Bente Haukaas

Alder: 10
  RSS

Om Bente

Følgere

Så bra, men

Publisert 12 måneder siden

Takk for et interessant inlegg, Eyvind Skeie!

Jeg tror du har rett i at den «kristelig baserte enhetskulturen aldri vil komme tilbake». Dvs mange opplever dette som et tap. Jeg er for så vidt enig i dine fem punkter, men jeg syns det høres brutalt ut når du sier: «Vi må slutte å være frustrerte eller sinte over at vi ikke lenger kan dominere det norske fellesrommet». Jeg vet at dette var ment kortfattet og at det kan ligge mange tanker bak ditt «påbud». Jeg opplevde det nemlig slik, som et påbud, selv om jeg forsto at du ikke mente det slik («Vær så god og slutt med det der!»). 

Jeg tenker at for å kunne slutte med sorg, frustrasjon og sinne, så må man kunne akseptere at slik er det blitt. Det er som ved dødsfall: Når man ser kisten med den døde i, så kan man ikke nekte for det faktum at den døde faktisk er død. Selv etter at begravelsen er over tar man seg i å, noen ganger, leve som om den døde fortsatt er der, man dekker på en tallerken ekstra mm, bare for å komme på sannheten, den døde lever ikke lenger (i hvert fall ikke i kropp på jorden).

Slik tror jeg det må bli med savnet etter den allmenngyldige plassen i fellesrommet også. Man må ta seg tid til å sørge over tapet av denne plassen. Uten sorgarbeidet kan man ikke gå videre. Når vi sørger, går hver og en i sin individuelle takt. Dvs man må trøste og støtte hverandre på veien for at aksepten skal kunne komme hos hver og en etter hvert.

Sorgarbeid har som funksjon å sette de sørgende i stand til å gå videre, se nye muligheter der tidligere muligheter er tapt. I den sammenheng, når man begynner å få stødig bakke under føttene etter erkjennelsen av det som er tapt, syns jeg det passer bra å referere til noen av dine ord under punkt 5: «Frihet til å gå ut. I stedet for å ergre oss over alt vi har «tapt», skal vi oppleve dette som en ny frihet til å gå ut i samfunnet uten andre hensikter enn å tjene vår neste og å følge vår Mester.»

Gå til kommentaren

Publisert over 1 år siden

Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår hva du mener, Njål. I den katolske kirke må det nødevendigvis bli et patriarkat fordi det er menn som er prester og biskoper. Når jeg sier det, så er ikke jeg en tilhenger av patriarkatet generelt. Det kunne ikke ramle meg inn!

Jeg tror nok at etter hvert som tiden går, så bør det ansettes folk i stillinger som kan gjøre det lettere å være katolikk. Jeg tenker bla på folk med konfliktløserkompetanse. Sånn som det er i dag hender det at mennesker uten formell kompetanse på forskjellige områder blir gitt ansvar for ting de egentlig ikke har greie på. Dét kan gjøre svært vondt for dem det måtte gå ut over.

Her i Norge er det flere konvertitter som er den eneste katolikken i sin familie. Det betyr at vi kanskje trenger folk som har ansvar for å sveise folk sammen slik at alle føler tilhørighet til Kirken reelt og ikke bare i navnet.

Mine synspunkter presentert ovenfor (#13) gjelder feminist teologien. Det var ikke ment som en hyllest til patriarkatet. Jeg tror det er viktig at unge jenter som føler seg usikre ikke hopper rett på feminist teologien, - at de kan trenge motforestillinger og kanskje tenker litt over grunnen til at vi har de kirkelige ordninger vi har.

God søttendes, Njål!

Nå må jeg gå. Tror neppe jeg får tid til flere svar i dag.

Gå til kommentaren

Tror det trenges en kvinnelig katolsk stemme her: Jeg har lite til overs for feministteologien hvor Gud absolutt skal gjøres om til «hun». Den treenige Gud er verken kvinne eller mann, men Jesus som er mann, kalte ham «Far». Joda, selvsagt kan man bortforklare det med at det var vanlig på den tiden at opphøyde personer var menn. Siden en av personene i treenigheten er Far, ifølge Jesus, så blir det egentlig et interessant psykologisk spørsmål om kvinner som må gjøre Gud til «hun» har hatt et dårlig forbilde i sin biologiske jordiske far? Man kan like gjerne spørre om forholdet til mor? Var ikke mor et godt nok forbilde for dem? Hvorfor denne veldige interessen for den kvinnelige gud?

Joda, selvsagt kan man snu på det og spørre om det er noe galt i psyken til de av oss kvinner som ikke føler ubehag ved å kalle Gud for «Far». Er vi så store beundrere av det mannlige «lem»* at vi nesten bukker for det? Spørsmålene er interessante, men bør vel helst besvares i det private rom for hver enkelt.

Så var det de kvinnelige former og det ekstra hullet. For meg handler dette om hvordan Gud har skapt oss «i sitt bilde». Hvis man er interessert i St. Johannes Paul II**, så vil man finne ut at Gud har skapt våre kropper for at de skal passe sammen. Mann og kvinne utgjør i samleie den enhet som nesten blir bildet på Gud selv (skapelsen). Man skal innenfor ekteskapets rammer gi seg selv til hverandre av fri vilje. Ingen skal voldtas eller misbrukes på annen måte. Dét er misbruk av makt og har ingenting med det å gjøre at Gud, ifølge Jesus, er vår Far.

Som katolikk tror at Jesus innstiftet apostolisk suksesjon og at de 12 apostler var de første mannlige prester og biskoper. Dersom vi, i den katolske kirke, skulle følge etter Dnk og innsette kvinnelige prester og biskoper, så blir det feil at Kirken kalles brud.  En kvinne i Jesu sted med en brud, blir jo nærmest for et lesbisk bryllup å regne. Det vil være umulig for oss katolikker å inngå et slikt kompromiss på katolsk bakgrunn.

I Dnk har man valgt å tenke annerledes. Hos dem er ikke ekteskapet et sakrament. Det er en viktig forskjell. De kan med glede tolke Rosmarie Köhns utnevnelse som en seier for kvinner. Tror faktisk jeg syns det selv på den tiden. Jeg var nemlig da et passivt medlem av den daværende folkekirken og pleide å kalle meg selv for ikke-troende (slik Dnk fortsatt har det i dag. Mange av dens medlemmer tror ikke på Gud). Sakramenter hadde jeg lite greie på …

Joda, jeg har gått i kvinnetog, i sin tid, og kjempet for sekstimers dagen, lik lønn for kvinner og menn, flere kvinner i utdanning mm. På den tiden så trodde vi at vi kunne utgjøre en forskjell. Tror ikke noen av de som for 30 år siden gikk i kvinnetog så for seg en utvikling hvor dagens unge kvinner lurer på om de må eller ikke må ha samleie på første date. For oss handlet det mer om å ikke akseptere at kvinner var mindre verdt enn menn. Dét er vi ikke innen en kristen sammenheng! Det handler ikke om hvor mange huller vi har eller om formene våre. Vi er skapt i Guds bilde med de formene vi har og er elsket slik av Ham. At enkelte menn velger å misbruke kvinner eller sende slibrige meldinger for stå for disse mennenes egen regning (og fedrene deres). Som samfunn må vi ta avstand fra slikt og stadig legge til rette for at fedre blir gode forbilder for sine barn, dvs at både jenter og gutter føler seg elsket av far.

«Metoo»-kampanjene er viktige og vil alltid være viktige fordi man skal respektere et hvert menneskes grenser. Dette gjelder både innen kristen og humanistisk referanseramme. Uansett hva Jorun Solheim må ha ment om kvinnekroppens former, så føler faktisk jeg at min kropp har klare grenser. Hvordan kan jeg det? Det handler om hvordan jeg fortolker meg og min kropp. Der tror jeg også at vi som samfunn må legge til rette for at fremtidens kvinner lærer å sette pris på kroppen sin, få slutt på alt prestasjonspresset.

Jeg refererer til Stenhoff #9 når han snakker om tidligere tiders praksis: «Det som blir spørsmålet i forbindelse med den aktuelle debatten, er om denne historiske praksisen – og mange andre – skal få lov til å forstås ut fra sin egen kontekst, eller om vi skal sitte her i 2018 og "konvertere" denne historiske kjensgjerningen til en tolkningsnøkkel som skal brukes til å lese fortiden og nåtiden på måte som bekrefter våre egne oppfatninger.» For eget vedkommende: Jeg bryr meg ikke om praksis som er utgått på dato og som ikke styrer oss i dag!

Njål Kristiansen nevnte Sveits og kvinnelige kommunionsutdelere (nattverdsutdelere) uten prest der det ikke er nok prester. Dette er gammelt nytt. Slik har det vært praktisert lenge i USA i områder hvor det er for få prester. Som en midlertidig ordning er dette OK inklusiv lesningen og prekenen, men målet må jo være å utdanne nok prester, gjøre det å være katolsk prest til noe attraktivt igjen.

Selv har jeg vært både lektor og kommunionsutdeler (nattverdsutdeler). Vi har det slik i min menighet at både kvinner og menn som lekfolk kan utføre slike tjenester.

Jeg sluttet å være lektor fordi en (jeg gjentar en) person ikke likte måten jeg leste på (mens flere andre henvendte seg til meg og fortalte meg at de likte det når jeg leste). Den personen som ledet den gruppen av lektorer (vi har flere slike grupper) sendte beskjed til hele den lektorgruppen (som hørte inn under vedkommendes ansvarsområde) via e-post om at det var kommet EN klage på meg. Når noen gjør en slik feil (sender opplysninger om en person ut til flere personer) uten å be skikkelig om unnskyldning til både meg og de andre som ufrivillig ble dradd inn i noe de ikke hadde noe med å gjøre, så er det nettopp mine kvinnelige grenser jeg tar bruk ved å gå. Jeg er kvinne og da blir også mine grenser kvinnelige.  Det er klar tale om at slik behandler du ikke meg (hvordan kan man finne på å trakke på en av Guds elskede skapninger)! Jeg har ingen garanti for at det ble forstått slik jeg ønsket. Det er svært mange ulike kulturer i Kirken min og mange ulike forventninger. Men det er ikke poenget. Poenget er at man må handle i tråd med hvordan man opplever seg selv og sine grenser.

Opplever man seg som kvinne ikke bra nok, så syns jeg at man kanskje bør finne andre måter enn feminist teologien å kjenne seg bra nok på. Man kan kurse seg, gå i terapi eller hva som måtte passe, men å henge seg opp i former og huller syns jeg man bør holde seg for god til. Det bør begynne å bli sett på som litt gammeldags. Er det mulig at vi etter hvert kan legge bak oss dette feilsporet med kvinneteologi?

*I Sigmund Freuds drømmelære gis det mannlige lem symbolsk betydning som f.eks stokker, kirketårn, blyanter og ellers alt som minner om det mannlige lem.

**Love and Resposibility, Wojtyla K, 1981 (english version) London, (Reprinted in San Fransico, Ignatius Press 1993) (published for the first time in polish in 1960). Karol Wojtyla ble den senere pave Johannes Paul den II.

Gå til kommentaren

Publisert rundt 2 år siden
Jeg er ikke enig i din vurdering her. Dersom en lærer har mistanke om at alt ikke er helt som det skal være hjemme hos en elev mener jeg det er helt nødvendig at man har en samtale med eleven uten at foreldrene er varslet på forhånd.

Ojsann, det ser ut som om du har skrevet en tilbakemelding til meg omtrent samtidig som jeg avsluttet mitt engasjement her. Det var ca 2 minutter mellom oss. Når det er slik, så syns jeg at du bør få et svar selv om det er etter min avslutning.

Jeg tror at dersom man har mistanke om at noe er galt hjemme hos et barn, så har man hatt denne mistanken en stund, f.eks at barnet ofte kommer for sent, skulker, er uflidd, begynner å prestere under sitt vanlige nivå mm. I en slik situasjon skal jeg være enig med deg at man gjerne undersøker litt, men først med foreldrene. Tenk om noen i familien nettopp har dødd og familien er i sorg eller at noe annet har rammet familien sterkt, f.eks varsel om alvorlig sykdom. Man må avklare med foreldrene om hjemmesituasjonen har forandret seg og om det er noe familien trenger hjelp til (det kan være noe så enkelt som at de i denne vanskelige, men forbigående situasjonen trenger leksehjelp til barnet sitt, rett og slett få litt drahjelp i den grad skolen har anledning tl å gi slik drahjelp). "Ting" er ikke alltid slik en tror, så en slik dialog kan være både lærerik og nyttig. Dersom skolen likevel ser at problemene fortsetter over tid og man er begynt å bekymre seg, så ser jeg ikke noe galt i å ta en prat med barnet for å høre barnets versjon og evt danne seg et bilde av om barnet kanskje trenger ekstern hjelp. (Da har man jo vært i kontakt med foreldrene allerede og hørt deres versjon).

At en far bekymrer seg for om skolen tar nok vare på hans barn, dvs ikke river ned det livssynet som barnet har lov til å ha i følge norsk lov, burde ikke være grunn god nok til å gå så drastisk til verks som å kalle barnet inn til samtale uten foreldrenes vitende.

Kristendommen er den religionen vi har hatt  som hovedreligion i landet vårt de siste 1000 årene. At en lærer er så dårlig i kristendomsforståelse at han  mistenker en eller annen form for mishandling fordi et bud blir nevnt, forteller at han er ikke skodd nok for å undervise barn fra ulike religiøse hjem. Han har rett og slett ikke kunnskap nok til å avklare temaet med barnets far. Vi er ennå ikke kommet dithen at ateisme kan påbys. Vi har religionsfrihet i landet vårt. 

Kanskje læreren var ny i "gamet" og litt for overivrig i å lete etter feil på hjemmene. I så fall håper jeg at skolen tar seg av ham og sender ham på innføringskurs i kristendom (evt også andre religioner dersom han ikke er stødig i dem heller). 

Jeg vet at det fins mange dyktige lærere rundt omkring i landet vårt. Jeg har dyp respekt for læreryrket, men der, som i alle yrker, kan det hende at ikke alle er egnet til å gripe "tingene" an slik de burde.

 Helt enig i at barn som trenger hjelp fra instanser utenfra må får det, men når man begynner å behandle kristendommen som om den er livsfarlig for barn, og noe som man må kontrollere, da er man begynt å bli noe paranoid, som lærer, skole eller system.

Takk for at du leste. Nå, som jeg har svart deg på overtid, føler jeg meg fri til å ta den avslutningen jeg tenkte på før jeg fant ut at våre svar hadde krysset hverandre. 






Gå til kommentaren

Publisert rundt 2 år siden
Søren Ferling – gå til den siterte teksten.
Det er en 'zeitgeist', der specifikt er fjendtlig overfor kristendom og i videre forstand af europæere og alt europæisk, der bedømmes efter andre kriterier end alt andet og alle andre.

Ja, der har du det! 'Der Zeitgeist' er uvennlig innstilt ovenfor kristendommen. Så enkelt kan det sies. Det handler ikke om banning eller det 2. bud, men om hvordan man har begynt å forholde seg til kristne i løpet av de siste 10-15 årene. Ønsket om å ta kontroll over kristentroen vil etter hvert antakelig bli større og større, dersom kristne sitter passive og ser på. Gjør man motstand derimot, kan det hende at også neste generasjon kan leve trygt med sin tro. 

(Jeg gir meg her. Jeg har fått sagt det jeg ville si. Håper sognepresten i Levanger blir et eksempel til etterfølgelse for andre som føler at skolen ser på kristne hjem som steder der små barn blir forgiftet og må tas inn til avhør for om mulig å avgiftes og deretter insprøytes med "Statens Riktige Føde". Eller er det kanskje den enkelte skoles, i det nå mer og mer avkristnede Norges, "Føde"?).

 

 

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
26 dager siden / 1889 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1626 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
26 dager siden / 1585 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 1583 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
17 dager siden / 1439 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1360 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
15 dager siden / 1343 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
30 dager siden / 1179 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere