Bente Haukaas

Alder: 10
  RSS

Om Bente

Følgere

Barn, Gud og vitenskapen.

Publisert rundt 3 år siden

Professor Mark Gray, en seniorforsker ved CARA sier til CNA at «denne generasjonen (barn og unge) strever med troen på en måte som vi ikke har sett i tidligere generasjoner».

Den 5.september 2016 publiserte Catholic News Agency (CNA) resultater fra vitenskapelige data fremkommet ved CARA (Center for Applied Research in the Apostolate at Georgetown University). En av forskningsrapportene så på populasjonen 15 – 25 år hvor barn hadde blitt oppdradd katolsk, men ikke lenger identifiserte seg som katolikker på undersøkelses tidspunktet. Flere av de som ikke lenger trodde på Gud oppga at troen var uforenlig med hva de lærte på høyskoler og på Universitetsnivå. En av fem respondenter forklarte at de ikke hadde funnet at Gud kunne bevises vitenskapelig. Hele 23 % oppga at de hadde mistet troen før de fylte ti år.   

Sammenhengen mellom manglende religiøs atferd hos far og frafall var en medvirkende årsak. (Young Catholic America: Emerging Adults In, Out of, and Gone from the Church (2014) Smith, Longest & Hill).

Jeg går ikke inn i mulige feilkilder ved undersøkelsene her. Gjennom flere år som tidligere frivillig kateket har jeg selv truffet barn som ikke trodde. Jeg kan dermed av erfaring bekrefte tendensen i noen grad.

Dersom vi skal tro disse vitenskapelig fremkommet resultatene, bør ikke Kirken stille seg likegyldig til dem. Hvis barn i USA, hvor religion står mye sterkere enn i Norge, slutter å tro på Gud fordi han ikke kan vitenskapelig bevises, så kan vi ikke trekke på skuldrene og si at slikt hender bare i Amerika.

Kirken må se at den har et ansvar. Professor Mark Gray, en seniorforsker ved CARA sier til CNA at «denne generasjonen (barn og unge) «strever med troen på en måte som vi ikke har sett i tidligere generasjoner».

Den uttalelsen er antakelig en svært viktig formulering av tidens tilstand som mange ikke er klar over fordi avkristningen i samfunnet generelt har gått så fort at det for mange nærmest ble umulig å fatte hva som skjedde.

Kirken og far.

La meg si noen ord om fars rolle i overleveringen av det kristne livssynet. Noen er gift med ateister og man kan selvsagt ikke forvente at disse skal være gode kristne forbilder for barna sine. Det er de passive kristne fedrene jeg tenker på. Jeg tror at noe av det viktigste mødre i slike familier kan gjøre er å forlange at far tar sin del av oppdragelsen. Kanskje mor og far kan dele på det å lese aftenbønn med barna eller komme frem til en annen ordning hvor barna ser at far ber regelmessig. Er det mor som har tatt over kontrollen i hjemmet slik at fedrene føler seg overflødige, så må de rett og slett slåss (verbalt) for sin plass som ansvarlige fedre. Det er f.eks ingenting i veien for at de kan snakke litt om sin tro på Gud under søndagsturen.

Man skal ikke tvinge tro på barn. Derimot kan man gjøre det trygt for dem å komme frem med sin tvil. Da kan man hjelpe dem å sortere i de problemene de legger frem slik at får «mat for tanken» som de kan grunne videre på. Å true dem med helvetet er neppe en god måte.

Kirken og foreldre.

Jeg tror forøvrig at Kirken kan gi en hjelpende hånd til usikre foreldre ved å invitere dem til felles samlinger hvor temaet går på hvordan formidle troen til barn på ulike alderstrinn. Kateketisk senter har mye god litteratur her. Det er viktig å ta på alvor at foreldre også kan tvile, at foreldre også kan føle seg ensomme og alene med sin kristne tro i et sekulært samfunn. Det å da få en gruppe å høre til i, kan kanskje være avgjørende for hvor trygge de blir i trosformidlingen til egne barn.

Gud og vitenskap.

La oss så ta en titt på vitenskapen. Mange foreldre som selv ikke er vitenskapelig utdannet har gjerne ikke så mye å bidra med når deres barn kanskje lærer på skolen (hvis læreren er klumsete nok) at vitenskapen står over Gud. Hvem har ikke hørt mennesker uten vitenskapelig utdanning si f.eks: «Tenk nå har vitenskapen kommet frem til «dette eller hint». Det har jeg visst i mange år. De tror vist de er noe de der vitenskapsfolkene. Tenk å bruke penger på å finne ut noe som alle vet fra før».

Ja, slik kan altså skepsis (eller misunnelse) til det man ikke forstår seg på, komme til utrykk. La meg minne om at uten vitenskapen så ville vi fremdeles ikke ha fått bukt med sykdommer som tidligere kunne være dødelige (medisinsk vitenskap). Uten vitenskapen ville vi fortsatt ha måttet lide atskillig mer enn vi gjør i tannlegestolen (medisinsk utstyr forsket frem av ingeniører). Uten vitenskapen ville vi ikke kunne fått behandling for psykiske lidelser (psykologisk og medisinsk vitenskap) osv, osv, osv. Jeg kunne holde på i det uendelige med eksempler ...

Jeg vil ikke råde foreldre til å så vitenskapsforrakt i sine barn. Det vil bare føre til at de opplever seg dradd mellom skole og hjem.

Det som imidlertid er viktig å få frem i skole, menigheter og i hjemmet er at man tror ikke på vitenskapen. Vitenskapen handler nemlig ikke om tro. Vitenskapelige resultater må, dersom de i utgangspunktet er reliable og valide (dvs til å stole på) vike når senere forskning evt kommer frem til noe annet. Vi skal ha respekt for vitenskapen (jeg syns vitenskap er gøy), men ikke gi den Guds plass. Vi tilber ikke vitenskapen!

Vitenskapen kan verken bekrefte eller avkrefte Gud fordi Gud ikke er direkte tilgjengelig via vitenskapen. Dermed er det kunstig å snakke om å velge mellom å tro på vitenskapen eller å tro Gud.

Biskop Robert Barron gir gode eksempler på dette i boken: «Vibrant Paradoxes – The Both/and of Catholicism». Han viser til at han ofte har truffet på ateister, agnostikere og andre sekulære som har fortalt ham at tro er naiv, overtroisk, irrasjonell og som nonsens å regne. Et av hans argumenter mot dette er at vitenskapen søker å forklare det som er innenfor det skapte (innenfor kosmos, også det som ennå ikke er oppdaget), mens Gud altså skapte kosmos utenfra. Det er denne forskjellen a-teistiske vitenskapskvinner/menn ikke begriper. Ingen katolikk med autentisk tro, skal behøve å ofre intellektet sitt (sacrificium intellectus), påpeker biskop Barron. Det er jeg absolutt enig i. Dette aspektet; vitenskap vs Gud er det foreldre må ta tak i når barna forteller at vitenskapen ikke har bevist Gud og at de derfor lurer på om det er «noen vits» i troen.

Ikke svar med samme mynt, dvs ikke gjør narr av de som nekter for at Gud eksisterer. Forklar bare nøkternt at man kan ha vitenskapelige tilnærminger til religion (se på alt fra hva de spiste på Jesu tid til hvordan Bibelen har blitt fortolket mm), men at vi ikke har vitenskapelige metoder til å studere Gud direkte og heller aldri kommer til å få det.

Bishop Barron gir en god forklaring i sin Youtube video: "Bishop Barron on Who God Is &Who God Isn't."

https://www.youtube.com/watch?v=1zMf_8hkCdc

(Søk den opp på overskriften dersom lenken ikke virker når den blakkes).

Katolikker, trygge i troen.

Etter å ha lest Ottosens artikkel, «Ulikt syn i viktige spørsmål» her på VD, har det slått meg at det det alltid må være en prioritert oppgave å hjelpe katolske barn til å være stolte av sin katolisitet.

(PS. Det er Verdidebatt som har endret navnet mitt. DS).

 

Gå til innlegget

Ansiktsblind.

Publisert over 3 år siden

De har virket så umenneskelige i all sin streben, som om de var blitt pisket med bjørkeris og aldri senere fant igjen sitt egentlige verd.

Jeg leste for ikke så lenge siden om en person som fortalte at hun er ansiktsblind. Jeg søkte det opp på Internett en gang og fant et mer vitenskapelig uttrykk for det. Det kan være genetisk. Det fins sikkert en god del som har det slik, mer eller mindre. Jeg er blant dem. I slekten min deler jeg det med en av mine tanter. (Hun er meget velfungerende). Hvordan jeg kom på at jeg skulle skrive om det på VD? Jo, rett og slett fordi jeg helt fra tenåringstiden har funnet dem som streber etter det perfekte som mindre lett å like enn de uperfekte. «Sånn ville jeg aldri bli!!» Jeg tenker ikke på dem som forbereder seg til eksamener når jeg snakker om strebere, eller de som ønsker å gjøre karriere innen idrett eller musikk oa. Mine tanker går til dem som sitter en time foran speilet om morgenen fordi de ikke kan møte noen usminket. Jeg tenker på dem som flyr rundt i de dyreste motebutikkene, ikke fordi det av og til kan være gøy, men av redsel for ikke å være super-perfekt. De har virket så umenneskelige i all sin streben, som om de var blitt pisket med bjørkeris og aldri senere fant igjen sitt egentlige verd. Dersom jeg skriver om det («ansiktsblindheten») kan det hende jeg når en og annen ungdom før de blir bitt av perfeksjonist-basillen.

De skal jo bli arvtakere av verden. Tenk hvor grusomt det blir dersom om vi, etter hvert som vi blir gamle nok til det, blir behandlet etter hvor perfekte vi er, ser ut … når vi trenger hjelpen fra de som i dag er de er perfekte unge. Jeg klarer på ingen måte å identifisere meg med alle de super-perfekte rett og slett fordi det kolliderer med mine verdier om at vi alle har en verdi i oss selv slik vi er.

Tilbake til det å være utstyrt med dårlig ansiktsgjenkjenning fra Skaperens hånd. For meg betyr det at jeg må prøve å kaste skjulte blikk på nye mennesker jeg blir kjent med og nærmest legge dem inn i systemet verbalt. Øynene ser slik og slik ut. Nesen har slik og slik fasong. En føflekk på høyre kinn. … ­

Treffer jeg ikke på mennesker jeg har blitt ny-introdusert for i løpet av de nærmeste dagene, for re-memorering, så kan det hende at de ikke får sine ansikter plassert i min hukommelse. Det er noe man venner seg til å leve med og det er bare hyggelig når «fremmede mennesker» sier: «Hei Benthe, vi traff hverandre der og der». Hendelser har jeg relativt god hukommelse, så «vi traff hverandre der og der» er en flott døråpner til gjenkjenning: «Ja, det stemmer det var jo du som … Vi hadde det virkelig gøy …». Andre er mer direkte: «Jeg så at du ikke kjente meg igjen». Døren til lettelse, avslapning og smil blir åpnet: «Nei, det gjorde jeg ikke, men nå som du har fortalt hvem du er, så husker jeg».

Noen ganger går det annerledes. La meg starte med ett av de vanskelige minnene. En gang traff jeg på en gammel kjenning som jeg ikke hadde sett på mange år i en av byenes matbutikker. Til forveksling lignet han på en avdød person. Nå, ikke slik å forstå at jeg trodde den avdøde var stått opp fra de døde og var ute for å handle mat. Nei, det var dette med neser og øyne mm som var vanskelig å diskriminere mellom siden den avdøde som det ikke kunne være var tydeligst i min hukommelse. Jeg hadde ordene: «Unnskyld, men hvor har vi truffet hverandre?» på tungen, men følte at de også var feile. Den gangen valgte jeg å trekke meg ut av situasjonen.

Noen ganger er det ikke innlæring av ansikter som er problemet, men gjenhenting. Her handlet det om gjenhenting. Episoden med den ugjenkjennelige mannen hadde oppskaket meg fordi jeg langt inne hadde en følelse av at jeg burde visst hvem han var. I slike tilfelle hender det av og til at jeg blir klar over det etterpå. Dét ble jeg denne gangen. Jeg ventet på ham nær utgangen for å oppklare eventuelle misforståelser. Dessverre gikk han bak noen hyller og jeg fikk ikke øye på ham igjen før jeg så ham trave ut av butikken med bestemte skritt og mobiltelefonen ved øret. Jeg valgte å sende ham en e-post. Neste dag fant jeg den samme e-posten returnert i spamboksen min.

Ja, ja, slik er det for oss alle enten vi lider av den ene eller den annen uperfekthet. Vi blir ikke alltid trodd når vi prøver å forklare. Det må vi bare leve med fordi andre mennesker er like frie som oss selv til å ha sine egne fortolkninger. Vil de ikke klare opp i misforståelser, så er det deres valg. Litt trist når det skjer, men livet går videre. Dét vil jeg gjerne formidle til de perfekte!

Så til ett av de riktig gode minnene: Jeg satt i et busskur og ventet på bussen da en fremmed mann smilte strålende til meg fra motsatt side av gaten. Jeg lot hjernen jobbe og jobbe. Hvem kunne det være? Han smilte og smilte og så visste jeg det plutselig: En av mine gamle lærere fra Universitetet. Jeg ble rent varm rundt hjerterøttene fordi han tok seg så god tid med å smile til en gammel student. Jeg rakk akkurat å nikke tilbake med et smil før det var for sent. Umiddelbart kom jeg på at jeg hadde stilt ham et spørsmål mellom to forelesninger på pauserommet for nesten 30 år siden. Jeg husket hans svar og det gjorde meg godt å mimre litt om gamle dager.

Jeg har mange episoder å ta av fra både den ene og den annen setting, men skal ikke kjede leserne med dem. Målgruppen er tross alt de de perfekte, (unge som gamle). Budskapet er at ingen er perfekte og at det vi måtte mangle i noen henseende, det kan det hende at vi har i overflod av mht andre goder, egenskaper og evner. Det er hvordan vi velger å bruke de evner og egenskaper vi har fått til disposisjon som betyr noe, ikke hva vi måtte mangle.

En gang traff jeg en jeg kjente som gikk rett forbi meg. Jeg kunne ikke forstå hva jeg hadde gjort som fortjente at jeg ble forbigått på en slik måte. Jeg ringte og spurte. Han takket og det viste seg at vi hadde mye til felles mht ansiktsgjenkjenning og andre «ting». Så enkelt kan det altså gjøres. Man kan ta en telefon og få oppklart misforståelser.

Det var forrige søndag at jeg bestemte meg for at jeg ville skrive om ansiktsblindhet. Jeg har tenkt på det mange ganger, men det var først denne søndagen jeg så tydelig for meg hvordan det kunne brukes til å fokusere på en trend i tiden som jeg har lite til overs for, nemlig perfeksjonismen. Jeg hadde vært på morgenmesse og gikk en liten tur etterpå. Jeg så en dame et stykke borte i gaten som jeg syntes virket kjent. Hele prosessen med hvordan ser nesen ut mm … startet. Hun lyste opp i et stort smil da vi passerte og så sa hun: «Jeg trodde at du var en jeg kjente». Det gikk opp for meg at hun hadde gransket mitt ansikt like nøye som jeg hadde gransket hennes. «Det trodde jeg om deg også», sa jeg smilende, «men jeg aner ikke hvor jeg har deg fra». Vi gikk hver til vårt uten noe forsøk på å oppklare. Ingen av oss visste hvem den andre var, så vi fikk klare oss med den gjensidige latteren.

Kort tid etter traff jeg en annen person som jeg mente lignet på en jeg kjenner, men som jeg ikke har sett på en stund. Jeg klarte ikke å finne ut om det var den jeg kjente. Siden hun ikke hilste, gikk jeg ut fra at jeg hadde tatt feil. (Dere aner ikke hvor mange ganger jeg har smilt til personer som jeg faktisk har tatt feil av og hvor mange sure blikk jeg har fått tilbake). Etter at jeg hadde passert hørte jeg henne si noen ord til et barn hun hadde med seg (og som hun ville hatt god tid til å få siden jeg så henne sist). Jeg fikk ikke fatt i hva hun sa, men jeg gjenkjente dialekten. Hadde det vært henne jeg trodde likevel? Hvorfor hilste hun så ikke først hvis hun kjente meg igjen? Tenk om hun trodde at jeg var potta sur? «Kjære Gud, hjelp Benthe med hennes surhet». Kunne det tenkes at hun ba en slik bønn? Humoren tok meg. Hvis så, hvordan tar da Gud imot slike malplasserte bønner. Kanskje Han ser på det med mildhet, humor og rusker dem litt godmodig i håret mens han visker: «Kjære deg, du får det bedre dersom du slutter å tolke andre så alt for raskt».

Gå til innlegget

Han ber oss velge mellom kake og kors. Jeg sier «ja-takk, begge deler», men tenker også at man behøver da ikke synde om man koser seg med kake, men at vissheten om korset dog er noe vi trenger å minnes om gang på gang på gang!

Direkte språk uten omskrivninger.

Voris har ofte et meget direkte språk. Han veier ikke sine ord på gullvekt før han slipper dem ut av seg. I likhet med meg så er det sikkert mange som rister på hodet når han bastant påstår at bare katolikker blir frelst. Som norsk troende kjenner jeg til det langstrakte landet vårt, hvor mange ikke engang har en kirke i nærheten. Jeg kjenne til den gamle (og fortatt eksisterende i noen miljøer) antikatolske redsel for at den katolske kirke nærmest er verre en djevelen selv. Jeg tror at Gud er stor nok til å se i nåde til alle dem som ikke har mulighet til å forstå det katolske budskap og jeg har meget vanskelig for å tro at Gud vil sende f.eks min snille og godhjertede, klassisk luthersk troende oldemor (og mange flere ikke-katolikker jeg har kjent) til helvetet. Hun (og de andre) hadde ikke lært noe annet og hadde få muligheter i en tid uten Internet og moderne sosiale media til å forstå «ting» annerledes enn de gjorde. Som konvertert vet jeg at både jeg og mange andre konvertitter brukte lang tid på å finne frem til den katolske kirke og våge å gi vårt ja til den. Jeg tror neppe vi ville blitt sendt til helvetet om vi hadde dødd før vi var klare til å konvertere. 

Alle frelst eller ...?

Med dette sagt vil jeg gjerne få fortelle at jeg faktisk tror at muligheten til å gå fortapt er til stede. Med tanken på alle de muligheter som i dag fins til å forvirre folk bla via sosiale media, tenker jeg at hvis det er noe vi trenger, så er det nettopp personer av Michael Voris støpning, som tør å minne oss på både kirkens dogmer, kanoniske lover, katekismen mm, vi trenger. Michael Voris har en meget god evne til å tenke logisk. Når Father Barron uttaler at vi alle har en rimelig sjanse til å bli frelst, så er Voris der og utfordrer oss på om dét ikke er å gjøre porten litt for vid når uttrykket 'rimelig' blir brukt. Kan vi virkelig være rimelig sikker (f.eks 99, 9%) på at Gud i sin godhet frelser oss alle? At Gud kanskje frelser flere enn vi er i stand til å fatte, tror jeg nok, men jeg tror at forestillingen om at nesten alle skal bli frelst kan virke villedende fordi det lett kan få mennesker til å tro at siden de fleste kanskje blir frelst, så er det ikke så farlig om man synder litt her og der. Slik kan samvittigheten sløves og veien til skriftestolen bli lengre og lengre.

Guds vilje eller vår.

«Skje din vilje som i himmelen og på jorden» sier vi når vi ber 'Fader Vår'. For å kunne gjøre Guds vilje, må vi nesten vite hva som er Guds vilje og ikke lulle oss inn i at vår egen vilje kan erstatte Guds. Poenget for mange er jo at vår egen vilje kan komme i konflikt med Guds vilje og at vi som katolikker skal være i stand til å oppdage dette og deretter velge å leve i tråd med Guds vilje.

Kjærlighet; bare godhet eller også pekefingre?

Jeg har ingenting i mot Father Barron, men jeg tror vi trenger begge deler, både de som kan vise til kjærligheten i alminnelighet og kunsten (Fr. Barron) og de som kan påminne oss om at vi kanskje trenger å tenke oss om mht hvordan vi lever våre liv, slik Voris er så dyktig på (for dyktig, tenker gjerne noen). Vi får gjerne lære oss å se den store kjærligheten som også ligger bak Voris «pekefingre». Han levde selv i stor synd, til fortvilelse for sine foreldre, da moren på sitt dødsleie sa til ham at hun antakelig ikke ville trives i himmelen vitende om at han var på vei til helvetet. Et sterkt budskap! Det var ikke uttalt korrekt i forhold til god pedagogikk, men kan vi vente at en mor på dødsleiet skal forme sine ord i tråd med moderne pedagogikk når sønnen lever et «heidundrande liv» som ikke følger tradisjonell visdom om å gå på Guds veier?

Logikk i bunnen.

Michael Voris har på sin betal-kanal mange gode program som f.eks «Armor of God», «Wisdom of the Fathers», «Moral compass», «Basic training», «Remaining in the thruth» og mye, mye mer. Det er hans evne til logisk tenkning jeg setter så stor pris på. I disse tider med frafall og usikkerhet blant troende bør vi kanskje ønske Voris måte å formidle troen på velkommen, selv om han kan være ubehagelig direkte.

Kos og moral.

En smakebit fra en av hans gratis videoer (8 minutter) kommer her. Jeg har ikke noe i mot hyggelige sammenkomster hvor vi føler at vi har blitt styrket i fellesskapet og troen. «Events» er tema for denne videoen samt Voris påpekning av at vi trenger (også) å få utfordret vår samvittighet. Han ber oss velge mellom kake og kors. Jeg sier «ja-takk, begge deler», men tenker også at man behøver da ikke synde om man koser seg med kake, men at vissheten om korset dog er noe vi trenger å minnes om gang på gang på gang! For jamen er det mange stier i forskjellige retninger som tilbys oss i vår samtid ....

http://www.churchmilitant.com/video/episode/vort-2015-11-16

Gå til innlegget

Fra mer enn 100 konvertitter.

Publisert nesten 4 år siden

Christ "revealed man to himself" (Gaudium et Spes 22). He thereby "made clear" the meaning of our humanity — and with it the meaning of the body, of sexual difference, of sexuality, marriage and the family.

"An Open Letter to the Synod From Over 100 Converts

Complete text with signatories"

http://www.churchmilitant.com/news/article/an-open-letter-to-the-synod-from-over-100-converts

God lesning!

(PS. Jeg kommer ikke rett inn på artikkelen når jeg kopierer linken fra Verdidebatt. Let etter den på siden dere kommer frem til eller kopier overskriften på arikkelen som jeg har lagt inn øverst. Det kan være spennende å lese hva tidligere protestanter, ateister, agnostikere mm mener i dag mht aktuelle familiepolitiske tema i vår tid. DS).

Gå til innlegget

"The film, which has a running time of 41 minutes, features interviews with Cdl. Raymond Burke, Bishop Emeritus Jan Paul Lenga of Karaganda and Abp. Athanasius Schneider, in addition to author and historian Prof. Grzegorz Kucharczyk and ..."

For de som er interessert i hva som rører seg innen den katolske kirke før familiesynoden høsten 2015 poster jeg denne linken til en ca 40 minutters diskusjon på engelsk og polsk med teksting på engelsk når de snakker polsk og teksting på polsk når de snakker engelsk. (Kanskje er disse 40 minuttene vel anvendt tid).

Hva mener egentlig Kirken i moralske spørsmål og er det likegyldig hvilket syn man selv inntar?

«Crisis: Where Will the Synod Lead Us?

A short film examines the current crisis within the Church»:

(Rull ned i artikkelen til du ser hvor det er satt av plass til filmen og trykk «play»).

http://www.churchmilitant.com/news/article/crisis-where-will-the-synod-lead-us-to

Reflekter vel!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
21 dager siden / 5188 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
29 dager siden / 3173 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
22 dager siden / 2338 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
29 dager siden / 2213 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
19 dager siden / 1780 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
23 dager siden / 1757 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
21 dager siden / 1740 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1676 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere