god og kjærlig søndag ønskes deg fra ....» Denne hilsenen var faktisk ikke spydig ment. Presten, Eivind-Bjørnar Hetlevik, og jeg var riktignok uenige, men det betydde ikke at jeg ikke kunne ønske ham godt for de få timene som var igjen av søndagen og gjerne lenger også.

Det som undret meg var at han snakket om konfirmasjon og hvordan han pleide å forholde seg til det, når det var snakk om en begravelse (på Askøy). Jeg tror jeg hadde falt ned i graven av bare sjokk, dersom noen hadde begynt å le i begravelsen til en av mine kjære. Min forventning ville faktisk gått på at presten kunne stoppet de lattermilde før begravelsen var ferdig, slik at vi kunne fått avsluttet den i verdige former. Det skulle tross alt være min avskjed med et menneske jeg var glad i. Det ville vært viktig for meg å ha et godt minne fra denne siste stunden.

Jeg ville opplevd det som ekte omsorg og omtanke fra prestens side om han hadde tatt seg tid til å stoppe voksne mennsker som forstyrret denne viktige stunden i mitt og mange av mine nærmestes liv, - avskjeden med en kjær her på jorden.

Under konfirmajoner, som Hetlevik snakket om, kan folk si mye rart og de fleste av oss har vel takhøyde for det.

Jeg kunne tenke meg å få vite hva Hetlevik tenker om forskjellen på folks følelser under en konfirmasjon og en begravelse. Videre kunne jeg tenke meg å vite hva Hetlevik mener om folkeskikk generelt. Jeg har til nå trodd at folkeskikk gjelder de kjøreregler vi omgir oss med i ulike situasjoner for at samspillet oss mennesker i mellom skal gli mest mulig knirkefritt.

At Hetlevik er opptatt av at kristne skal formidle Guds kjærlighet, fikk jeg med meg og får lyst å si: Tror man på Gud og prøver å praktisere sin tro, så vet man at Gud elsker alle, fra den narkomane i rennesteinen til mannnen i dress og slips eller den pent pyntede damen. Gud gjør ikke forskjell på folk. Vi er ham alle så inderlig kjær. De fleste kristne vet at man skal prøve å leve sin kristentro ut i det daglige, dvs prøve å være litt lik Jesus.

Gå til innlegget

Relativisme vs Sannhet.

Publisert rundt 10 år siden

Jeg kommer til å ta meg en pause fra Verdidebatt. Debatten «stjeler» mer tid enn jeg hadde regnet med. Før jeg tar pause så har jeg lyst til, i all beskjedenhet og langt fra utfyllende, å si noen ord om om 'Relativisme' og 'Sannhet'. Dette har jeg lyst å prøve på innen rammen av det multikulturelle samfunnet Norge har utviklet seg til å bli. Hvordan kan vi leve sammen som gode borgere i godt samarbeid med hverandre når vi er så forskjellige?

Jeg er svært uenig i relativismen fordi det innbakt i den ligger en grunntese om at ingenting er sant. Jeg har sett at en og annen debattant fremhever absolutt relativisme. Som om man skulle være lærer i forskolen (hvor alle barn skal lære den rette leksen), heves pekefingeren mot oss og det ropes at den og den har forbrutt seg fordi vedkommende har fortalt at han eller hun ikke kan godta dette eller hint. Trenger vi slike «forskolelærere» i våre voksne liv, eller greier vi jobben selv med den indre ballast vi allerede har?

Jeg for min del syns at slike «forskolelærere» forsurer debatten og trekker den ned på et usaklig nivå.

Å fortelle at man ikke kan godta (for eget vedkommende) den ene eller den annen tese, betyr, slik jeg ser det å sette klare regler for hva man kan akseptere og tenke seg å være med på. Slike grenser har en generell psykologisk funksjon. Fra et psykologisk ståsted skal grensen man setter beskytte ens eget jeg (den tenkende og handlende del av oss) mot «søppel utenfra». Billedlig illustrert slik: Har man hengt opp et merke på postkassen sin om at reklame er uønsket, så forventer man at postbudet og reklamebærere respektere denne grensen. De som likevel bryter den, viser mangel på respekt for andres grenser.

La meg gå et hakk videre: Narr en muslim og en kristen møtes, så vet begge at de ser ulikt på enkelte ting: Muslimen nekter for at Jesus er Guds Sønn og kaller ham en profet. Den kristne på sin side mener bokstavelig talt at Jesus er Guds Sønn og at det er en forminskelse av ham å kalle ham en profet. Ut fra tankegangen om relativisme og sannhet kan man spørre seg hvem av de to som har rett. Begge vil nemlig mene at de besitter sannheten.

Vi får akseptere denne forskjellen dersom vi skal klare å leve som gode medborgere i det samme landet. Vi alle skal dømmes av samme dommer en gang .....

I denne diskusjonen som handler om relativisme vs ikke-relativisme har jeg allerede ved påpekningen om at vi alle skal dømmes av samme dommer en gang, kommet i det dilemma at jeg ikke bare har snakket om to religioner, men jeg har trukket inn hele menneskeheten inklusiv ateistene. Dette kan de virkelig bli uenighet av og «vår forskolelærer» føler seg gjerne umiddelbart kallet til å fortelle at vi kun kan snakke om sannhet for oss selv .....

Et lite digresjon:

I mitt eget liv kom jeg til å konvertere til den katolske kirke etter flere års fravær fra de statskirkelige benker. Dette var ikke noe som skjedde over natten. Det tok meg mer enn ti år å komme til den avgjørelsen, noe som slett ikke er uvanlig når folk konverterer. Man vil gjerne være sikker og leser til øynene verker og til trøttheten er så stor at man av og til nesten vakler på beina, samtidig som man ber om Guds rettledning. Noen snakker åpnet om sine tanker underveis. Andre liker å ha visshet før man forteller. En dag er man sikker og kan ta det endelige skrittet. Noen av mine venner fikk nesten sjokk fordi det kom ganske bardust på dem. Jeg prøvde å være flink til å vise at jeg var fortsatt meg. Det som var forandret var at jeg hadde tatt et endelig standpunkt i mitt forhold til Gud. For mitt vedkomende tikker og går klokken mot 10-års jubiléet for opptaket og mine venner har forlengst vendt seg til at mitt forhold til Gud står ved lag.

Jeg har fortsatt å lese siden opptaket. Jeg blir skikkelig irritert når folk avviser min tro som om tro er synonymt med null tankevirksomhet. Dem om det .... Jeg har sett flere eksempler på at kristne som er konservative i moralspørsmål har blitt omtalt som om troen på Gud, gjør oss til lite kvalifiserte tenkere, eller middelaldermennesker.

Når jeg ser slikt, så lurer jeg på om en av verdiene til slike debattanter er å trakke på folk?

Men du kan ikke si at alle skal mene som deg, vil våre selvutnevnte «forskolelærere» si (før de har hørt hva jeg egentlig vil si).

Sett i forhold til det jeg har sagt om å ha grenser rundt seg, kan jeg trygt hevde, i tråd med min Kirkes tro, at alle katolikker bør møte i kirken hver søndag, at de bør overholde fasten, at homofile bør leve avholdende, at ekteskapet er for mann og kvinne, at bønn er en god ting osv. Dette er jo meg, slik jeg er er. Min tro er en integrert del av meg. Jeg behøver ikke å mase om den bestandig og gjør det heller ikke, men i et debattforum kan ingen forvente at jeg klipper bort deler av min egen identitet og bryter ned mine egne grenser.

Men merk dere, mitt syn gjelder ikke hedningene! Jeg respekterer deres valg om at de ønsker å leve borte fra Gud, likevel er det som om noen av dem vil tvinge meg til å oppgi mitt katolske syn på dette og hint ved å pastå at jeg er lite forståelsesfull ovenfor de som tenker annerledes.

Jeg vil vise til Bibelen. Der står det klart og greit at det er bedre å rive ut øyet, enn å la seg friste til fall. (Mt 5:29).

Jeg tror ikke at Gud er både for og i mot abort eller at han både er for og i mot homofile ekteskap. I Bibelen står det noe om at et hus som er i strid med seg selv vil falle. Jeg tror at både konservative kristne (ikke-katolikker) vil være enig med meg at det kan ikke være både og. Noe må være rett moral? Også muslimer og mennesker fra flere andre religioner vil være enig med meg i at moral ikke er relativ.

Det blir kun liberal-kristne, ateister og evt moral-liberale innenfor andre trossystem som vil ønske å få neddysset det religiøse om at et hus ikke kan være i strid med seg selv, at noe må være rett.

Nå begynner vi å nærme oss sakens kjerne. Ateistene har ingen Gud å forholde seg til, så de lager sin egen moral, gjerne sammen med andre. Liberal-kristne har valgt å tolke Bibelen på nye måter. Dem om det ....

Våre myndigheter har lagt vel tilrette for dette i skolens pensum og et mindretall prester innen Dnk har hoppet på liberal-vognen og vil gjerne vie homofile foran alteret. Jeg tror jeg sier det atter en gang: Dem om det ....

Poenget er at vi må kunne leve sammen i Norge, både vi som ikke tror på moralsk relativisme og de andre. Det må bli slutt på skittkastingen om at verdi-konservative lever i middelalderen.

Lærerne i den offentlige skolen må frem med anmerknings- og meldeboken igjen. Skolen må vise fasthet i at de ikke tolererer at andre barn erter verdikonservative barn med at de lever i middelalderen. Selvsagt skal verken homofil ungdom eller deres barn mobbes heller.

Det ømtålige for oss som tror at f.eks abort og homofil praksis er alvorlige synder, er at dette skal det undervises i i de offentlige skolene, som om det er den mest naturlige ting av verden.

Jeg tror at en mye bedre måte å gjøre dette på med tanke på alle de barn som vokser opp i verdi-konservative hjem, er at i stedet for å si at dette er normalt, så kan skolen heller legge vekt på at noen følger en forståelse av Gud som har dukket opp de siste årene, mens andre følger en Gudsforståelse som er annerledes. Hvis læreren så legger til (i den offentlige skolen) at hun ikke har lov å fremheve den ene retningen som bedre enn den andre,men henviser barna til å lære om familiens tro hjemme, så viser hun at barnet og dets familien er viktig samtidig som ingen blir pådyttet noe som lager konflikter i skjøre barnesinn.

Hva så med ateistene? Det må jo bli på samme: Noen har valgt å ikke tro på Gud.

Det er ikke enkle "ting dette", men det må bli slutt på at man prøver å kaste den verdi-konservative kristendommen ut av skolen. Det må også bli slutt på de barnslige "Hurra-ropene" fra enkelte foreldre, som mener at kristendommen har dominert for mye og derfor er moden for bålet. Alle må ta ansvar for at vi skal kunne leve godt sammen i  Norge uavhengig av sosial status, rase, seksuell legning eller religiøs tilhørighet.

Gode privatskoler med rett til å ansette alt personell innen sin respektive troer på alle nivåer innen skolen er også et godt alternativ!

Det er i skolen og ved hjemmenes hjelp at høflighet og respekt for andre uten å miste seg selv, må innøves igjen.

Er det noen som kan svare på hvorfor mange av dagens unge er sluttet å reise seg for eldre mennesker på bussen. Hvem glemte å oppdra dem og lære dem medfølelse med mennesker med stokk, folk som står med armen i gips mm?

Da ønsker jeg 'Verdidebatt' lykke til videre. Jeg tar meg som sagt en pause.

Guds fred til alle som ønsker slik fred.

Mvh Benthe

Gå til innlegget

Tilgivelse eller ....

Publisert rundt 10 år siden


Ilham Hassan har nylig hatt et spennende innlegg om den muslimske fasten. Jeg har til nå trodd at Ramadan handlet om å søke tilgivelse hos Gud (samt de andre tingene som å være svært bevisst på Gud, be mm, lære å kjenne sult (medfølese), gi sakkat (gi til trengende). 

Jeg syns jeg vet for lite om hvordan muslimene ser på tilgivele og har prøvd å søke litt på nettet for å få svar. På Islam.no fant jeg følgende: 15) "De fem daglige obligatoriske bønnene, fredagsbønnen og fasten i Ramadan måned utgjør en tilgivelse, som visker ut de synder som begås mellom hver daglig bønn, hver fredagsbønn og hver faste i måneden Ramadan. Hvis vel å merke store alvorlige synder unngås."

Ut fra dette slutter jeg at at fullført faste for de som ikke har fått fritak (syke, gamle og barn) så er det gjennomføringen av Ramadan som er viktig for at en muslim skal bli tilgitt. Et annet sitat (samme side som ovenstående sitat) forteller: 27) "Den som unnlater å komme med løgner og å handle galt, av ham vil ikke Allah kreve at han gir avkall på sin mat og drikke." 

Siste sitat signaliserer, i alle fall til meg, at i Ramadan (som evt kan ha flere funksjoner), så er perioden også regnet som en lang botsøvelse for å få tilgivelse fra Gud.

Siden det er selve gjennomføringen som er viktig for tilgivelsen, så undret jeg meg selvsagt over om brudd på fasten medførte at man ikke ble tilgitt. Dette sto på samme side som de to nevnte sitater: 18) "Den som bryter fasten én dag i Ramadan, uten en alvorlig grunn eller sykdom, for ham ville ikke noe kunne erstatte denne ene fastedag, selv om han fullførte en livslang faste."

Hvis dette skal tolkes bokstavlig, så må jo det bety at den som ikke var utholdende nok, en eneste gang, mister sin tigivelse hos Gud. Nå vet ikke jeg om dette betyr at han, i følge Islam, får en lavere plass i himmelen, eller om han rett og slett aldri kan bli tilgitt og dermed blir utestengt fra himmelen.

Er det noen av bloggerne på Verdidebatt som kan noe om en evt utestengelse fra himmelen pga brudd på fasten på dagtid (om natten skal den jo brytes)? Jeg vil helst ha referanser og solide fakta, ikke meninger som er bygget på at man har hørt «ditt og datt». Jeg lurer også på hvordan « store alvorlige synder» (punkt 15) tilgis innen Islam.

Link til punktene 15, 18 og 27 som jeg har tatt opp her:

http://www.islam.no/newsite/content/default.asp?Action=Article&nTopPage=2&nPage=37&nATID=358

Gå til innlegget

Australia også.

Publisert rundt 10 år siden

 

I  følge en artikkel i 'Al Jazeera', så har myndighetene i Australia kjøpt inn vaksiner til hele den australske befolkningen mot H1N1-viruset (Svineinfluensaen). Australia har 21 millioner innbyggere. Man håper å kunne starte vaksinereingen i september.

http://english.aljazeera.net/news/asia-pacific/2009/08/20098203192117357.html

Jeg får en flau smak i munnen, når jeg tenker på at i Norge kritiserer man myndighetene for å nærmest ha kjøpt opp så mye vaksiner at resten av verdensbefolkningen ikke får noe. Australia har altså kjøpt opp like mange vaksiner som Norge + mer enn 16 millioner flere.

Skulle ikke innbyggerne i et land være glade for at de har myndigher som bryr seg så pass om befolkningen at de prøver å trygge den? Hvorfor ikke heller takke myndighetene?

Jeg spør meg selv: Hvem er Ola Nordmann og Kari Nordkvinne blitt? Har vi ikke lenger evne til å se omsorg der den fins, eller må vi omgjøre alt som smaker av omsorg for oss om til opplevelser av at noen prøver å tvinge oss inn i mønster. Er nordmenn egentlig en haug med umodne drittsekker som for alt i verden MÅ bestemme alt selv? Hvis vi er det, hvordan ble vi slik?

Handler protestene mot vaksinen (her i Norge) egentlig om undertrykt redsel for å bli svak og syk? Eller er vi allerde syke, men da på en annen måte enn av influensasyken? Er det å være store og sterke den norkse syken og hvordan kan vi i så fall vaksinere oss mot "den syken"?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
29 dager siden / 1940 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
28 dager siden / 1667 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
21 dager siden / 1645 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
29 dager siden / 1603 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
20 dager siden / 1481 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
18 dager siden / 1418 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
22 dager siden / 1376 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 963 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere